Helt mot slutten av denne innsiktsfulle framstillingen finner forfatteren grunn til å minne om at alle forskere «må tolke forskingsfunn og data. Slik sett kan ingen heilt unngå hermeneutiske problemstillingar» (s. 246). Dermed gir Nils Gilje en enkel, men viktig grunn til at historieforskere bør finne foreliggende bok relevant og nyttig. Det er særlig to gode grunner til at historikere bør lese boka. For det første gir den en sårt tiltrengt idéhistorisk gjennomgang av hermeneutikkens utvikling, faktisk fra de gamle grekere via Martin Luthers bibelforståelse og Benedict de Spinozas historisk-kritiske tolkningsprinsipper og fram til vitenskapsteoretikere i vår nære samtid, slik som Anthony Giddens’ doble hermeneutikk og Quentin Skinners talehandlingsteori.

For det andre fokuserer boka på hermeneutikk anvendt som metode, og dermed gir forfatteren meget interessante innspill til historiefagets metodespørsmål. Hermeneutikk forstått som historisk metode er ofte svært så kortfattet og overflatisk behandlet i fagets egne metodebøker og har absolutt behov for en noe grundigere innføring, som nettopp denne boka gir. Som et tredje argument for relevansen av boka innenfor alle deler av historiefaget kan anføres at Nils Gilje i denne teksten atter en gang framstår som en formidler av rang. Gilje må være blant de fremste i norsk akademia til å gi vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer en forståelig og bruksnyttig framstilling. Han er en mester til å bringe kunnskapsteoretiske posisjoner på begrep og vet å krydre tekstframstillingen med gode eksempler, denne gangen ofte hentet fra norsk historie.

I tillegg til innledning og avslutning består boka av syv kapitler som stort sett følger en kronologisk oppbygning. Innledningen diskuterer hermeneutikk i forhold til andre metoder, slik som den hypotetisk-deduktive framgangsmåten, og til forskjellen mellom forklaring og forståelse. Hermeneutikkens regler og normer er en del av et større tekstarbeid som består i å tolke meninger og sammenhenger. Det blir redegjort for begrepet om den hermeneutiske sirkel, om forutsetninger knyttet til begreper som for-dommer og før-forståelse, samt understrekningen av at alt tolkningsarbeid er historisk situert. Disse problemstillingene utdypes så gjennom de påfølgende kapitlene før forfatteren i avslutningen understreker metodeperspektivet. Hensikten er å rehabilitere en regelbasert hermeneutikk, men samtidig vise til metodens begrensninger, eksempelvis i forhold til naturvitenskapene. Selv om hermeneutikk har et felles grunnlag, har dens representanter vektlagt ulike momenter og teoretiske ståsteder. De ulike retningene og deres representanter blir omtalt i de syv kapitlene.

I det første kapitlet handler det om den gresk-romerske opprinnelsen, der kunsten med å utvikle gode tolkninger av tekster og kulturuttrykk var viktig, etter hvert særlig relatert til teologien og den katolske kanoniseringsprosessen. Denne utviklingen brytes så gjennom den lutherske vending tidlig på 1500-tallet, der Martin Luthers fokus på original tekst, kilder og individuell tro hviler på et hermeneutisk oppryddingsarbeid. De nye tolkningsreglene som Luther lanserte, blir beskrevet som den hermeneutiske revolusjonen, siden reglene hurtig ble applisert på alle tekster. Denne retningen fikk en dominerende posisjon til langt ut på 1600-tallet, inntil Benedict de Spinoza utarbeidet et nytt hermeneutisk ståsted for en historisk-kritisk metode.

Disse nye tolkningsprinsippene blir presentert og diskutert i bokas andre kapittel. I Spinozas tenkning, særlig i hans skille mellom tekstens sannhetsgehalt og tekstens mening, finner Gilje kimen til seinere kjente trekk ved hermeneutikken, slik som den hermeneutiske sirkel, tekstens virkningshistorie og tekstens historiske tilblivelse og tilknytning. Spinozas tolkningsregler er imidlertid i hovedsak relatert til bibeltekster med vektlegging på analyse av språkbruken i slike tekster. Med sin noe konstruktivistiske tilnærming til bibeltekstene var Spinozas program svært omstridt i andre halvdel av 1600-tallet, og kunne først utvikles hundre år seinere og videre utover 1800-tallet.

Kapittel tre omhandler hermeneutikk som metodelære, som er et kjennetegn ved 1800-tallets tilknytning til framveksten av historie, folkelivsforskning og antropologi som vitenskapelige disipliner. Historiseringsprosessen med inndeling av egne historiske perioder fører med seg et individualiseringsprinsipp i tolkningslæren. En viktig og sentral representant for retningen, gjerne omtalt som historisme, var Wilhelm Dilthey (1833–1911). Skillet mellom åndsvitenskapene og naturvitenskapene blir viktig. Blant de førstnevnte er det historievitenskapen som får en ledende rolle for utviklingen av egne teorier og metoderegler som så igjen peker fram mot forskjellen mellom forklarende og forstående vitenskapstradisjoner. Den sterke historismen hos Dilthey med avvisning av ahistoriske og transhistoriske verdier og begrep, gjør Dilthey til en forsvarer av historisk relativisme.

Bokas kanskje mest interessante del er kapittel fire, som framstår både som en kort intellektuell biografi over Max Weber og som et godt innblikk i hans arbeid med historisk kildemateriale. Webers innflytelsesrike bok fra 1920 om den protestantiske etikkens forhold til kapitalismens ånd blir særlig framhevet av Gilje. Webers prosjekt går ut på å forstå sosiale og individuelle handlinger gjennom hermeneutisk fortolkning. En slik fortolkende framgangsmåte i møte med aktørenes motiver og handlinger gjør Weber til en original historiker, mener Gilje, og viser til en slags hermeneutisk spiralbevegelse som et trekk ved Webers ståsted. Webers understrekning av relevanskriterier som forutsetning for all humanistisk forskning eksemplifiserer Gilje ved å vise til utviklingen innen norsk historiografi (s. 139–141).

Filosofisk hermeneutikk er tema for kapittel fem, der navnet Hans-Georg Gadamer står sentralt. Til tross for at den tyske filosofen Gadamer insisterte på at hans hermeneutikk var av nærmest ren filosofisk karakter, viser Gilje til tenkningens relevans for nettopp metodespørsmål. Oppgjøret med den historiske relativismen, anvendelse av begreper som horisontsammensmelting, før-forståelse, for-dom, intertekstualitet, virkningshistorie og oppfatningen av den hermeneutiske sirkel har flere metodiske implikasjoner. Gadamer skrev flere av sine tekster under den nasjonalsosialistiske epoken i Tyskland. Gilje avrunder dette kapitlet med å tematisere noen av de problematiske sidene ved Gadamers tenkning. Det gjelder i særlig grad Gadamers forsvar for en felles tysk kultur og tysk nasjonalisme i motsetning til fransk liberalisme og individualisme. Visse tekster av Gadamer fra 1940-åra har en «modifisert nasjonalsosialistisk sjargong», skriver Gilje (s. 172), og peker generelt på tekstenes kompliserte virkningshistorier.

Det som har blitt kalt det tyske hegemoniet innen hermeneutikken, avløses gradvis av den såkalte Cambridgeskolen knyttet til navn som idéhistorikeren Quentin Skinner, historikeren Peter Laslett og sosiologen Anthony Giddens. Kapittel seks og syv drøfter tendenser i hermeneutikken slik den framstår i vår nære samtid. Stikkordene for disse trekkene er talehandlingsteori, språkspill og intensjonalisme. Dette er posisjoner som Gilje selv identifiserer seg med, og som han eksemplifiserer med sin egen forskning omkring trolldomssaker fra Bergensområdet på slutten av 1500-tallet. Historieforskning knyttet til den franske Annales-skolen, den ærerike revolusjonen i England og til den tyske reformasjonen er bare noen av de historiske eksemplene som Gilje trekker fram i sin presentasjon av samtidstendenser innen hermeneutikken. For historiefaget er disse tendensene høyst relevante fordi de skjerper historikerens bevissthet omkring anakronisme, historisk kontekst og aktørenes perspektiver. I bokas avsluttende del oppsummerer Gilje den regelbaserte hermeneutikken i seks punkter. Slike prinsipper for historisk teksttolkning burde være obligatorisk i enhver historieutdannelse.

Nils Giljes historiske introduksjon til hermeneutikken er intet mindre enn ei glimrende lærebok i historisk teori og metode. Bruksverdien både for etablerte historikere og studenter i faget er stor. Med sin faglige kompetanse og velformulerte formidling er Giljes bok velegnet for anvendelse på flere faglige nivåer. Her er det lite eller ingenting å utsette. Det eneste måtte være en etterlysning av kvinnelige forskere som har hatt betydning for tendenser og retninger innen hermeneutikken. Det er bare mannlige representanter for den hermeneutiske skolen i boka. Kvinnene finnes, eksempelvis den kanadiske historikeren og holbergprisvinneren fra 2010, Natalie Zemon Davis. Hun har levert betydningsfulle studier med original betydning for hermeneutiske problemstillinger som kunne ha rettferdiggjort en framtredende plass innenfor rammene av ei bok som denne. Ikke minst gjelder dette Davis’ kritiske tolkningsarbeid knyttet til primærkilder.