I 2019 kom det ut to viktige bøker på henholdsvis Pax forlag og Universitetsforlaget som dekker norsk eller nordisk historie. Tidsrommet er nesten sammenfallende, 1814–1914 og 1814–1913. Anders Johansen skriver utelukkende om Norge, men også antologien til Hemstad og Michalsen har hovedtyngdepunktet i norsk historie. I antologien er begge redaktørene norske, og av spesialforfatterne er 13 av 18 forfattere norske og skriver om norsk historie. En av de to svenske forfatterne behandler dessuten Torgslaget i Norge i 1829, og bidrar dermed til å styrke den norske dominansen i bokverket ytterligere. Av ikke-norske forfattere kommer to fra Sverige, to fra Finland og én fra Danmark.

Begge bøkene dekker sentrale sider ved dette hundreårets demokratiutvikling, og handler om framveksten av friere offentligheter, større rom for ytringer og organisasjonsfrihet. Like mye dreier bøkene seg om motstanden mot demokratiet og ytringsfriheten, og om livskraften i autoritære samfunnssystemer og den stadig tilbakevendende reaksjonen. Begge bøkene legger stor vekt på tiden før 1850.

Hovedgrepene i bøkene

For Hemstad og Michalsen har det som redaktører vært viktig å framheve at demokratiutviklingen på 1800-tallet «ikke var en lineær utvikling mot stadig større grad og bruk av ytringsfrihet i en stadig bredere og mer åpen offentlighet for stadig mer opplyste borgere» (s. 13). Progressive perioder ble avløst av motreaksjon og omvendt. Særlig blir den lange reaksjonen etter 1848 trukket fram som eksempel på dette. Redaktørene hevder at forskningen ikke gir støtte til en teleologisk fortelling om stadige framskritt.

Anders Johansen synder kanskje mot idealet om at en moderne forsker ikke skal lage teleologiske fortellinger. For Johansen er norsk politisk historie fra 1814 til 1913 fortellingen om hvordan bønder, husmenn, arbeidere og kvinner langsomt – men sikkert og etter tur – vant ordet og seiret i kamp med eliter som embetsmenn og etter hvert et bredere borgerskap. Dette skjedde til tross for at elitene lenge utøvde ideologisk, kulturelt og retorisk hegemoni like mye som politisk dominans. Dette er historien om hvordan de undertrykte reiste seg og på noen måter vant over undertrykkerne, og Johansen kan derfor kanskje beskyldes for å være både en positivist og en optimist. På den andre siden er Johansens bok rik på ulike nyanser og vinklinger, og den er åpen og drøftende. Han ender sjelden opp i fastlåste posisjoner.

For Johansen er omdreiningspunktet det han kaller «retorisk medborgerskap». Det som etter hvert skapte demokratiutvikling, men langt fra demokrati, var at underprivilegerte grupper greide å gjøre seg gjeldende som myndige samtalepartnere og med egen stemme. Dette dreier seg om hvor viktig det er å beherske talekunsten på en overbevisende og kompetent måte som inngir respekt og vinner tilslutning. Forutsetninger for retorisk kompetanse er blant annet innøvde språkferdigheter, kjennskap til former og etikette, og kunnskap om politikk, kristendom, filosofi, litteratur og samfunnsliv. Alt dette danner grunnlag for selvforståelse og selvrespekt. Men når bønder, arbeidere og kvinner på 1800-tallet vant ordet, så gjorde de ikke det bare på motstandernes måter. De skapte en retorisk kompetanse med form og innhold som kunne avvike mye fra embetsmennenes og borgernes konvensjoner. De underprivilegerte skapte en egen retorikk rundt tanker og forestillinger som utfordret embetsmennene og det konservative borgerskapet. Johansens perspektiv er nyskapende, besnærende og på mange måter overbevisende. Han står fram som en myk marxist. Han anvender med klare referanser til Karl Marx og G.W.F Hegel en klassekampmodell. Bønder og arbeidere reiste en klassekamp ikke bare for å bli anerkjent, men like mye for å vinne herredømmet.

Mens Anders Johansen har presentert et svært tydelig og helhetlig grep og overordnet perspektiv, så har redaktørene Ruth Hemstad og Dag Michalsen vært langt mer forsiktige. Noen vil nok mene at en antologi nettopp må ha en kappe eller hovedinnledning med noen hovedlinjer og fellesnevnere som binder de mange ulike artiklene – ofte sprikende staur – sammen. Det gjelder også å fremme synsmåter og perspektiver som har nyhetens interesse. Kappen eller hovedinnledningen til Hemstad og Michalsen er ordrik, men innholdsmessig kortfattet, springende og noe overfladisk. Hos dem synes hovedpoenget å være at forståelse av offentlighet, medborgerskap og ytringsfrihet er mangfoldig og foranderlig, og at man må være forsiktig med å lete fram til stramme definisjoner og trekke opp for rette utviklingslinjer.

Ytringsfrihet og medborgerskap som begreper blir nokså snaut forklart og enda mindre problematisert, selv om kapitteltitler synes å love nettopp definisjoner og drøftinger. Derimot får Habermas’ teorier om borgerlig offentlighet plass på noen sider, og her støtter redaktørene seg i flere avsnitt på Jostein Gripsruds introduksjoner til to verk med mange forfattere. Det gjelder ikke minst Allmenningen, som kom ut i 2017. Hos Hemstad og Michalsen gjenfinnes flere av grepene, poengene og referansene om offentlighet og offentligheter som Gripsrud har brukt i sine arbeider. Dette kan synes som et paradoks ettersom Hemstad i en tidligere bokanmeldelse gav nettopp Gripsruds innledning i Allmenningen sammen med de øvrige kapitlene nokså hard medfart for blant annet å bruke et mylder av ulike offentligheter på en lite reflektert og analytisk måte. Til redaktørenes forsvar kan det sies at det ligger stor raushet i å referere så grundig til Gripsrud og til det som kanskje er konkurrerende prosjekter.

Når Hemstad og Michalsen ender opp med å konkludere i spørsmålet om hva offentlighet er, tyr de til Paul Starrs definisjon «som ser offentlighet som åpen tilgjengelig informasjonsspredning og generell kommunikasjon om forhold av allmenn betydning i samfunnet» (s. 20). Definisjonen dekker en del, men den er altfor vid og kan fortone seg som noe intetsigende. Selv kaller de den for «en ganske åpen definisjon». Starr får med denne definisjonen ikke med de mange innsnevrede offentlighetene på 1800-tallet, som kunne være sosialt eksklusive, halvprivate, medlemsbaserte, fysisk avgrenset av lokaler med stengte dører, forbundet med hemmelighetskremmeri og så videre, på samme måte som mange halvoffentligheter fungerer i dag. Skillet mellom det private og det offentlige var likevel langt mer flytende på 1800-tallet. Mange av offentlighetene var private hjem. Klubber holdt møte hjemme hos enkeltmedlemmer, og kommune- og formannskapsmøtene fant sted på gården til ordføreren eller andre prominente medlemmer. Det tok tid før bygder fikk egne forsamlingshus, og det gjaldt også i noen grad for byene. Enda viktigere var det at elitedominansen satte grenser for hvem som fikk føre ordet i aviser og tidsskrifter, og bli medlemmer, tale og stemme og bli valgt som ledere i organisasjoner. Selv mange av arbeiderforeningene var styrt av embetsmenn og næringsborgere. Redaktørene nevner rett nok at de sosiale endringsprosessene førte til flere offentligheter og til framvekst av mot-offentligheter som sto mot de hegemoniske offentlighetene. Her viser de også til Nancy Frasers differensiering mellom sterke og svake offentligheter, og forskjellen mellom parlamentene som sterke offentligheter og deler av sivilsamfunnet som svake offentligheter. Den sosiale avgrensningen av offentligheten og medborgerskapet kunne de likevel betont sterkere, og de burde ha behandlet inngående utviklingen mot et massedemokrati rundt partier, organisasjoner og åpen agitasjon og mobilisering som meldte seg særlig fra 1870- og 1880-årene og fram mot 1914, med spredte forsøk fra ca. 1830 til 1850.

Nå unnskylder redaktørene seg med at tyngdepunktet i boka er første del av 1800-tallet. De argumenterer godt for denne avgrensningen. Perioden 1814–1850 kan nemlig sees som en formativ periode. Forfatningene som tok form og avisene som kom opp, formidlet tankegods og prinsipper som dannet grunnlaget for de store politiske og juridiske debattene som preget hele 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Men hadde de nye mot-offentlighetene som bøndene, arbeiderne og kvinnene utviklet, fått stor plass, ville boka i større grad belyst historien til nordiske offentlighet(er). Den mest spennende historien i så måte kommer etter 1870 og fram til 1914, og den perioden har boka egentlig i liten grad belyst. Jeg savner som anmelder noen grove riss av utviklingshistorien til grunnbegrepene offentlighet, medborgerskap og trykkefrihet i de norske landene i tiden 1814–1914, der likheter og forskjeller burde ha vært trukket opp. Her kunne både medforfatternes bidrag og tidligere forskning vært til stor hjelp for én eller flere artikler som trakk opp de store linjene. Noen elementer av dette finnes likevel i Lars Björnes kapittel «Yttrandefriheten i Norden 1815–1914». Men her dominerer forfatningshistorien for mye i forhold til sensurpolitikk, pressehistorie og praksiser.

Det er ikke lett å være redaktører for en antologi, selv med tunge forskningsmidler i ryggen. Trekker man opp for sterke linjer, mener for mye og går i klinsj med tidligere perspektiver, er det lett å love mer enn det man kan holde. Men et slik utgangspunkt blir det også lettere for kritikere å rive ned. Videre er det krevende å få forfattere til å dekke alle felt og perioder like godt, og kunne gå i takt med perspektiver og hovedlinjer. Det måteholdet som redaktørene har vist, er derfor forståelig.

Til ytterligere forsvar for redaktørene er det åpenbart at de trekker opp noen interessante og tankevekkende perspektiver, som ikke minst er en frukt av tidligere prosjekter i deres regi, slik som skandinavisme-prosjektet. Hemstad og Michalsen understreker hvordan Norden kom til å utgjøre en transnasjonal offentlighet eller transnasjonale offentligheter, og hvordan avisene tiltok seg retten til å representere nasjonale offentligheter. Her berører de viktige rammebetingelser som tidligere forskning har vært for lite opptatt av. En styrke ved innledningen er også den ryddige og gode presentasjonen av de ulike forfatterne og deres arbeider. Det som særlig gjør antologien til Hemstad og Michalsen til et vellykket verk, er de mange svært gode kapitlene. Det skyldes ikke minst at redaktørene med stort hell har greid å disiplinere forskere til å følge et fast opplegg med hensyn til tematisering, struktur og innhold. Her ligger den største innsatsen til redaktørene.

Mens Frie ord i Norden? har en streng og logisk oppbygning, er Anders Johansens Komme til orde ustrukturert, rotete og utflytende og alt for lang med 950 store sider. Likevel har Johansen levert et svært viktig verk om norsk politisk historie og kulturhistorie i perioden 1814–1913. Dette er et rotete og ustrukturert mesterverk, men med sterke og tydelige analytiske grep.

Et rotete mesterverk målt mot en atomisert gullrekke

Anders Johansen har på mange måter skrevet en ny bok om embetsmannsstatens vekst og fall. Han har bare strukket tidsperioden lenger, helt fram til 1913. Mesteparten av boka dreier seg om å vise hvordan embetsmennene utøvde og greide å holde på makten. På samme måte som Jens Arup Seip forsøker han å vise hvordan embetsmannsstaten ble svekket, og hvordan nye grupper fikk del i den politiske makten. Det må være rett å si at Johansen står i betydelig gjeld til Seip og hans beskrivelse av norsk politikk og statsliv rundt begrepet embetsmannsstaten. Seip ville nok ha protestert, men embetsmannsstaten framstår for ettertidens historikere som en modell og en idealtype der hovedsaken er at embetsmennene i tidsrommet 1814–1884 utøvde den egentlige eller mye av den politiske makten på grunnlag av monopolisering av politiske posisjoner, samt ideologisk og kulturelt hegemoni og forestillingen om at embetsmenn var mest egnet til å styre landet.

Johansens prosjekt er å vise oss forutsetningene for embetsmannsstaten, som han også kaller formynderstaten, og det store omdreiningspunktet er retorikken. Han utdyper mange av poengene til Seip. Embetsmennene var formyndere og ledere i kraft av å kunne definere og bestemme den politiske kulturen og moralnormene som gjorde det klart at de var landets beste menn, med best dømmekraft, dannelse og kunnskap. Embetsmennene og deres underlegne var alle klar over at det var embetsmenn som best kunne tale, argumentere og beslutte, og at næringsborgere og ikke minst bøndene ikke kunne måle seg med dem. Embetsmennene kontrollerte valgene, de begrenset ytringsfriheten gjennom å mene at visse grupper ikke burde tale og fremme tanker og synspunkter, og ved å håne og gjøre narr av den rå og primitive allmuen. Det rammet særlig bøndene. Embetsmennene forfulgte opposisjonelle ved å frata dem stortingsplasser når det ble påvist brudd på regelverk og normer, slik som det å være tiltalt, ha en dom eller å stemme på seg selv. Konge og departement stoppet portomoderasjonen til brautende og kritiske aviser.

Som uavsettelige betraktet embetsmennene sine embeter som privat eiendom som de hadde fått på kontrakt, og som de selv kunne fastsette vilkårene for. De ønsket å begrense innsyn og offentlighet både i Høyesterett og Stortinget for å stagge kritikk og holde på makten. De sørget for at stemmeretten ikke ble utvidet til nye grupper, og begrunnet det med faren for massenes despoti og uforstand, og at det var noen få som måtte representere den rette og fornuftige allmennvilje. Normen som de og andre hevdet, var at de politisk kompetente måte ha eiendom og være uavhengige av herskap og arbeidsgivere. Enda mer kvelte embetsmennene mye av opposisjonen ved å gjøre politisk agitasjon og organisering til noe som var moralsk tvilsomt, uhederlig, patetisk og latterlig, eller i noen tilfeller også samfunnsskadelig. Med støtte i funn som Mona Ringvej har gravd fram om dommen mot Marcus Thrane, får Johansen fram at Høyesterett felte en politisk dom over Thrane-bevegelsen ved å støtte seg på ryktene om revolusjonsvedtak, som nesten ingen vitner kunne bekrefte. Men myndighetene konstruerte anklager og bevis som selv ikke Høyesterett trodde på. Domstolen i høyeste instans valgte da også å dømme Thrane til fengsel på et mer generelt grunnlag. Hele hans virksomhet var en oppfordring til revolusjon i den store bevegelsen han var opphavsmann til.

Johansen kopierer på ingen måte Seip. Han tilfører Seips modell noen viktige nyvinninger. Han gjør makten over ordene til det essensielle, det som i stor grad fastsetter maktforholdene og hvem som fyller rollen som makthavere og herskap på den ene siden og underlegne og underordnede på den andre. Vadmelspatriotismen som rådde grunnen i Norge i årene 1814–1830, åpnet i noen grad også for det folkelige, naturlige, bramfrie sammen med høyspent patos, store ord, svada, grenseløs offervilje og uhemmet hyllest av det norske og den nye nasjonen. I dette koret kunne også noen bønder blande seg inn, selv om de møtte foraktfulle blikk og spydige ord.

I 1830- og 1840-årene befestet embetsmennene sin posisjon. «Intelligensen» anført av menn som Johan Sebastian Welhaven, Frederik Stang, Peter Andreas Munch og Anton Martin Schweigaard kullkastet den rå, vulgære, forfyllede og storkjeftede patriotismen, som ikke minst ble klebet på bønder og byfolk som falt utenfor det gode selskap, og det ble gjort med stor forakt og med drepende karakteristikker. Disse unge og selvsikre løvene innledet embetsmannsstatens storhetstid med elitisme. De hadde stor sans for eleganse, balanse, harmoni, velfunderte tanker og meninger. De holdt fram idealet om følelseskontroll, kjølighet, måtehold, objektiv avstand og akademisk dannelse. Dette var igjen paret med stor tro på vitenskap, empiriske kjensgjerninger og higen etter framskritt. Bøndene gled mer ut av den nasjonalromantiske dyrkelsen, odelsbonden mistet mye av sin glans og symbolbetydning, og den europeiske finkulturen vant enda større plass. Dermed styrket embetsmennene sitt kulturelle hegemoni, ikke minst gjennom en ny og mer utviklet retorikk som fjernet dem enda mer fra allmuen. Det var måten de ordla seg, argumenterte og appellerte på. Det skjedde med lange og snirklete setninger med innslag av latin og gresk og andre fremmedspråk. Embetsmennene erstattet følelsesutbruddene, løftene og hyllestene som hadde preget 1814-generasjonen, med omstendelige, sindige og veloverveide resonnementer for og imot. De opptrådte med utstuderte fakter, kroppsbevegelser og pauser, og de var blitt enda mer forfengelige med hår, klær og utseende. Til syvende og sist krevde hele denne opptreden innsikt og kunnskap om etikette, manerer, språk, ulike akademiske fag og den boklige verden.

Det aller meste av dette manglet bønder og enda mer arbeidere. Bøndene følte avmakt og underlegenhet i møte med de velkledde og veltalende i prestekjortel eller uniform. Derfor valgte de å stemme inn embetsmenn på Stortinget. Johansen dokumenterer med et vell av eksempler hvordan og hvorfor bønder og enda mer arbeiderne og kvinnene vegret seg for å ta ordet og våge å tenke og forstå noe annet enn den normen som ble satt av embetsmennene og senere et bredere borgerskap. For bøndene sto både dialektene, klesdrakten, mangel på dannelse og utdannelse og allment den sosiale og kulturelle underlegenheten i veien for at de torde å gå opp til talerstolen i Stortinget. For arbeiderne var veien til politikken enda lenger når de også var fullstendig økonomisk og sosialt avhengige av herskap og arbeidsgivere. Lengst var veien for kvinnene, som var mest umyndige – juridisk sett –, og som også biologisk ble definert ut. De var mindre begavede, hadde svake nerver, var fragile, styrt av følelser, skapt for å føde og være mødre og så videre. De kunne umulig være politikere og delta aktivt i offentligheten.

Med imponerende historiefaglig oversikt, stor psykologisk innsikt, gode evner som dramaturg og med sterk interesse for filosofi og litteratur skriver Johansen levende, spennende og fascinerende om ordkunsten og livsskjebnen til genier slik som Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Marcus Thrane, Bjørnstjerne Bjørnson, Johan Sverdrup og Aasta Hansteen. Mange av enkeltpersonene kan defineres som antihelter eller som personer som provoserte og utfordret makthavere og dem som betydde noe i offentligheten, så mye at de kom til å isolere seg eller bli utstøtt, eller som støtte fra seg mange venner og tilhengere og endte opp i sørgelig ensomhet på gamle dager. De aller beste historiene er de Johansen forteller om Aasmund Olavsson Vinje og Aasta Hansteen. Den førstnevnte var det antiautoritære geniet og den ene mot alle som evnet å komme på kant med de fleste, men som satte så sterke språklige og litterære avtrykk etter seg at han ble langt større etter sin død enn i levende virke. Mye av den samme posisjonen hadde Aasta Hansteen, som ble hetset for å være mannevond og mannhaftig, og som framsto som en mann i kvinneklær. Hun brøytet seg fram til retten til å ferdes fritt i byens gater, levde ut sitt liv som selvstendig kunstner og torde med en tidsskriftsartikkel å utfordre hvordan menn hadde definert kvinnens stilling i verden. Bare det å stå fram i offentligheten var en stor provokasjon mot de etablerte normene. Hun måtte tåle massiv fordømmelse, hån og hets, og hun ble kjent for å forsvare seg med ridepisk og paraply. Det var nettopp slike personer som kom til å utfordre formynderstaten. Dette aktørperspektivet er viktig, og her har Johansen gjort et godt grep.

Johansen skriver også godt og ofte glimrende om Hauge-bevegelsen, bondeopposisjonen på Stortinget, norskdoms- og målrørsla, bondevennene, Thrane-bevegelsen, høgskulerørsla og den frilynte ungdommen, kvinnene som kritiserte og brøt med viktige konvensjoner og moralregler, og alt dette bidro til å undergrave den autoritære staten. Folkebevegelsene representerte organisering, agitasjon, folkemøter og appell til det folkelige og muntlige, men også dyrkingen av høvdingene og førerne, slik som Bjørnson og Sverdrup. Johansen gjør bondevennene til de store banebryterne for partipolitikken og det bundne mandat. Høgskulerørsla og den frilynte ungdommen får æren for de store folkemøtene og den djerve agitasjonen, og kvinnene vant seg stemmeretten og knuste noen av premissene for den gamle politiske kulturen. Likeens får han på interessant måte fram hvordan aviser og de nye kommunikasjonene som tog, dampskip, telegraf og nye og bedre veier la grunnlaget for nedbryting av formynderstaten.

Imidlertid blir 1814–1850 sterkt overeksponert, særlig de første årene etter 1814. Den viktige perioden 1880–1914 får bare 150–170 sider i en bok på rundt 950 sider. Ikke nok med det. Johansen vender stadig tilbake til de første tiårene etter 1814 og slutten av 1700-tallet langt inn i siste del av boka, også når han egentlig skal skrive om 1860-, 1870- og 1880-årene, og han gjør seg aldri helt ferdig med den for så vidt interessante og formative perioden etter 1814. Premissene for embetsmannsstaten ruver sterkt i forhold til de faktorene og bevegelsene som utfordret denne staten. Den moderne arbeiderbevegelsen fra 1880- og 1890-årene, som fikk sitt store gjennombrudd etter 1900, har nesten falt helt ut, med unntak for de store arbeideropptøyene i og rundt Kristiania i årene 1878–1880. Dette er merkelig ettersom ulike varianter av sosialismen og den selvmyndige arbeiderbevegelsen på mange måter sto for den mest betydelige og farligste utfordringen for det borgerlige samfunnet som i siste delen av 1800-tallet smeltet sammen embetsmennene, det gamle borgerskapet og den nye middelklassen. Klassekamp og revolusjon skulle arbeiderlederne gjøre til stor retorikk, og disse målene kom i noen grad til å prege organisering og agitasjon, selv om kampen om lønn og arbeidsvilkår for arbeiderne var viktigst. Streiker og demonstrasjoner ble noen av de effektive kampmidlene for fagforeningene, og dette tvang arbeidsgiverne til forhandlingsbordet. Svært lite av dette har fått plass i Johansens bok. Enda en mangel er at venstrebevegelsen i stor grad blir beskrevet gjennom skildringer av noen viktige enkeltpersoner, slik som Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup. Dette blir for snevert. Ideologien, symbolene og retorikken til Venstre og gjennombruddet for valg og mer åpen agitasjon og partiorganisasjoner i 1880–1884 får for liten plass, selv om det nevnes. Tiden etter 1880 synes å ha vært skrevet som et hastverksarbeid og på overtid.

Johansens beskrivelse av historiske forhold og bevegelser er etterrettelig og nøyaktig, og han viser stor innsikt og oversikt. Få gjør dette bedre enn han. Men det kan være tvilsomt å bruke Ola Teiges artikkel om embetsmenns misligheter i enevoldstiden som grunnlag for konklusjoner om at embetsmenn ikke var hederlige på 1800-tallet, slik Johansen gjør. Hvorvidt embetsmenn var hederlige eller ikke på 1800-tallet, vet vi ikke så mye om ennå. Det mangler undersøkelser, men det er klart at mange embetsmenn og andre var opptatt av moralnormene som understreket skillet mellom egne private og de allmenne interesser, samt kravene om hederlighet og upartiskhet. Denne bevisstheten kom til uttrykk i korrespondanse, aviser og skrifter. Det er åpenbart at embetsverket på 1800-tallet var langt mer hederlig enn på 1600-tallet.

Videre overdriver Johansen bondevennene som en politisk bevegelse som dannet overgangen til det moderne massedemokratiet. Ja, de drev agitasjon og kunne være fiendtlig innstilt til embetsmennene. Men det var en splittet bevegelse, og de fleste foreningene var opptatt av lave skatter og avgifter, sparing og kommunalisme, og de nære ting. Rikspolitikken holdt de fleste foreningene seg unna, og de vegret seg for å drive åpen partivirksomhet. Dette viser en rekke arbeider. Søren Jaabæk lyktes ikke i å samle bøndene til betydelig reformpolitikk – slik som å få innført allmenn stemmerett. På flere måter ble han altfor radikal for sindige gårdbrukere. Flertallet av bondevennforeningene gikk i oppløsning utover i 1870-årene. Endelig var det mange venstreforeninger som ikke var gamle bondevennforeninger, noe Johansen kanskje ikke er klar over. Selv de unge menn som gjenopplivet gamle bondevennforeninger, skapte venstreforeninger som satte rikspolitikken og en nasjonal ideologi rundt folkestyre og selvstyre høyt, og som lot seg rive med i den politiske oppvåkningen i årene 1879–1884. Arven fra bondevennene var ofte mager. Det som skapte en ny politisk kultur, var striden om statsrådenes adgang og vetoretten koblet til maktfordeling og folkesuverenitet i 1870- og 1880-årene. I denne striden om ord og prinsipper tørnet venstre- og høyrebevegelsen sammen, og begge fylkingene tok i bruk gatepolitikk med agitasjon, demonstrasjoner og folkemøter, i tillegg til målbevisst partiorganisering. Høyre kom i like stor grad som Venstre til å bidra til å skape denne omveltningen. Det er temaer som ikke behandles i særlig grad i Johansens bok.

Anders Johansens bok Komme til orde har på mange måter en lykkelig ende, der de undertrykte vinner til slutt. Han har fremmet et makt- og dominansperspektiv og gjør klassekampen til den historiske drivkraften. Embetsmennene er undertrykkerne, mens bøndene, arbeiderne og kvinnene er heltene. Likevel er det flere nyanser i framstillingen. Han gir embetsmennene æren for de elementene i Grunnloven som pekte i demokratisk retning, og han forsøker å forstå hvorfor og hvordan embetsmennene ikke anså de avhengige og umyndige som kompetente politiske borgere. Men det dominerende blikket hos Johansen er at embetsmennene mer og mer kom til å stå i veien for demokratisering. Dette perspektivet underkommuniserer at embetsmennene i kampen mot Carl Johans amalgamasjonsforsøk forsvarte trykkefriheten, folkesuvereniteten og Stortingets ulike kompetanser som statsmakt (lovgivning, beskatning og bevilgning osv.), og at det konservative Høyesterett gikk langt i å beskytte personer som ble tiltalt etter trykkefrihetsforordningen av 1799. Johansens perspektiv fanger ikke opp at Høyesterett gjorde sensurpolitikken i regi av kongen og konservative vanskelig og etter hvert umulig, og at et stort flertall i Stortinget holdt liv i tanken om at folket hadde permanent suverenitet og representerte maktens kilde, og at det folkevalgte Stortinget måtte være makttyngdepunktet. Stortinget vant da også flere avgjørende forfatningskamper mot den monarkiske reaksjonen i årene 1818–1844.

Til min kritikk kommer også at embetsmennene gjennom hele 1800-tallet fremmet rettsstatsprinsipper som la bånd på dem som makthavere. Det har ikke minst Fritz Hodne dokumentert fyldig i sine undersøkelser av likebehandlingsprinsippet i forbindelse med statlige bevilgninger i Norge i tidsrommet 1840–1870. Dette tar Johansen lite hensyn til. Han overdriver nok også den politiske forskjellen mellom de liberale og de konservative, slik også Seip gjorde i sin tid. Det er lett å glemme at både Venstre og Høyre i 1880-årene var partier med tyngde i det brede borgerskapet som delte mye av den samme ideologien og det samme verdisynet. Også mange venstrefolk fryktet massene, kvinnene og altfor raske reformer. Av Seips meningsmotstandere er det blitt hevdet at Venstre og Høyre hadde mer til felles av politisk og ideologisk tankegods enn det som skilte dem. Selv har jeg argumentert nettopp for dette.

Johansen understreker at demokratiseringen i 1913 bare hadde kommet et stykke på vei. Mye gjensto. Samtidig bringer han ikke tydelig fram at det borgerlige samfunnet i 1913 på flere måter var blitt styrket. En ny fiende – den organiserte arbeiderbevegelsen – kom til å samle de borgerlige partiene til en viss grad sammen mot de røde faner. Det gjaldt å demme opp for arbeidernes revolusjonære drømmer, og begrense den politiske framgangen deres. Embetsstanden, det gamle borgerskapet og den nye middelstanden hadde for lengst mer eller mindre smeltet sammen til en felles klasse. Ordet «borgerskapet» hadde fått en langt videre sosial betydning enn på midten av 1800-tallet. Norge ved inngangen til første verdenskrig var politisk og sosialt blitt et langt mer polarisert samfunn, noe Johansen burde ha brukt tid på å beskrive.

Antologien til Hemstad og Michalsen rommer en rekke ulike kapitler som ikke på samme måte som Johansens bok fyller et helhetsperspektiv. De står likevel fram som viktige nyskapende arbeider, om de samlet framstår som noe oppstykket og delt. Her er det mye verdifullt. Lars Björne får godt fram at Sverige i 1809 og Norge i 1814 avskaffet sensuren, og at Danmark kom sent etter med Grunnloven av 1849. Hans hovedpoeng er at 1800-tallet ikke uten videre bød på stadig økende ytringsfrihet, og i Sverige og Danmark kom reaksjonen og reaksjonære krefter til å trenge tilbake frie ytringer i siste del av 1800-tallet. Han snakker om «den svåra friheten». Bård Sverre Tuseth utfyller Björnes bilde når han viser hvor stramme de rettslige grensene var for kritikk av monarkisk regjeringsform i Norge helt fram til 1905, da den nye straffeloven av 1902 trådte i kraft. Forestillingen om at kongens person og monarkiet som styreform ikke på noen måte måtte krenkes, og at kritikk var straffbart, la lenge et lokk på en del av den norske samfunnsdebatten og stengte for et republikansk perspektiv. I den forbindelse er Odd Arvid Storsveens kapittel interessant. Han viser at parlamentarismen i 1880-årene ble promotert ved å vise til at kongen ville få stor innflytelse over hvordan regjeringen ble sammensatt. Å løfte fram og appellere til konge og monarki dugde også godt for de liberale og for venstrefolk, og føyde seg inn i en norsk monarkisk tradisjon. Dette utnyttet også kongen og de konservative til å forsinke gjennomføringen av parlamentarismen og framholde at den personlige kongemakten måtte være et maktsentrum, ifølge Storsveen.

I kontrast til alt dette viser Kai Østberg at mulighetene for å ramme meningsmotstandere med de verste anklager og karakteristikker var store på 1800-tallet. Sjikanekulturen var utbredt og til en viss grad akseptert, og gjennom å skrive anonymt kunne privatpersoner beskytte seg mot injuriesøksmål. Østberg har kanskje levert det beste bidraget i boka. Med dyp psykologisk innsikt og med særdeles gode stilistiske og litterære ferdigheter skildrer han Henrik Wergeland og Aasmund Olavsson Vinje. Østberg gjør dette med stor analytisk presisjon. Med drepende ord og gjennom brutal degradering av andre bidro de to brushodene til en nesten grenseløs sjikanekultur. Det som drev Wergeland og Vinje, var ikke minst en viss selvforakt og trang til selvskading. Nettopp som «satiriske selvforaktere» gjorde de seg til manges hatobjekt og skaffet seg farlige fiender, slik Østberg treffende får fram.

Jes Fabricius Møller dokumenterer godt hvordan det danske eneveldet i tiden 1770–1848 holdt et strengt lovregime med hensyn til ytringsfrihet, men at straffereaksjonene ble mildnet i 1830- og 1840-årene, og at de liberale kreftene både vant fram og ble kuet. Jani Marjanen viser hvordan en føyelig finsk presse 1809–1863 sjelden torde å utfordre det russiske regimet, og at myndighetene derfor svært sjelden inndro aviser. Ikke overraskende avdekker Jacob Maliks at regjeringenes offentliggjøring i Collegial–Tidende i Danmark i 1798–1813 og Den Norske Rigstidende i Norge perioden 1815–1821 ikke kunne spre store mengder informasjon om rikets tilstand som ville kunne avsløre svikt i styringen av landet. Et interessant funn er likevel at Den Norske Rigstidende i 1815 presenterte politiske meningsbærende tekster som kunne gi grunnlag for samfunnsdebatt. Derfor kom også snart innstrammingene ovenfra. Dette kunne bli farlig for konge og regjering. Morten Nordhagen Ottosen følger opp med å vise at Norge og Sverige hadde en friere offentlighet rundt parlamentene enn de sørtyske statene, selv om de kunne ha svært liberale forfatninger.

To parallelle arbeider finner vi hos Henrik Edgren og Kristian Nymark, som sammen viser både likheter og forskjeller i Carl Johans sensurpolitikk i Sverige og Norge. Selv om kongen brukte sterkere virkemidler i Sverige, greide den opposisjonelle pressen seg bedre der. Den hadde langt flere abonnenter og bedre økonomi til å motstå inndragelser gjennom å starte aviser med nye navn, mens det å nekte portomoderasjon for norsk opposisjonspresse sved hardere og førte til nedleggelser. Den svenske pressen kunne derfor våge mer enn den norske. Et interessant dansk perspektiv får vi med Marius Wulfsberg. I 1850-årene møtte Mathilde Fibiger en viss forståelse og aksept for sin kvinnefrigjøringskamp i Danmark, noe Camilla Collett definitivt ikke gjorde i Norge. Den danske borgerlige offentligheten var mer liberal og var fylt av flere unge menn som ønsket framskrittet, mens de toneangivende i den norske offentligheten var ofte mer konservative og sterkt fordømmende. Dette er et paradoks med tanke på at Norge konstitusjonelt hadde kommet mye lenger enn Danmark i demokratiseringsprosessen.

Et lignende paradoks belyser Merethe Roos godt på sin måte. Hartvig Nissens pikeskole i Norge i 1849 var drevet av intensjoner av å gi jenter og kvinner bedre utdannelse, løfte fram deres gode, særegne egenskaper, akte dem høyere og gi dem større selvstendighet, inspirert av Grundtvigs ideer. Men samtidig kom Nissen til å begrense ambisjonene for kvinner ut fra tidens idealer og normer. Pikeskolen kom til å understreke at kvinners dannelsesidealer måtte være annerledes og betydelig mer innskrenket enn hva de måtte være for menn.

Ruth Hemstad dokumenterer godt kontakten og samarbeidet mellom norske, svenske og danske pressemiljøer som bidro sterkt til at skandinavismen vokste fram. Her bygger hun ikke minst på en masteroppgave skrevet av Niri Ragnvald Johnsen. Et annet transnasjonalt perspektiv har Henrik Olav Mathiesen, som med mange gode og talende eksempler belyser hvordan amerikabrevene skapte en transnasjonal norsk offentlighet mellom utvandrerne og dem som ble igjen hjemme. Særlig nyskapende er Marthe Hommerstads kapittel der hun med et godt kildegrunnlag får fram hvordan bondeopposisjonen etter flere tiår kjempet fram åpenhet om offentlig votering i Høyesterett i 1863. Kontroll og innsyn fra politiske miljøer og en større offentlighet sto imot Høyesteretts ønske om uavhengighet og frihet fra å bli utsatt for utilbørlig påvirkning fra det som i ytterste konsekvens kunne være farlige krefter i samfunnet. En «folkedomstol» kunne undertvinge seg Høyesterett, het det, mens opposisjonen var redd for maktovergrep og politiske dommer fra de høye herrer. Thor Inge Rørvik stiller i samme klasse med et like spennende bidrag om hvordan nordiske professorer når de holdt sine forelesninger, kom til å se seg selv som lojale representanter for staten og rådende og etablerte forestillinger framfor å presentere egne oppfatninger og egen forskning. De oppfattet seg selv mer som oppdragere av unge voksne enn som utøvere av vitenskapelig frihet. Gjennombruddet for idealet om den åpne og frie vitenskapen tilhørte knapt 1800-tallet, selv om Georg Brandes holdt forelesninger om det moderne gjennombruddet i 1871 og ville gjøre Darwins utviklingslære til et kulturelt framskritt.

Geir Heivoll kaster lys over reaksjonen som Christian Magnus Falsen i slutten av 1820-årene sto for i sitt syn på hvilken rolle politiet skulle spille. Falsen var mer opptatt av at politiet skulle ivareta statens og samfunnets sikkerhet, og mindre opptatt av borgernes individuelle velferd, og Heivoll finner hos ham et autoritært syn på politiet og staten. Torbjörn Nilssons bidrag passer godt til Heivolls kapittel. Kapitlet om Torgslaget i 1829 bringer fram tankevekkende kilder som bærer bud om at Christianias borgerskap og allmue var opptatt av å verne seg mot overgrep fra en statlig ordensmakt, og at det rådde en bevissthet om borgerrettigheter. Klagene var mange over kavaleriet som svingte sablene over folkemengden som feiret 17. mai i den norske hovedstaden det året.

Med bøkene Komme til orde og Frie ord i Norden? har vi fått to viktige bidrag til norsk og nordisk politisk historie, kulturhistorie og allmenn historie i tidsrommet 1814–1914. Det norske perspektivet er sterkt dominerende i begge verk, men summen er likevel svært verdifull. Anders Johansen har skrevet et rotete mesterverk, som hadde trengt strengere redaksjonell behandling og brutale krav til kutt, struktur og tematisk og kronologisk retning. Men få kan skrive så godt, fengende, analytisk sterkt og med så stor psykologisk innsikt som Johansen. Han har et sjeldent godt litterært talent, og er kanskje Norges beste sakprosaforfatter. Ruth Hemstad og Dag Michalsen har levert en lang gullrekke med glimrende arbeider, men der helheten og grepene kunne ha vært sterkere og tydeligere. Redaktørene har gjort et godt arbeid med å disiplinere forfatterne til å følge noen viktige fellesnevnere, og dette har bidratt til å gjøre dette til et vellykket verk.