Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Norske gjerningsmenn

Germanske SS Norge og arrestasjonene av de norske jødene
Norwegian perpetrators
The Germanic SS Norway and the arrests of Norwegian Jews
Historiker

Master i historie 2008

Under arrestasjonene av de norske mannlige jødene 26. oktober 1942 deltok nordmenn fra Germanske SS Norge. I tillegg til å delta i selve arrestasjonene ble de norske SS-mennene brukt som vakter, og flere kilder tyder på at de hadde en brutal fremferd. Hensikten med å bruke SS-mennene var å sikre at arrestasjonene ble lojalt gjennomført. Samtidig kan det ha vært et ønske sentralt hos SS-ledelsen om å sikre at alle de lokale SS-avdelingene deltok i Holocaust.

Det finnes en oppfatning om at få ble dømt for medvirkningen til Holocaust i Norge. Når det gjelder de norske SS-mennene, ble derimot over 30 prosent av de som deltok dømt for deltakelsen. Det viser seg at tidspunktet for domfellelsen hadde stor innvirkning på hvorvidt SS-mennene ble dømt for dette forholdet.

Nøkkelord: Germanske SS Norge, Holocaust, gjerningsmenn, Statspolitiet

Norwegian SS men from the Germanic SS Norway participated in the arrest of male Norwegian Jews October 26th, 1942. Norwegian SS men, in addition to guards, were used in the arrests, and sources indicate their brutal behavior. The reason why the SS men were used was to guarantee that the arrests were thoroughly conducted, but the SS leadership might also have wanted to make sure that all the Germanic SS formations participated in the Holocaust.

There is an assumption that few were convicted for their involvement in the Holocaust in Norway. However, of the Norwegian SS men who were involved in the arrests, over thirty per cent were convicted for their participation. The date of their convictions seems to be the main factor determining whether or not they were sentenced.

Keywords: Germanic SS Norway, Holocaust, perpetrators

Noen dager etter at de norske mannlige jødene var arrestert høsten 1942, stod følgende på trykk i Germanske SS Norges (GSSN) avis Germaneren: «I dag renses landet for jødenes innflytelse. Germanske SS Norge er garantien for at jødene og deres lakeier aldri mer skal få anledning til å bringe det norske folk i ulykke.»1

GSSN var en avlegger av det tyske SS. Organisasjonen skulle sikre SS innflytelse i Norge ved å være en spydspiss for, og vokter av, den nasjonalsosialistiske bevegelse. GSSN-mennene fikk ideologisk skolering og militæropplæring for å beskytte den «nordiske rase» mot dens fiender. Det var i lys av dette at GSSN stilte med mannskaper til aksjonen mot de jødiske mennene 26. oktober 1942, aksjonen mot kvinnene og barna 26. november samme år og ved arrestasjonen av de «arisk gifte» jødiske kvinnene og utenlandske jøder med alliert statsborgerskap den 15. januar 1943.

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på GSSNs rolle i arrestasjonene av de norske jødene, og behandlingen av dette i landssvikoppgjøret. De siste års forskning, ikke minst Bjarte Brulands verk Holocaust i Norge, har gitt betydelig innsikt i Holocaust slik det utspant seg her til lands. Særlig opptakten til deportasjonen, hvordan den ble ledet, organisert og gjennomført, herunder NS-myndighetenes kollaborasjon med tyskerne, har vi etter hvert fått god oversikt over. Likevel sier den norske holocaustlitteraturen lite om dem som deltok i selve arrestasjonen.

Det finnes noen unntak. Historiker Torgeir Sæveraas kom i 2018 med boken I skyggen mellom trærne om John Ekerholt, som ledet aksjonene mot jødene i Stavanger. Likeledes har historiker Tore Pryser skrevet om lensmennene som arresterte jødene i innlandsregionen.2 Dette er studier av enkeltindivider. Inngående studier av gruppene som var med på arrestasjonene, finnes ikke. Det nærmeste vi kommer, er kriminologiprofessor Per Ole Johansens forskning på Statspolitiet (Stapo). Hans forskning er dog mest konsentrert om sentrale personer i Stapo og sier lite om dem som faktisk var med på å gjennomføre arrestasjonene. Denne artikkelen søker å øke kunnskapen om en av gruppene blant norske gjerningsmenn, nemlig GSSN.

Tre temaer vil bli behandlet. Først vil jeg forklare hva slags organisasjon GSSN var, og hvorfor den ble brukt i aksjonene mot jødene. Dernest vil jeg forsøke å svare på hvem SS-mennene som deltok i arrestasjonen av de jødiske mennene, var, hvilke oppgaver de hadde, og hvordan de oppførte seg under aksjonene. Avslutningsvis vil jeg drøfte hvordan deltakelsen i jødeaksjonene ble behandlet i SS-mennenes landssviksaker. I hvor stor grad ble dette etterforsket? Hvor mange ble dømt for deltakelsen i arrestasjonene? Artikkelen bringer også inn et komparativt perspektiv idet jeg trekker paralleller til tilsvarende organisasjoners virksomhet i Nederland, Belgia og Danmark.

Det finnes oversikter over GSSN-medlemmene som var med på aksjonen mot de jødiske mennene, og over dem som var med på aksjonen 15. januar 1943. For å avgrense artikkelen vil hovedanalysen gjelde aksjonen mot mennene og GSSN-medlemmene som deltok i denne. De andre aksjonene vil trekkes inn der det er hensiktsmessig. Det finnes få kilder til GSSNs deltakelse i arrestasjonene. Kildegrunnlaget er primært landssviksakene mot de norske SS-mennene som deltok. Landssviksaker som kilde kan være problematisk fordi den siktede forsøker å unngå eller minimere sin straff. Vedkommende vil derfor si minst mulig eller komme med uriktige opplysninger. Sakene bærer også preg av at etterforskerne hovedsakelig var opptatt av å knytte de tiltalte til en organisasjon eller hendelse. Dermed kommer gjerningsmennenes personlige motiver i mindre grad frem. Når disse landssviksakene nå for første gang blir studert under ett, vil det likevel kunne gi et innblikk i de norske SS-mennenes deltakelse i arrestasjonen av de mannlige norske jødene.

Germanske SS Norge

Forløperen til GSSN ble opprettet i mai 1941 under navnet Norges SS. Da ble om lag 150 hirdmenn tatt i ed av Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Han utnevnte politiminister Jonas Lie til fører for avdelingen og justisminister Sverre Riisnæs til nestsjef og ideologisk leder. Etter edsavleggelsen gjennomgikk SS-aspirantene en tre ukers rekruttperiode på Elverum folkehøgskole og så en tid på Kongsvinger festning. Utdannelsen bestod i ideologisk skolering, opplæring i militære ferdigheter og eksersis. Norges SS skulle være en orden av politiske soldater etter mønster av det tyske Allgemeine SS. Opptakskravene var, som i Tyskland, basert på rasemessige og medisinske undersøkelser, vandel og fremferd. Med medlemskap i Norges SS ble rekruttene innlemmet i det tyske SS. Det var i prinsippet intet skille mellom å være Norges SS-medlem eller tysk Allgemeine SS-medlem; alle ble betraktet som del av den samme ordenen. Himmlers hensikt med Norges SS var å skape en ideologisk organisasjon med lojale politiske soldater. Slik kunne han sikre seg innflytelse i Norge på bekostning av andre tyske instanser og Nasjonal Samling (NS). Dette kom imidlertid raskt i bakgrunnen. Da tyskerne invaderte Sovjetunionen i juni 1941, vervet flertallet av Norges SS-medlemmene seg til fronttjeneste. Norges SS ble derfor liggende brakk nesten umiddelbart etter opprettelsen.3

Våren 1942 søkte SS på ny å øke sin innflytelse gjennom en norsk SS-organisasjon. Norges SS ble derfor relansert i juli 1942 under navnet Germanske SS Norge (GSSN). På papiret var GSSN underlagt både Quisling og Himmler, men i praksis hadde SS full kontroll. Organisatorisk sorterte GSSN under SS-Oberabschnitt Nord. Dette betød at organisasjonen, i prinsippet, tok sine ordrer fra Höherer SS- und Polizeiführer Wilhelm Rediess. GSSN hadde derfor nær tilknytning til det tyske Sicherheitspolizei (SIPO) og ble brukt i flere aksjoner mot norske motstandsfolk.4

Tilsvarende Germanske SS-organisasjoner (GSS) ble opprettet i tre andre land. I september 1940 ble Nederlandsche SS og Algemeene SS Vlaanderen opprettet i henholdsvis Nederland og Belgia, senere omdøpt til Germaansche SS in Nederland og Germaansche SS in Vlaanderen.5 Sistnevnte, altså SS i Belgia, bestod av flamlendere. I april 1943 ble Schalburgkorpset opprettet i Danmark.6 For Himmler hadde disse organisasjonene et dobbelt formål. Det ene var pragmatisk. Organisasjonene ville gi ham innflytelse i de okkuperte områdene, noe det var hard konkurranse om.7 Det andre formålet var ideologisk. Himmler så ikke på SS som tysk, men som germansk. Alle rasemessig verdige burde derfor innlemmes i SS, uavhengig av nasjonalitet. Denne pangermanismen stod også sterkt i GSSN, og var en kime til konflikt med mer nasjonalistisk anlagte nordmenn i Hirden og i NS for øvrig.8 I tillegg hevdet mange i Hirden og NS at GSSN var for tyskkontrollert, og en maktpolitisk konkurrent til deres egne posisjoner.9 Tilsvarende rivalisering preget også forholdet de andre GSS-organisasjonene hadde med de rådende nasjonalsosialistiske bevegelsene i sine respektive land.10

GSSN var organisert i underavdelinger, såkalte stormer, som sammenfalt med fylkesinndelingen. Stormene var igjen inndelt i tropper og lag. Nye medlemmer måtte gjennomgå et tre ukers kurs ved SS-Schule Kongsvinger før de etter ett års aspirantperiode ble fullverdige SS-menn. Medlemskapet var ingen fulltidsaktivitet, så medlemmene fortsatte i sitt daglige virke, men møttes til regelmessige samlinger i den stormen de var tilknyttet. Her ble det undervist i alt fra raselære til maskingeværskyting. SS-medlemmene måtte være forberedt på å bli innkalt til propagandaoppmarsjer, idrettsstevner og aksjoner.11 GSSN ble aldri noen stor organisasjon, om lag 1300 menn var i løpet av krigen tilknyttet avdelingen.12

Andelen norske SS-medlemmer, sett i relasjon til folketallet, skiller seg ikke særlig fra andelen i Nederland med om lag 6000 innom organisasjonen og det flamske SS med 3000.13 Sistnevnte hadde i tillegg en avdeling, kalt Vlaanderen-Korps, som bestod av om lag 500 menn som ikke fylte opptakskravene. I det danske Schalburgkorpset var rundt 1000 mann innom avdelingen.14 I tillegg til navnet skiller Schalburgkorpset seg på flere måter fra de andre GSS-organisasjonene. Tjenesten i korpset var, i motsetning til de andre, en heltidsaktivitet. Organisatorisk skilte den seg ut med en annen struktur og hadde blant annet en såkalt politisk avdeling, hvor omtrent 700 mann stod i det som ble kalt Landsstormen.15 Denne bestod av «passive» SS-menn og var ikke en fulltidsgeskjeft – og ligner kanskje mer på de andre GSS-organisasjonene enn selve Schalburgkorpset. Videre hadde korpset egen etterretningstjeneste som drev med «Gegenterror» i tett samarbeid med det tyske SIPO. Dette ble utført som svar på motstandsbevegelsens handlinger, og tok form av sprengninger og drap. Rekruttering til fronttjeneste, og ønske om å knytte til seg de frivillige i Waffen SS, var et fellestrekk for alle de fire GSS-organisasjonene. Likeledes var uniformeringen, ideologien, undervisningen og opplæringen svært lik i alle GSS-organisasjonene.

GSSNs ideologi var langt på vei identisk med den tyske SS-ideologien.16 SS-ideologien kan betraktes som en helhetlig verdensanskuelse og kan oppsummeres med utgangspunkt i det historikerne Terje Emberland og Matthew Kott kaller de fire mytologiske grunnbegrepene: blod, jord, forfedre og ætt.17 Det nordisk-germanske folkets rasesjel lå i folkets blod, som var «bærer av det skapende og heroiske, de livsopprettholdene [sic] egenskaper i vårt folk».18 Dette blodet, med dets iboende «fysiske og åndelige kvaliteter», hadde ifølge Himmler sitt utspring i det nordlige Tyskland og sørlige Skandinavia. Blodet var blitt foredlet gjennom jorda: Gjennom tusenvis av år med seleksjon og harde naturforhold hadde rasen fått sine egenskaper.19 Rasefellesskapet gikk på tvers av landegrensene, og SS så det som sitt mål å samle de fremste eksponentene for dette i SS-ordenen. Med utgangspunkt i forestillingen om blodets iboende urkraft ble forfedre og ætt de to andre bærende elementene i ideologien. Forfedrenes erfaringer og rasens kollektive «erindring og visdom» kunne man få tilgang til om man lærte seg å lytte til blodet.20 Betydningen av blodet, forfedrene og det å forvalte og bringe dette videre gjorde SS til en familieorden.

Ifølge SS var årsaken til at germanerne ikke hadde lagt under seg verden, at de til alle tider hadde ligget i kamp med «nærmest demoniske motkrefter».21 Disse kreftene, jødene, var selve antitesen til SS-ideologiens menneskeideal, biologisk, kulturelt og moralsk. Denne forestillingen om en kamp mellom germanere og jøder hadde en nesten mytologisk karakter. I foredraget «Jødedommen» fikk de første norske SS-medlemmene høre:

Jödene har alltid vært raseskjendere. Unge piker og kvinner som ikke var jøder ble prinsipielt betraktet som fritt vilt … Triumferende skrev jøden Kurt Münzer i sin roman «Veien til Sion» i 1910: «Vi har fordrevet blodet i alle raser i Europa – Vi kan ikke drive ut mer. Rasene er gjennemsyret av oss og skjendet. Kraften er brudt, alt er råttent, fordervet og morkent ved vår fordervelige kultur».22

På SS-skolen ble det forkynt: «Vi SS-menn forstår rasens betydning, hva vi skylder våre forfedre. Hvilket fryktelig anslag har ikke bastardfolket – jødene – ført mot oss av nordisk rase i tusener av år?»23 Historikeren Saul Friedländer har forklart jødenes rolle i det nasjonalsosialistiske verdensbildet slik: «The Jew was a lethal and active threat to all nations, to the Aryan race and the German Volk. The emphasis is not only on ‘lethal’ but also—and mainly—on ‘active’.»24 I motsetning til de andre gruppene nasjonalsosialistene forfulgte, ble jødene ansett som en aktiv fiende «that since its apperance in history relentlessly plotted and maneuvered to subdue all of humanity».25 Jødene ble med andre ord sett på som en biologisk trussel mot den germanske rasen, men også som en reell fiende som drev konkret fiendtlig virksomhet mot den nasjonalsosialistiske bevegelse.26 Den var en altomfattende konspirasjon hvor jødene ble ansett som den germanske rases dødsfiende som måtte bekjempes med alle midler. Dette er viktig å understreke. Som Bruland skriver, ikke bare hatet nazistene jødene, «de fryktet dem også. For overgriperne var frykten for jødene en like viktig motiverende faktor som hatet. Tilintetgjørelsen av jødene var en utrensning av regimets farligste motstandere».27

Antisemittismen var altså et bærende element i SS-ideologien og sentral i den ideologiske skoleringen. Hvor påvirket var de norske SS-mennene av dette? Det er få kilder som kan si noe om hvor ideologisk bevisste de norske SS-mennene var. Men vi finner uttrykk for den antisemittiske fiendeoppfatning hos flere av GSSN-medlemmene som var med på aksjonen mot de jødiske mennene. SS-mann og kommissarisk formann i Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund, Michal Berg, ga åpent uttrykk på kontoret for at «jødene måtte ryddes av veien». Ifølge kolleger skal han ha vært «meget forbannet på jødene».28 SS-mannen Paul Staksrud fremstår som fanatisk antisemitt. I oktober 1941 anmeldte han den jødiske forretningsmannen David Becker til det tyske SIPO fordi han mistenkte denne for å samarbeide med en illegal radiokringkaster. Likeledes skrev han en rapport til Oslo kommunes funksjonærregister om gassverksarbeideren Salomon Bogomolno, etter en samtale med ham. Staksrud skrev at Bogomolno er jøde, gift med en jødisk kvinne, har åtte barn og «forsvarte jødene i Russland, og var tydelig kommunistisk innstillet». Staksruds konklusjon var at Bogomolno hadde reist ut som spion for Russland før 1914, og at han på grunn av sin sympati for bolsjevik-regimet i Russland var farlig og burde interneres.29 Senere anmodet han, det er uklart til hvem, om å «undersøke innehaveren av Colosseums restaurant, herr Larsen, og hans sønn ‘Nøffen’ som bærer et jødisk navn. Hele betjeningen på ‘Lidoen’, ‘Colosseum’ og ‘Herbern’ er usikre folk. […] Videre kan jeg opplyse at jødeungdommen i Oslo har holdt til på disse steder».30 En annen som ga uttrykk for et sterkt antisemittisk syn, var Ørnulf Bach. I noe som trolig er et foredragsmanuskript, skrev han:

Jødene lever jo etter sin bibel – Talmud – som oppfordrer sitt folk til midler som hos oss regnes for de mest neddrektige og lave, for å få bukt med den hvite rase, eller kristne som de i Talmud kalles. En jøde skal ikke stå tilbake for å bruke hvilke som helst svindleriske midler, bare han kan skade eller ødelegge sine fiender, ikke-jødene. […] Det er bare germanske folk som er klar over verdien av sin rase, som fullt ut kan vurdere og gjennomskue dette.31

Disse GSSN-medlemmene hadde tydelig definert jødene som «ikke-tilhørende» i samfunnet. Siden jødene var en dødsfiende i SS’ verdensbilde, var det rasjonelt å fjerne dem, og det var individets plikt å gjøre noe for å bidra til det. I GSSNs etos var det å sende jødene ut av Norge helt rasjonelt. Hvorvidt den enkelte SS-mann oppfattet det slik, varierte nok. Men med den markante ideologiske skoleringen, og antisemittismen enkelte av dem uttrykte, er det nærliggende å tro at de fleste sluttet seg til dette, i alle fall på et teoretisk plan.

Med iverksettelsen av SS’ utryddelsesprogram var det siste støtet mot jødene underveis. I dette deltok norske SS-menn i Norge ved tre anledninger. Den første gangen var i aksjonen mot de jødiske mennene den 26. oktober 1942. En kvitteringsliste viser at 34 GSSN-menn da stilte og fikk betalt 20 kroner for deltakelsen.32 De fleste av navnene på kvitteringslisten finner vi igjen på listen over tomannspatruljene som var ute og gjennomførte arrestasjonene.33 I tillegg til GSSN deltok mannskaper fra Stapo, Stapos etterforskningskurs og kriminalpolitiet.

Den andre gangen GSSN deltok, var i aksjonen mot de jødiske kvinnene og barna den 26. november 1942. Denne gangen var de 30 mann. I tillegg stilte Hirden med 72 mann og Stapo med 40 mann. Fra beredskapsavdelingen ved Oslo politipresidium og fra kriminalpolitiet var det utkalt henholdsvis 60 og 100 mann.34 Antallet tilgjengelige GSSN-folk var omtrent det samme som måneden før. Derfor er det nærliggende å tro at mange av dem som var med i oktober, også var med i november.

Den tredje aksjonen, som det til nå har vært ukjent at GSSN var involvert i, var oppbringelsen av de «arisk gifte» jødiske kvinnene og utenlandske jøder med alliert statsborgerskap.35 Dette var to grupper som i henhold til Reichssicherheitshauptamts retningslinjer ikke hadde blitt arrestert den 26. november.36 På patruljelisten for denne aksjonen er elleve GSSN-medlemmer fordelt på elleve menn fra Stapo. Tre av disse GSSN-medlemmene hadde vært med på aksjonen i oktober.

Hvorfor var de med?

Hvorfor deltok GSSN i arrestasjonene av de norske jødene? Som vi skal se, var det trolig flere årsaker som gjorde at GSSN ble brukt. Det tyske SIPO benyttet seg i stor grad av lokale krefter ved arrestasjonene og deportasjonene i Europa. Som Raul Hilberg skriver, kunne ikke okkupasjonsmakten «rely wholly on its own resources for such tasks as the […] guarding or killing of Jews».37 Bruken av lokale styrker hadde flere fordeler. Kunnskap om lokale forhold sikret en bedre gjennomføring, og lokalt politi gjorde at aksjonene fremstod i et mer legalt lys. Det kunne også bidra til færre reaksjoner fra både ofre og utenforstående ved at det muligens ble oppfattet som mindre «farlig» med nordmenn enn okkupanten. Som Bruland viser, var det et poeng for det tyske SIPO at aksjonen utad skulle fremstå som «norsk».38

Bruken av norsk politi er derfor ikke så underlig, men hvorfor stilte GSSN? Med den omfattende rekrutteringen til ordenspolitiet i 1941 og 1942, med de såkalte Kongsvingerkursene,39 var antallet tilgjengelige politifolk i Oslo høyt nok til at politiet alene kunne ha stilt nok menn til å gjennomføre aksjonen. Det må med andre ord ha vært andre årsaker til at GSSN ble involvert. Det var Stapo-sjef Karl A. Marthinsen som rekvirerte GSSN.40 Han hadde det overordnede ansvaret for aksjonene på norsk side. Han var selv GSSN-mann med medlemsnummer 5 og var nær venn av Lie og Riisnæs. I juni 1942 hadde han deltatt på «germanischer Führerlehrgang» ved Politische Führerschule i Babelsberg, et politisk lederkurs for utenlandske SS-menn.41 Marthinsen kan med andre ord ha sett «verdien» av at GSSN skulle være med på aksjonen mot jødene i Norge. At Marthinsen fikk sin sønn Bernt, som kun var støttende SS-medlem, til å delta i aksjonene, kan nettopp være et tegn på at han så på jødeaksjonen som verdifullt å være med på for både organisasjoner og for den enkelte nasjonalsosialist.42 Initiativet kan også ha kommet fra Riisnæs. Han hadde lenge involvert seg og ønsket «handling i jødespørsmålet».43 Som ideologisk leder for GSSN kan han ha sett dette som en utmerket mulighet til å la GSSN fylle den rollen den var tiltenkt. Et ønske fra ledersjiktet i GSSN om å delta kan også ha hatt en mer pragmatisk årsak. Deltakelsen i aksjonen kan ha gitt prestisje til GSSN, noe som kunne komme godt med i den interne maktkampen i NS. Dette støttes av hirdsjef Oliver Møystads klage til Quisling om at GSSN, istedenfor Hirden, var blitt brukt i aksjonen.44

På den andre siden er det mye som tyder på at hovedforklaringen var et ønske om å sikre at aksjonene ble utført så grundig og lojalt som mulig. I motsetning til Stapo, som var opprettet av NS-myndighetene og fullt ut nazifisert, var ikke resten av det norske politikorpset det. Både ordens- og kriminalpolitiet var potensielt upålitelige siden de ikke stilte krav om NS-medlemskap, og de fleste av dem som jobbet der, hadde vært ansatt siden før krigen. Løsningen var derfor å sikre at aksjonen ble lojalt utført ved at SS-menn deltok. Dette støttes av at GSSN også ble brukt ved en rekke andre aksjoner, blant annet mot motstandsbevegelsen. Når Stapo eller det tyske SIPO hadde behov for støtte til aksjoner, søkte de til en organisasjon de anså som lojal.

Det kan argumenteres for at GSSNs deltakelse skyldtes et ønske fra sentralt SS-hold om aktivt å involvere dem. Hensikten med de lokale SS-avdelingene var jo at de skulle brukes i kamp mot indre og ytre fiender. Aksjonene mot de norske jødene var således en gyllen mulighet til å sikre at det norske SS gjorde sin del av kampen mot den «fremste fienden». At GSSN var med på den relativt begrensede aksjonen den 15. januar 1943, kan også reflektere ønsket om å involvere GSSN nettopp for delaktighetens skyld. Ser vi utenfor Norges grenser, finner vi også et argument for at det internt i SS kan ha vært en tanke om at de lokale SS-avdelingene skulle brukes. Det har lenge vært kjent at de forskjellige GSS-avdelingene ble brukt i aksjoner mot jøder, men denne artikkelen er trolig den første som faktisk påpeker at samtlige GSS-avdelinger ble brukt. De flamske SS-mennene ble i utstrakt grad brukt ved arrestasjonen og deportasjonen av jødene i Belgia.45 Ved en av de større arrestasjonene i september 1942 ble nesten hele den belgiske SS-avdelingen i Antwerpen brukt.46 Flamske SS-menn ble også brukt som vaktmannskaper ved transittleiren SS-Sammellager Mecheln.47 Her ble jøder samlet før de ble deportert «østover», blant annet til Auschwitz. I Danmark fungerte Schalburgkorpset som veivisere for det tyske SIPO under aksjonen mot de danske jødene høsten 1943.48 I Nederland deltok nederlandske SS-menn i flere aksjoner mot jødene.49 GSS’ deltakelse i aksjoner mot jøder i Nederland og Belgia skiller seg imidlertid fra den i Norge og Danmark. I de to første landene deltok SS-mennene så å si over hele landet og over en lengre periode. I tillegg til store koordinerte aksjoner sammen med tysk politi deltok de også i oppsporing av jøder som lå i dekning. Sistnevnte virksomhet ble dels gjort på eget initiativ, og det er dokumentert at SS-mennene stjal fra ofrene, var brutale og til og med drepte.50 Denne forskjellen skyldes i all hovedsak ulikheten i antallet jøder som skulle arresteres og deporteres. Det relativt lave antall jøder i Danmark og Norge gjorde at dette kunne gjøres i et fåtall aksjoner over et kort tidsrom.

Hvem var de?

Er det mulig å si noe om bakgrunnen til de norske SS-mennene som deltok i aksjonen den 26. oktober 1942? Hvorfor ble disse medlemmene valgt ut? Utvelgelsen må ha gått gjennom GSSNs stab, som hadde medlemsoversikt og kontaktinformasjon. Alderssammensetningen strakk seg fra 19 år til 45, med en gjennomsnittsalder på 31 år.51 Dette sier oss lite ut over at hele aldersspekteret til organisasjonen var med. Deltakernes fartstid i NS strekker seg fra 1933 til 1942, men flesteparten hadde meldt seg inn i 1940. Det tyder på at lang fartstid i NS ikke var et utvelgelseskriterium. Sju av dem hadde vært med i Norges SS. Utdannings- og yrkesspennet gikk fra uutdannet busskontrollør til jurist, så heller ikke yrke ser ut til å ha hatt noe å si. Ingen av de utkalte hadde tysk fronttjeneste, men sju av dem skulle senere komme til å tjenestegjøre i Waffen SS på Østfronten.

Ingenting tilsier altså at alder, NS-fartstid, utdanning, yrke eller fronttjeneste ble vektlagt. Trolig var utvelgelsen mer pragmatisk. Alle var tilknyttet Oslo-stormen, og derfor bosatt i Oslo-området, noe som var praktisk siden reiseveien måtte være kort, slik at aksjonen kunne bli hemmeligholdt så lenge som mulig. At akkurat disse ble valgt ut fra Oslo-stormen, skyldtes trolig at det var disse som var tilgjengelige. De fleste av de gamle Norges SS-medlemmene lå på dette tidspunktet i skyttergravene sør for Leningrad. Og i tidsrommet mellom opprettelsen av GSSN 21. juli 1942 og arrestasjonen 26. oktober 1942 var det kun holdt to aspirantkurs på Kongsvinger. Hvor mange medlemmer det var i stormen i oktober 1942, er det vanskelig å si. Det finnes ingen oversikt før mai 1943. Da bestod stormen av 300 mann, hvorav 107 var ved fronten.52 Trolig hadde stormen vokst kraftig vinteren og våren 1943 på grunn av økt profilering og verveaksjoner. Antallet tilgjengelige i stormen høsten 1942 som bodde sentralt i Oslo, var anslagsvis ikke stort flere enn de som ble innkalt. GSSN-staben tok med andre ord dem man hadde for hånden. Dette støttes også av at én av dem som deltok, kun var SS-søker.53 Det vil si at han kun hadde søkt om opptak, men ikke hadde gjennomgått kurs og derfor ikke hadde oppnådd formelt medlemskap.

Da jeg ikke har funnet noen forskning om bakgrunnen til GSS-menn som var med på aksjoner i Danmark og Nederland, et det vanskelig å trekke paralleller her. Ved aksjonen mot de danske jødene bestod Schalburgkorpset av mellom 50 og 100 mann.54 Hvor mange av disse som hadde tjenestegjort ved fronten, er uklart, men alle korpsets offiserer var tidligere østfrontveteraner. Schalburgmennene var uansett ikke fremmede for å bruke vold. Tidligere hadde de vært involvert i gatekamper med befolkningen, og til og med skutt og brukt bajonetter mot folkemengder.55 En studie av et tjuetalls SS-menn som deltok i aksjoner mot jødene i Antwerpen, viser at gjennomsnittsalderen var 27 år, altså noe lavere enn for de norske.56 Mange hadde før krigen vært med i flamske nasjonalistorganisasjoner, særlig i den meget antisemittiske Verdinaso. Hvorvidt noen hadde tjenestegjort i Waffen SS før deltakelsen, er uklart.

Ideologi møter virkelighet

Da de norske SS-mennene møtte opp den 26. oktober 1942, var det for å utføre en oppgave som i teorien falt dem helt naturlig ut ifra deres verdensbilde. Som vi har sett, uttrykte flere av SS-mennene en sterk antisemittisme, noe som gir inntrykk av ideologisk bevissthet. Men hvordan forløp det da ideologien skulle settes ut i livet? Hva gjorde de norske SS-mennene under aksjonene, og hvordan oppførte de seg?

Opplysningene om GSSNs deltakelse er få. Men noe er det mulig å fastslå. Ordren om å møte opp hadde kommet kvelden den 25. oktober. Ved fire–fem-tiden om morgenen den 26. oktober 1942 marsjerte de norske SS-mennene fra sitt hovedkontor i Colbjørnsens gate 1 bak Slottet og opp til Stapos kaserne i Kirkeveien 23, hvor de ble innført i Stapos vaktjournal klokken 05.30.57 Foran kasernen holdt Stapo-sjef Marthinsen en kort appell om hva som skulle skje.58 Generelt spriker opplysningene fra avhørene i landssviksakene om detaljene i innkallingen til aksjonen. Det gjelder både hvordan ordren om oppmøte ble formidlet, hvor og når de skulle møte opp, hvorvidt de stilte i uniform, og om de var bevæpnet.

Hva skyldtes disse motstridende forklaringene? Avhørene i landssviksakene kan tyde på at SS-mennene, bevisst eller ubevisst, blandet sammen detaljene ved de to aksjonene. Enkelte av dem som var med på aksjonen mot mennene, kom i avhør med uttalelser som tyder på at de også var med i aksjonen mot kvinnene og barna. For eksempel forklarte én at de ble fortalt at «alle jøder skulle arresteres».59 I en annen sak fremgår det at «det viste seg da at de skulle hente en jødefamilie, bestående av mann, hustru og ett barn på ett år. Familien ble hentet og bragt til Gardekasernen».60 Til tross for de divergerende opplysningene er alle samstemte om at tiden fra ordren for oppmøtet kom, og tidspunktet for oppmøte var svært kort, og at ingen visste noe om hva de skulle være med på, før de var samlet. Noen forklarer at de fikk beskjed da de var samlet i GSSNs hovedkontor, men de fleste forklarer at de først ble opplyst om aksjonens formål da de var hos Stapo i Kirkeveien 23. Tanken bak den korte fristen og hemmeligholdet var naturlig nok å minimere sjansen for at informasjon ble lekket ut. I tillegg minimerte det sjansen for at de innkalte skulle unndra seg tjeneste.

Siden en av hensiktene med GSSNs deltakelse var å sikre at aksjonen ble lojalt utført, ble SS-mennene etter Marthinsens appell satt sammen i tomannspatruljer med politimennene fra Stapo og kriminalpolitiet.61 Patruljene fikk så utlevert en konvolutt med liste over dem som skulle arresteres, samt «instrukser og beslagsskjema».62 Klokken seks satte de 68 patruljene i gang.63 Ett av GSSN-medlemmene var sjef i et transportfirma, og beordret likeså godt en sjåfør i firmaet til å stille med bil for å lette arbeidet.64 Etter hvert som patruljene returnerte med de arrestere jødene, ble disse sendt i puljer til Bredtveit fengsel med buss.65 I tillegg til å være med ved selve arrestasjonene fungerte noen av SS-mennene som vakter over jødene i Stapos kaserne i Kirkeveien før de ble sendt videre.66 Da dagen var omme, var 248 menn arrestert.67

Hvordan oppførte de norske SS-mennene seg under aksjonen? Det eneste vitneavhøret som finnes, er etter Ammely Plesansky. SS-støttemedlemmet Bernt Marthinsen kom sammen med en Stapo-betjent for å arrestere hennes mann Gabriel og sønnene Mauritz og Kjell. Gabriel var allerede blitt arrestert, og sønnene lå i dekning. I motsetning til Stapo-betjenten oppførte Marthinsen seg «truende og aggressivt» både i forbindelse med avhøret om hvor sønnene var, og ved beslagleggelsen av verdigjenstandene.68 Det finnes andre kilder som tyder på at GSSN-mennenes fremferd var brutal under aksjonen. «Særlig opptrådte unge gutter fra det såkalte Germanske SS Norwegen med utsøkt råskap», står det i en rapport som ble sendt til Stockholm.69 I ventetiden i Stapos kaserner i Kirkeveien 23 ble de jødiske mennene sjikanert av mannskaper fra GSSN som utførte vakttjeneste.70 En av de arresterte, Moritz Nachtstern, beskrev hvordan det som må ha vært GSSN-medlemmene, skrek og tvang mennene til å stå med ansiktet mot veggen, fratok dem fotografier av familien og moret seg med å ta ladegrep bak dem.71 Også professor Victor Goldschmidt forklarte at han så en norsk SS-mann sjikanere de arresterte.72 En SS-mann forklarte at han så at «flere arresterte jøder var stillet opp mot veggen og reagerte en del på dette».73 Tilsvarende brutalitet fra GSSN er også registrert under aksjonen mot kvinnene og barna. Motstandsmannen og journalisten Arne Skouen skildret de norske SS-mennenes fremferd i Hausmannskvartalet den 26. november slik: «Der stod overmenneskene og kastet undermennesker opp i bilene. Barn ble tatt skrikende og slengt etter armene opp på lasteplan. Gamle mennesker ble veltet over karmene. Nå og da skimtet jeg distinksjoner som røpet SS-soldater i aksjon.»74 Slik brutalitet, til og med mot små barn, er også registrert i Belgia.75

Av de 34 norske SS-mennene var det én som skilte seg ut. Kolbjørn Tildheim flyktet fra tysk krigsutdanning til Sverige i desember 1943. I sin landssviksak ble han ikke bare frikjent for deltakelse i arrestasjonen av jødene, men også trodd på at han hadde varslet om arrestasjonene, hadde hjulpet med å gjemme unna verdisaker, samlet inn penger til en «arisk» norsk kvinne som var gift med en norsk-jødisk mann som var internert på Berg, og hadde sågar holdt jøder skjult hjemme hos seg.76 Med unntak av pengeinnsamlingen, og at han skal ha gitt en jøde muligheten til å rømme, har jeg ikke klart å bekrefte de andre opplysningene. Likevel er det tydelig at han handlet annerledes enn sine SS-kamerater. Hvorfor han handlet slik, er det vanskelig å finne svar på i Tildheims sak, blant annet fordi han, fra han kom til Sverige til han ble etterforsket under landssvikoppgjøret, endret forklaring i alle avhørene. Uansett er han et eksempel på at det på et individuelt plan var rom for å handle annerledes i denne situasjonen, til tross for hans medlemskap i SS og ideologiske skolering.

Landsvikoppgjøret

Ble de norske SS-mennene straffet for sin deltakelse i jødeaksjonene? Det er blitt hevdet at deltakelse i jødeforfølgelsene ble tonet ned eller ikke ble prioritert i rettsoppgjøret.77 Forskningen på behandlingen av jødeforfølgelsen i landssvikoppgjøret har først og fremst dreid seg om de ledende aktørene i Stapo og NS.78 Johansen har skrevet om oppgjøret med Stapo, men han fokuserer hovedsakelig på politiinspektør i Stapo, Knut Rød, og Stapo-legen Hans Eng. For resten av Stapo viser Johansen at kun i 11 av 198 landssviksaker ble tiltalte dømt for medvirkning til jødeforfølgelsen.79 Det er uklart om Johansen mener at alle de 198 på et eller annet vis deltok i jødeaksjonene. Derfor er det vanskelig å si hvor mange av Stapo-mennene som deltok, som ble dømt. Christopher Harpers studie av 23 nordmenn og én tysker som var involvert i aksjonene, primært på høyere nivå, viser at 8 ikke ble tiltalt eller dømt for dette forholdet, mens én ble frifunnet.80 Harpers utvalg spenner fra Quisling, sentrale Stapo-folk og til lensmenn, og er derfor en mer uensartet gruppe. En direkte sammenligning mellom disse og SS-mennene som deltok i arrestasjonene, blir derfor ikke helt presis. Likevel kan Harpers påstand om at deltakelsen ikke ble vektlagt i straffeutmålingen i de sakene hvor personer ble dømt for dette, være interessant å sammenligne med SS-mennenes saker.

Hvordan ble så GSSN-medlemmenes deltakelse behandlet i landssvikoppgjøret? Av de 34 som var med på aksjonen i oktober 1942, har jeg funnet landssviksaker med domfellelse for 30 av dem. Av de resterende fire var to falt ved fronten og én drept ved arrestasjonen i mai 1945. Den siste har jeg ikke funnet saken til. I 11 av de 30 sakene var deltakelse i jødeaksjonen med i tiltalen.81 Av disse 11 ble 9 dømt for deltakelsen. Med «dømt» menes her at det var med i dommen, enten som eget punkt eller del av et annet. Én ble eksplisitt frifunnet.82 I én sak står det ikke noe i dommen om deltakelsen, til tross for at forholdet var med i tiltalen.83 I tillegg ble én dømt for deltakelsen, selv om forholdet opprinnelig ikke var inkludert i tiltalen.84 Med andre ord ble 10 av 30, altså 33 prosent, dømt for deltakelsen i aksjonen mot jødene i oktober 1942. Domfellelsene ble gjort, som det meste annet i landssvikoppgjøret, med hjemmel i straffeloven av 1902, paragraf 86 om «bistand til fienden».85 For sju av de ti som ble dømt, ble deltakelsen i aksjonen ansett som alvorlig, skjerpende eller graverende ved straffeutmålingen. Det virker dermed som at deltakelsen ble vektlagt mer i straffeutmålingen hos SS-mennene enn hos gruppen Harper har undersøkt.

Hvorfor ble ikke alle GSSN-medlemmene tiltalt for deltakelsen? I noen av sakene finnes det ikke spor av at deltakelse i jødeaksjonen ble etterforsket, til tross for at patruljelisten er vedlagt saken. På motsatt side av skalaen ble det etterforsket relativt nøye. Det kan være nærliggende å anta at om påtalemyndighetene hadde mye på den mistenkte, så kunne punkter det ikke var like lett å bevisføre juridisk, som deltakelse i jødeaksjonen, komme lenger ned på agendaen. Kildene støtter dog ikke opp om en slik antakelse. Blant annet var deltakelsen i jødeaksjonen med i dommen til to av dem som hadde de mest omfattende landssviksakene og fikk strengest straff.86 Likevel kan det argumenteres for at om flere av de arresterte jødene hadde overlevd, ville det blitt etterforsket enda grundigere. Saken mot én av SS-mennene som var med på aksjonen mot de «arisk gifte» jødiske kvinnene og utenlandske jøder med alliert statsborgerskap 15. januar 1943, kan tyde på det. I denne etterforskningen ble det foretatt en rekke avhør og til og med vitnekonfrontasjon.87 Årsaken til denne mer grundige etterforskningen kan være at i denne offergruppen var de fleste fortsatt i live.

Det kan med andre ord virke tilfeldig om SS-mennene ble dømt for deltakelsen. Ser vi derimot på når dommene falt, avtegner det seg et mønster. Av de elleve første GSSN-medlemmene som ble dømt, og som hadde deltatt i arrestasjonen av de jødiske mennene, ble ingen tiltalt eller dømt for dette forholdet. Dette til tross for at det ble etterforsket i flere av sakene. Disse dommene falt i tidsrommet 18. september 1945 til 2. mai 1946. I de resterende 19 sakene ble derimot ti av de tiltalte dømt for deltakelsen. Dom i disse sakene falt i tidsrommet 7. mai 1946 til og med 23. mars 1950. De norske jødenes skjebne ble relativt godt dekket i mediene sommeren 1945.88 Arrestasjonene og deportasjonene ble likevel i starten først og fremst ansett for å ha vært et tysk prosjekt. Dette synet endret seg i årene etter 1945 etter at en rekke rettssaker ga mer inngående kjennskap til jødeaksjonene. Disse var først og fremst rettssaken mot Quisling høsten 1945, saken mot de norske fangevokterne på Berg i august 1946, saken mot den tyske ledelsen ved Grini høsten 1946, saken mot Wagner sommeren og høsten 1946, samt Rød-saken i februar 1946 (og gjenopptakelsen våren 1948).89 I tillegg kan Feldmann-saken i 1947 ha spilt inn. Disse prosessene medførte trolig at etterforskerne hadde bedre kunnskap og mulighet til å etterforske deltakelsen til de norske GSSN-medlemmene, men det er også naturlig å anta at det var en større bevissthet om den norske deltakelsen i disse aksjonene blant etterforskere, påtalemyndighet og dommere.

En annen og sammenfallende årsak kan være at presset på rettsapparatet minket etter som årene gikk, og at sakene som kom opp sent, derfor ble grundigere etterforsket. Av de over 90 000 landssviksakene som ble etterforsket, ble en tredjedel gjennomført det første året. Arbeidsmengden var enorm, og trolig ble det gjort avveininger hos påtalemyndighetene om hva de ville vektlegge. Til tross for at dommerne la til grunn at «hver enkelt sak skal bedømmes for seg»,90 bar en del av sakene den første tiden preg av en hurtig rettsprosess. Når det gjaldt straffeutmålingen, ble denne stadig lavere etter som årene gikk. Men som vist når det gjaldt SS-mennenes dommer, var ikke det ensbetydende med at sakene ble mindre grundig etterforsket, eller at forhold ikke tatt med i dommen eller ikke ble ansett som skjerpende. Snarere tvert imot. Hvorvidt denne tendensen finnes i andre gruppers landssviksaker, er uvisst.

Rettsoppgjøret kan også gi et visst bilde av GSSN-medlemmenes forhold til det de hadde vært med på. I landssviksakene er det flere som nektet for at de deltok, hevder de stakk seg unna, forholdt seg passive, eller at «arrestantene» ikke var hjemme. Dette er forsøk på å unndra seg straff ved å minimalisere ens egen rolle i aksjonen. Men det finnes også eksempler på at tiltalte forsøker å distansere seg fra sin rolle ved å ta en slags moralsk avstand til det vedkommende hadde vært med på. Én påstod at han etter aksjonen ikke ville ha noe mer med GSSN å gjøre, og at han derfor meldte seg ut.91 SS-mannen Alfred Dale, som var lagdommer i NS’ særdomstol, forklarte at han sa til Marthinsen at han som dommer «ikke kunne være med på noe slikt».92 Han innrømmet dog senere at han hadde deltatt i arrestasjonene. En av dem som var med på aksjonen i januar, påstod at han etter å ha kvittert for de 20 kronene han fikk for å delta, «straks avga uttalelse om at han forærte beløpet til veldedige formål».93 Det tidligere nevnte medlemmet som rekvirerte en bil til arrestasjonene, påstod i retten at han hadde gjort dette fordi han «ikke ville at folk skulle se meg i forbindelse med arrestasjonene».94 Disse eksemplene er selvsagt også forsøk på å stille seg selv i et bedre lys og slik minimere straff. Det interessante er at de tiltalte her forsøker å gi inntrykk av at de fant aksjonene moralsk forkastelige da de fant sted. Det er likevel lite i landssviksakene som tyder på at SS-mennene led noen samvittighetskval. Kun én tiltalt, som hadde vært med å arrestere tre jøder, innså «at dette var galt, og erkjenner seg skyldig til straff».95 At en tiltalt i landssviksakene anså seg som skyldig, tilhørte sjeldenhetene.

Hvordan står oppgjøret mot de norske SS-mennenes deltakelse i jødeaksjonen i forhold til mennene i de andre GSS-avdelingene? Jeg har ikke funnet forskning som sier noe om hvorvidt danske eller nederlandske SS-menn ble dømt for deltakelse i aksjoner mot jøder. I det danske rettsoppgjøret ble en egen lov brukt for å dømme for «antisemittisk agitasjon», noe som viser at antisemittisk virksomhet ble etterforsket særskilt. Dansker som hadde ytt viktig bistand til aksjonen mot jødene, enten som tilknyttet SIPO eller ved å utarbeide kartoteker over danske jøder og så videre, fikk svært strenge straffer.96 Dette viser at det danske rettsvesenet var oppmerksomme på jødenes skjebne, og det er nærliggende å tro at dette ble behandlet i sakene mot schalburgmenn som deltok i jødeaksjonen.

Forskning på de flamske SS-mennene i Antwerpen viser at få eller ingen av dem ble dømt for sin deltakelse i jødedeportasjonen.97 En forklaring som oppgis, er at disse hadde så mange andre straffbare forhold på seg at en tiltale for å ha hatt en rolle i jødeaksjonene ikke var nødvendig. Det kan være at det belgiske rettssystemet ikke oppfattet dette som spesielt viktig. Men det kan også skyldes at siden de jødiske ofrene i stor grad var døde, var det lettere å vektlegge tiltalepunktene og dømme SS-mennene for arrestasjon og tortur av belgiske motstandsfolk som fortsatt levde og kunne gi vitnemål.98 Det er også blitt hevdet at det ikke var ønskelig med en etterforskning mot SS-mennenes deltakelse i Antwerpen fordi det kunne føre til en nærmere granskning av byens myndigheter og det lokale politiets rolle.99 Oppgjøret mot de norske SS-mennene står dermed i motsetning til rettsoppgjøret mot de flamske SS-mennene.

Avslutning

Da de tyske okkupantene iverksatte Holocaust i Nederland, Belgia, Danmark og Norge, stod lokale SS-menn rede til å bistå. I denne artikkelen har jeg sett på det norske SS’ deltakelse i arrestasjonen av de norske jødiske mennene, og behandlingen av dette i landssvikoppgjøret. Hvilken ny kunnskap har kommet frem, og hva kan vi nå slå fast? En analyse av de 34 SS-mennene viser at hovedvekten hadde meldt seg inn i NS etter okkupasjonen, at ingen hadde tjenestegjort i tyske militæravdelinger før aksjonene, og at gjennomsnittsalderen var 31 år. De hadde gjennomgått raseideologisk skolering hvor antisemittismen stod sentralt. Antisemittisme utgjorde et sentralt element i en verdensanskuelse hvor jødene utgjorde kjernen i en sammensvergelse, og var å betrakte som selve dødsfienden til den nordiske rase. En slik oppfatning av «jøden» som fiende kommer da også klart til uttrykk blant enkelte av de 34 medlemmene. Under aksjonen var SS-mennene med på selve arrestasjonene, men de drev også vakttjeneste ved Stapos kaserne. Kildene tyder på at enkelte av SS-mennene hadde en til dels brutal fremferd, en brutalitet vi ser igjen hos de flamske SS-mennene. Jeg har skissert flere mulige årsaker til at GSSN deltok. Hovedhensikten var nok først og fremst å sikre grundig gjennomføring av aksjonene, men trolig også et ønske hos GSSN-ledelsen om å delta. I tillegg kan det ha vært et poeng hos SS sentralt å implisere GSSN i Holocaust. At alle GSS-avdelingene deltok i aksjoner mot jødene, kan tyde på at det fantes et slikt ønske hos den tyske SS-ledelsen. Det norske og det danske SS’ deltakelse var mer begrenset både i omfang, tid og sted og skiller seg dermed fra Nederland og Belgia.

Studier av de flamske SS-mennene viser at deltakelse i aksjoner mot jøder ble lite vektlagt i etterkrigsoppgjøret. Hvorvidt danske eller nederlandske SS-menn ble dømt, er uvisst. Derimot ble en tredjedel av de norske SS-mennene som var med i aksjonen mot de mannlige jødene, dømt for dette. De fleste av SS-mennene som ble dømt for deltakelsen, ble dømt mot slutten av landssvikoppgjøret. Trolig var det en stadig økende bevissthet om norske aktørers rolle i aksjonene mot jødene som forklarer dette. Et avtakende press på rettsapparatet kan også være en medvirkende årsak. Det er også mye som tyder på at en større andel av de norske SS-mennene ble etterforsket og dømt for deltakelse i aksjonene mot jødene, enn tilfellet var for Stapo. Deltakelsen ble også tillagt mer vekt i straffeutmålingene. Slik sett ble de norske SS-mennene trolig dømt strengere enn sine medforbrytere.

Takk til Geir Brenden, Bjarte Bruland, Magnus Håkenstad, Lars Rowe, Sigurd Stenwig, Sigurd Sørlie og Mats Tangestuen for hjelp med artikkelen.

Litteratur

Andenæs, J. (1998). Det vanskelige oppgjøret. Oslo: Tano Aschehoug.

Bak, S.L. (2004). Dansk antisemitisme 1930-1945. København: Aschehoug.

Bartrop P.R., & M. Dickerman (red.). (2017). The Holocaust – An Encyclopedia and Document Collection, bd. 1, A-K. Santa Barbara: ABC-CLIO.

Bogen, O. (2008). Fremst i fylkingen. Germanske SS Norge. Organisasjonens historie, skoleringsvirksomhet og ideologi (masteroppgave). Universitetet i Oslo.

Brakstad, I.V. (2006). Jødeforfølgelsene i Norge. Omtale i årene 1942-1948. Framstilling og erindring av jødeforfølgelsene i Norge under andre verdenskrig, i et utvalg aviser og illegal presse (masteroppgave). Universitetet i Oslo.

Bruland, B. (2017). Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.

Croes, M., & Tammes, P. (2006). ‘Gif laten wij niet voortbestaan’. Een onderzoek naar de overlevingskansen van joden in de Nederlandse gemeenten, 1940-1945. Amsterdam: Aksant.

de Jong, L. (1975). Het Koninkrijk der Nederlanden in de tweede wereldoorlog. Deel 6. Juli 42-Mei 43. Eerste Helft. Amsterdam: Rijksinsituut voor Oorlogsdocumentatie.

Emberland, T., & Kott, M. (2012). Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug.

Friedländer, S. (2014). The years of extermination. Nazi Germany and the Jews 1939-1945 [E-bok]. London: Phoenix.

Harper, C. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under okkupasjonen 1940-1945 (HL-senterets temahefte nr. 16). Oslo: HL-senteret.

Hilberg, R. (1995). Perpetrators, Victims, Bystanders. The Jewish Catastrophe 1933 – 1945. London: Secker & Warburg.

in ‘t Veld, N.K.C.A. (red.). (1976). De SS en Nederland: Documenten uit SS-archieven 1935-1945 Deel I. Haag: Nijhoff.

Johansen, P.O. (2007). Fortrengning av et nasjonalt traume. I H. von Hofer & A. Nilsson (red.), Brott i välfärden. Om brottslighet, utsatthet och kriminalpolitik. Festskrift til Henrik Tham (s. 145–179). Stockholm: Kriminologiska institutionen, Stockholms universitet.

Kott, M., & Roughtvedt, B. (2009). Kongsvinger: Politiutdannelse eller opplæring i folkemord? Fortid, 6(2), 6–14.

Nachtstern, M., & Arntzen R. (1949). Falskmyntner i blokk 19. Oslo: Tanum.

Pedersen, A. M. (2000). Schalburgkorpset – historien om korpset og dets medlemmer 1943-45. Odense: Odense Universitetsforlag.

Pryser, T. (2006). Holocaust i innlandsregionen. I P.O. Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret (s. 93–130). Oslo: Unipub.

Saerens, L. (2005a). Gewone Vlamingen? De jodenjagers van de Vlaamse SS in Antwerpen, 1942 (Deel 1). Bijdragen tot de Eigentijdse Geschiedenis, nr. 15, 289–313.

Saerens, L. (2005b). Gewone Vlamingen? De jodenjagers van de Vlaamse SS in Antwerpen, 1942 (Deel 2). Bijdragen tot de Eigentijdse Geschiedenis, nr. 16, 11–55.

Skouen, A. (1996). En journalists erindringer. Oslo: Aschehoug.

Wouters, N. (2007). De jodenvervolging voor de Belgische rechters (1944-1951). I R. van Doorslaer (red.), Gewillig België. Overheid en Jodenvervolging in België tijdens de Tweede Wereldoorlog (s. 766–1009). Brussel: Studie- en Documentatiecentrum Oorlog en Hedendaagse Maatschappij.

1Germaneren, 31. oktober 1942. Vi og jødene: 2
2Pryser 2006.
3Bogen 2008.
4Bogen 2008.
5Se in ‘t Veld 1976 og Saerens 2005a.
6Se Pedersen 2000.
7Emberland & Kott 2012.
8Se Bogen 2008.
9Emberland & Kott 2012; Bogen 2008.
10Se in ‘t Veld 1976; Saerens 2005a; Pedersen 2000.
11Bogen 2008.
12Bogen 2008.
13Det reelle tallet kan diskuteres. Se in ‘t Veld 1976: 243–244; Saerens 2005a.
14Pedersen 2000: 65.
15Se Pedersen 2000.
16Bogen 2008.
17Emberland & Kott 2012: 45.
18Himmlers Posen-tale i Emberland & Kott 2012: 45.
19Emberland & Kott 2012: 46.
20Emberland & Kott 2012: 49.
21Emberland & Kott 2012: 52.
22Riksarkivet. PA-0759 – NS-Generalsekretariat/H/Hc/L0009/«Jødedommen»: 13. Kurt Münzer var en tyskjødisk forfatter, og sitatet fra hans roman ble ofte brukt som eksempel på jødisk undergraving. Man kan stille spørsmål om hvorfor Münzer ville beskrive «jødisk innflytelse» slik, men sitatet er løsrevet fra sin litterære kontekst.
23Eget arkiv. «Festningsråpet» kursavis for GSSN-kurs på Kongsvinger.
24Friedländer 2014: 19.
25Friedländer 2014: 19.
26Bruland 2017.
27Bruland 2017: 15.
28Riksarkivet (RA). S-3138 – Landssvikarkivet: Oslo politikammer (RA/S-3138/0001/D/Dc/L0054/0624) Fnr.710/48.
29RA/S-3138/0001/D/Dg/L0048/0526 Hnr.534.
30RA/S-3138/0001/D/Dg/L0048/0526 Hnr.534.
31RA/S-3138/0039/D/Da/L0005/0007 Dnr.29.
32RA/S-3138/0001/D/Da/L0441/0008 Dnr.2548; RA/S-3138/0001/D/Da/L0307/0004 Dnr. 1949 «Kvittering fra Germanske SS-menn som den 26. oktober 1942 har mottatt godtgjørelse i anledning anholdelse av ‘Jøder’ som skal sikres». Den originale listen har ikke latt seg finne, men det finnes to avskriftsversjoner. På den ene er et navn falt ut.
33RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975, «Patruljeliste».
34Bruland 2017: 314.
35RA/S-3138/0001/D/Da/L0590/0004 Dnr.3154 «Ad jødeaksjonen Patruljeliste 15/1 – 1943».
36Se Bruland 2017: 308–309.
37Hilberg 1995: 87.
38Bruland 2017: 185–187.
39Kott & Rougtvedt 2009.
40RA/S-3138/0001/D/Dc/L0054/0624 Fnr.710/48, «Avskrift av kvittering».
41Bundesarchive Berlin, Personalakte: SSO Karl Marthinsen. Her er han registrert som medlem av GSSN i februar 1943. Men hans lave medlemsnummer og kurs i Babelsberg tyder på at han var tilknyttet SS før dette.
42RA/S-3138/0001/D/Da/L0428/0001 Dnr.2504. Støttende medlemmer støttet GSSN økonomisk, men hadde ellers lite med organisasjonen å gjøre. Bernt kunne ikke bli SS-medlem siden han var delvis lam av polio.
43Se Bruland 2017, bl.a. side 169.
44Bogen 2008: 39.
45Wouters 2007: 850.
46Saerens 2005a: 308.
47Bartrop & Dickerman 2017: 428.
48Pedersen 2000: 108.
49de Jong 1975; Croes & Tammes 2006.
50Saerens 2005b; Croes & Tammes 2006.
51RA/S-3138/0039/D/Da/L0005/0007 Dnr.29; RA/S-3138/0011/D/Da/L0065/0003 Anr.3026; RA/S-3138/0001/D/Dg/L0080/0883 Hnr.880; RA/S-3138/0001/D/Dg/L0048/0526 Hnr.534; RA/S-3138/0001/D/Dg/L0275/0007 Hnr.3732; RA/S-3138/0001/D/Dd/L0075/0617 Fnr.6402; RA/S-3138/0001/D/Dd/L0351/5096 Anr.24342; RA/S-3138/0001/D/Dc/L0054/0624 Fnr.710/48; RA/S-3138/0001/D/Dn/L0018/0346 Anr.4796; RA/S-3138/0001/D/Db/L0171/2090 Hnr.4250; RA/S-3138/0001/D/Da/L0026/0008 Dnr.225; RA/S-3138/0001/D/Da/L0049/0003 Dnr.444; RA/S-3138/0001/D/Da/L0058/0009 Dnr.499; RA/S-3138/0001/D/Da/L0071/0006 Dnr.601; RA/S-3138/0001/D/Da/L0073/0007 Dnr.618; RA/S-3138/0001/D/Da/L0096/0003 Dnr.785; RA/S-3138/0001/D/Da/L0100/0001 Dnr.798; RA/S-3138/0001/D/Da/L0121/0005 Dnr.914; RA/S-3138/0001/D/Da/L0133/0004 Dnr.997; RA/S-3138/0001/D/Da/L0161/0005 Dnr.1125; RA/S-3138/0001/D/Da/L0228/0002 Dnr.1525; RA/S-3138/0001/D/Da/L0234/0006 Dnr.1570; RA/S-3138/0001/D/Da/L0304/0003 Dnr.1927; RA/S-3138/0001/D/Da/L0307/0004 Dnr.1949; RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975; RA/S-3138/0001/D/Da/L0320/0001 Dnr.1995; RA/S-3138/0001/D/Da/L0348/0001 Dnr.2105; RA/S-3138/0001/D/Da/L0354/0007 Dnr.2136; RA/S-3138/0001/D/Da/L0370/0003 Dnr.2197; RA/S-3138/0001/D/Da/L0399/0008 Dnr.2353; RA/S-3138/0001/D/Da/L0428/0001 Dnr.2504; RA/S-3138/0001/D/Da/L0441/0008 Dnr.2548; RA/S-3138/0001/D/Da/L0685/0002 Dnr.3501.
52RA/S-3138/0001/D/Da/L0543 Dnr.3003.
53RA/S-3138/0011/D/Da/L0065/0003 Anr.3026.
54Pedersen 2000: 38–39.
55Pedersen 2000: 49–53.
56Saerens 2005b.
57RA. S-1329 Statspolitiet –Hovedkontoret/C/Cc/Ccc/L0004 Stapo vaktjournal.
58RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975.
59RA/S-3138/0001/D/Da/L0441/0008 Dnr.2548.
60RA/S-3138/0001/D/Da/L0121/0005 Dnr.914.
61RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975, «Patruljeliste».
62Bruland 2017: 251.
63I litteraturen varierer antallet patruljer mellom 52 og 62, men patruljelisten i RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975 viser at det var 68.
64RA/S-3138/0001/D/Dn/L0018/0346 Anr.4796.
65Bruland 2017: 252.
66Bruland 2017: 253; RA/S-3138/0001/D/Da/L0304/0003 Dnr.1927.
67Bruland 2017: 258.
68RA/S-3138/0001/D/Da/L0428/0001 Dnr.2504. Fru Plesansky og tre av hennes barn flyktet til Sverige. Gabriel og sønnen Moritz ble drept i Auschwitz.
69Bruland 2017: 254.
70Bruland 2017: 253.
71Nachtstern & Arntzen 1949: 10–11; Bruland 2017: 253–254.
72Bruland 2017: 254.
73RA/S-3138/0001/D/Da/L0685/0002 Dnr.3501.
74Skouen 1996: 104. Takk til Bruland for kilden.
75Saerens 2005b.
76RA/S-3138/0001/D/Da/L0320/0001 Dnr.1995.
77Johansen 2007; Harper 2012.
78Johansen 2007; Harper 2012.
79Johansen 2007: 147–148.
80Harper 2012: 71–74.
81RA/S-3138/0001/D/Dc/L0054/0624 Fnr.710/48; RA/S-3138/0001/D/Dn/L0018/0346 Anr.4796; RA/S-3138/0001/D/Da/L0121/0005 Dnr.914; RA/S-3138/0001/D/Da/L0234/0006 Dnr.1570; RA/S-3138/0001/D/Da/L0304/0003 Dnr.1927; RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975; RA/S-3138/0001/D/Da/L0320/0001 Dnr.1995; RA/S-3138/0001/D/Da/L0370/0003 Dnr.2197; RA/S-3138/0001/D/Da/L0399/0008 Dnr.2353; RA/S-3138/0001/D/Da/L0428/0001 Dnr.2504; RA/S-3138/0001/D/Da/L0685/0002 Dnr.3501.
82RA/S-3138/0001/D/Da/L0320/0001 Dnr.1995.
83RA/S-3138/0001/D/Dn/L0018/0346 Anr.4796.
84RA/S-3138/0001/D/Da/L0441/0008 Dnr.2548.
85§ 86 var hovedbestemmelsen under rettsoppgjøret, og dekket «forhold av ytterst varierende karakter» (Andenæs 1998: 127). I ett tilfelle ble én tiltalt etter paragraf 223 (ulovlig frihetsberøvelse) for deltakelsen i jødeaksjonen, men ble dømt etter paragraf 86, se RA/S-3138/0001/D/Da/L0121/0005 Dnr.914.
86RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975; RA/S-3138/0001/D/Da/L0370/0003 Dnr.2197.
87RA/S-3138/0001/D/Da/L0894/0001 Dnr.3977.
88Brakstad 2006.
89Brakstad 2006.
90Andenæs 1998: 188.
91RA/S-3138/0001/D/Da/L0234/0006 Dnr.1570.
92RA/S-3138/0001/D/Da/L0315 Dnr.1975.
93RA/S-3138/0001/D/Da/L0894/0001 Dnr.3977.
94RA/S-3138/0001/D/Dn/L0018/0346 Anr.4796, Rapport 1/3 1946.
95RA/S-3138/0001/D/Da/L0399/0008 Dnr.2353.
96Bak 2004.
97Wouters 2007: 860–864.
98Wouters 2007: 860–864.
99Saerens 2005b.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon