Abstract

Establishment and Early Expansion of Denmark-Norway in India

In the period 1616–1670, the dual monarchy Denmark-Norway established itself in trade with India, subsequently acquiring possessions in the Bay of Bengal. The process was contingent upon a variety of driving forces and favourable conditions. The profi tability of East Indian trade, a mercantilist worldview, as well as questions of prestige and missionary zeal were all important factors in King Christian IV’s daring project. The plan could be realized by means of suffi cient resources and Dutch expertise. The creation of permanent settlements in India was necessary for trade to function, with local conditions facilitating the Dano-Norwegian colonial expansion. Thus, the foundations for 200 years of presence were laid, not least in the fortifi ed colony of Tranquebar. This extensive Norwegian involvement in the Indian colonies brings into focus a relatively unknown history of Norway as a colonial power. The history of Tranquebar is therefore not only interesting in itself, but can also help in our questioning Norwegian self-perceptions and visions of history.

Keywords: colonial history | colonialism | company trade | Denmark–Norway | India | Norway

Sammendrag

I tidsrommet 1616–1670 opprettet Danmark-Norge et eget kompani for handel med India, og ervervet besittelser i Den bengalske bukt. Sterke drivkrefter og gunstige forutsetninger lå til grunn for prosessen. Den ostindiske handelens lønnsomhet og et merkantilistisk verdensbilde så vel som prestisjehensyn og misjonsiver var viktige faktorer i Christian IVs dristige prosjekt. Gjennom tilstrekkelige ressurser og nederlandsk ekspertise kunne planen realiseres. Opprettelsen av faste støttepunkter på indisk jord var nødvendig i forbindelse med handelen, og forholdene i India lå til rette for dansknorsk kolonial ekspansjon. Dette dannet grunnlaget for 200 års nærvær, ikke minst i den befestede kolonien Trankebar. Det omfattende norske engasjementet i de indiske koloniene forteller en relativt ukjent historie om Norge som kolonimakt. Historien om Trankebar er derfor ikke bare interessant i seg selv, men kan òg bidra til å problematisere hevdvunne norske selvbilder og historieforståelser.

Nøkkelord: Danmark-Norge | Norge | India | kompanihandel | kolonialisme | kolonihistorie

 

Danmark og Norge deler en lang historie som kolonimakt på indiske kyster. Tydelige levninger etter dette glemte kapitlet i Nordens historie finnes den dag i dag. I den tamilske byen Tarangambadi 1 bevitner festningsverket Norges bastion og det fortsatt velholdte Fort Dansborg (1620) at dette var en by hvor Dannebrog vaiet i mer enn to århundrer. Kongens monogram preger fremdeles den monumentale landporten som haldenseren og generalguvernøren Peter Anker lot oppføre. Avtrykk har òg festet seg i mange norske byer, fra storborgerskapets residenser til Universitetet i Oslos samlinger. Minnesmerkene er ikke minst mange i det indre København, hvor en rekke storslåtte paleer og pakkhus forblir stumme vitner om fordums dager. Allikevel har kolonitiden kun satt svake spor i de nordiske landenes historieskrivning. Spesielt norske historikere har beskjeftiget seg beskjedent med denne fortiden, som i stor grad var like norsk som den var dansk (Ustvedt 2001: 285). I så måte kan det synes nødvendig å trekke frem fortellingen om oldenborgeren Christian IVs indiske prosjekt på ny. Hva var de viktigste drivkreftene bak den oversjøiske ekspansjonen? Og hvilke forutsetninger lå til grunn for etableringen? Problemstillingen hvorfor og hvordan Danmark-Norge2 ervervet landområder i India er av mer enn anekdotisk betydning. Det er en spennende del av dobbeltmonarkiets fortid og er en særegen dråpe i Indias hav av historie. Samtidig er den – i vår samtids øyne – delvis vanskelig å vedkjenne seg. I den grad man gjør det, kan det være fristende å avfeie hele affæren som rent dansk. Mange vil jo si at

Norge selv var et undertrykt land, og at det derfor ikke kan ha kolonisert andre.3 Dette er i stor grad en oppfatning som ikke samsvarer med den historiske virkeligheten. Norge har hatt kolonier, både i India og andre steder (Leira 2007: 12). Nettopp derfor kan historien om våre forhenværende indiske besittelser kanskje også hjelpe oss til å utfordre en del gamle myter og selvbilder.4 I det aller minste kan denne historien bidra til erkjennelse av at både Norges og Danmarks forgangenhet er mer sammensatt enn hva mange tror.

Tvillingrikenes nærvær på subkontinentet varte fra 1620 til 1845.5 Den sørøstasiatiske øygruppen Nikobarene6 forble nominelt under dansk herredømme like til 1868, men i virkeligheten var all kolonisering der fullstendig mislykket (Struwe 1967: 234). Annerledes var det med byen Trankebar på Koromandelkysten, og med det travle handelsstedet Frederiksnagore i Bengalen.7 I disse områdene var det skandinaviske nærværet langvarig og merkbart. Likevel er det viktig å huske at det dansk-norske riket i India endret form og karakter gjennom sin lange historie. Den viktige kolonien Frederiksnagore ble for eksempel ikke anskaffet før i 1755, skjønt en rekke støttepunkter hadde funnes tidligere i Bengalen.8 En fellesnevner var hele tiden at besittelsene var handelsorientert og at de derfor lå nært plassert markeder, hav og elver. Trankebar forble dessuten alltid myndighetenes akslingspunkt: det var ikke bare den aller første kolonien, altså fra 1620, men det var også her generalguvernøren for de indiske besittelsene residerte. Det var ikke minst det stedet hvor den politiske, militære og kulturelle tilstedeværelsen var tydeligst. Innenfor denne analysens rammer faller det derfor naturlig å vektlegge Trankebar fremfor de mindre etablissementene.9

Etablering og tidlig ekspansjon vil i denne konteksten bli avgrenset til tiden mellom stiftingen av det første Dansk ostindisk Compagnie (DOC) i København 1616, over konkursen i 1650, og til dannelsen av oppfølgeren i 1670 – men særlig vekt tillegges tiden rundt 1620. I denne perio-

den skjedde svært mye. Det nyopprettede aksjeselskapet og kongen hadde utrustet rikenes første ekspedisjon til Østen, under den 24-årige adelsmannen Ove Gieddes10 kommando. Denne sikret til slutt et befestet støttepunkt for dansk-norsk handel og et utgangspunkt for videre ekspansjon i India. Trankebar ble i løpet av den følgende tiden konsolidert, og mindre utposter ble grunnlagt andre steder – fra Bengalen i nordvest til Krydderøyene i sørøst. Fullastede skip kunne dermed sendes til og fra Danmark-Norge. Samtidig var de menneskelige tapene store, og de økonomiske omkostningene ikke ubetydelige. Hva kan forklare at Danmark-Norge satte store ressurser inn på et slikt ostindisk prosjekt? Og hvordan kan det ha seg at det faktisk lyktes ostindisk kompani å skaffe seg og ivareta områder, så fjernt fra Norden? Beretningen om de indiske kolonienes tidlige historie handler i stor grad om sammensatte og sterke drivkrefter, om gunstige rammevilkår, om kulturmøter, tilfeldigheter og eventyrlige enkeltaktører. Til sammen utgjør disse forklaringsfaktorene en skildring av en fargerik tid i et fremmed himmelstrøk.

Historier og fortid

Alt narrativt potensial til tross: ikke all fortid passer like godt inn i en forskers, en nasjons eller en epokes fortelling av sin historie (Le Goff 2004: 190). Skillene mellom historie som fortid og minne, som identitetsgivende fortelling og «objektiv» vitenskap kan være nyttige å ha i mente, ikke minst når det gjelder tradisjonell norsk historieskrivning. Den har i nasjonal ånd lenge vært lukket om seg selv, om Norgesveldets nedgang og «400-årsnatten», og har generelt ikke hatt plass eller interesse for nordmenns oversjøiske fortid.11

Uteblivelsen fra Norges kollektive minne betyr dog ikke at Norges bastion uteblir fra Trankebar. Trønderen Ole Bies Olavskirke vil fortsatt rage i Frederiksnagore. Tamilske fiskere finner ennå mynter preget med den norske løve i sanden. Disse sporene forblir stumme vitner på at vedtatte historiske sannheter og norgesbilder ikke nødvendigvis samsvarer med nordmenns faktiske fortid. Det er i og for seg heller ikke slik at kolonitiden er helt fortrengt fra historieskrivningen. Det finnes mange ulike kilder som kan kaste lys på temaet. Spørsmålet blir da like fullt hvilke aspekter av fortiden disse forskjellige tekstene belyser, og hvem sine historier de meddeler oss.

For det første er sekundærkildene som spesifikt omhandler Danmark-Norges kolonier gjerne av eldre dato og i overveldende grad av dansk opprinnelse. Det medfører i noen tilfeller et historiesyn som ikke samsvarer med våre tiders. Dessuten har feltet hatt en tendens til å bli behandlet som et stykke eksotisk lokalhistorie – med Danmark og dansker i sentrum (Jensen et al. 1983: 9). Enkelte av disse kildene fungerer dermed mer som levning fra sin egen tid enn som troverdig historisk beretning om kolonitiden. Imidlertid finnes òg en rekke nyere vitenskapelige perspektiver med større vekt på «de andre», på interaksjonen mellom lokalbefolkningen og europeerne, og på det multikulturelle aspektet ved kolonihistorien.12 Faglitteraturens utvikling er slik på mange måter en refleksjon av kolonialismens idéhistorie. Fra en nostalgisk Kay Larsen, som i 1940 betonte kolonistyrets «Mildhed og Forstaaelse» (1940: 12), møter vi i 1974 en bok «om de vældige rigdomme der blev sejlet hjem, om rædslerne i slaveskibene ... – alt det vi gerne vil lukke øjnene for» (Eilstrup & Boesgaard 1974: omslag).

For det andre forteller de tilgjengelige primærkilder nesten eksklusivt administrasjonens og koloniherrenes historie.13 Av de unntakene som finnes, forekommer temmelig få indiske perspektiver. Ettersom skandinavene alltid utgjorde et lite mindretall i Trankebar som ellers i det koloniale India,14 presenteres unektelig historikere for en utfordring – i alle fall hvis det høye ideal er å gjengi fortiden wie es eigentlich gewesen ist.15 På den andre side må kildeskjevheten sees an i forhold til det man søker å beskrive. Hva den tidlige etableringsfasen angår, vil store deler av fokus uansett ligge på de dansk-norske nykomlingene og på den lokale politiske eliten. Fra begge disse gruppene disponerer vi trykte kilder, blant annet traktaten som overdro Trankebar fra naiken av Tanjore til dansk-norsk leie.16 Dessuten er ikke alle spor skrevet med ord. Arkitekturen i Trankebar formidler eksempelvis også en historie: dels om fremmedstyrets legitimering gjennom projeksjoner av det gamle Hellas og Roma, men dels også at Trankebar fremfor alt var en indisk by, hvor en betydelig grad av kulturell påvirkning fant sted mellom et lite mindretall og en stor majoritet med distinkte kultu-

relle tradisjoner (Hiort et al. 1987: 131).17 Det synes i det hele tatt å ha vært et generelt trekk ved de europeiske koloniene i India at den lokale kulturen dominerte; en koloniembetsmann i Pondichéry beskrev Frankrikes 300-årige kulturelle påvirkning i India som «en vind på havets overflate».18 Det multikulturelle mangfoldet i Trankebar kan også problematisere termen «dansk-norsk»: Koromandelkystens handelsbyer var møtested for all slags indere, europeere, arabere, kinesere, malayer, armenere, persere; og i Trankebar, også for alskens mulige «dansk-norske» – fra islendinger til nordtyskere og skåninger (Glamann i Feldbæk & Justesen 1980: 10). Mangfoldet gjenspeiler seg ikke minst i byens gravsteiner.

«Negotiens Flor»

I utgangspunktet er det usikkert hvor viktig kulturpåvirkning eller beherskelse av territorium i det hele tatt var for europeerne. Kolonisering var neppe det bakenforliggende motiv for de initiativer som ble tatt mellom 1616–18. I den tidlige fasen er det mye som tyder på at det i større grad var en praktisk nødvendighet enn et gode i seg selv. Dette henger sammen med den helt primære motivasjon og årsak for Ostindiafarten totalt: handel. Etter Vasco da Gamas banebrytende seilas i 1497–98, hadde Portugal med pavelig billigelse monopolisert handelen på Østen og tjent fabelaktig. Monopolet ble fra 1595 brutt av driftige nederlendere, som med sitt innovative Vereenigde oostindische compagnie (VOC) raskt utfordret portugisernes privilegier og ble den dominerende makt i asiatiske farvann (Ferro 2004: 76). Andre land fulgte villig eksemplet til de etter hvert velhavende Nederlandene. England var tidlig ute i 1601 med East India Company (EIC). Men Danmark-Norge lot seg òg tidsnok inspirere. Med sitt DOC fra 1616 var de dansk-norske tidligere ute enn Frankrike (1664), og var betraktelig raskere enn erkerivalen Sverige (1731). En fundamental drivkraft bak denne oppblomstringen av monopolkompanier var simpelthen Ostindiahandelens usedvanlig lukrative potensial. Markedsetterspørselen på krydderier som pepper, kanel og muskat, samt på andre kolonialvarer som bomullstekstiler og kostbar silke, var enorm – og stigende. Det medførte høye kjøpskostnader for forbrukerne. Blant forutsetningene for denne utviklingen var delvis et mer kjøpekraftig borgerskap i byene, delvis et tiltakende behov for ostindiske varer i en allmue som var lei smaken av ramsalt kjøtt og harsk fisk (Ustvedt 2001: 16–17). Selv om de eksotiske varene utvilsomt var luksuriøse, lå de altså i skjæringspunktet til å bli nødvendige forbruksvarer for flere enn de aller rikeste. Tilbudssiden var derimot sterkt begrenset, og

var dessuten overveldende preget av nederlandske mellommenn med stiv takst. Det lå med andre ord klar økonomisk logikk bak opprettelsen av det dansk-norske handelskompaniet.

Uten velstående borgeres ønske om profitt og uten deres vilje til å risikere penger gjennom innskudd, ville Danmark-Norges første aksjeselskap neppe sett dagens lys. Men foretaket var ikke alene basert på en kapitalistisk tankegang. Flere av de underliggende årsakene til opprettelsen av DOC, og dermed også Danmark-Norges handel på India i det hele tatt, må i stor grad søkes hos kongen selv, Christian IV (f. 1577 r. 1588–1648). Denne vidløftige oldenborgeren var mildt sagt av det energiske slaget. Og ambisjonsnivået var absolutt på høyde med handlekraften (Scocozza 1988: 143). Personlige egenskaper kan til dels forklare at initiativet til kompaniet kom fra regenten selv. Samtidig lå det dypere sammenhenger under overflaten. Oldenborgernes grunnleggende ønske var å etablere Danmark-Norges hegemoni i Nord-Europa. Sverige skulle gjenerobres for kronen, Østersjøen og sundene skulle kontrolleres og Nord-Tyskland domineres. Christian IVs riker og land skulle utvikles med byer, festninger og «Negotiens Flor».19 København skulle bli regionens finanssentrum. Maktambisjonene lot seg også akkompagnere og uttrykke i et storslått, men dyrt kulturelt program. Ære, prestisje og kostelige maktsymbol var essensielle virkemiddel i tidens politiske språk og diplomati. Men det skulle jo også finansieres. Og med tanke på majestetens ærgjerrige – men ikke nødvendigvis urealistiske – politiske målsettinger, måtte mer klingende mynt tilføres både staten og samfunnsøkonomien generelt (Bregnsbo & Jensen 2004: 136). Derfor ble en aktiv næringspolitikk iverksatt, ikke innen en liberaløkonomisk ramme, men ut fra en bevisst merkantilistisk strategi. DOCs forhold til staten ble i tråd med dette alltid intimt til den grad at det de facto ble et kongelig foretak gjennom hans store aksjeandel. De meget tette båndene til kongen personlig gjorde kompaniet særegent, sammenlignet med de utenlandske kompaniene (Fihl 1988: 35). Ikke minst i forhold til det toneangivende VOC, som var dannet og drevet på private borgeres initiativ og premisser.

Fullt i tråd med merkantilistiske grunnprinsipper måtte økonomien først og fremst tjene statens interesser (Jackson & Sørensen 2003: 178). Og for at den skulle gagne staten og samfunnet i høyst mulig grad, skulle eksport maksimeres og import minimeres. Ostindisk handel var her et unntak i den forstand at varene ikke lot seg skaffe innen statens domener. Men denne relativt ugunstige situasjonen kunne likevel forbedres hvis det utenlandske mellomleddet, som nøt overskudd og makt vis-à-vis København, ble erstattet med et dansk-norsk foretak. Christian IV ønsket å bryte Amsterdams handelsvelde og gjøre forsyninger uavhengige av den nederlandske stormakten. Sikkerhetspolitiske faktorer kom i denne forbindelse

også inn i bildet: Nederlandene drev en målrettet maktpolitikk i Norden for å sikre en gunstigst mulig adgang til Østersjøen. Et for sterkt Danmark med jerngrep om Øresund var ikke i deres handelsinteresse, og de støttet derfor svenskene militært og finansielt mot riket i stor skala ved en rekke anledninger. Ostindisk forsyningsuavhengighet kunne altså gi både økonomisk og politisk vinning, til statens beste. Samtidig ville et eget kompani stimulere dansk-norsk næringsliv med ny aktivitet, potensielt store handelsoverskudd, flere og billigere varer, ny kunnskap og en rekke andre gunstige bivirkninger. Ikke minst ville kompaniet gagne Norges store maritime næring og gi rikelig med arbeid til de mange norske sjøfolkene.

Forutsetninger for Ostindiafart

Paradoksalt nok var hele prosjektet i utstrakt grad avhengig av nettopp – nederlendere. Det dansk-norske samfunnet var på denne tiden svært orientert mot Nederlandene generelt. Ett av Christians arkitektoniske og politiske flaggskip, Københavns børs, er med sitt himmelhøye dragespir et praktfullt uttrykk for den tette kontakten. Stedsnavn som Stavern og Soon er andre eksempler. Kultur, teknologi, varer, språk, mennesker, ideer og erfaring fløt mellom landene. Forslaget om å opprette ostindisk kompani i 1615, var for eksempel to innvandrede hollenderes. Men det var rett nok kongen som lot seg begeistre til å gjøre idé til virkelighet. Enn videre var nesten alle viktige stillinger i kompaniet – også på lavere nivå – besatt av nederlendere med verdifull praktisk erfaring fra VOC. Alle kolonienes tidlige guvernører kom også derfra. Ikke før i 1648, Christian IVs dødsår, ble en skandinav generalguvernør.20 Således var på mange måter den nederlandske innflytelsen – kompetanse, nettverk og erfaring – en nødvendig indre forutsetning for DOCs tidlige drift.

En annen indre forutsetning var å kunne stable nok kapital på beina til å danne et handlekraftig kompani. Dette viste seg å være vanskelig da selskapet ble lansert i 1616 – det hersket skepsis, særlig i adelen, til å satse mye penger på et så høytflygende prosjekt som DOC. Dyrebare skip, folk, proviant, våpen og eksportladninger21 måtte skaffes til veie for en lang og farlig reise. Mange måtte bidra om dette skulle gå. Det var ikke før våren 1618 at det ble fart i sakene. Den umiddelbare bakgrunnen kan i stor grad søkes i en selsom enkeltperson: Marcelis de Boshouwer. Han fikk kongelig audiens og utgav seg for å være ingen ringere enn keiseren av Ceylons

ambassadør. Denne presumptivt styrtrike fyrsten søkte nå dansk-norsk militærhjelp mot innpåslitne portugisere, og tilbød til gjengjeld uhørte privilegier som tolv års handelsmonopol med rett til befestning, misjon og egne handelsposter. I etterpåklokskapens lys kan vi stadfeste at den elokvente hollenderen var noe av en lurendreier (Gregersen 1987: 22). Men for Christian IV var den gylne avtalen de to undertegnet av genuin virkelighet – noe som for øvrig forteller mye om hoffets uvitenhet om indiske forhold (Olsen 1967: 40). I alle tilfeller ble traktaten én av de utløsende årsaker for relanseringen av det per da litt strandede ostindiske prosjekt. Kongen gikk selv inn med tung finansiell innsats og stilte to orlogsskip, soldater og våpen til rådighet for en ekspedisjonsflåte. Men han forventet også at andre skulle sette ressurser inn, og lot sitt ønske gjøres tydelig for alle. Når andre aksjonærer nå tegnet seg i stort omfang, må det altså dels forstås ut fra kongens uformelle makt. At han fikk viljen sin er i alle fall sikkert. Norske byer alene tegnet seg for 16 464 riksdaler – en meget anselig sum i 1618 (ibid.).22 Den norske stat tok òg del i finansieringen, blant annet gjennom postvesenet (Ustvedt 2001: 285).

Foruten nederlandsk kompetanse og tilstrekkelig startkapital var en tredje, men ytre forutsetning for vellykket ostindisk handel ervervelsen av permanente støttepunkter i handelsområdet. Dette var om mulig den viktigste bakgrunnen for selve koloniseringen. Nødvendigheten av faste handelsposter sprang ut av flere forhold. For det første må det minnes om at reisene kunne vare i flere år. Den første ekspedisjonen brukte eksempelvis atten måneder på seilasen fra København til det lovede Ceylon, noe som ikke var uvanlig (Olsen 1967: 54). I India behøvdes trygge steder hvor medtatte skip og mannskap kunne ligge månedsvis i fred. For det andre var det behov for depoter, slik at returladninger lå klare til utseiling når skip kom. Dermed var mye tid og arbeid allerede spart, og eksportvarene medbrakt fra Danmark-Norge kunne losses på land og selges videre av kompaniets folk lokalt. For det tredje kunne man med et fast støttepunkt beskytte seg med festningsverk. Det betydde at varene kunne lagres trygt mellom kompaniskipenes anløp – som ikke var flere enn et par i året23 – og at DOC og Danmark-Norge hadde en mer solid sikkerhetspolitisk situasjon på stedet generelt. Slik kunne man bedre motstå press fra arge konkurrenter eller fra truende indiske makter. Det forklarer for så vidt hvorfor det sterke Fort Dansborg ble anlagt samtidig som kolonien selv. Sist, men ikke minst var en fast utpost gunstig i den forstand at den kunne tjene som støttepunkt

for videre ekspansjon og handel i India og Asia (Fihl 1988: 75). Betydningen av et slikt springbrett skal ikke undervurderes. Ikke minst fordi det muliggjorde den livsviktige «indenlandske handel» – hva de engelske kalte country trade (Braudel: 2002: 221). Med dette mentes interasiatisk handel, i motsetning til interkontinental handel som vel var grunntanken bak Ostindiakompaniene (McPherson 2003: 186). Ofte var innkomsten på handel mellom asiatiske havner faktisk bedre. Ettersom anløpene fra moderlandet kunne bli få, som følge av slett økonomi hjemme, krig eller ulykker, kunne den interkontinentale handelen i DOCs tilfelle ofte ende opp med å koste mer enn den smakte. Særlig skipsforlis var et kronisk problem.24 Koloniene ble følgelig ofte overlatt til seg selv i lang tid. For allikevel å dekke driftsutgiftene, eller sågar opparbeide overskudd, ble det derfor seilt mellom ostindiske handelsbyer og loger. Dette var også en av grunnene til at mindre etablissementer, i realiteten ofte en slags permanente kontorer, ble vedlikeholdt på andre steder i Asia. Allerede i 1628 hadde Danmark-Norge fem slike mindre loger på ostindiske kyster.25 For eksempel ble det drevet slavehandel fra Trankebar i nødstider hvor ingen nye skip ankom, og hvor lokalbefolkningen samtidig var rammet av ulykker som sult og tørke. Fattige bønder kunne da kjøpes billig fra lokale fyrster og stormenn, og ble dernest transportert for salg ved de dansk-norske logene på Java eller på Celebes med opptil 100 % profitt (Eilstrup & Boesgaard 1974: 40). Transport av bomullsstoffer og krydder mellom Sør- og Sørøst-Asia, som jo i all hovedsak var vanligst, kunne også være en lønnsom geskjeft. Denne interasiatiske handelen var på 1600-tallet i utstrakt grad avhengig av eksisterende asiatiske nettverk og indisk kompetanse (McPherson 2003: 205). Slik ble europeerne på mange måter filtrert inn i lokaløkonomien på et vis som gagnet alle involverte handelsparter. Kort sagt: faste støttepunkter som Trankebar var av essensiell betydning for en stor og varig ostindiahandel. Kolonien var på sin side avhengig av handelsaktiviteten, og ble til daglig drevet av DOC, på mandat av selskapets kongelige monopolrett.

Kongens indiske kolonier

Men ikke alt kan forklares ut fra et funksjonelt perspektiv. Det lå likeledes visse prestisjehensyn bak kongens engasjement for det ostindiske prosjekt. Ostindiske besittelser og spennende odysseer i fjerne land gav mye oppmerksomhet over hele Norden, og styrket Christians stormaktspreten-

sjoner (Ustvedt 2001: 52). De mange tegninger og malerier som finnes av Trankebar og Dansborg understreker den offentlige interessen. Det er dessuten påfallende at kongen i 1638, tross DOCs dårlige økonomi, tross vanskelige tilstander på hjemmebane og tross de andre aksjonærenes oppfatning, nektet å slå kompaniet fallitt (Feldbæk & Justesen 1980: 71). Hvis det ostindiske prosjekt alene berodde på økonomisk gevinst, er det paradoksalt at hovedaksjonæren bevisst valgte å tape penger på det. Kanskje forstod Christian IV at ostindisk handel måtte sees i langtidsperspektiv? Eller var det fordi han uten DOCs beseilinger og handel sikkert ville miste Trankebar og logene? At kontroll av jord i seg selv var den underliggende årsak til tvillingrikenes aktivitet i India, er tvilsomt. Men at prestisjemomentet bare ved å ha kolonier var en medvirkende årsak til koloniseringen, kan definitivt ikke utelukkes.

Når man benytter ordet «kolonier» for det tidlige Trankebar og dets like, er det like fullt med visse forbehold. En retrospektiv historieforståelse kan risikere å tillegge 1600-tallets kolonibegrep den samme betydningen vi kjenner fra 1800-tallets imperialisme. Som Kristof Glamann skriver ville dette være en anakronisme: 1600-tallet var ennå det som har blitt kalt «Vasco da Gama-epoken» (Feldbæk & Justesen 1980: 9). Sosialdarwinisme, mission civilisatrice og massiv landkontroll var først og fremst kjennetegn for epoken etter Vestens industrialisering. Det tidlige Trankebar, som for øvrig var langt større enn logene, kunne kanskje like gjerne defineres som en befestet handelspost.26 En liknende presisering bør gjøres når gjelder «koloniherrenes» syn på «innfødte». Vår epokes kilder forteller i bunn og grunn om et kulturmøte preget av en grunnleggende respekt for India. Europeere hadde allerede i to tusen år hørt om dette sagnomsuste landet med de uendelige rikdommene, fra Herodot og Alexander til Marco Polos beskrivelser. Noe av den samme eksotiske begeistringen og undringen over alt det rare og pittoreske finner vi igjen i den menige soldaten Jon Olafssons beretninger. Han var en eventyrlysten islending som avtjente sin verneplikt i India fra 1622–24 (Olafsson 1661/1907: III). Da han omsider kom hjem til fødelandet,27 lot han sønnen skrive sine memoarer – og etterlot dermed et verk som gir episke assosiasjoner. Olafsson tegner her et bilde av en kolonisering som er veldig annerledes fra den vi hører om 220 år senere i brevene fra kolonienes siste generalguvernør, Peder Hansen.28 I Olafssons dager var de lokale tamilene, om enn skrekkelig hedenske, ikke desto mindre likemenn.

India var et velstående, utviklet land – fattigdom var de jo allerede vant til hjemmefra. Det var ikke forstått som underlegent Europa: «paa deres Vis er der overalt Lov og Orden, rigtig Maal og Vægt, og ingen har Lov til at gøre en anden Uret ...» (Olafsson 1661/1907: 93).

Noen white man’s burden var Christian IVs ostindiske prosjekt så visst ikke. På den andre side var spørsmålet om kristen misjon ikke fraværende – det kongelige valgspråk var tross alt REGNA FIRMAT PIETAS: «fromhet styrker rikene». I Ceylon-traktaten med Boshouwer i 1618 gis for eksempel kongen misjonsrettigheter på øyen (Feldbæk & Justesen 1980: 89). Dette ble aldri fulgt opp, først og fremst fordi traktaten var oppspinn – det fantes ingen keiser av Ceylon, og raja’en av Kandy var lite interessert i avtalens innhold. Kongen av Danmark og Norge var simpelthen blitt lurt av den eksentriske hollenderen.29 Hvor viktig misjon i motsatt fall ville ha blitt, er uansett ikke sikkert. I Trankebar ble slik virksomhet visselig forsømt. DOC var som de fleste andre foretak handelsorientert ikke synderlig interessert i handelspartnernes åndelige levnet.30 Riktignok ble kirker bygd for de europeiske innbyggerne og for den katolske portugisisk-indiske befolkningen i kolonien. Og hinduismen kunne nok sjokkere protestantene.31 Men da den pietistiske Frederik IV faktisk endret linje og sendte tyske Herrnhuter-misjonærer i 1706, var motstanden overfor disse hardnakket i Trankebars førende sjikt. De ville unngå potensielle kulturkonflikter og alt som kunne forstyrre forretningene. Misjonen overlevde likevel, men ble aldri noen stor suksess – selv om noen etterlevninger kan fornemmes den dag i dag.32 Summa summarum må man nok si at religion neppe var en drivende årsak for Christian IV og DOC i 1618, men at den kan ha spilt en medvirkende rolle for ervervelsen av kolonier.

Grunnlaget for kolonial ekspansjon

De pilarer Trankebar hvilte på, var illustrerende for det tidlige dansk-norske kolonistyrets natur og eksistensgrunnlag. Det ostindiske prosjekts velferd var avhengig av en rekke rammevilkår. Det var ikke minst betinget av gunstige indre forhold i Danmark-Norge. Et funksjonsdyktig ostindia-

kompani i København var en basal forutsetning. Likedan var god tilgang på edelmetaller viktig, fordi dette var det mest brukbare betalingsmiddel europeerne kunne tilby det sølv- og gullfattige India (Kearney 2004: 119). Disse indre faktorene forble relativt stabile over tid. Når dansk-norsk handel og kolonistyre i India allikevel var svingende og ustadig, hang det ikke minst sammen med den politisk-økonomiske stillingen på hjemmebane. Kulturelt og demografisk forble koloniene alltid innen indiske sfærer. Men økonomisk og politisk lå de også i en dansk-norsk sfære, koblet opp mot det fjerne Norden og det som skjedde der. Det er således symptomatisk at Ove Gieddes ekspedisjon ble utrustet i en tid da København var relativt sterkt: selvsikkert på hugget etter seier i Kalmarkrigen 1613 og med en velhavende og mektig konge. Men situasjonen endret seg fort gjennom en rekke katastrofale kriger og nederlag. Christian IVs visjoner om dansk-norsk hegemoni i Nord-Europa falt gradvis i staver. Arvefienden i Stockholm kom tidvis til å true tvillingrikenes eksistens, ikke minst i 1658 da svenske tropper hærtok nesten hele Danmark for dernest ivrig å desimere rikenes territorium ved freden i Roskilde (Bregnsbo & Jensen 2004: 139). I slike trange tider var overskuddet fra 1618 fortært, og de indiske besittelsene ble stort sett overlatt sin egen skjebne. En klar sammenheng hersket altså mellom situasjonen i det imperiale sentrum og i den koloniale periferien.

Trankebar og logenes sårbarhet hang dog særlig sammen med ytre forhold. Samtidig var det nettopp disse ytre rammevilkårene som gav deres primære livsgrunnlag. For det ene betydde forholdet til andre europeiske makter i India mye. Tiden rundt 1620, da Ove Giedde fremforhandlet Trankebars overdragelse med naiken av Tanjore, var preget av et portugisisk maktforfall som skapte inngangsluker for nye aktører. På den andre siden var VOC i ferd med å anta en hegemonisk posisjon. At nederlenderne stilltiende aksepterte en ny, men liten konkurrent som DOC, var trolig en nødvendig forutsetning for vellykket etablering. Slik kan relasjonene mellom kolonimaktene på mange måter leses gjennom realpolitiske briller. Men hva kan i så fall forklare at Danmark-Norges sårbare besittelser overlevde?33 Gunnar Olsen later til å vektlegge DOCs egen kraft og det kanonsterke Fort Dansborg. Han støtter seg på klassisk realisme når han eksempelvis peker på at vennskap mellom DOC og Portugal kun var mulig da portugiserne var svake og selv ønsket dette (Olsen 1967: 145). Holden Furber, på sin side, tar derimot et harmoniorientert perspektiv. Han hevder at «nationality stopped East of the Cape» og at europeerne da var rasjonelle

nok til å samarbeide «in their common desire for individual gain».34 I så fall var DOC neppe truet av andre europeiske aktører i utgangspunktet.

For det andre skal man, uavhengig av teoretisk innfallvinkel, ikke forkleine Dannebrogs makt og internasjonale anerkjennelse i 1620. Oldenborgerstaten var en aktør av europeiske dimensjoner som man ikke nødvendigvis kunne dolke ustraffet i ryggen i Asia (Bregnsbo & Jensen 2004: 130). For nederlendernes del kunne dette fått alvorlige konsekvenser for den viktige østersjøhandelen – Øresund var kontrollert av kong Christian selv. Samtidig kan det i tidlig moderne internasjonal politikk synes relevant å skille mellom den europeiske og den ostindiske rammen. Den ene scenen var ikke nødvendigvis et speilbilde av den andre. Selv om VOC, EIC, og i særlig grad DOC var knyttet nært opp til sine hjemstater, var de ikke tvunget til å følge hjemstatenes europeiske politikk i koloniale rammer. Fiendtlighet mellom stater i Europa betydde ikke nødvendigvis det samme mellom de ostindiske kompaniene deres. Slik sett bekreftes delvis Furbers idé om europeisk samarbeid østenfor Kapp det gode håp. På den andre side bekreftes også Olsens realpolitiske forståelse når man tar kompanienes maktkamp i betraktning – uten at dette måtte få diplomatiske konsekvenser i Europa. Poenget er i alle fall at man kan skille mellom handelskompaniene og statene, selv om de i realiteten var nøye forbundet. Indisk handel skulle bringe staten penger, ikke kriger. At det var DOC som drev koloniene i India, ble således ansett for å være en strategisk fordel. Slik kunne staten som helhet unngå at koloniale konflikter eskalerte til å bli europeiske sammenstøt (op.cit.: 162). Men at selve kolonien Trankebar formelt hørte oldenborgerkongen til, og derfor fløy en mektig stats flagg, var ikke desto mindre en betydelig sikkerhetsgaranti.

For det tredje var ikke minst forholdet mellom de andre europeerne viktig. Danmark-Norge profitterte i stor grad på konflikt mellom andre aktører ved å føre nøytralt flagg, og ved å kunne overta den handel de stridende parter måtte neglisjere. Motsetningen mellom portugiserne og VOC medførte for eksempel lenge lukrative konjunkturer. Men da situasjonen igjen stabiliserte seg ut mot 1640-årene, og nederlenderne vant enda større markedsmakt enn før, var til gjengjeld tilbakefallet hardt, særlig med tanke på den mellomasiatiske handelen (Feldbæk & Justesen 1980: 68). Rivaliseringen gav også politisk handlingsrom når DOC hadde fleksibilitet til å bruke de andre aktørenes behov for allierte til egen gunst. Slik kan det tenkes at den multipolære situasjonen mellom europeere

gav et viktig spillerom for den relativt lille ostindiske aktøren Danmark-Norge.35

Den viktigste ytre rammen for koloniseringen må likevel søkes på indiske scener og i lokale forhold. Subkontinentet var i 1620 særlig preget av Mogulriket: ett av tidlig moderne histories mest spektakulære imperier. Det var da behersket av keiser Jahangir, og var fortsatt på høyden av sin makt. Økonomien var blant verdens største, nye land ble lagt under sentralstyre og en rik kultur blomstret – sofistikerte Taj Mahal ble for eksempel påbegynt i 1631.36 For keiseren var europeerne kun marginale aktører langs kysten. Vel kunne de av og til være plagsomme, men de utgjorde på ingen måte noen trussel.37 At et lite ostindisk kompani 200 år senere skulle bli den førende makt i verdensdelen, var fullstendig utenkelig. Tvert imot stimulerte de utenlandske handelskompaniene Mogulriket positivt på 1600-tallet, og ble derfor vennlig mottatt (Richards 2006: 202). India nøt gode handelsbetingelser og overskudd på budsjettbalansen. I bytte mot de ganske vanlige forbruksvarene europeerne formelig tørstet etter, fikk inderne edelmetaller, militære jernvarer eller fremmede asiatiske varer. Det var europeerne som var avhengige av India, ikke motsatt. De nøt fruktene av et enormt og rikholdig marked med sterk styring og infrastruktur. I det hele tatt hersket en slags forretningsvennlig pax indica, eller på persisk: kulh-i-sull – «generell fred» (Streusand 1989: 137).

Men om Mogulriket kan bidra til å forklare hvordan handel på India generelt fikk så store dimensjoner, forklarer det ikke at oldenborgerkongen fikk Trankebar til eie. Da må en i stedet se nærmere på den sørindiske scenen. Maktpolitisk, men også kulturelt og administrativt, var situasjonen her ganske annerledes enn i det mogulske nord. Kort sagt var det sørindiske området preget av en rekke mindre fyrsters maktkamp mot hverandre, mot mogulene, og delvis mot litt innpåslitne portugisere og selvsikre nederlendere. Denne tilstanden dannet en grunnleggende forutsetning for Danmark-Norges koloniale inntreden på Koromandelkysten (Fihl 1988: 67). Ved første øyekast kan kanskje statsvitenskapelige konsept som internasjonalt anarki og maktbalanse være fristende å ty til. Rivalisering og geopolitikk mellom fyrstene var utvilsomt til stede, men man skal likevel være forsiktig med å snakke om internasjonal politikk. En webersk idealforståelse av staten som en suveren, sentralisert, byråkratisk-rasjonell og avgrenset enhet, passer meget dårlig inn i den tamilske konteksten (Fihl 1988:

67). Teorien om den «segmenterte staten» er sannsynligvis mer fruktbar. Suverenitet og autoritet var oppdelt i mange forskjellige, delvis uavhengige maktsegmenter med forskjellig rituell status. De måtte ikke være byråkratisk eller rasjonelt definert.38 Slik ble avgrensningsforhold og relasjoner fyrstedømmene imellom i grunnen mer sammenvevd og fleksible enn hva uttrykket «internasjonal» fanger opp. Det sørindiske politiske kosmos var i det hele tatt temmelig ukjent for de dansk-norske, og kom derfor også til å føre til visse gnisninger mellom de to politiske kulturene. Ikke minst kom kulturkollisjoner til overflaten i forhold til den rollen ritualer, gaver og tributt betydde som bekreftelse av bånd og autoritet. Langtrukne seremonier og stadig gaveutveksling kunne for en skånsk adelsmann som Giedde synes både unødvendig og kjedelig (Olsen 1967: 78). Tamilene kunne på sin side tolke dette som respektløshet.

Naiken av Tanjore i 1620, Ragunatha, var en typisk tamilsk fyrste. Han hadde interesse av å svekke det hollandsk-portugisiske duopolet på kystene sine, både i politisk og økonomisk forstand. Han ønsket i likhet med Christian IV å føre en aktiv handelspolitikk (Feldbæk & Justesen 1980: 63). Den styrkede konkurransen ville gi naiken økte inntekter, både direkte gjennom toll og tributt, samt indirekte gjennom større rift om fyrstedømmets varer. Dessuten kunne nye europeiske kontakter gi bedre tilgang til våpenteknologi, samt andre fremmede varer han måtte ønske. Fiskerlandsbyer hadde han jo til gjengjeld nok av. Da Ove Gieddes ekspedisjon ankom Tanjore etter fiaskoen på Ceylon, bød det seg derfor muligheter for dansk-norsk ekspansjon. En traktat ble omsider sluttet, og det relativt viktige handelsstedet Tarangambadi ble ifølge avtalen gitt til leie for Christian IV av Danmark og Norge (Ustvedt 2001: 48). Med overenskomsten fulgte en rekke privilegier, som rett til befestning og fri trosutøvelse, men òg en rekke plikter, som betaling av tributt til naiken og respekt for lokalbefolkningens egen lov og rett. Kulturelle misforståelser førte imidlertid ganske tidlig til konflikter som avslørte koloniens avhengighet av godt naboskap. Dette ble for eksempel tydelig i 1623, da naiken og lokale stormenn sendte en hær som muligens var så stor som 40 000 – mot en dansk-norsk garnison på 30–80 soldater (Olsen 1967: 97–98). Det kom ikke til kamp, men signalet var klart: fravær av gaver og tributt ville føre til problemer. På den andre side styrket de dansk-norske på mange vis raskt sin stilling. For det første ble avtalen med naiken omforhandlet til å overføre Trankebar og omland fra leie til fast eie. For det andre ble Dansborg utbygd og bestykket med 85 mektige kanoner (Ustvedt 2001: 50). Etter hvert som kolonimakten bedre forstod dynamikken i en segmentert stat som Tanjore, begynte man, for det tredje, å spille på dominerende segmenters interne maktkamp (Fihl 1988: 84–85). Misfornøyde stormenn kunne snart bli hendige allierte mot

naiken, som dermed ble mer mottakelig for dansk-norske krav og ønsker. På samme måte som naiken kunne presse skandinavene når de var relativt svake, kunne skandinavene presse ham til innrømmelser når han var svekket internt i riket.

«Stedse trofast»: besittelsene i nedgang og nød

Den komplekse interaksjonen med Trankebars omgivelser kom til å prege hele kolonitiden, frem til 1845. Uten relativt vennligsinnede omgivelser, og uten et visst minimum av kløkt og avskrekkingskapasitet, hadde neppe det dansk-norske fremmedstyret vart så lenge som det gjorde. Egentlig kan man godt spørre hvordan Trankebar i det hele tatt forble på kongens hender. Mange av de pilarer kolonien hvilte på, brast nemlig allerede i etableringsfasen. Som nevnt ville aksjonærene i DOC allerede i 1638 nedlegge det kapitalslukende kompaniet, og dermed de facto også koloniene. Christian IV stoppet dette. Senere var det lite han kunne gjøre med Trankebars usikre fremtid. Fra 1643 ble ingen kontakt med moderlandet holdt på 25 år.39 Trankebar forfalt, men overlevde – mot alle odds. Bakgrunnen for denne isolasjonen finnes først og fremst i rikenes sentrum. Skandinavia var herjet av krig. Christians skjebnesvangre engasjement i den europeiske tredveårskrigen40 ble begynnelsen på slutten for DOC og dets aksjonærer (Feldbæk & Justesen 1980: 71). Hannibalfeiden som brøt ut i 1643 skulle enn videre forverre situasjonen.41 Man kunne ikke prioritere det perifere India i en så besværlig tid. Frederik III måtte i 1650 slå sin fars gjeldstyngede kompani konkurs. Han innledet også seriøse forhandlinger om salg av de indiske områdene. Disse førte imidlertid ikke frem, ingen ville til syvende og sist kjøpe (op.cit.: 76). Sett fra Trankebar medførte nedgangstiden lite interkontinental handel, demoraliserende avsondrethet og større sårbarhet overfor omgivelsene. For de mindre logene rundt om i Ostindia kunne det ganske enkelt bety undergang.

Da det første unnsetningsskipet kom i 1668, var det bare én skandinav igjen på Dansborg: den dyktige guvernøren Eskild Kongsbakke (op.cit.: 78). Tross Kongsbakkes personlige egenskaper var det langt fra en selvfølge at Danmark-Norge skulle kunne holde fortet så lenge (op.cit.: 72). Det kan tenkes at Trankebars geopolitiske plassering – litt usentralt i forhold til de største markedene – ble dets redning. Alternativt kan det hev-

des at det faktum at Danmark-Norge var en nokså viktig europeisk makt, avskrekket potensielle angripere (Bregnsbo & Jensen 2004: 130). Sist, men ikke minst overlevde Trankebar økonomisk fordi den lokale direksjonen visste å benytte seg av interasiatiske handelsruter, inklusiv slavehandel. Til sammen bunnet disse faktorene ut i at kolonien «... sin ejermand dog stedse trofast blev ...»,42 og ikke havnet i andres favn. De gode nyhetene unnsetningsekspedisjonen kunne bringe med seg hjem, ble en utløsende årsak for opprettelsen av et nytt og andre Dansk ostindisk Compagnie i 1670. Dermed var det kritiske grunnlaget for en eventyrlig vekstperiode i 1680-årene lagt.

På lang sikt skulle imidlertid koloniene aldri være Danmark-Norge spesielt til gavn. Men de forble på statens hender i over to hundre år og økte i omfang og størrelse. Siste halvdel av 1700-tallet, og især Peter Ankers periode som generalguvernør, viste seg sågar svært lønnsom. Stormaktenes kolonikriger i India gav de nøytrale dansk-norske betydelige handelsfortrinn. Men med det gryende britiske hegemoniet på subkontinentet ble kolonienes økonomiske og politiske levekår også forringet. Britenes angrep på Danmark-Norge under napoleonskrigene skulle ramme besittelsene hardt. Da Norge ble tvunget ut av oldenborgerriket i 1814, var altså de ostindiske koloniers velmaktsdager forbi. Tiden fra krigen og den britiske okkupasjonen frem til kolonienes salg i 1845 – 1868 for Nikobarenes del – ble preget av langsomt, men sikkert forfall. Men nordmenn var stadig present, både i Bengalen og på Koromandelkysten. Anker reiste derimot hjem til Norge og slo seg ned på Øraker, med alle sine indiske samlinger, kunst og minner. Store deler av hans verdifulle bronsesamling fra cholatiden ble senere solgt av Stortinget til Danmark, og står nå på Nationalmuseet i København. På samme måte som de indiske besittelsene gradvis ble frakoblet Norges økonomi og politikk, gikk minnet om nordmenns lange historie i India tapt.

Historie som glemsel?

Selv om moderne faghistorikere har satt kritiske spørsmålstegn ved de nasjonale mantraene om unionstiden generelt, har Danmark-Norges utenrikspolitiske og oversjøiske historie spesielt blitt sparsomt omtalt. I nasjonens selvforståelse er dette elementet så å si fraværende. Det gamle offerbildet av Norge i oldenborgermonarkiet kan ofte føre til at vi ikke evner å forstå denne mangfoldige tiden på sine egne premisser. Ikke minst gjelder dette rikenes felles kolonihistorie, som i ly av 1814 og 1905 har en flau

ettersmak av imperial unorskhet.43 Sukkerplantasjer, slavefort og kolonikriger klinger ikke pent i sosialdemokratiske ører. Men det er en kjensgjerning at kolonihandelen, med alle dens ringvirkninger, på 1600-tallet fant stor oppslutning i Norge så vel som i Danmark. Norske borgere importerte, eksporterte og investerte i koloniene. Varer som metaller, skip og glass gikk ut av landet, mens kaffe, te, tobakk, sukker og krydderier gikk inn. Ikke minst ostindisk kompani fant villige aksjonærer i det norske borgerskapet. Norske soldater og sjøfolk satte liv og helse på spill for å tjene og verge fremmedstyret. Sist, men ikke minst virket en rekke norske – langt flere enn den etter hvert velkjente Anker – som koloniembetsmenn, både i sentrum og i periferi. Et utvalg norske guvernørnavn som Soetmann, Hassius, Krog, Dahl, Bie og Krefting forteller sin historie om administrasjonen. Nordmenn deltok meget aktivt i kolonienes hverdag. På samme måte nøt riksdelen Norge godt av den indiske handelens frukter, ikke bare Danmark. Tolket slik var det dansk-norske kolonistyret i India like «norsk» som det var «dansk» – selv om Norge på det tidspunkt ikke var en selvstendig stat. Hverken den danske eller den norske nasjonalstat eksisterte på samme måte som de gjør i dag. Danmark-Norges oversjøiske territorier var i det hele tatt preget av statskonstruksjonens sammensatte karakter. Riktigst av alt var det kanskje å si at besittelsene var oldenborgerske, preget av mange nasjoner og folk under én konge.

Men vår selektive historieforståelse springer ikke bare ut fra det tradisjonelle synet på dansketiden. I ettertid har konsept som «fredsnasjon» og «humanitær stormakt» preget norske selvbilder og historiske narrativ på en måte som er lite kompatibel med vår dansk-norske fortid som kolonimakt. Kanskje har man til og med hatt politisk nytte av å forglemme Norges koloniale fortid.44 Som forhenværende utenriksminister Bjørn Tore Godal formulerte det: «... fraværet av kolonihistorie gjør det ofte lettere for konfliktpartene å akseptere vårt engasjement [som fredsmegler]».45 Denne tankegangen fletter seg til syvende og sist med rotfestede visjoner om «annerledeslandet», et land som skiller seg distinkt fra de gamle europeiske krigerstater og deres imperialisme. Norge skal, med mulig unntak for de polare strøk, aldri ha hatt imperiale ambisjoner. Minner om Kerala-prosjektet og annen bistandshjelp til India veier langt tyngre enn to århun-

drer med dansk-norske kolonier. Historien om de indiske besittelsene er relativt lite kjent i både Norge og Danmark – så vel som i India. Dette har selvfølgelig også sammenheng med kolonistyrets beskjedne skala og en etter hvert fjern avstand i tid. Men for Norges del er den mentale distansen vel så viktig. Kolonihistorie

 

virker simpelthen ikke norsk.

«Vore» gamle tropekolonier

Det kan altså konstateres at Danmark-Norge i perioden 1616–1670 etablerte handel og kontakt med India, og at tvillingrikene i den forbindelse ervervet besittelser i Den bengalske bukt. Ekspansjon kan med andre ord forstås både økonomisk og territorielt. Forklaringen på hvorfor dette skjedde bygger på en rekke komplekse årsakssammenhenger. Blant de bakenforliggende årsakene lå for det første ostindisk handels lukrative potensial og den store etterspørselen på kolonialvarer. For det andre ble en økonomisk politikk tuftet på merkantilisme bevisst ført fra København. Et eget ostindisk kompani kunne til syvende og sist bidra til å styrke kongens og statens overordnede interesser. Dernest kom en rekke medvirkende årsaker inn i bildet. Prestisje og misjon kan for eksempel ha bidratt til at kongen ønsket kolonier. Sist, men ikke minst bør man ikke undervurdere utløsende faktorer som Christian IVs personlige iver og Marcelis de Boshouwers ceylonske fristelser.

Men realiseringen av kongens ostindiske prosjekt kan ikke forstås ut fra drivkrefter alene. En må også spørre hvordan det ble satt ut i livet og hvorledes det kunne vedvare. En rekke gunstige rammevilkår og forutsetninger tilrettela for Danmark-Norges etablering og ekspansjon i India. For det ene var opprettelsen av DOC, som jo var utgangspunktet for alt annet, avhengig av nederlandsk ekspertise og av nok kapital. Dette var i 1618 til stede. For det annet var anskaffelse av lokale støttepunkter essensielt for praktisk handel og overlevelse i indiske farvann. Dette er kanskje den mest fundamentale bakgrunnen for at en befestet koloni ble sikret i 1620. Fred, ressurser og overskudd i Danmark-Norge utgjorde den indre rammen for ekspansjonen. De ytre rammene viste seg òg gunstige. Andre europeiske makter godtok stilltiende den nye aktøren, og strid dem imellom gav verdifullt handlingsrom for DOC. Sist, men ikke minst var forholdene internt i India gode. I Mogulriket fantes enorme markeder med infrastruktur og stabilitet. Sør-India var på sin side preget av et fleksibelt politisk system med maktkamp mellom fyrster og med rom for de dansk-norskes relativt beskjedne inntreden.

Fusjonert i én historie forklarer disse sammensatte drivkreftene og rammevilkårene hvorfor og hvordan det fjerne Danmark-Norge ble en aktør i India. En kan riktignok diskutere hvor «koloniale» eller hvor «dansk-norske» besittelsene nå egentlig var. Men at det skandinaviske

nærværet var tydelig, vises ennå gjennom en rekke etterlatte spor og kilder. De bevitner at Norden også utgjorde en stein i Indias historiske mosaikk. Vice versa fremgår det av eksemplet Trankebar at kolonitiden i India var – og er – en del av Norges historie. Nordmenns selvbilde til tross: Norge har en fortid som kolonimakt.

Litteratur

Aldrich, Robert (2007) The Age of Empires, Thames & Hudson, London

Braudel, Fernand (2002) The Wheels of Commerce. Civilization & Capitalism: 15th–18th Century, Volume 2, Phoenix Press, London

Bredsdorff, Asta (1999) Willem Leyels liv og farefulde rejse til Indien, Museum Tusculanums Forlag, København

Bregnsbo, Michael og Jensen, Kurt Villads (2004) Det danske imperium: storhed og fald, Aschehoug Dansk Forlag, København

Bromark, Stian og Herbjørnsrud, Dag (2008) Norge: et lite stykke verdenshistorie, Cappelen, Oslo

Clausen, Sven (1983) Den dansk-bengalske trediveårskrig, i Jensen, Peter Hoxcer et al. Dansk kolonihistorie. Indføring og studier, Historia, Århus

Djupedal, Øystein (2006) «Kunnskap i en globalisert verden: utdannings- og forskningspolitiske prioriteringer.» Innlegg på Holmen-seminaret om internasjonalisering 18. august. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/aktuelt/taler_artikler/Kunnskapsministerens-taler-og-artikler/Djupedal/2006/Kunnskap-i-en-globalisert-verden-utdannings-og-forskningspolitiske-prioriteringer.html?id=445047 (besøkt 08.05.08).

Dunne, Tim & Schmidt, Brian C. (2005) Realism, i Baylis, John & Smith, Steve The Globalization of World Politics. An Introduction to International Relations, Oxford University Press

Dyrvik, Ståle (1999), Norsk historie 1625–1814, Det Norske Samlaget, Oslo

Eide, Espen Barth (2004) Et lite land i verden, i Bull, Tove og Norvik, Harald (red.) Norge: portrett av en nasjon, Dinamo Forlag, Oslo

Eilstrup, Per og Boesgaard, Niels Eric (1974) Fjernt fra Danmark, Lademanns Forlagsaktieselskab, København

Feldbæk, Ole og Justesen, Ole (1980) Kolonierne i Asien og Afrika, Politiken, København

Ferro, Marc (2004) Histoire des colonisations: des conquêtes aux indépendances XIIIe–XXe siècle, Éditions du Seuil, Paris

Fihl, Esther (1988) Tropekolonien Tranquebar, G.E.C. Gad, København

Frykenberg, Robert (1965) Elite Groups in a South Indian District, 1788–1858, i Journal of Asian Studies, 24 (2), Association for South Asian Studies

Godal, Bjørn Tore (1997) «Innledning på landsmøtet i norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund» 14. april. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Jagland/Utenriksdepartementet/262006/262007/innledning_pa_landsmotet_i_norsk.html?id=262119 (besøkt 08.05.08)

Gregersen, Hans (1987) Trankebar, Wormianum, Højbjerg

 

Hiort, Esbjørn et al. (1987) Architectura. Tranquebar (9), Selskabet for arkitekturhistorie, København

Jackson, Robert & Sørensen, Georg (2003) Introduction to International Relations: Theories and Approaches, Oxford University Press

Jensen, Peter Hoxcer et al. (1983) Dansk kolonihistorie. Indføring og studier, Historia, Århus

Jordheim, Helge et al. (2007) Humaniora. En innføring, Universitetsforlaget, Oslo

Kearney, Milo (2004) The Indian Ocean in World History, Routledge, London

Kjeldstadli, Knut (1999) Fortida er ikke hva den en gang var, Universitetsforlaget, Oslo

Kunnskapsdepartementet (2006/08.05.08) http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/aktuelt/taler_artikler/Kunnskapsministerens-taler-og-artikler/Djupedal/2006/Kunnskap-i-en-globalisert-verden-utdannings-og-forskningspolitiske-prioriteringer.html?id=445047

Larsen, Kay (1907) De dansk-ostindiske Koloniers Historie, bind 1: Trankebar, Centralforlaget, København

Larsen, Kay (1940) Guvernører, Residenter, Kommandanter og Chefer, Arthur Jensens Forlag, København

Le Goff, Jacques (2004) Histoire et mémoire, Éditions Gallimard, Paris

Leira, Halvard (red.) (2007) Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk, NUPI, Oslo

McPherson, Kenneth (2003) Trade and Traders in the Bay of Bengal, i Mukherjee, Rudrangshu & Subramanian, Lakshmi Politics and Trade in the Indian Ocean World, Oxford University Press

Nilsson, Sten Åke (1967) Europeisk arkitektur i Indien 1750–1850, Studentlitteratur, Lund

Olafsson, Jon (1661/1907) Islænderen Jon Olafssons Oplevelser som Ostindiefarer under Christian IV. Nedskrevne af ham selv, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, København

Olsen, Gunnar (1967) Dansk Ostindien 1616–1732, bind 5 i Brøndsted, Johannes (red.) Vore gamle tropekolonier, Fremad, København

Petersen, Sophie (1946) Danmarks gamle tropekolonier, Det Kgl. Danske Geografiske Selskab, København

Richards, John F. (2006) The Mughal Empire. The New Cambridge History of India, Cambridge University Press

Ruud, Arild Engelsen et al. (2004) Indias historie med Pakistan og Bangladesh, Cappelen, Oslo

Scocozza, Benito (1988) Christian 4., Politiken, København

Simensen, Jarle (2004) Afrikas historie, Cappelen, Oslo

Streusand, Douglas (1989) The Formation of the Mughal Empire, Oxford University Press

Struwe, Kamma (1967) Dansk Ostindien 1732–1776, bind 6 i Brøndsted, Johannes (red.) Vore gamle tropekolonier, Fremad, København

Thukydid (2000) La Guerre du Péloponnèse, Éditions Gallimard, Paris

Ustvedt, Yngvar (2001) Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier, Cappelen, Oslo

Utenriksdepartementet (1997/08.05.08) http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Jagland/Utenriksdepartementet/262006/262007/innledning_pa_landsmotet_i_norsk.html?id=262119

 

Utenriksdepartementet (2007) «Fred og forsoning: Den norske modellen,» tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/Fred_og_forsoning/fredsprosesser/Fred-og-forsoning-Den-norske-modellen.html?id=446704 (besøkt 02.05.08).

Weber, Jacques (1998) Cent ans de colonies, i Vincent, Rose L’Aventure des Français en Inde, Éditions Kailash, Paris/Pondichéry

Vedlegg 1

Vedlegg 1: Koloniene Trankebar på Koromandelkysten, Frederiksnagore i Bengalen og Frederikseilande/Nikobarene i Den bengalske bukt.