Idylliseringen av hodeskaller og korslagte knokler

Oversatt av Halvard Leira.

I mange tiår, enn si hundreår, har sjørøveri blitt behandlet som en form for kriminell virksomhet, sammenlignbart med bandittvesen og andre regionale eller sektorvise utfordringer knyttet til voldsutøvelse. 1 Risikoen ved å mønstre på handelsskip i Sørøst-Asia eller private yachter på mange av verdenshavene, til og med i Middelhavet, har lenge vært kjent. Nylig har imidlertid sjørøveri blitt ettertrykkelig plassert på dagsordenen for ledende politikere og militære. Som en illustrasjon på hvor alvorlig sjørøveriet nå vurderes, kan nevnes at selv kinesiske myndigheter forbereder en mindre marinestyrke for innsats utenfor det østlige Afrika, der den skal beskytte kinesiske skip og skip involvert i FNs nødhjelpsarbeid (Kina 2008). I britiske aviser ble dette rapportert som «første gang på 600 år» at Kina har sendt en marinestyrke utenfor egne territorialfarvann (Eimar 2008). EU har allerede en rekke marinefartøyer i området, det samme har USA, Russland og India, og i tiltagende grad har disse styrkene drept og arrestert «sjørøvere» samt senket båtene deres.

Uansett hva som rent faktisk foregår utenfor Somalia, så finnes det åpenbart en rekke forskjellige tolkningsmuligheter. Den vanligste trekker på en Realistisk forståelse, og kobler somalisk sjørøveri sammen med mangelen på en effektiv somalisk statsmakt, som om sjørøveri ganske enkelt var en naturlig form for lovløshet man finner i «failed states». En annen tolkning, som i og for seg også kan regnes som Realistisk, men som er påvirket av ideen om en fremvoksende multipolar verden, foku-serer på Kinas og Indias voksende makt og ser deres kraftfulle svar på utfordringene som en form for tilslutning til statsdrevet globalisering. En mer Liberal tolkning ser sjørøveri som en mulighet til å bygge opp under multilateralisme, som i den britisk-ledede «EU-flotiljen». Til slutt finner vi en tolkning vi kanskje kan kalles strukturalistisk, som ser «somaliske sjørøvere» som ofre for globalisering. Tidligere var sjørøverne lokale fiskere, men etter som grådige industrielle fisketrålere tømte havet for fisk, ble de drevet til sjørøveri. Ingen av disse tolkningene er grunnløse, men de har det til felles at de behandler «somalisk sjørøveri» som et ubestridt faktum som må årsaksforklares. Sjørøveri er tross alt et nærmest evigvarende trekk ved sjøfart; det sies gjerne at sjørøvere har eksistert like lenge som det har foregått sjøbåren handel. Disse tilnærmingene til sjørøveri overser imidlertid en helt annen måte å nærme seg fenomenet på, hvor hvert enkelt tilfelle av sjørøveri forstås i lys av sin kontekst og gjennom hvordan det kom til å bli definert som sjørøveri. Heller enn å vurdere sjørøveri som et gitt fenomen, låner en slik tilnærming fra sikkerhetiseringslitteraturen2 og vurderer sjørøveri som en intersubjektivt konstituert funksjon av talehandlinger, talehandlinger som innebærer et forsøk på å beskrive visse former for oppførsel som illegitim, slik at det kan settes inn mottiltak. I tråd med en slik tilnærming kan hvert enkelt historisk tilfelle av sjørøveri forstås som en funksjon av en sikkerhetiserende aktør og et referanseobjekt som forsøkes sikkerhetisert.3 Dette klargjør også hvordan sjørøveri er et grunnleggende omstridt begrep med en like omstridt legal status som tillegges gitte aktører som en konsekvens av den posisjonen de innehar i det rådende globale normsystemet.

I denne korte artikkelen vil jeg først se nærmere på to brede, men allikevel grunnleggende forskjellige historiske tilfeller av sjørøveri, eller i det minste historiske kontekster som er knyttet sammen i kraft av deres kobling til det som kom til å bli forstått som sjørøveri, som om sjørøveri hadde en iboende kontinuerlig deskriptiv mening. Deretter vil jeg ta for meg de nåtidige regionale problemene som har utspring i Somalia – det som vanligvis forstås som «somalisk sjørøveri» – for å vurdere hva som er unikt og uvanlig ved denne bestemte formen for sjørøveri. Det er to grunner til at dette er viktig: For det første er det en lei tendens til at forenklede antagelser om historisk kontinuitet overskygger unike kontekstuelle faktorer som trengs for en reell forståelse av et spesifikt problem, og dermed legger grunnen for dårlig tilpasset politisk respons. Men på den annen side, og kanskje viktigere: det å påkalle sjørøveri som beskrivende term avdekker en hel rekke underforståtte forhold som man antar er karakteristiske for den ordnende konteksten som gjør det mulig å beskrive sjørøvere som akkurat det.

Talehandlingsteori

Augustin gjengir en klassisk historie om et møte mellom Aleksander den store og en sjørøver, som han har lånt fra Cicero:

Det var et vittig og sannferdig tilsvar som ble gitt av en tilfangetatt sjørøver til Aleksander den store. Kongen spurte mannen: «Hva er det som driver deg til å herje på havet?» Og sjørøveren svarte med hemningsløs frekkhet: «Det samme som driver deg til å herje på landjorden! Men fordi jeg gjør det med en liten skute kalles jeg sjørøver: fordi du har en mektig flåte kalles du keiser» (St. Augustin 2003: 4. bok, kap. 4).

Det dette sitatet viser er ikke bare hvor lang tilbake det historiske fenomenet sjørøveri kan finnes, men også – og langt viktigere – hvordan hva som vurderes som sjørøveri alltid har vært knyttet til legitimitetsspørsmål. Historien avdekker et evig paradoks som leder enhver vurdering av sjørøveri bort fra sjørøverne og i retning den normative konteksten som muliggjør at en aktør kan beskrive en annen som sjørøver, og at definisjonen kan feste seg. For å parafrasere Carl Schmitt: keiser er han som bestemmer hvem som er sjørøver.4 Dette må ikke forstås dit hen at det ikke er noen reell forskjell mellom en keiser og en sjørøver – selv om det argumentet har blitt fremmet (Chomsky 1991) – men nødvendiggjør en undersøkelse både av den kommunikative5 og den kognitive6 dimensjonen ved å beskrive bestemte aktører som sjørøvere. Her låner jeg direkte fra sikkerhetiseringsteorien (Buzan, Wæver & de Wilde 1998) og talehandlingsteorien til John Austin (1975), men aksepterer også sikkerhetiseringsteoriens desisjonistiske røtter, som identifisert av Michael C. Williams (2003).7 Den kommunikative dimensjonen av enhver talehandling som beskriver sjørøvere som sjørøvere, er rett og slett handlingens bokstavelige mening. Den kognitive dimensjonen vil imidlertid alltid synliggjøre de antagelser og uuttalte normative forpliktelser – de nødvendige forutsetningene – som gjør at beskrivelsen fester seg, og som i sin tur bekreftes og styrkes av talehandlingen.

Enhver historisk eller samtidig analyse er derfor ufullstendig hvis den ikke inkorporerer en analyse av de normative eller legale betingelsene som gir sjørøveri mening, og enhver sammenligning av forskjellige sjørøverikontekster må se forbi overflatisk kommunikativt innhold og effekter. Innen rammene av denne artikkelen innebærer dette å identifisere den sikkerhetiserende aktøren og referanseobjektet i de to historiske kontekstene, for å muliggjøre en undersøkelse av det nåtidige somaliske tilfellet.

Klassisk sjørøveri

Denne overskriften kan synes villedende, ettersom den perioden som korresponderer med det jeg her kaller «klassisk sjørøveri» vanligvis oppfattes som tidlig nytid og dekker perioden 1492 til omtrent 1730. Den første datoen refererer naturligvis til den europeiske oppdagelsen av Amerika, men bør også forstås som det øyeblikket hvor ideen om et avgrenset planetært rom begynte å avtegne seg klart i den europeiske tankeverdenen.8 Fra og med dette tidspunktet kunne de åpne havene måles og reguleres, og ble omdannet i europeisk bevissthet fra en enorm, semi-mytologisk og liminal villmark til et proto-legalt tomrom hvor rettigheter kunne hevdes og håndheves. Det første forsøket på å regulere dette miljøet på global skala kan finnes i Tordesillastraktaten fra 1494, hvor Spania og Portugal, med pavelig godkjennelse, trakk en midtlinje fra Nordpolen til Sydpolen eksakt 370 leguas9 vest for øya Santo Antao i det som i dag er Kapp Verde-øyene og ga nyoppdaget land vest for dette til Spania og øst for dette til Portugal. Tordesillastraktaten la dermed rammene for de normative vurderingene av sjørøveri i den tidlige delen av denne «klassiske perioden». Det er velkjent at for eksempel de engelske «Sea Dogs» – Sir Francis Drake og Sir Walter Raleigh med flere – kastet seg over spanske skip med full støtte fra den engelske kronen, de ble til og med adlet for innsatsen! Dermed virker det meningsløst å definere dem som sjørøvere. Ikke desto mindre var det fra spansk perspektiv åpenbart at de var sjørøvere. I denne perioden kan Spania sees som sikkerhetiserende aktør, og dets legitime hegemoni i de nye territoriene vest for midtlinjen fra Tordesillas var referanseobjektet. Sett i den bredere europeiske konteksten kan de engelske, nederlandske og franske sjørøverne fra denne perioden vurderes som del av den generelle utfordringen mot pavelig autoritet som kom til sitt kraftigste uttrykk ved reformasjonen. Tilfeldigvis ble Sir Walter Raleigh hengt for sjørøveri i 1618, det samme året som tredveårskrigen begynte, men dette bør ikke overskygge at det spanske forsøket på å sikkerhetisere og forsvare sitt globale hegemoni var fullstendig mislykket.

I krigstid er spørsmålet om sjørøveri nødvendigvis innvevd i den videre voldskonteksten, så frem til fremveksten av den moderne staten er det lite mer å si om sjørøveri. Situasjonen fra midten av 1600-tallet var imidlertid en helt annen. Referanseobjektet var ikke lenger knyttet til Tordesillastraktaten. Suverene stater var nå de legitime bærerne av retten til å føre krig, innen et internasjonalt samfunn som regulerte deres adferd uten referanse til pavelig autoritet. De sikkerhetiserende aktørene var de suverene statene, som helst ville unngå å overtre avtalene de hadde inngått, avtaler som i sin tur avviste det universelle imperiale herredømmet som paven tilbød. Fra dette tidspunktet ble sjørøveri noe som ble knyttet til kriminelle, desertører og de som falt utenfor. Det er også i disse årene vi finner en intensivering og klargjøring av skillet mellom en kaper og en sjørøver, og den gradvise elimineringen av rent sjørøveri, til fordel for et system med kapere med statlig kaperbrev.

Dette er imidlertid også perioden som ligger til grunn for våre nåtidige ideer om hva som kjennetegner en sann sjørøver. Hvis man vil undersøke populærkultur inspirert av sjørøveri, er man snart omgitt av musketter med flintlås, krumme sverd, frakker og karibisk romantikk, samt den evige nemesis, Royal Navy, og fremveksten av det merkantilistiske britiske imperiet. Historikere konkluderer vanligvis med at sjørøveriets «gullalder» sluttet omtrent i 1730, da de siste sjørøverne ble henrettet eller benådet (Dow & Edmonds 1923; Rediker 1987). Janice Thomson (1994) skisserer hvordan utryddelsen av sjørøveriet var et viktig skritt i den moderne statens konsolidering og monopolisering av tvangsmakt, og ser også 1730 som sluttdato. Hun reiser imidlertid også de konseptuelle problemene som knytter seg til å vurdere sjørøveri utenfor den europeiske konteksten. Før 1730, i tråd med at referanseobjektet var freden i Westfalen og de europeiske statene var de sikkerhetiserende aktørene, var sjørøverne europeiske. Imidlertid var det i ferd med å vokse frem en helt annen setting hvor aktørene også ble kjent som sjørøvere, som markerte et viktig skifte i referanseobjekt og i de muliggjørende betingelsene som ga sjørøveriet sin mening.

Kolonialt sjørøveri

Etter som de europeiske maktene vokste i løpet av 1700-tallet, måtte de fortsatt forholde seg til trusselen om sjørøveri fra Nord-Afrika, som hadde historiske røtter i den pre-moderne europeiske normative konteksten som lå i korsfarerprinsippet og krigene mot «tyrken» (Riley-Smith 1987). Som Thomson (1994) understreker, ligger vanskelighetene med å beskrive sjørøveriet i denne konteksten i den bredere samhandlingen mellom kristne og tyrkere, hvor sjørøvere og kapere ikke kunne differensieres fra andre former for sjøbårne voldsutøvere. Korsarene10 fra «barbarstatene» var ikke som de desperate sjøulkene i Det karibiske hav, men bodde i byer med legitime herskere langs den nordafrikanske kysten. I 1565 ble for eksempel Malta beleiret av hele den ottomanske flåten, som i stor grad var rekruttert fra de nordafrikanske havnene som livnærte seg på slaveraid langs de europeiske kystene.11 Det som i dette tilfellet var den ottomanske flåten, var med andre ord vanligvis engasjert i angrep på europeisk fastland og skipsfart på jakt etter slaver og varer. Disse sjørøverne var med andre ord mer som Drake og Raleigh, i og med at de var legitime soldater i tjeneste hos en evig fiende. Ikke desto mindre ble de i løpet av 1700- og 1800-tallet i stadig større grad referert til som sjørøvere,12 og ettersom det etter 1730 ikke var noen klassiske europeiske sjørøvere igjen å sammenligne dem med, kom betydningen av sjørøveri til å endres til å dekke enhver aktør som sto i veien for europeisk herredømme på havene.

Etter som Det ottomanske imperiet gradvis ble anerkjent som en legitim internasjonal aktør og inkorporert i det eksisterende europeiske alliansesystemet, kom sjørøverbegrepet til å få en ny nyttefunksjon. Korsarene fra barbarstatene var nominelt underlagt sultanen i Konstantinopel. Dermed kunne britene, som ønsket å stå på god fot med Det ottomanske imperiet, utnytte sjørøveriet som et påskudd for å drive politivirksomhet overfor de nominelt suverene havnebyene uten å åpent true ottomansk suverenitet. I løpet av 1700-tallet ble dermed referanseobjektet europeisk herredømme på havene – subsidiært europeernes rett til å seile fritt under eget flagg – gjentatte ganger sikkerhetisert for å undertrykke historiske sjøplyndringspraksiser fra Middelhavet til Sørkinahavet. Med tiden kom europeisk herredømme på havene til å minne mye om britisk herredømme på havene, men uten å forandre den underliggende logikken. Det beste eksemplet på denne praksisen er hvordan store deler av Den persiske golf ble inkorporert som en uformell forlengelse av det britiske imperiet rundt starten av 1800-tallet.13 Men historien om de hvite rajahene fra Sarawak er like fengslende (Barley 2002).

Selv om de tidligere formene for europeisk sjørøveri og det senere ikke-europeiske sjørøveriet er ganske tydelig forskjellige både i form av de respektive referanseobjektene og de muliggjørende forutsetningene, så kan de i noen grad knyttes sammen av det westfalske systemets hierarkiske natur. Denne lesningen er i tråd med det postkoloniale perspektivet til Edward Keene (2002), og i og for seg også Carl Schmitt (2003 [1974]), som så Europa og det ikke-europeiske som distinkte handlingsarenaer. Europeere interagerte, basert på prinsippet om suveren likhet, men så på ikke-europeere og den ikke-europeiske verden som hierarkisk underordnet den privilegerte europeiske sfæren. I den første konteksten var sjørøverne europeere som rømte fra det gjennomregulerte europeiske livet og levde i en grensetilstand med kriminelle bander og fjerne fordervede utposter. I den senere konteksten var ikke-europeiske sjørøvere enhver som europeere ønsket å legge under kolonial styring.

Med et par unntak har dette synet på sjørøveri vedvart.14 Som en arv fra den tidligere verdensordenen som var strukturert i henhold til imperialt hierarki, regner man med at internasjonale shippingruter er åpne i fredstid, og trusler mot denne friheten til å drive handel møtes med motstand. Det fortsatte å forekomme angrep mot skipsfarten, særlig i Malakkastredet, men vanligvis var dette en form for røveri på sjøen som fant sted i en muliggjørende kontekst; en kombinasjon av manglende malaysisk og indonesisk politikapasitet og ekstrem motstand mot å la fremmede lands mariner drive politivirksomhet i malaysisk eller indonesisk farvann. Denne imperiale arven har, sammen med de grensene for hva som regnes som sjørøveri som er trukket opp i FNs havrettstraktat (UNCLOS),15 ført til at praksiser som regnes som sjørøveri har overlevd i Sørøst-Asia, i det som kan betegnes som et ubekvemt hjørne av internasjonal lov. Det forble nok av et problem til å irritere rederiene, men ikke til å bli sikkerhetisert.

Samtidig sjørøveri

Nå kan vi endelig vende oss til det fenomenet som er kjent som «somalisk sjørøveri», og ettersom det er et pågående fenomen er det meste av kildematerialet hentet fra media. I de siste månedene av 2008 fant det sted en rekke hendelser som syntes å indikere en kvalitativ utvikling i trusselen som «sjørøveri» utgjør i Det indiske hav. Hvis vi skal dømme etter avisoppslagene, var den mest spektakulære av disse hendelsene kapringen av Sirius Star, en saudiarabisk supertanker fullastet med råolje. Men vi så også den relativt overraskende situasjonen hvor en indisk fregatt «senket» en «sjørøverskute». Fortsatt er det uklart hvorvidt det var en «sjørøverskute» eller en thailandsk fiskerbåt som i sin tur hadde blitt angrepet av mindre «sjørøverbåter», men den ble uansett senket etter kort skuddveksling, hvilket syntes å innvarsle en ny og farligere, om enn mer bestemt fase med regionale anti-sjørøveroperasjoner.

De fleste av «sjørøverne» som opererer fra somaliske havnebyer reiser ut i små båter, iblant tilknyttet større båter som kalles «moderskip». Bevæpningen er AK-47 automatrifler, rakettdrevne granater og bordingsutstyr. Taktikken er generelt å tråle havet på jakt etter regulær sjøtrafikk og deretter entre. Med en gang angriperne er om bord, får det hele karakter av en kaprings- og gisselsituasjon. De ubevæpnede mannskapene har lite å svare med, og ethvert angrep fra regulære flåtestyrker setter gislenes liv i fare. Skipet tvinges deretter til somalisk havn, hvor det ankres opp. Deretter kan betaling av løsepenger arrangeres gjennom elektronisk bankoverføring gjennom veletablerte mellommenn. I byen Eyl er for eksempel hele den lokale økonomien organisert omkring denne aktiviteten, med jurister, kommunikasjonsfasiliteter, bankforbindelser osv. Det er til og med spesielle kjøkken satt opp spesifikt for å fore gislene, som det kan være opptil 400 av på en gang, og som i overveiende grad behandles bra så lenge de holdes der (Hartley 2008).

Hvis et skip ønsker å ta forholdsregler mot sjørøverangrep, finnes en rekke muligheter. Mannskapet kan gå faste vakter for å sikre at de oppdager om «sjørøvere» nærmer seg, og deretter endre fart og retning for å forsøke å riste dem av seg. De kan reagere mer direkte med vannslanger og nyutviklede soniske våpen. De kan leie sikkerhetskonsulenter som kan samordne alle disse tiltakene, men som forblir ubevæpnede. Eller de kan stole på at ett av det store antall marinefartøy i området vil komme til unnsetning hvis de angripes. Hvis en marineinngripen skal være vellykket, må den imidlertid komme før «sjørøverne» klarer å komme seg om bord. Midt i desember klarte et kinesisk mannskap å holde «sjørøverne» unna med molotovcocktails lenge nok til at et malaysisk skip kunne jage dem av gårde (BBC World 2008), men handelsfartøy er vanligvis ubevæpnede, av praktiske og sikkerhetsmessige grunner. Forslag om å væpne handelsskip har også blitt møtt med motstand, ikke bare fra politikere som har fryktet «et våpenkappløp», men også fra rederforeningene som ikke ønsker å bære utgiftene eller ta jobben med å regulere væpningen.

I de tilfellene hvor «somaliske sjørøvere» har kommet i kontakt med marinefartøyer, har utfallet hittil vært helt entydig – med unntak av de tilfellene hvor «sjørøverne» har klart å unnslippe. Det finnes flere eksempler på hva slags sikkerhetstrussel det her er snakk om. Den første kontakten Royal Navy hadde, resulterte for eksempel i tre døde «sjørøvere» nær sagt så snart de første skuddene ble avfyrt, og de resterende overga seg øyeblikkelig og ble til slutt overlatt til Kenya for rettsforfølgelse (Reynolds 2008). Den franske marinen har hatt flere trefninger og arrestert over 30 «sjørøvere» ved skrivetidspunktet i slutten av desember. De fleste har blitt overlatt til somaliske myndigheter, men noen har blitt tatt tilbake til Frankrike.

Et særdeles instruktivt eksempel fant sted da en båt full av «sjørøvere» kom i havsnød og sendte ut mayday-signaler. De ble deretter «reddet» av den danske marinen, behandlet for dehydrering og sluppet av i Jemen for etterforskning. De hadde et variert utvalg av våpen om bord, men kunne ikke knyttes til noe konkret «sjørøverangrep» i området, så båten ble senket for å unngå at den «utgjorde en fare for sjøfarten» heller enn som et eksempel på robust internasjonal reaksjon mot en sikkerhetstrussel (CNN 2008). Seansen ble filmet og filmen ble offentliggjort, så på YouTube kan man følge hendelsene helt fram til båten settes i brann av maskingeværild og driver av gårde i natten som i en fortidig vikingbegravelse (YouTube 2008); en særlig håndfast form for marin opprydding og god PR i tillegg.

I lys av disse eksemplene og den nåværende tendensen til å se trusselen som en seriøs utfordring mot verdens handelssystem, burde det kunne antydes noe om sikkerhetiserende aktører og referanseobjekt, men så enkelt er det ikke. Hva angår referanseobjekt, antyder IMBs motvilje mot væpning av skip at det ikke er «det globale handelssystemet» som sådan som er truet, men et mye mer komplekst og sammensatt forhold mellom rederier og de sikkerhets- og forsikringsmiljøer de opererer innenfor. I flere tiår har handelsrederier forholdt seg til en håndterbar trussel fra «sjørøveri» slik som i Sørøst-Asia, som de også kunne forsikre seg mot. Så referanseobjektet er heller en form for terskelverdi for forsikring og generell drift som utfordres av det nylige oppsvinget i skipskapringer utenfor Somalia. Dette forsterkes av hvor viktige sjørutene gjennom disse områdene er. «Sjørøvertrusselen» kan unngås i de fleste andre deler av verden simpelthen ved å skifte kurs, men dette er ikke tilfellet når alternativet til Suez-kanalen er den lange omveien rundt Afrika.16 Det logiske, og relativt åpenbare poenget er at det som kalles «sjørøveri» stort sett foregår i hav-områder som ikke er underlagt effektiv myndighetskontroll, og av dette følger analysene som konkluderer med at somalisk «sjørøveri» må bekjempes gjennom å etablere orden og stabilitet i Somalia (Middleton 2008). Et ytterligere aspekt ved referanseobjektet er den ofte gjentatte påstanden om at sjørøveri bare er et lite skritt fra terrorisme.17 Dette har blitt gjentatt flere ganger siden 11/9-2001, og innebærer vanligvis et «hva om»-scenario som søker å øke oppmerksomheten om den potensielle faren som ligger i angrep på oljeinstallasjoner eller havner. Men inntil videre har ingen klart å påvise noen sammenheng mellom sjørøveri og terrorisme18 annet enn den retoriske, og forsøkene på å gjøre denne koblingen kan godt forstås som et forsøk på å knytte sjørøveri til et saksområde som allerede er svært sikkerhetisert.

Hvis vi så vender oss til spørsmålet om sikkerhetiserende aktør, så finnes det en rekke muligheter. Mange enkeltstater har sendt fartøyer og uttrykt retorisk tilslutning til kampen mot «sjørøveri», men selv innen den britisk-ledede EU-flotiljen ser det ut som om hver enkelt nasjonal marine har utviklet sin egen policy med hensyn til hva som skal gjøres med «sjørøverne» så snart de er arrestert. FNs sikkerhetsråd (2008) har vedtatt en resolusjon (1851) – i henhold til kapittel VII – som autoriserer stater til å gripe inn mot somalisk sjørøveri. Hvorvidt Sikkerhetsrådet kan regnes som sikkerhetiserende aktør er i dette tilfellet imidlertid irrelevant, all den tid det er statene som handler. Resolusjonen pålegger statene å samarbeide med den FN-støttede føderale overgangsregjeringen i Somalia, som lenge har bedt utenlandske mariner om å undertrykke sjørøveriet i somaliske farvann. Dette kan vurderes som kulminasjonen av overgangsregjeringens forsøk på å bli akseptert som legitim sikkerhetiserende aktør – og å støtte opp om dens forsøk på å bli akseptert som landets regjering – til tross for den manglende handlingsevnen. Det faktum at de forskjellige marinestyrkene i regionen alle følger sine egne prioriteringer, antyder imidlertid at det mangler klarhet om hvem som er den virkelig legitime sikkerhetiserende aktøren, og at statene må ta sine egne forholdsregler for å beskytte skipsfarten. Nærværet av så mange forskjellige mariner i området avdekker dermed hvordan en reell oppslutning om multilateral problemløsning ikke finnes, og en pågående kamp om hvem som er sikkerhetiserende aktør. Aiden Hartley (2008) har gått så langt som til å hevde at den amerikanske marinen i lang tid har pleid å vise «sjørøverne» – som de stort sett har et godt forhold til, gitt deres felles motstand mot Somalias islamister – bilder av flagg som ikke bør angripes.

Denne korte gjennomgangen viser at det er svært omstridt både hvem som er legitim sikkerhetiserende aktør og hva som er referanseobjekt, og dermed blir det åpenbart at problemet ikke er et reelt sikkerhetsproblem, men en konsekvens av legalt, konseptuelt og strategisk rot. Dette er grunnen til at vi ser en pågående retorisk kappestrid om hvordan problemet skal håndteres, samt forsøk på å sikkerhetisere det. I forlengelsen av dette ser vi en rekke forskjellige utsagn om de relevante aktørenes status, særlig med hensyn til hvordan de skal behandles og hvilket land man kan avlevere dem til etter at de er tatt. Europeiske mariner pålegges å behandle «sjørøverne» i henhold til deres egen menneskerettighetslovgivning, og den kanadiske marinen må tilsynelatende respektere krav om asyl som fremmes av enhver «sjørøver» som setter fot om bord på et kanadisk skip. Overskrifter i pressen går gjerne inn for tøffe tiltak som å senke båtene og tvinge «sjørøverne» til å gå planken, men dette er bare en overfladisk refleks av å sammenligne dagens anti-sjørøveritiltak med sjørøverjakt i hine dagers Karibia. Slike kortslutninger tar ingen som helst hensyn til den kognitive konteksten slike uttalelser faller innenfor.

Hvis vi vender oss til Aiden Hartleys undersøkelse av somalisk «sjørøveri», så er den mest overraskende avsløringen knyttet til den enkelte «sjørøverens» motivasjon. I første rekke ønsker de å tjene nok penger til å kunne reise fra Somalia, ideelt sett for å reise til Europa gjennom et pro forma ekteskap. Hvis dette stemmer, snur det på hodet det tradisjonelle synet på sjørøveri som en form for flukt fra Europas fattigdom og rigiditet, så vel som en status som tilskrives av en erobrende europeisk makt. Somalisk «sjørøveri» synes dermed å være en metode hvorved marginaliserte somaliske menn kan delta i veletablerte og velkjente prosesser knyttet til globalisering og økonomisk migrasjon, heller enn en genuin global trussel.

Konklusjon

Sjørøveriet er like gammelt som båten, men i enhver historisk kontekst hvor sjørøveriet blir et grunnleggende problem kan det finnes en legal, normativ og konseptuell orden som gjør det mulig å skille mellom sjørøvere og ikke-sjørøvere. På 1500-tallet, når protestantiske stater utfordret pavens autoritet, var engelsk og nederlandsk sjørøveri en revolusjonær handling. Fra midten av 1600-tallet var sjørøveriet først knyttet til europeiske rebeller som flørtet med galgen, senere imperiebyggere på jakt etter nytt territorium og trygge handelsruter. I den nåtidige konteksten er somaliske «sjørøvere» sjørøvere bare i henhold til ett eneste kriterium – handlingene utføres av bevæpnede menn i båter. Dessverre er den legale, konseptuelle og strategiske konteksten som de somaliske «sjørøverne» handler i så rotete at den skaper uklarhet og retorisk kappestrid både om referanseobjekt og sikkerhetiserende aktør.

Det ligger en sikkerhets- og politidimensjon i somalisk «sjørøveri», men situasjonen er i grunnleggende ubalanse. Selv det minste marinefartøy i området kan seile trygt, og enhver konfrontasjon ender enten med katastrofale tap eller flukt hals over hode for «sjørøverne». Mengden av sjømakt i området er fullstendig disproporsjonal til trusselen, og den er ikke i nærheten av å være samordnet til en enhetlig styrke for å ta seg av problemet. Hver enkelt marine følger sin egen agenda og representerer sitt lands bidrag til en uavklart internasjonal kontekst. Det finnes ikke engang noen internasjonal avtale om hva som skal gjøres med «sjørøverne» så snart de er tatt til fange, bare overtydelige forsøk på å kvitte seg med fangene i ett eller annet fattig lokalt land med et halvfungerende juridisk system som kan dømme dem og fangehull der de kan holdes lenge nok til at overskriftene kan proklamere seier.

Og hva så med «sjørøverne» selv, er de overbeviste desperadoer som flørter med terrorisme, eller drivgods fra et knust samfunn? Romantiske sammenligninger med hine dagers Karibia tilslører dessverre mer enn de opplyser, gitt at de vurderer sjørøveri bare i tråd med kommunikativ kontinuitet heller en i tråd med kognitive forskjeller. Sett fra den enkelte somaliske «sjørøvers» motivasjon – nok penger til å unnslippe fattigdommen og underutviklingen i dagens Somalia – blir somalisk «sjørøveri» i mindre grad en trussel mot handel og globalisering enn en funksjon av det samme.

Litteratur

Al-Qasimi, Muhammad (1986) The Myth of Arab Piracy in the Gulf. (London: Croom Helm).

Austin, J.L. (1975) How To Do Things With Words. (Oxford: Oxford University Press).

Barley, Nigel (2002) White Rajah. (London: Time Warner).

BBC World (2008) «Chinese Captain Tells of Pirate Fight», BBC Radio News 17.12.08, hentet fra http://www.bbc.co.uk/worldservice/news/2008/12/081219_pirates_nh_sl.shtml, 05.01.09.

Belgrave, Charles (1966) The Pirate Coast. (London: Bell).

Burgess Jr., Douglas R. (2005) «The Dread Pirate Bin Laden: How thinking of terrorists as pirates can help win the war on terror», Legal Affairs, July/August.

Buzan, Barry, Ole Wæver & Jaap de Wilde (1998) Security: A New Framework for Analysis. (London: Lynne Rienner).

Chomsky, Noam (1991) Pirates and Emperors: International Terrorism and the Real World. (New York: Black Rose Books).

CNN (2008) «Suspected Pirates Rescued in Gulf of Aden» 05.12.08, hentet fra http://www.cnn.com/2008/WORLD/africa/12/04/yemen.pirates/, 03.01.09.

Dow, George Francis & John Henry Edmonds (1923) Pirates of the New England Coast 1630–1730 (Boston: Marine Research Society).

Eimar, David (2008) «Chinese Navy to take on Somali Pirates», Daily Telegraph, 18.12.08, hentet fra http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/china/3830006/Chinese-navy-to-take-on-Somali-pirates.html, 23.12.08.

FN (2008) UN Security Council Resolution 1851, hentet fra http://www.un.org/News/Press/docs/2008/sc9541.doc.htm, 05.01.09.

Glass, Charles (2003) «The New Piracy», London Review of Books, 18. desember.

Hartley, Aiden (2008) «What I learned from the Somali Pirates», The Spectator 03.12.08, hentet fra http://www.spectator.co.uk/the-magazine/features/3061246/what-i-learned-from-the-somali-pirates.thtml, 03.01.09.

Keene, Edward (2002) Beyond the Anarchical Society: Grotius, Colonialism and Order in World Politics. (Cambridge: Cambridge University Press).

Kina (2008) «China decides to send navy vessels to fight pirates off Somali coast», hentet fra http://english.gov.cn/2008-12/20/content_1183694.htm, 23.12.08.

Middleton, Roger (2008) «Piracy in Somalia: Threatening global trade, feeding local wars», Chatham House Briefing Paper. (Chatham House: London).

Rediker, Marcus (1987) Between the Devil and the Deep Blue Sea: Merchant Seamen, Pirates and the Anglo-American Maritime World, 1700–1750. (Cambridge: Cambridge University Press).

Reynolds, Paul (2008) «Rules Frustrate anti-piracy efforts», BBC News 09.12.08, hentet fra http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/7735144.stm, 05.01.09.

Riley-Smith, Jonathan (1987) The Crusades: A Short History. (London: Athlone).

Schmitt, Carl (1985 [1934]) Political Theology: Four Chapters on the Concept of Sovereignty. (London: University of Chicago Press).

Schmitt, Carl (1997 [1954]) Land and Sea. (Washington D.C.: Plutarch Press).

Schmitt, Carl (2003 [1974]) The Nomos of the Earth in the International Law of the Jus Publicum Europaeum. (New York: Telos Press).

St. Augustin (2003) City of God. (London: Penguin Classics).

Thomson, Janice (1994) Mercenaries, Pirates, and Sovereigns. (Princeton: Princeton University Press).

Williams, Michael C. (2003) «Words, Images, Enemies: Securitization and International Politics», International Studies Quarterly 47(4): 511–531.

Wilson, Peter Lamborn (2003) Pirate Utopias: Moorish Corsairs and European Renegadoes. (New York: Autonomedia).

YouTube (2008) «Danish Navy Rescues Pirates», lastet opp 06.12.08, hentet fra http://au.youtube.com/watch?v=4iTwLV4a8nI, 03.01.09.