Som Ingar Kaldal har påpekt, er festskriftet en litt pussig sjanger. En sjanger hvor vi både kan finne artikler som løfter de store spørsmålene i faget, og som kan drive utviklingen av faget framover. Samtidig, legger Kaldal til, kan festskriftene også få preg av «å ha fått fram frå skuffer og dvelande PC-filer tekstar som vi ellers ville måtte vente lenge på å få lese».1 Kaldal presiserer at han ikke mener dette negativt. Jeg mener likevel det er verdt å føre Kaldals påpekning videre også som en mer kritisk refleksjon: I en tid hvor historikere innen akademia har et visst publiseringspress hengende over seg, er det verdt å reflektere over hva slags publikasjon et slikt festskrift utgjør. Jeg vil i det følgende først gi et overblikk over boken, før jeg avslutningsvis vil ta opp igjen spørsmålet om hva slags publikasjon Kollektive bestrebelser er blitt.

Mens en del festskrift virker bundet sammen av bidragsyternes faglige bånd til den feirede, kan Kollektive bestrebelser leses som en antologi om det tema som ligger i tittelen. Boken rommer 20 artikler fra 18 bidragsytere. To av dem, innledningen skrevet av redaktørene Sørvoll, Rogg Korsvik og Helle og Jan Eivind Myre sitt bidrag om Kjeldstadli sitt «faglige forfatterskap», setter jubilanten sitt faglige virke i relieff. De resterende 18 artiklene tar alle for seg tilfeller av og/eller vilkårene for kollektiv handling. Det er en samling artikler som i seg selv gjør ære på jubilanten, fordi de synliggjør hvordan han gjennom drøyt 40 år har vært en sentral figur og satt tydelige spor etter seg i den historiske forskningen på kollektiv handling og kollektive bevegelser. Langt de fleste bidragene tar også på en eller annen måte for seg trekk ved det norske arbeidslivet og/eller norsk arbeiderbevegelse, mens fire bidrag omhandler arbeiderbevegelsen i andre land eller transnasjonale bevegelser. Rammen for denne bokmeldingen tillater ikke at jeg diskuterer alle bidragene i detalj. Jeg vil derfor videre gi en oversikt over innholdet i festskriftet og antyde styrker og svakheter ved å gå noe mer i dybden på enkelte bidrag.

Tema for de to artiklene som tar for seg Kjeldstadli, er ikke bare det faglige forfatterskapet, men måten hans faglige virke er bundet sammen med et bredere engasjement. Kjeldstadli har vært en tydelig akademiker med særlig interesse for arbeidsfolk sine livsvilkår, og har samtidig også hatt et engasjement for sosiale spørsmål som har strukket seg utover det faglige. Han har vært en synlig figur i Sosialistisk Venstreparti siden tidlig 1970-tall, og har en rekke publikasjoner bak seg med et bredere sikte enn det rent faghistoriske.2 Hans virke har vært preget av «engasjement, politikk og analyse». Men slik jeg leser artikkelforfatterne: ikke på en slik måte at det har gått hånd i hånd – ikke slik at fag er blitt politikk eller omvendt. Det brede sosiale engasjementet har nok inspirert Kjeldstadli sin faglige interesse for folk sine livsvilkår og vilkårene for kollektiv handling. Men hans faglige virke har mer enn noe vært kjennetegnet av en «respekt for empiri og saklighet», eller med Jan Eivind Myhre sine ord: av «nøyaktighet, redelighet og en form for objektivitet».

Myhre griper til de tre begrepene «arbeid, respekt og glede» når han skal sammenfatte Kjeldstadli sitt faglige forfatterskap. Arbeid, som noe som går som en tematisk rød tråd i forfatterskapet; respekten overfor fortiden og dens mennesker; og gleden som har gjennomstrømmet jubilantens intellektuelle virksomhet. Det er en måte å karakterisere forfatterskapet som gjør at Myhres respekt for sin nære kollega skinner gjennom. For andre historikere, med god kjennskap til Kjeldstadli, men mindre nærhet til ham som person og fagfelle, ligger kanskje andre karakteristikker nærmere. Som for eksempel åpenhet, for nye tema og teoretiske innfallsvinkler. En slik åpenhet finner vi også godt beskrevet i Myhres artikkel. Med sentrale verk som utkikkspunkt viser Myhre hvordan forfatterskapet er preget av tematiske dreininger som virker informert – for ikke å si motivert – av nye teoretiske impulser. Samtidig er Kjeldstadli, jeg vil påstå mer enn de fleste norske historikere, forbundet med en tydelig grunnposisjon: «Min teoretiske grunnholdning», skrev Kjeldstadli i Fortida er ikke hva den en gang var, «er en krysning mellom pragmatisk materialisme fra 1970-åra og kritisk eklektisisme fra 1980-åra». Informert av den nyere kulturhistorien tok Kjeldstadli sin forskning «fra 1990-årene en kulturell vending». Det betydde at «kollektive bevegelser […] kunne bli studert som kulturelle fellesskap, ikke bare interessefellesskap». Det kan leses som en oppmerksomhetsforskyving fra «hva folk gjør», til «hva de er», mener Myhre. Det er en nyttig sammenfatning Myhre presenterer. Særlig fortjenestefullt er det at Myhre også får fram Kjeldstadli sin begavelse som sakprosaforfatter: Måten hans «pedagogiske talent gjør seg […] gjeldende i framstillingsformen, med et oppfinnsomt, billedskapende språk». «Ambolten burde ikke stå på støpte golv. Da vrei den seg og larmet i stedet for å synge under arbeidet», er en setning fra avhandlingen Jerntid som Myhre trekker fram. En setning som svært effektivt formidler hvordan jernarbeiderens faglighet ble opparbeidet gjennom erfaring, og hvordan den satte seg i kroppene deres som en type taus kunnskap som vanskelig kunne formidles videre.

Festskrift har ofte en tematisk spredning som kan gjøre dem utfordrende å melde. Selv om dette skriftet har en tydelig samling rundt temaet Kollektive bestrebelser, er det også her stor spredning. Fra Hilde Sandviks artikkel om folkelig motstand mot slutten av enevoldstiden til Andreas Biele sitt bidrag om transnasjonal mobilisering mot privatisering av vannressurser på 2000-tallet. Fra tematiske gjengangere i norsk arbeidslivshistorie, som Einar Terjesens bidrag om Thranittrørsla og Jorunn Bjørgum sitt om Martin Tranmæl og Moskva-tesene, til nybrottsverk fra Margaretha van Es og Trine Rogg Korsvik om henholdsvis Islamsk Kvinnegruppe i Norge og seksuell trakassering i LO. Fordelen med et festskrift som dette, som er samlet rundt et tema, er at det potensielt kan fylle rollen som en slags statusrapport fra et forskningsfelt. Leser vi festskriftet slik, er det en publikasjon som tar gamle spørsmål opp til ny vurdering (jf. Terjesen og Bjørgum), og som utvider feltet tematisk (jf. van Es og Rogg Korsvik). Om skriftet sin tematiske innretting slik er en styrke, framstår det likevel som samlet sett noe under-redigert. Det ligger slik jeg ser det, en mulighet i den tematiske samlingen som kunne vært utnyttet bedre. Dels kommer dette til uttrykk i motsetninger mellom generelle påstander i innledningskapitlet og utsagnskraftige eksempler i enkelte av artiklene. En rekke av artiklene virker dessuten som de har fått (for) lite motstand: Dette kommer til uttrykk ved at problemstilling/tema ikke settes inn i en skikkelig forskningskontekst, at det virker innforstått hvorfor artiklene er relevante bidrag, at de tar opp interessante spørsmål, men besvarer dem på måter som er vanskelige å forstå, eller at de rett og slett har en lite effektiv argumentativ struktur.

Siktemålet med Jorunn Bjørgums artikkel er «å belyse Martin Tranmæls perspektiver» på storstreiken i 1921, «hans revolusjonære forhåpninger», å se dette i lys av «den gamle» opposisjonelle retningen han hadde stått for, og den nye retningen informert av Moskvatesene, og hvordan han skilte seg fra begge disse retningene. Spørsmålet om revolusjonstrusselen på 1920-tallet er en gjenganger i norsk arbeidslivshistorie. Men som en leser som ikke har jobbet spesielt med temaet, strever jeg med å forstå hva som motiverer artikkelen. Det vil si, Bjørgum skriver (i en note) at mye av framstillingen baserer seg på en hovedoppgave av Synnøve Aarseth fra 1976, som hun selv veiledet. Hun mener Aarseths funn har fått for lite gjennomslag i litteraturen og er «verdt å hente fram». Men heller enn å løfte funnene tydelig fram, kontrastere dem mot det jeg antar Bjørgum ser som dominerende posisjoner i litteraturen, og å gå i dialog med disse posisjonene, skriver hun seg gjennom hendelsesforløpet ved å supplere særlig Finn Olstad og Per Maurseth med Aarseths funn. Dette gjør artikkelen innforstått, noe som er synd. For om det er slik at Aarseths funn har blitt oversett, tjener det ikke hennes sak at rehabiliteringen ikke skjer i en tydeligere dialog med senere bidrag.

Noe av problemet med Bjørgums artikkel preger også Hilde Sandviks bidrag. Spørsmålet hennes synes umiddelbart interessant: Kan man si noe om hvorvidt deltakere i folkelig motstand i tidlig nytid hadde lært av tidligere motstandsaksjoner? Sandvik bruker tre case til å diskutere om læring er et fruktbart perspektiv, men vi får i liten grad vite om det er et perspektiv som er blitt anvendt i forskningen på motstand andre steder. For en leser som er uinnvidd i forskningen på folkelig motstand i tidlig nytid, savner jeg at spørsmålet løftes inn i en bredere forskningskontekst, og det blir for meg uklart hva nytt et slikt perspektiv kan tilføre.

Alle redaktørene er bidragsytere med artikler som, slik jeg leser dem, kunne trengt noe mer arbeid. Idar Helle skriver med autoritet om tilbakeslaget for arbeiderbevegelsen i fransk industri fra 1980-tallet. Han viser til at vanlige forklaringer på svekkelse i europeisk fagbevegelse er Thatcherisme, nyliberalisme og strukturelle forhold i det kapitalistiske produksjonssystemet. Helle vil samtidig utforske forbindelseslinjer mellom det ideologiske ordskiftet på venstresiden i Frankrike på 1970-tallet og fagbevegelsen i fransk stålindustri, som han mener ble særlig hardt rammet. Det er et ambisiøst opplegg, og han lykkes langt på vei. Mot slutten av artikkelen slår han imidlertid inn på et sidespor: Etter først å ha argumentert for at fransk fagbevegelse ble særlig hardt rammet, hevder han at franske organisasjoner i sterkere grad enn andre på kontinentet evnet å sette press på myndighetenes reformpolitikk. Dette vanner ut noe av argumentasjonen hans, og gjør det uklart hvor hardt rammet fransk fagbevegelse ble sammenlignet med bevegelsen i andre land. Trine Rogg Korsvik sitt bidrag, som er en studie av hvordan seksuell trakassering har vært tematisert i LO, framstår som viktig, og det er mye interessant i den. Men hun bruker for lang tid på å komme i gang med argumentasjonen, og den kaster derfor ikke like mye av seg som jeg mistenker at den kunne gjort. Jardar Sørvoll tar utgangspunkt i norske oversiktshistorier og argumenterer for at den nokså unisone forestillingen om 1980-tallet som en bruddfase i norsk historie kan virke overdrevet. Slik jeg ser det, er dette tema av den typen som kan drive faglige debatter framover. Men flere av valgene hans svekker saken hans. Sørvoll er for eksempel opptatt av Berge Furres tese om den sosialdemokratiske orden og hvordan denne ordenen faller sammen på 1980-tallet. Det er det grunn til, for dette er en tese som i sin kjerne blir videreført i mange oversiktsverk – og i hovedsak i de som Sørvoll tar for seg. Han nevner samtidig at Francis Sejersted i noen grad bryter med denne tesen, men utnytter ikke det potensialet som ligger i å kontrastere Furre mot Sejersted. Her tror jeg han hadde hatt mye å hente.

Om disse bidragene kan kritiseres, er de alle på hver sine måter interessante, og de peker mot spørsmål som burde utforskes mer. Skriftet inneholder også en rekke andre leseverdige bidrag som det her ikke er rom for å omtale i detalj: Ingar Kaldal skriver informert og kreativt om skogsarbeideren. Steinar Stjernø og Tore Linné Eriksen skriver godt om fagbevegelsen i henholdsvis Italia og Sør-Afrika. Hilde Gunn Slottemo og Halvard Tjelmeland skriver interessant om trekk ved fagbevegelse og politisk kultur i henholdsvis Trøndelag og Nord-Norge. Darragh Golden løfter fram spenningen i marxistisk teori mellom sosialisme og nasjonalisme, og reflekterer over hvilket potensial som ligger i transnasjonale motstandsbevegelser i en mer globalisert verden, et potensial Andreas Biele nettopp gir et godt eksempel på i sin artikkel. For min egen del, og da ut ifra at jeg tenker meg festskriftet som en mulig tilstandsrapport fra et forskningsfelt, satte jeg særlig pris på tre artikler.

(1) Per Bonde Hansen sitt bidrag om arbeidsgiverne sin holdning til og gradvise, men motstrebende aksept av bruk av utleiefirma (i dag gjerne kjent som vikarbyrå) baserer seg på hans avhandling og representerer en viktig tematisk utvidelse av norsk arbeidslivshistorie som forskningsfelt. (2) Jonas Bals, historiker og rådgiver i Fellesforbundet, reflekterer over sine erfaringer som tillitsvalgt og historiker. Han spør om Kjeldstadli sin avhandling Jerntid kan ha nytte for tillitsvalgte, og setter slik spørsmål om kollektive bestrebelser inn i en annen kontekst og det vi kunne kalle et historiebruksperspektiv: Har historiske verk praktisk nytteverdi? Kan historier om kollektive bestrebelser være nyttige i framtidige kollektive bestrebelser? (3) Høydepunktet i Kollektive bestrebelser er likevel Jan Messel sitt bidrag: «Arbeiderbevegelsen» i arbeiderbevegelsens historie. Messel argumenterer overbevisende for at historien om arbeiderbevegelsen som historiografisk felt er preget av et ekskluderende begrep om nettopp arbeiderbevegelsen. Et begrep som i for liten grad rommer andre yrkesgrupper enn det som var kjernearbeidskraften i etterkrigstiden: den mannlige norske industriarbeideren. Det er en artikkel som utnytter mulighetene i festskriftsjangeren, og som jeg oppfatter som i Kjeldstadli sin faglige ånd: Den inviterer til diskusjon om hva norsk arbeidslivshistorie skal være, og peker ut en rekke muligheter for framtidig forskning.

Kollektive bestrebelser har altså klare kvaliteter. Men gitt at en del av artiklene virker som de kunne trengt noe mer bearbeiding, virker det betimelig å spørre om det kan ha gått litt for raskt med dette festskriftet. Har behovet for å feire Kjeldstadli gjort det mulig å publisere artikler som hadde trengt en runde til? Det største problemet med festskriftet er innledningskapitlet, og jeg må innrømme at jeg rykket litt til da jeg leste det første avsnittet: «Folk flest har strategier for å få tilværelsen til å henge sammen som skiller seg markant fra samfunnselitens metoder.» Både folk flest og samfunnseliten er begreper som er såpass omstridde at de etter mitt skjønn ikke kan settes sammen i et såpass generaliserende utsagn. Det er en type uskarp begrepsbruk som virker lite i tråd med den «nøyaktigheten» jeg forbinder med Kjeldstadli. Og det er attpåtil slik at enkelte av bidragene i boken gir grunn for å spørre hva som binder sammen folk flest; som Messel sin problematisering av begrepet arbeiderbevegelse, eller hvor forskjellige strategier aktører på ulike samfunnsnivå har; som Bonde Hansens framstilling av arbeidsgiverne sine kollektive strategier (som har mye til felles med arbeidstakerne). Redaktørene virker dermed som de har reflektert for lite over hva summen av bidrag i skriftet sier. Det er synd, fordi det svekker helheten – og muligheten for at summen av bidrag kunne blitt noe mer enn delene.