Lars Ivar Hansens nye bok, The Sámi, state subjugation and strategic interaction, har sin bakgrunn i et internasjonalt og tverrfaglig forskningsprosjekt ved Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi (CAS) året 2008/2009 som tok sikte på å undersøke den langvarige fleksibiliteten og tilpasningsdyktighet («resilience») hos fennoskandiske jeger-fisker-samler-samfunn og deres samhandling med nabosamfunn mellom mesolittikum og historisk tid. Boka er finansiert med bidrag fra CAS, Instituttet for sammenliknende kulturforskning og Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved UiT – Norges arktiske universitet. Boka er på engelsk og henvender seg til et internasjonalt publikum.

Sammendraget av boka slår fast at dette er en studie av mobilitet og diversitet i økonomiske relasjoner på individnivå. Fokuset er sju samiske samfunn i Torne og Kemi lappmark og på Finnmarkskysten der Hansen har identifisert og fulgt 2119 (mannlige) skattebetalere i perioden 1551–1600. Boka har altså en klar avgrensing både i tid og rom, og de 2119 skattebetalerne Hansen følger, gir et godt datagrunnlag. Mens innlandsboerne betalte skatt i varer de sjøl produserte, betalte kystboerne med varer fra sitt handelsnettverk eller med penger. Hansen påviser at befolkninga hele tiden sørget for å gjøre det beste ut fra situasjonen. Undersøkelsen analyserer også skifte av bosted, årstidsflyttinger og mobilitet gjennom de data som framskaffes. Dette blir diskutert, og spesielt interessant er et mønster med periodevis mobilitet, der Hansen mener man har bodd i lengre perioder på forskjellige steder.

Boka er delt inn i tre kapitler. I innledningskapitlet brukes 26 sider på en grundig drøfting av tilnærming, kilder og kontekst. Allerede i begynnelsen setter Hansen sin studie i kontrast til et syn der man ensidig ser samene som offer for utnytting og økonomisk utbytting, og påpeker et ønske om å utvikle dette synet i retning av å utvikle et mer komplekst og balansert bilde av forholdet mellom framvoksende statsmakter og urfolk. Dette skjer gjennom en analyse nedover mot personnivået i de påfølgende kapitla. I den historiske gjennomgangen av samisk samfunn generelt og problemer knytta til kildematerialet er det en god balanse mellom å få fram konsensus og kritiske røster, for eksempel når det gjelder forståelsen av siida-institusjonen. Videre blir kompleksiteten i skatte- og handelsforhold klar, og knytta til de tre konkurrerende sentralmaktene. Dette gir et godt grunnlag for videre lesing, og kapitlet kan for så vidt også stå for seg om leseren vil vente med de inngående drøftingene av selve undersøkelsen.

I kapittel to blir leseren tatt med på første etappe i selve undersøkelsen: å undersøke, beskrive og kartlegge strømmen av produkter og varer mellom de samiske samfunna og deres handelspartnere. Hovedkildene er svenske skatteregnskap med tilhørende regnskap for kongemaktens handel. De hull som er etter private handelsfolk og i mer mangelfulle norsk-danske og russiske skattelister, tettes blant annet med negative opplysninger fra svenske skattelister, det vil si at Hansen påviser åpenbare mangler i regnskapa ut fra hvilke produkter man vet var framtredende for ulike områder, og slutter derfra til at de må ha blitt omsatt i andre nettverk. Dette er gode eksempel på å trenge bak kildenes ordlyd.

Data blir formidlet blant annet med en rekke tabeller. Ved første blikk kan de mange tabellene framstå som uten fullstendige tabelltekster, men det er fordi hovedteksten hele tiden relaterer seg til tabellene. De to delene må oppmerksomt leses sammen, og er et uttrykk for grundig kildeforankring. Det blir ytterligere understreket med persontabellene plassert bak i boka, sammen med to detaljerte appendikser over kildene. Dette framstår da som en solid forankra undersøkelse, og konklusjonene og slutningene virker velfundert. Det krever også sitt av leseren, siden bokas hovedtekst dekker 66 sider, noe som betyr få tekstlige og kognitive hvileskjær. Med andre ord mener jeg det er en bok man har utbytte av å lese og studere flere ganger, i sin helhet eller kapittelvis. Jeg synes kapittelinndelinga gjør boka godt egna til både hel lesning og delt lesning.

Fra behandlinga av kildematerialet kan Hansen trekke ut en rekke funn som for meg framstår som grundige bidrag til kunnskap om samisk historie. Hele veien påviser og drøfter Hansen likheter og forskjeller for eksempel i folketall, skattespecier og handelsvarer, og setter dette i sammenheng med hvordan man i ulike områder brukte egne fortrinn og ulike handelsnettverk. Hansen viser også at samene utnytta andre nettverk enn dem som var knytta til skatteoppkrevinga, for eksempel hvordan Varanger var knytta til private handelsnettverk som ikke har gitt opphav til de kildene som derimot skatteoppkrevinga ga. Slik legger han inn metodiske drøftinger og spørsmål underveis. Det fastslås at befolkninga var større på kysten enn i innlandet, og befolkninga mer stabil i innlandet. Altafjord og Varangerfjord hadde det store flertallet av skattebetalere, og mellom de to fjordområda var det en klar forskjell (de mellomliggende fjordene behandles også). Varangerfjorden viste et stabilt antall skattebetalere og jevn vekst, samme tendens som innlandsområda. I Altafjorden var det store variasjoner, så store at de markante vekst- og tilbakegangsperiodene på kysten kan spores til Altafjorden. Varanger og Altafjord viser samme tendens, nemlig at penger var det vanligste skattebetalingsmiddelet. I Anár, Soundavaara, Guovdageaidnu og Láhpojávri hadde pelsverk forrang. De betalingsmidla som hadde forrang i de svenske nettverka, var penger, verdifulle metaller og ulltekstiler. Samene handla til seg hamp, smør og mjøl. Sjøl produserte samene pelsverk og tørka fisk. Med andre ord kommer det her fram et bilde av stor handel, og spesielt Varangerområdet framstår som kommersialisert. Det må også bety at handelen var viktig, og samfunna åpne for påvirkning når handelen endra seg, vel å merke ut fra graden av innveving i handelsnettverka. Dette bruker Hansen i sin avsluttende hypotese i tredje kapittel.

Undersøkelsens andre og siste etappe er bokas tredje kapittel. Her skifter fokuset fra mønstra i skatt og handel, og over på geografisk mobilitet på individ og gruppenivå. Først påviser Hansen ved hjelp av å sammenligne norske og svenske skattelister, som er fra ulike årstider, sesongmigrasjoner mellom innlandssiidaene Gouvdageaidnu, Láhpojávri og Ávjovárri og Altafjorden, der noen av skattebetalerne fra innlandssiidaene dro til Altafjordområdet på sommeren. Dernest påviser Hansen mer permanente flyttinger mellom innlandssiidaene og fjordene, for eksempel mellom Tanafjorden og Ochejohka, noe som fulgte landskapets kommunikasjonslinjer, som elvedaler eller nabofjorder. I denne forbindelsen påpeker han at disse flyttingene gikk ut over de tradisjonelle siidaområda. I Altafjorden påviser han to ulike bosettingsmønstre, bofasthet og semipermanente flyttinger mellom ulike steder, som ofte inkluderte å returnere til opprinnelsesstedet etter en viss periode. Samtidig økte graden av bofasthet i perioden, og vekk fra dette semipermanente mønsteret. På grunn av kildesituasjonen er Altafjorden egna til en detaljert studie på individnivå, og Hansen følger flere personers livsløp for å illustrere flyttingene.

Hansen viser at flyttingene, og de to hovedgruppene av bosettingsvalg, danner mønstre, og undersøker hva grunnen(e) kan være til at mønstra er som de er. Han påviser en gradvis nedgang i mobiliteten og konsentrasjon i bosettingene. Han vurderer økonomi, flyttemønstre og slektskap for å finne mulige forklaringer. Med grundighet og forbilledlig forsiktighet med bakgrunn i kildesituasjonen foreslås en hypotese for endringene i Altafjorden. Den sammensatte levemåten basert på ulike ressurser og handel gjennomgår en endring 1560–1570. Dette viser han ved å peke på svekkelse i den dansk-norske handelen, økt deltakelse i svenske handelsnettverk, større vekt på pelsvilt som skattespecies og større vekt på bofasthet. Han mener det utslagsgivende må ha vært svekkelsen i den dansk-norske handelen. Han foreslår at samene i Altafjorden da la mer vekt på reindrift eller krøtterhold som et svar på endra forutsetninger, noe som dro med seg økt bofasthet på dertil egna plasser. På dette punktet ser han paralleller til eldre teorier om reindriftas utvikling, med den forskjell at det i denne hypotesen er svekka handel og ikke ressursspørsmål som utløser endringene.

Hansen skriver i konklusjonen at bokas analyse viser hvordan de nordligste samene på slutten av 1500-tallet slett ikke var et passivt undertrykt folk, men tilpassa seg til etterspørselen fra skatteoppkrevere og handelsmenn og utnytta egne fortrinn. Dette ga også et avtrykk i form av skattebetalings- og handelsprofiler. Metodisk mener han også at boka har demonstrert hvordan skattelistene kan brukes til å vise stabilitet og variasjon i sosial organisasjon, noe som kan settes i sammenheng med sosiale strukturer.

Hansen reiser i konklusjonen spørsmålet om ikke en slik type analyse kunne være fruktbar også for andre folk og steder i nord. Det mener jeg den er. Jeg deler Hansens ønske om et nyansert og balansert bilde av forholdet mellom urfolk og framvoksende stater, og er positiv til å innta et aktørperspektiv. Aktørorienteringa framstår som en fornuftig metode for å få fram data om samisk historie gjennom for eksempel skattelister. Da kan man ofte avdekke forhold som ikke uten videre springer ut av kildene. Om jeg til slutt skulle komme med noen etterpåkloke bemerkninger eller grunner til å lese flere ganger, vil det være at jeg trenger en videre oppfølging av begrepa «underordning» («subjugation») og «strategisk» («strategic») brukt i tittelen. Strategi er et velbrukt og befesta begrep og er brukt og belyst flere ganger, men jeg kunne ha tenkt meg en videre klargjøring. Hva innebar egentlig strategiene? Videre er ikke nærværet av underordning («state subjugation») sterkt for meg. Det er greit nok, gitt at boka handler om de samiske aktørene og fokuserer på samisk agens, men i og med at ordet forekommer i tittelen, og i lys av ønsket om å vende seg bort fra en ensidig framstilling av urfolk, ville en behandling av for eksempel eksistensen, graden eller typen av underordning vært interessant. Til sist er jeg interessert i siida-begrepet. Hansen er inne på det i innledninga og bruker det i undersøkelsen. I sammenheng med de ulike flytte- og bosettingsmønstra påviser han flyttinger ut av siida-områda, og for drøftinga av Altafjorden åpner han for eksempel opp for slektskapsrelasjonenes rolle. For meg åpner dette opp for fruktbare spørsmål omkring for eksempel siida-systemets fleksibilitet. Når jeg kan gjøre slike refleksjoner til slutt, betyr det at boka fungerte for meg som leser, og som sagt oppfordrer til lesing på ny.