Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
Artikler
Åpen tilgang
En militarisert sport?
Skiskytingens tidlige utvikling i Norge
Vitenskapelig publikasjon
(side 6-21)
av Glenn-Eilif Solberg
SammendragEngelsk sammendrag

Til tross for skiskytingens popularitet har idretten, og særlig dens utvikling før 1958, blitt viet lite oppmerksomhet av historikere. I denne artikkelen benyttes et omfattende kildemateriale, inkludert idretts- og skyttertidsskrift, årsrapporter og jubileumsbøker skrevet av aktører som arrangerte eller promoterte skiskyting i perioden 1880 til 1924, for å forklare hvordan og hvorfor skiskyting ble en konkurranseidrett i Norge.

Perioden fra 1880 til 1924 fremstilles ofte som en tid hvor de som ville benytte idretten som et middel for folkehelse og forsvar, tapte kampen mot en tilsynelatende ustoppelig utvikling, som førte til at det å prestere i idrettskonkurranser ble et mål i seg selv. Denne studien argumenterer derimot for at denne sportifiseringsprosessen ble påvirket og bremset av politiske konflikter.

Artikkelen viser at dagens olympiske skiskyting har røtter i langrenn med skyting, som ble konstruert med et militært siktemål i Norge på 1890-tallet. På denne tiden førte demokratisering og den europeiske opprustningen til et økt fokus på vernepliktige borgeres idretts- og våpenferdigheter. De utløsende årsakene til militariseringen av skiløping og rifleskyting var politiske spenninger i forbindelse med stattholder-, parlaments- og konsulatkrisene, og senere verdenskrigene. Artikkelen viser dessuten at også andre idretter, som løping og sykling, ble kombinert med skyting etter skiskytingens mønster.

Biathlon, and particularly its development before 1958, has been offered little attention by historians, despite its popularity. This paper explores a wide variety of sources, including sports and shooting journals, annual reports and anniversary books written by organizers and promoters of biathlon competitions between 1880 and 1924, in order to explain how and why biathlon became a sport in Norway.

The period between 1880 and 1924 is often portrayed as a time when those who wished to use sports to improve public health and defense lost the fight to an apparently unstoppable development toward a greater focus on competition performance. However, this study argues that this process of sportification was influenced and slowed by political conflicts.

The paper finds that today’s Olympic biathlon has its roots in cross-country shooting, which was constructed in the 1890s in Norway with a military purpose. The triggering factors of the militarization of skiing and rifle shooting were political tensions caused by the parliament and consular crises in the Swedish-Norwegian union, as well as the world wars. The paper also shows that other sports, such as running and cycling, were combined with shooting, with their templates borrowed from biathlon.

Åpen tilgang
Aksjelova av 1910
Freistnaden på å organisere norsk kapitalisme
Vitenskapelig publikasjon
(side 22-35)
av Nils Rune Langeland
SammendragEngelsk sammendrag

Aksjelova av 1910 var ein freistnad på å organisere den norske kapitalismen i rettsleg normerte former. Men lova var samstundes eit seint svar på ei systemkrise identifisert alt på midten av 1800-talet. Det hadde ikkje utvikla seg nokon eigen norsk selskapsrett. Avtalefridom i eit oversiktleg forretningsliv blei sett på som tilstrekkeleg. Skipsfartsnæringa mønstra sterk motstand mot aksjelova då ho kom, og oppnådde unnatak frå lova. Samanbrotet under fyrste verdskrigen førte til ei rekkje statlege inngrep i aksjemarknaden som seinare la grunnlaget for den organiserte kapitalismen etter 1945. Grunnstomnen i aksjelova av 1910 blei ståande. Men det ho var eit svar på, blei ikkje løyst under den sosialdemokratiske ordenen. Liberaliseringa av finansmarknaden i 1980-åra la difor på nytt grunnlaget for ein organisert kapitalisme i rettslege former som før fyrste verdskrigen.

The Norwegian Limited Liability Companies Act of 1910 was introduced late despite the growth of an expansive and highly successful liberal capitalism during most of the nineteenth century. It was not just an attempt to organize capitalism into legal forms, but also meant to remedy systemic faults identified as early as the 1860s. There had been a severe lack of legal and institutional development in Norwegian capitalism. The Act met with fierce resistance from the shipping community, and shipping was exempted from the final version of the Act in 1910. The crisis following the First World War imposed several government regulations on the capital market, regulations which laid the foundation for the social democratic order after 1945. The Act of 1910 was still in force, but not functioning as intended. The deregulation of capital markets in the 1980s reactivated legal measures in the field of company law, and reintroduced organized transnational capitalism in legal forms.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 36-50)
av Jan Thomas Kobberrød
SammendragEngelsk sammendrag

«Paripolitikken» frem til 1928 har vært et sterkt omdiskutert tema i norsk økonomisk politisk historie. Denne artikkelen gjennomgår sentrale bidrag i debatten, i et politisk perspektiv. Sentrale spørsmål blir dermed: Hvordan har beslutningsprosessen frem til 1928 blitt fremstilt i foreliggende forskning, og gir disse fremstillingene et dekkende bilde av det som skjedde? Særlig er det Wilhelm Keilhaus og Francis Sejersteds fremstillinger som står i brennpunktet, da disse i hver sin periode har vært toneangivende for mye av debatten. I konklusjonen slutter artikkelen seg nærmere til Sejersteds analyse enn til Keilhaus. Imidlertid trenger også Sejersteds fremstillinger visse modifiseringer, blant annet i lys av kildemateriale, både trykt og utrykt, som Sejersted ikke benyttet.

The «policy of parity» until 1928 has been a hotly contested theme in Norwegian economic political history. This article reviews central contributions to the debate in a political perspective. The main questions are thus: How has the process of decision-making been described in previous research, and to what extent do these accounts correspond to what we today find reason to believe actually happened? In particular, the focus is on the accounts of Wilhelm Keilhau and Francis Sejersted, as in their respective periods these have been the basis for much of the debate. In conclusion, the article gives more support to Sejersted than to Keilhau. Nevertheless, Sejersted’s account ought to be partially revised. This is due to findings in source material both in archives and in parliamentary papers, which were not utilised by Sejersted.

Åpen tilgang
Norske gjerningsmenn
Germanske SS Norge og arrestasjonene av de norske jødene
Vitenskapelig publikasjon
(side 51-66)
av Olav Christoffer Bogen
SammendragEngelsk sammendrag

Under arrestasjonene av de norske mannlige jødene 26. oktober 1942 deltok nordmenn fra Germanske SS Norge. I tillegg til å delta i selve arrestasjonene ble de norske SS-mennene brukt som vakter, og flere kilder tyder på at de hadde en brutal fremferd. Hensikten med å bruke SS-mennene var å sikre at arrestasjonene ble lojalt gjennomført. Samtidig kan det ha vært et ønske sentralt hos SS-ledelsen om å sikre at alle de lokale SS-avdelingene deltok i Holocaust.

Det finnes en oppfatning om at få ble dømt for medvirkningen til Holocaust i Norge. Når det gjelder de norske SS-mennene, ble derimot over 30 prosent av de som deltok dømt for deltakelsen. Det viser seg at tidspunktet for domfellelsen hadde stor innvirkning på hvorvidt SS-mennene ble dømt for dette forholdet.

Norwegian SS men from the Germanic SS Norway participated in the arrest of male Norwegian Jews October 26th, 1942. Norwegian SS men, in addition to guards, were used in the arrests, and sources indicate their brutal behavior. The reason why the SS men were used was to guarantee that the arrests were thoroughly conducted, but the SS leadership might also have wanted to make sure that all the Germanic SS formations participated in the Holocaust.

There is an assumption that few were convicted for their involvement in the Holocaust in Norway. However, of the Norwegian SS men who were involved in the arrests, over thirty per cent were convicted for their participation. The date of their convictions seems to be the main factor determining whether or not they were sentenced.

Åpen tilgang
En brikke ingen turte røre
Norges fredsbevarende bidrag i Libanon 1978–1982
Vitenskapelig publikasjon
(side 67-80)
av Robin Sitter & Hilde Henriksen Waage
SammendragEngelsk sammendrag

Hvorfor bidro Norge med militære styrker til United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i 1978? Hvorfor trakk ikke Norge sine styrker ut da det viste seg at nordmennene ikke hadde noen mulighet til å oppfylle FNs mandat, og da situasjonen på bakken gikk fra vondt til verre og var direkte farlig for norsk militært personell? Litteraturen rundt årsakene til at norske soldater ble sendt på FN-oppdrag, har vært sentrert rundt to motiver: sikkerhetspolitiske egeninteresser og altruisme. Denne artikkelen analyserer hvordan disse to motivene kom til uttrykk vedrørende den norske deltakelsen i UNIFIL. Samtidig var det klart for norske myndigheter at de hadde et svært begrenset handlingsrom i Libanon. Norges deltakelse skyldtes i utgangspunktet FNs særstilling i norsk utenrikspolitikk. Avgjørelsen om å delta ble tatt på autopilot, men da soldatene først var i Libanon, oppfattet norske myndigheter at bordet fanget. FN-styrken ble en fast brikke ingen turte flytte på. De politiske omkostningene ved å trekke seg ut ble vurdert som for store, selv om situasjonen ble radikalt endret som en følge av den israelske invasjonen i 1982. Samtidig anså norske militære ledere oppdraget som meningsløst.

Why did Norway contribute military forces to the United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) in 1978? Why did Norway not withdraw its troops when it realised that the force could not fulfil its UN mandate and the situation on the ground was far more dangerous than expected? The literature on why Norwegian soldiers were sent on UN peacekeeping missions has centred around two main motives: Norwegian self-interest and altruism. This article analyses how these political motives were expressed through Norway’s contribution to UNIFIL. In this context, the Norwegian government perceived that it had no room to make independent decisions. The main reason for Norway’s participation in UNIFIL was the UN’s exceptional position in Norwegian foreign policy. Not having carried out any independent risk assessment, the government’s decision to send troops to Lebanon was made on autopilot. When the Norwegian troops arrived, they reported that the situation on the ground was far more dangerous than the government had anticipated. The UN force became an element that no one dared relocate in case it disrupted what stability remained in Lebanon. The Norwegian government considered withdrawing its troops, but the political costs were considered too high, even when the situation changed radically following Israel’s invasion in 1982. After the invasion, Norwegian military leaders perceived the mission as meaningless. Still, Norway continued to station troops in Lebanon for twenty years.

Historisk tidsskrift

1-2021, bind 100

www.idunn.no/ht

 

Historisk tidsskrift er Norges eldste vitenskapelige tidsskrift, stiftet 1871. Tidsskriftet er et sentralt forum for norske historikere og historisk forskning, og gir oversikt og grunnlag for forståelse av viktige samfunnsendringer. Tidsskriftet publiserer artikler, debatt- og kommentarbidrag og bokmeldinger.

 

Hovedredaktør

Frode Ulvund, Universitetet i Bergen

 

Redaktører

Dunja Blažević, Universitetet i Bergen

Sissel Rosland, Høgskulen på Vestlandet

Jo Rune Ugulen Kristiansen, Arkivverket

 

Redaksjonssekretær

Thomas Ewen Daltveit Slettebø, Høgskulen på Vestlandet

 

Redaksjonsråd

Kristin Asdal, Universitetet i Oslo

Rasmus Glenthøj, Syddansk Universitet

Ruth Hemstad, Den norske historiske forening

Jan Thomas Kobberrød, Universitetet i Sørøst-Norge

Jakob Maliks, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Leidulf Melve, Universitetet i Bergen

Kari Aga Myklebost, Universitetet i Tromsø

Christine Myrvang, BI Handelshøyskolen

Ulrike Spring, Universitetet i Oslo

 

Redaksjonens adresse

Historisk tidsskrift

Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, UiB

Postboks 7805

5020 Bergen

ht@uib.no

 

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

 

Tidsskriftet utgis av Den norske historiske forening (HIFO) i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

 

© Universitetsforlaget 2021 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon