Det er skrevet mange bøker om nordmenn som dro til USA, men denne er unik av flere grunner. For det første har forskeren intervjuet migranter og fått tilgang på svært interessant informasjon om en rekke aspekter ved migrasjon som ikke tidligere har blitt vektlagt. Boka handler om sørlandskvinner og fokuserer på hvordan migrasjon endret deres syn på kropp og konsum. Her får leserne innblikk i hvordan sørlandskvinner begynte med sanitetsbind og deodorant, og om impulser som kom fra USA til Sørlandet gjennom generasjoner av kjedemigrasjon. I boka møter vi kvinner som migrerte til New York-området etter andre verdenskrig. Migrasjonserfaringene endret deres holdning til kropp, mote og forbruk. Leserne får en lettfattelig og konsis problemstilling som styrer teksten (s. 39).

Dette er kronen på verket av Siv Ringdals omfattende arbeid om sørlandskvinner i Brooklyn etter krigen. Hun har forsket på dette i over 20 år og har oppnådd flere akademiske grader (MA og ph.d.), samt utgitt artikler og bøker om det. Hun har blant annet også kuratert utstillinger som «Amerikakofferten» og «Hjem fra Unaiten» for Norsk Folkemuseum, hvor hun nå arbeider som førstekonservator.1

Ringdal skriver godt og analytisk om kulturhistoriske fenomen relatert til kropp, kvinner, arbeid og forbruk. Informantenes språk er gjengitt på dialekt og veksler mellom norsk og engelsk. Dialektbruk i transkriberingen av sitatene øker autentisiteten og viser både nærhet og tillit mellom forsker og informant. Sitatene er levende bevis på en transnasjonal tilværelse hvor språk og identitet endrer seg som en konsekvens av migrantenes erfaringer. Ringdal viser for eksempel hvordan kvinnene lærte om nye ingredienser og måleenheter når de laget mat. Oppskriften (s. 78) på «italiensk spigadi» som inneholder både «4 tommer fett», «garlic», «bay leaves» og «et pund kjøttdeig», er et glimrende eksempel. Språkkunnskapene ble antagelig mottatt muntlig, og kvinnene lærte stort sett engelsk på jobb, slik migranter ofte lærer språk. Ringdal har også inkludert refleksjoner om hvordan informantenes språklige feil førte til latterliggjøring og misforståelser, for eksempel for Marie (s. 79), som opplevde at kona i huset lo av henne «fordi hun snakket babyspråk» når hun ikke klarte å skille mellom carrots og carriage eller he/she.

Ringdals kompetanse og hennes kildenettverk og omfattende billedmateriale imponerer. Dette er aspekter av migrasjon som bare i begrenset grad belyses i andre historiebøker. Bildene viser nettopp forvandlingen av norske «bondetupper» til moderne forbrukere som utforsket sin egen identitet. Bildene viser hvor forskjellige livsvilkår unge damer hadde på Sørlandet og i Brooklyn. Her kommer det transnasjonale perspektivet til sin rett. Gjennom det transnasjonale perspektivet applisert på bildene løftes analysen til å handle om langvarige prosesser der migrantene som dro, både hadde med seg Sørlandet og Brooklyn. Dette er godt syntetisert i sitatet: «klam og komfjusa på pir 42» (s. 31). Kulturforskjellene handler både om to land, men like mye om ulikheter i klasse og geografi (mellom by og land), selv om disse aspektene ikke vektlegges i analysen.

Layouten er elegant og fotografiene på innsiden av permene beskriver omfanget av den norske befolkningen i Brooklyn. Det dreide seg om mange flere enn de 16 informantene som forfatteren hevder at utgjør hovedmaterialet for boka (s. 15). Informantene utgjør jo bare en liten del av kildematerialet. Naturligvis benytter Ringdal seg av tidligere publisert materiale med adskillig flere intervjuer og skriftlige kilder. Her kunne forfatteren med fordel kontekstualisert kildene bedre. Hennes egen doktoravhandling, som boka bygger på, er heller ikke nevnt i oversikten over litteratur og kilder.

Ringdal har god oversikt over relevant litteratur. Likevel har jeg noen bemerkninger med hensyn til forfatterens valg og avgrensninger. Jeg savner flere sentrale publikasjoner om kvinnelige migranter. For eksempel burde Moving stories. An intimate history of four women across two countries vært med i litteraturoversikten. Her kan det virke som om forfatteren har tenkt at litteratur som omhandlet Norge og USA, var nok. Men metodisk ville Moving stories vært særlig relevant fordi Alistair Thomson tar et radikalt grep og reflekterer rundt makt og kjønn og bruker sine informanter (fire kvinner fra England som flyttet til Australia) som medforfattere. Gjentatte lesninger av bokutkast førte til at nye versjoner og dialog ryddet misforståelser av veien. Samtidig abdiserer ikke Thomson som forsker, men utvikler analysen gjennom hele teksten. Thomson behandler også utfordrende temaer som intime relasjoner, men er særlig opptatt av fotografier og audiobrev som hans informanter brukte for å beholde kontakt med familie i England i 1970-årene. Thomson klarer på en forbilledlig måte å holde mikroblikket, samtidig som også meso- og makronivå er godt integrert og vekslingene mellom nivåene går sømløst.

Hvithet har de siste ti årene blitt en tematikk innenfor migrasjonsforskning. Kritiske hvithetsstudier har pekt på at samfunnsforskning har utelatt aspekter av rase og etnisitet samt koloniale og imperiale betraktninger. Innenfor whiteness-feltet blir privilegier og forskerens status løftet frem som et moralsk ansvar for forskningen. Men i denne boka er det lite av den selvrefleksjon som interseksjonalitetsstudier ofte innebærer. Særlig svenske forskere har studert hvithet både med hensyn til ut- og innvandring.2 Forfatteren burde aktivert Catrin Lundstrøms klassiske tekst om svenske kvinner i California, Spania og Singapore som nettopp kombinerer nordisk emigrasjon, kjønnsperspektiv og hvithet.3 Denne leseren vet derfor ikke helt hvorfor forfatteren har valgt dette perspektivet fremfor andre.

Hvithet blir bare delvis integrert. En annonse fra 1908 peker på preferanser for norske/ svenske hushjelper i området, men den ligger strengt tatt utenfor tidsavgrensningen. Siden den viser til en kontinuerlig preferanse som fortsatte i etterkrigstida (s. 83), er det likevel greit å ta den med. Det finnes imidlertid både sitater og informasjon i boka som hadde muliggjort en bredere diskusjon om hvithet, for eksempel i forhold til arbeidsgivere som ikke var majoritet, eller arbeidskollegaer med annen etnisitet, der de norske kvinnene ble oppmerksomme på segregeringen: «Det var ingen vanskeligheter for oss å få jobb, men disse fargede de kunne jo ikke få jobb» (side 83). Så hvorfor velger da Ringdal selv å bruke ordet «farget» når hun skriver videre om temaet? At informanten bruker en kategori fra det segregerte USA, er forståelig, men forskeren burde velge sine begrep med omhu, og forklare valget av et begrep som i dag fremstår som høyst problematisk.

Omtrent på dette punktet i lesingen begynte jeg å tenke at en komparasjon over tid og i forhold til forskjellige utvandringer kanskje hadde bidratt til en bredere kontekstualisering av fenomenet norske kvinners migrasjon til USA, sammenlignet med andre kvinners migrasjon for eksempel til Norge. Det kunne selvsagt medført at det eventyrlige preget ville blitt problematisert. Ringdal kunne dratt linjer fremover til au-pairer i Norge når hun diskuterer forholdet mellom live-in maids og arbeidsgivere. Hun velger å rendyrke teksten. Både de som flyttet, og nordmenn flest har ansett og tenker fremdeles på det å flytte til USA som et eventyr – mye mer det enn migrasjon –, mens det å innvandre til Norge – både før og nå – hovedsakelig har blitt problematisert og redusert til økonomisk migrasjon, enten det gjelder østeuropeiske jøder på 1920-tallet, pakistanere fra 1960-tallet eller filippinere de siste tiårene. Selv om hun drøfter endringer i samfunnet – særlig i det norske – og på individnivå, lar Ringdal utvandrerminnene være intakte gjennom informantenes anekdoter, som ikke belemres med komparative perspektiv.

Det er imidlertid en del implisitt komparasjon, som når Ringdal antyder at for en del sørlands-kvinner var det nettopp muligheten til å tjene gode penger og kunne konsumere friere som gjorde at de dro – etter fedre og eldre søstre, tanter og naboer. De økonomiske aspektene kunne vært behandlet mer eksplisitt – med fare for at boka ville blitt enda mer omfattende.

Det er dessverre en svakhet at teksten er noe repetitiv. Den burde vært kortet en del ned. Samme poeng har sneket seg inn i flere kapitler og i konklusjonen. Her kunne forlaget tatt et mer aktivt grep og foreslått endringer som ville spart leseren for irritasjon.

Boka er et nybrottsarbeid. Det er vanskelig å få tilgang på informasjon om intime kroppslige forhold. Poenget med hvordan migrantens kropp ble transnasjonal i en prosess over tid som ofte begynte allerede i Norge, med gaver av kjoler og kåper, med fortellinger fra slektninger, venninner og naboer før migrasjonen fant sted, forklarer hvordan forventninger ble skapt og drømmer realisert ved å flytte. Selv om ikke alt ble slik de unge kvinnene hadde tenkt.

Ringdal skriver mye mindre om samfunnsendringer i USA i etterkrigstida utenfor vaske-, bad- og intimsfæren. Når det gjelder 1950-årene og kald krig i USA, hadde boka til Elaine Tyler May Homeward bound om double containment vært en naturlig referanse. Der argumenterer May for at kvinner i USA på 1950-tallet ble utsatt for både antikommunisme og pro-kapitalistisk konsumerisme som skulle foregå i et teknologisk moderne hjem.4 Forskningen til May ville gitt en bredere nordamerikansk kontekst til Ringdals arbeid, særlig om kvinners levevilkår i det relevante tidsrommet. Når amerikanske middelklassekvinner selv ofte ikke arbeidet (i materialet til Ringdal), men valgte å ansette en hushjelp – midt i en periode med rivende utvikling for elektroniske hjelpemidler der husarbeidet tok mindre tid og krefter –, burde Ringdal ha inkludert et par linjer om det, i tillegg til informantenes egne opplevelser av vaskemaskiner og støvsugere. Dessuten ville det, ifølge hvithetsperspektivet, ha vært naturlig å følge opp hvordan endringer skjedde i hushjelpssektoren etter at tusenvis av latin-amerikanere flyttet til USA fra 1960-årene.

Flere ganger har forfatteren valgt å inkludere bilder og stoff som går til dels langt utover det tittelen har avgrenset tidsmessig. Et mer stringent forhold til den avgrensede perioden kunne hjulpet forfatteren med å holde fokus. Enkelte bilder ble for anakronistisk kost for denne historikeren. På side 35 er det bilde av barbeinte sørlandsjenter som plukker tang og tare i 1912. Det er malplassert på samme måte som bildet av tre slovakiske kvinner (s. 94). Ifølge boka var ingen av dem sørlandskvinner som flyttet til Brooklyn i etterkrigstida.

De traurige fattigslige bildene (mest i svart-hvitt) fra femti år tidligere kontrasteres så med strålende fargebilder av stivpyntede, sminkede unge damer fotografert i Brooklyn, som en slags visualisering av the American Dream. Utvalget av bilder kunne vært problematisert bedre. Heldigvis finnes det også et par bilder av arbeidende kvinner.

Samtidig som boka har mange eksempler på analytiske synteser og sammenfattende refleksjon kunne forfatteren med fordel brukt USA mer og Amerika mindre som navn på landet. At informantene brukte Amerika, er naturlig, men navnet tilhører et helt kontinent. Dette ser ut til å være enda et tilfelle der forskeren har overtatt begrep direkte fra informantene uten kritisk refleksjon.

Dette har blitt en praktbok som allerede har vunnet Sørlandets litteraturpris – finansiert av bokhandlerne og bibliotekene i Agder – for 2019. Juryen vektla hvordan Ringdal forklarte prosessen fra migrasjon til jobb, tilegnelse av språk og kroppslig integrasjon: «at reisen til Amerika var et frigjøringsprosjekt fra pietistiske og nøysomme forhold på Sørlandet til et liv hvor det var lov å pynte seg, kjøpe moteklær og danse», ifølge pressemeldingen fra Pax. Nordmenn er ikke ferdige med USA og den store norske utfarten dit, men Ringdal har presentert oss for samtida der tidsvitnene har fått berette. Derfor har det vært en stor glede å lese boka, og den anbefales til alle som er interessert i migrasjon til USA og kvinnehistorie.