Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forargeligt, uteerligt forhold

Omgjengelse mot naturen og seksuell omgang mellom kvinner
Offensive and unseemly behaviour
Unnatural intercourse and sexual contact between women

Skeiv historie henter ofte sine kilder fra rettsmateriale, noe som fører til at den i stor grad handler om menn. Kilder som omhandler kvinner, består ofte av dagbøker og brev og omhandler derfor som oftest personer fra høyere samfunnslag. Denne artikkelen tar for seg de to rettssakene vi kjenner til fra norsk historie hvor seksuelt samkvem mellom kvinner ble behandlet. Kildematerialet fra disse sakene er rikt på stemmer fra forskjellige samfunnslag og er antagelig unikt i norsk sammenheng. Artikkelen går igjennom saksgangene og ser på hva dette kildematerialet kan fortelle om hvordan seksuelt samkvem mellom kvinner ble oppfattet og omtalt på midten av 1800-tallet i Norge. Den viser at synet på sex mellom kvinner i stor grad var preget av et fokus på penetrering. Antagelser om at et instrument eller en uvanlig stor klitoris måtte være til stede for at seksuell aktivitet mellom kvinner kunne forekomme, uttrykkes gjennom hele rettsprosessen. Artikkelen viser også at det var en dominerende tanke i embetsstanden at forbrytelser av denne typen ikke burde omtales offentlig. Til tross for dette snakket folk flest ganske åpent om disse kvinnenes seksuelle adferd. Til slutt skal vi se at enkelte personer i denne perioden kan ha oppfattet seksuell tiltrekning mot samme kjønn som noe iboende i mennesker.

Nøkkelord: Simonette Vold, homoseksualitet, kvinner, rettssak

The source material in queer history is often found in court cases. This means that it mostly consists of material about men. Sources about women are mainly found in diaries and letters, predominantly written by women from the upper classes. This article considers the two known cases in Norway where women were tried for having sexual intercourse with other women. The source material from these trials is probably unique in Norwegian history. The article examines what this source material can tell us about how sexual intercourse between women was understood and discussed in the middle of the 19th century in Norway. It shows that the view of sex between women largely focused on penetration. It was assumed that an instrument or an unusually large clitoris had to be involved for two women to have intercourse. The article further finds that officials believed that crimes of this nature should not be spoken about publicly. Despite this official belief, common people seem to have spoken about it quite freely. Finally, the article presents how some people may have understood sexual attraction towards people of the same gender as something innate.

Keywords: Simonette Vold, homosexuality, women, trial

I 1844 ble bondeenken Simonette Vold fra Rødøy i Helgeland anmeldt for å ha begått «omgjengelse mot naturen». Hun hadde i flere år hatt seksuell omgang med to av tjenestejentene sine, og i 1847 ble både Simonette og tjenestejentene dømt i Høyesterett. Noen år senere, i 1854, ble Anne Marie Johannesdatter og Karen Dorthea Olsdatter fra Christiania frikjent for samme forbrytelse. Disse to sakene er de eneste vi kjenner til fra norsk historie hvor seksuell aktivitet mellom kvinner har blitt behandlet i Høyesterett, og de kan derfor gi oss et unikt blikk på norsk skeiv historie.

Kildematerialet fra Helgeland-saken er langt mer omfangsrikt enn det fra Christiania, og artikkelen vil derfor legge hovedfokus på denne. Materialet fra saken mot Simonette Vold består av alt som ble dokumentert gjennom hele saksforløpet, fra den opprinnelige anmeldelsen i 1844, via behandlingen i de lavere rettsinstansene og helt til siste dom i Høyesterett i 1847. Kildematerialet fra Christiania-saken består av tilsvarende dokumenter fra første politiavhør i 1853 til siste dom i 1854. Materialet i Helgeland-saken er samlet i arkivet etter Trondheim Tukthus på Statsarkivet i Trondheim. Materialet fra Christiania-saken er samlet i arkivet etter Kristiania Stiftsamt på Statsarkivet i Oslo. Deler av disse rettsprosessene har tidligere blitt omtalt i Annette Aarsets rettshistoriske avhandling, Rettslig regulering av homoseksuell praksis: 1687–1902 (2000). Aarset har kun sett på voteringsprotokollene fra Høyesterett, mens denne artikkelen vil ta for seg alt det resterende kildematerialet. Dette kildematerialet har ikke tidligere blitt undersøkt.

Forbrytelsen kvinnene ble tiltalt for, «omgjengelse mot naturen», dukket først opp i Christian Vs Norske Lov av 1687. Der stod det: «Omgjængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og brand».1 Da Norge fikk ny kriminallov i 1842, ble straffen senket fra brenning til tukthusarbeid i mellom seks måneder og tre år,2 men ordlyden «Omgjængelse som er imod Naturen» ble stående uten endringer eller videre spesifisering.3 Loven hadde tidligere, så langt vi vet, kun blitt brukt på seksuell omgang mellom mennesker og dyr, og aldri på seksuell omgang mellom personer av samme kjønn. Det var likevel en bred juridisk enighet om at dersom forbrytelsen skulle være fullbyrdet, måtte den innebære «res in re» og «effusio seminis», «tingen inne i tingen» og «inngytelse av sæd».4 Det vil si at analsex mellom menn uten tvil ville falle inn under lovgivningen,5 mens det derimot hersket mer tvil om seksuell aktivitet mellom kvinner.6 Denne usikkerheten førte til at saken mot Simonette Vold og tjenestepikene hennes ble en lang prosess hvor en rekke vitner ble avhørt og eksperter rådført for å finne ut om det de tre kvinnene hadde gjort, i det hele tatt kunne rettsforfølges.

I denne artikkelen skal jeg undersøke hvordan seksuell aktivitet mellom kvinner ble omtalt og forstått i dette kildematerialet. Hvilke ideer om seksuelle forhold mellom kvinner finnes i dette materialet, og hvordan påvirket disse ideene rettsprosessen? Jeg vil argumentere for at sakene er preget av forståelser om sammekjønnsseksualitet fra tidlig moderne tid, men at de også har kimer til mer moderne tankegang.

Fra kriminell handling til medisinske forståelser

Kildemateriale som omhandler seksuelle forhold mellom kvinner, er generelt mangelvare, og som Jens Rydström skriver i boken Criminally queer, er det ofte slik at lesbiske kvinner og homofile menn finner kilder til sin historie på ganske forskjellige steder:

Lesbians and gay men in search of their past generally walk up two different historical alleys. While lesbians frequently find the richest sources to their history in a ‘female world of love and ritual,’ […] historians of gay men invariably find themselves trapped in a male world of crime and violence.7

Kvinners historie finnes som regel i kilder som tilhører den private sfæren, slik som dagbøker og brev, oftest skrevet av kvinner fra høyere samfunnslag. Kildematerialet fra de to rettsprosessene kan derfor gi en innsikt og vinkling på historie som omhandler seksuell aktivitet mellom kvinner som man i liten grad finner andre steder. Kvinnene som var involvert, kom fra lavere sosiale lag, og kildematerialet inneholder uttalelser fra en rekke mennesker fra forskjellige samfunnslag som kan gi en bredde av uttalelser som man sjelden finner i dagbøker og brev.

Rettssaker som involverte seksuell aktivitet mellom personer av samme kjønn, var sjelden vare i Norge frem til slutten av 1800-tallet.8 Fra 1687 og frem til Helgeland-saken i 1844 var det ingen som ble direkte tiltalt for seksuell omgang med personer av samme kjønn, men det finnes noen saker som til en viss grad ble offentlig behandlet. I 1693 ble Aron Åsulsen dømt til pisking, brennemerking og forvisning fra Kragerø etter å ha behandlet andre menns kropper på en «uterlig», en uanstendig eller seksuelt krenkende, måte.9 I denne saken ble ikke en bestemt lovparagraf brukt. I 1784 ble Jens Anderssøn arrestert etter at hans kone hadde gått til sognepresten og fortalt at han egentlig var en kvinne. Her ble det ikke foretatt noen rettsbehandling, for Jens klarte å rømme før noen tiltale ble reist.10

En av de viktigste årsakene til det lave antallet saker er at det rådet enighet om at slike forbrytelser ikke skulle omtales offentlig. En av grunnene til dette, som trekkes frem av både Jonas Liliequist og Wilhelm von Rosen, var ønsket om å begrense offentlighetens kunnskap om dem. Det skulle helst ikke snakkes om slike ting, da det kunne skape offentlig skandale eller friste folk til å utøve seksuelle handlinger de tidligere ikke hadde hatt kjennskap til.11 Von Rosen argumenterer også for at dette var årsaken til at lovformuleringen var så lite spesifikk.12 Øystein Rian har påvist det samme i norsk sammenheng. I behandlingen av slike saker og i endringen av lovverket ser vi at det var en sterk offentlig motvilje mot å snakke om dette, og at temaet ble behandlet bak lukkede dører.13

Det finnes likevel enkelte saker fra Europa i senmiddelalderen og tidlig moderne tid hvor kvinner ble tiltalt for å ha hatt seksuelle forhold med hverandre. I 1477 ble Katherina Hetzeldorfer druknet i Rhinen i den tyske byen Speyer. Hun hadde utgitt seg for å være mann og brukt en dildo for å penetrere andre kvinner.14 I 1618 ble Maiken og Magdaleene arrestert i belgiske Brugge for å ha hatt et seksuelt forhold. Magdaleene ble også mistenkt for å ha hatt slike forhold med flere andre kvinner, for å være hermafroditt og for å drive med trolldom.15 I 1721 ble prøyssiske Catharina Margaretha Linck halshugget og Catharina Margaretha Mülhahn satt i fengsel for blant annet å ha giftet seg med hverandre. Linck hadde også ved flere anledninger utgitt seg for å være mann og hadde brukt en dildo på flere kvinner.16 Til slutt ble en rekke kvinner i Nederland mellom 1792 og 1798 tiltalt for å ha seksuelle forhold med hverandre.17

Et fellestrekk ved flere av disse sakene var at en av partene gav seg ut for å være mann, eller i det minste ble oppfattet som mannlig eller hermafroditt av andre. I tidlig moderne tid var det en vanlig antagelse at kvinner som utøvet seksuell aktivitet med andre kvinner, hadde en unormalt stor klitoris som kunne brukes til penetrering.18 Laura Gowing skriver at i de sjeldne tilfellene hvor kvinner ble stilt for retten for å ha seksuell omgang med hverandre, var rettssystemene ofte veldig opptatt av penetrering. Slike kvinner måtte enten kunne penetrere andre kvinner med klitoris eller ved hjelp av et instrument.19

I andre halvdel av 1800-tallet begynte medisinsk og psykologisk forskning å interessere seg for menneskelig seksualitet. Psykiateren C.F.O. Westphal utgav i 1869 avhandlingen Den kontrære seksualfølelse, som ofte regnes som sentral i legevitenskapens konstruksjon av kategorien homoseksualitet.20 Begrepet «homoseksuell» ble for første gang tatt i bruk av forfatteren Karl Maria Kertbeny i 1868 og ble senere brukt av psykiateren Richard von Krafft-Ebing i verket Psykopathia sexualis. Utover på 1900-tallet ble «homoseksuell» etter hvert det vanligste faguttrykket for mennesker som var tiltrukket av samme kjønn.21 Denne medikaliseringsprosessen la grunnlaget for vår moderne forståelse av homoseksualitet som en del av menneskers identitet og skapte det Michel Foucault kalte «Det 19. århundrets homoseksuelle», som har blitt «en art».22

Runar Jordåen skriver i sin avhandling at i norsk juridisk sammenheng ble seksuell aktivitet mellom personer av samme kjønn frem til utpå 1800-tallet i hovedsak sett på som kriminelle handlinger. Det finnes ingen tegn til at medisinere i Norge hadde begynt å vurdere andre forklaringer på fenomenet før mot slutten av århundret.23 Han viser at de psykologiske begrepene «kontrær seksualfølelse» og «homoseksualitet», som dukket opp på slutten av århundret, ikke kan kalles et rent brudd med fortidens tankeganger.24 Det kan kanskje likevel sies at der hvor medisinen tidligere hadde vært uinteressert, og jussen rådet, tok medisinen etter hvert over definisjonsmakten.

Chiara Beccalossi identifiserer tre medisinske utgangspunkt i Europa på 1800-tallet i forståelsen av kvinnelig sammekjønnsseksualitet. Den første er seksuell inversjon, som tilsvarer «kontrær seksualfølelse». Forståelsen var at seksuell inversjon var en psykisk lidelse som potensielt hadde bakgrunn i en nevrologisk feil eller hjernesykdom.25 Den andre er gynekologien, som spesielt hadde definisjonsmakt i Storbritannia. Den fant årsaken til kvinnelig sammekjønnsseksualitet i kjønnsorganene, og så på det som en utelukkende fysisk lidelse.26 Den tredje er den «prostituerte tribaden». Leger, spesielt i Frankrike og Italia, fant at mange prostituerte kvinner hadde kvinnelige elskere. De mente årsakene til dette var en kombinasjon av miljømessig påvirkning og iboende tendenser hos kvinnene. De fant ingen fysiske kjennetegn hos dem.27

De to sakene denne artikkelen tar for seg, forekom på midten av 1800-tallet og befant seg således i skjæringspunktet mellom tenkningen fra tidlig moderne tid og den nye medikaliseringen av seksualitet som kom mot slutten av 1800-tallet.

Helgeland-saken

Simonette Vold var opprinnelig fra Trondheim, hvor hun antagelig ble født i 1779. Hun var 65 år gammel da saken mot henne og tjenestepikene hennes begynte. I 1809 giftet hun seg og flyttet til Rødøy. Hennes første ektemann var Lars Riber, gårdbruker på gården Nord-Gjærø. Riber døde i 1810, og i 1821 giftet hun seg med Lars Thomasen Vold. Vold døde i 1831 og Simonette solgte gården til Hartvig Jentoft, men fortsatte å bo der som kårkone (føderådsenke).

Saken begynte den 26. juni 1844, da sognepresten i Rødøy prestegjeld, Caspar Hansen, sendte et brev til Frederik Christian Hansen, sorenskriveren i Helgeland. I brevet skrev sognepresten blant annet følgende:

I længere Tid skal et Qvindemenneske ved Navn Simonette Vold, Føderaadsenke paa Gaarden Nord-Gjærøe have bedrevet en Omgjængelse som er imod Naturen, Sodomiterie, og senest med sin Tjenestepige Olava Nielsdatter […]. Fra min side er Alt forsøgt til mueligens forebyggelse af et saa vederstyggeligt Levnet […]. Hvor gjerne jeg end seer, at der ikke blev rørt mere, end skeet er, ved en saa smudsig Sag, byder dog min Embedspligt at fremdrage Sagen offentlig.28

Hansen skrev også at både han selv og hans forgjenger i tjenesten, Jens Lauritz Debes, ved flere anledninger hadde forsøkt å få Simonette til å stanse denne adferden, men til ingen nytte. Debes satt som sogneprest i Rødøy frem til 1829 og ble etterfulgt av Carl Wilhelm Blücher Ingier. Ingier døde i 1838, og ble etterfulgt av Caspar Hansen i 1839.29 Hverken Debes eller Ingier valgte å anmelde Simonette til verdslige myndigheter. Hansen ventet også i fem år før han anmeldte i 1844, og han så tydeligvis på dette som en aller siste løsning.

I brevet bad Hansen om at det ble satt i gang et forhør av en rekke personer for å avgjøre om saken skulle tas opp til rettslig behandling. Den 27. august ble dette forhøret tatt opp, og åtte personer, i tillegg til Simonette og Olava, ble avhørt. I september tok sognepresten igjen kontakt med sorenskriveren for å be om et ytterligere forhør, da han mente det fantes flere personer som kunne komme med opplysninger i saken. Dette kontinuasjonsforhøret ble godkjent av amtmannen i Nordlands amt, Lars Bastian Ridder Stabell, og avholdt den 28. november. Som følge av opplysningene som kom frem i disse forhørene, ble det i april 1845 sendt en tiltalebeslutning fra amtmann Stabell til fogden i Helgeland, Mathias Neuberg.

Behandlingen av saken i underretten gikk over flere sesjoner, den første ble holdt 21. juli 1845, og dommen falt mer enn ett år senere, den 18. august 1846. Hovedårsaken til at det tok så lang tid, var de lokale vær- og arbeidsforholdene på Rødøy. Vitner ble værfaste og rakk ikke å møte i retten, og om vinteren reiste flertallet av de mannlige vitnene på lofotfiske. Totalt ble 16 vitner avhørt, de fleste fra lokalsamfunnet.

Gjennom forhørene og de mange rettssesjonene kom det frem at nesten helt siden Simonette kom til Rødøy, hadde rykter om at hun hadde seksuell omgang med andre kvinner, gått i bygda. Et vitne, Marie Rasmusdatter, som bodde på samme gård, fortalte at både Olava og Simonettes tidligere mann hadde antydet overfor henne «at Simonette skulle finde Attraae til Fruentimmer istedet for til Mandfolk».30 Både Marie og andre vitner hadde hørt diverse krangler mellom Olava og Simonette hvor Olava hadde uttalt flere ting som tydet på at de to hadde et seksuelt forhold. Hun skulle blant annet ha sagt til Simonette, i flere vitners påhør: «Du er aldrig mere fornøyet, end naar du kan faae ligge og ride paa Jenterne.»31

Kranglene mellom dem lot i stor grad til å handle om at Simonette ikke ønsket at Olava skulle gifte seg med diverse friere, men heller ville at hun skulle bli i huset. De to hadde delt seng i alle de 17–18 årene som Olava hadde tjenestegjort hos Simonette, og Marie sa hun hadde sett dem «kysses og klappes, men aldrig, at de have drevet nogen utugtig Omgang med hinanden».32 I lys av vitneforklaringene innrømmet de begge to at de hadde hatt seksuell kontakt, men begge sa at de ikke trodde de hadde gjort noe ulovlig. Olava erkjente at det var «imod Naturens Lov og ualmindelig, men dog ikke troede [det] kunde være mod Lovene eller strafværdig».33 Simonette kalte det for spøk og moro, «spas»,34 og uforstand og «Ungdoms-Daarlighed».35 Hun «gjorde sig ingen Tanke om det Ulovlige eller Forbryderske i hendes vellystige Omgang».36 Mangelen på lignende saker i norsk historie og offentlighetens ideal om at slike lovbrudd ikke skulle omtales, taler for at kvinnene ikke visste at de gjorde noe potensielt ulovlig. Dette kan kanskje forklare hvorfor de to var så lite forsiktige med hvordan de uttalte seg i andres påhør. Likevel kan det ikke utelukkes at kvinnene sa dette kun for å minske sin egen straffeskyld.

I løpet av de første vitneavhørene kom det frem at Simonette ikke bare hadde hatt et seksuelt forhold til Olava, men også med en tidligere tjenestepike, Birgitte Marie Burin. Et vitne hadde observert Simonette og Birgitte i sengen sammen. Begge to hadde vært nakne, og Simonette hadde ligget oppå Birgitte og «gebærdede sig i Sengen aldeles som et Mandfolk under en saadan Forretning».37 I lys av denne og andre vitners forklaringer måtte Birgitte innrømme at også hun, for flere år siden, hadde hatt et seksuelt forhold til Simonette.

Olava, Birgitte og Simonette innrømmet at de hadde «dasket fladkunt(e)»,38 noe som bestod i at Simonette hadde ligget oppå dem i sengen og gnidd seg mot dem. Både Olava og Birgitte understreket at det alltid var Simonette som lå øverst, og at det var hun som hadde overtalt dem til å være med på dette. Begge to påstod at de i utgangspunktet hadde vært motvillige, og at de ikke fikk noen tilfredsstillelse av det. Det ble også nevnt at Olava var forlovet med Petter Nielsen, som fortalte at «Olava har viist den naturlige Attraae til ham, eller efter Omgang med ham, som hos Qvindfolk i Almindelighed».39 Olava sa også selv at hun hadde hatt seksuell omgang med forloveden, og at hun følte «naturlig Attraa til saadan Omgang, men derimod aldeles ingen Vellyst ved den med Simonette drevne unaturlige».40

Det kommer tydelig frem i kildematerialet at Simonette ikke hadde en slik «naturlig attrå» til seksuell kontakt med menn. Hun hadde ikke fått barn med noen av sine ektemenn og ønsket ikke å dele seng med dem. Hun påstod at dette var fordi hennes første mann led av spedalskhet og hennes andre mann var utro. Samtidig er det ganske åpenbart at hun foretrakk kvinner fremfor menn. Lars Vold hadde flere ganger klaget på at Simonette «ingen ægteskabelig Omgang vilde have med ham, men hellere ønskede Omgang med Personer af samme Kjøn, som hende».41 Og Birgitte fortalte at hun hadde forsøkt å få Simonette til heller å søke omgang med sin mann, antagelig Riber, enn med henne, «men hertil har da denne tiltalte svart: at man heller maatte tage Livet af hende».42

Som nevnt hadde rykter om Simonettes seksuelle omgang med andre kvinner gått i bygden i flere år. Alle vitnene bekreftet at de hadde hørt ryktene, og enkelte av dem sa at de hadde hørt at «hun ikke skulde være saaledes skabt som andre Fruentimmer».43 Det er rimelig å anta at dette ryktet hentydet til at hun hadde en unormalt stor klitoris. Som følge av dette ble Simonette undersøkt av distriktslegen i Nordre Helgeland, Frederik Christian Sand, som konkluderte med at kjønnsorganene hennes var helt normale.

I likhet med Gowings eksempler fra det tidligmoderne Europa ble det også i denne saken reist mistanker om bruk av et instrument. Noen av vitnene påstod at de hadde sett det de kalte en «løsfyr» i Simonettes eie – en «Indretning som en mandlig Kjønsdeel, der skulde være forfærdiget af fløiel».44 Alle de tre tiltalte påstod at en slik innretning ikke fantes, og utover enkelte vitneforklaringer ble det heller aldri bevist at Simonette eide noe slikt. Likevel ble spørsmålet om hvorvidt Simonette hadde en «løsfyr», et viktig punkt i diskusjonene om hvorvidt hun og de to andre kunne dømmes for «omgjengelse mot naturen».

Som nevnt hersket det mer eller mindre juridisk enighet om at penetrasjon og sædavgang måtte forekomme ved fullbyrdet «omgjengelse».45 Derfor var det viktig å finne ut om Simonette på noe vis hadde penetrert de to andre. Men som nevnt ble det aldri bekreftet sikkert at «løsfyren» eksisterte, og Simonette hadde normale kvinnelige kjønnsorganer. Det ble derfor vanskelig å avgjøre om Simonette, Olava og Birgitte faktisk hadde gjort noe ulovlig. For å forsøke å få svar på dette sendte fogd Neuberg et brev til distriktslege Sand for å be om hans betraktninger i saken. I brevet definerte Neuberg «omgjengelse mot naturen» som «enhver Tilfredsstillelse af Kjønsdriften udenfor Naturens Orden ved legemlig Omgang med levende Væsener»46 og spurte om distriktslegen mente at å «daske fladkunt» ville falle inn under den definisjonen. Distriktslegen svarte:

Strængt taget maa der vel ved legemlig Omgang forstaaes noget andet, end den Berørelse, som har fundet Sted ved ovennævnte Uteerlighed, hvorved der ikke er skjeet nogen Indtrengen i Kjønsdelene,- og da en saadan Uteerlighed ikke kan antages at tilfredsstille Kjønsdriften, men tvertimod at opvække den; saa tror jeg ikke man kan betragte [den] som ‘Omgjængelse imod Naturen’.47

Neuberg spurte også om distriktslegen mente at bruk av en «løsfyr» ville kunne regnes som omgjengelse mot naturen. Til dette svarte legen: «Hertil kan jeg blot bemærke, at Indbringelsen af en saadan kunstig Indretning i Kjønsdelene neppe kan antages at tilfredsstille Kjønsdriften; men Omgjængelsen maae vel i saa fald ikkedestomindre blive imod naturen?»48

Fogd Neuberg uttrykte senere i en innstilling til underretten at han fant det tvilsomt at «løsfyren» eksisterte, da ingen av vitnene som påstod at de hadde sett den, hadde andre vitner som kunne bekrefte historiene deres. Han mente derfor at kvinnene kun burde dømmes for å ha «dasket fladkunt». Basert på distriktslegens vurdering skrev han også at det ikke kunne regnes som seksuell omgang, fordi «de Midler, som af de Angjeldende have været benyttede i og for sig ikke have været tjenlige til Kjønsdriftens Tilfredsstillelse».49 Han mente at det derimot kunne dømmes som et forsøk på omgjengelse mot naturen.

Simonette og Olava påstod begge at de hadde avsluttet sitt seksuelle forhold omtrent tre år før saken ble tatt opp til forhør. Det ville si at forbrytelsen hadde blitt begått for siste gang i 1841, og dermed før den nye kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Forholdet mellom Simonette og Birgitte tok slutt enda tidligere, i 1810. Neuberg mente derfor at de burde dømmes og straffes etter loven fra 1687. Det fantes dog ikke noen strafferammer for forsøk på omgjengelse mot naturen, og han mente derfor at de burde få en arbitrær straff. Det vil si at straffen ble avgjort etter dommerens skjønn. Dette var en relativt vanlig rettspraksis frem til siste del av 1800-tallet.50 Fogd Neuberg foreslo at for sitt forsøk på omgjengelse mot naturen burde de tre idømmes fengselsstraff.

Da saken ble opptatt til doms i underretten, ble distriktslege Sands vurdering omhyggelig diskutert. Dommerne, sorenskriver Frederik Christian Hansen og fire meddommere, godtok distriktslege Sands konklusjon om at det å «daske fladkunt» ikke kunne regnes som faktisk seksuell omgang. Videre tolket de hans uttalelser slik at dersom en «løsfyr» hadde blitt brukt, ville det derimot kunne defineres som omgjengelse mot naturen. I motsetning til fogd Neuberg mente de også at Simonette antagelig eide én eller flere «løsfyrer». De turte likevel ikke å si at det de tre hadde gjort, med fullstendig sikkerhet falt inn under loven. De valgte derfor å gjøre som fogd Neuberg hadde foreslått, og dømte dem for forsøk på omgjengelse mot naturen etter Christian Vs lov av 1687. Alle tre fikk arbitrær straff. Simonette ble dømt til tukthusarbeid i 1½ år og de to andre til 15 dagers fengsel på vann og brød. I tillegg måtte alle tre betale saksomkostningene.

Underrettsdommen ble anket av Simonette, Birgitte og påtalemyndighetene og gikk på alle tre tiltaltes vegne videre til stiftsoverretten i Trondheim. Der ble saken opptatt til doms den 11. januar 1847. I dommen ble det skrevet at det rådet for stor tvil om hvorvidt «løsfyren» eksisterte, og om den i så fall faktisk hadde blitt brukt av de tre tiltalte. «Det paatalte Forhold, skjøndt i høi grad uteerligt og usædeligt, kan dog ikke betragtes som Omgjængelse mod Naturen.»51 Det ble derfor konkludert med at de tre ikke kunne straffes, men det ble likevel understreket at

da deres Forhold sees med Rette at have fremkaldt almindelig Forargelse i Menigheden, og Øvrigheden saaledes har været beføiet til at lade Sagen justitialiter undersøge og paakjende, saa kunne de Tiltalte kun frifindes for Justitiens videre Tiltale mod in solidum at tilsvare Actionsomkostningerne.52

De tre ble derfor frikjent, men måtte betale saksomkostningene.

Saken ble igjen anket av påtalemyndighetene og brakt inn for Høyesterett. Der fikk de tre kvinnene en forsvarer, advokat Peter Jakob Homann, som la frem et skriftlig forsvar for dem. I likhet med distriktslegen og dommerne i de lavere rettsinstansene mente også han at å «daske fladkunt» neppe kunne ansees som seksuell omgang. Når det gjaldt «løsfyren», mente han at det ikke var bevist at den eksisterte. Han argumenterte derfor for at Simonette, Olava og Birgitte skulle frifinnes.

Utover den endelige dommen i saken finnes det ikke mer informasjon fra Høyesterett i dette kildematerialet. En transkripsjon av voteringsprotokollen med alle syv Høyesterettsdommernes vurderinger finnes i Anette Aarsets avhandling53 og vil derfor ikke bli nøye gjennomgått her. Det var andrevoterende Ulrik Anton Motzfeld som kom med den avgjørende vurderingen i saken. Han argumenterte for at de tre burde kunne straffes fordi forholdet var usømmelig og det hadde «vagt Skandal vidt og bredt i bøygderne».54 I likhet med arbitrær straff var det også relativt vanlig å dømme etter analogi. Dom etter analogi gikk ut på at dommere hadde mulighet til å dømme, ikke etter lovens ordrette ordlyd, men etter et lignende forhold.55 Det endelige resultatet av denne saken ble at Simonette, for det analoge lovbruddet «forargeligt, uteerligt forhold», ble idømt ett års straffarbeid i Trondheim tukthus. Olava og Birgitte fikk 15 dagers fengselsstraff på vann og brød for samme forbrytelse. Alle tre måtte også betale saksomkostningene.

Simonette slapp ut fra Trondheim Tukthus i 1849 og reiste hjem til Rødøy. Der bodde hun som føderådsenke på Nord-Gjærø frem til hun døde i 1873, 94 år gammel.

Christiania-saken

Den 3. november 1853 ble Anne Marie Johannesdatter arrestert for mistanke om «omgjængelse mod naturen». Hun ble i forhørsprotokollen omtalt som «et meget frækt, brutalt og ryggesløst fruentimmer». Politiet hadde i lengre tid mistenkt henne for å bedrive seksuell aktivitet med andre kvinner, men det var først nå mulig å føre bevis mot henne. Seks vitner hadde sett henne og medtiltalte Karen Dorthea Olsdatter gjennom et hull i en dør.

De to lå oppå hverandre i en seng og «bedreve Utugt med hinanden som om den ene af dem var Mandfolk».56 Saken ble tatt opp i underretten i Christiania. Begge to tilstod å ha ligget oppå hverandre i sengen og at de brukte Anne Maries underbukse «sammentullet til en Tul, som det mandlige Lem».57 I motsetning til Simonettes sak ble det ikke videre diskutert om det de to hadde gjort, faktisk kunne regnes som omgjengelse mot naturen. Det ble heller ikke diskutert hvorvidt underbuksen faktisk ble brukt til penetrering. I underretten ble de to raskt dømt til straffarbeid for omgjengelse mot naturen, Anne Marie i åtte måneder og Karen Dorthea i seks.

Karen Dorthea anket, og for hennes del gikk saken videre til stiftsoverretten. Heller ikke der ble det videre diskutert hvorvidt kvinnenes handlinger kunne regnes som omgjengelse mot naturen, men følgende ble nevnt:

Det paatalte Forhold formenes ikke at indgaae under det i Actionsordren anførte Lovsted, men da det paa Grund af dets Uteerlighed i høi Grad er skikket til at vække Forargelse, formenes det efter Sagens Natur og i Henhold til hvad Høiesteret forhen ved lignende Leilghed har antaget, ikke at kunne undgaae at belægges med Straf […].58

I stedet for å diskutere den foreliggende saken videre, valgte stiftsoverretten å basere sin vurdering på høyesterettsdommen i Helgeland-saken. Karen Dorthea ble derfor, i en ren kopi av Simonette, Olava og Birgittes dom, dømt til 15 dagers fengsel på brød og vann og betaling av saksomkostningene for «forargeligt, uteerligt forhold».

Saken ble anket av påtalemyndighetene og tatt opp til behandling i Høyesterett den 18. mars 1854. I mitt kildemateriale finnes det kun uttalelser fra aktor Johan Christian Vogelsang Lous og forsvarer Isak Kraft. Lous mente at underrettsdommen var korrekt:

Da Begrebet ‘Omgjængelse som er imod Naturen’ antages at omfatte enhver Tilfredsstillelse af Kjønsdriften udenfor Naturens Orden naar dette skeer ved Omgjængelse med levende Væsener og selvfølgelig ogsaa unaturlig Omgjængelse med Personer af samme Kjøn.59

Han mente også at «dog synes Straffen [fra underretten] i Betragtning af Forbrydelsens Vederstyggelighed i betydelig Grad at kunde Skjærpes».

Karen Dortheas forsvarer tok det samme standpunktet som var gjennomgående i Simonettes sak, nemlig at seksuell aktivitet mellom kvinner ikke kunne regnes som omgjengelse mot naturen: «Thi Begrebet ‘Omgjængelse mod Naturen’ forudsætter formeentlig med Nødvendighed en Kjønsforbindelse, men i nærværende Tilfælde har saadan ikke fundet Sted.» Han mente derfor at hun burde frifinnes. Aarset har også en transkripsjon av voteringsprotokollen fra denne saken i sin avhandling, og de enkelte dommernes vurderinger kan i detalj leses der.60 Det var bred enighet blant dem om at dette forholdet ikke kunne kalles omgjengelse mot naturen. Den rettslige vurderingen ble til sist at siden dette forholdet skulle dømmes etter den nye straffeloven, kunne det ikke helt sidestilles med Helgeland-saken, og retten ønsket ikke å dømme etter analogi. Karen Dorthea ble derfor frikjent. Som følge av denne frikjennelsen ble Anne Maries sak anket til stiftsoverretten, og også hun ble frikjent.

Forståelsen av seksuelle handlinger mellom kvinner

Hvilke forståelser av seksuelle forhold mellom kvinner finner vi i disse to sakene, og hvordan førte disse til at det så enstemmig ble avgjort at denne formen for seksuell aktivitet mellom kvinner ikke kunne regnes som omgjengelse mot naturen? Det kan argumenteres for at den gjengse meningen var at for at en egentlig seksuell omgang skulle forekomme, måtte minst én mann være involvert. Gjennom hele kildematerialet dukker tanken opp om at det må være en mann til stede i seksuelle situasjoner. Det kommer også tydelig frem at hva som kunne regnes som «naturlig» seksuell omgang, falt innenfor ganske strenge rammer.

Handlingene kvinnene i begge sakene utførte, ble gjennomgående beskrevet med utgangspunkt i «naturlig» seksuell omgang, i det som senere har blitt kalt misjonærstillingen, mellom personer av motsatt kjønn. De ble ofte beskrevet som imitasjoner av «naturlig» seksuell omgang mellom mann og kvinne. Om Anne Marie og Karen Dorthea ble det sagt at de hadde «pleiet en lægemlig Omgjængelse, hvorved de efterlignede den naturlige Omgang mellem Mand og Qvinde».61 Det ble sagt at Simonette pleide å ligge på Olava «som Mandfolk paa Fruentimmer».62 Og i underrettsdommen ble det skrevet at Simonette hadde overtalt Olava og Birgitte til «at indtage en almindelig quindelig Stilling under hende – imedens hun selv har indtaget den mandlige».63 Det ble også hintet om at Simonette var noe mannlig i sin oppførsel. Det ble sagt at Simonette hadde drevet med «Mandfolk-Lader»,64 altså oppført seg som en mann, da hun forførte Birgitte. Og i sin vurdering skrev distriktslege Sand at Simonette hadde «spillet en mandlig Rolle»65 når hun var i seng med Olava og Birgitte.

Denne ideen om at minst én av partene i et seksuelt forhold mellom kvinner må ta en mannlig rolle, er fremtredende både her og i tidligere saker fra Europa. Det fikk også en betydning for straffeutmålingen. Olava og Birgitte var tydelige på at det alltid var Simonette som lå øverst, som hadde overtalt og forført dem, og som i alle henseender hadde den aktive (mannlige) rollen i deres seksuelle forhold. Simonette fikk som følge av dette en langt strengere straff enn de to. Her bør det også legges til at Simonette var betydelig eldre enn de to andre, og at hun hadde forført dem da de var sent i tenårene. Hun var også deres arbeidsgiver og hadde derfor mye makt over dem og dermed størst objektiv skyld. Likevel mener jeg det også var avgjørende at Olava og Birgitte insisterte på at de selv alltid hadde hatt en passiv (kvinnelig) rolle. I Christiania-saken kommer dette tydeligere frem. Karen Dorthea påstod hardnakket at hun aldri hadde ligget øverst, til tross for at vitnene og Anne Marie påstod at de to hadde byttet på. Det fantes ikke bevis for at Anne Marie var mer skyldig enn Karen Dorthea, men likevel fikk hun to måneder lengre fengselsstraff i underretten. Dette forekom også i saken mot Katherina Hetzeldorfer i 1477, hvor en av kvinnene fikk en mildere straff for å understreke sin egen kvinnelighet og passivitet versus Katherinas aktive, mannlige, rolle i deres seksuelle forhold.66

I retten holdt det ikke bare at en av partene hadde spilt en mannlig rolle; penetrering måtte også finne sted. Karen Dortheas forsvarer understreket at ingen «kjønnsforbindelse» hadde funnet sted, og at hun derfor burde frikjennes. Ryktet om at Simonette ikke skulle være «skabt som andre Fruentimmer», ble tatt så alvorlig at hun ble undersøkt av lege. Da det viste seg at klitorisen hennes var normal, fokuserte retten i stedet på den beryktede «løsfyren», til tross for at det aldri ble bevist at den eksisterte. Vi skal også se at penetrering i seg selv kanskje heller ikke var nok for å kunne dømme og straffe.

Distriktslegens uttalelser om «løsfyren» tyder på at en peniserstatning ikke nødvendigvis var nok til å oppfylle alle kravene til fullendt seksuell «omgjengelse». Underretten valgte, som vi har sett, å tolke det slik at bruk av en «løsfyr» oppfylte dette kravet. Likevel valgte de kun å dømme de tre for forsøk på omgjengelse mot naturen, da de ikke med sikkerhet ville påstå at handlingen falt helt inn under loven. Forsvarsadvokat Homann la til at en «løsfyr» ikke var et levende vesen og derfor ikke kunne brukes til faktisk seksuell omgang. Dette tyder på at bruk av en peniserstatning ikke var nok for å kunne definere penetrering som egentlig seksuell omgang. Her lå det igjen en implisitt antagelse om at en mann måtte være inne i bildet, og at enhver form for mannserstatning eller imitasjon til sist ikke var nok. Dette har antagelig også sammenheng med tanken om at sæduttømming måtte finne sted for at et samleie skulle være fullbyrdet.

Da dommen skulle avsies i underretten, ble det også lagt vekt på at Simonette ikke hadde oppført seg slik en kvinne burde, og at dette gjorde handlingene hennes unaturlige.

Selv om [Simonette] ikke har fundet nogen vellystig Nydelse i den Grad, at hun kan antages at have havet sin Kjønsdrift tilfredsstillet, som ved naturlig Omgjængelse, med personer af det andet Kjøn, har hun dog, ved i mange Aar at drive denne Omgjængelse, med Tilsidesættelse af alle qvindelige Hensyn, Pligter og Forhold – lagt en saa stærk og dybt indgroet Attraae derefter for Dagen, at ingen retlig Tvivl synes at være om, at hun derved har fundet sin unaturlige Vellyst opnaaet. Den Maade, hun har øvet denne Omgang paa, eller det Midel, hun dertil har benyttet sig af,– men, selv om intet kunstigt Præparat dertil har været i Brug, give Handlingen Characteren af unaturlig Omgjængelse for hende – som Qvinde.67

Ved «tilsidesettelse av kvinnelige hensyn, plikter og forhold» tror jeg det her refereres til at Simonette nektet å ha seksuell omgang med begge sine ektemenn. Hun søkte altså kun seksuell kontakt med kvinner. Uttrykket «dypt inngrodd attrå» er også interessant. Her ser vi kanskje en kime til en forståelse av Simonettes tiltrekning til kvinner som noe som var innebygget i henne, og ikke bare som isolerte ulovlige handlinger.

I tillegg til dette kan vi kanskje også se tendenser til en idé om at trangen til å ha seksuell kontakt med sitt eget kjønn muligens hørte inn under medisinens fagfelt. Forsvarsadvokat Homann foreslo i sitt innlegg at en lege kanskje ville kunne opplyse «om ikke den Omstændighed, at Simonette ligefra sin Ungdom har fornøiet sig med sit eget kjøn og havt Afsky for Mænd kan forklares af særegne hos hende værende physiske Aarsager eller om det kan ansees som et Slags Galskab».68 Det er lite sannsynlig at Homann forutså medisinens senere syn på sammekjønnsseksualitet, men uttalelsen er i seg selv interessant. Jordåen skriver at det i tidlig moderne tid fantes enkelte vitenskapelige ideer om årsaksforklaringer til sammekjønnsseksualitet, men som uttalelsen til Homann blir dette kun løsrevne ideer og påstander uten et større teoretisk rammeverk. Jordåen understreker også at jussen i Norge neppe så på «omgjengelse mot naturen» som noe annet enn syndige handlinger.69 I kildematerialet kommer det også frem at det ikke fantes en medisinsk interesse for dette i 1847. Aktor i Høyesterett, Ole Hansen Rolfsen, hadde tatt kontakt med Medisinsk fakultet for å spørre om å «daske fladkunt» kunne regnes som omgjengelse mot naturen, men de avviste det som et lovtolkningsspørsmål snarere enn et medisinsk spørsmål.70

En annen tolkning kan være at dette fra Homanns side var et forsøk på å si at Simonette ikke kunne noe for det hun hadde gjort, eller at hun ikke var tilregnelig. Jeg vil argumentere for at dette neppe er tilfellet. I 1842 fikk kriminalloven en paragraf om straffefrihet for personer som var gale eller manglet forstand. Svein Atle Skålevåg skriver at det her var snakk om personer som ikke kunne utøve fri vilje. Han understreker også at det var snakk om straffefrie handlinger og ikke om utilregnelige personer.71 Det bør også nevnes at Homann ikke tok dette opp igjen da han kom med sitt avsluttende argument for frifinnelse, og at begrep som «galen» eller «afsindig», som var begrepene som ble brukt i loven,72 aldri ble nevnt. Tvert imot, i underretten understreket sognepresten at både Simonette og Birgitte hadde god forstand.

Når det gjelder den mer folkelige forståelsen av det Simonette hadde gjort, er det noen ting det er interessant å bemerke. Det tok nesten 35 år før Simonette ble anmeldt, til tross for at alle som ble avhørt, var klar over at hun hadde seksuelle forhold med andre kvinner. Folk i nærmiljøet visste om det, og de snakket om det, men det later ikke til at noen andre enn sogneprest Hansen forsøkte å gjøre noe med det. En viktig grunn til det kan være at folk flest ikke var klar over at dette kunne være ulovlig i det hele tatt. En annen forklaring kan være at seksualmoralen blant folk flest i Helgeland ikke helt tilsvarte den offentlige seksualmoralen. Erotisk folkediktning kan gi en indikasjon på at folk snakket om seksuell omgang og også om «unaturlig» seksuell omgang. I Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøks samling av erotisk folkediktning, Lekamslyst, finnes det enkelte eksempler på seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn og kvinner som bruker dildoer.73 Det er riktignok ikke veldig mange av disse, men det kan likevel tyde på at slike ting ikke var helt fremmed for folk flest, og at det kanskje ble omtalt mer enn øvrigheten gjerne skulle ønske.

Vitneutsagnene kan tyde på at de fleste ikke så på Simonettes adferd som veldig alvorlig eller farlig, i alle fall før saken ble offentlig behandlet. Det mest åpenbare eksemplet på dette er Olavas forlovede, Petter Nielsen. De to hadde vært kjærester i 4 år, og Olava hadde fortalt ham at Simonette «pleiede at ligge ovenpaa hende- som Mandfolk paa Fruentimmer».74 Kjennskapen til dette hadde ikke hindret Nielsen i å forlove seg med henne. Han ombestemte seg derimot i 1845, da han ble avhørt for andre gang. Saken hadde da kommet så langt at en rekke vitneforklaringer var fremlagt og Olava hadde tilstått. Da uttalte Nielsen at «dog har han nu ingen Tanke om, at indlade sig i Ægteskab med hende, efter at hun har opført sig som senere ere oplyst».75 Nielsen kjente til ryktet om «løsfyren», men han later til å ha trodd på Olava da hun sa at noe slikt aldri hadde blitt brukt. Det kom med andre ord ikke frem noen opplysninger som han ikke allerede kjente til, men han valgte likevel å bryte forlovelsen da saken hadde vært i offentlighetens søkelys en stund.

Når det gjaldt sogneprest Hansen, valgte han å ikke blande inn verdslige myndigheter før han så det som absolutt nødvendig. Her ser vi også den gjennomgående tanken om at denne typen forbrytelser ikke skulle trekkes frem i offentligheten, kanskje av frykt for en slags smitteeffekt. Når sognepresten likevel valgte å anmelde Simonette, kan dette ha handlet om at den offentlige skandalen allerede forelå. Så mange mennesker kjente allerede til ryktene om Simonette at en offentlig behandling av saken antagelig ikke ville øke allmuens kunnskap om det i betraktelig grad.

Konklusjon

Et gjennomgående tema i kildematerialet fra begge sakene er at en mann må være til stede for å kunne fullbyrde et samleie. Seksuell aktivitet mellom kvinner ble sett på som en slags imitasjon av «naturlig» seksuell omgang mellom mann og kvinne, og en av partene måtte ta på seg rollen som mann. Det kommer også tydelig frem at penetrering var en nødvendighet for å kunne definere seksuell aktivitet som egentlig seksuell omgang eller «omgjengelse». Det rådet likevel tvil om hvorvidt bruken av et instrument til penetrering ville være nok til at handlingen kunne betegnes som omgjengelse mot naturen.

Enkelte uttalelser i saken tyder også på en forståelse av seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn som ligger imellom en moderne oppfatning av homoseksualitet som identitet og en eldre oppfatning av det som enkeltstående kriminelle handlinger. Simonette ble av de fleste sett på som litt annerledes, og hennes tiltrekning til kvinner ble beskrevet som attrå og trang, og det ble også spekulert i om det kanskje var sykdom eller galskap. Hun ble også mistenkt for å være hermafroditt, noe som ofte ble brukt som forklaring på hvorfor enkelte kvinner hadde seksuell omgang med personer av samme kjønn, spesielt i lignende saker fra tidlig moderne tid.

Idealet om at denne typen forbrytelser ikke skulle trekkes frem i offentligheten, ble lenge forsøkt opprettholdt i Helgeland-saken, spesielt av sogneprestene i Rødøy. Det faktum at saken hadde skapt offentlig forargelse, var avgjørende for domfellelsen. I Christiania-saken ble det også trukket frem at saken kunne vekke forargelse. Det at saken i seg selv ble så lite diskutert, kan kanskje også tolkes som et utslag av den samme holdningen. I kontrast til dette kan vi i Helgeland-saken se at folk flest hverken forsøkte å holde forholdet hemmelig eller så ut til å oppfatte det som farlig eller lovstridig.

Litteratur

Beccalossi, C. (2011). Female same-sex desires: Conceptualizing a disease in competing medical fields in nineteenth-century Europe. Journal of the History of Medicine and Allied Sciences, 67(1), 7–35. https://doi.org/10.1093/jhmas/jrr005

Bø, S., & Kjøk, J. (2008). Lekamslyst, bd. 1, Om erotikk i norsk folkediktning. Oslo: Novus.

Det Norske Akademis Ordbok. Uterlig. https://www.naob.no/ordbok/uterlig

Eriksson, B. (1981). A lesbian execution in Germany, 1721: The trial records. Journal of homosexuality, 6(1–2), 27–40. https://doi.org/10.1300/j082v06n01_04

Falkanger, T. (2018). Analogi – jus. I Store norske leksikon. Hentet 10. august 2020 fra https://snl.no/analogi_-_jus

Foucault, M. (1999). Seksualitetens historie, bd. 1, Viljen til viten. Norge: Exil.

Gowing. L. (2006). Lesbians and their like in Early Modern Europe, 1500–1800. I R. Aldrich (red.), Gay life and culture: A world history (s. 125–143). London: Thames & Hudson.

Jordåen, R. (2010). Inversjon og perversjon: Homoseksualitet i norsk psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960 (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Jusleksikon.no. (2017). Analogi. Hentet fra https://jusleksikon.no/wiki/Analogisk_tolkning

Kalkar, O. (1881–1907). Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700). Hentet fra http://www.hist.uib.no/kalkar/

Liliequist, J. (1998). State policy, popular discourse, and the silence on homosexual acts in Early Modern Sweden, Journal of Homosexuality, 35(3–4), 15–52. https://doi.org/10.1300/J082v35n03_02

Puff, H. (2000). Female sodomy: The trial of Katherina Hetzeldorfer, 1477. Journal of Medieval and Early Modern Studies, 30(1), 41–61. https://doi.org/10.1215/10829636-30-1-41

Rian, Ø. (2001). Mellom straff og fortielse: Homoseksualitet i Norge fra vikingtiden til 1930-årene. I M.C. Brandsæter, T. Eikvam, R. Kjær & K.O. Åmås (red.), Norsk Homoforskning (s. 25–56). Oslo: Universitetsforlaget.

Roelens, J. (2017). A woman like any other: Female sodomy, hermaphroditism, and witchcraft in seventeenth-century Bruges. Journal of Women’s History, 29(4), 11–34. https://doi.org/10.1353/jowh.2017.0049

Rydström, J. (2007). Introduction: Same-sex sexuality and the law in Scandinavia 1842–1999, I J. Rydström & K. Mustola (red.), Criminally queer: Homosexuality and criminal law in Scandinavia, 1842–1999 (s. 13–40). Amsterdam: Aksant. https://doi.org/10.26530/oapen_353810

Mustola, K., & Rydström, J. (2007). Women and the laws on same-sex sexuality. I J. Rydström & K. Mustola (red.), Criminally queer: Homosextuality and criminal law in Scandinavia, 1842–1999 (s. 41–61). Amsterdam: Aksant. https://doi.org/10.26530/oapen_353810

Skjoldhammer, T.L. (2018). Forargeligt og Uteerligt Forhold: Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge (mastergradsavhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Skålevåg, S.A. (2016). Utilregnelighet: En historie om rett og medisin. Oslo: Pax.

Stoa, N.J. (2010). Kjødets lyst: Fortellinger om synd og straff. Oslo: Cappelen Damm.

Svendsen, B. & Norsk Slektshistorisk Forening. (u.å.). Norges biskoper og prester fra reformasjonen til år 1900. Prestearkivet mikrofilm 1–4. http://old.genealogi.no/Prestehistorie/kort/prestearkivet_1_4/index.html

Teige, O. (2014, 22. august.). Rettssaken mot Aron Åsulsen 1693. Hentet fra https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/rettssaken-mot-aron-asulsen-i-1693

van der Meer, T. (1991). Tribades on trial: Female same-sex offenders in late eighteenth-century Amsterdam. Journal of the History of Sexuality, 1(3), 424–445.

von Rosen, W. (1993). Månens kulør, studier i dansk bøssehistorie 1628–1912 (doktorgradsavhandling). Københavns Universitet, København.

Aarset, A.H. (2000). Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687–1902 [avhandling]. Institutt for offentlig retts skriftserie, Universitetet i Oslo.

1Norske Lov 1687: § 6-13-15.
2Aarset 2000: 60.
3Norske straffelov 1842: § 18-21: «Omgjængelse, som er imod Naturen, belægges med Strafarbeide i femte Grad.»
4von Rosen 1993: 234.
5Ibid.: 84.
6Ibid.: 82–83.
7Rydström 2007: 13.
8Aarset 2000: 71.
9Teige 2014. Se også Teiges artikkel i dette nummeret.
10Stoa 2010: 30–38.
11Liliequist 1998: 20.
12von Rosen 1993: 76.
13Rian 2001: 41.
14Puff 2000.
15Roelens 2017.
16Eriksson 1981.
17van der Meer 1991.
18Gowing 2006: 126–128.
19Ibid.: 130.
20von Rosen 1993: 481.
21Ibid.: 484.
22Foucault 1999: 53–54.
23Jordåen 2010: 49–50.
24Ibid.: 269.
25Beccalossi 2011: 16.
26Ibid.: 20–22.
27Ibid.: 28–30.
28Statsarkivet i Trondheim, Trondheim tukthus, 1848, fanger, 89 domsakter og resolusjoner nr. 43. Underretten 1844.
29Svendsen & Norsk Slektshistorisk Forening, u.å.: 108.
30Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Underretten, 1845.
31Ibid.: Underretten, 1844.
32Ibid.: Underretten, 1845.
33Ibid.: Underretten, 1844.
34Ibid.: Underretten, 1844.
35Ibid.: Underretten, 1845.
36Ibid.: Underretten, 1844.
37Ibid.: Underretten, 1844.
38Aarset har gjengitt dette uttrykket som «daske fladkind», dette mener jeg er en feil, da mitt kildemateriale er langt lettere å lese enn hennes. Dette er også en rimelig antagelse da ordet «kunte» var en betegnelse på det kvinnelige kjønnsorgan. Kalkar 1881–1907: 663.
39Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Underretten, 1845.
40Ibid.: Underretten, 1845.
41Ibid.: Underretten, 1844.
42Ibid.: Underretten, 1845.
43Ibid.: Underretten, 1844.
44Ibid.: Underretten, 1844.
45Mustola & Rydstöm 2007: 43.
46Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Underretten, 1845.
47Ibid.: Underretten, 1845.
48Ibid.: Underretten, 1845.
49Ibid.: Underretten, 1846.
50Aarset 2000: 98–99.
51Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Stiftsoverretten, 1847.
52Ibid.: Stiftsoverretten, 1847.
53Aarset 2000: 157–165.
54Ibid.: 163.
55Jusleksikon.no 2017: «Analogi»; Falkanger 2018.
56Statsarkivet i Oslo, Kristiania stiftsamt, Gab 6, Bilag til justisprotokoller jrn.282/1853, Domsakter Anne Marie Johannesdatter og Karen Dorthea Olsdatter.
57Ibid.: 1853.
58Ibid.: Stiftsoverretten, 1853.
59Høyesterett, 1854.
60Aarset 2000: 165–166.
61Statsarkivet i Oslo, Domsakter Anne Marie Johannesdatter og Karen Dorthea Olsdatter, Underretten, 1853.
62Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Underretten, 1845.
63Ibid.: Underretten, 1846.
64Ibid.: Underretten, 1845.
65Ibid.: Underretten, 1845.
66Puff 2000: 43–45.
67Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Underretten, 1846.
68Ibid.: Høyesterett, 1847.
69Jordåen 2010: 49.
70Aarset 2000: 158–159.
71Skålevåg 2016: 62–63.
72Ibid.: 62.
73Bø & Kjøk 2008: 382–398.
74Statsarkivet i Trondheim, domsakter Simonette Vold, Underretten, 1845.
75Ibid.: 1845.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon