Abstract

From «Delayed Bridge-Building» to Normalization Policy. The Dismantling of Norwegian Policy towards Poland in the Decade of Solidarity, 1980–1990

The emergence of the Polish oppositional trade union Solidarity in the 1980s was a key factor in the fall of the Polish communist regime in 1989. Their respective alliance memberships considered, Norway and Poland had maintained a fairly good relationship during most of the Cold War. Promoting reform and democratization in Poland through international cooperation had been one of the Norwegian long-term objectives in the interaction with Poland. During the 1980s, however, Norway made little eff ort to take any active part in the reform process in Poland. Rather the opposite, the main Norwegian goal during the Polish crisis was to minimize the international tension created by Polish unrest. This cautious Norwegian approach can be explained by the increased international tension during the so-called «second cold war» in the early 1980s and by a more exposed Norwegian strategic position since the late 1970s due to Soviet rearmament in the Northern territories. As a result of this caution, Norway avoided major confl ict with the United States and the Soviet Union over the Polish crisis. Another result, however, was that Norway made little use of the opportunities to contribute to the democratization in Poland in the 1980s.

Key words: Cold War | NATO | Norwegian foreign policy | Poland | Solidarnosc

Sammendrag

Artikkelen tar for seg den norske politikken overfor Polen og den polske opposisjonsbevegelsen Solidaritet fra 1980 til 1990, i lys av den internasjonale situasjonen og Norges sikkerhetspolitiske posisjon og allianseforpliktelser. Den konkluderer med at Norge var en tilskuer snarere enn en bidragsyter til kommunismens fall i Polen i 1989. Heller enn å engasjere seg aktivt i Polen-spørsmålet, begrenset de norske myndighetene seg til å arbeide for en normalisering av den internasjonale situasjonen rundt Polen i håp om at dette skulle hjelpe fram en langsiktig reformutvikling i landet. Norge hadde i hovedsak hatt et godt diplomatisk forhold til Polen under den kalde krigen. I tiåret som endte med kommunismens fall i Øst-Europa ble de norske forbindelsene til Polen imidlertid svekket, sammenlignet med mange NATO-alliertes kontakter med de polske myndighetene. Begrepet normaliseringspolitikk lanseres for å beskrive denne norske politikken. Denne normaliseringspolitikken kontrasteres mot det hovedsakelig gode norsk-polske forholdet i den kalde krigens tidligere tiår og det norske ønsket om å bidra til demokratisering i de kommunistiske landene i Øst-Europa. Samtidig redegjøres det for et brudd på den norske normaliseringspolitikken i perioden 1983–1986.

Nøkkelord: Norsk utenrikspolitikk | Polen | Solidarnosc | NATO | den kalde krigen

Takk til Helge Pharo, Knut Einar Eriksen, Sven G. Holtsmark, anonyme fagfeller og IPs redaktører for innspill og kommentarer.

 

Begrepet brobyggingsfasen brukes ofte om Norges utenrikspolitikk i perioden fra andre verdenskrigs slutt og fram til medlemskapet i Atlanterhavspakten i 1949. Uttrykket henspeiler på ønsket om å stå utenfor blokkpolitikken og arbeidet for å redusere spenningene mellom de kommunistiske landene i øst og de kapitalistiske landene i vest.1 Det norske ønsket om å framstå som et bindeledd mellom maktblokkene døde imidlertid ikke ut med inntredenen i Atlanterhavsalliansen. Tanken om Norge som en moderat brobygger som – innenfor NATO-medlemskapets rammer – bidro til kontakt og forståelse mellom øst og vest, var en ikke ubetydelig del av det norske selvbildet og den norske retorikken under den kalde krigen. Dette var grunnlaget for den norske østpolitikken, hvor Norge «sammen med enkelte likesinnede land innenfor NATO og FN [søkte] å vinne oppslutning om en aktiv avspenningspolitikk i forholdet til kommuniststatene» (Eriksen & Pharo 1997).2 Denne østpolitikken ble i hovedsak godtatt av Norges allierte i NATO, selv om enkelte norske initiativer skapte reaksjoner og en viss bekymring i deler av den vestlige alliansen.

Fra slutten av 1950-tallet utviklet Norge, som en del av østpolitikken, et godt forhold til Warszawapakt-landet Polen. Disse forbindelsene har, noe diskutabelt, blitt karakterisert som en «forsinket brobyggingspolitikk»

(Kjølberg 1997).3 Fram til midten av 1960-tallet vokste det norsk-polske forholdet til å bli ett av de fremste eksemplene på kontakt på tvers av allianseblokkene for begge landene. Et norsk mål med denne kontaktpolitikken var å løsne de polske båndene til Warszawapakten, men på lang sikt også å stimulere systemendring i østblokken (Tamnes & Eriksen 1999).

Tidlig på 1980-tallet oppstod en dramatisk vending i samfunnsutviklingen i Polen. Fagforeningen Solidaritet, en vestvennlig demokratibevegelse med stor legitimitet i folket, vokste i perioden 1980–1981 til å bli en betydelig aktør som presset fram begynnende reformer fra de polske myndighetene. Samtidig ble Polen en stadig større politisk og økonomisk byrde for Sovjetunionen på grunn av landets katastrofale økonomiske problemer og regimets svake posisjon nasjonalt.4 Dermed fikk de vestlige landene en viss mulighet til å øve innflytelse på utviklingen i Polen, blant annet som långivere. Den finansielle hjelpen og de utvidede polsk-vestlige politiske kontaktene mot slutten av tiåret var ikke uten betydning for opposisjonens seier i Polen i 1989 og landets vestvending i de følgende årene.

Solidaritets framvekst og reformutviklingen som endte med regimets fall i 1989, representerte i all hovedsak hva Norge hadde ønsket for Polen siden 1950-tallet. Den norske Polen-politikken på 1980-tallet var allikevel tilbakeholden, og i en periode restriktiv. Ikke på noe tidspunkt viste de norske myndighetene et tydelig ønske om å revitalisere kontaktene med Polen, heller ikke etter at Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet løsnet grepet om Øst-Europa. Ut over økonomiske bidrag på starten og slutten av tiåret bidro Norge lite til demokratiseringsprosessen i Polen, annet enn med forsøk på å holde kontaktkanalene mellom øst og vest åpne. Denne artikkelen skal, ved hjelp av nylig avgradert norsk arkivmateriale, besvare følgende hovedspørsmål: Hvorfor ble den tidligere aktive, norske Polen-politikken redusert til en normaliseringspolitikk nettopp i det dramatiske tiåret hvor Polen ledet an i den fredelige demokratiseringen av Øst-Europa?

Norsk Polen-politikk før Solidaritet

Den norske Polen-politikken på 1980-tallet må forstås på bakgrunn av politikken Norge førte overfor Polen i de første tiårene av den kalde krigen. Forholdet mellom de to landene var særlig på 1950- og 1960-tallet godt,

den ulike blokktilhørigheten tatt i betraktning. Et hovedelement i de norsk-polske kontaktene på denne tiden var samtalene om den såkalte Rapacki-planen fra 1957 om nedrustning og innføring av en atomvåpenfri sone eller frys av antallet atomvåpen i Sentral-Europa (Tamnes 1981, Eriksen & Pharo 1997). Denne tanken var kontroversiell i NATO, ettersom den innebar klare begrensninger på opprustningen av det militært viktige NATO-landet Vest-Tyskland. De polske planene vakte allikevel en viss interesse i miljøet rundt statsminister Einar Gerhardsen og i enda større grad i den utenrikspolitiske opposisjonen på venstresiden i Arbeiderpartiet, den såkalte Orientering-kretsen. Totalt sett møtte imidlertid de norske myndighetene Rapacki-planen med skepsis så lenge den ikke var del av en større internasjonal nedrustningsplan. En nedrustningssone i Sentral-Europa uten et bredere rammeverk rundt ville påvirke Norges sikkerhetspolitiske situasjon, ettersom Vest-Tyskland etter hvert hadde blitt sentralt i forsvaret av Sør-Norge (Tamnes 1981).

Viktigheten ved den norske kontaktpolitikken overfor Polen på 1950- og 1960-tallet lå derfor ikke hovedsakelig i resultatet av kontaktene. Få håndfaste spor ble satt av samarbeidet. Betydningen av denne forsinkede brobyggingspolitikken lå like mye i at man møttes og innholdet i drøftingene. De norske og polske myndighetene viste at småstatene i alliansene også kunne lede an i drøftinger av militære spørsmål som angikk alle allianselandene. Samtidig er dette eksemplet bemerkelsesverdig i norsk kaldkrigshistorie fordi Norge i en periode, gjennom blant annet de tette kontaktene med Polen, utsatte seg for en viss alliert kritikk for å være for imøtekommende overfor østblokken. Fra norsk side aksepterte man imidlertid i stor grad at denne kritikken var prisen for å forsøke å bedre dialogen mellom allianseblokkene.

Warszawapakt-intervensjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 førte til et kortvarig brudd i de norsk-polske forbindelsene (Halvorsen 1998). Ut over 1970-tallet gjenopptok de to landene en omfattende besøksutveksling, selv om man ikke lenger drøftet temaer av samme brennbarhet som Rapacki-planen. Norge bidro også, som mange vestlige land, med lån til Polen på 1970-tallet. Disse lånene brukte de polske myndighetene til å finansiere feilslåtte reformer, noe som var en hovedårsak til de store økonomiske problemene i Polen på 1980-tallet.

Norge og den internasjonale situasjonen tidlig på 1980-tallet

Den norske NATO-politikken under den kalde krigen karakteriseres gjerne som en balansering mellom integrasjon og avskjerming (Tamnes 1986). Integrasjon i hoveddelen av alliansens politikk og militære samarbeid skulle legitimere avskjerming fra enkelte tiltak som kunne provosere Norges

naboland Sovjetunionen. Hoveduttrykket for den norske avskjermingspolitikken var reservasjonen mot stasjonering av atomvåpen og utenlandske baser i landet i fredstid.

På 1970-tallet ble den norske sikkerhetspolitiske posisjonen forverret (Tamnes & Eriksen 1999). Hovedårsakene til dette var den sovjetiske opprustningen i nord og svekkelsen av den internasjonale avspenningspolitikken. Det internasjonale klimaet ble fram mot midten av 1980-tallet dårligere og preget av en økt ideologisering av øst/vest-konflikten, den såkalte «second cold war». Den kanskje viktigste enkeltårsaken til denne negative utviklingen var Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979, som medførte en forverring av supermaktsforholdet til det laveste nivået siden Cuba-krisen i 1962 (Westad 1997). Andre faktorer som bidro til den spente internasjonale situasjonen var stormingen av USAs ambassade i Iran samme år, samt striden om NATOs dobbeltvedtak fra 1979, den siste store politiske konfrontasjonen under den kalde krigen (Ploetz 2001).

Det anspente øst/vest-forholdet, og særlig NATOs dobbeltvedtak, førte i Norge til en omfattende og opphetet sikkerhetspolitisk diskusjon som ble en spesielt kraftig belastning for Arbeiderpartiet. Særlig i spørsmålet om rakettutplassering var partiet under sterkt press fra en voksende fredsbevegelse på venstresiden, samtidig som det av Høyre ble anklaget for glideflukt i sikkerhetspolitikken. Spørsmålet om den sovjetiske opprustningen i nord og Norges sikkerhetspolitiske situasjon ble imidlertid møtt mer samlet og bestemt fra norsk side. De norske myndighetene svarte med en målrettet invitasjonspolitikk overfor NATO og USA, hvor man forsøkte å binde alliansen sterkere til forsvaret av nordflanken (Tamnes & Eriksen 1999). I stor grad var dette norske framstøtet vellykket. Samtidig forsøkte man å kombinere denne intensiverte alliansepolitikken med et fortsatt godt forhold til Sovjetunionen, ettersom sovjetisk misnøye med norsk utenriks- og alliansepolitikk kunne føre til ytterligere sabelrasling i nord.

Den internasjonale og sikkerhetspolitiske situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet fordret dermed at Norge på samme tid ga økt oppmerksomhet til både integrasjons- og avskjermingsaspektet i utenrikspolitikken. Forstyrrelser i den internasjonale balansen kunne øke presset mot Norge fra begge supermaktene. I den norske Polen-politikken på 1980-tallet kan man se tydelige spor av både den sikkerhetspolitisk begrunnede forsiktigheten og ideologiseringen av øst/vest-konflikten.

Norsk skepsis til Solidaritet i 1980

Opprettelsen av Solidaritet i 1980 var en hendelse uten sidestykke i østeuropeisk etterkrigshistorie, selv om bevegelsen fikk et alvorlig, men midlertidig tilbakeslag da den ble forbudt etter innføringen av unntakstilstand i

desember 1981.5 At et svekket kommunistregime i over ett år måtte godta eksistensen av en organisert opposisjon med flere ganger så mange medlemmer som partiet selv, var et hardt slag for den leninistiske tesen om kommunistpartiets ledende rolle i samfunnet. Samtidig illustrerte den polske unntakstilstanden at Sovjetunionens kontroll over Øst-Europa i økende grad var avhengig av plagede underordnede som den sovjetiske ledelsen ikke hadde full kontroll over (Mastny 2005). Den internasjonale betydningen av hendelsene i Polen understrekes av at kaldkrigshistorikeren John Lewis Gaddis framhever den polske paven Johannes Paul II og Solidaritet-lederen Lech Walesa sammen med Ronald Reagan og Margaret Thatcher blant de sentrale aktørene som medvirket til kommunismens fall (Gaddis 2005).

Med Solidaritet kom en bred, populær organisasjon i Polen som delte mange av Norges ønsker for landets utvikling. Dette ble gjenspeilet i en sterk folkelig støtte til Solidaritet i Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Streiken på Leninverftet i Gdansk august 1980, som var begynnelsen på Solidaritet, ble allikevel mottatt med en ikke ubetydelig mistro både fra den norske ambassaden i Warszawa og embetsverket i Utenriksdepartementet. Flere av de streikendes krav, som innbefattet frie fagforeninger, streikerett og lettelser i sensuren, samsvarte riktignok med Norges ønskemål for Polen. Allikevel ga de norske embetsmennene tydelig uttrykk for skepsis til omfanget av den voksende opposisjonsbevegelsens krav (UD 25.4/91, 26.08.1980 og 29.08.1980). Fram til Solidaritet ble legalisert gjennom Gdansk-avtalen 31. august 1980, var man i det norske Utenriksdepartementet tydelig preget av synet på at opposisjonsvirksomhet i Øst-Europa ville bli slått ned med makt. Derfor framviste den norske ambassaden det man kan kalle en resignert regimestøtte, ved å legge sitt håp for utviklingen i Polen i hendene på den reformvennlige fraksjonen i kommunistpartiet.

Først etter Gdansk-avtalen ble ambassaden og Utenriksdepartementet mer positivt innstilt til den polske opposisjonen. Satt på spissen kan man si at Norge ikke anerkjente Solidaritets plass i det polske samfunnet før den polske regjeringen selv hadde gjort det. Det norske bidraget til den ønskede demokratiseringen av Polen var i den dramatiske augustmåneden i 1980 derfor å lene seg nervøst tilbake og håpe at den polske opposisjonen ville begrense sine krav, samt at regimet av egen vilje skulle starte reformarbeidet i landet.

Det var ikke unaturlig at man fra norsk side i størst mulig grad ønsket å unngå en internasjonal konflikt over Polen hvor øst/vest-frontene kunne skjerpes. Allikevel viser dette at den norske Polen-politikken nå hadde blitt redusert til en mer indirekte form for avspenningspolitikk, en normalise-

ringspolitikk hvor man i mindre grad dyrket direkte kontakt med aktørene på polsk side. Hovedmålet med denne politikken var ganske enkelt å normalisere situasjonen rundt Polen for å sikre internasjonal lavspenning. Heller enn å forsøke å bidra aktivt til utviklingen i landet, håpet man fra norsk side at de åpne kontaktkanalene man ønsket å opprettholde med normaliseringspolitikken på lang sikt kunne bidra til reformutvikling i Polen. Denne forsiktige lavspenningspolitikken samsvarte godt med den norske politikken i KSSE i perioden (se Kleva 2007). Det var allikevel ikke ubetinget riktig da utenriksminister Knut Frydenlund i Stortinget 18. mars 1981 hevdet at «de samtalene jeg har hatt de siste par dager med den polske utenriksminister, har vært en fortsettelse av den norsk-polske dialog som ble startet i slutten av 1950-årene» (Stortingstidende 1981–82: 2722).

Finansiell støtte til det polske regimet 1980–1981

Fra august 1980 til desember 1981 hersket det en ustabil terrorbalanse mellom regimet og opposisjonen i Polen. Perioder med samarbeid og håp om varig reformpolitikk ble erstattet av umiddelbar frykt for en borgerkrigaktig situasjon eller sovjetisk intervensjon. Norge og de fleste andre vestlige land holdt i denne perioden en lav profil i Polen-spørsmålet, av frykt for å diskreditere den polske opposisjonen eller å bli anklaget for å blande seg inn i Polens indre anliggender. Fra mange vestlige hovedsteder, inkludert Oslo, mottok de polske myndighetene imidlertid økonomisk støtte, hovedsakelig gjennom ekstraordinære eksportkreditter som finansierte polsk import.

Tanken bak å finansiere kommunistregimet var todelt. For det første håpet man at det polske ønsket om fortsatt økonomisk støtte skulle frambringe ytterligere reformer. For det andre fryktet flere i Vesten at en kollaps i den ustabile polske økonomien ville destabilisere landet og gjøre det mer avhengig av Sovjetunionen. I et notat fra Utenriksdepartementet høsten 1980 ble en slik økonomisk støtte anført som nærmest en forutsetning for at reformprosessen i Polen skulle kunne fortsette (UD 42.1/34, 21.10.1980). Den norske støtten til Polen i 1980 og 1981 ble kanalisert gjennom Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) og nådde raskt et nivå hvor særskilte bevilgninger fra Stortinget ble nødvendig. Gjennom Stortingsproposisjon nr. 75 (1980–81) ble til sammen 400 millioner kroner satt av til bidrag til den polske økonomien.

Den finansielle støtten til det polske regimet var ukontroversiell både i øst og vest, og en av få muligheter til å kunne bidra til utviklingen i Polen før unntakstilstanden. Allikevel viste man fra norsk side ikke noe tydelig ønske om å benytte denne muligheten ved å bidra med ekstra hjelp. De norske myndighetene var riktignok relativt sett blant de vestlige landene

som ga størst eksportkreditter til de polske myndighetene i 1981. Imidlertid ble det planlagte norske støttebeløpet til Polen for 1982 i et notat fra Utenriksdepartementet foreslått justert ned mot nivået til andre allierte (UD 42.1/34, 16.11.1981). Spesielt interessant ved de norske vurderingene i dette spørsmålet er at den foreslåtte nedjusteringen utelukkende ble begrunnet med nivået på de alliertes støttepolitikk. Hvorvidt støtten til Polen faktisk tjente sin hensikt, var i liten grad del av embetsverkets vurdering.

Unntakstilstand i Polen i 1981, uenighet i NATO om sanksjoner

Høsten 1981 økte konfliktnivået mellom opposisjonen og regjeringen i Polen kraftig. Situasjonen kulminerte med erklæringen av unntakstilstand i landet 13. desember 1981.6 Et stort antall opposisjonelle ble arrestert og internert, og Solidaritet ble suspendert og siden forbudt (Davies 2001).

Unntakstilstanden internasjonaliserte den polske konflikten, og tvang NATO til å samles om en reaksjon overfor østblokken. Den første tiden lyktes den vestlige alliansen i hovedsak med dette. Etter hvert skulle imidlertid den samlede vestlige sanksjonspolitikken slå sprekker og skape friksjon innad i NATO. Forskeren Helen Sjursen hevder, sannsynligvis noe overdrevet, at Polen-spørsmålet på 1980-tallet ledet til en av de mest alvorlige transatlantiske krisene under den kalde krigen (Sjursen 2003).

NATOs sanksjoner overfor Polen, som ble offentliggjort og iverksatt 11. januar 1982, bar tydelig preg av å være et kompromiss. Tre tiltak dannet grunnstammen i sanksjonspolitikken: Stans i besøksutvekslingen på politisk nivå, avslag på polske anmodninger om nye kreditter samt stopp i gjeldsforhandlingene (Sjursen 2003) Det ble satt tre krav for å oppheve tiltakene mot Polen: Heving av unntakstilstanden, frigivelse av de internerte og gjenopptakelse av dialogen med opposisjonen. Det skulle imidlertid oppstå betydelig uenighet i alliansen om hvordan man skulle møte Polens delvise imøtekommelse av disse kravene ut over tiåret.

På et mer grunnleggende plan var det samtidig uenighet mellom USA og de vesteuropeiske allierte om mål og midler i østpolitikken og mer spesifikt i Polen-spørsmålet. De europeiske NATO-landene hadde større egeninteresse av utviklingen i Polen, blant annet på grunn av handelsinteresser og stor utestående gjeld, mens USA i hovedsak så Polen-spørsmålet som en del av supermaktkonfrontasjonen (Winn 1996). Flere av president Reagans rådgivere så på den polske krisen som en mulighet til å påføre Sovjetunionen stor politisk, økonomisk og propagandamessig skade (Haig 1984). Mens de vesteuropeiske landene etter innføringen av sanksjonene

ventet på en passende anledning til å gjenoppta kontaktene med Polen, gjorde den amerikanske presidenten Ronald Reagan det klart i sine taler at målet for utviklingen i Polen var en revolusjon (Wilson 2007). Interessekonflikten i NATO hadde også mer håndfaste sider. USAs beslutning om å innføre sanksjoner også mot Sovjetunionen etter unntakstilstanden skapte problemer for den planlagte byggingen av en gassledning fra Sibir til Vest-Europa, et prosjekt vestlige land og selskaper var involvert i. Dette førte til protester fra Storbritannia, Frankrike og Vest-Tyskland (Fitzgerald 2001).

Allerede tidlig i 1983 begynte flere vesteuropeiske land å stille spørsmål ved målet med og effekten av sanksjonene (Sjursen 2003). Et velkoordinert og differensiert svar på unntakstilstanden, hvor ulike land fikk innta ulike posisjoner innenfor en felles handlingsramme, kunne muligens ha vært en fruktbar tilnærming til den polske krisen fra NATOs side. Man må imidlertid kunne hevde at alliansens planløse, ukoordinerte sanksjonspolitikk ut over 1980-tallet ikke hadde noen slik effekt.

De norske sanksjonene etter unntakstilstanden

NATOs problemer med å håndtere den polske krisen gjennom 1980-tallet gjenspeilet seg også i den norske Polen-politikken. Som historikeren Rolf Tamnes har påpekt, hadde Norge siden Warszawapakt-intervensjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 hatt et typisk reaksjonsmønster ved brudd på øst/vest-kontaktene: Først en tydelig protest overfor østblokken, fulgt av arbeid for raskt å gjenoppta de internasjonale kontaktene (Tamnes 1997). Norges Polen-politikk fra desember 1981 til høsten 1983 passer relativt godt inn i dette mønsteret, selv om de norske myndighetene i denne perioden bare foretok ett forsiktig initiativ i NATO for å undersøke muligheten for å bedre de vestlige forbindelsene til Polen. Mellom 1983 og 1986 plasserte imidlertid Norge seg som ett av de mest restriktive NATO-landene i håndhevingen av Polen-sanksjonene. Fra 1987 begynte så en normalisering av forholdet til Polen. Norge gjorde på dette tidspunktet allikevel ikke noen innsats for å endre på det faktum at landet kom langt bak i køen av NATO-land som gjenopptok de politiske kontaktene med de polske myndighetene. Forholdet til Polen ble heller ikke forsøkt aktivt revitalisert som et resultat av den politiske utviklingen i landet på slutten av tiåret.

NATO-sanksjonene ga et visst handlingsrom for de allierte landene. Hvert enkelt land stod fritt til å innføre ytterligere sanksjoner mot Polen eller iverksette tiltak også mot Sovjetunionen. USA utmerket seg med å innføre utvidede sanksjoner mot Polen og sanksjoner også mot Sovjetunionen. Amerikanerne la på denne tiden også et vedvarende press på sine allierte om mer restriktiv økonomisk politikk overfor østblokken (Garthoff

1994). Etter hvert som NATOs felles front brast, måtte Norge finne sin linje i spenningen mellom USA og flertallet av de vesteuropeiske landene.

Den norske sanksjonspolitikken i månedene etter NATO-kommunikeet fra 11. januar 1982 kan med stort utbytte analyseres i et integrasjons/avskjermings-perspektiv. De norske myndighetene lot seg i størst mulig grad integrere i alliansens samordnede sanksjoner mot Polen, og oppfylte dermed sine allianseforpliktelser. Samtidig avskjermet den norske regjeringen seg fra å iverksette sanksjonstiltak mot Sovjetunionen, slik særlig USA gjorde, og unngikk dermed i hovedsak kritikk fra sovjetisk hold. Nordmennene lyktes med dette godt i å balansere forholdet til USA og Sovjetunionen. Samtidig reduserte utenriksledelsen mulighetene for egne initiativer ut over en svært forsiktig normaliseringspolitikk, til tross for tydelig støtte til Solidaritet i opinionen og det utenrikspolitiske ordskiftet. Også i Stortingets utenriksdebatter i perioden ble det kun unntaksvis framlagt annet enn uforpliktende støtteerklæringer til den polske opposisjonen.

Det norske ønsket om et godt forhold til begge supermaktene fordret i denne situasjonen forsiktighet og diplomatisk korrekthet. Uheldig diplomatisk håndverk fra Utenriksdepartementets side skapte allikevel en uønsket situasjon for Norge kort tid etter unntakstilstanden. Etter et vesttysk forslag i NATO overleverte Norge 7. januar 1982 en démarche til alle Warszawapakt-landene om Norges syn på utviklingen i Polen, i den tro at alle allierte var i ferd med å gjøre det samme. Overleveringen av démarchen til Sovjetunionen viste at Norge var villlig til å påføre seg et visst diplomatisk ubehag fra sovjetisk side for å støtte opp om den vestlige alliansens politikk. I teksten som den norske Moskva-ambassadøren overleverte, ble Sovjetunionen ganske eksplisitt tillagt en stor del av ansvaret for unntakstilstanden i Polen:

[...] Min regjering gir likeledes uttrykk for sin misbilligelse av ytre press fra land alliert med Polen, rettet mot fornyelses- og reformprosessen i landet.Hvis undertrykkelsen fortsetter i Polen, vil følgene for øst/vest-samarbeidet uunngåelig bli alvorlige. [...] (UD 25.4/91, 14.01.1982).

Den norske démarchen ble møtt med tydelig misnøye i Moskva, særlig fordi saken på ingen måte hadde vært tilstrekkelig forankret i den vestlige alliansen. Selv forslagsstilleren Vest-Tyskland hadde lagt saken på is på grunn av manglende oppslutning fra de allierte. Norge var derfor det første landet som kom med en slik henvendelse til supermakten i øst. Femten dager etter de norske démarchene hadde kun Belgia foretatt en tilsvarende henvendelse til Sovjetunionen.

Démarche-saken er et sjeldent eksempel på slurvete norsk diplomatisk håndverk overfor Sovjetunionen, noe som førte til at Norge på unødig vis havnet i skuddlinjen for sovjetisk kritikk. Kildematerialet viser at saken

bunnet i at man på norsk side feilaktig trodde det var alliert enighet om å avlevere démarchene så raskt som mulig. Démarche-saken påvirket allikevel ikke det norsk-sovjetiske forholdet på varig vis. Episoden fikk imidlertid sin betydning ved at den førte til ytterligere norsk forsiktighet i iverksettelsen av sanksjoner mot Polen og Sovjetunionen etter den polske unntakstilstanden (se UD 25.4/91, 19.01.1982).

Uenighet mellom utenriksminister Stray og fagkontoret

På midten av 1980-tallet ønsket de vesteuropeiske landene at USA skulle vise større interesse for Øst-Europa (Garthoff 1994). De europeiske NATO-landene hadde et nærmere forhold til Øst-Europa og større økonomiske interesser der, mens USA, som nevnt, i større grad så utviklingen i Øst-Europa i lys av supermaktkonflikten. En lignende uenighet oppstod i perioden 1983–1986 mellom utenriksminister Svenn Stray og Utenriksdepartementets 5. politiske kontor, kontoret for østblokken og øst/vest-spørsmål. Fagkontoret var tradisjonelt en av fanebærerne i departementet for samarbeid og dialog med Øst-Europa. Stray var mindre interessert i den bilaterale effekten av samarbeid med de østeuropeiske landene og mer opptatt av supermaktforholdet. Samtidig var Stray i sitt utenrikspolitiske grunnsyn mer vestvendt enn fagkontoret.

Det første halvannet året etter unntakstilstanden var det imidlertid ingen tegn til uenighet mellom fagkontor og minister om den norske normaliseringspolitikken. Et noe prematurt forslag fra 5. politiske kontor om å vurdere å gjenoppta de politiske kontaktene med Polen allerede i juli 1982, etter enkelte lettelser i den polske unntakstilstanden, møtte ingen motstand fra ministeren. Tanken ble imidlertid forlatt fra norsk side etter at den møtte negative reaksjoner fra flere allierte, deriblant USA.

I 1983, snaut ett år etter det norske oppmykingsframstøtet, gjennomførte de polske myndighetene en formell heving av unntakstilstanden. Dette initiativet ble imidlertid fulgt av et sett særlover som muliggjorde et minst like repressivt polske regime. Allikevel klarte de polske myndighetene med dette grepet å utnytte den voksende vestlige uenigheten om Polen-spørsmålet, og fulgte opp med et oppsøkende diplomati for å få lettet sanksjonene. Flere NATO-land signaliserte internt i alliansen i løpet av høsten 1983 en vilje til å begynne å gjenoppta kontaktene med Polen (UD 25.4/91, 09.11.1983). Dette synet vant gjenklang i 5. politiske kontor. Kontoret framholdt at flere allierte land i likhet med Norge ønsket å være i begivenhetenes forkant når besøksrestriksjonene ble opphevet, og anbefalte at Norge skulle være forberedt på å gjenoppta besøksutvekslingen med Polen på kort varsel (UD 25.4/91, 29.11.1983). Fagkontoret viste her tydelig at det

la en egenverdi i det å være tidlig ute med normalisering etter brudd i øst/vest-forholdet.

Denne gangen skapte kontorets anbefaling en reaksjon fra utenriksministeren. Ifølge en påføring fra ekspedisjonssjef Per Ravne hadde Stray gitt beskjed om at Norge godt kunne komme sist i køen av NATO-land i spørsmålet om normalisering med Polen. I påføringen ble Stray tillagt følgende uttalelse: «Polen er uinteressant for Norge, og en belastning for Øst og Vest. Andre land med større interesser får ta de skritt de finner formålstjenlig – ikke noe første tiltak fra Norge».7 Dette var en myndig markering fra utenriksministeren, og også et tydelig brudd med det tradisjonelle norske synet på Polen, det nest største Warszawapakt-landet, som en potensielt betydningsfull samtalepartner under den kalde krigen. Samtidig avvek utenriksministerens instruks tydelig fra den norske tradisjonen for rask normalisering etter brudd i øst/vest-kontaktene, som beskrevet av Rolf Tamnes.

Restriktiv norsk sanksjonspolitikk under Stray

Strays instruks markerte en ny kurs for den norske Polen-politikken, selv om endringen skulle vise seg å bli midlertidig. Etter utenriksministerens inngripen forlot Norge normaliseringslinjen og ble for en periode ett av alliansens mest restriktive land i spørsmålet om politiske kontakter med Polen. Samtidig ble Polen-spørsmålet et vedvarende stridstema mellom ministeren og fagkontoret resten av Strays tid som utenriksminister.

I august 1984 opphevet NATO den diplomatiske karantenen alliansen hadde satt Polen i, til tross for amerikansk skepsis (Sjursen 2003). Dette rokket imidlertid lite ved utenriksministerens linje. I juni samme år hadde Stray med klar tale avfeid 5. politiske kontors forslag om å følge strømningen i alliansen og vurdere å begynne arbeidet med å gjenoppta politiske kontakter med Polen: «Norge bør ikke ligge i forkant når det gjelder spørsmålet om normalisering. Det er dunkelt hva våre bilaterale interesser av dette er».8

Hellas var det første NATO-landet som arrangerte besøk på politisk nivå i Polen etter unntakstilstanden, med et statsministerbesøk i 1984. I løpet av 1985 gjennomførte Italia, Belgia, Nederland og Storbritannia, samt det alliansenøytrale Sverige, besøk på ministernivå, og flertallet av de allierte landene mente tiden var inne for å gjenopprette kontakter på høyt politisk nivå (UD 25.4/91, 28.06.1985). Norge arrangerte imidlertid ingen besøksutveksling med Polen før etter Strays avtreden i 1986. Et statssekretærbe-

søk var riktignok planlagt høsten 1985, altså etter at flere allierte hadde oppgradert kontaktene til ministernivå, men ble avlyst på grunn av visumproblemer for en norsk journalist. Etter denne episoden gjorde Norge ingen ytterligere forsøk på å begynne normaliseringen av forholdet til de polske myndighetene. Selv ikke da ambassaden i Warszawa i april 1986 informerte om at Norge, USA og Nederland, som hadde lagt besøkspolitikken på is igjen, var de eneste NATO-landene som ikke vurderte besøksutveksling med Polen, kom det tegn til reaksjon fra den politiske ledelsen (UD 25.4/91, 11.04.1986).

Strays politikk i Polen-spørsmålet kan sannsynligvis best forstås på bakgrunn av hans utenrikspolitiske konservativisme. Rolf Tamnes omtaler Strays utenriksministertid som «unntaket som bekrefter regelen» om Norge som pådriver i NATO for avspenningspolitikken (Tamnes 1997). Strays svært aktive inngripen i Polen-spørsmålet er allikevel verd å merke seg. Stray prioriterte å markere tydelig misnøye med utviklingen i Polen fra 1983, men denne demonstrasjonen mistet mye av sin kraft da flere av de allierte landene begynte å normalisere forholdet til Polen i 1984 og 1985. Utenriksministerens linje kan derfor også ha vært påvirket av andre forhold. Det er mulig at Stray i en periode med sikkerhetspolitiske brytninger innad i NATO ønsket å tydeligere markere solidaritet med USA i øst/vest-spørsmålet. I Polen-spørsmålet kunne dette gjøres uten å risikere kraftige reaksjoner fra Sovjetunionen. Samtidig var Polen på denne tiden borte fra avisoverskriftene og det kom ingen reaksjoner fra Stortinget på Utenriksdepartementets Polen-politikk.

De norske økonomiske sanksjonene mot Polen ble riktignok opphevet på midten av tiåret, samtidig som flere andre allierte land gjorde det samme. Dette var imidlertid hovedsakelig en formalitet, ettersom det økonomisk kriserammede Polen ikke kvalifiserte for noen av de vanlige internasjonale støtteordningene som sanksjonene blokkerte for.

Norsk-polsk normalisering og kommunismens fall

Siste halvdel av 1980-tallet ble preget av en ny dynamikk i den kalde krigen. Mikhail Gorbatsjovs inntreden som generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet bidro til at samarbeidsklimaet mellom øst og vest ble betydelig forbedret. Samtidig løsnet Sovjetunionen noe av grepet rundt sine østeuropeiske satellittstater. I 1987 ble de østeuropeiske kommunistlederne fortalt at de ikke lenger kunne regne med sovjetiske tropper for å forsvare dem mot sitt eget folk (Donaldson & Nogee 2005). Denne politikken ble offentlig da Gorbatsjov i 1988 forlot Brezjnev-doktrinen i en tale i FN (Mastny 2005).

Selv om det tok noe tid før omverdenen forstod konsekvensene av den sovjetiske kursendringen, ble de østeuropeiske lederne tvunget til en politisk nyorientering med sikte på å øke sin legitimitet. I Polen forsøkte regimet å komme opposisjonen i møte etter en ødeleggende streikebølge i 1988. Resultatet var et delvis fritt valg i 1989 som fullstendig slo beina vekk under regimets legitimitet og markerte slutten på det kommunistiske maktmonopolet i Polen.

I Norge ble regjeringen Willoch i mai 1986 erstattet av en ny arbeiderpartiregjering ledet av Gro Harlem Brundtland, med Knut Frydenlund og senere Thorvald Stoltenberg som utenriksminister. Få måneder etter regjeringsskiftet ble de norsk-polske kontaktene besluttet gjenopprettet. Etter et polsk viseutenriksministerbesøk i Norge i 1987, samt besøk av den norske handelsministeren Kurt Mosbakk i Polen samme år, markerte utenriksminister Thorvald Stoltenbergs Polen-visitt i april 1988 fullendelsen av normaliseringen av forbindelsene mellom de to landene. Denne nyorienteringen i forholdet til Polen viser at Strays inngripen ikke markerte en permanent endring i Polen-politikken, men snarere ble et eksempel på den politiske ledelsens mulighet til å endre utenrikspolitikken mot embetsverkets anbefalinger. Det er allikevel verd å merke seg at Norge var blant de siste NATO-landene som normaliserte forbindelsene med Polen. Allierte land som Hellas, Storbritannia, Italia, Belgia, Danmark, Spania, Frankrike, Canada, Nederland og Vest-Tyskland, i tillegg til Sverige, hadde allerede gjenopprettet kontakten på utenriks- eller statsministernivå før Stoltenbergs besøk i Polen i 1988. USAs visepresident George H.W. Bush besøkte også Polen i 1987.

Regjeringsskiftet førte heller ikke med seg noen aktiv revitalisering av det tidligere gode norsk-polske forholdet. Selv om flere allierte allerede var i gang med å planlegge og gjennomføre besøksutveksling med Polen på regjeringssjefnivå, gjorde utenriksledelsen lite for å unngå at Norge havnet i bakre rekke blant de allierte også i denne sammenhengen. Et norsk statsministerbesøk til Polen ble ikke planlagt gjennomført før sommeren 1990, ett år etter valget som markerte slutten på kommunistpartiets maktmonopol i landet. Sammenlignet med andre NATO-lands diplomatiske forhold til Polen ble altså de norsk-polske kontaktene svekket på 1980-tallet. På ett område kom allikevel Norge i første rekke: Johan Jørgen Holst ble i desember 1988 den første forsvarsministeren fra et NATO-land som besøkte Polen etter unntakstilstanden.

Norge bidro imidlertid økonomisk til Polen etter murens fall. Gjennom Stortingsproposisjon nr. 25 (1989–90) bevilget Stortinget 220 millioner kroner for å støtte opp om utviklingen i Polen. Dette beløpet ble allikevel overskygget av den norske økonomiske gevinsten av kommunismens fall i landet. Etter at den norsk-polske handelsbalansen i 1989 var i Polens favør med 50 millioner kroner, fikk Norge i 1991 et handelsoverskudd med

Polen på 1,2 milliarder kroner, betydelig mer enn den ekstraordinære økonomiske hjelpen i 1980–1981 og 1989–1990 til sammen.

På ett felt utviklet Norge et konkret politisk samarbeid med de polske myndighetene på 1980-tallet. I 1989 undertegnet de to landene en miljøvernavtale som ble etterfulgt av økonomisk og teknologisk støtte fra Norge til Polen. I et notat fra Miljøverndepartementet i 1988 ble miljøvernsamarbeid med Polen anbefalt ut fra både solidaritet, egeninteresse og avspenningsprosessen (MD 008.2, 02.05.1988). Nettopp avspenningselementet er et interessant aspekt ved miljøvernsamarbeidet. Miljøproblemene hadde på denne tiden blitt et viktigere tema internasjonalt, for eksempel vokste miljøspørsmålet på 1980-tallet til å bli et mer sentralt tema i norsk og internasjonal u-hjelp (Liland & Kjerland 2003). Samtidig var miljøsaken ett av de fremste eksemplene på problemer som bare kunne løses på tvers av landegrenser og allianseblokker, og miljøsamarbeid var et ukontroversielt spørsmål i begge alliansene. Et tidligere og mer omfattende miljøvernsamarbeid kunne, dersom man ønsket det fra norsk side, ha vært en positiv og samlende sak for å revitalisere Norges forhold til Polen. Heller ikke dette ble imidlertid drøftet på norsk side før utviklingen i Polen hadde begynt å gå i retning av demokrati og økt vestorientering. Mens Sverige hadde gjennomført miljøvernministerutveksling med Polen allerede i 1985, ventet de norske myndighetene helt til 1989 før et konkret samarbeid om miljøvern ble igangsatt.

Konklusjon

1980-tallets norske Polen-politikk var vesensforskjellig fra Polen-politikken på 1950- og 1960-tallet. I det tiåret en bred, folkelig bevegelse bidro vesentlig til det kommunistiske styrets fall i Polen, førte Norge en mer tilbakeholden og forsiktig Polen-politikk og bidro lite til utviklingen man fra norsk side hadde ønsket og i større og mindre grad arbeidet for siden 1950-tallet. Det langsiktige perspektivet som ble anlagt i den norske normaliseringspolitikken på 1980-tallet, ble kraftig forbikjørt av utviklingen i Polen dette tiåret. Den norske linjen gjorde at man i hovedsak lyktes godt med å unngå konflikt med både NATO og Sovjetunionen over Polen. Imidlertid står den offisielle norske politikken i en viss kontrast til det brede, aktive, folkelige engasjementet i Norge til fordel for Solidaritet og den polske opposisjonen tidlig på 1980-tallet.

Det kan være grunn til å diskutere hvorvidt den norske tilbakeholdenheten under den polske krisen kun var en nødvendig konsekvens av de internasjonale omstendighetene og den norske sikkerhetspolitiske situasjonen. Med unntak for utenriksminister Strays instrukser som førte til

en kursendring i perioden 1983–1986, var det norske grunnsynet i østpolitikken at et konstruktivt samarbeid med både de østeuropeiske myndighetene og med opposisjonen, der dette var mulig, var den beste måten å sikre varige framskritt i området. De norske myndighetene hadde i løpet av tiåret flere muligheter til å øke sitt engasjement i Polen-spørsmålet uten å risikere protester fra NATO-land eller Sovjetunionen. Eksempler på dette var den økonomiske støtten til det polske regimet i 1980–1981 og mulighetene for et mer omfattende miljøvernsamarbeid i siste halvdel av tiåret. Imidlertid var det fra norsk side få tegn til i det hele tatt å ville drøfte, selv internt i Utenriksdepartementet, hvorvidt eller hvordan myndighetene skulle forsøke å bidra til utviklingen i Polen ut over NATOs samordnede tiltak. Dette viser mangel på vilje til å delta aktivt i ett av de sentrale øst/vest-spørsmålene på 1980-tallet. På bakgrunn av dette kan man spørre om ett av den norske østpolitikkens hovedanliggender dette tiåret var å unngå konfrontasjon heller enn å utvikle øst/vest-samarbeidet.

Med dette som bakteppe er det rimelig å påstå at 1950- og 1960-tallets aktive Polen-politikk hadde blitt erstattet av en mer forsiktig normaliseringspolitikk i tiåret da potensialet for Polen-politikken økte markant. Et sentralt mål for denne normaliseringspolitikken var å bevare kontaktene mellom øst og vest i håp om at åpne kontaktkanaler skulle bedre forholdet mellom partene på sikt. Samtidig viste man fra norsk side tydelig mindre vilje til et aktivt kontaktdiplomati med Polen enn i de tre foregående tiårene. Denne mer saktearbeidende og indirekte Polen-politikken ble forsøkt utfylt med en viss sans for symbolhandlinger. Dette illustreres av æren som det særlig fra UDs 5. politiske kontor tydelig ble lagt i å være tidlig ute med å normalisere forbindelsene østover etter brudd i kontaktene. Samtidig antyder handelsoverskuddet Norge fikk i samhandelen med Polen etter kommunismens fall at den norske egeninteressen i forholdet til Polen hadde flere aspekter enn det rent sikkerhetspolitiske. En drøfting av dette poenget var i liten grad del av Utenriksdepartementets vurderinger i utformingen av Polen-politikken dette tiåret.

En annen interessant side ved den norske Polen-politikken på 1980-tallet er utenriksminister Svenn Strays tydelige innflytelse på politikkutformingen fra 1983 til 1986. Stray valgte å unnlate å følge rådene til sitt fagkontor, og satte et tydelig bumerke på den norske Polen-politikken på midten av tiåret. Informasjonen om Strays inngripen er et interessant bidrag til et spørsmål som interesserer mange som forsker på norsk utenrikspolitikk, nærmere bestemt forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse i Utenriksdepartementet. Samtidig er Strays aktive personlige rolle i Polen-spørsmålet en invitasjon til nærmere forskning på hans tid som utenriksminister, både på 1970-og 1980-tallet. Det er neppe uriktig å hevde at utenriksministeren Stray i enkelte kretser har blitt noe urettferdig avskrevet som en ideologisk uinteressant USA-venn. Dette synet på Stray er å overse en interessant innfallsvinkel til å undersøke 1980-tallet i Norge

som en utenrikspolitisk ideologisk stridsperiode hvor hovedlinjene i sikkerhetspolitikken allikevel lå fast.

Stray brøt altså i de siste årene av sin utenriksministertid med den norske hovedlinjen i Polen-spørsmålet, nemlig at dialog og samarbeid var den beste måten å bidra til en positiv utvikling i det polske samfunnet. Det er allikevel viktig å understreke at Strays etterfølgere ikke tok tydelige initiativer til å revitalisere Polen-politikken i takt med utviklingen i landet. Relativt sett, sammenlignet med andre NATO-land, ble derfor det norsk-polske forholdet svekket i tiåret hvor kommunismen falt og opposisjonen vant i Polen. Til tross for de gode norsk-polske kontaktene tidligere under den kalde krigen, ble Norge i hovedsak en tilskuer og i liten grad en bidragsyter til kommunismens fall i Polen på 1980-tallet.

Litteratur

Ash, T.G. (2002) The Polish Revolution. 3. utg. New Haven & London: Yale University Press.

Davies, N. (2001) Heart of Europe. The Past in Poland’s Present. 3. utg. Oxford: Oxford University Press.

Davies, N. (2005) God?s Playground. A History of Poland in two Volumes. Rev. utg. Oxford: Oxford University Press.

Donaldson, R.H. & J.L. Nogee (2005) The Foreign Policy of Russia. Changing Systems, Enduring Interests. 3. utg. Armonk N.Y.: M.E. Sharpe.

Eriksen, K.E. & H.Ø. Pharo (1997) Kald krig og internasjonalisering 1949–65. Norsk utenrikspolitikks historie, bind 5. Oslo: Universitetsforlaget.

Fitzgerald, F. (2001) Way Out There in the Blue. Reagan, Star Wars and the End of the Cold War. New York: Simon & Schuster.

Gaddis, J.L. (2005) The Cold War. A New History. New York: Penguin Press.

Garthoff, R.L. (1994) The Great Transition. American-Soviet Relations and the End of the Cold War. Washington D.C.: The Brookings Institution.

Haig, A.M. (1984) Caveat. Realism, Reagan and Foreign Policy. New York: Macmillan.

Halvorsen, M. (1998) Østpolitikken. Norske avspenningsbestrebelser 1962–1972. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Hendriksen, G. (1994) Mellom allianselojalitet og markedsinteresser. Forholdet mellom Norge og Øst-Tyskland 1949–1962. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Holtsmark, S.G. (1991) «Challenge and retreat. The erosion of Soviet power in Poland 1970–1989», Forsvarsstudier nr. 2.

Kjølberg, A. (1997) «Norges forhold til Russland og Øst-Europa» i T.L. Knutsen, G.M. Sørbø & S. Gjerdåker (red.) Norges utenrikspolitikk. 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Kleva, A.E. (2007) Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa 1975–1989. Øst versus Vest: Konferansediplomati om menneskerettighetene. Norge i grenselandet mellom realpolitikk og idealisme. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.

 

Kramer, M. (1998) «Jaruzelski, the Soviet Union, and the Imposition of Martial Law in Poland. New Light on the Mystery of December 1981», Cold War International History Project Bulletin 11: 5–14.

Liland, F. & K.A. Kjerland (2003) 1989–2002: På bred front. Norsk utviklingshjelps historie, bd. 3. Bergen: Fagbokforlaget.

Mastny, V. (1998) «The Soviet non-invasion of Poland in 1980/81 and the end of the Cold War». Cold War International History Project Working Paper 23.

Mastny, V. (2005) «The Warsaw Pact as History» i V. Mastny & M. Byrne (red.) A Cardboard Castle? An Inside History of the Warsaw Pact. Budapest: Central European University Press.

Moen, R. (1997) Østenfor Vest og vestenfor Øst. Jugoslavia i norsk utenrikspolitikk, 1945–1965. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Ouimet, M.J. (2003) The Rise and Fall of the Brezhnev Doctrine in Soviet Foreign Policy. Chapel Hill & London: The University of North Carolina Press.

Paczkowski, A. & M. Byrne (2007) From Solidarity to Martial Law. The Polish Crisis of 1980–1981. Budapest: Central European University Press.

Ploetz, M. (2001) «NATO and the Warsaw Treaty Organisation at the Time of the Euromissile Crisis, 1975 to 1985» i G. Schmidt (red.) A History of NATO. The First Fifty Years, bd. 2. Basingstoke: Palgrave.

Sandberg, M.H. (2003) Reform, intervensjon, normalisering. Norske reaksjoner på dramaet i Tsjekkoslovakia 1968. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Selvaag, D.C. (1991) «With malice toward none and charity toward all, while jealously guarding her economic interests abroad». Øst-Europa i norsk utenrikspolitikk 1945–50. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Sjursen, H. (2003) The United States, Western Europe and The Polish Crisis. International Relations in the Cold War. Basingstoke: PalgraveMacmillan.

Tamnes, R. (1981) «Den norske holdningen til atomfrie soner i Sentral-Europa 1957–1965». FHFS Notat 7. Oslo: Forsvarshistorisk forskningssenter.

Tamnes, R. (1986) «Integration and screening. The two faces of Norwegian alliance policy, 1945–1986». FHFS Notat 5. Oslo: Forsvarshistorisk forskningssenter.

Tamnes, R. (1997) Oljealder 1965–1995. Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 6. Oslo: Universitetsforlaget.

Tamnes, R. & K.E. Eriksen (1999) «Norge og NATO under den kalde krigen» i C. Prebensen & N. Skarland (red.) NATO 50 år. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité.

Touraine A. et al. (1983) Solidarity. The Analysis of a Social Movement: Poland 1980–81. Cambridge: Cambridge University Press.

Westad, O.A. (1997) «The Fall of Détente and the Turning Tides of History» i O.A. Westad (red.) The Fall of Détente. Soviet-American Relations during the Carter Years. Oslo: Scandinavian University Press.

Wilson, J.G. (2007) «How Grand Was Reagan?s Strategy, 1976–84?», Diplomacy and Statecraft 18 (4): 773–803.

Winn, N. (1996) European Crisis Management in the 1980s. Aldershot: Dartmouth.

Utenriksdepartementets arkiv (UD)25.4/91: Polen. Politikk42.1/34: Polen. Økonomisk bistand fra vestlige land

Miljøverndepartementets arkiv (MD)008.2: Polen

StortingsarkivetStortingsproposisjon nr. 75 (1980–81)Stortingsproposisjon nr. 25 (1989–90)Stortingstidende, 1980–1990