Making a modern university er en antologi fra seks av forfatterne bak Universitetet i Oslos historie, beregnet på et engelskspråklig publikum. Selv om de syv essayene er godt håndverk, er ikke boken som helhet like vellykket.

Antologien med undertittelen «The University of Oslo 1811-2018» ble gitt ut på Scandinavian University Press i 2018, med Jan Eivind Myhre og Kim Helsvig som redaktører. Myhre har skrevet to av kapitlene; Helsvig, Thor Inge Rørvik, Jorunn Sem Fure, Fredrik W. Thue og Eirinn Larsen har bidratt med ett kapittel hver.

Myhres åpningskapittel presenterer en institusjonell rammefortelling, med utgangspunkt i den svenske historikeren Björn Wittrocks periodisering: Fra opprettelsen i 1811 til omtrent 1870 sto utdanning av embetsmenn i sentrum, fra rundt 1870 begynte en overgangsfase der forskning ble viktigere, før «det internasjonale masseuniversitetet» vokste frem rundt 1960. I Rørviks kapittel om en institusjon i indre og ytre krise i tiden 1870–1911 illustrerer darwinismens inntog spenningene som oppsto som følge av skiftet fra embetsmannsutdannelse til forskning innen naturvitenskapene.

Fures kapittel om universitetet under beleiring under annen verdenskrig dreier seg om okkupasjonsmaktens mislykkede forsøk på å gjøre universitetet til et nasjonalsosialistisk verktøy, som endte i at universitetet ble stengt og flere hundre studenter deportert til Tyskland. Thue fokuserer i neste kapittel på hvordan de vitenskapelig ansattes roller har endret seg fra å lære opp landets ledende embetsmenn til fagfeller i internasjonale forskerfellesskap, og argumenterer for at ansvaret for studenter og det norske samfunnet har fått en mindre sentral plass.

Larsens kapittel dreier seg om 1970-tallet, med fokus på de utenlandske studentene, og argumenterer overbevisende for at denne gruppen har havnet i likestillingens skygge. Helsvigs kapittel dreier seg om internasjonalisering fra 1990-tallet, med fokus på Bolognaprosessen, målstyring og kravet om at universitetet skal være økonomisk ansvarlig. Myhres avsluttende essay gir et nytt overblikk, en undersøkelse av hvordan universitetsbefolkningen har endret seg gjennom 207 år. Konklusjonen er at høyere utdanning fremdeles er en viktig kulturmarkør i Norge, og at akademia fremdeles er tett knyttet til det norske politiske systemet.

Både på baksiden og i det to sider lange forordet legges det vekt på at de syv årene som har gått siden de første ni bindene (ti, om billedverket teller) kom ut, har gitt rom for ytterligere refleksjon. Ut over at tekstene er på engelsk, og eksplisitt situerer universitetet i en norsk historie som neppe er allment kjent utenfor landegrensene, er det vanskelig å få grep om hva denne refleksjonen har gått i. Espen Søbyes kritikk om at det samlede perspektivet, en «integrert historie», var løst formulert, og etterlysningen av overgripende problemstillinger av kunnskapssosiologisk eller vitenskapsteoretisk art er ikke fulgt opp.1 Med unntak av Myhre, som henviser fra sitt første til sitt syvende kapittel, fremstår kapitlene som uavhengige og fristilte.

Anmelderne som i 2011 etterlyste historien om norgeshistoriens største historieverk sitt opphav, finner ikke antydning til svar her. Tilsvarende er Anna Tunlids spørsmål om hvilke valg som er gjort, hvilke temaer og perspektiver som er valgt – og valgt bort – ikke besvart.2 Ei heller Trond Berg Eriksens etterlysning av refleksjon over bruken av begrepene «vitenskap» og «vitenskapelighet» som honnørord er tatt opp.3 I en bok om fremveksten av et «moderne universitet» er det påtagelig at den faktiske forskningen glimrer med sitt fravær.

Det er ikke lett å anmelde antologier. I anledning lanseringen formidlet Khrono en lesning fra samfunnsviter Nicoline Frølich, forskningsleder ved NIFU, som blant annet etterlyste grunnlagsmateriale og fremgangsmåte. Antologien henviser til sekundærlitteratur, men er blottet for kildehenvisninger. I flere tilfeller henvises det til det norske nibindsverket for å finne hvor argumentene kommer fra. Hun påpekte også at fagforskjeller og forskjeller profesjoner imellom kunne vært diskutert, og at mangelen på en klar rammefortelling gjør at leseren selv er nødt til å knytte artiklene sammen.4 Vera Schwach presenterte innholdet i en avmålt anmeldelse i tidsskriftet Isis, og konkluderte med at artiklene var godt håndverk, og at forfatterne fremsto oppdaterte på litteraturen innen sine respektive felt.5

Mens de første ni bindene ble positivt mottatt i Sverige og Danmark, var nok Rune Slagstads konklusjon under tittelen «et førsteutkast», at ni bind burde vært tre, nærmere en konsensus blant norske historikere. Etter at enda en utgivelse fra norgeshistoriens største historikerprosjekt er kommet ut, for første gang på engelsk, er det litt trist å konkludere med at heller ikke andreutkastet er en innertier. Det skal ikke være lett.