Dette kapitlet presenterer både elementær teori og nyere forskning på forhandlingsteori og effekter av koblinger. Med enkle figurer og illustrasjoner vil vi kunne se hvordan koblinger kan tjene alle parter i visse tilfeller, mens en kobling i andre tilfeller kan være ugunstig for noen land, og disse landene vil kunne oppfatte koblingen som et pressmiddel. Koblinger kan også påvirke hvor effektive forhandlingene vil være i forkant og om avtalen vil bli ratifisert og håndhevd i etterkant.

Bare ved de to anledningene Norge forhandlet tiltredelsestraktat med EF/EU, har Norges regjeringer latt interessen for fiskeeksport veie tyngre enn interessen for å verne landbruks- og fiskerisektoren. I alle andre internasjonale forhandlinger mellom 1947 og 1994 har verneinteressen veid tyngst. De to gangene regjeringene motvillig brøt avveiningsmønsteret, ble interesseveiingen avvist i folkeavstemninger. Kapitlet viser hvordan Norge har avveid interessemotsetningen i ulike internasjonale handelsforhandlinger.

Norge har i bilaterale handelsforhandlinger ikke møtt den negative koblingen mellom fiskeeksport og landbruksimport som preget andre halvdel av det 20. århundret. Det har riktignok vært koblinger til landbruksvarer som vin, sukker og korn, men dette er varer som Norge uansett har importert, og de har ikke truet «gårdsnær» produksjon i Norge. Kapitlet tar utgangspunkt i Norges latente interesse for å lette markedsadgangen for fisk i utlandet. Det viser Norges handelspolitiske strategier og de ulike koblinger som forhandlingsmotpartene har knyttet til den norske fiskeeksportinteressen. Det har vært stor variasjon i koblingene. I vareassortementet finnes bl.a. både sprit, kull, kanoner og tekstiler, men også en skipsfartslinje.