Denne antologien er et resultat av den internasjonale konferansen The Russian Revolutions of 1917: The Northern Impact and Beyond, som ble avholdt ved Universitetet i Tromsø i oktober 2017. Målet med konferansen var «å utforske hendelsene i 1917 med fokus på de nordlige regionene og spesielt revolusjonens påvirkning på […] Norge». Boka inneholder tolv kapitler fordelt på to seksjoner. Den første seksjonen («The Northern Impact») inneholder åtte kapitler som dreier seg om den russiske revolusjonens nedslag og påvirkning i en nordlig kontekst (hvilket her innebærer nordrussisk, norsk, nordnorsk og svensk kontekst). Den andre seksjonen («Beyond») har ikke et nordlig perspektiv, men inneholder fire bidrag som på ulike måter belyser ettertidens bearbeiding og fortolkning av 1917-revolusjonen. Boka inneholder en rekke interessante artikler, men den tematiske spredningen er i overkant stor og medfører at den, i likhet med mange slike antologier, fremstår noe ufokusert.

Bokas første del begynner med Vladislav Goldins kapittel om revolusjonen og borgerkrigen i det russiske nord (Arkhangelsk-, Vologda- og Olonets-provinsene). Dette er en relativt tettpakket beskrivelse av et komplisert hendelsesforløp som i 1918–1920 involverte en rekke aktører og kryssende konfliktlinjer: bolsjeviker, britiske og franske intervensjonsstyrker, russiske hvite styrker, finske hvite styrker, karelske separatister, samt opprørere og mytterister bak frontlinjene på både rød og hvit side. Hvite styrker kontrollerte Murmansk og Arkhangelsk en periode, men de var avhengige av støtte fra ententemaktene. Goldin får godt frem hvordan det russiske nord var et mikrokosmos av situasjonen i landet som helhet: Bolsjevikene manglet folkelig støtte her som ellers, men stod forholdsvis samlet mot en splittet opposisjon som dessuten var avhengig av utenlandsk støtte og dermed lett kunne diskrediteres som upatriotisk.

Neste kapittel, et av bokas mest vellykkede, er skrevet av Klas-Göran Karlsson og byr på «noen genetiske og genealogiske perspektiver» på den russiske revolusjonen i Sverige. Mens det genetiske perspektivet handler om hvordan svensker og Sverige påvirket den russiske revolusjonen, og hvordan revolusjonen påvirket det svenske samfunnet, handler det genealogiske perspektivet om hvordan revolusjonen er blitt fortolket og erindret i Sverige. Et viktig spørsmål når det gjelder den russiske revolusjonens påvirkning på verden utenfor, er hvorvidt bolsjevikenes maktovertakelse bidro til sosiale og politiske reformer i Vesten på grunn av revolusjonsfrykt. Sverige vedtok demokratiske reformer og åttetimersdag i 1918–1921, men Karlsson advarer mot å overdrive revolusjonens rolle her og viser til andre bakenforliggende faktorer, ikke minst at kampen for utvidet stemmerett allerede hadde pågått i flere tiår. Karlsson viser ellers hvordan utfallet av 1917-revolusjonen – bolsjevikenes diktatur – i etterkrigstiden ble anvendt som effektivt retorisk våpen i den borgerlige sidens kamp mot innførsel av planøkonomi og «lønnstakerfond», men konkluderer med at revolusjonen hundre år etter synes å ha mistet mye av sin meningsbærende kraft; hverken svenske historikere eller samfunnet for øvrig gjorde mye ut av hundreårsmarkeringen i 2017.

Kari Aga Myklebosts kapittel formidler et lite stykke av 1917-revolusjonens norske resepsjonshistorie ved å ta for seg Olav Broch (1867–1961), en av Norges fremste slavister, og hans rapportering i Aftenposten om hendelsene i Russland. Her får vi innblikk i Brochs (over)optimistiske vurdering av februarrevolusjonen. Broch beundret de liberale politikerne i den provisoriske regjeringen som forsøkte å styre landet etter tsarens abdikasjon. Myklebost viser hvordan Brochs håp om en liberal og demokratisk fremtid i Russland gjorde at han undervurderte motkreftene: Den folkelige radikalismen som preget en stor del av landets arbeidere og soldater, og som bolsjevikene visste å utnytte i sin streben etter maktovertakelse, ble av Broch avfeid som «pøbelvælde».

Påfølgende kapittel, forfattet av Tatiana Troshina og Ekaterina Kotlova, dreier seg om hva som hendte med utenlandsk eiendom i det russiske nord i de første årene etter oktoberrevolusjonen. Forfatterne understreker innledningsvis viktigheten av spørsmålet om utenlandsk eiendom for det nye regimet: På den ene siden krevde man nasjonalisering av all eiendom, på den andre siden skapte situasjonen et praktisk behov for utenlandske investeringer. Det gis inntrykk av en kaotisk situasjon der utenlandske eiere reddet unna det de kunne, men det er vanskelig å skimte noe overordnet poeng i denne teksten, som fremstår som noe umotivert. Det blir for øvrig fremsatt en påstand om at den russiske revolusjonen, i motsetning til andre europeiske revolusjoner, var «et opprør mot modernisering» (s. 57), hvilket ikke uten videre fremstår som åpenbart.

Victoria V. Tevlinas kapittel tar for seg «Norges første flyktningproblem» (s. 70), nemlig russisk emigrasjon til Norge etter 1917-revolusjonen. Av de anslagsvis 700 000 som forlot Russland i kjølvannet av revolusjonen, endte rundt 700 opp i Norge. Tevlina gir et kort, men interessant innblikk i denne gruppens liv i Norge. Eksempelvis berettes det om den sosiale nedstigningen mange av emigrantene opplevde. De fleste hadde adelig bakgrunn, mange hadde tjenestegjort som offiserer og i det øvre sjikt av statsapparatet. I Norge måtte de skape seg nye liv som skomakere, malere, nattevakter, sjåfører, trikkekonduktører og vaktmestre.

Kapittelet til Åsmund Egge ser på Aleksandra Kollontaj sin diplomatgjerning i Norge og Sverige i mellomkrigsårene. Egge tegner opp et sympatisk og fornøyelig portrett av en dyktig diplomat som innenfor gitte rammer bidro til å fremme fredelige relasjoner mellom Sovjetunionen og de nordiske landene. Neste kapittel, av Ole Martin Rønning, bygger på forfatterens doktoravhandling om norske kommunister som studerte ved internasjonale kaderskoler i Moskva. Rønning gir en konsis oversikt over oppbyggingen og formålet med denne ideologiske utdanningsinstitusjonen og ser nærmere på de om lag 90 norske menn og kvinner som studerte ved slike skoler i perioden 1926–1936. Skoleringen hadde både teoretiske sider (hvordan snakke og tenke «korrekt»; «kritikk og sjølkritikk») og praktiske elementer (deltakelse i tvangskollektiviseringsaksjoner). Rønning viser at de norske elevene fikk betydelig innflytelse på styringen av NKP fra midt på 1930-tallet til 1960-tallet (med unntak for perioden 1942–1949) og slik bidro til partiets pro-sovjetiske orientering.

Hallvard Tjelmeland står bak det siste kapittelet i bokas første seksjon, som handler om oktoberrevolusjonens påvirkning på arbeiderbevegelsen i Nord-Norge. Tjelmeland ser den særlig utbredte radikalismen i nord som uavhengig av 1917-revolusjonen og formet av andre sosiale og økonomiske faktorer, herunder lokale klassemotsetninger og utbredelsen av former for industri (særlig gruvedrift) som så ut til å medføre radikalisering av arbeidere nærmest overalt. Samtidig argumenterer Tjelmeland for at det ble dannet en egen nordnorsk politisk kultur vis-à-vis Sovjetunionen som vektla samarbeid fremfor konfrontasjon, og som hadde sine røtter ikke bare i den nevnte nordlige radikalismen, men også i pomorhandelen og lokalbefolkningens ønske om å opprettholde og utvikle kulturelle bånd med folk på den andre siden av grensen.

De fire bidragene i bokas andre del handler om henholdsvis fremstillingen av det vestsibirske Khanty-folkets opprør mot Stalins kollektivisering i en russisk film fra 2014 (skrevet av Andrei Rogatchevski), utviklingen av synet på 1917-revolusjonen blant russiske emigranter (av Catherine Andreyev), en British Library-utstilling i anledning hundreårsmarkeringen av revolusjonen (av Ekaterina Rogatchevskaia) og Putin-regjeringens erindringspolitiske omgang med 1917-revolusjonen (av Jens Petter Nielsen). Disse handler ikke om revolusjonens nordlige aspekter, men synes å være tatt med for å ha noe å fylle boka med. Det er ikke desto mindre interessante og velskrevne bidrag, med unntak av Andreyevs tekst, som virker sammenrasket. Særlig Nielsens kapittel om hvordan Kreml under Putin har strevet med å ramme inn 1917 på en måte som ikke splitter, men forener, og på en måte som ikke fremmer revolusjonære impulser, fortjener å bli lest.

The Russian Revolutions of 1917 er en typisk konferanse-antologi som spriker i mange retninger. Det nordlige perspektivet er riktignok en rød tråd gjennom første del av boka, men bidragene er ikke koblet på hverandre, og det mangler i det hele tatt en felles, samordnende problemstilling. Innledningskapittelet, som gjerne brukes til å knytte ting sammen, nøyer seg med å beskrive de ulike bidragene. Få av kapitlene knytter sine funn til større spørsmål i historiografien om den russiske revolusjonen. En rekke av bidragene står likevel godt på egne ben, og fremstår som verdifulle analyser av saksforhold knyttet til 1917-revolusjonen i nord, til norsk-russiske relasjoner og til revolusjonens etterdønninger i ulike sammenhenger.