Filosofen og forleggeren Frode Molven har gjennom to tiår vært en aktiv norsk formidler av Hayden Whites og Frank Ankersmits analyser av historievitenskapen. Å lese historie, en omarbeidet versjon av hans doktoravhandling fra 2017, tar et kritisk oppgjør med Whites berømte og sterkt omdiskuterte teori om at historieskrivningen er prefigurert gjennom et begrenset antall narrative grunnstrukturer.

Den opprinnelige tittelen, «Historieskrivningens strev», får effektivt frem avhandlingens sentrale tese: Det som gjør noe til historieskrivning, i motsetning til essayistikk eller skjønnlitteratur, er ifølge Molven at historikeren strever med å skape en meningsfull tekst av et gjenstridig og mangetydig materiale. Derfor kan historieskrivningen ikke uttømmende forstås ved hjelp av en strukturalistisk litteraturteori.

Dette vil praktisk talt alle empirisk arbeidende historikere kunne nikke bifallende til. Men det bredt aksepterte utgangspunktet følges opp med noen analytiske begreper som forfatteren i stor grad har utformet selv, og som danner utgangspunkt for en lesning av historikertekster som delvis atskiller seg fra måten historikerne selv vanligvis leser slike tekster på.

I sitt strevsomme arbeid med et materiale rår historikeren over visse språklige, kulturelle, metodiske og teoretiske ressurser. Men i historieskrivningen vil materialet «lett motsette seg slike ressurser»: Det går aldri restløst opp i et klassisk lærestykke, et utviklingsskjema eller en generell modell. «Materiale», «ressurser» og «strev» blir dermed nøkkelbegreper i Molvens analyse. I tillegg introduseres en viktig distinksjon mellom «handlingstid» og «tidsflyt». Handlingstid er historisk tid slik den oppleves og struktureres av de historiske aktørene selv, mens tidsflyt er historisk tid slik den lar seg oppfatte og strukturere av historikeren i tilbakeblikk. Når historikeren for eksempel konstaterer at bestemte fortidige handlinger på lang sikt fikk konsekvenser stikk motsatt det aktørene selv intenderte, eller at en bestemt hendelse kom til å danne et avgjørende historisk vendepunkt, distanserer han/hun seg fra aktørenes handlingstid og konstruerer historie som tidsflyt.

Alt dette kan høres kjent ut for historikere med en viss kjennskap til diskusjonene om fagets grunnlagsproblemer: Molvens «materiale» likner kildebegrepet, «ressurser» virker beslektet med det som blant historikere ofte omtales som teori og metode, og «strev» vekker assosiasjoner til den klassiske hermeneutikkens lære om tolkning som en stadig produktiv (strevsom) vekselvirkning mellom helhetsforståelse (ressurser) og forståelse av det partikulære (materiale).

Med sin egenartede terminologi søker Molven likevel å skape distanse ikke bare til Hayden White, men også til historiefagets etablerte måter å analysere sine egne grunnlagsproblemer på. Molvens «materiale» og «ressurser» er løsere og mer omfattende begreper enn «kilder» og «teori» og «metode». «Strev» får hos Molven en viss ikonoklastisk undertone, i kontrast til hermeneutikkens konstruktive metaforer om «sirkler» eller «horisontsammensmeltning». Et sentralt premiss for Molven er at ressursene historikeren rår over for å transformere materiale til tekst, alltid er prinsipielt utilstrekkelige. Under overflaten i en tilsynelatende avrundet og sammenhengende historikertekst vil en oppmerksom lesning derfor kunne øyne gliper, sprekker, til dels også direkte motsigelser, mellom materiale og ressurser.

Slike tegn på at historikeren «strever», er nettopp hva Molven jakter på i sin analyse av ulike typer historieskrivning. Man kan her ane en viss innflytelse fra poststrukturalismen og dens dekonstruksjon av teksters tilsynelatende fikserte mening. Det kan synes som om Molven ved hjelp av sine tilsiktet løse og åpne begreper søker å fastholde noe av den litteraturteoretiske inspirasjonen i lesningen av historikertekster som White i sin tid introduserte. Han vil overskride Whites strukturalistiske lære om narrativ prefigurasjon gjennom en poststrukturalistisk jakt på historieskrivningens différance. Men samtidig kommer han historikernes egen metodiske selvforståelse i møte gjennom den avgjørende vekt han legger på materialet som utgangspunkt og vilkår for historieskrivningen.

Dette er altså Molvens ressurser. Når han i bokens hoveddel søker å anvende disse på et bestemt materiale, i form av et utvalg historikertekster, fører det også i hans tilfelle til et tidvis «strevsomt» analysearbeid. Det er ofte instruktivt og erkjennelsesutvidende, især når han viser hvordan uløste motsetninger mellom ressurser og materiale får subtile språklig-litterære nedslag i historikertekstene. Men leseren blir også vitne til at forfatteren «strever» med å bringe høyst ulikeartede tekster fra ulike tidsaldre inn under den samme overordnede tolkningsstrategien. Molven har valgt seg ut fem tekster av fire historikere: Ludvig Holbergs Dannemarks Riges Historie (1732–1735), P.A. Munchs Det norske Folks Historie (1851–1863), Ernst Sarsʼ Udsigt over den norske Historie (1873–1891) og Historisk Indledning til Grundloven (1882) samt Sverre Bagges Mennesket i middelalderens Norge (1998).

Hvorfor akkurat disse tekstene? Det gir ikke boken noe svar på. Molven hevder at utvalget ikke er vesentlig, og at han «kunne lest hvilke historikere som helst for å belyse temaene jeg skal undersøke» (s. 12). Men har virkelig ikke utvalget av tekster noen konsekvenser for det bildet av historieskrivningen som tegnes? Hvorfor har Molven for eksempel valgt å springe rett fra Sarsʼ Udsigt til Sverre Bagges bok fra 1998? De forskjellige tekstene får også høyst ulik plass: Holberg og især Sars ruver i fremstillingen over henholdsvis 58 og 69 sider. Til sammenlikning får Munch 39 sider, mens Bagge avspises med bare 18 sider. Dette er påfallende, ikke minst i lys av Molvens bredt aksepterte påpekning av at Hayden Whites teori har en slagside mot 1800-tallets historiefilosofi og derfor ikke griper det særegne ved den empirisk arbeidende historikerens erkjennelsessituasjon og skrivemåte. Hvorfor gir han da størst rom i sin analyse til Ernst Sars, den i særklasse mest filosoferende norske historikeren gjennom tidene? Og hvorfor springer han derfra rett til en tilsynelatende nokså tilfeldig valgt historikertekst fra 1998, og derved over en rekke tekster som kunne være egnet til å belyse den empirisk forankrede historieskrivningens utvikling og egenart?

Ett tenkelig svar er at Molven ønsker å se historikeren «streve», og at Bagge her har fristet ham med sin fabulerende kretsing omkring en nesten uoverstigelig kløft mellom problemstilling og materiale. En annen mulig grunn er at Molven, ved siden av sin kritikk av White, gjerne vil utfordre den innflytelsesrike tesen til Reinhardt Koselleck om at den franske revolusjon innvarslet et avgjørende skifte fra en syklisk til en lineær, fremtidsorientert tidsoppfatning. Ved å stille Holbergs tekst sammen med verkene til den norske historiske skole og Sars, vil Molven vise at historieskrivningens vilkår i spenningsfeltet mellom materiale og ressurser, og mellom handlingstid og tidsflyt, ikke endres grunnleggende av dette angivelige bruddet. Synspunktet er tankevekkende, men fremstår som litt ugjennomsiktig.

Prisen for å hoppe over historieskrivningen som ligger mellom Sars og Bagge, er imidlertid høy. Alt i sin egen levetid kom Sars etter hvert til å fremstå som en avviker innen sitt fag. Senere norske historikere har da også, tross sin nokså monotone politiske venstreorientering, i dominerende grad videreført de epistemiske normene til Sarsʼ konservative kritikere. Sentralt i dette normverket står nettopp respekten for materialet og kravet om «nærkamp med kildene» (J.A. Seip). En nærmere drøfting av hvordan Molvens syn på historieskrivningen står i forhold til slike veletablerte normer i historiefaget, hadde vært svært interessant. Sentrale normsettere i nordisk historieforskning, som Weibull-brødrene i Sverige, Erik Arup i Danmark, og senere Jens Arup Seip og Ottar Dahl i Norge, har vært seg bevisst at historiske tolkninger er konstruksjoner, som riktignok er forankret i et bevismateriale gjennom kildekritikk, men som alltid er prinsipielt underbestemt av empiri. Å dekonstruere slike konstruksjoner har vært og er en integrert del av historikernes vitenskapelige praksis.

Selv om Molven er i dialog med mange teoretikere underveis i boken, plasserer han i liten grad sitt eget bidrag i en forskningssituasjon. Det hadde vært nyttig for leseren å få klar beskjed om når han tar mål av seg til å være nyskapende, og når han snarere bygger på etablerte synspunkter. Et viktig ubesvart spørsmål her er i hvilken grad dette arbeidet representerer en videreføring av den språklig-litterære vending i forståelsen av historieskrivningens egenart, og i hvilken grad det snarere vender tilbake til et klassisk utgangspunkt: at historieforskning på en gang er en kritisk-analytisk og konstruktiv virksomhet i spenningsfeltet mellom kildekritikk og skapende historisk syntese.

I en tid der akademia oversvømmes av likegyldig meritteringsprosa, er det noe velsignet gammeldags over Molvens avhandling. Vi ser en forfatter som søker å komme til klarhet om sentrale problemer på sin måte, til dels ved hjelp av redskaper han selv har tilvirket. Denne boken demonstrerer både styrken og svakhetene ved en slik forskningsstil.