Freedom’s Battle: The Origins of Humanitarian Intervention

Gary J. Bass

New York: Knopf 2008

Anmeldt av TORBJØRN L. KNUTSEN, NTNU

Tidlig på 1990-tallet intervenerte amerikanske styrker i Irak, Somalia, Haiti, Bosnia og Kosovo – som regel sammen med allierte styrker fra NATO. På en tid hvor den kalde krigen var slutt og ingen åpenbar trussel plaget verden, bar disse intervensjonene bud om en ny humanitær aktivisme i internasjonal politikk. Intervensjonene ble karakterisert som «humanitære» og optimistisk beskrevet som et nytt og progressivt fenomen. I dag, betraktet på noe avstand, fortoner disse intervensjonene seg som et besynderlig fenomen i samtidshistorien. «Humanitær intervensjon» var i 1992 på alles lepper. Seks år senere – i kjølvannet etter NATOs intervensjon i Kosovo – var betegnelsen ikke lenger udelt positiv. Deretter gikk den raskt av moten. Etter 11. september har intervensjoner i liten grad vært rettferdiggjort med henvisning til humanitære mål; de har vært legitimert med henvisning til nasjonal sikkerhet i den såkalte «krigen mot terror».

Mens debatten om humanitær intervensjon stod på, var den både nærsynt og ahistorisk. Ett av unntakene var Martha Finnemore. Hun stusset over betegnelsen «humanitær intervensjon» – først i et kapittel i Peter Katzensteins The Culture of National Security (1996), og så i boken The Purpose of Intervention (2003). Finnemore argumenterte for at humanitære intervensjoner ikke var noe nytt, og viste til flere tidligere stormaktsintervensjoner som hadde funnet sted ut fra humanitære hensyn – ikke minst intervensjonene i Det osmanske riket i siste halvdel av 1800-tallet.

I boken Freedom’s Battle spinner Gary J. Bass videre på denne innsikten. Her drøfter han tidligere tilfeller av slike stormaktsintervensjoner mer inngående og setter dem inn i sin historiske sammenheng. Bass underviser i statsvitenskap ved Princeton University. Han har skrevet for The Economist og flere store amerikanske aviser, og har bevart journalistikkens letthet i sine historiske utredninger. Boken hans er lettlest; til og med underholdende. Og selv om dens analyseobjekt er militære intervensjoner på 1800-tallet, klarer den likevel å sette et skjevt lys både på 1990-tallets intervensjonsdebatt og på temaer som berører utenriks- og sikkerhetspolitiske diskusjoner på terskelen til det 21. århundre. Forfatteren bringer mye historisk innsikt til debatten om humanitær intervensjon og stiller seg kritisk til mange av dens argumenter. Hans kritikk er imidlertid mer preget av nysgjerrighet enn av avvisning – og han er ikke fordømmende som for eksempel Conor Foley, som i sin Thin Blue Line (2008) avviser humanitære intervensjoner som både hyklerske og feilslåtte.

Freedom’s Battle er en bok i fem deler. Første del er en innledning i tre kapitler som problematiserer vestmakters adferd ved å relatere humanitær aksjon til imperialisme. Denne delen slår an flere interessante toner, bl.a. i et par altfor korte kommentarer om Wienerkongressen, fredskonferansen som ble avholdt like etter Napoleons fall. Bass antyder at denne konferansen la grunnlaget for en ny visjon om en stabil verdensorden. Bak denne visjonen lå humanitære ambisjoner som i tiden som fulgte skulle føre til stormaktsintervensjoner – på vegne av grekere, syriske kristne, bulgarere og andre folkeslag. Det blir imidlertid med antydningene; Bass har det travelt med å komme videre til sine tre detaljerte case-studier: Hellas, Syria og Bulgaria.

Andre del av boken er en hundre siders studie av stormaktenes intervensjon i Hellas. Historien begynner på 1820-tallet med en gruppe aktivister i Storbritannias romantiske poetokrati som påvirket den britiske opinionen med sine argumenter om heltemodige greske frihetskjempere. Opinionen la i sin tur press på den britiske regjeringen til å ta frihetskjempernes parti i deres kamp mot tyrkerne og Det osmanske riket.

Bokens tredje del er en studie av vestmaktenes intervensjon i Syria. Førti år etter britenes humanitære initiativ i Hellas, ga Frankrike støtet til en europeisk intervensjon i Syria. Denne intervensjonen kom i stand etter at den franske opinionen hadde blitt sjokkert av avisenes rapporter om hvordan druserne hadde forfulgt de kristne og begått grusomme handlinger mot dem. Vestmaktene intervenerte for å beskytte områdets maronittiske kristne. Etter at de vestlige styrkene hadde etablert en viss orden, ble de av sine regjeringer bedt om å arrestere drusere som hadde myrdet kristne. Resultatet ble en omfattende forbryterjakt i fjellene i Libanon – en operasjon som førte med seg en lengre okkupasjon av området.

Fjerde del av Freedom’s Battle er en studie av en vestlig intervensjon i Bulgaria. Den fant sted i 1876, etter at britiske avislesere var blitt sjokkert av rapporter om at over 5000 kristne var blitt massakrert av irregulære osmanske styrker, såkalte bashibazouks, i den bulgarske byen Batak. William Gladstone gjorde opinionens opprørthet til sin politiske sak, og fyrte løs en bredside mot statsminister Benjamin Disraeli hvor han ankla-get ham og hans regjering for moralsk blindhet og ufølsomhet overfor medmennesker og krevet Tory-regjeringens avgang.

Bokens femte og siste del tar opp noen av innledningens lange linjer. Den begynner med et kapittel om Woodrow Wilson – for å vise hvordan amerikanerne overtok britenes liberale og humanitære rolle i det 20. århundret. Den fortsetter med to kapitler som viser at boken er tenkt som en historisk komparativ studie – en drøfting av tre forgangne tilfeller av vestlig intervensjon legitimert av gode, humanitære argumenter. Hensikten er å vise at harde sikkerhetsinteresser ikke er den eneste drivkraft i en militant utenrikspolitikk – selv ikke for stormakter. Verdier og prinsipper spiller også en rolle. Humanitære hensyn har faktisk drevet stormaktsbeslutninger om militære aksjoner ved flere historiske anledninger. Det finnes en rekke militære aksjoner som ikke kan reduseres til realpolitiske hensyn eller imperialistiske kalkyler. Det er flere 1800-tallsintervensjoner som ikke lar seg forklare tilfredsstillende ut fra nasjonal interesse og maktpolitikk alene.

La det være sagt at Bass ikke er noen anti-realist. Han noterer at Henry Kissinger «korrekt roser» Wienerkongressens maktpolitikere som viscount Castlereagh og prins Metternich for i sin tid å ha banet veien for nesten hundre år med stabilitet og fred. Bass erkjenner også at humanitær framferd ikke kan løsrives fra maktpolitiske hensyn. Han bemerker for eksempel hvordan humanitære intervensjoner er mest sannsynlige i forhold til militært svake stater. På 1800-tallet valgte de vestlige stormaktene å overse grusomheter som fant sted i Østerrike og Russland, mens de reagerte på grusomheter som fant sted i land med svakere militærmakt, som Tyrkia.

Theodore Roosevelt bemerket i sin tid hvordan Woodrow Wilson ikke nølte med å intervenere i Haiti, som ikke utgjorde noen trussel for USA, men forholdt seg passiv overfor Tyrkias massakre av armenere. Forskjellen i amerikansk adferd kan lett forklares med henvisning til delinkventens maktressurser og til Wilsons uvilje mot å få seg en blodig nese – noe han lett ville ha fått dersom han yppet seg mot Det osmanske rike og dets mektige forbundsfelle, Tyskland. Bass benytter samme logikk for å forklare hvordan USA på 1990-tallet kunne tillate seg å intervenere på Balkan, men ikke i Kaukasus – selv om undertrykking og etniske massedrap fant sted også der – fordi Russland representerte en langt større militær makt enn rest-Jugoslavia. Bass viser dermed humanitarianismens begrensninger. Han synes å mene at visse omstendigheter er mer egnet for humanitær intervensjon enn andre. Han er imidlertid uklar på hvilke omstendigheter det her dreier seg om.

Bass bestreber seg på å gi en upartisk analyse. Han hevder at Lord Byrons bejublede frihetskjempere neppe var mindre grusomme enn de forhatte tyrkerne. De britiske intervensjonistene betraktet Castlereagh som en kynisk skurk, men Bass tegner et empatisk portrett av den britiske statsmannen. Han beskriver Disraeli i fordomsfrie vendinger, mens han tar med en del eksentriske sider i sitt portrett av den taleglade moralisten William Gladstone. Videre gjør han det klart at moralisme innebærer en viss risiko i utenrikspolitikken. Bass drøfter dermed det dilemmaet som Benjamin Disraeli stod overfor da den britiske opinionen la press på ham for å intervenere i Det osmanske riket og gjøre slutt på grusomhetene der: Dersom Tyrkia skulle bli svekket, ville Russland bli styrket; dette kunne i sin tur true Storbritannias forbindelse til India, resonnerte Disraeli. Stormakter må balansere slike hensyn, kommenterer Bass.

Freedom’s Battle viser at folkeopinionen har hatt en viktig pådrivende rolle i alle de humanitære intervensjonene som er drøftet her. Det er fristende å konkludere ut fra dette at humanitære intervensjoner henger nøye sammen med utviklingen av offentlighet, media og demokrati i Vestens liberale stater. Humanitære intervensjoner er noe demokratier driver med. Det er et karakteristisk trekk ved liberale demokratiers utenrikspolitiske adferd. Bass antyder denne konklusjonen, men han drøfter den ikke systematisk. Han antyder også at i perioder hvor vestlige stater har følt seg særlig trygge, har de vært særlig tilbøyelige til å intervenere i andre staters affærer av humanitære årsaker; men heller ikke denne tesen er utdypet. Freedom’s Battle er godt skrevet. Den er lett å lese. Men den har sin styrke i den historiske fortelling snarere enn den samfunnsteoretiske analyse.

USA og NATO gjør tegn til å trappe ned sitt nærvær i Irak, men å øke det i Afghanistan. Kan betegnelsen «humanitær intervensjon» kanskje komme til heder og verdighet igjen? Bass utelukker ikke muligheten. Han ser imidlertid ingen sterke pådrivere for slike intervensjoner i dagens internasjonale samfunn. Han synes å tro at dersom diskusjonen om slike intervensjoner blomstrer opp igjen i det 21. århundre, så vil den dreie seg om operasjoner i land som er rammet av flom, storm, jordskjelv og andre naturkatastrofer. Men her ser Bass bort fra et oppadstigende argument om at verdenssamfunnet har et «beskyttelsesansvar» – «a responsibility to protect» – overfor sårbare nasjoner.

Verdenssamfunnet har et aktivt ansvar for å hindre illiberale regimer i å undertrykke egne borgere eller utøve vilkårlig massevold overfor utsatte befolkningsgrupper, heter det i dette argumentet. I ekstreme tilfeller må det internasjonale samfunnet kunne påberope seg retten til å intervenere for å beskytte en befolkning som er truet av folkemord eller massive menneskerettighetsbrudd – og det internasjonale samfunnet må kunne intervenere med militære midler om nødvendig. Den kanadiske regjeringen formulerte i 2001 et initiativ som tok sikte på å gi dette argumentet et etisk og folkerettslig grunnlag. Flere andre land sluttet seg til dette initiativet til en folkerettsforankret «reponsibility to protect» – forkortet til R2P blant travle aktivister. Våren 2006 ble prinsippet bak R2P enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd.

Ideen om «humanitær intervensjon» er dermed formulert i noe andre termer enn på 1990-tallet. Grunntanken er imidlertid fremdeles levende. Og som Gary Bass framholder, vil rapporter i media og påtrykk fra folkeopinionen være viktige drivkrefter bak humanitære militæraksjoner – uansett betegnelse.

Taler som forandret verden

Simon Sebag Montefiore (red.)

Oslo: Forlaget Press 2008

Anmeldt av MARTIN GRÜNER LARSEN

At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.

Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: «Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?» Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:

  • i Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler.

  • ii Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum.

  • iii Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker.

  • iv Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring av talene som Wikipedia ikke tar seg plass til.

La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som «forandret verden».1 I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de, og mange er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)

Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har oversatt nok selv til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt

Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:

[...] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).

[...] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).

Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens ignorering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.

For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivel-sen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?

Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.

De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.

«En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen». Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke «evige sannheter» og hvordan noen taler «oser av ondskap og vanvidd». Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farligmoralsk absolutisme:

For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).

Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.

Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete, best oversatt som dyd – et sen-tralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt(Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.

Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.

Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord.Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.

I all rettferdighet finnes det unntak. «Ich bin ein Berliner» av John F. Kennedy og «Jeg har en drøm» av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsappa-rat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi mister helt essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:

[...] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).

Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.

Dette er dessverre et generelt problem for hvordan retorikk ofte framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns Gettysburg Address, for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln «er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]» (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er littmer berømt for sin rolle som president under USAs største politiske og militære krise.

Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinereren situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet. Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos kommer fra gammelgresk og betyr «øyeblikk», «mulighet» – eller mer banalt: «timing». Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.2

Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes «Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel», holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans «hundre dager» litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som «dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.») Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.

Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med «den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen» (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok «krigen mot terrorisme», men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var «krigen mot X» ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som «narkotika» og «fattigdom». Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: «On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country» (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen «war on terror» og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både mar-kerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.

Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som «terrorisme» eller «islam» nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av. Den forandret faktisk verden.

Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.

Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den «lille mannen» sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.

Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.

I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.

Litteratur

Bush, George W. (2001) «Address to a Joint Session of Congress and the American People», 20. september, http://www.whitehouse.gov/news/releases/2001/09/20010920-8.html.

Carlyle, Thomas (1993) On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press

Gorgias «Encomium on Helen» i Rosamond Kent Sprague (red) (1972) The Older Sophists: A Complete Translation by Several Hands of the Fragments in Die Fragmente der Vorsokraticker Edited by Diels-Kranz with a New Edition of Antiphon and of Euthydemus. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press (50–54).

Jefferson, Thomas (1801) «First inaugural address», tilgjengelig på http://en.wikisource.org/wiki/Thomas_Jefferson’s_First_Inaugural_Address.

Anders Johansen & Jens Kjeldsen (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005, Oslo: Universitetsforlaget.

Montefiore, Simon Sebag (2003) Stalin: The Court of the Red Tsar, London: Weidenfeld & Nicholson.

Montefiore, Simon Sebag (2007a) 101 World Heroes, London: Quercus Publishing.

Montefiore, Simon Sebag (2007b) Young Stalin, London: Weidenfeld & Nicholson.

Platon Gorgias, oversatt av Benjamin Jowett, tilgjengelig på http://www.gutenberg.org/etext/1672

I morgen angriber vi igen: Danmarks krig i Afghanistan

Kim Hundevadt

København: JP/Politikens Forlagshus A/S 2008

Anmeldt av RØNNAUG ELI HOLMØY, Krigsskolen i Oslo

I løpet av februar 2008 landet over 500 danske soldater fra hold 4 på dansk jord etter å ha tilbrakt et halvt år i Helmand-provinsen sør i Afghanistan. I boken I morgen angriber vi igen har den danske forfatteren og journalisten Kim Hundevadt tatt utgangspunkt i nettopp denne enheten. I etterskriften til boken skriver Hundevadt følgende om den danske enhetens tilbakekomst på dansk landejord:

Deres britiske kolleger blev modtaget med piber og trommer og hyldet med parader i de byer, hvor enhederne var baseret. De danske soldater listede ind ad bagdøren uden at andre end deres egne familier lagde mærke til det, og tog hjem for at holde et par ugers ferie (s. 261).

Dermed er ett av de viktigste underliggende temaene for boken synliggjort, nemlig hvilken respekt danske politikere og den danske befolkningen bør ha for den innsatsen soldatene utfører innenfor det som faktisk er forlangt av dem. Boken handler ikke – og gjør heller ingen eksplisitte forsøk på å omhandle – hvorvidt Danmark som nasjon gjør rett i å engasjere seg i Afghanistan. Tvert imot er formålet til forfatteren å gi en nøktern og ærlig beskrivelse av virkeligheten, og i beste fall høyne nivået i debatten om Danmark som krigførende nasjon: en debatt som ifølge forfatteren ofte har vært preget av uvitenhet om hva som foregår ute ved fronten i Helmand sør i Afghanistan (s. 7).

Hundevadt, som til daglig arbeider som journalist ved Jyllands-Postens Indsigtsredaksjon, har flere bokutgivelser bak seg, bl.a. som medforfatter av Provoen og profeten: Muhammedkrisen bag kulisserne (også fra 2008). I research-fasen for den foreliggende beretningen om den danske offensiven i Helmand-provinsen, gjennomførte journalisten og forfatteren ikke mindre enn tre reportasjereiser til Helmand. Basert på et svært omfattende kildemateriale, som først og fremst bataljonsjefen for enheten, oberst Kim Kristensen3 ga tilgang til, har Hundevadt skrevet en meget engasjerende bok som fremfor alt setter fokus på menneskene bak soldat- og offisermasken. Fordi den danske enheten åpnet for innsyn, kunne Hundevadt delta på en rekke patruljer og gjennomføre i overkant av 70 intervjuer med soldater på alle nivåer, hvorav mange var med i de forreste linjer under kampene. Han fikk videre tilgang til en rekke hemmeligstemplede dokumenter, herunder operasjonsplaner, ordrer og situasjonsrapporter som samlet har bidratt til svært virkelighetsnære skildringer.

Innholdsmessig fokuserer boken altså hovedsakelig på enheten som, under ledelse av oberst Kim Kristensen, kom til Helmand august 2007 og reiste hjem februar 2008. Bataljonen ble kastet ut i en regulær angrepskrig med store menneskelige ofre. Fem av soldatene mistet livet, og ti ble såret i kamp. Forfatteren har lykkes med å innta en nøytral holdning til spørsmålet om hvorvidt nasjonen Danmark gjør rett i å engasjere seg i Afghanistan. Boken beskriver den politiske prosessen som førte til et bredt politisk flertall bak utstasjoneringen av danske soldater i Afghanistan. Videre omtales den påfølgende prosessen på vårparten 2007 hvoretter antallet ble øket til 640. På denne bakgrunn kunne Danmark stille en hel bataljon, og man rykket ut til den urolige Helmand-provinsen på et bredt politisk grunnlag.

Således er spørsmålet om hvorfor de danske soldatene er i Afghanistan gjort rede for, dernest kommer spørsmålet om hva soldatene gjør i provinsen. Boken forteller inngående og med et høyt presisjonsnivå om de oppgavene soldatene løser i Helmand-provinsen. Fortellingen beveger seg vekselvis mellom skildringer av harde kamper og taktisk gjentatte angrep, i den store militære offensiv for å drive talibanopprørerne ut av den såkalte Green Zone langs Helmand-elva – til skildringer av de forferdelige tapene bataljonen hadde.

Spesielt inntrykk gjør det å ta del i soldatenes og deres overordnede sjefers refleksjoner. Som lesere involveres vi og blir delaktige i hva soldatene tenker og føler i de ulike situasjoner, men også i betydelig grad hos bataljonsjef og kompanisjef. Og slik har forfatteren evnet å få frem både sårbarhet, mot og frykt, men først og fremst styrken hos den enkelte og i samholdet innad i enheten. Som lesere lærer vi soldater og offiserer å kjenne på en måte som åpner opp for en dypere forståelse av hva som egentlig foregår der ute ved fronten. Vi gis også mulighet til å ta innover oss relativt komplekse problemstillinger. Bataljonen skulle utfra Folketingets beslutning inngå som en selvstendig enhet med sitt eget ansvarsområde i de samlede britisk-danske styrker. Som forberedelse til utsendelsen hadde bataljonen trent ørkenkrig: de tidligere enhetene som hadde vært utstasjonert i provinsen, hadde patruljert omkring i ørkenen i Camp Bastion. I Helmand viste det seg imidlertid at det virkelige problemet lå i Green Zone, det frodige landskapet omkring Helmand-elva. Dermed ble enheten sendt ut i en angrepskrig i et mer eller mindre jungellignende terreng (s. 100).

Gjennom sitt materiale og sine analyser viser Hundevadt hvordan tapet av Anders Storrud, kompanisjefen som alle soldatene elsket og nok så på som udødelig, var med på å prege enheten. Også skildringen av den nattlige kamp hvor to menn blir drept under såkalt «friendly fire», dvs. britiske enheter som tragisk nok forveksler den danske patruljebasen med en kjent talibanstilling, er sterk lesning. Boken følger videre de reaksjoner som fulgte i den danske offentligheten, hvor det blant annet fremgikk at Storrud var blitt drept fordi kompaniet stanset etter en operasjon for å redde en havarert mannskapsvogn. Som leser oppnås en dyp forståelse og nærmest identifikasjon når en delingsfører siteres på følgende måte:

Det er hamrende frustrerende med alle fejltolkninger og opblæste meldinger i pressen om vores kampe. Det hævdes, at vi er pressede, vores materiel er ikke godt nok, og Anders blev dræpt, fordi vi ville redde noget materiel frem for folks sikkerhed. Sandheden er, at vi har gjort det godt. Det skal hverken glorificeres eller nedgøres, men omtales og behandles lødigt og respektfuldt, tak. Det tager hårdt på drengene, og vi skal bruke unødig megen tid på at bearbejde de holdninger og udtalelser (s. 176).

Soldatenes frustrasjon og harme gir ytterligere mening fordi vi tidligere i boken er gjort kjent med at soldater på utenlandsoperasjoner i tillegg har vært fremstilt som en gjeng amatører i mediene.

På denne bakgrunn er det åpenbart at Hundevadt, i hvert fall i en del kretser, har lykkes med sitt formål om å bidra til en mer nyansert debatt av hva som foregår i Helmand-provinsen. Boken, som kom ut første gang i september 2008, er nå ute i sitt 4. opplag. Den er nominert til Weekendavisens Litteraturpris for velskrevenhet og spennende fortelling om den danske offensiv, og flere store filmselskap har vist sin interesse for filmatisering av boken. Journalist og forfatter Kim Hundevadt synes dermed å ha skapt et fornyet samfunnsengasjement omkring deltakelse i operasjoner i utlandet, og det synes som om boken har bidratt til en menneskeliggjøring av debatten – heri ligger også dens fremste styrke. I en omtale av boken i den danske Weekendavisen i september i fjor skriver Anne Knutsen at den burde kunne rette opp på den skandaløse måten den danske offentligheten finner det passende å betrakte og belønne de menn og kvinner som setter sine liv inn for å innfri politiske beslutninger som faktisk er tatt av et stort flertall i det danske Folketinget.

Hundevadts bok er altså mottatt svært positivt i Danmark. Som leser har også jeg kun godt å si om boken. Det omfattende intervjumaterialet og den grundige research er mest imponerende. Forfatteren har på en helhetlig, informativ og ikke minst klok måte sørget for at informasjonen han har fått tilgang til blir gjort kjent for allmennheten, noe som burde engasjere også i norsk sammenheng.

Hvordan forholder norske medier, politikere og ikke minst befolkningen seg til tilsvarende spørsmål og forhold? Militære spørsmål knyttet til situasjonen i Afghanistan dominerte debatten også her i landet i 2005 og 2006. Fordi Taliban på denne tiden styrket sin stilling og viste større evne til offensivitet, ville land som var engasjert i sør der de hardeste kampene sto, eksempelvis Danmark og Storbritannia, ha en større grad av byrdefordeling. I boken Å gjøre en forskjell påpeker utenriksminister Jonas Gahr Støre (2008) at nesten all oppmerksomhet på denne tiden var rettet mot spørsmålet om Norge skulle sende spesialstyrker til de urolige områdene i sør der NATO ønsket forsterkninger. Norge svarte som kjent nei, og slik sett er situasjonen en ganske annen enn for Danmark. Gjennom de siste årene har Danmark mistet 22 soldater i Afghanistan, og nærmere 50 soldater er blitt såret. Dette er enorme tapstall for en nasjon som ikke er mye større enn Norge. Betydningen av den respekt politikere og opinion bør ha for den innsatsen soldatene utfører innenfor det som faktisk er forlangt av dem, burde imidlertid være den samme. I et slikt perspektiv vil boken til Hundevadt kunne bidra til å åpne perspektiver og forestillinger også hos den norske befolkningen.

Litteratur

Knutsen, Anne (2008) «Krig på Jorden», Weekendavisen 5. september.

Støre, Jonas Gahr (2008) Å gjøre en forskjell: Refleksjoner fra en utenriksminister.Oslo: Cappelen Damm.

Just another major crisis? The United States and Europe since 2000

Geir Lundestad (red.)

Oxford: Oxford University Press 2008

Anmeldt av KRISTIN M. HAUGEVIK, NUPI

I introduksjonskapitlet til antologien Just another major crisis? The United States and Europe since 2000, utgitt i februar 2008, observerer redaktør Geir Lundestad at det er «more open than ever what will happen to the American-European relationship in general and, more concretely, to NATO, to the EU, and to the relationship between the two organizations» (s. 3). Var de politiske splittelsene mellom USA og Europa (og internt i Europa) over Irak-krigen et symptom på en vedvarende krise i det transatlantiske forholdet? Eller må slike kriser simpelthen betraktes som en del av en naturlig svingende formkurve?

Med utgangspunkt i et Nobel-symposium i Balestrand sommeren 2007, har Lundestad invitert en solid samling akademikere til å dele sine betraktninger omkring det transatlantiske forholdets nåværende status og dets fremtidsutsikter i boks form. Blant bidragsyterne finnes kjente navn som Charles A. Kupchan, Michael Cox, G. John Ikenberry og William Wallace, for å nevne noen. Den gjennomsnittlige akademiske fartstiden er svært høy, nær samtlige av bidragsyterne har professorkompetanse. Lundestad skal dessuten ha honnør for å sikre at bidragsytere fra begge sider av Atlanteren er representert, så vel som fra ulike land og institusjoner i Europa. Det kan imidlertid innvendes at det kun er funnet plass for én kvinne i dette celebre selskapet, og det er også lov å anta at man ved å invitere flere (i denne sammenhengen) «ferske» bidragsytere kanskje kunne bidratt til å sikre mer originale eller uventede analyser.

Det felles underliggende spørsmålet kapittelforfatterne forsøker å belyse er, som bokens tittel indikerer, hvorvidt USA og Europa vil fortsette å drive fra hverandre, eller om den senere tids ubalanse i forholdet kun er av forbigående karakter. Gjennom femten kapitler, inkludert redaktørens introduksjon og konklusjon, behandles denne problemstillingen ut fra ulike tematiske innfallsvinkler og sett fra begge sider av Atlanterhavet. Charles S. Mayer tar i sitt kapittel utgangspunkt i betydningen av Bush-administrasjonens åtte år lange periode ved makten i USA; Charles A. Kupchan og G. John Ikenberry i skiftende former for transatlantisk og internasjonal orden; Michael Cox i endringene i det internasjonale trusselbildet; Frédéric Bozo og Gustav Schmidt i EUs økende strategiske betyd-ning; Marcin Zaborowski i forholdet mellom USA og landene i Sentral- og Øst-Europa; Helga Haftendorn i betydningen av samarbeid om ikke-europeiske saker; William Wallace i balansen i styrkeforholdet mellom USA og Europa; David P. Calleo og Rob Kroes i økonomiske og kulturelle bånd; Steven Kull i oppslutningen om det transatlantiske forholdet blant befolkningene i USA og ulike land i Europa; og Stanley R. Sloan i USAs syn på viktigheten av den transatlantiske alliansen.

Kapittelforfatterne synes generelt sett enige om at det transatlantiske forholdet befinner seg i endring, en endring som har sitt opphav i, eller i alle fall ser ut til å ha blitt utløst av Irak-krigen og USAs endrede utenrikspolitiske kurs under Bush’ presidentperiode. Splittelsen oppstår først og fremst i spørsmålet om denne endringens karakter – hvor alvorlig den er, om den vil vedvare og hva slags form det transatlantiske forholdet burde ha. En av bidragsyterne, Kupchan, konkluderer med at «the close-knit security partnership of the past five decades is in all likelihood gone for good» (s. 54). En annen, Stanley R. Sloan, er til sammenligning mer optimistisk, idet han påpeker:

[t]aken together, the political foundations of Euro-Atlantic relations, the economic realities of transatlantic ties, and the security aspects of the Atlantic alliance, all suggest that the US-European relationship remains vitally important to both the United States and Europe (s. 254).

Redaktør Lundestad på sin side plasserer seg etter eget sigende et sted i midten av dette spekteret, idet han påpeker at selv om Europa og USA skulle bevege seg fra hverandre, vil de mest sannsynlig likevel «remain friends and allies». Dessuten, observerer han: «[a]s long as a divorce remains highly unlikely, a certain transatlantic distancing need not be such a bad thing» (s. 320).

Boken gjør altså ikke noe forsøk på å komme med et felles argument eller innspill i debatten om det transatlantiske forholdets status og fremtid. Det finnes heller ingen overordnet teoretisk eller metodisk tilnærming til tematikken. Få kryssreferanser mellom kapitlene og en romslig holdning til kapitlenes oppsett styrker oppfatningen om at dette ikke er en bok med en forhåndsbestemt strikt mal. Dette er ikke nødvendigvis noe minus: bidragene står nemlig i det store og det hele svært godt på egne ben. Samtidig er de plassert innenfor en overordnet tematisk ramme som fremstår som logisk og gjennomtenkt. Redaktøren gjør en god jobb både i introduksjons- og konklusjonskapitlet med å binde sammen bidragene og deres ulike innfallsvinkler og observasjoner.

Så er spørsmålet om boken har noe nytt å tilføre i sin analyse av forholdet mellom USA og Europa. Her er det ikke noe entydig svar. Tematikken er utvilsomt behandlet svært bredt tidligere, både ut fra et nyere og histo-risk perspektiv, og i tyngre teoretiske og mer populærvitenskapelige publikasjoner. I så måte kan man innvende at boken byr på liten akademisk nyvinning i form av empiriske funn eller originale innfallsvinkler. Som en av forfatterne, Cox, ser grunn til å påpeke i sitt kapittel:

The purpose of this chapter is not to contrast the current crisis with previous ones, explain why the level of anti-Americanism in Europe is probably higher now than it has been previously, make sense of the different opinion polls charting the gap (or otherwise) between Europe and the United States, assess whether or not we can still talk of a «free world,» or even examine in detail the various schemes that have been devised of late with the intention of either broadening, repairing, refounding, reconstructing or even «charting a new course» for the «transatlantic relationship». Others have already done that and a lot more besides (s. 60–61).

Det er utvilsomt utgitt en omfattende samling analyser av det transatlantiske forholdets utvikling, status og fremtid siden årtusenskiftet, og mange av dem er mer innovative enn den boken som omtales her. Som en samling velkvalifiserte kommentarer knyttet opp mot et bestemt politisk tidsbilde, synes jeg imidlertid denne boken fungerer godt. Timingen for utgivelsen er dessuten heldig: Da boken kom ut i februar 2008, var fem år gått siden Irak-krigens oppstart, og George W. Bush’ presidentperiode gikk mot slutten. Det har gitt kapittelforfatterne mulighet til refleksjon og analyse på litt bedre avstand og i lys av et større perspektiv enn det mange av artiklene og bøkene som ble skrevet umiddelbart etter Irak-krigens begynnelse kunne tillate seg.

Tidspunktet for utgivelsen kan også sies å ha vært heldig med tanke på de viktige hendelsene i internasjonal politikk som fulgte kort tid etter at den kom ut. I løpet av 2008 ble verden som kjent vitne til økt spenning mellom Russland og Vesten som følge av Georgia-krigen, i tillegg til den mest omfattende finanskrisen på svært lang tid og en historisk kamp om det amerikanske presidentembetet. Alle disse faktorene har allerede påvirket, og vil med all sannsynlighet fortsette å påvirke den transatlantiske alliansen og forholdet mellom USA og Europa. Alt tyder på at de vil inngå som en naturlig del i de mange analysene av det transatlantiske forholdet som ventelig vil komme i løpet av 2009. Ikke bare vil en rekke akademikere og kommentatorer etterstrebe å være tidlig ute med sine analyser av president Obamas tilnærming til sine venner og allierte i Europa og EU; men 2009 markerer også 60-årsjubileet for NATOs tilblivelse, noe som må forventes å avstedkomme debatt om alliansens rolle og det transatlantiske forholdets fremtid.

Muligens vil de overnevnte tidligere og forestående begivenhetene bidra til å begrense denne bokens leserkrets, siden dens analyser med dem blir mindre oppdaterte og tidsaktuelle. Det er i så fall synd. Etter min mening har nemlig boken en egenverdi nettopp i kraft av å presentere en sammensatt analyse av det transatlantiske forholdet anno 2008 – før finanskrisen, før spenningen mellom Russland og den transatlantiske alliansen eskalerte og, ikke minst, før «Obama-effekten».

Topptidsskrifter i internasjonal politikk (VI): World Politics

Anmeldt av IVER B. NEUMANN, NUPI

World Politics er IP-topptidsskriftenes svar på tegneserienes Fantomet: sjelden synlig, av og til helt borte, men alltid virkningsfull, og ofte på mystisk vis. Tidsskriftet er nå inne i sin 61. årgang, hvilket vil si at det har vært med siden tidlig efterkrigstid. Men det har definitivt ikke alltid vært like til stede. Da jeg gikk på statsvitenskap på Blindern midt på 1980-tallet, hadde vi hovedfagsstudentene på rom 1001 arvet et abonnement på et – kun ett – IP-tidsskrift fra generasjonen før. Det var World Politics. Om vi hadde vært mer på ballen, ville vi nok ha skiftet til International Organization, men det er symptomatisk for World Politics at det har en egen evne til bare å være der. Minimumstilstedeværelsen ble nådd for ikke lenge siden. Ved årtusenskiftet kom utgivelsene på efterskudd. April-nummeret for 2007 kom først i 2008. Slikt er ikke uvanlig for lavrangerte tidsskrifter (European Security har for eksempel ved utgangen av 2008 ennå ikke fullført 2007-årgangen), men uhørt for topptidsskrifter. Ikke desto mindre sitter World Politics fortsatt støtt i salen på sin fortsatt like hvite hest.

World Politics er, i likhet med Millennium, et instituttbasert tidsskrift. Det er i prinsippet redaksjonskomiteen, og ikke redaktøren alene, som tar avgjørelsene om endelig aksept av manus. Men der Millennium utgis av LSE-studenter, er World Politics et stabsprodukt fra ett av USAs mest respekterte universiteter, Princeton, som også huser en meget respektabel IP-stab. I glansdagene, på 1980-tallet, var dette Stedet å dra på sabbatical for verdens IP-forskere, og The Princeton Institute for International and Regional Studies er fortsatt absolutt å regne med. Som et Ivy League-universitet er Princeton, sammen med Brown, Harvard, Columbia, Cornell, Dartmouth, University of Pennsylvania («Penn») og Yale og ikke-league-universitetene Berkeley og Stanford på østkysten, USAs ledende universiteter. Det betyr at de er involvert i en intens og mange-fasettert kamp om USAs og verdens beste studenter og ansatte. Det å ha et tidsskrift er nyttig merkebyggende sosial kapital i så måte. Dette med å være et «in-house»-tidsskrift, der både redaksjonens og fagfellenes suverene tyngdepunkt ligger i ett institutt, er imidlertid ikke uten farer. Det hele kan lett bli incestuøst. Tidsskriftet er tydeligvis klar over at dette er et problem, for i standardbrevet til mulige bidragsytere heter det: «Reviewers are drawn from Princeton University and from other institutions; reviewers for submissions by Princeton authors are drawn exclusively from other institutions.» Forklaringsbehovet er iøynefallende.

Hvordan har så World Politics klart å holde seg i toppen, for i toppen er de, med en refusal rate på omkring 90 % og solide plasseringer i allehånde statistikker? Ett aspekt er anmelderessayene, som i alle år har gitt fine, konsise og perspektiverende oppsummeringer av spesifikke studiefelt basert på anmeldelser av et par–tre sentrale bøker. Selv efter at International Studies Review kom til og spesialiserte seg på dette, er det gjevere å få på trykk et slikt essay i World Politics. Men viktigst er det kanskje at World Politics har flytt på sin solide forankring i det historisk komparative, faktisk i en slik grad at tidsskriftet på hele 1990-tallet vel var et komparativ politikk-tidsskrift med enkelte IP-artikler innimellom snarere enn omvendt. Selv under nåværende redaktør, John Ikenberry, er det forblitt slik. World Politics slår også til med spesialnumre som er helt umulige å komme utenom for oss alle, så som det som nå er i trykken. Temaet er «International Relations Theory and the Consequences of Unipolarity» og laget er John Ikenberry, Martha Finnemore, Robert Jervis, Michael Mastanduno, Jack Snyder og medforfattere, Stephen Walt pluss William Wohlforth. Ikke bare ett, men en rekke Fantomer altså, og en Sala på kjøpet.

Nordmenn som har publisert i World Politics er Karl Ove Moene (med Michael Wallerstein 2003) samt Jon Hovi og Robert Huseby (tredjeforfatter Detlef F. Sprinz, 2005). Kristin M. Bakke fra Idd ved Halden publiserte mens hun tok sin doktorgrad ved University of Washington en artikkel (med Erik Wibbels, 2006) med støtte fra CMI.

Nettadresser

http://www.princeton.edu/~piirs/publications/world_politics.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Ivy_league