Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

9 Samhandlande praksis som innovasjon

Erfaringar med øyeblikkelig hjelpdøgnopphald i kommunar i rurale strok
Solfrid Teigen er sjukepleiar med tilleggsutdanning innan gerontologi, rettleiing og leiing. Ho har yrkeserfaring som leiar innan kommunal helse og omsorg og er koordinator i eit leiarnettverk for helse- og omsorgsleiarar i kommunane på Søre Sunnmøre. Teigen deltek i ei forskargruppe om samhandlingsreforma.
Marit Kvangarsnes er professor ved NTNU og forskingsrettleder ved Helse Møre og Romsdal HF. Ho arbeider både med utdanningsforsking og helsetjenesteforsking. Ho deltar i forskningsgrupper om implementering av samhandlingsreformen og klinisk sykepleie.
Berit Kvalsvik Teige, dr.phil., er forskingssjef i Helse Møre og Romsdal HF. Ho har forskingserfaring både internasjonalt (USA, EU, UK) og nasjonalt innenfor områdene kunnskapsøkonomi, livslang læring, utvikling og implementering av utdanningsreformer, arbeidsmarkedspolitikk og den lærende organisasjon. Teige har levert flere forskingsbidrag om kunnskapsøkonomi og innovasjon i den maritime næringa.
Torstein Hole er klinikksjef ved Klinikk for medisin, Helse Møre og Romsdal HF, og er i tillegg forsker ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk og er også knytt til Enhet for anvendt klinisk forsking ved Det medisinske fakultet, NTNU. Han har særlig forskererfaring fra klinisk forsking på hjerteultralyd, registerforsking hjertesvikt og hjerteinfarkt, samt livskvalitet og pasienterfaringer.
SammendragEngelsk sammendrag

Samandrag

Fragmenterte helsetenester er framstilte som ei utfordring i helsesektoren, og samhandlande praksis blir sett på som eit verkemiddel for å bøte på dette. Frå 2016 skal alle kommunar ha øyeblikkeleg hjelp-døgnopphald. Omfattande behandlingsoppgåver blir med dette overførte frå spesialisthelsetenesta til kommunehelsetenesta. Dette stiller særlege krav til samhandling mellom profesjonar og ulike forvaltningsnivå.

Hensikta med denne studien var å undersøke korleis kommunar i rurale strok har erfart samhandlande praksis om øyeblikkeleg hjelp-døgnopphald i eit innovasjonsperspektiv. Teori om samhandlande praksis og innovasjon vart brukt som rammeverk for studien. Det vart gjennomført fokusgruppeintervju i seks kommunar på Sunnmøre frå november 2013 til mars 2014 med helsepersonell som har ansvar for øyeblikkeleg hjelp-døgntilbod. Helsepersonellet gav uttrykk for at det nye tilbodet hadde gitt ein etterlengta fleksibilitet i behandlinga og ei styrking av helsetenestene i kommunane. Tre hovudtema vart analyserte fram: 1) tverrprofesjonelt samarbeid på organisasjonsnivå, 2) arbeidskultur og teamarbeid og 3) styrka pasientperspektiv. Interkommunalt samarbeid på leiarnivå kan forståast som eit innovativt grep på systemnivå med dét til følgje at kvar kommune har greidd å gje dette tilbodet i eigen kommune. Samhandling og tillit mellom lege og sjukepleiar, involvering av alle nivå i organisasjonen og god dialog med spesialisthelsetenesta synest å vere viktig for kvaliteten i øyeblikkeleg hjelp-døgntilboda i kommunane. Det verkar som om det nye tilbodet gjev gode vilkår for pasientmedverknad og heilskaplege pasientforløp, og slik kan ivareta viktige intensjonar i samhandlingsreforma. For å utvikle tilbodet på ein god måte, kan det vere ein idé å etablere primærhelseteam for å ivareta denne tenesta.

Nøkkelord: øyeblikkeleg hjelp-døgnopphald,samhandlingsreformen,innovasjon,teamarbeid,tverrprofesjonelt samarbeid

Abstract

Fragmented health services pose a challenge in the health sector, and collaborative practice is considered a means to resolve this. By 2016, every municipality in Norway must establish emergency hospitalisation in the municipality or in collaboration with other municipalities. Diverse and extensive treatments will be transferred from specialist health care to municipal-based health care, placing high demands on the ability to collaborate between professions and between different levels of patient care. The aim of this study was to examine how rural municipalities experienced emergency hospitalisation, from an innovation perspective. Theories on collaborative practice and innovation were used as a framework. Focus group interviews in six municipalities in Sunnmøre, Western Norway, were conducted between November 2013 and March 2014. Interviewes were conducted with health service workers with responsibilities for emergency hospitalisation services. The interviews showed that emergency hospitalisation had created a long-awaited flexibility with respect to treatment options, and a strengthening of health services on a municipal level. The analysis brought forth three themes: 1) Cross professional collaboration on an organizational level, 2) Work culture and teamwork, 3) A more distinct patient perspective. Cross municipal cooperation on a managerial level is an innovative move on system level leading up to the establishment of emergency hospitalisation in all six municipalities. Collaboration and trust between doctor and nurse, the involvement of all organizational levels and a good dialogue with the specialist health service all contributed to the quality of emergency hospitalisation services in the municipalities. Establishing emergency hospitalisation services created new and better frames for patient participation and for the overall clinical pathways. In this way, emergency hospitalisation addressed the intentions underpinning the collaborative reform. To develop this service further, establishing primary health teams responsible for emergency hospitalisation could be a good solution.

9.1 Innleiing

Fragmenterte helsetenester blir framstilte som ei utfordring i helsesektoren, og tverrprofesjonell samhandling blir sett som eit middel for å bøte på dette (Helse- og omsorgsdepartementet 2009; Reeves 2014; WHO, 2010). I Norge vart samhandlingsreforma innført frå 2012, og omfattande behandlingsoppgåver vart flytta frå spesialisthelsetenesta til kommunehelsetenesta. Frå 2016 skal alle kommunar ha øyeblikkeleg hjelp-døgnopphald (ØHD) (Helsedirektoratet 2014). Grunngjevinga for dette tilbodet er todelt. Det skal redusere talet på innleggingar i spesialisthelsetenesta, og pasienten skal få behandling i nærmiljøet sitt. Dette vil stille særlege krav til samhandling mellom profesjonar og forvaltningsnivå. Det blir forventa at tilbodet skal vere betre eller like bra som eit alternativ tilbod i spesialisthelsetenesta (Helsedirektoratet 2014). Kravet til innovasjon i kommunehelsetenesta er slik tydeleg kommunisert frå Helsedirektoratet.

Kommunane har organisert ØHD på ulike måtar, og nokre kommunar starta allereie frå januar 2012 (Grimsmo og Löhre 2014). Det er viktig å få kunnskap om kommunane sine erfaringar med samhandlande praksis i etablering og drift av tilbodet for å kunne nytte kunnskapen på ein måte som kan gi fornying i helsesektoren. Tidlegare forsking har synt at tverrprofesjonelt samarbeid er viktig for å lukkast med tilbodet (Hole mfl. 2015).

Hensikta med studien var å få kunnskap om korleis kommunar i rurale strok utan interkommunal samarbeid om drift av ØHD har erfart samhandlande praksis om øyeblikkeleg hjelp-døgntilbod i eit innovasjonsperspektiv (Amdam og Bergem 2015). Teori og tilnærmingar om samhandlande praksis (WHO 2010) og innovasjon (Lam 2005) er valt som teoretisk rammeverk for studien. Desse perspektiva er relevante for å få ny kunnskap om kva kommunar har erfart som viktig for å utvikle eit godt tilbod. Studien vil kunne gi ny kunnskap om vilkår på organisasjons-, team- og pasientnivå, noko som vil vere verdfullt for helsepersonell, pasientar, pårørande og politikarar med ansvar for å utvikle tilbodet på ein god måte.

9.2 Bakgrunn

Reformer for å effektivisere helsetenester er blitt gjennomført både nasjonalt og internasjonalt, og tverrprofesjonell samhandling har vore ein strategi for betre helsetenester i mange land (Helse- og omsorgsdepartementet 2009; Pollitt mfl. 2007; WHO 2010). Brekk definerer samhandling som eit uttrykk for helse- og omsorgstenesta si evne til å foreta ei rasjonell og koordinert oppgåvefordeling i eit totalt pasientforløp (Brekk 2014). Ein litteraturgjennomgang frå Storbritannia syner viktige erfaringar med tverrprofesjonelt samarbeid. Der kom det fram at ein har hatt problem med å vise effektane av felles innsats (Cameron mfl. 2014). Det er også funne at ulikskapar i organisatoriske strukturar og kulturar mellom dei nasjonale helsetenestene og lokale myndigheiter var ein samarbeidshemmande faktor (Cameron mfl. 2014). Organisatoriske skilnader, som ulike haldningar til risikohandtering og ulike haldningar til helse- og sikkerheitsrutinar, har gjort integreringsarbeidet vanskeleg (Rutter mfl. 2004). Avgjerande for eit vellukka samarbeid var at både den einskilde profesjonsutøvar og eininga som heilskap forstod hensikta og dei konkrete måla for samarbeidstiltak og den underliggande filosofien for desse tiltaka (Cameron mfl. 2014). Men fleire studiar som har undersøkt integrerte tenester, og mellomliggande tenester har rapportert om mangel på forståing hos profesjonsutøvarane for dei overordna måla og den underliggande filosofien (Clarkson mfl. 2011; Glasby mfl. 2008). Involvering av medarbeidarar i utforming av retningsliner, prosedyrar og trening, både ved etableringa og i driftsfasen, er tiltak som er omtala for å utvikle ei felles forståing av verksemda. Det vart rapportert at mangel på anerkjenning av ansvarsområda mellom tenestene (Glasby mfl. 2008). Dette har ført til uheldige tilvisingar og forsinka behandling (McCormack mfl. 2008). Manglande anerkjenning av dei nye profesjonsrollene har ført til forvirring og proteksjonisme samt uro for utvisking av profesjonsgrensene på individnivå (Dickinson 2006). Klare rammeverk på ulike nivå i organisasjonen er vurdert som viktig for å understøtte samarbeidsprosjekt (Cameron mfl. 2014).

Studiar frå Storbritannia har rapportert positive erfaringar med fleksibilitet i roller. Særskilt gjeld det integrerte tenester, som blir omtala som «intermediate care» (Regen mfl. 2008). Dette omgrepet er brukt på ulike måtar i ulike land, men det er ofte midlertidige tenester som har tverrfaglege team, som kan tilby alternative helsetenester til innlegging i sjukehus (Glasby mfl. 2008; Regen mfl. 2008). Fleksibilitet i roller gjorde det enklare å respondere på pasientane sine behov, særleg i spesialistteam på tvers av organisasjonar. Profesjonsutøvarar i integrerte team rapporterte om færre rollekonfliktar og færre motsetnadsfylte krav enn medarbeidarar i andre typar team (Rothera mfl. 2008). Men det er også rapportert om utfordringar knytt til tilsløring av grenser mellom profesjonane (Cameron mfl. 2014; Regen mfl. 2008). Sterk leiing og tilbod om profesjonell støtte er blitt omtala som ein nøkkelfaktor for vellukka samarbeid, og sterkt leiarskap vart vurdert som eit bidrag til at medarbeidarar følte seg trygge i sitt nye team og nye roller (Gibb mfl. 2002; Regen mfl. 2008).

Mangel på kommunikasjon og informasjon mellom tenestene er blitt rapportert som eit problem som hemmar samarbeid. Manglande tilgang til kompatibel informasjonsteknologi er ein faktor som hemmar samarbeid. Men likevel rapporterte nokre studiar at ved å utvikle gode kommunikasjonsprosessar kunne ein styrke samarbeidet og pasientbehandlinga (Cameron mfl. 2014).

Samlokalisering av medarbeidarane i felles kontorlokale er blitt vurdert som positivt for samarbeid, men ikkje eintydig bra. Det er også rapportert at samlokalisering kan skape ein uformell tone som kan undergrave profesjonane sin praksis (Kharicha mfl. 2005). Kollegial tillit og respekt var avgjerande for vellukka samarbeid, særleg overfor ein annan profesjon eller teneste. Evalueringar frå Storbritannia av nye integrerte tenester har synt at nokre profesjonsutøvarar manglar tiltru til vurderingar som blir gjort av andre, og er skeptiske til å henvise personar til «intermediate care» av frykt for å misse kontrollen over «sine» pasientar (Glasby mfl. 2008). Den vidare utviklinga av denne tenesta vart vurdert som avhengig av korleis dei ulike deltenestene samhandlar, pasientsikkerheita og korleis tenesta møter behova til eldre.

I Meld. St. 26 (2014–2015) (Helse- og omsorgsdepartementet 2015) blir behovet for teambaserte tenester framheva. Internasjonalt blir dette omtala som primærhelseteam. Normalt består primærhelseteamet av allmennlege, sjukepleiar og administrativt personell (Helse- og omsorgsdepartementet 2015). Kjell Hjertø definerer team slik: «Et team er en relativ autonom arbeidsgruppe på minst tre personer som i høy grad arbeider gjensidig avhengig av hverandre over tid, som i stor grad har felles ansvarlighet for å innfri gruppens resultatmål, og hvor teammedlemmenes relasjoner er gruppens grunnleggende bestanddel» (Hjertø 2013, s. 32). I denne definisjonen er team-medlemmane sine relasjonar grunnleggande. Hjertø framhevar erkjenninga og kjensla av det kollektive ansvaret for sluttresultatet som den drivande krafta i teamet. «Team-Based Health Care» er utvikla i mange land og i ulike kontekstar. Det blir peika på kvaliteten i teamarbeid si betyding for pasientsikkerheit og effektivitet (Mitchell mfl. 2012).

Det er gjennomført forsking om etableringa av øyeblikkeleg hjelp-døgnfunksjon i norske kommunar som syner at det er stor variasjon i organiseringa av tilbodet (Grimsmo og Löhre 2014). Studien viser at dei fleste hadde valt interkommunalt samarbeid for å løyse oppgåva. Det vart funne ei splitting mellom sentrum og periferi i synet på tilbodet. Lokale tilbod, nær der pasienten bur, vart vurdert som viktig i kommunane. Hole mfl. fann at ØHD var eit pasientnært tilbod som hadde gitt eit kompetanseløft i kommunane (Hole mfl. 2015). Ein studie frå Hallingdal fann at pasientar opplevde betre kvalitet på tilbodet om akutt behandling i kommunehelsetenesta enn tilsvarande behandling i spesialisthelsetenesta. Pasientane opplevde det lokale tilbodet som oversiktleg og trygt (Lappegard og Hjortdahl 2014).

9.2.1 Samhandlande praksis

I denne studien har vi valt omgrepet samhandlande praksis for å få eit tilsvarande perspektiv som det Verdens helseorganisasjon legg i omgrepet «collaborative practice». I denne forståinga ligg det at helsepersonell frå ulike profesjonar samhandlar med pasienten, familie og dei ulike praksisfellesskapa som pasienten inngår i. Også det fysiske miljøet har betyding for kvalitet i omsorga til det tverrfaglege teamet. Viktige element for samhandlande praksisfellesskap (collaborative practice) er arbeidskultur, institusjonelle støttesystem og bygningar/rom som understøttar samhandlande fellesskap på ein måte som kan gi betre helsetenester og arbeidsmiljø (WHO 2010). Fleire forskarar peikar på at omgrepet tverrprofesjonelt samarbeid blir for smalt, og at det er behov for eit omgrep som inkluderer også pasientar eller brukarar (Willumsen og Ødegård 2014). WHO formidlar at: «Collaborative practice happens when multiple health workers from different professional backgrounds work together with patients, families, carers and communities to deliver the highest quality of care.»

9.2.2 Innovasjon

NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet 2011) har ei brei tilnærming til innovasjon, og det blir peika på at innovasjon blir ein av nøklane til å løyse utfordringane som norske helse- og sosialtenester står overfor. Det blir framstilt som eit omgrep for endring, men berre endringar som skaper meirverdi i høve til verksemda sitt formål. Amdam og Bergem formidlar at innovasjon handlar om nye eller betre måtar å gjere ting på. Dei løftar fram fem former for innovasjon: (1) nye produkt, (2) nye produksjonsmetodar, (3) nye leverandørar, (4) etablering i nye marknader og (5) nye måtar å organisere verksemder på (Amdam og Bergem 2015). Terminologien høver ikkje heilt for å omtale pasientbehandling, men samhandlande praksis kan forståast som ein innovasjon ved at det handlar om nye måtar å organisere og levere ei teneste på.

I rettleiingsmateriellet om ØHD (Helsedirektoratet 2014) står det at tilbodet skal vere betre eller like godt for pasientane som eit alternativt tilbod i spesialisthelsetenesta, og at det nye tilbodet skal redusere talet på innleggingar i spesialisthelsetenesta. Fordi dette er eit nytt og alternativt tilbod (Hole mfl. 2015), meiner vi at det vil vere relevant å analysere helsepersonell sine erfaringar i eit innovasjonsperspektiv. Denne studien har ikkje data til å måle meirverdi økonomisk, men vil ha data som uttrykker helsepersonell sine vurderingar av ØHD organisatorisk og fagleg, samt verdi i høve til pasient og pårørande i eit innovasjonsperspektiv. Fagerberg formidlar at innovasjon gjerne er eit resultat av ein langvarig prosess som inkluderer mange «interrelated innovations», og som endrar seg undervegs (Fagerberg 2005). Det inviterer til eit systemperspektiv på innovasjon heller enn å fokusere på enkelte intervensjonar. Samhandlande praksis kan belysast på organisasjons-, team- og individnivå (Reeves 2014). Desse perspektiva vil bli brukte i analysen av data i denne studien fordi vi ser at ØHD er ein kompleks prosess som involverer alle nivåa.

I litteraturen blir organisatorisk innovasjon knytt til leiing og strategiske val og gjerne sett som ein kontinuerleg prosess. Strategisk leiing kan opne opp for nye løysingar ved å omdefinere og modifisere strukturar (Lam 2005). Ein kombinasjon av indre og ytre prosessar synest å vere ein føresetnad for fornying i organisasjonar. Lam løftar fram betydinga av indre organisatoriske krefter som kapasitet for læring, verdiar, interesser og makt til å skape organisasjonsutvikling og teknologiske endringar (Lam 2005, s. 140). I denne studien vil samhandlingsreforma og lovfesta krav om ØHD i kommunehelsetenesta (Helsedirektoratet 2014) bli forstått som ytre prosessar. Vi har valt å kombinere tilnærmingar frå samhandlande praksis (Reeves 2014; WHO 2010) og innovasjon (Lam 2005) i utviklinga av ein enkel modell for analyse av det empiriske materialet. Modellen har fungert som ei referanseramme i utvikling av tema og undertema.


Figur. 9.1. Samhandlande praksis blir analysert på organisasjonsnivå, teamnivå og pasient- og kontekstnivå.

I denne studien vil helsepersonell sine erfaringar med å iverksette ØHD i kommunar utan interkommunalt samarbeid bli studert. Studien vil undersøke erfaringar med samhandlande praksis om ØHD i eit innovasjonsperspektiv på organisasjons-, team- og pasientnivå. Forskingsspørsmålet er:
  • Korleis har helsepersonell i kommunar i rurale strok utan interkommunalt samarbeid erfart samhandlande praksis om ØHD i eit innovasjonsperspektiv?

9.3 Metode

Forfattargruppa var tverrfagleg samansett og arbeider i spesialisthelsetenesta, kommunehelsetenesta og på ein høgskule. Studien har eit kvalitativt design (Polit og Beck 2012), då vi ønskte kunnskap om helsepersonell sine erfaringar med ØHD. I denne studien er det erfaringane med samhandlande praksis som blir studerte. Det vart gjennomført seks fokusgruppeintervju (Creswell 2014; Malterud 2012; Polit og Beck 2012) med helsepersonell i stillingar med medansvar for ØHD.

9.3.1 Deltakarar

Det var helsepersonell frå seks mellomstore kommunar i rurale strok på Sunnmøre som deltok i studien. Desse kommunane er med i eit tverrprofesjonelt og interkommunalt samarbeid på leiarnivå, Sjustjerna for helse og omsorg, som regelmessig har faglege møte. Organet har fungert som samarbeidsorgan mellom kommunane nokre år, men vart tverrfagleg i 2011. Målet med organet er samarbeid om kompetanse og kvalitetsutvikling i helsetenestene i kommunane. I tillegg er dette eit viktig organ for kunnskapsdeling og kollektiv læring. Ein kommune deltok ikkje i studien fordi den ikkje hadde starta ØHD. Dei seks deltakande kommunane hadde valt å drifte ØHD utan interkommunalt samarbeid.

Det vart gjort eit strategisk val av informantar (Polit og Beck 2012). Informantane vart rekrutterte fordi dei hadde ansvar og erfaring i høve til å etablere og drifte ØHD. Vi ønskte tverrprofesjonell samansetjing av gruppene. Vi bad om at fastlege, pleie- og omsorgssjef, avdelingsleiar for kortids-/ØH-døgntilbod, sjukeheimslege, helsesjef og ein erfaren sjukepleiar tok del i intervjua. Ikkje alle kommunane hadde desse stillingane. Deltakarane hadde mange års erfaring frå kommunehelsetenesta, og også frå ulike posisjonar, som til dømes: kommunelege, sjukeheimslege og fastlege. Deltakarane vart kontakta av pleie- og omsorgssjef og fekk skriftleg informasjon om prosjektet i forkant. 25 helsepersonell tok del i intervjua. Ti av deltakarane var legar, 14 var sjukepleiarar og ein hadde sosialfagleg bakgrunn. Deltakarane i kvar gruppe kom frå same kommunen. Kommunane hadde erfaringar med drift i om lag seks månadar til to år då intervjua vart gjennomførte.

9.3.2 Datainnsamling

Seks fokusgruppeintervju vart gjennomførte frå november 2013 til mars 2014 i seks kommunar på Sunnmøre. Fokusgruppeintervjua fann stad i kommunehuset eller i andre kommunale institusjonar. Det vart utvikla ein semistrukturert intervjuguide (Polit og Beck 2012) med basis i nasjonale dokument om ØHD (Helse- og omsorgsdepartementet 2009; Helsedirektoratet 2014). Ein av forskarane var moderator i intervjua. I tillegg tok ein eller to medforskarar notatar om interaksjonen i gruppa under intervjua (Malterud 2012). Til slutt gav medforskaren ei oppsummering av det som var sagt. Deltakarane fekk høve til å supplere eller korrigere oppsummeringa. Intervjua varte 60–90 minutt. Intervjua vart tatt opp på lydband og transkriberte ordrett (Polit og Beck 2012). Teksten vart justert for skriftleg framstilling.

9.3.3 Analyse

Alle forfattarane fekk tilsendt dei transkriberte intervjua for gjennomlesing og kommentarar. Analysen føregjekk i ulike steg (Creswell 2014). Først vart intervjua lesne av alle forfattarane, og det vart danna eit heilskapleg inntrykk av materialet. Deretter vart data koda for å finne meiningsberande einingar i høve til tre område: (1) ØHD som fornying og utfordring på organisatorisk nivå, (2) teamnivået og (3) verdi for pasienten og konteksten for tilbodet. Det var førsteforfattar som koda materialet. Analysen utvikla seg frå ei beskrivande form til ei meir fortolkande form, der også teori om samhandlande praksis og innovasjon vart brukt som ei referanseramme i utviklinga av tema. Prosessen hadde både ei induktiv og deduktiv tilnærming (Creswell 2014). Vi starta med rådata og utvikla hovudtema med undertema som illustrerte underliggande mønster i materialet. Det vart gjennomført ein innhaldsanalyse (Creswell 2014; Polit og Beck 2012) inspirert av den hermeneutiske sirkel (Gadamer 2012). Vi veksla mellom å fokusere på del og heilskap, førforståing og forståing (Gadamer 2012). Etter at hovudtema var utforma, gjekk vi tilbake til råmaterialet for å sjå om dei ulike tema var underbygde i materialet (Creswell 2014).

Forfattarane hadde ulike posisjonar som medførte at vi hadde ulike inngangar for å fortolke fenomena som vart studerte. Data om interaksjonen i gruppa vart brukt i analysen av dei transkriberte intervjua (Malterud 2012).

9.3.4 Etiske vurderingar

Det vart søkt til regional etisk komité om studien var framleggspliktig (2013/1943). Den vart vurdert til ikkje å vere framleggspliktig. Prosjektet vart gjennomført etter forskingsetiske retningsliner, og det vart samla informert samtykke frå alle deltakarane ved starten av intervjuet (Polit og Beck 2012).

9.3.5 Truverd

Det er lagt vekt på å beskrive dei ulike trinna i forskingsprosessen på ein transparent måte for at lesaren skal kunne følgje dei ulike vala som er tekne undervegs (Polit og Beck 2012). Dei teoretiske perspektiva er gjort eksplisitte for å synleggjere dei underliggande tankane for studien.

Funna syner helsepersonell i seks kommunar i rurale strok sine erfaringar med samhandlande praksis om etablering av ØHD i eit innovasjonsperspektiv. Essensen i funna er at helsepersonellet gav uttrykk for at det nye tilbodet hadde gitt ein etterlengta fleksibilitet i behandlingstilbodet og ei styrking av helsetenestene i kommunane. Tre hovudtema formidlar deira erfaringar med å etablere dette tilbodet: 1) tverrprofesjonelt samarbeid på organisasjonsnivå, 2) godt teamarbeid og 3) styrka pasientperspektiv.

Figur 9.2. Tre hovudtema med undertema formidlar kommunane sine erfaringar i eit innovasjonsperspektiv.
Tverrprofesjonelt samarbeid på organisasjonsnivå Arbeidskultur og teamarbeid Styrka pasientperspektiv
Interkommunalt samarbeid på leiarnivå Samhandling og tillit mellom lege og sjukepleiar Behov for informasjon om ØHD
Brei involvering i planleggingsfasen Involvere alle nivå i organisasjonen Styrka pasientmedverknad og dialog om verdiar
Styrka sjukeheimar Dialog med spesialisthelsetenesta Avansert behandling i nærmiljøet
Behov for samarbeid om kompetanseutvikling Pasientsikkerheit Heilskaplege pasientforløp

9.4 Tverrprofesjonelt samarbeid på organisasjonsnivå

Fire undertema formidlar helsepersonellet sine erfaringar med samhandlande praksis på organisatorisk nivå.

9.4.1 Interkommunalt samarbeid på leiarnivå

Eit trekk i intervjua er at informantane framheva verdien av det tverrprofesjonelle interkommunale samarbeidsorganet på leiarnivå, Sjustjerna, som er eit samarbeid mellom sju kommunar på Sunnmøre for å utvikle ei felles forståing av tolkinga av samhandlingsreforma og etableringa av ØHD. Ein av leiarane av omsorgstenestene sa det slik:

Starten skjedde i Sjustjerna-samanheng. Då samla vi oss og diskuterte korleis vi skulle tolke dei nye retningslinene der vi er tverrfagleg samansett. Vi diskuterte kommunalt vs. interkommunalt. Der fann vi ut at vi hadde lyst å starte i eigen kommune og bruke eigne fagfolk, og vart samde om ein modell, og dermed har alle starta opp med unntak av ei kommune.

Det vart formidla to typar grunngjevingar for at kommunane ønskte å drifte tilbodet utan interkommunalt samarbeid. Den eine var eit ønske om å utvikle eigne fagmiljø. Ein av dei mest erfarne legane sa det slik: «Det var ein veldig stor iver etter å utvikle eigne sjukeheimar.» Den andre grunngjevinga handla om dei såg at denne organiseringa ville gi eit pasientnært og fleksibelt tilbod i samsvar med intensjonar i samhandlingsreforma. Deltakarane i fokusgruppene formidla god kjennskap til ideane i samhandlingsreforma om at pasientane skulle behandlast nærare der dei bur, og intensjonen om eit meir heilskapleg pasientforløp.

9.4.2 Brei involvering i planleggingsfasen

Det vart fortalt om eit omfattande planarbeid i høve samhandlingsreforma. Ein erfaren lege formidla dette: «Vi nedsette ei planleggingsgruppe og hadde eit ganske stort planarbeid for å bu oss, utgreiing av politiske saker, involverte administrasjonen på mange nivå, politikarane, og hadde ei betydeleg opprusting av apparatet vi hadde. Ei betydeleg omstilling også.» I fleire av gruppene vart det formidla at dei både hadde fått styrka legestilling og sjukepleiarstilling i tilknyting til ØHD. Det vart fortalt om nært samarbeid med det politiske nivå om å få styrka sjukepleie- og legetenesta for ØHD samt etablering av prosjektstillingar for å utvikle tilbodet. Men ikkje alle kommunane fekk den ønskte styrkinga.

9.4.3 Styrka sjukeheimar

I fokusgruppene vart ØHD omtala som ei positiv utvikling for kommunane. Det vart sagt at tidlegare var sjukeheimane ein bu- og omsorgsstad, men at det nye tilbodet hadde gitt ein ny fleksibilitet. Ein av legane uttrykte dette slik: «Men det å bringe inn meir behandlingsaspektet, løfte sjukeheimane som behandlingsstad og rehabilitering … Før var det veldig vanskeleg å få plassar. Dette med å bringe inn korttidsplassar og aktiv bruk av desse plassane, skaper meir turnover.»

Dei fleste kommunane sa at ØHD er plassert på ei korttids- eller rehabiliteringsavdeling, og at dette medfører at ressursane som var knytt til dette tilbodet kan nyttast fleksibelt, og også føre til ei styrking av dei andre kommunale tenestene. I ei av gruppene vart det peikt på at i kommunane som låg nærmast sjukehuset, ville ein truleg ha fleire korte innleggingar i sjukehus for å avklare diagnose. Ein av kommunelegane peika på at det var ønskeleg å ha ein dialog med sjukehuset for å få ei ordning der diagnosen vart avklara anten i akuttmottaket eller på poliklinikken før innlegginga i ØHD.

9.4.4 Behov for samarbeid om kompetanseutvikling

Kompetanse vart framheva som ein av dei viktigaste faktorane for at ØHD skulle bli eit vellukka tilbod. Det vart fortalt om systematisk opplæring i kommunane for at helsepersonellet skulle vere klare til å starte. Fleire av kommunane etterspurde møteplassar med og kurstilbod frå spesialisthelsetenesta. Akuttmedisin var det uttrykt særleg behov for. Ein av legane formidla at det burde vere felles opplæring både for legar og sjukepleiarar om dei nye oppgåvene. Det vart sagt at både legane og sjukepleiarane hadde behov for ny kompetanse. Også samarbeid mellom kommunane om kompetanseopplæring vart etterspurt. Det vart sagt at det også var behov for nært samarbeid med høgskulane for at dei skulle utvikle relevante utdanningstilbod.

9.5 Arbeidskultur og teamarbeid

Arbeidskultur og teamarbeid er illustrert under følgjande fire tema. Det mest betydingsfulle ser ut til å vere samarbeidet mellom lege og sjukepleiar.

9.5.1 Samhandling og tillit mellom lege og sjukepleiar

I den minste kommunen hadde dei starta med ØHD allereie frå 01.01.2012. Leiaren for omsorgstenestene sa det slik: «Vi var tidleg ute. Med tanke på demografiske faktorar, så var det eit hovudmål å få nødvendig helsehjelp nærare der pasientane bur, og unngå sjukehusinnleggingar.» Det vart fortalt om eit nært samarbeid mellom lege og sjukeheim, der legen i mange år allereie hadde brukt sjukeheimen til liknande behandlingsoppgåver. Personalet var positive og ønskte å få til dette. Tillit mellom profesjonane, samarbeid og kompetente sjukepleiarar vart vurdert som eit vilkår for tilbodet. Det vart lagt vekt på at både legane og sjukepleiarane hadde vore positive. Også i ei av dei andre gruppene vart eit tett og godt samarbeid mellom legane og sjukepleiaren peikt på som den viktigaste faktoren for å lukkast i etableringa. Særleg i situasjonar der sjukepleiarane hadde ansvar for ustabile pasientar, vart dette vurdert som sentralt. Men samarbeidet om pasienten vart også omtala som utfordrande og krevjande. Ein av sjukpleiarane som arbeidde på avdelingsnivå, sa det slik: «Å kjenne kvarandre og følelsen av at dette kan du meistre, er utruleg viktig. Dei gongane vi har følt at dette meistrar vi ikkje, då har det skjedd at pasientane har reist på sjukehus, men det har også vore ulike syn, vi har hatt ein diskusjon, men vi har alltid blitt einige.»

Sjukepleiarane såg det som viktig med god kommunikasjon knytt til innlegginga på ØHD. «At det å verte innlagt på ØHD ikkje skal vere ei lettvint løysing, men at det skal vere ei bestilling på eit behandlingsopplegg, på kva vi skal observere, ein uavklara tilstand vil medføre eit veldig stort ansvar for sjukepleiaren.»

9.5.2 Involvere alle nivå i organisasjonen

Helsepersonellet såg det også som naudsynt å få med alle nivå i organisasjonen. Ein av sjukepleiarane sa det slik: «Det gjeld ikkje kva leiinga finn ut dersom ein ikkje får med dei som skal stå i det til dagleg. Og dei har vore utruleg positive.»

I alle fokusgruppene deltok sjukepleiarar som stod i den daglege drifta. Ikkje alle var like aktive i diskusjonane, men det var lite spenningar mellom profesjonane under intervjua. Stundom vart deltakarar som var meir stille i intervjua, spurt om dei hadde noko å tilføre som ikkje var sagt tidlegare. Dei uttrykte då at dei var samde i synspunkta som hadde blitt uttrykt. Samla gav intervjua eit inntrykk av at ØHD hadde vore eit fellesprosjekt som var støtta av alle nivåa i organisasjonen. ØHD hadde kravd godt forarbeid som hadde skjedd ved at alle yrkesgruppene hadde deltatt på fagdagar i forkant og fått den same informasjonen.

9.5.3 Dialog med spesialhelsetenesta

God dialog med spesialisthelsetenesta vart vurdert som viktig i alle gruppene. Det vart framstilt som eit felles ansvar for spesialist- og kommunehelsetenesta å utvikle møteplassar for dialog og informasjonsutveksling. Det vart peika på at det var lettare å ta kontakt med spesialisthelsetenesta dersom ein hadde kjennskap til dei som arbeidde der. Samarbeid mellom forvaltningsnivåa vart framstilt som eit vilkår for å få til gode pasientforløp om ØHD. Ein sjukepleiar sa det slik: «Eg meiner det står og fell på samarbeid og tillit. Og så må sjukehusa ha tillit til at kommunane vil klare det.»

Det vart fortalt om at dei palliative teama bidrog med viktig rettleiing til kommunane. Men også på andre område vart det formidla at spesialisthelsetenesta hadde bidratt med viktig rettleiing.

9.5.4 Pasientsikkerheit

Elektroniske system som ikkje kommuniserte med kvarandre, vart framstilt som ein risiko for pasientsikkerheita. Det vart fortalt at det kunne vere vanskeleg å få tilgang til viktige journalopplysingar når pasientar vart innlagde på ØHD. Mangel på system for samstemming av medisinar var også framstilt som eit problem. Dette kunne medføre meirarbeid for helsepersonellet. Men det vart også fortalt om omfattande arbeid på lokalt nivå for å få system for dette.

Informantane var opptekne av at ØHD måtte vere eit forsvarleg tilbod. Dei peika på betydinga av at pasienten hadde ein avklara diagnose, og at der var ein god dialog mellom lege og sjukepleiar. Kompetente sjukepleiarar som kunne meistre uventa situasjonar, vart vurdert som essensielt for å få kvalitet i tilbodet.

Det var nemnt i ei gruppe at ØHD kunne føre til at pasientane kunne få fleire flyttingar, særleg dersom diagnose ikkje var avklara. Det kunne føre til meir oppstykka forløp med uheldige overgangar. Ein av sjukepleiarane kommenterte overgangane slik: «I alle desse overgangane er det at feila skjer.»

9.6 Styrka pasientperspektiv

Helsepersonellet sine vurderingar av ØHD si betyding for pasienten blir framstilt under følgjande fire tema.

9.6.1 Behov for meir infromasjon om ØHD

I fleire av gruppene var det diskusjonar om kva namn dei burde bruke på tilbodet. Dei ønskte å lage namn som ikkje gav assosiasjonar til ein sjukeheim. Ei av sjukepleiarane sa det slik: «Sjukeheimsordet er litt stigmatiserande, så vi kan gjerne kalle det noko anna om det finnast eit betre ord.» Det vart sagt at særleg yngre pasientar kunne reagere på å bli lagt inn på ein sjukeheim. Difor hadde kommunane valt å bruke namn som intermediæravdeling og omsorgssenter. God informasjon var viktig for at dette tilbodet skulle fungere etter intensjonane. Ein av legane sa det slik: «God informasjon og kommunikasjon gjer det lettare å få dei med. Seier man at det er eit korttidsopphald for å sjekke at alt er bra, og tilpassa omsorg i høve til behovet deira, så går det som regel bra – det er eit særtilbod for at dei skal bli betre.» Kommunane formidla at informasjon om tilbodet til befolkninga var eit område dei burde arbeide meir med.

9.6.2 Styrka pasientmedverknad og dialog om verdiar

I alle gruppene vart det formidla at å bli innlagt på ØHD var frivillig. I ei av gruppene formidla dei med stort engasjement at ØHD gav gode vilkår for medverknad. «Du har meir medverknad lokalt. Og pårørande er tett på i høve til det å kartlegge.» Dei framheva at pasient og pårørande sin lokalkunnskap kunne gjere det lettare for dei å kome med sine ønske: «Det er lettare å påverke når du kjenner systemet.»

Det vart fortalt at pasientar med alvorlege og kroniske sjukdomar kunne vere trøytte av behandling og å reise på sjukehus. Ein mann med hjertesjukdom hadde bede om å få bli innlagt på ØHD i staden for å bli sendt på sjukehus. Han valde ØHD sjølv om han var informert om eventuelle konsekvensar av valet. Legen som behandla han, sa det slik: «Då må vi vise respekt og ta dette med i vurderinga.» Men ingen av kommunane fortalde om at pasientar hadde vore representerte i Sjustjerna eller i andre samanhengar i planleggingsprosessen.

9.6.3 Avansert behandling i nærmiljøet

Helsepersonellet fortalde om mange situasjonar der pasientane hadde gitt uttrykk for at dei var godt nøgde med ØHD. «Dei får vere i heimekommunen og får einerom. Dei synest omsorga er betre. Det var ei som kom i dag, ho kom frå sjukehuset. Det var som å kome til himmelen. Vi får veldig gode tilbakemeldingar.» Det vart også fortalt om ei kvinne som hadde vore innlagt for å få væskebehandling, og som var svært glad for det lokale tilbodet. Alvorlege infeksjonar, komplikasjonar ved kreftbehandling, forverring av kols og hjartesjukdom var diagnosar som kommunane hadde erfaring med på ØHD. Men også hjernerystingar, fallskader, rektalblødingar og ustabil diabetes hadde dei tatt hand om. Men det vart også omtala som utfordrande å gi dei kronisk sjuke, som var innlagde med ei forverring, den rette diagnosen. Ein av kommunelegane sa dette: «Noko som eg har tenkt på lenge, er at sjukeheimslegen, kanskje saman med ein eller to sjukepleiarar kunne utvikle prosedyrar for dei 10–15 vanlegaste tilstandane, ha klare prosedyrar på f.eks. intravenøs, smerte. Regimer slik at sjukeheimslegen i større grad kunne styre gjennom viktige sjukepleiarar.»

9.6.4 Heilskaplege pasientforløp

I gruppene vart det gitt uttrykk for ei viss spenning i høve til at sjukehusa laga diagnosesentrerte pasientforløp, medan dei i kommunane var vane med å tenke meir heilskapleg i høve til pasienten. Kommunane såg verdien av å lage standardiserte pasientforløp, men meinte at pasientforløpa måtte vere fleksible og kunne vere tilpassa fleire grupper av pasientar. I tillegg til å vere opne for individuelle behov. I fleire av gruppene kom det fram at det kunne vere ønskeleg å utvikle pasientforløp for ØHD.

Det å få behandling i heimkommunen sin vart særleg framheva som viktig for dei eldre. Ein lege i ei av kommunane som har lengst reisetid til sjukehus, fortalde om ei eldre kvinne som hadde vore kort innom sjukehuset. Ho hadde sagt då ho kom: «Åh, det er så godt å kome heimatt.» Det vart også formidla at spesialisthelsetenesta i større grad burde vurdere å bruke ØHD.

9.7 Diskusjon

Studien fortel korleis helsepersonell i ulike posisjonar i kommunar i rurale strok utan interkommunalt samarbeid har erfart samhandlande praksis om ØHD i eit innovasjonsperspektiv.

Helsepersonellet formidla at det interkommunale samarbeidet på leiarnivå i Sjustjerna for helse og omsorg hadde hatt stor betyding særleg i etableringsfasen. Brei involvering i planleggingsfasen vart sett på som viktig for å lukkast i å etablere tilbodet. Å involvere det politiske nivået for å få styrkt lege- og sjukepleiarstillingar vart vurdert som viktig. Det vart formidla at tilbodet hadde medført ei styrking av sjukeheimane, men at tilbodet også ville medføre vidare arbeid med kvalitets- og kompetanseutvikling.

Arbeidskultur og teamarbeid vart sett på som ein særleg viktig faktor for å lukkast i etableringa av ØHD. Samarbeid og tillit mellom legane og sjukepleiarane vart vurdert som heilt sentralt. Men også god dialog med spesialisthelsetenesta vart framheva. Eit særleg interessant funn er at helsepersonellet formidla at behandling i heimekommunen i mange situasjon kan gi betre kvalitet, særleg for eldre pasientar.

Kan datamaterialet tolkast som om etableringa av ØHD i dei deltakande kommunane er samhandlande praksis som har ført til innovasjon og styrkt kvalitet på helsetenestene? Kommunane har fått overført nye oppgåver frå spesialisthelsetenesta, og helsepersonellet formidla at ØHD har ført til ein etterlengta fleksibilitet og eit kompetanseløft i det kommunale behandlingstilbodet. Studien syner korleis indre og ytre faktorar samspelar på ulike nivå om fornying, noko som også samsvarar med tidlegare forsking på innovasjon i organisasjonar (Lam 2005). Funna viser korleis kommunar i rurale strok på Sunnmøre har respondert på ei nasjonal reform, men syner også at helsepersonell sine haldningar, verdiar og evne til å tilpasse reforma til den lokale konteksten har betyding for innovasjon. Slik understøttar studien at organisatoriske rammer kan bidra til innovasjon, og Lam sitt perspektiv der indre faktorar har stor betyding (Lam 2005).

9.7.1 Tverrprofesjonell samhandling på leiarnivå om ØHD

Det tverrfaglege samarbeidsorganet på leiarnivå, Sjustjerna for helse og omsorg, kan forståast som ein innovasjon på systemnivå for å styrke helsetenestene i kommunar på Sunnmøre. I dette organet er det utvikla ei felles forståing om at det er viktig at kvar kommune har ØHD for å styrke eigne sjukeheimar. Også tidlegare forsking støttar betydinga av ein felles ideologi for å lukkast med tverrfaglege tenester (Cameron mfl. 2014). Plasseringa av ØHD i sjukeheimane betyr at ressursane og kompetansen knytt til dette tilbodet kan nyttast fleksibelt, og slik også styrka dei andre helsetenestene i kommunane. I Meld. St. 26 (Helse- og omsorgsdepartementet 2015) blir det peika på at samlokalisering av tenester kan vere eit første skritt til meir heilskaplege tenester for pasientane, og at fysisk nærleik kan betre kommunikasjon og samhandlinga. Det synest som om lokaliseringa av ØHD i sjukeheimane har gitt ein slik gevinst. Kombinasjonen av tverrfagleg interkommunalt samarbeid på leiarnivå og ØHD utan interkommunalt samarbeid kan forståast som eit innovativt grep som har medført at relativt små kommunar har greidd å tilby dette tilbodet i eigen kommune.

9.7.2 Mangel på elektroniske samhandlingssystem

Men det vart også fortalt om elektroniske system som ikkje kommuniserte med kvarandre, og at det kunne føre til at det vart vanskeleg å få den nødvendige informasjonen om pasienten ved innlegginga på ØHD. Manglande system for samstemming av medisinar vart også framstilt som eit problem som kunne vere ein risiko for pasientsikkerheit samt skape ekstraarbeid for helsepersonellet. Digitale verkty i helse- og omsorgstenestene er eit område som blir løfta fram som satsingsområde i Meld. St. 26 (2014–2015) (Helse- og omsorgsdepartementet 2015). Det blir sagt at helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukaropplysingar gjennom heile pasientforløpet, uavhengig av kvar i landet pasienten og brukaren blir sjuk eller får behandling. Våre funn syner at etableringa av ØHD i kommunane tydeleggjer behovet for at helsepersonell får rask tilgang til relevante pasientopplysingar fordi dei behandlar pasientar i ei kritisk sjukdomsfase. System for informasjonsdeling ser ut til å vere eit område som må styrkast både på nasjonalt og lokalt nivå, og der behovet for innovasjon er stort.

9.7.3 Arbeidskultur og teamarbeid

Eit tydeleg funn i studien er betydinga av arbeidskultur og teamarbeid for kvaliteten i ØHD. Nært samarbeid mellom sjukepleiar og lege vart lagt vekt på for å lukkast med ØHD. Med andre ord, godt teamarbeid. I Meld. St. 26 (Helse- og omsorgsdepartementet 2015) blir det peika på at å delegere behandling til legen sine medarbeidar kan føre til styrkt kvalitet i tenestene frå allmennlegar/primærhelseteam. Ein studie har rapportert om gode erfaringar med fleksibilitet i roller (Regen mfl. 2008). Korleis kommunane vil få til dette, vil vere avhengig av deira sosiale kapital som består av: samarbeidsevne, tillit og rettferd (Endresen 2014). I datamaterialet kom det fram at helsepersonellets samarbeidsevne båre vertikalt og horsitontalt hadde hatt betyding for korleis dei hadde lukkast med å etablere ØHD. Vidare delegering av oppgåver er avhengig av at legane kan stole på at tillitsmottakar har kompetanse og rår over faglege verkty for å ta eit nytt ansvar (Grimen 2009). Slik blir det viktig å arbeide med kompetanseutvikling i høve til behandling av desse pasientane i framtida, slik også Meld. St. 26 (Helse- og omsorgsdepartementet 2015) understrekar.

Sjølv om kommunane sine erfaringar med modellen dei har valt synest positiv, har vi også avdekka område det må arbeidast meir med. Team som fungerer godt som har ansvar for ØHD, er viktig for kvaliteten i tilbodet. Det kan vere behov for å etablere eit formalisert team som kan ta eit overordna ansvar for denne tenesta. Tidlegare forsking har synt at sterk leiing og hensiktsmessig profesjonell støtte kan vere eit bidrag til at medarbeidarane føler seg trygge i nye team og nye roller (Cameron mfl. 2014). Informasjon til befolkninga, samhandlinga med spesialisthelsetenesta, kompetanseutvikling, teamarbeid om kritisk sjuke, system for informasjonsutveksling, pasientsikkerheit og pasientmedverknad er døme på område som det er behov for å utvikle vidare. Det bør tenkast nøye gjennom korleis eit slikt team bør vere sett saman for å kunne møte pasientane sine behov. I datamaterialet kjem det fram at både samhandling mellom ulike profesjonar i kommunehelsetenesta og på tvers av kommune- og spesialisthelsetenesta har betyding for kvaliteten i tenestene. Det er slik relevant å stille spørsmål om spesialisthelsetenesta burde ta del i eit eventuelt team som skal ha overordna ansvar for ØHD. Eit slikt team kunne også understøtte den kollektive læringa knytt til erfaringane med ØHD. Lam (2005) formidlar at innovasjon kan bli forstått som ein læreprosess og kunnskapsutvikling, der nye problem blir definerte og ny kunnskap blir utvikla for å løyse dei. Kollektiv kunnskap er den akkumulerte kunnskap i ein organisasjon som kjem til uttrykk i reglar, prosedyrar, rutinar og felles normer som gir retningsliner for problemløysing og interaksjon mellom medlemmane (Lam 2005).

9.7.4 Styrka pasientperspektiv

Eit anna særleg interessant funn er at helsepersonellet formidla at dei lokale tilboda kan gi eit styrkt pasientperspektiv. Det vart gitt uttrykk for at særleg eldre pasientar var sårbare for å bli flytta, og at dei verdsette å bli behandla i heimemiljøet sitt. Også refleksjonar over betydinga av å respektere pasienten sitt ønske, når dette kanskje ikkje samsvarte med den optimale behandlinga i eit medisinsk perspektiv, var funn i materialet. Helsepersonellet formidla at det var lettare å ivareta pasientane sine rettar til medverknad når pasientane vart behandla lokalt. Dette samsvarar med tidlegare forsking som syner at behandling lokalt i akutte situasjonar er høgt verdsett av pasientane (Lappegard og Hjortdahl 2014).

I helsepolitiske dokument (Helse- og omsorgsdepartementet 2015) blir det peikt på at pasientmedverknad bør skje på minst tre nivå: på pasientnivå, på gruppenivå og på kommune- og samfunnsnivå gjennom brukarrepresentasjon. Ingen av gruppene fortalde om at pasientar hadde vore med i planleggingsarbeidet av ØHD. Det blir viktig at pasientane sine interesser blir representerte på individ-, kommune- og samfunnsnivå i den vidare utviklinga av tilbodet.

I studien har vi ikkje data som kan fortelje om ØHD kan føre til redusert tal på innleggingar i spesialisthelsetenesta. Vi har heller ikkje data frå pasientane. Difor kan vi berre seie noko om helsepersonell sine vurderingar av tilbodet.

9.8 Avslutning

Funna syner at helsepersonellet formidla at ØHD har ført til ei fornying i helsesektoren i kommunar på Sunnmøre. Tverrprofesjonelt interkommunalt samarbeid på leiarnivå ser ut til å ha hatt stor betyding for at desse relativt små kommunane kan tilby ØHD i eigne kommunar. Men studien har også avdekt område som må utviklast for å styrke pasientsikkerheita i ØHD. Digitale verkty for å få tilgang til pasientopplysingar er særleg viktig i ein øyeblikkeleg hjelp-situasjon. Det å utvikle primærhelseteam eller oppfølgingsteam i kvar kommune som kan arbeide med å sikre institusjonelle støttesystem, arbeidskultur og plassering for å utvikle tilbodet på ein måte som gir innovasjon i kommunehelsetenesta, kan vere ei god løysing.

Litteratur

Amdam, R. og Bergem, R. (2015). Posisjonering og avgrensing. Oslo: Forlag1.

Brekk, Å. (2014). Profesjonsbygging og avtalt samarbeid. I: Willumsen, E. og Ødegård, A., Tverrprofesjonelt samarbeid – et samfunnsoppdrag. Oslo: Universitetsforlaget.

Cameron, A., Lart, R. og Bostock, L. (2014). Forskning på helse- og sosialfaglig samarbeid – en «review» fra Storbritannia. I: Willumsen, E. og Ødegård, A., Tverrprofesjonelt samarbeid – et samfunnsoppdrag. Oslo: Universitetsforlaget.

Cameron, A., Lart, R., Bostock, L. og Coomber, C. (2014). Factors that promote and hinder joint and integrated working between health and social care services: a review of research literature. Health & social care in the community, 22(3), 225–233.

Clarkson, P., Brand, C., Hughes, J. og Challis, D. (2011). Integrating assessments of older people: examining evidence and impact from a randomised controlled trial. Age and ageing, 40(3), 388–391.

Creswell, J. W. (2014). Research design: qualitative, quantitative, and mixed methods approaches. Los Angeles, Calif.: Sage.

Dickinson, A. (2006). Implementing the single assessment process: opportunities and challenges. Journal of Interprofessional Care, 20(4), 365–379.

Endresen, A. (2014). Virksomhetens sosiale kapital – et analytisk perspektiv for å studere tverrfaglig og tverrprofesjonelt samarbeid i organisasjoner. I: Willumsen, E. og Ødegård, A., Tverrprofesjonelt samarbeid – et samfunnsoppdrag. Oslo: Universitetsforlaget.

Fagerberg, J. (2005). Innovation A guide to the literature. I: Fagerberg J., Mowery, D. C. og Nelson, R. R., The Oxford Handbook of Innovation. Oxford University Press.

Gadamer, H.-G. (2012). Sannhet og metode: grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Oslo: Pax.

Gibb, C. E., Morrow, M., Clarke, C. L., Cook, G., Gertig, P. og Ramprogus, V. (2002). Transdisciplinary working: Evaluating the development of health and social care provision in mental health. Journal of Mental Health, 11(3), 339–350.

Glasby, J., Martin, G. og Regen, E. (2008). Older people and the relationship between hospital services and intermediate care: results from a national evaluation. Journal of Interprofessional Care, 22(6), 639–649.

Grimen, H. (2009). Hva er TILLIT. Oslo: Universitetsforlaget.

Grimsmo, A. og Löhre, A. (2014). Experiences with the establishment of community emergency overnight services. [Erfaringer med etablering av kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud]. Utposten, 43(4), 14–18. Hentet 11.03.2016 fra http://www.utposten-stiftelsen.no/Portals/14/2014Utposten/UP4_14/14_17_komm%20hj%20doegntilbud_Utp_4_2014_oppslag.pdf.

Helse- og omsorgsdepartementet (2009). Samhandlingsreformen: rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2011). Innovasjon i omsorg. Norges offentlige utredninger, NOU 2011: 11.

Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. (Meld. St. nr. 26 (2014–2015)). Oslo: Departementet.

Helsedirektoratet (2014). Kommunenes plikt til øyeblikkelig hjelp døgnopphold: veiledningsmateriell. Oslo: Helsedirektoratet.

Hjertø, K. B. (2013). Team. Bergen: Fagbokforlaget.

Hole, T., Barstad, J., Teigen, S. og Kvangarsnes, M. (2015). Emergency hospitalisation in six municipalities in the Sunnmore district. Tidsskr Nor Lægeforen, 135(17), 1553–1557. doi:10.4045/tidsskr.14.1619.

Kharicha, K., Iliffe, S., Levin, E., Davey, B. og Fleming, C. (2005). Tearing down the Berlin wall: social workers' perspectives on joint working with general practice. Family Practice, 22(4), 399–405.

Lam, A. (2005). Organizational innovation. I: Fagerberg, J., Mowery, D. C. og Nelson, R. R., The Oxford handbook of innovation (s. 115–147). Oxford University Press.

Lappegard, Ø. og Hjortdahl, P. (2014). Perceived quality of an alternative to acute hospitalization: An analytical study at a community hospital in Hallingdal, Norway. Social Science & Medicine, 119, 27–35.

Malterud, K. (2012). Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget.

McCormack, B., Mitchell, E. A., Cook, G., Reed, J. og Childs, S. (2008). Older persons’ experiences of whole systems: the impact of health and social care organizational structures. Journal of nursing management, 16(2), 105–114.

Mitchell, P., Wynia, M., Golden, R., McNellis, B., Okun, S., Webb, C. E., von Kohorn, I. (2012). Core principles & values of effective team-based health care. Washington, DC: Institute of Medicine.

Polit, D. F. og Beck, C. T. (2012). Resource manual for nursing research: generating and assessing evidence for nursing practice. Philadelphia: Wolters Kluwer Health/Lippincott Williams & Wilkins.

Pollitt, C., van Thiel, S. og Homburg, V. (2007). New public management in Europe. Management online review, 1–6.

Reeves, S. (2014). Sosiologisk forståelse av tverrprofesjonell utdanning og praksis. I: Willumsen, E. og Ødegård, A., Tverrprofesjonelt samarbeid – et samfunnsoppdrag (s. 103–116). Oslo: Universitetsforlaget.

Regen, E., Martin, G., Glasby, J., Hewitt, G., Nancarrow, S. og Parker, H. (2008). Challenges, benefits and weaknesses of intermediate care: results from five UK case study sites. Health Soc Care Community, 16(6), 629–637. doi:10.1111/j.1365-2524.2008.00788.x.

Rothera, I., Jones, R., Harwood, R., Avery, A. J., Fisher, K., James, V., Waite, J. (2008). An evaluation of a specialist multiagency home support service for older people with dementia using qualitative methods. International Journal of Geriatric Psychiatry, 23(1), 65–72.

Rutter, D., Tyrer, P., Emmanuel, J., Weaver, T., Byford, S., Hallam, A., Ferguson, B. (2004). Internal vs. external care management in severe mental illness: Randomized controlled trial and qualitative study. Journal of Mental Health, 13(5), 453–466.

WHO. (2010). Framework for action on interprofessional education & collaborative practice.

Willumsen, E. og Ødegård, A. (2014). Tverrprofesjonelt samarbeid – et samfunnsoppdrag. Oslo: Universitetsforlaget.
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon