Få om noen har hatt så stor plass i den norske middelalderen som Snorre Sturlason. Om mannen Snorre (1179–1241) vet vi egentlig ganske mye sammenlignet med mange middelalderforfattere. Han var en rik og innflytelsesrik høvding på Island. Han tilhørte Sturlungene, som styrte øya tidlig på 1200-tallet, og ble selv blant annet lovsigemann, det vil si Islands høyeste ombudsmann. Vi vet også at han reiste flere ganger til Norge, hvor han utviklet et vennskap med jarl Skule Bårdsson og ikke minst et fiendskap med kong Håkon Håkonsson som til slutt skulle koste ham livet. Imidlertid er det ikke Snorre som politiker som står sentralt i Sverre Bagges verk En kort introduksjon til Snorre Sturlason. Historiker og dikter, men som forfatteren av Heimskringla (ca. 1230), en av de viktigste kildene til de norske kongene i tidlig middelalder, og av Edda (ca. 1220), en lærebok om diktekunsten og om den førkristne mytologien. Hvilken type historiker var Snorre? Spørsmålet er ikke nytt, og vurderingen av Heimskringla som historisk kilde er det heller ikke. Helt siden profesjonaliseringen av historiefaget i Norge på 1800-tallet har man regelmessig stilt spørsmål om Snorre var en troverdig historiker som var opptatt av å gi en pålitelig framstilling av fortiden, eller om han heller var en romanforfatter som manipulerte fortidige hendelser for å gjøre beretningen mer interessant.

Sverre Bagge har gjort seg opp en mening allerede for 30 år siden, først med Society and Politics1 og siden med flere artikler, men tar det opp igjen i denne boken på en konsis og systematisk måte. Boka er ment å være en innføring til Snorre som historiker. De forskjellige temaene som er relevante i diskusjonen, samt forfatterens argumenter, er delt i 17 ganske korte kapitler. Dette må nok ha vært en utfordring som imidlertid Bagge lykkes godt med. Kravet om å være kortfattet gir lite plass til å diskutere de forskjellige meningene om Snorre som har vært dominerende i historiefaget over tid. Alternative synspunkter og hypoteser er likevel tidvis kort gjort rede for.

Selv om boka handler om Snorre, er det ingen tvil om at det er vanskelig å skille ham fra hans hovedverk, Heimskringla. Ethvert seriøst forsøk på å gripe forfatteren Snorre må nødvendigvis hvile på en nøye undersøkelse av de norske kongesagaene. Det er også klart at Sverre Bagge har et svært godt kjennskap til disse sagaene, og et gjennomgående trekk ved boka er den hyppige bruken av utdrag og sitater i Bagges diskusjon. Dette er et godt grep som gjør teksten lett å lese og interessant.

Utenom innledningen handler de fem første kapitlene om konteksten rundt Snorre og Heimskringla og de spørsmålene man stiller til ham som historiker: Hvordan jobbet han med teksten sin? Hva var hans metode, hvilke kilder brukte han, og hva slags sagaforfatter var han? I hovedbolken av kapitlene studerer Bagge hvordan Snorre framstiller konger, samfunnet, krig, utenrikspolitikk og mirakler i kongesagaene. Diskusjonen om disse temaene er ofte basert på en fin blanding av historiografiske betraktninger og flere utdrag fra Heimskringla. Vi lærer her at Snorre ikke var særlig interessert i slag og militære konflikter, noe som skiller ham fra mange andre sagaforfattere. Snorre hadde også liten sans for det overnaturlige. Derimot viser Bagge at det bildet vi har av det norrøne samfunnet som dominert av feider, gaveutvekslinger, allianser og politiske kalkyler, i stor grad baserer seg på Snorres iakttakelser.

Målet med disse kapitlene er å avsløre Snorres historieoppfatning og til syvende og sist avgjøre om Snorre var en som skrev for å bevare fortiden eller for å skape den. Bagges eksplisitte svar kommer sent i siste kapittel, men er tydelig gjennom hele boken: Snorre er «først og fremst en historiker». Spørsmålet om Heimskringlas formål blir dermed sentralt i diskusjonen om tekstens troverdighet som kilde og om Snorres forfatterskap. Det som for Sverre Bagge gjør Heimskringla til en historisk kilde framfor en roman, og som gjør Snorre til historiker framfor en dikter, er hans nærhet delvis til hendelsene, men spesielt til kulturen og særlig den politiske kulturen i Norge i tidlig middelalder. Selv om enkelte detaljer kan være oppkonstruerte, forblir han den som best kan gi oss et glimt av datidens begivenheter og politiske kultur. Ifølge Bagge gjorde Snorre egentlig nøyaktig det som står i prologen til Heimskringla: spredte kunnskap om gjerningene til fortidige store menn før de blir glemt.

Om Snorre hadde en politisk agenda da han skrev disse sagaene, er diskutert i det nest siste kapittelet. Den politiske konteksten som Snorre befant seg i, det vil si hans forhold til jarl Skule og kong Håkon, og særlig kongens ambisjoner om å underlegge seg Island, kan for eksempel ha påvirket hans framstilling av konger. Tross alt tilhørte Snorre et samfunn uten konger. Bagge avviser at vi her har med propaganda å gjøre. Argumentet hans er todelt. For det første er så lange tekster som disse sagaene praktisk uegnet til propaganda. For å ha en hvilken som helst virkning på folkets oppfatninger måtte det sirkulere mange kopier. Dette var kostbart og tidkrevende. Bagges mening hviler på det snevre premisset at et politisk budskap via skrift kan nå sin mottaker bare gjennom individuell lesing. Det er å glemme at i et protolitterært samfunn som 1200-tallets Norge var, ble tekstinnhold tilgjengelig gjennom kollektiv høytlesning og muntlig overføring. Heimskringla og andre sagaer var en del av det kulturelle landskapet ved de norske fyrstenes hoff og spesielt i eliten på Island, og kunne spre et politisk budskap til det tilsiktede publikumet: den verdslige eliten. Det andre argumentet berører hva som kunne ha blitt tendensiøst i Snorres skrifter. Inneholder kongesagaene en kritikk av norske konger? Med flere eksempler fra sagaene og komparative analyser med latinske historier mener Bagge at Snorres syn på kongedømmet var påfallende fritt for moralske og litterære normer. Han hverken skrev rosende portretter av konger eller framstilte dem som tyranner. Hvis han «dømmer» konger, er det kun ut ifra deres handlinger og uten å prinsipielt mene noe om kongedømmet som institusjon. Jeg mener likevel at Snorres påståtte «objektivitet» kan utfordres.

For eksempel kan man spørre seg om Einars tale til det islandske Alltinget i Snorres Olafs saga ikke bare avslører Snorres kritiske syn på kongemakt, men også utgjør et dyktig forsøk på å motvirke de norske kongenes ambisjoner om å påtvinge øya et kongelig styre. Mens Gudmundr, venn av kong Olav Haraldsson, taler til islendingene om Olavs forslag om å få hans vennskap mot en tributt og øya Grimsey, tar Einar ordet og forteller om tyranniet som truer dem om en konge mindre vennlig enn Olav kom til å etterfølge ham. Hele episoden er fortalt av Snorre med stor litterær dyktighet. Talen til Einar er preget av humor og ironi. Kritikken er heller ikke direkte rettet mot kong Olav. I sin tale smigrer også Einar islendingene når han priser deres nedarvede frihet. Selvfølgelig kan slike episoder tolkes og fortolkes i det evige uten å gi noen sikre svar om forfatterens intensjoner. Propagandaens fundament hviler presist på en iboende tvetydighet, og Einars tale 200 år før Snorres nedskriving kunne nok ha blitt et overtalelsesinstrument. I motsetning til Bagge ville jeg ikke gått så langt som til å avvise enhver form for propaganda i Snorres sagaer. Tross alt framstilte Snorre selv høvdinger og konger som kalkulerende politikere som alltid handlet ut fra tanken om politisk gevinst eller tap. Hvorfor skulle ikke høvdingen Snorre selv være slik?

Sverre Bagge har her klart å gi en god og kortfattet presentasjon av Snorre som forfatter av Heimskringla. Ikke alt kunne være med, men samtidig er ingenting glemt. Bagges presentasjon er også gjennomgående rikelig illustrert med episoder fra kongesagaene. Dette gjør boka lett leselig og interessant for det tilsiktede publikumet, det vil si studenter og et allment publikum. Det er i all hovedsak Bagges syn på Snorre som kommer fram: en historiker ikke så ulik sine moderne etterfølgere, med et visst innslag av kildekritikk og objektivitet etter datidens standard. Denne tolkningen har vært og kan fortsatt diskuteres. I så måte er denne boken også veldig stimulerende for akademikere.