Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

6. Funkisbevegelsens identitetspolitikk

Bodil Ravneberg er professor i samfunnsfag ved Høgskulen på Vestlandet. Hun underviser i politikk, demokrati, styring, forvaltning, velferdsstatens historie, frivillige organisasjoner og samfunnsplanlegging innen folkehelse. Hun forsker på tema som sosial kapital, integrering, organisering, profesjonalisering og velferdsteknologi.

Kapitlet handler om funkisbevegelsens kamp for å endre etablerte myter, forestillinger og fordommer mot «funkiser». Bruddet i identitetspolitikken drøftes i lys av et nytt kunnskapsgrunnlag om samfunnet som funksjonshemmende. Mennesket er ikke funksjonshemmet i seg selv, det er barrierene i samfunnet som skaper utfordringer og som funksjonshemmer. Kapitlet viser hvordan funkisbegrepet fungerer som en ny selvidentifikasjon og løfter frem «funkofobi»-begrepet som et motmaktsbegrep.

Nøkkelord: funkofobi, identitetspolitikk, interesseorganisasjoner, sosiale bevegelser, diskriminering

The chapter discusses the fight of the Disability Movement to change established myths, conceptions, and prejudices. The break in the identity politics is discussed in the light of a new knowledge platform about how society discriminates. People are not disabled in themselves; it is barriers in society that create challenges and disable people. The chapter shows how the concept of “funkis” demarks a new self-identification and presents “funkofobi” as a new powerful concept.

Keywords: Identity politics, disability, social movements, discrimination, activism

Innledning

Kapitlet tar for seg hvordan det arbeides mot fordommer i en sosial bevegelse, og hvordan arbeidet skjer i skjæringspunktet mellom identitet, politikk, makt og motmakt. Kapitlet handler ikke om hvordan fordommer utvikles eller konstrueres i seg selv (som i kapittel 2 og 3 i denne boken), men om hvordan fordommer om en gruppe manifesterer seg i samfunnet, og hvordan de oppleves, erfares og imøtegås av dem som utsettes for fordommene. Dette er også tema for de to neste kapitlene i boken, selv om disse kapitlene i større grad fremhever profesjonenes rolle.

Dette kapitlet handler nærmere bestemt om funkisbevegelsens kamp for å endre fordommer, om hvordan de søker å endre etablerte og feilaktige myter, forestillinger, holdninger og meninger om hva det vil si å være funkis. Tidligere ble funkisbevegelsen kalt handikapbevegelsen. Identitetspolitikk som politisk middel for undertrykte grupper innebærer makt, utfordringer, spenninger, motmakt og strid. Nye identiteter og begreper etableres for å erstatte gamle. De representerer samtidig nye kunnskapsgrunnlag og brudd i identitetspolitikken (Anspach, 1979). Funkisbevegelsen tar i dag tydelig avstand fra den medisinske og individorienterte forståelsen av «funksjonshemming». I stedet løftes en samfunnsorientert forståelse av funksjonshemming frem, blant annet av interesseorganisasjonen Norges Handikapforbunds Ungdom, som har formulert det i sitt verdigrunnlag (NHFU, 2018).

Funkisbegrepet har blitt et populært slangord internt i bevegelsen i Norge (og i Sverige). Ordet brukes gjerne som benevnelse på arrangement, hendelser, tilbud og tiltak. Det er særlig unge i bevegelsen som har tatt ordet i bruk, representert ved medlemmer i Norges Handikapforbunds Ungdom og Unge funksjonshemmede. Målet med arrangementer som Funkisdagen, eller Funkfest i regi av interesseorganisasjoner i den sosiale bevegelsen, er dels at folk forstår rettighetskampen som funkiser står i, dels synliggjøre verdier som toleranse og medmenneskelighet samt opparbeide forståelse for ulikhet (Sørvesten, 2015; Handikapnytt, 2019).

På nettsidene til organisasjonene kan vi lese om funkis-politikk, funkis-takeover, funkis-bibliotek, funkis-night, funkis-fredag, funkis-flåte og funkis-frokost. Ordet blir imidlertid også brukt av eldre medlemmer. I strategiprogrammet til Norges Handikapforbund for 2017–2021 står det at NHF «skal skape morgendagens funkispolitikk» (NHF, 2017). Funksjonshemmede som kaller seg «funkiser», synes å ha en radikal agenda. Dette kommer frem i en undersøkelse hvor flere «funkis-fedre» hevder at å bli kalt «hemmet» eller «nedsatt» oppleves som diskriminerende og nedgraderende. De foretrekker å bruke betegnelser som funksjonsulik, uvanlig eller funksjonshindret (Sundstrøm, 2015). Som slangord synes funkis-begrepet å innebære en annen identitet enn funksjonshemmet, og markerer dermed et brudd i identitetspolitikken til bevegelsen.

Temaet for kapitlet er endringer i funksjonshemmedes interessepolitikk over tid, med særlig søkelys på hvordan interessepolitikken har vært rettet mot å endre begrepsbruk og betegnelser knyttet til identitet, nettopp for å endre majoritetens forståelse av og syn på funksjonshemming, som oppfattes som fordomsfull. Problemstillingen er hvorvidt den økende bruken av slangordet «funkis» markerer et syn der det er samfunnets strukturer, holdninger, verdier og normer som fungerer hemmende og hindrende, og som skaper «funksjonshemming». Kapitlet drøfter problemstillingen på bakgrunn av en historisk-sosiologisk analyse av funkisbevegelsens kampsaker, dens identitetspolitikk, ord og begreper knyttet til gruppeidentitet siden andre verdenskrig. Bruk av ord, uttrykk eller betegnelser som «funkis», «funksjonshemming», «funksjonsnedsettelser», «handikap» eller «vanfør» varierer i kapitlet, avhengig av hvilken historisk kontekst eller sammenheng de står i.

Funkis, som er et relativt nytt og «uoffisielt» slangord blant unge funksjonshemmede, er ikke særlig innarbeidet i det norske språket. Søker man på Google, får man opp at dette er et lånord fra Sverige brukt for å betegne en retning innenfor arkitektur – funksjonalismen. Uttrykket brukes likevel i kapitlet sammen med offisielle uttrykk, hvorav noen har, eller har hatt, status i sin samtid som politisk korrekte, slik som «vanføre», «handikappede», «funksjonshemmede» eller «personer med funksjonsnedsettelser». Slangordet brukes i kapitlet fordi funkis synes å symbolisere en ny måte eller et brudd i å forstå fenomenet på. I Store norske leksikon defineres slang som: «ord og uttrykk som avviker fra normalspråket, og som ikke er fagspråk eller dialekt. Slanguttrykk er uformelle og brukes ofte for å uttrykke sterke følelser. Ofte markerer slang en form for gruppetilhørighet» (Hasund, 2020). I denne sammenhengen handler det også om sterke følelser og markering av gruppetilhørighet. De ulike betegnelsene brukes altså ikke som synonymer i dette kapitlet, nettopp fordi de ulike ordene reflekterer ulike syn, og følelser (Grue, 2004; Kristiansen, Vehmas & Shakespeare, 2009). Med andre ord, slangordet funkis behandles ikke som en enkel forkortelse av ordet funksjonshemmet, men som uttrykk for en ny forståelse av, og budskap om hva som er, funksjonshemming.

Kapitlet bygger på datamateriale og analyser fra mitt masterarbeid, det vil si forskning om funksjonshemmedes identitetspolitikk i det 19. århundre, som bygger på grundige analyser av kvalitative data (intervjuer, offentlige dokumenter, handlingsprogrammer og medlemsblad over tid) knyttet til handikapbevegelsens fremvekst. Kapitlet trekker derfor i stor grad veksler på egne publikasjoner, især Norges Handikapforbunds historie fra slutten av 1800-tallet frem til 1990 (Froestad & Ravneberg, 1991; Ravneberg, 1992, 2000). Kapitlet trekker også veksler på mitt avhandlingsarbeid, som bestod av inngående historisk-sosiologiske analyser av spesialpedagogikken som arbeidsfelt og spesialpedagogenes profesjonaliseringsprosess i et profesjons- og samfunnsperspektiv i samme periode (Ravneberg, 1999). Videre benyttes analyser fra forskningsprosjekter i den senere tid om betydningen av design og estetikk av tekniske hjelpemidler (Ravneberg, 2009,2012; Ravneberg & Söderström, 2017). Søk på Google av ordene «funkis» og «funkofobi» har også blitt gjennomført. Her er hovedsakelig tekster publisert på nettsidene til ungdomsorganisasjoner for funksjonshemmede i Sverige og Norge blitt benyttet, ved siden av ordforklaringer i forskjellige ordbøker og leksika i Sverige og Norge.

I kapitlet trekkes mest veksler på empirien som ble samlet inn i årene 2005–2007 i forbindelse med forskningsprosjektet om betydningen av estetikk og design av tekniske hjelpemidler. Empirien det trekkes særlig veksler på, består av en sytti siders personlig fortelling skrevet av et av Norges Handikapforbunds medlemmer fra Vestland fylke. Hun sendte meg fortellingen på e-post som et supplement til et intervju jeg gjorde med henne, for å forstå mer av hennes bakgrunn. I kapitlet omtales hun som «Inger». Inger, født i 1938, ble smittet av polioviruset i 1941 da hun var tre og et halvt år gammel. Hun overlevde, men fikk totale lammelser i kroppen. Etter fem døgn i lungemaskin, to måneders sykehusopphold og intensiv behandling hjemme under hele oppveksten fikk hun sin første rullestol som fjortenåring. Som voksen engasjerte hun seg sterkt for funksjonshemmedes sak. Hun var aktivt medlem i Norges Handikapforbund i mange år. Hennes biografiske historie og tilbakeblikk på sitt forhold til bevegelsen og organisasjonen brukes i kapitlet for å konkretisere, illustrere og berike den store fortellingen.

Sosiale bevegelser og identitetspolitikk

Alle sosiale bevegelser er kjennetegnet ved sin identitetspolitikk. Med identitetspolitikk forstås en søken etter og forming av nye kollektive identiteter som bryter med tradisjonelle oppfatninger av gruppen (Anspach, 1979). I identitetspolitikken ligger et maktpotensial til å endre forestillinger om noen. Den store fortellingen om hvordan det «egentlig» er å være «funksjonshemmet», søkes endret for å påvirke holdninger til og forestillinger om enkeltindivider med kjennetegn som assosieres med gruppen. Eksempler på kjennetegn kan være teknologiske «identitetsmarkører» som rullestol eller høreapparat (Ravneberg, 2012). Identitetspolitikken kan bli særlig tydelig dersom gruppen det gjelder, tar sterk avstand fra ulike forestillinger og oppfatninger av dem, eller hvis flere individer (som ikke identifiserer seg med gruppen) har til felles nettopp det at de tar avstand fra å bli plassert i en utvendig kategori (gruppen) de ikke selv har valgt, til tross for at de bruker identitetsmarkørene.

Inger, som da var gift og mor til to barn, begrunner hvorfor hun før 1970-tallet ikke ville identifisere seg med organisasjonen (som den gangen het Norges Vanførelag). Hun brukte rullestol og deltok ikke, selv om hun ble invitert:

Jeg hadde tidligere – i alle år – holdt en «passende» avstand til Vanførelaget – var ikke medlem. Det var jo en humanitær organisasjon den gangen, og hver gang de skulle arrangere en fest eller en tur, så kontaktet de funksjonshemmede som de visste om, og inviterte oss med.

Det ble for mektig for meg den gangen. Jeg maktet ikke det å være sammen med mange andre i rullestol, med krykker eller hva det nå måtte være. Her samlet man en stor gruppe med forskjellige «lyter». Der var mennesker i alle aldre, som det ble forventet skulle more seg over de samme tingene – og det eneste de hadde til felles var at de var funksjonshemmet.

Det var jo godt ment av Vanførelaget, og de aller fleste satte veldig stor pris på disse sammenkomstene. Så det var nok mine holdninger det den gangen var noe i veien med (Ingers biografi).

Ingers personlige fortelling handler om noe som flere kan kjenne seg igjen i, angående utfordringer knyttet til identifikasjon og tilslutning til bevegelsen (Froestad & Ravneberg, 1991; Ravneberg, 1992). Det handler om hvordan man velger å forholde seg til det dominerende synet på gruppen – her internt i organisasjonen selv – som samtidig reflekterte synet på «vanføre» som gruppe i samfunnet. Inger og flere andre funksjonshemmede med henne mente at gruppesynet til laget baserte seg på en feilaktig tenkning om hva vanførhet var (Ravneberg, 2000). Derfor vegret hun seg for å melde seg inn.

Felles skjebne, felles kamp

En sosial bevegelse består av ulike aktører (organisasjoner, lag og enkeltpersoner) med et felles grunnlag. De driver gjerne politisk aktivisme i form av kampanjer, aksjoner, demonstrasjoner og lignende. Gjennom aktivismen formes identiteten til bevegelsen. Dette aspektet er fremtredende ved alle typer sosiale bevegelser, som arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, «The Black Power Movement», «Gray Panthers» eller homoseksuelles frigjøring (Anspach, 1979). Sosiale bevegelser kan dermed over tid utvikle ny identitet, sosial bevissthet og solidaritet (Cohen, 1985). Ofte handler det om en søken etter nye verdier, normer og løsninger (Touraine, 1981). Den ekspressive eller normative siden vektlegges. Søken etter legitimitet, anerkjennelse, bevisstgjøring, autonomi og fellesskapsfølelse er sentrale aktiviteter (Cohen, 1985). Fokuset er på hvordan aktørene blir klar over sin identitet og organiserer seg. Det felles grunnlaget konstitueres, men fortolkes og re-fortolkes over tid. Gjennom denne prosessen tar den sosiale bevegelsen form. Nye identiteter og begreper skapes og endres. Det ytes makt og motmakt.

Bruddet i forståelsen av sakens natur – eller overgangen i synet på hva det ville si å være vanfør – kan belyses gjennom endringene i den sosiale bevegelsens identitetsorientering og ressursmobilisering (Ravneberg, 1992). Tiden fra cirka 1965 til 1975 representerte snuoperasjonen i bevegelsen – knyttet til arbeidet med å fremme en ny identitetspolitikk. Navneendringen fra Norges Vanførelag (NVL) til Norges Handikapforbund (NHF) i 1974 var en manifestasjon av det (Froestad & Ravneberg, 1991; Ravneberg, 1992). Inger, som da var blitt medlem, beskriver omleggingen fra å være en humanitær organisasjon til å bli en interessepolitisk organisasjon:

Norges Handikapforbund hadde på sitt landsmøte i Ullensvang i 1974 gått over fra å være en humanitær organisasjon til å bli en interesseorganisasjon. Organisasjonen skiftet navn fra Norges Vanførelag til Norges Handikapforbund. Organisasjonen fikk sitt første handlingsprogram, og medlemsbladet skiftet navn fra Solglimt til Handikapnytt. Samtidig som bladet endret struktur (Ingers biografi).

Bruddet kan forstås som uttrykk for et skifte fra en medisinsk tilnærming til en samfunnsorientering i synet på hva som skaper handikap, som senere har blitt kalt den medisinske modellen vs. den sosiale modellen (Shakespeare, 1997).

Den medisinske modellen og det filantropiske grunnlaget utfordres

Det var filantropien og den medisinske ekspertisen – særlig ortopedien – som hadde hatt definisjonsmakten og dominerte forståelsen av vanførhet frem til ca. 1960-tallet, en forståelse som handikapbevegelsen senere gikk inn for å endre gjennom sin nye identitetspolitikk og ressursmobilisering (Froestad & Ravneberg, 1991; Ravneberg, 1992). I det videre skal vi utdype sentrale elementer i forståelsen av vanførhet og filantropien som preget den sosiale bevegelsen i den første tiden.

«Ortopedi» er et gresk ord og betyr «kunsten å gjøre barn rette» (Holme, 1996). I etterkrigstiden var det et hovedmål for ortopedien å rette opp kropper gjennom ortopedtekniske løsninger og sykegymnastiske behandlinger. Dette innebar å korrigere og normalisere skjevstilte føtter og armer, avstive kroppsdeler eller rette opp krokete rygger til mennesker som hadde fått varig men etter sykdom, eller som hadde blitt skadet på andre måter. Et eksempel her er barn som fikk misdannelser forårsaket av farlige preparater, som det beroligende preparatet thalidomid gitt mødrene deres under svangerskapet for blant annet å døyve morgenkvalme (Holme, 1996). Datidens forståelse av ortopedi fikk stor betydning for synet på vanførhet (Froestad & Ravneberg, 1991). Ortopedisk behandling og tilhørende attføringspolitikk kan plasseres innenfor «den medisinske modellen» i synet på vanførhet. Argumentet var at «tilstanden» medfører en «redusert funksjon i forhold til det normale» (Ravneberg, 2009). Vanførhet eller funksjonshemming ble forstått som et individuelt anliggende. Modellen er opptatt av funksjonsnivå og skiller mellom normalt og ikke normalt. «Blikket» rettes mot begrensninger hos den enkelte og hans eller hennes sykdom, diagnose eller skade, uten hensyn til miljøforhold (Solvang, 2002).

Michel Foucault har påpekt at praksiser som innebærer gransking, vurdering og klassifisering av mennesker, vil i kraft av seg selv definere et avvik, og gi avviket status som objekt, manifestere det, gi det navn og gjøre det beskrivelig (Foucault 1985, s. 40–41). Et viktig poeng hos Foucault er at slike praksiser er eller kan bli en «tvangstrøye» for individet ved at de kan stenge ute andre måter å formulere avvik på. Definisjoner av normalitet og avvik må ses i forhold til hverandre, da dette er to kategorier som er nært forbundet. Å definere hva som er normalt, bestemmer samtidig hva som er avvik, og omvendt (Ravneberg, 1999). En teori som legger vekt på å definere avvik, definerer dermed samtidig normaliteten (Holst, 1978, s. 48). Normalitet betyr det som føyer seg til regelen, det regulære (Canguilhem 1989, s. 125). Etymologisk betyr det latinske begrepet norma hovedlinjal, det som hverken bøyer seg til høyre eller venstre, det vil si det som står igjen på midten (ibid.). Fra dette kan utledes to meninger: 1. Normalitet er det som bør være, og 2) normalitet er det som konstituerer gjennomsnittet eller standarden til målbare karakteristikker. I debatter om normalitet har denne tvetydigheten ved begrepet ofte blitt påpekt, da begrepet både bestemmer fakta og en verdi som har en tilbøyelighet til å bli presentert som fakta av de personer som tar til orde for det (Holst, 1978, s. 52–54).

Inger ble rammet av poliomyelitt da hun var tre og et halvt år gammel, i 1941. Hun konfirmerte seg i 1952. I sin personlige fortelling beskriver hun hva hun som fjortenåring tenkte om behandlingen hun fikk – en behandling som innebar krav om å trene hver dag:

På denne tiden hadde jeg helt ut akseptert at jeg aldri ville kunne lære meg å gå så bra at det ville bli til noen nytte for meg – jeg måtte fremdeles iføre meg både tunge benskinner og korsett for å kunne stå på bena, og jeg måtte ha hjelp til å reise meg, og til å sette meg igjen. Jeg klarte da å gå litt rundt, men ble fort sliten – og det var et voldsomt styr å få alt utstyret på seg. Jeg klarte rett og slett ikke å se nytten av å skulle holde denne gå-treningen ved like, men ingen ville høre på meg – hverken foreldrene mine – eller det helsepersonellet som mine foreldre rådførte seg med. DER SKULLE FORTSATT TRENES HVER DAG … Som 14-åring fikk jeg min første rullestol som jeg kunne kjøre selv – det var fantastisk å kunne forflytte seg på egen hånd. Jeg fikk en helt ny selvstendighetsfølelse, og livet fikk nye dimensjoner (Ingers biografi).

Medisinens individualisering av «problemet» og avviksdefinisjoner ble kritisert. Det som senere har blitt kalt «den sosiale modellen», ble presentert som en ny tilnærming (Shakespeare, 1997). Den sosiale modellen peker på at det er samfunnet som på ulike måter fungerer funksjonshemmende eller funksjonshindrende for folk (Goodley & Runswick-Cole, 2011). Kritikken av den medisinske tilnærmingen utover på 1990- og 2000-tallet kom ikke bare fra aktivistene, men også fra forskningen, blant annet fra et samfunnsvitenskapelig ståsted. Særlig tydelig har kritikken kommet fra det flerfaglige og internasjonale forskningsfeltet Disability Studies (Oliver, 1990; Kristiansen, Vehmas & Shakespeare, 2009; Grue, 2015; Tøssebro, 2009; Shakespeare, 1997 og 2006; Garland-Thomsen, 1997; Breivik, 2007). En rekke forskere innenfor Disability Studies tok altså til orde for at funksjonshemming som fenomen måtte løftes ut av det medisinske feltet. Legers innsats og medisinske nyvinninger har spilt en viktig rolle for å bedre helsetilstanden og livsforholdene for funksjonshemmede, men den medisinske modellen representerer også et perspektiv som knytter funksjonshemming til personen og dens avvikende trekk eller egenskaper, og ikke til relasjonen mellom personen og omgivelsene (Pedersen, 2020).

Filantropien var en sterk kraft i det norske samfunnet fra slutten av 1800-tallet (Froestad & Ravneberg, 1991). Filantropien hadde sterk innvirkning på forståelsen av sakens natur, det vil si på både holdning og handling. Filantropi er et gresk ord, sammensatt av ordene filos, som betyr venn, og anthropos, som betyr menneske. Direkte oversatt betyr filantrop menneskevenn. Den filantropiske forståelsen eksisterte side om side med synspunkter representert ved den medisinske modellen som beskrevet ovenfor, og utfordret ikke denne. Snarere bygget den heller i stor grad på den medisinske modellen som premiss. I leksikon som Wikipedia er det vanlig at filantropi forklares enkelt, som donasjon eller pengebevilgninger til veldedige formål eller til humanitære organisasjoner. Men filantropisk velgjørenhet er mye mer enn det. Ifølge den danske forskeren Kaspar Villadsen er filantropien en kunnskapsform eller en ideologi med bestemte begreper, bestemte måter å betrakte individ, stat og samfunn på og med spesielle maktformer (Villadsen, 2004).

I en undersøkelse av filantropiens etiske verdigrunnlag i vanføresaken viste det seg at det eksisterte flere fortolkninger av «vanførhet» som stod i motsetning til hverandre, og som dermed førte til spenninger om verdigrunnlaget internt i bevegelsen (Ravneberg, 2000). Én fortolkning var knyttet til en religiøs overbevisning om plikten og gleden ved å hjelpe vanføre. Vanføresaken ble forstått som nødsarbeid og vanføre ansett som nødlidende og hjelpeløse mennesker. Synet kom til uttrykk i form av tradisjonell filantropisk nødhjelp. Denne måten å betrakte hjelpearbeidet på eksisterte side om side med en verdslig og humanitær orientering til vanføresaken, som i større grad la vekt på hjelp til selvhjelp i arbeidet. Her ble vanføre forstått som vanskeligstilte mennesker som trengte bidrag til medisinsk behandling, til praktisk eller teoretisk utdanning, til verktøy, utstyr eller oppstart av ny virksomhet eller til økt mobilitet og funksjonsevne. Dette synet var en mer strategisk og radikal filantropisk orientering fordi det sporte an til en mer uavhengig posisjon for vanføre i samfunnet (Ravneberg, 2000).

Der var også tendenser til en mer radikal religiøs fortolkning som fremholdt den kristne forkynnelsen som det viktigste i arbeidet for vanføre. Her ble vanføre sett på som fortapte og stakkarslige sjeler som måtte få tilgang til det kristne budskap. Den kristne forkynnelsen stod i sterk motsetning til et fjerde syn på vanføresaken, som i større grad definerte vanføresaken som en sosialpolitisk likestillingssak. Det var dette synet som brøt mest med den medisinske modellen (Ravneberg, 2000), og som vi i det videre skal presentere nærmere som den sosiale modellen.

Bruddet: den sosiale modellen – samfunnsmessige barrierer

På 1960-tallet skjer det en endring i bevegelsen og organiseringen av den. Endringen kan karakteriseres som en endring fra individorientering til samfunnsorientering i «blikket» på sakens natur. Organisasjonens medlemmer samles om behovet for bedre kommunikasjonsmidler, mobilitet og tilgjengelighet heller enn å drive med veldedighet (gi pengegaver) overfor den enkelte. Samtidig endres medlemsgrunnlaget. Flere handikappede melder seg inn i organisasjonen – også «vår» Inger meldte seg inn da. Omgivelsene og miljøet fikk større betydning. Det rådende synet i bevegelsen gikk i retning av å belyse hvordan samfunnet fungerte hindrende for enkeltindividet (Goodley & Runswick-Cole, 2011). Vanførhet ble utover på 1960-tallet definert som mangel på samsvar mellom personens funksjonsevne og de krav til funksjon som personens fysiske omgivelser stiller. Denne definisjonen førte til nye løsninger innen attføring/rehabilitering utover de rent medisinske når det gjaldt å forbedre funksjonsevnen (Solvang, 1994). Det var imidlertid fortsatt mange spørsmål og motstridende interesser når det gjaldt i hvem sitt navn organisasjonen handlet. Dette ble forsterket i lys av trekk ved utviklingen av samfunnet. Ikke minst etterspørsel etter arbeidskraft og ny teknologi ga folk visjoner om et annet liv. Dette impliserte en dreining innad i bevegelsen der vanførhet ikke lenger ble fortolket som et spørsmål om pleie i institusjoner, men om innpassing i arbeidslivet. Inger beskrev snuoperasjonen slik i 1974:

Når den som var funksjonshemmet så fikk overskudd og ressurser til å orientere seg videre i samfunnet, kom nye behov frem, og det ble viktig å arbeide for likeverd og likestilling på alle områder. Vi ønsket å være med å dele plikter, ansvar og rettigheter. Handikapforbundet var i disse årene igjennom en fullstendig omstillingsprosess etter at vi ble en interesseorganisasjon på landsmøtet i 1974. Medlemsmassen vår, som tidligere for det meste hadde bestått av funksjonsfriske – gjerne noe «voksne» mennesker, med det formål å gi økonomisk støtte til vanskeligstilte, ble nå gradvis erstattet av funksjonshemmede som ønsket å ta på seg ansvar og oppgaver i egen organisasjon (Upublisert biografi).

Rettighetsorienterte aktører som mente at staten skulle løse problemene, ble valgt inn i ledende verv. Nye aktiviteter ble iverksatt som sprang ut av den endrede identiteten fra hjelpemottaker til politisk aktør (Ravneberg, 1999 og 2000). Den passet ikke lenger med den gamle forestillingen om vanføre som «stedbundne» («lenket til sengen»), eller som «hjelpeløse» og «hjemløse». Moderniseringen, i form av blant annet nye tekniske hjelpemidler til huset, rullestolen, bedre boliger, lettere adkomst til offentlige bygninger, motorsykkelen og bilen, skapte uante muligheter. Nye aktører som solidariserte seg med saken, engasjerte seg på arenaen: journalister, foreldre, forfattere, politikere og fagfolk. Tradisjonell filantropi ble skjøvet ut på sidelinjen. Aksjonen «Rettferd for de Handicappede» bidro til økt oppmerksomhet rundt handikappedes levekår. Mange av aktørene hadde flere posisjoner på arenaen. For eksempel var journalist Arne Skouen både journalist og aktivist. Han var far til et barn som hadde blitt plassert på institusjon og som led sterkt. Dette ga økt legitimitet og styrket saken og den nye identiteten til dem det angikk (Ravneberg, 1999 og 2000). Snuoperasjonen på 1960-tallet var motivert ut fra en annen måte å forstå «vanførhet» på. Verdigrunnlaget har likhetstrekk med «den sosiale modellen» og representerte et brudd med den medisinske modellen. Mens tilstanden i lys av den medisinske modellen ble forstått og omtalt som noe patologisk eller mangelfullt ved individet, ble det i lys av den sosiale modellen sett som resultat av samfunnsmessige barrierer, holdninger og minoritetsproblematikk (Garland-Thomson 1997, s. 6). Vanføre i ledende verv var en egen kraft i bevegelsen som sprengte filantropien innenifra. Samtidig fikk aktørene solidarisk støtte utenfor bevegelsen. Det lå innebygget i måten moderniseringen av samfunnet fant sted på, at «stedbundetheten» kunne utlignes. Vanføre-begrepet var ute. Handikap-begrepet ble symbolet på den nye sosiale konstruksjonen av funksjonshemming. Handikap-begrepet bygget på forestillingen om at konkurranseforholdet kunne utlignes, inspirert av golf-spillet (Froestad & Ravneberg, 1991; Ravneberg, 1999). Ulike konkurrenter ble vektet for å gjøre kampen mer lik. Målet var å skape likestilte konkurrenter. Det lå en optimisme i denne nytenkningen.

På 1980-tallet ble begrepet «funksjonshemmet» offisielt introdusert i Norge som en mer generell betegnelse enn handikap og skulle stadfeste et større mangfold av identiteter. Allerede i Stortingsmelding nr. 88 (1966/67) ble det pekt på at betegnelsen funksjonshemmet for så vidt falt sammen med ordet handikappet, men begrunnelsen for navneendringen var at mange oppfattet begrepet «handikappet» som mer statisk enn funksjonshemmet. Betegnelsen funksjonshemmet var heller ikke lenger primært knyttet til de klassiske synlige funksjonshemningene som blinde, døve og vanføre. Personer med mer eller mindre skjulte funksjonshemninger stod frem og definerte seg som funksjonshemmede, for eksempel dyslektikere eller folk som stammet. Disse organiserte seg i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, mens Handikapforbundet i større grad ble en organisasjon for personer med synlige bevegelseshemninger. At staten foretrakk å bruke betegnelsen funksjonshemmet, var med på å befeste og legitimere at saken ikke lenger dreide seg om filantropisk virksomhet og veldedighet, men om rettigheter (Ravneberg, 1999).

Utover på 1990-tallet ble mange imidlertid negative også til betegnelsen funksjonshemmet. Begrunnelsen var at den var kontekstløs, at den ikke samsvarte med nyvunnet kunnskap og det nye synet på funksjonshemming som vektla barrierer og hindringer i miljø og omgivelser heller enn den «personlige tragedie-tenkningen» forbundet med den medisinske modellen. I stedet ble uttrykkene funksjonsevne, mennesker med nedsatt funksjonsevne og samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer lansert og tatt i bruk offisielt og dermed presentert som politisk korrekt. Bruken av betegnelsen «mennesker med funksjonsnedsettelser» er inspirert av den amerikanske betegnelsen «people with disabilities», som fremhever «people-first», altså mennesket først og identitet etterpå. Dette er forskjellig fra den engelske betegnelsen som anvender betegnelsen «disabled people». Her fremheves «identity-first» – identitet først, og så mennesket (Liebowitz, 2015). Aktivister innen den svenske funkisbevegelsen og den engelske «Disability-movement» vektlegger til forskjell fra Norge dermed «identity-first»-betegnelsen. Begrunnelsen til aktivistene i Sverige og England er at de mener at «menneske-først» er knyttet til den medisinske modellen med et negativt vurderende blikk på enkeltindividet, mens «identitet-først» kan relateres til den sosiale modellen, som retter søkelyset mot den pågående kampen om å redusere barrierer i samfunnet (Liebowitz, 2015). De svenske og engelske aktivistene hevder at den sosiale modellen anerkjenner funksjonshemming som en del av det menneskelige mangfoldet, og at det er samfunnets ansvar å fikse på det som skaper barrierene, det er ikke individets ansvar, derfor identity-first (Institutet för språk och folkminnen, 2015). Funkisbevegelsen i Sverige har derfor lansert et nytt alternativ: «personer med funksjonsvarianter» (ibid.), mens «funksjonsulik» eller «funksjonshindret» har som nevnt innledningsvis blitt foreslått som alternativ i Norge.

Situasjonen i dag – en mer radikal bevegelse?

Slangordet «funkis» reflekterer nye og mer radikale verdier som funksjonshemmede er opptatt av i dag, dette gjelder også den svenske og engelske bevegelsen. I Sverige ble ordet funkis presentert som årets nyord i 2015. Det handler om menneskerettigheter: «Funkisrörelsen strävar efter att få omvärlden att se tillgänglighet som en fråga om mänskliga rättigheter, och inte ett särintresse. Den nya antidiskrimineringslagen, där otillgänglighet klassas som diskriminering, är ett steg i rätt riktning.» Slangordet forklares i Sverige som en mindre «pk (politisk korrekt) förkortning av ordet funktionsnedsatt» (Slangopedia, 2018). I Norge kan ordet spores tilbake til 2011, til «Funkisdagen» som årlig har vært arrangert i Bergen og Stavanger etter dette. Verdigrunnlaget til Norges Handikapforbunds ungdomsorganisasjon fra 2018 understreker at det er samfunnet som er funksjonshemmende, og at funksjonshemming ikke eksisterer i et universelt utformet samfunn (NHFU, 2018):

I dag er samfunnet funksjonshemmande og hindrar menneske i å oppnå draumar og potensial. Difor arbeider vi for eit funksjonsfremjande samfunn, der alle kan delta på likeverdig grunnlag. I eit universelt utforma samfunn eksisterer ikkje funksjonshemming, fordi nedsett funksjonsevne berre er ein variasjon av menneskeheita. I dette samfunnet vektlegg vi ikkje kven som blir utsett for hindringar, men kva som er hinderet. På denne måten flyttar vi fokuset frå funksjonshemma som offer til at det er hinderet som er problemet.

«Handikapbevegelsens» kampsaker på 1960- og 1970-tallet videreføres her med en mer radikal agenda. Et annet eksempel på dette er da den norske funkisbevegelsen sommeren 2018 for første gang deltok i Pride Parade, dels for å være synlig og feire at kjærlighet er for alle, og dels for å vise sin solidaritet med andre minoriteter som også utsettes for diskriminering (Handikapnytt, 2018). En skulle imidlertid tro at kampsaker som startet for over 60 år siden, var over nå. Noen kamper er vunnet. Andre pågår. Funkiser opplever fortsatt å bli ekskludert fra viktige samfunnsområder som utdanning og arbeidsliv. Økte segregeringstendenser oppleves, i form av bygging av egne boliger for «funksjonshemmede» adskilt fra øvrig boligmasse, eller opprettelse av egne avdelinger for «funksjonshemmede» barnehagebarn (Olsen et al., 2016). Lærerutdanningen kritiseres fra flere hold for ikke å ta opp temaet. I en rapport om hatytringer og funksjonshemmedes erfaringer rettes det kritikk mot lærerutdanningen fordi den i liten grad forbereder lærerstudentene på å møte elevgruppen. Det brukes sterke ord: «lærere er i liten grad forberedt på å håndtere hatytringer mot elever med funksjonsnedsettelser» (Olsen et al., 2016, s. 7).

Forskning viser at diskriminering av funkiser på ingen måte er et sjeldent fenomen i Norge. Det erfares ikke bare ubehagelige opplevelser i møte med andre, men også ytringer som oppleves som krenkende, eller ytringer som kan falle inn under betegnelsen hatytringer forstått som nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende. Slike går ikke bare på verdigheten løs, men kan ramme både status og anseelse i samfunnet (Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2015, s. 12). Som Olsen et al. påpeker, har vi liten kunnskap om den norske befolkningens holdninger til funksjonshemmede. En rekke forskningsprosjekter har undersøkt majoritetsbefolkningens holdninger til minoriteter, blant annet prosjekter ved stiftelsen Fafo, Institutt for samfunnsforskning, Holocaustsenteret eller Dembra), men det finnes svært lite forskning på majoritetsbefolkningens holdninger til funksjonshemmede (Olsen et al., 2016).

Holocaustsenteret undersøker for eksempel holdningene til jøder og andre minoriteter, men ikke til funksjonshemmede. Et uttrykk for manglende kunnskap eller bevissthet er for eksempel journalisters utsagn om personer som er «lenket til rullestolen». Et annet eksempel er en journalist som uttalte følgende om en fotballtrener: «Vil ikke selvtilfredsheten bli en funksjonshemming når han (det vil si fotballtreneren) skal prøve å lirke det norske laget gjennom den kommende VM-kvalifisering?» Videre: En kjent politiker blogget om det han kaller «autistisk politikk», og dommere omtales som «blinde» og «evneveike». Poenget er at media og andre sosiale kanaler bidrar på denne måten til at det prentes inn stereotype og negative oppfatninger av funksjonshemming som kan virke svært sårende, særlig for personer med diagnoser som autisme, svaksynthet, blindhet eller utviklingshemning (Olsen et al., 2016, s. 67).

Fuck funkofobi – bare i Sverige og Storbritannia?

Det norske språket, til forskjell fra det svenske og det engelske, mangler uttrykk som betegner holdninger og manglende bevissthet om diskriminering av funkiser. Dette kan tyde på at den svenske funkisbevegelsen og den engelske Disability Movement er mer radikal enn den norske. På engelsk har ordene «disablism» og «disablist» (og «ableism») eksistert siden 1990-tallet. I Sverige ble ordene «funkofobi» og «funkofob» tatt i bruk utover på 2000-tallet, og (ikke uten press fra den svenske funkisbevegelsen) tatt inn i svenske leksikon. Funkofobi betegner «fordommer personer kan møte i samfunnet dersom de blir oppfattet som å ha en funksjonsnedsettelse» (Institutet för språk och folkminnen, 2015). I Sverige driver flere Facebook-grupper gapestokk-kampanjer mot funkofobe holdninger, som for eksempel Facebook-gruppene «Fuck funkofobi» (Facebook, 2012) eller «Jag er jo inte funkofob, men» (Facebook, 2019): På sistnevnte side står det om organisasjonen: «Det ska inte längre vara så att man kan uttala sig funkofobiskt - utan att känna av några konsekvenser! Här hänger vi ut de som ser oss som mindre värda och hotar vår frihet! Tipsa gärna!» (Facebook, 2019).

Ordet kan forstås som et svensk motmaktbegrep på linje med homobevegelsens begrep «homofobi» og «homofob», eller ordene «rasisme» og «rasist». At ordene ikke eksisterer i det norske språket og heller ikke står i leksikon, kan tyde på flere ting. For det første kan årsaken være en svak funkisbevegelse i Norge som ikke når frem med sitt budskap. En annen årsak kan være at det ikke er aktuelt i Norge å bruke begrepet funkofob, da folk kanskje opplever at det er lite hatytringer rettet mot dem. Eller kan det også være slik at man har blitt så vant til å bli diskriminert at man ikke ser det lenger, hvis noen spør? (Olsen et al, 2016)

Et søk på nettsidene til Unge funksjonshemmede (tidligere Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons Ungdom) og Norges Handikapforbunds Ungdom viser mange treff på ordet funkis, men ingen treff på ordet funkofobi. Et søk på Google gir 6500 treff, de fleste svenske. I norske leksikon relateres som nevnt innledningsvis funkisbegrepet til arkitektur. I norske ordbøker finnes ikke ordet funkofobi.

Oppsummering

Gruppen(e) innenfor den sosiale funkisbevegelsen har hatt ulike identiteter, navn og benevnelser over tid. Bak begrepene skjuler det seg ulike kunnskaper og identiteter som har vokst frem og endret seg i pakt med endringer av verdigrunnlaget i den sosiale bevegelsen. Det gjelder særlig ulikt syn på relasjonen mellom individ og samfunn. Den medisinske modellen versus den sosiale modellen har i kapitlet blitt anvendt som analyseverktøy for å forstå endringer i identitetspolitikken og menneskerettighetsverdiene bak slangordet «funkis». Personer som kaller seg for «funkis», ser ikke seg selv som funksjonshemmet, men ser samfunnet som funksjonshemmende. Kapitlet viser at den norske sosiale bevegelsen har tatt i bruk tankegodset forbundet med den sosiale modellen, men kanskje ikke like radikalt sammenlignet med Sverige og England? Et uttrykk for dette er ordet «funkofob», som ikke eksisterer i det norske språket. I dag brukes betegnelsen «mennesker med funksjonsnedsettelser» offisielt i Norge, som i den amerikanske betegnelsen «people with disabilities». Dette er imidlertid en betegnelse som kritikerne i Sverige og England hevder er i pakt med tenkningen som ligger til grunn for den medisinske modellen.

Bruken av slangordet «funkis» tyder uansett på en radikalisering av bevegelsen og kan forståes på samme måte som vi forstår sosialt kjønn eller genus (gender), om hvordan vi omtaler kropper og hvilke systemer som konstrueres for å forstå kroppens funksjoner og normer knyttet til det. Funkis eller funksjonshemming er sosialt konstruert på samme måte som sosialt kjønn. At noe er sosialt konstruert, betyr ikke at det ikke er reelt eller virkelig, det betyr at det kunne vært annerledes, og at fortolkningene er foranderlig over tid. Hvordan og i hvilken utstrekning kropper anses for å være funksjonelle, er for en stor del avhengig av det samfunnet en lever i til enhver tid, og hvilke normer som finnes i samtiden i forhold til hva en kropp skal kunne klare. På samme måte som sosialt kjønn handler funkisbegrepet om hva en person gjør, heller enn hva en person «har» eller «er». I lys av dette perspektivet blir det dermed trappene utenfor et hus som er årsaken til at en rullestolbruker ikke kommer inn, ikke det faktum at personen er rullestolbruker. Funkisbegrepet fungerer som en ny selvidentifikasjon – å være funkis er ikke avvikende, det er normen.

Litteratur

Anspach, R.R. (1979). From Stigma to Identity Politics: Political Activism among the Physically Disabled and Former Mental Patients. Social Science & Medicine Vol. 13 a.

Breivik, J.K. (2007). Døv identitet i endring: Lokale liv – globale bevegelser. Oslo: Universitetsforlaget.

Canguilhem, G. (1989). The Normal and the Pathological. New York: Zone Books.

Cohen, J. (1985). Strategy or identity: New theoretical Paradigms and Contemporary Social Movements. Social Research, nr. 52.

Facebook (2012): Fuck funkofobi. Hentet fra Facebook 03.02.2021 https://www.facebook.com/funkofobi/photos/a.368221803229343/368221806562676/

Facebook (2019): Inte funkofob, men. Hentet fra Facebook 03.02.2021 https://www.facebook.com/Intefunkofobmen/photos/a.466766243885476/467364037159030/

Foucault, M. (1985). The archaeology of Knowledge. London: Tavistock Publications.

Foucault, M. (2004). Abnormal. Lectures at the Collège de France, 1974–1975. Picador.

Froestad, J. & Ravneberg, B. (1991). Fra veldedighet til rettighet. Historien om Norges Handikapforbund. Oslo: Gjerholm Grafisk.

Garland-Thomson, R. (1997). Extraordinary bodies. Figuring physical disability in American culture and literature. New York: Columbia University Press.

Goodley D. & Runswick-Cole C.R. (2011). The Violence of Disablism. Sociology of Health & Illness Vol. 33 No. 4.

Grue, L. (2004). Funksjonshemmet er bare et ord. Forståelser, fremstilling og erfaringer. Oslo: Abstrakt forlag.

Grue, J. (2015). Disability and discourse analysis. New York: Ashgate.

Grue J. (2016). The social meaning of disability: a reflection on categorisation, stigma, and identity in Sociology of Health & Illness. 38(6):957264. DOI: https://doi.org/10.1111/1467-9566.12417

Grue J. (2014). Kroppsspråk: Fremstillinger av funksjonshemming i kultur og samfunn. Oslo: Gyldendal akademisk.

Handikapnytt (2018). Funkis-fest på en flåte i folkehavet. https://www.handikapnytt.no/funkis-fest-pa-en-flate-i-folkehavet/

Handikapnytt (2019). Duket for Funkfest i Oslo. https://www.handikapnytt.no/duket-for-funkfest-i-oslo/

Hasund, I.K. (2020). «Slang» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. mai 2020 fra https://snl.no/slang

Holme, L. (1996). Konsten att göra barn raka. Ortopedi och vanförevård i Sverige till 1920. Doktorgradsavhandling. Stockholm: Carlsson Bokförlag.

Holst, J. (1978). Normalitet. København: Christian Ejlers forlag.

Kristiansen, K., Vehmas, S. & Shakespeare, T. (red.) (2009). Arguing about disability: philosophical perspectives. New York: Routledge.

Liebowitz, C. (2015). I am disabled: On identity-first versus people-first language. https://thebodyisnotanapology.com/magazine/i-am-disabled-on-identity-first-versus-people-first-language/

Likestillings- og diskrimineringsombudet (2015). Hatytringer og hatkriminalitet. Oslo.

Norges Handikapforbund (2017). Strategi for 2017-2021. Jeg tør å si fra, gjør du? https://nhf.no/wp-content/uploads/2019/11/Strategi_NHF.pdf

Oliver, M. (1990). The politics of disablement. London, MacMillan Press.

Olsen, T., Vedeler, J.S., Eriksen J. & Elvegård, K. (2016). Hatytringer. Resultater fra en studie av funksjonshemmedes erfaringer. NF-rapport nr. 6, Nordlandsforskning.

Pedersen, H. (2020). Aktivitetshjelpemidler, endring og identitet. En kvalitativ studie om betydningen av aktivitetshjelpemidler i fritid og hverdagsliv. Doktorgradsavhandling, NTNU 2020:358.

Ravneberg, B. (1992). Ressursmobilisering og identitetsorientering i en sosial bevegelse. En analyse av bevegelseshemmedes organisering i Norge. Hovedfagsoppgave, Universitetet i Bergen.

Ravneberg, B. (1999). Normalitetsdiskurser og profesjonaliseringsprosesser. En studie av spesialpedagogenes yrkesutvikling 1880–1990. Dr.gradsavhandling. Rapport nr. 69, Universitetet i Bergen.

Ravneberg, B. (2000). Nødsarbeid, hjelp til selvhjelp, forkynnelse eller sosialpolitisk likestillingssak? Fortolkninger av funksjonshemming og funksjonshemmedes sak sett gjennom bevegelseshemmedes egenorganisering 1940–1990 i Froestad J., Per S. & Söder, M. (red.) Funksjonshemming, politikk og samfunn. Oslo: Gyldendal akademisk.

Ravneberg, B. (2009). De rette tekniske hjelpemidlene. Om betydningen av design og estetikk i hjelpemiddelformidlingen., I Jan Tøssebro (red.). Funksjonshemming; politikk, hverdagsliv og arbeidsliv. Oslo: Universitetsforlaget.

Ravneberg, B. (2012). Usability and abandonment of assistive technology. Journal of Assistive Technologies, volume 6, no. 4.

Ravneberg, B. & Söderström, S. (2017). Disability, Society and Assistive Technology. London/New York: Routledge.

Shakespeare, T. (2006). Disability Rights and Wrongs. London/New York: Routledge.

Shakespeare, T. (1997). The Social model of disability. I Davis, L.J. (red.). The Disability Studies Reader. New York: Routledge.

Slangopedia (2018). Vad är det du säger. Hentet 13.05.2020 fra http://www.slangopedia.se/ordlista/?ord=funkis

Solvang, P. (2002). Annerledes: uten variasjon, ingen sivilisasjon. Oslo: Aschehoug.

Solvang, P. (1994). Biografi, normalitet og samfunn: en studie av handikappedes veier til utdanning og arbeid i Skandinavia. Sosiologisk institutt/Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Språktidningen (2015). https://spraktidningen.se/nyord2015

Stortingsmelding nr. 88 (1966/67). Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede.

Sundstrøm, H.M. (2015). Funkis-fedre. Hvordan funksjonshemmede fedre gjør farskap. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO.

Sørvesten (2015). Medlemsblad for Norges Handikapforbund Sørvest, Rogaland og Hordaland. https://nhf.no/soervest/sorvesten/

Touraine, A. (1981). The Voice and the Eye, An analysis of Social Movements. New York: Cambridge University Press.

Unge funksjonshemmede (2019). All politikk er funkis-politikk. https://ungefunksjonshemmede.no/ny-generalsekretaer-all-politikk-er-funkis-politikk/

Tøssebro, J. (red.). (2009). Funksjonshemming; politikk, hverdagsliv og arbeidsliv. Oslo: Universitetsforlaget.

Villadsen, K. (2004). Det sociale arbejdes genealogi: om kampen for at gjøre fattige og udstødte til frie mennesker. København: Hans Reitzels Forlag.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon