Siden sammenbruddet i 1991 har Somalia vært selve erketypen på det som internasjonalt kalles en «failed state» (Bradbury 2008): en stat som har opplevd et totalt sammenbrudd og dermed blitt et land uten regjering eller annen type overordnet autoritet, men som på tross av dette har beholdt sin juridiske status som en selvstendig nasjon (Bøås & Jennings 2007).

Etter en serie mislykkede internasjonale intervensjoner på 1990-tallet, ble Somalia omtrent glemt av omverdenen. Dette er ikke lenger tilfellet. Somalia er i dag høyere på den internasjonale dagsordenen enn landet har vært på mange år. Årsaken til dette er en kombinasjon av fremvekst av militante islamistiske grupper og økt piratvirksomhet langs den somaliske kysten. Denne artikkelen befatter seg først og fremst med det sistnevnte fenomenet, men dette kan ikke forstås isolert fra den politiske situasjonen i landet. I motsetning til piratvirksomheten i Niger-deltaet i Nigeria har ikke de somaliske piratene forsøkt å artikulere en klar politisk agenda, men slike fenomener vil alltid være knyttet til politikken i de områdene de vokser ut av.

Dette er også tilfellet med de somaliske piratene. De er «barn» av statssammenbruddet i Somalia – et sammenbrudd som har skapt et land som per dags dato i hvert fall består av minst tre deler: Republikken Somaliland i nordvest mot grensen til Djibouti som har erklært seg uavhengig, den delvis autonome regionen Puntland i nordøst, og i sør resten av Somalia som formelt styres av en overgangsregjering (TFG), men som i realiteten er en slagmark mellom rivaliserende klaner og islamistiske grupper.

Brorparten av piratene opererer enten ut fra områdene rundt byen Ely i Puntland eller Haradheere, som ligger rett sør for den uformelle grensen mellom Puntland og resten av Somalia. Mange av piratene er tidligere fiskere – et kystfiske de hevder er ødelagt av en kombinasjon av overfiske av europeiske fabrikktråler som utnyttet det tomrom som ble skapt av sammenbruddet i 1991, og dumping av giftig avfall utført av utenlandske skip (se East African 2005; Murphy 2008). Dette er årsaken til at de første piratangrepene var rettet mot danske og spanske trålere som fisket etter tunfisk nær opptil kystlinjen (Murphy 2007). Det er derfor ikke helt uten belegg når piratene omtaler seg selv som «kystvakten» – eller som én uttalte til BBC: «Når fisken er borte, tar vi hva annet havet gir» (Hunter 2008a). Den vestlige verdens neglisjering av Somalia illustreres også ved at mens de første piratangrepene startet allerede på 1990-tallet, var det når de samme piratene ikke kun angrep båter som førte nødhjelpsforsyninger til Somalia og fiskebåter, men også større kommersielle skip, at dette ble oppfattet som et globalt anliggende: et problem som krevde en samordnet internasjonal militær respons til sjøs.

Denne artikkelen vil derfor starte med å gi et kort riss av situasjonen i Somalia. Deretter vil piratene og deres virksomhet bli presentert i lys av den somaliske konteksten. Den internasjonale responsen vil bli presentert og diskutert før det avslutningsvis stilles spørsmål ved om reduksjon i piratvirksomheten faktisk forutsetter gjenoppbygging av den somaliske staten eller om ikke «jakten» på en slik stat er vel så mye en del av problemet som løsningen.

Somalia – et land uten stat

Den somaliske krisen har dype historiske røtter i et område som tradisjonelt har vært et statsløst klansamfunn (se Lewis 1994, 2002; Little 2003). For dette formålet er det imidlertid tilstrekkelig å påpeke at perioden etter Siad Barres fall i 1991 er en eneste lang serie av konflikt, sult, mennesker på flukt, mislykkede internasjonale intervensjoner og det totale fravær av statlig myndighet (Samatar 2000; Kapteijns 2001). Allerede i 1991 ble den første FN-styrken (UNISOM I) sendt til Somalia. Den var liten, med et begrenset mandat, og oppnådde i realiteten ingen ting. I kjølvannet av den feilslåtte FN-operasjonen kom den USA-ledete United Task Force (UNITAF), også kjent som Operation Restore Hope. I 1992 rykket denne styrken inn i Mogadishu under stor mediadekning, men kun ett år senere begynte tilbaketrekkingen. UNITAF kom for å opprette ro og orden og gjenoppbygge den somaliske staten, men ble fort trukket inn i konfliktene mellom ulike klaner og deres respektive krigsherrer. Etter nedskytningen av to amerikansk helikoptere i Mogadishu i 1993 og tap av amerikanske liv, avbrøt president Clinton operasjonen og bestemte at troppene skulle trekkes ut. I 1994 hadde de siste amerikanske troppene forlatt landet, og i 1995 dro også de siste FN-soldatene i UNISOM II.

Etter dette ble Somalia i stor grad overlatt til sin egen skjebne, selv om fredsforhandlinger i regi av det internasjonale samfunn fortsatte i Nairobi (se Peterson 2000). Disse forhandlingene ledet til slutt frem til dannelsen av en overgangsregjering (TFG) i 2005, men i mellomtiden fortsatte fragmenteringen inne i Somalia. Allerede rett etter Siad Barres fall i 1991 hadde Somaliland erklært seg som en selvstendig stat,1 og i 1998 gjorde Puntland det samme. Andre områder forsøkte også samme strategi. I 2002 oppnådde det sørvestre Somalia noe mer stabilitet for en stakket stund gjennom denne strategien, men dette området ble snart dratt inn i stridighetene mellom ulike klaner i den sørlige delen av landet igjen. I hele denne perioden har området rundt hovedstaden Mogadishu vært det mest urolige området i landet.

Den somaliske staten eksisterer derfor i dag kun i teorien. Det finnes ingen sentral autoritet eller andre typer fungerende institusjoner som vi normalt forbinder med en suveren stat. Fravær av statsmakt betyr imidlertid ikke at det ikke finnes ulike typer av sosial organisering. Tvert imot har det nærmest permanente statssammenbruddet skapt en rekke institusjonelle svar på det kaoset som oppstod etter Barres fall i 1991.

Store deler av Somalia er i krig med seg selv, men landet er ikke et absolutt anarki uten sosial organisering, nettverk eller normer. En fungerende stat slik vi ser den for oss i Vesten er helt fraværende, men vi finner sosial og økonomisk organisering på ulike nivåer. Noen er av tradisjonell karakter, men en rekke nye uformelle institusjoner har også oppstått i etterkant av statssammenbruddet som svar på ulike behov, det være seg av sosial, økonomisk eller sikkerhetsmessig karakter (se Little 2003). De fleste er knyttet til en kombinasjon av religiøs praksis (islam) og klanenes tradisjonelle orden (Lewis 1994), men det har også oppstått en serie nye institusjonelle responser på lokalt nivå (se Samatar 2000; Helander 2005; World Bank 2006). Brorparten av disse fungerer kun på landsby- eller nabolagsnivå, men langs kysten, spesielt i Puntland, ser vi konturene av et løst sammensatt system av «bystater». De somaliske piratene har sine baser i disse «bystatene». Med tanke på hvor mye penger som er involvert i denne virksomheten – det rapporteres at totalt ble 150 millioner dollar utbetalt i løsepenger i 2008 (Hunter 2008a) – kan dette være et eksempel på hvordan statsstrukturer bygges av en kombinasjon av illegal aktivitet og politikk (se også Menkhaus 2007). Man skal være forsiktig med å trekke historiske paralleller for langt, men det er dog verdt å nevne at det finnes en rekke eksempler også fra europeisk historie på at statsmakt bygges på bruk av vold og plyndring (se Tilly 1990).

I humanitær forstand kan derfor situasjonen i Somalia betegnes som en katastrofe, men den påvirker ikke alle likt. Noen lider, andre tjener på den, og konsekvensene av statssammenbruddet er også ulikt fordelt geografisk sett. Mogadishu og områdene sør i landet er de aller mest ustabile delene av Somalia. Her er vold og krig blitt en del av dagliglivet, mens situasjonen frem til nå har vært forbausende stabil i utbryter republikken Somaliland (Hansen med Bradbury 2007). Puntland, hvor brorparten av piratvirksomheten foregår ut fra, befinner seg i en mellomposisjon. Her er det verken krig eller fred (se også Richards 2005). Området er ustabilt, og det som finnes av sentralisert makt har begrenset autoritet, men sosiale og økonomiske relasjoner har en viss grad av forutsigbarhet for de med tilstrekkelig makt og kunnskap til å navigere i dette området sosialt (se også Vigh 2006).

Piratvirksomhet av den sofistikerte typen som vi i dag finner i Puntland forutsetter nok fravær av statsmakt, men ikke den typen voldelig anarki som preger situasjonen sør i landet. Sjørøvere trenger også sikkerhet – minimum en havn hvor de i relativ trygghet kan skaffe seg forsyninger og gjennomføre forhandlinger. Et kapret skip må også fortsatt beskyttes. De store pengene ligger ikke å skade skip og mannskap eller å plyndre lasten, men i å levere dette tilbake til eierne i uskadet tilstand når løsepenger er utbetalt. Dette forutsetter faktisk en relativt høy grad av sosial og økonomisk organisering, men uten tilstedeværelsen av en statsmakt som blir stilt til ansvar for denne virksomheten av det internasjonale samfunn og derfor må foreta seg noe.

«Pirates of Somalia»

Piratvirksomheten utenfor den somaliske kysten startet etter sammenbruddet i 1991, men det var først i 2003 at skip og trålere som gikk langs kysten mer regelmessig ble forsøkt kapret. I perioden mellom 2003 og 2008 var det en eksplosiv vekst i antall angrep og kapringer. I 2008 regner man med at det ble det gjennomført omtrent 100 angrep på skip i dette området og at rundt 30 av disse faktisk ble kapret (BBC 2008). Dette er et meget høyt antall i et område som er en av verdens viktigste sjøpassasjer. Aden-bukten og områdene utenfor den somaliske kysten er ett av verdens mest trafikkerte farvann. Hvert år er det estimert at omkring 16 000 skip passerer gjennom Rødehavet og Aden-bukten, på vei inn eller ut av Suez-kanalen (se Economist 2008; Sörensen 2008). Mens angrepene tidligere først og fremst rammet mindre båter – små lasteskip, større lystbåter og ikke minst utenlandske trålere – som gikk relativt nær den somaliske kysten, slår nå også piratene til relativt langt til havs og mot større båter. De er bedre organisert og utstyrt enn tidligere, men også villige til å ta større sjanser.

Det som startet som en kombinasjon av en økonomisk strategi og en uorganisert protest mot at livsgrunnlaget deres var revet bort, er i ferd med å utvikle seg til en ny vekstnæring i et land uten en stat. Virksomheten er blitt profesjonalisert og utviklet til en kompleks sosial organisering som strekker seg mye lenger enn til små fiskerisamfunn langs kysten. Nye bystatsliknende strukturer vokser frem. Pengene som genereres fra piratvirksomheten spiller en viktig rolle i denne utviklingen, og piratene har også forbindelser til Puntlands autonome regjering og militsgrupper knyttet til denne. Piratene har dessuten eksterne nettverk. Eksilsomaliere, de fleste med tilknytning til de samme klanene som piratene kommer fra, bidrar både med informasjon om skip og last og opptrer som mellommenn i forhandlinger og påfølgende økonomiske transaksjoner mellom de kaprede båtenes eiere og piratene (Hunter 2008a).2

Mest kjent er kapringen av Sirius Star og den ukrainske lastebåten MV Faina. Sirius Star er den største oljetankeren som noen gang har blitt kapret. Bare lasten var verdt over 100 millioner dollar, mens kapringen av MV Faina vakte stor internasjonal oppmerksomhet da lasten blant annet bestod av 33 russiske tanks angivelig på vei til Kenya hvorfra de skulle transporteres videre til selvstyreregjeringen i Sør-Sudan (Hunter 2008b). Begge disse store båtene ble kapret av relativt små grupper med somaliske pirater som kom seg om bord, tok kontroll over skipene og tvang dem inn på grunt farvann tett oppunder den somaliske kysten. De tidligere lokale fiskerne som leder operasjonene, kjenner farvannet meget godt og ankrer opp det kaprede skipet på en slik måte at det er vanskelig å gjennomføre en redningsaksjon uten å skade skipet.

Det er verdt å dvele litt ved disse operasjonene. De forteller oss en god del om hvordan de somaliske piratene opptrer. De opererer i mindre grupper i raske båter, noen ganger, men ikke alltid, ut fra et moderskip. De er godt utstyrt med våpen: maskinpistoler (uzier), geværer (AK-47) og automatiske håndholdte granatkastere (RPGer). For eksempel ble MV Faina angrepet av en gruppe på 62 pirater som opererte i en serie hurtige småbåter. Grovt sett kan en slik gruppe deles i tre. Tidligere fiskere er «hjernene» bak operasjonen. De kjenner sjøen og farvannet. Den andre gruppen er «krigerne», menn med krigserfaring fra ulike somaliske militsgrupper, mens den tredje kategorien er «teknikerne». Det er de som styrer det tek-nologiske utstyret som kreves for slike operasjoner. I en gitt piratgruppe er «krigerne» i flertall, men det er ikke de som bestemmer. Organiseringen av slike grupper foregår stort sett fra operasjon til operasjon. I hvert enkelt tilfelle setter lederne (tidligere fiskere) sammen en gruppe for den spesielle aksjonen. Etter en vellykket aksjon blir løsepengene fordelt mellom gruppens medlemmer før splittes den opp. Lettere håndvåpen tilhører den enkelte, mens tyngre våpen og dyrere teknologisk utstyr tilhører den mindre ledergruppen. Denne formen for ad hoc-organisering er ikke kun noe som kjennetegner somaliske pirater, men også karakteristisk for annen type illegal virksomhet på det afrikanske kontinentet.

Piratene er dermed godt bevæpnet, har lokal kunnskap om farvannet og tilgang til moderne navigasjons- og sambandsutstyr som GPS, mobil- og satellittelefoner. I tillegg har de også etter hvert anskaffet moderne utstyr for å borde skip i fart. Somalia er kjent som selve erketypen på statssammenbrudd, men landets uformelle økonomi er godt integrert i den globale økonomien; og for de som har penger og ressurser kan nesten alt skaffes til veie. Via kontakter i omkringliggende havner er de også godt informert om hvilke skip som benytter ulike ruter når. Anslagene er ikke tilfeldige, de vet hvilke skip de skal prøve å ta og når. Denne informasjonen får de gjennom ulike typer nettverk, økonomiske så vel som etniske. Det faktum at mange somaliere bor utenfor eget land, men nær viktige regionale havner, er imidlertid av stor strategisk betydning for landets sjørøvere. Den type moderne skip som piratene er ute etter – først og fremst lasteskip – har heller ikke lenger et spesielt stort mannskap om bord, så hvis piratene kommer seg opp i båtene, kan de lett kontrollere disse. Ombordstigning er dermed det som – sett fra piratenes side – skiller en vellykket aksjon fra en feilslått.

Når skipet så ligger ved anker i den somaliske kystlinjen, tar piratene kontakt med skipets eiere. Dette er en smal sak, da alle slike opplysninger finnes i skipets papirer som må ligge om bord. Den første kontakten er som oftest direkte mellom piratene og skipets eiere, og foregår via satellitt- eller mobiltelefon (direkte eller gjennom SMS). Etter at den første kontakten er opprettet, overtar en mellommann som er leid inn av piratene til akkurat denne jobben. Det er han som står for selve forhandlingene om hvilken pris som må betales for at skip og mannskap skal slippes fri. Det er snakk om store penger.

Som allerede nevnt kan det totalt i 2008 alene dreie seg om så mye som 150 millioner dollar i løsepenger for de kaprede skip og deres mannskap (Hunter 2008a). I og med at det er her pengene ligger, har heller ikke piratene noen insentiver til å skade skip, last eller mannskap. De er avhengige av at eierne vet at hvis de betaler, så får de alt tilbake uskadd. Alle rapporter tyder da også, med noen få unntak,3 på at skipenes mannskap blitt behandlet relativt bra. Som en av piratene som tok Sirius Star uttrykte det: «Mannskapet behandles etter Genève-konvensjonens regler for krigsfanger» (BBC 2008).

Jobben til slike mellommenn er å komme frem til en løsning som piratene er fornøyd med og skipets eiere også kan leve med. Klarer han ikke det, blir det ingen avtale, og skal mellommannen få betalt, må han få på plass en avtale. Hans betaling er en andel av løsepengene når de blir utbetalt. Det vanlige er at alle på skipet, det vil si kaprere og mellommenn (det er ofte mer enn én), sitter igjen med en like stor andel av løsepengene hver. Tidligere, når det i all hovedsak dreide seg om mindre båter og dermed mindre summer, ble løsepengene ofte overført via ulike uformelle kanaler for finansielle transaksjoner i Somalia (hawala-systemer), men nå er det mest vanlig at betalingen skjer ansikt til ansikt. Sekker med kontanter gis direkte til kaprerne på båten. Der teller piratene pengene og undersøker om de er ekte. Ofte har piratene både automatiske maskiner for pengetelling og apparater som sjekker at de ikke er blitt overlevert falske eller merkede sedler. Alle slike transaksjoner foregår i amerikanske dollar. 50- og 100-dollar sedler er valøren piratene foretrekker. Sedlene skal være brukte, men ikke eldre enn fra 2000. Årsaken er enkel: 50- og 100-dollarsedler gir best kurs, og de fleste somaliske butikker og kjøpmenn er skeptiske til sedler fra før 2000. De mener at eldre sedler er for lette å forfalske. De vil derfor helst ikke ta imot slike sedler, og piratene som stort sett bruker penger lokalt, må etterkomme dette kravet. Dette skaper en pervertert lokal økonomi, med et enormt skille mellom de som har mye dollar og de som kun har begrenset tilgang til denne valutaen.

På samme måte som piratene bruker mellommenn, gjør også skipets eiere det. Når en avtale er kommet på plass og de har fått tak i de pengene de etter avtalen skal utbetale for at skip og mannskap skal slippes fri, leier de inn spesialiser. Deres oppgave er å frakte løsepengene inn i Somalia og stå for selve utbetalingen. I dette markedet har de fleste spesialistene enten bakgrunn fra de britiske spesialstyrkene SAS eller fra tilsvarende enheter i den sørafrikanske hæren. Det er ikke så mye vi vet om akkurat denne delen av piratvirksomheten utenfor Somalia, men det ryktes at slike operasjoner koster rundt 1 million dollar per stykk. Det er jurister involvert som skal ha sin andel, og det samme gjelder forhandlerne på eiersiden og de som faktisk står for overlevering av løsepengene. Selve transporten av løsepengene kan foregå på ulike måter. En mulighet er per båt, som oftest fra Mombasa i Kenya. En annen er via fly eller også bil, eller ved dropp fra helikopter eller et mindre fly. Det siste var tilfellet ved Sirius Star-kapringen. Uansett fremgangsmåte fraktes løsepengene inn fra Kenya.

De store summene som er utbetalt i løsepenger har stor innflytelse i denne delen av Somalia. De bidrar til å forsterke statsliknende tendenser og prosesser, men de skaper også en pervertert økonomi og snur opp ned på tradisjonelt levesett. Væpnede islamistgrupperinger som al-Shabaab er lite begeistret for det «uislamske» livet som oppstår i og rundt piratbyene. Slike fundamentalistiske grupper slåss for en sentralisert jakobinsk stat for å bruke denne til å fremme sin versjon og fortolkning av islam. De er derfor motstandere av de autonome «bystatene» som er i ferd med å oppstå langs kysten.

I en «piratby» som Ely er ikke piratene i flertall. Det er kun noen få som er direkte involvert, men rundt disse er det vokst frem ulike typer servicenæringer. Noen restauranter har spesialisert seg på å lage mat til sjøfolkene som er tatt til fange. Andre selger kommunikasjonsutstyr, våpen og annet som piratene har brukt for under sine operasjoner. Profesjonelle mellommenn tilbyr til enhver tid sine tjenester, mens andre igjen selger ulike ting som unge menn med mye penger etterspør: moderne merkeklær, alkohol, narkotika (mest hasj) og ikke minst khat (de grønne bladene som gir en mild rus når de tygges). Piratene har også så mye penger at de fleste av dem har skaffet seg flere enn én kone – unge vakre kvinner fra fattigere klaner giftes bort til pirater som kan strø rundt seg med dollar. Ely og andre «piratbyer» er i ferd med å bli en magnet for unge somaliske menn som er lei av krigen og kaoset andre steder i landet, og som nå ønsker å bruke det som år i krigsherrers tjeneste har lært dem om våpen og krigføring til å berike seg selv. Dette bonanzaet kan fort føre til ikke bare flere anslag mot skip, men også til konflikter mellom ulike pirater og deres grupperinger. Det er et helt åpent spørsmål om de strukturene for sosial organisering som har vokst frem vil være sterke nok til å kontrollere utviklingen som er i anmarsj hvis piratvirksomheten fortsetter.

Sjørøverjakt i Aden-bukten

Somalia har gått fra å være forsøkt glemt til å stå høyt på den internasjonale dagsordenen. Krigen sør i landet og islamistenes fremvekst er én forklaring, men minst like viktig er de stadig økende piratangrepene. Før var de brysomme, men som kapringene av Sirius Star og MV Faina har vist, nå truer de også en av selve livsnervene til den globale økonomien, nemlig skipstrafikken gjennom Aden-bukten. Saken er til og med tatt opp i FNs sikkerhetsråd, som har vedtatt to resolusjoner: UNSCR 1816 og UNSCR 1838. Begge anmoder det internasjonale samfunn om å delta aktivt i å beskytte trafikken til sjøs gjennom Aden-bukten og utenfor kysten av Somalia. UNSCR 1838 inneholder i tillegg det juridiske fundamentet for det internasjonale samfunnets jakt på somaliske sjørøvere både i Aden-bukten og langs den somaliske kysten. På dette grunnlag fikk NATOs Combined Task Force 150 (CTF-150), som opprinnelig ble opprettet for å delta i «krigen mot terror», et nytt og revidert mandat til å beskytte skip i Aden-bukten mot piratangrep. I desember 2008 fikk dessuten EU en flåtestyrke på plass i dette området. Flere andre land har også sendt krigsskip til området, deriblant Kina, som har stilt opp med tre skip. Dette er første gang siden 1400-tallet at kinesiske krigsskip har vært så langt unna hjemmelige farvann. Det sier en del om hvor viktig denne skipsleia er for Kina og dermed den globale økonomien.

Økt internasjonalt nærvær i form av disse flåtestyrkene har nok gjort spesielt de store skipene noe mindre utsatt for piratangrep, men som kapringene av Sirius Star og MV Faina viser er ikke problemet løst med dette. Området er stort, og piratene opererer i småbåter som radarsystemene har vanskelig for å oppdage. Mot en slik motstander er en fortsatt manuell utkikk den beste metoden, men ikke ufeilbarlig den heller. Får piratene først kontroll over et skip, tar de det mot land så fort som mulig og inn på så grunt vann at det er vanskelig å få til andre typer militære aksjoner enn å beskyte skipet på avstand. Dette er det siste eierne vil, siden det garantert fører til enorme økonomiske tap – mye mer enn hva kaprerne forlanger i løsepenger. Et alternativ vil være å prøve å befri både skip og mannskap ved å borde skipet, men problemet vil da være å få båten ut på dypt vann igjen uten assistanse av en lokalkjent fisker. Dette vil ikke være lett og kan fort medføre grunnstøting, og man vil mer eller mindre være like langt. Sjørøverjakt i Aden-bukten og langs den somaliske kystlinjen er derfor ingen enkel operasjon.

Det har ført til forslag fra ulike hold om at man bør gå hardere til verks og slå til mot «piratbyene» og andre av deres gjemmesteder. Problemet med en slik strategi er at den fort kan få en rekke utilsiktede konsekvenser. USA har allerede meget dårlige erfaringer fra intervensjonene i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet, og landets militære strateger er dessuten smertelig klar over at hvis de slår hardt til mot piratene, så er det det samme som å drive dem i hendene på islamistene i al-Shabaab. Det vil ikke kun ytterligere øke oppslutningen om denne gruppen, men også rive grunnen under den stabiliteten som faktisk eksisterer i denne delen av Puntland. Det siste USA og andre vestlige land ønsker er at krigshandlingene i sør skal spre seg også nordover i landet. Det er mulig vi kommer til å se små nålestikkangrep mot utvalgte mål for å skremme piratene, men noen storstilt militæraksjon mot bystatsstrukturen som er i utvikling i denne delen av Somalia, er det høyst tvilsomt at noen vestlige land vil våge å begi seg inn på. Hvilke virkemidler står man da igjen med?

Konklusjon – militarisering eller andre muligheter?

I mange år har det internasjonale samfunn mer eller mindre gitt blaffen i Somalia. Nå er imidlertid landet tilbake på den internasjonale agendaen igjen. Islamistenes fremvekst er én forklaring, men minst like viktig er det faktum at de somaliske piratene nå har blitt så godt organisert at de truer ikke bare mindre lasteskip langs kysten, men også den internasjonale skipsfarten gjennom Aden-bukten. Dette er utvilsomt et problem for internasjonal skipsfart og økonomi, og ikke minst en situasjon som utsetter sjøfolk for fare og ubehag. Undertegnede har stor sympati for dem som har opplevd dette, men også en viss grad av forståelse for dem som utfører aksjonene. Dette handler om mer enn kriminalitet, og løsningen ligger ikke først og fremst i militære aksjoner.

FN-resolusjonene som oppfordrer det internasjonale samfunn til å beskytte sjøfarten i Aden-bukten og utenfor kysten av Somalia har helt klart sin berettigelse, men hvis vi ser tilbake på historien om det internasjonale samfunns ulike intervensjoner i Somalia for å gjenopprette fred, stabilitet og ikke minst den somaliske staten, så har de alle uten unntak slått feil. Er det ikke dermed på tide å tenke nytt? Noen av «piratbyene» langs kysten er i ferd med å utvikle statlige strukturer av et slikt omfang at man kan snakke om et bystatssystem i utvikling. Dette skjer igjen innenfor rammen av den autonome regionen Puntland, en region som ikke ønsker uavhengighet fra resten av Somalia, men en løs føderal eller konføderal modell. Er det mulig å forhandle med noen av disse aktørene? Er det mulig å tenke seg en form for byggekloss-modell for dette spesifikke området som gradvis kan utvides til å gjelde andre deler av Somalia? Det vil være en tilnærming hvor man søker fremvekst av statlighet gjennom å forholde seg konstruktivt og pragmatisk til den typen autoritet som faktisk finnes i dette området. Med andre ord at vi aksepterer at slike former for sosioøkonomisk organisering kan oppstå på ulike måter, også via aktivitet som må defineres som illegal.

Piratene ynder å kalle seg selv for «kystvakten» – en kystvakt som tar tilbake ressurser fra de som stjal fisken fra dem og dumpet giftig avfall i deres farvann. Kan en løsning være at de blir hjulpet til å omdanne seg til en annen type «kystvakt» – en kystvakt som beskytter skipstrafikken mot en form for kompensasjon? Slike løsninger betinger ikke med nødvendighet en sentralisert stat styrt fra Mogadishu. Snarere tvert imot vil det være enklere å komme til forståelse med «piratbyene» og gjennom dem de autonome myndighetene i Puntland enn å forsøke å få dette til gjennom det villnis av motstridende interesser som Mogadishu utgjør. Et slik forslag vil sikkert bli beskyldt både for naivitet og for å romantisere moderne sjørøvere, men det er ikke tilfellet. Somaliske pirater har ingen ting med Johnny Depp og kaptein Sparrow å gjøre. De var tidligere fattige fiskere som ble fratatt sitt levebrød da staten de bodde i falt sammen. I piratvirk-somheten fant de en ny vekstnæring i et land uten en stat. Hvis det er en myte her, så er det den som forteller oss at dette kun er kriminell aktivitet som bør møtes av militærmakt fra det internasjonale samfunns side, og at statsmakt kun kan bygges på én måte. Det har vi prøvd før i Somalia, med lite hell. En mer realistisk strategi synes derfor å være en som kombinerer militær beskyttelse av skipsfarten med forhandlinger med de aktørene som i dag besitter politisk og økonomisk makt i denne delen av Somalia, og det er piratene og deres samarbeidpartnere.

Litteratur

BBC (2008) Pirates says Sirius Star crew safe, London: BBC.

Bradbury, Mark (2008) Becoming Somaliland, Oxford: James Currey.

Bøås, Morten & Kathleen M. Jennings (2007) «Failed states and state failure: threats or opportunities?» Globalizations 5(4): 475–485.

East African (2005) «How illegal fishing feeds Somali piracy», 15. November, Nairobi (14–15).

Economist (2008) «The world’s most utterly failed state», 4. oktober, London (39–40).

Hansen, Stig Jarle med Mark Bradbury (2007) «Somaliland: a new democracy in the Horn of Africa», Review of African Political Economy 113: 461–476.

Helander, Bernhard (2005) «Who needs a state? Civilians, security & social services in North-East Somalia», i Paul Richards (red.) No Peace, No War: an Anthropology of Contemporary Armed Conflict, Oxford: James Currey (193–202).

Hunter, Robyn (2008a) How do you pay a pirate’s ransom, London: BBC.

Hunter, Robyn (2008b) Somali pirates living the high life, London: BBC.

Kapteijns, Lidwien (2001) «The disintegration of Somalia: a historiographical essay», Bildhaan – International Journal of Somali Studies 1(1): 11–52.

Lewis, Ioan (1994) Blood and Bone: the Call of Kinship in Somali Society, Lawrenceville NJ: Red Sea Press.

Lewis, Ioan (2002) A Modern History of the Somali: Nation and State in the Horn of Africa, Athens: Ohio University Press (4th ed.).

Little, Peter D. (2003) Somalia: Economy Without State, Oxford: James Currey.

Menkhaus, Ken (2007) «Governance without government in Somalia: spoilers, state building and the politics of coping», International Security 31(3): 74–106.

Murphy, Martin N. (2007) Contemporary Piracy and Maritime Terrorism – the Threat to International Security, London: ISS (Adelphi Paper 388).

Murphy, Martin N. (2008) Small Boats, Weak States, Dirty Money: Piracy & Maritime Terrorism in the Modern World, London: Hurst & Company.

Peterson, Scott (2000) Me Against my Brother: at War in Somalia, Sudan and Rwanda, London: Routledge.

Richards, Paul (2005) «New war: an ethnographic approach», i Paul Richards (red.) No Peace, No War: an Anthropology of Contemporary Armed Conflict, Oxford: James Currey (1–21).

Samatar, Ahmed I. (2000) «The Somali Catastrophe: explanation and implications», i Einar Braathen, Morten Bøås & Gjermund Sæther (red.) Ethnicity Kills? The Politics of War, Peace and Ethnicity in Sub-Saharan Africa, Basingstoke: Macmillan (37–67).

Sörensen, Karl (2008) State Failure on the High Seas – Reviewing the Somali Piracy, Stockholm: FOI (FOI Somalia Papers Report 3).

Tilly, Charles (1990) Coercion, Capital and European States, A.D. 990–1990, Cambridge: Blackwell.

Vigh, Henrik (2006) Navigating Terrains of War: Youth and Soldering in Guinea Bissau, Oxford: Berghahn Books.

World Bank (2006) From Resilience towards Recovery and Development – a Country Economic Memorandum for Somalia, Washington D.C.: World Bank.