Erik av Pommerns regjeringstid (1389–1442) var preget av øvrighetsmotstand i både Norge og de norrøne oversjøiske provinsene. Historikere har tradisjonelt betraktet bondeuroen på 1420- og 1430-tallet som en reaksjon på kongens bruk av utenlandske menn i lokalforvaltningen. To av de tidligste eksemplene stammer fra Rakkestad (Østfold) og Orknøyene i 1424/25. Antagonistene i begge tilfeller – Herman Molteke i Rakkestad og David Menzies på Orknøyene – hadde utenlandske røtter, og motstanden mot disse fremstilles ofte som bevis for den utbredte skepsisen til fremmede i forvaltningen blant norske og norrøne lokalsamfunn i senmiddelalderen. Men bare kildene fra Orknøyene inneholder eksplisitte klagemål vedrørende fremmede menn i forvaltningen. Denne artikkelen forklarer forskjellen gjennom systematisk sammenligning av klager, antagonister og aksjonister i de to tilfellene. Det hevdes at Orknøyene, en autonom provins med egen politisk-representativ talemyndighet, hadde autoriteten til å legge frem nye restriktive krav angående fremmede ombudsmenn i direkte samhandlinger med kronen. Rakkestad var derimot underlagt den intermediære autoriteten til det norske riksrådet, som representerte norske bønders interesser og brukte misnøyen som basis for sin politikk å begrense utlendingers tilgang til riket i senere tiår.