«Intet er sikrere enn døden, intet mer usikkert enn vår dødstime.» Med denne ikke uvanlige formelen innledet bergensfareren Rotgert van Büren sitt testamente i 1525. Denne allmennmenneskelige erfaring hadde stor betydning i en religiøs tidsalder, og hen over reformasjonsskillet levde man med bevisstheten om at døden ventet og kunne komme når som helst. Da ble det avgjørende hvordan man døde, og om denne døden da førte til frelse eller fortapelse. Døden var en oppgave for den døende, som måtte beherske kunsten å dø på en god måte – ars bene moriendi –, og for alle omkring, som måtte forstå og bruke døden og minnet om de døde på rett og oppbyggelig måte. Minnet om de døde fikk i dette perspektivet viktige funksjoner både sosialt og religiøst.

Det er dette Arne Bugge Amundsen, Eivor Oftestad, Tarald Rasmussen og Kristin Bliksrud Aavitsland har skrevet en bok om, redigert av Tarald Rasmussen. Om døden og de døde i det etter-reformatoriske Norges fremvoksende lutherske minnekultur. Forfatterne viser hvordan også den lutherske minnekulturen i hvert fall umiddelbart erindret den døde så å si individuelt og personlig, men selvsagt idealisert – uttrykt i tidens likprekener. Og så viser de hvordan minnekulturens blivende funksjon over tid var å gi en idealtypisk fremstilling av de salige troende, først og fremst visualisert i epitafiene.

Det er en god bok. Den gjør det en god fagbok skal gjøre: Gir oss en bedre forståelse av emnet, vekker vår ettertanke og får oss til å stille kritiske spørsmål. Dessuten er den skrevet på en måte som kommer leseren i møte, i et enkelt og forståelig språk med et minimum av fagsjargong. Kapitlene henger fornuftig sammen slik at de utgjør en helhet. Illustrasjonsmaterialet er interessant, både instruktivt og med svært god kvalitet i gjengivelsen. Det er selvsagt ikke mulig å få med alle interessante monumenter, enhver vil ha sine favoritter, og det er lite å innvende mot de valgene forfatterne har foretatt.

Bokens 11 kapitler gir en god oversikt over ulike deler av emnet, belyst både teologisk, kirkehistorisk og ikonografisk. Det er forfatternes fortjeneste at bildene ikke bare opptrer som illustrasjoner av teologiske poenger, men som en selvstendig og vesentlig kilde til forståelse av tidens minnekultur. Epitafiene var et viktig nytt element i kirkerommet, og allerede i 1597 beklaget Niels Helvad i sin Elvsinia Sacra noe sarkastisk at folk fjernet andre og nyttige bilder og i stedet satte opp «deris egne Epitaphia eller ocsaa nogen forgyldede Bogstauer». Rundt 1605 beskrev Peder Claussøn Friis landets kirker som stående «megit blotte oc bare» etter reformasjonstidens inngrep, men dette forstås relativt, nemlig sammenliknet med kirkerommet før radikaliseringen på 1560-tallet. Når det sies at sidealtrene og helgenbildene etter reformasjonen ble fjernet og erstattet med epitafier, så gjelder dette altså først og fremst perioden etter 1570. Da var det uunngåelig at nykommerne i høyere grad kom til å prege kirkerommet. Mens katekismustavlenes tid forholdsvis snart var forbi, skulle epitafiene bli en vesentlig og så å si offentlig ingrediens i minnekulturen gjennom hele det 17. århundre. Fra kirkeveggen var de med sine bilder og tekster redskaper for undervisning av menigheten om livet, døden og evigheten. Mens likprekenene beskrev et levd liv og dødsleiet som hva man kunne kalle «en fromhetsteologisk hendelse», kunne man kanskje si at epitafiene fremstilte saligheten som et avsluttet og allment oppbyggelig faktum. I den forbindelse hadde epitafiekunsten med sitt individuelle og personlige utgangspunkt dessuten en ikonografisk rikdom sammenliknet med de faste formlene i altertavler og prekestoler.

Skulle man ha ønsket noe av en bok som allerede gir oss god innsikt i hvordan døden og minnet om de døde ble håndtert etter reformasjonen, kunne man kanskje tenkt seg to kapitler til. Det ene kunne ytterligere forankret fenomenene i samfunnet, nemlig ved å belyse sunnhet, sykdom og død i samfunnet som sådan. Bevisstheten om døden var ikke teoretisk eller prinsipiell, men konkret og erfart. Livet var farlig, det fantes krig, uår, sult og pest – og desto farligere fordi mennesket aldri sto rettferdig overfor Gud. Botskristendom med sine undertiden apokalyptiske overtoner preget liv og død. Anger og redsel for Guds straff kunne da bare møtes med fast tro på at Jesus hadde frelst enhver som tror på ham. Døden var ingen teoretisk forestilling om livets slutt, men brutal erfaring, så sant som for eksempel pestutbrudd i Bergen i 1600, 1618, 1629 og 1637 til sammen kostet omtrent 8000 personer livet i en by med 10–12 000 innbyggere. Pesten var da også, skrev Nils Paasche i sin bok De arte bene moriendi fra 1630, å forstå som Guds straff for synden. Forfatterne er bevisste om at religion er kultur, hva Martin Scharfe i 2004 kalte «eine kulturelle Tatsache». Det hadde derfor vært interessant med et større samfunnsperspektiv som bakgrunn for bedre å kunne vurdere tidens mentalitet i møte med døden. Var minnekulturens funksjon oppbyggelig, var utgangspunktet for så vidt dystert nok, livet var farlig og botferdighet nødvendig. I sin andaktsbok Praxis Pietatis fra 1614 (på dansk 1656) fremholdt Johann Gerhard at man hver dag kom døden, dommen og evigheten nærmere. Da skulle man også hver dag tenke over hvordan man kunne bestå i dommens og dødens strenge prøvelse. Og man skulle alltid angre og gjøre bot – som soknepresten i Korskirken i Bergen skrev i sin prekensamling fra 1615, det skulle skje nå, for etterpå var det for sent; «wi skulle alle giøre Poenitentze / Alle / Alle / Alle / ingen vndertagen».

Videre kunne man ha ønsket seg et innledende kapittel der forfatterne gikk nærmere inn på senmiddelalderens minnekultur – og for så vidt også kastet et blikk på samtidige katolske epitafier i et konfesjonelt delt Europa. Det er helt legitimt å konsentrere seg om tiden etter reformasjonen, og enhver bok må velge en avgrensning av sitt emne, men å ta utgangspunkt i senmiddelalderen ville gitt vesentlige momenter til forståelse av både kontinuitet og endring. Dermed kunne man fått et utgangspunkt for å vurdere hvorvidt minnekulturen kan sees som uttrykk for en konfesjonalisering av kulturen, og hvordan eller i hvilken grad middelalderens ars moriendi i praksis ble «videreført, men transformert og til dels omtolket» (s. 32). Når for eksempel livets krone i Leksvikteppets ars moriendi-fremstilling fra sent 1500-tall menes å være et implisitt oppgjør med gjerningskristendommen, er det verd å merke seg at det i den senmiddelalderlige fremstillingen nettopp er en djevel som gir den døende «den kronen du har fortjent». Dette er ikke vesentlige mangler ved boken, men kapitler som lesningen får en til å ønske, nettopp fordi forfatterne inspirerer til refleksjon og ønsket om bedre å forstå hvordan luthersk tid skilte seg fra den katolske minnekulturen. Den vesentligste forskjellen mellom før og etter reformasjonen var nok at interaksjon mellom levende og døde ikke hadde noen plass i de nye trosforestillingene, slik boken også innledningsvis gjør rede for. Dette fikk selvsagt stor betydning for avviklingen av en sentral del av den religiøse kulturen, ettersom liturgi og sjelemesser bevarte minnet om de døde og målbar en fortsatt relasjon. Det finnes grunnleggende menneskelige behov i dette, og boken stiller da også spørsmålet om hvorvidt det radikale protestantiske skillet mellom levende og døde nå egentlig fikk fullt gjennomslag i befolkningen.

På begge sider av 1537 gjaldt det «de siste fire ting», døden og dommen, himmel og helvete. I Stephan Fridolins oppbyggelige bok fra 1491, Schatzbehalter, spør presten den døende om han vet at han ikke har levd som han burde. Ja, det vet han og angrer sine synder og vil gjøre det godt om mulig. «Tror du at Kristus er død for deg?» Ja, det tror han. «Takker du ham?» Ja, han takker ham. «Tror du at du ikke kan frelses uten ved hans død?» Ja, det tror han. Presten kunne ha snakket til Jacob Huitfeldt (jf. s. 131).

Dødsleiet var den siste avgjørende prøvelse der mennesket for siste gang hadde mulighet til å oppnå frelse – for den dødes evige skjebne ble beseglet i dette liv, slik forfatterne også fremholder. Alvoret var ikke til å ta feil av, og loven måtte forkynnes for de ubotferdige slik at de kunne «føle Guds ildbrendende Vrede i Hierterne» og derved vekkes «til en sand Anger oc Ruelse», slik Marcus Humble, senere biskop i Stavanger, skrev det i Den sande lefuende Troes fuldkommelige Viszhed, som kom ut i 1646. Svaret var, som i middelalderen, ikke fortvilelsen over egen synd, men tilliten til Guds barmhjertighet slik den uttrykkes i evangeliet. Også på selve dødsleiet var tilværelsen spent ut mellom disse to punktene, lov og evangelium. Denne strukturen speiles i tidens likprekener, når for eksempel presten Jens Gødissen beskrev hvordan den danske adelsmannen Peder Ludvigsen Munk på dødsleiet i 1623 hadde avlagt skriftemål, «[g]iort sin Christelig Confeszion met Hiertens Anger oc bedrøffuelse» og senere fremsagt en bønn bygget omkring Joh 3,16, der han takket Gud for «at hand gaff sin Eenborne Søn i Døden for mig oc alle Bodfærdige Syndere». Her var den «immota cordis fiducia», som Jesper Brochmands dogmatiske håndbok, Epitomé, i 1649 betegnet som nødvendig for å bli frelst. Og her var de gode gjerninger, som Gødissen kalte «arbeid i Herrens vingård», idet den døende «[l]eggendis stille som en Christen Patient vdi en god Taalmodighet, Arbeydet troligen i Herrens Vijngaard met Bøn oc Paakaldelse til Gud». Som boken viser, inngikk selv likprekenen i tidens oppbyggelseslitteratur som et eksempel på et godt liv og en god død.

Som så ofte ellers i kirkelig sammenheng, både før og etter reformasjonen, var minnekulturen en kombinasjon av sosial selvrepresentasjon og oppbyggelig formål. Gjennom boken blir leseren oppmerksom på likheten med helgenbildene, idet både likprekener og epitafier på et vis fikk den funksjonen som Peder Palladius i sin visitasbok omkring 1540 aksepterte for den gamle tros bilder, nemlig at de fremdeles kunne være nyttige som speil enfoldige kristne kunne se seg selv i. Forfatterne gjør utmerket rede for at den vesentligste funksjonen nettopp ikke var å minnes helt konkrete avdøde så mye som å sette opp religiøse exempla virtutis, både umiddelbart for leserne av de trykte likprekener og langsiktig for menigheten overfor epitafiene i kirkerommet. I dette lange perspektivet tjente fremfor alt epitafiene til oppbyggelse – hengt opp i kirken for å vise resultatet av den gode utgangen av livet. I så måte var denne minnekulturen hva François de Sales i Philotea, 1608, karakteriserte helgenenes liv som, nemlig speil, hvori man ser et sant bilde av det kristne liv. For menigheten fremstilte epitafiet en idealtypisk familie, ikke primært minnet om akkurat disse døde, men om alle som «hensov i Herren» med godt håp om frelse. Det var et fortrøstningsfullt vanitas-motiv og et memento mori – tydelig nok i den lille gutten som ser ut på oss fra Gabelsen-epitafiet ca. 1660 fra Innvik kirke i Nordfjord og peker på den hodeskallen han holder i hånden – eller i piken på Skaktavl-epitafiet fra Stange kirke, Innlandet, 1699. De personene som var avbildet, hadde fullført løpet og mottatt seierskransen; de var tegn til etterfølgelse i håp om å oppnå samme salighet. Det er dette håpet som uttrykkes i sorenskriver Christen Jensens og Øye Lauritsdatters epitafium fra 1672 fra en kirke i Sogn: «Gud giffue dennem med alle fromme Christen det Evige Lif oc ärrefuld Opstandelse Fra de döde.»

Bokens hovedfortjeneste er at den overbevisende skildrer hvordan minnekulturens vesentligste funksjon, utover det umiddelbare ved død og begravelse, var å presentere en undervisning i livets, dødens og frelsens vilkår. Dette var ikke nødvendigvis avgjørende forskjellig fra tiden før reformasjonen. Som Rotgert van Büren måtte også biskop Jens Nielssøn i klagen over sin døde datter 1581 konstatere at «Livet er kort. Døden viss, men dødens time uviss». Nå kunne epitafier være så mangt, men det er tydelig hvordan ikonografi og tekstapparat virkelig ofte fungerte som en bibelsk fundert katekese på kirkeveggen om døden og det kristne håpet. En religionsundervisning som tok utgangspunkt i mennesker som faktisk hadde levd, og som alle som så epitafiene og hørte eller leste likprekenen, i siste instans delte livsvilkår med – ikke når det gjaldt stand, selvsagt, men i forbindelse med det viktigste: frelsen. Døden var jo for så vidt demokratisk, den gjaldt alle. Selv det fornemste epitafium eller den mest panegyriske likpreken endret ikke ved dette. Som det sto i den Døde-Dands som ble utgitt i København 1762 under fremstillingen av to kranier: «Siig, Læser! Kand du her vel see til visse / Hvo Herremand og Bonde var af disse?» Vel kunne portrettet holde det i live som jo ellers måtte forgå, men det individuelle trådte kjapt i bakgrunnen for det generelle. Og ganske visst var epitafiet trolig også til fremme av avdødes ære og ikke bare Guds, men for eksempel prestefamiliene kom jo og gikk, så dette gjaldt ikke ættens ære, og snart visste ingen egentlig hvem pastor NN hadde vært. Men han var en kristen som hensov i Herren i troen på at Guds barmhjertighet skulle gi ham evig liv. Det holdt. Fra å minnes en konkret person ble minnekulturens monumenter ganske snart en visuell/tekstlig anskueliggjørelse av menneskets livsvilkår. Ved å gjøres oppmerksom på en annens død, høre om den, lese om den eller se dem som var fremstilt i epitafiet, vel vitende at de nå for lengst var muld, måtte man tenke på sin egen død og på hvordan man kunne dø salig. Minnekulturen lar seg i så måte forstå ut fra anvisningen i Hebreerbrevet 13,7 om et kristelig liv, med en direkte kommentar til denne minnekulturen og ikke minst presteepitafiet: «Tencker paa eders Lærere / som hafue sagt eder Guds Ord: huilckis endeligt i skulle see til / oc efterfølger deris Tro.»

Det er mangt boken får en til å reflektere over – og også utsagn man kunne ønske å modifisere. Som sagt er dette heller ros enn ris, for det er hva en god fagbok skal gjøre: vekke oss, nære interessen og egge oss til refleksjon og kritikk. Og dette makter alle fire forfattere på utmerket vis. De introduserer oss for den etterreformatoriske minnekulturen i dens ulike former, får oss til å forstå hvordan den fungerte, og gjør rede for den indre sammenheng mellom dens ulike genrer. Dermed har de gitt oss et nyttig redskap for å forstå en sentral del av norsk kultur i et tidsrom da folk flest uavhengig av stand måtte leve med en bevissthet om og godt forberedt på «de siste fire ting»: døden og dommen, himmel og helvete. Boken anbefales uten forbehold.