Som tittelen litt kryptisk antyder, tar denne boken sikte på å diskutere hvordan historiefagets indre, og ikke spesielt lett tilgjengelige, kjerne av taus kunnskap best kan formidles til elever og studenter. Det er et ambisiøst og meget velkomment prosjekt, og Historikerens kode har blitt en interessant bok som mange historikere vil ha utbytte av å lese. Den kan deles i to deler. De tre første kapitlene dreier seg mest om hva som kan sies å utgjøre kjernen i historiefaget – det vanligvis usagte som gjør at historiefaget skiller seg ut som en egen akademisk disiplin. De fem siste kapitlene er mer innrettet mot spørsmål om hvordan historie kan undervises for å hjelpe studenter og elever til å «knekke koden» så de kan få en dypere forståelse av faget. Kapittel 1, «Historiefaglig ekspertise og historisk literacy», prøver å vise hva som utgjør historiefagets kjerne, hva som gjør historikere til historikere. Utgangspunktet er at historiefaget i stor grad preges av taus kunnskap, og at det å lære faget dreier seg om å tilegne seg spesielle måter å tenke på og trene opp evnen til å behandle både faktakunnskaper og forståelse for sammenhenger. Kapittel 2, «Kildekritikk som historisk literacy», fokuserer på hvordan historikere leser kritisk, i den forstand at de vurderer informasjon ut fra avsenderens bakgrunn, informasjonens kontekst og større historiefaglige sammenhenger. Kapittel 3, «Skrivingen og historikerens kode», diskuterer hva som kjennetegner historikeres tekster, og hvordan skriving kan brukes for å utvikle historiefaglig forståelse.

Disse innledende kapitlene kan framstå som en samling med refleksjoner rundt hva som er historiefagets kjerne, men de inneholder også mange nyttige betraktninger om hvordan innsiktene om denne kjernen best kan formidles til studenter. Resten av boken er mer direkte rettet mot spørsmål knyttet til undervisning og formidling. Kapittel 4, «Den vanskelige læringen, flaskehalser og terskelbegreper», problematiserer læringsprosessene studenter må kastes ut i for å oppnå god forståelse av faget. Utgangspunktet er at historie vanligvis er noe annet enn det studentenes forforståelse legger til grunn, og at det å forstå faget krever en type omarbeiding og transformering av tenkemåter som vanligvis også vil føre til personlig endring. På terskelen til slik forståelse opplever mange en følelse av å være i en liminalfase der verden ikke helt gir mening. Dette vil virke kjent for alle som noensinne har slitt seg gjennom harde perioder med masteroppgaver og doktoravhandlinger, og vi ser det stadig igjen hos studenter som virkelig går inn for studiene. Hatlens brede og grundige tilnærming til historiedidaktikk kommer spesielt godt til sin rett i denne sammenhengen. Boken kobler fenomener alle som underviser i historie, vil kjenne igjen, med ny og relevant forskning innen kognitiv nevrovitenskap, og gir med det en inngang til en type faglitteratur mange historikere ellers er lite i kontakt med. Kapitlet organiseres rundt diskusjoner av begrepene «flaskehalser» og «terskelbegreper». Begrepene, og måten de forklares på, er ikke alltid like glassklare som jeg skulle ha ønsket, men diskusjonene begrepsavklaringene leder opp til, er utfordrende og opplysende og vil kunne gjøre de fleste lesere klokere.

Kapittel 5, «Er fakta viktige for historikerkoden», er bokens enkleste, og kanskje nyttigste, del. Her tar Hatlen et kjærkomment oppgjør med puggeangsten og forakten for faktakunnskaper som har preget mye av norsk utdanning i lang tid. Kapitlets påstand er at forholdsvis omfattende faktakunnskaper er en forutsetning for de kognitive operasjonene som må til for å se sammenhenger og forstå årsaker og virkninger i historien. Diskusjonen er også her forankret i litteratur som diskuterer hvordan læring foregår, på bakgrunn av studier innen kognitiv nevrovitenskap. Resten av boken består av lignende, korte kapitler som diskuterer fenomener av betydning for læring innenfor historiefaget: kapittel 6, «Samarbeidslæring», kapittel 7, «Metakognisjon», og kapittel 8, «Historisk empati». Alle disse kapitlene diskuterer emner som er sentrale for alle som underviser i historie, og de gjør det på basis av en blanding av forfatterens egne erfaringer og en vid lesning av historiedidaktisk litteratur.

Boken avsluttes med en oppsummering og en nitten siders godt oppdatert litteraturliste som omfatter både historiedidaktiske klassikere og nyere forskningslitteratur som vil være nye bekjentskaper for de fleste historikere. Denne særdeles rikholdige, varierte og relevante litteraturlisten er nyttig i seg selv, og den illustrerer det som for meg er bokens hovedstyrke. Kognitiv nevrovitenskap har bidratt med svært mye ny innsikt gjennom de siste tiårene. Oppfatningene om hvordan den menneskelige hjerne fungerer, har blitt sterkt endret på mange områder, og mulige forståelser av hvordan vi oppfatter, husker og resonnerer blir diskutert i flere forskjellige fagmiljøer. De nye perspektivene på hvordan tankeprosessene våre foregår, må nødvendigvis også få innvirkning på måten vi tenker om læring på. Samtidig må vi vokte oss for å la flere generasjoners opparbeidede praktiske erfaringer med å stimulere til historiefaglig forståelse drukne i spennende nye perspektiver. Historikerens kode kan være et nyttig redskap til å opprettholde en gunstig likevekt mellom ny forskning og historikerlaugets samlede erfaring. Boken viser hvordan nye nevrovitenskapelige innsikter kan forklare og videreutvikle erfaringene vi gjør oss som formidlere og undervisere innen historiefaget, og oppmuntrer til å utvide den faglige horisonten vår når vi utvikler og vurderer ny undervisning.

Ved å fungere som døråpner for relevant forskning som mange historikere kjenner lite til, har Hatlens bok stor verdi. Jeg kan likevel ikke fri meg helt fra en følelse av at den kunne ha fungert enda bedre hvis den hadde vært strammere redigert. Slik den foreligger nå, har den ikke så tydelig fokus som jeg kunne ha ønsket. Oppsummeringen til slutt avslutter med et håp om at boken har blitt lest av både «studenter, lærere og ansatte i høyere utdanning» (s. 166). Det bringer oss til spørsmålet om hva boken kan brukes til, og her er jeg i villrede. Verken innledning eller omslagstekst sier noe om hvilke lesergrupper boken henvender seg til, eller hva slags bruksområde forfatter og forlag ser for seg. Jeg har heller ikke greid å finne noen klar systematikk i hva slags lesere teksten henvender seg til. Er dette tenkt som en lærebok for lektorstudenter som skal ut i skolen og praktisere som historielærere, er den tenkt som en håndbok for universitetsansatte historikere som skal undervise lektorstudenter og andre historiestudenter, eller er den bare tenkt som en samling refleksjoner for alle som er i berøring med historieundervisning?

Etter hvert som man leser teksten, kan man se for seg mange forskjellige bruksmåter, men ingen av dem passer helt. I noen sammenhenger henvender boken seg til noviser i faget ved å prøve å forklare hva som er kjernen i historiefaget. Enkelte av disse forklaringene virker springende og lite systematiske, og jeg er usikker på om jeg ville ha forstått hva teksten vil formidle, hvis jeg ikke hadde vært en garvet historiker. Argumentet for at vi trenger en bok som dette, er at historiefaget for en stor del består av taus kunnskap som det kan være krevende å tilegne seg, men jeg frykter at denne kunnskapen vil være like taus for mange uinnvidde også etter at de har lest boken. For meg har gleden ved boken først og fremst vært de inspirerende koblingene mellom kognitiv nevrovitenskap og lett gjenkjennelige utfordringer ved å formidle historiefaglig innsikt til studenter. Denne gleden har jeg vanskelig for å tro at studenter vil kunne dele, så lenge de selv verken har historiefaglig innsikt eller erfaring med å undervise. Konklusjonen er at dette kan være en verdifull bok for erfarne historikere som er involvert i undervisning, men jeg vil være skeptisk til å bruke den som innføringsbok for studenter.

Til tross for at jeg har kritiske merknader til måten boken er innrettet på, vil jeg gjerne avslutte med å understreke at jeg har lært mye av å lese den. Jeg ser også for meg at jeg vil kunne fortsette å lære om både historiefaget og om historiefaglig didaktikk ved å følge noen av de mange pekerne Hatlen har lagt ut til forskning som kan endre måtene vi forstår læring på. Alt i alt må vel det bety at dette er en bok som kan anbefales.