Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
Artikler
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 6-20)
av Maciej Lubik
Sammendrag

In 1031, Haraldr Sigurðarson, also known as harðráði, started his mercenary career, soon becoming one of the most famous Varangians and, later on, the Norwegian king. Based on Old Norse and Latin sources as well as the Primary Chronicle, this article discusses the beginning of Haraldr’s long-term stay abroad, when, after the battle of Stiklestad, he sought refuge at the court of the Rus’ prince Yaroslav the Wise. Being aware of the convention characteristic of the saga narrative, the author outlines the political context behind the friendly reception that 15-year-old Haraldr and his companions received in Novgorod. The primary focus of the article is Haraldr’s participation in the Rus’ campaign against Poland that took place soon after he entered into the service of Yaroslav the Wise. Although there are several major research works in the Polish historiography concerning the crisis of the Polish state in the 1030s, they omit or merely touch upon Haraldr’s role in these events. Taking the Old Norse sources (including skaldic poetry) into consideration casts new light on the campaign. It seems that the Rus’ expedition was led along the main waterways linking the core parts of 11th-century Poland with Kiev, and that the decisive battle took place in Kuyavia or Mazovia. Although the Old Norse sources underline Haraldr’s role in achieving victory, the part he played in these events cannot be overestimated. Haraldr was young and inexperienced but still an important political figure. Yaroslav therefore seems to have provided him with Eilífr, son of Rǫgnvaldr Úlfsson, under whose guidance he could develop his own skills and authority – the campaign against Poland was a suitable occasion to do that.

Åpen tilgang
Selvstendigheten og «gamle Norge»
Til spørsmålet om betydningen av en norsk politisk frihetstradisjon på Eidsvoll i 1814
Vitenskapelig publikasjon
(side 21-36)
av Håkon Evju
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen undersøker spørsmålet om betydningen av en norsk politisk frihetstradisjon på Eidsvoll i 1814. Den ser på kildene fra riksforsamlingen, men går også tilbake og analyserer historieskriving og historiebruk knyttet til eldre norsk historie på 1700-tallet. Henrik Wergeland hevdet slående i 1841 at friheten Norge vant i 1814, var en gjenskapelse av det han kalte den gamle norske folkefriheten. Historikere i tradisjonen etter Wergeland la lenge vekt på begeistring for den norske odelsbonden og idealisering av de frie forholdene i oldtidens Norge i historieskrivingen på 1700-tallet som tegn på en nasjonal oppvåkning i embetsstanden. Siden har historikerne vært mer skeptisk og opptatt av hvordan slike historiske trekk brukes til å skape en form for patriotisk eller nasjonal identitet. Denne artikkelen anlegger et perspektiv som skiller seg fra den til nå dominerende identitetsorienterte forskningen. Den viser først systematisk hvordan en forestilling om en oldnordisk folkefrihetsperiode skrives frem i historieskrivingen til Paul-Henri Mallet, Gerhard Schøning og Tyge Rothe, og hvordan de fremhevet en egalitær jordeiendomsfordeling, fravær av adel og en bondestand av frie jordeiere som tok del i politikken. Deretter understreker artikkelen at det i norsk sammenheng forut for 1814 særlig var i debatten om odelsretten at denne fortiden ble knyttet til samtiden. Odelsretten representerte institusjonell kontinuitet og ble forsvart nettopp med henvisning til en norsk frihetstradisjon. Slik ble historien et redskap i en opphetet debatt omkring handelsvirksomhetens ekspansjon i Norge i andre halvdel av 1700-tallet og betydningen av dette for den norske samfunnsstrukturen. Det gjaldt også på Eidsvoll, da odelsretten ble grunnlovsfestet. Tradisjonen ble trukket frem som argument idet man opplevde at samtiden brøt med den. Den gamle nordiske og norske folkefriheten var ikke bare et samlende nasjonalt symbol.

At the Norwegian constitutional assembly in 1814, representatives displayed a clear awareness of Norway’s history as an independent medieval kingdom. References to «Old Norway» were frequent. In the past, nationally oriented historians have tended to make much of this awareness, leaving the impression of a fully fledged Norwegian political tradition revived in the new, more independent Norway after 1814. In more recent years, historians have been more critical, acknowledging the role of history in stirring up a national identity, and instead emphasizing the importance of other sources of influence for the practicalities of the Norwegian constitution. This article looks anew on the question of a domestic Norwegian political tradition at Eidsvoll by examining how the Norwegian past was portrayed and used in historical writing and public debate from the middle of the 18th century and up until 1814. It argues that such a tradition can be traced in the way popular liberty, based on an egalitarian distribution of property, was cast as a defining feature of the ancient North, and in the way this conception was connected to the Norwegian right of redemption, odelsretten, which came to be seen as the primary institutional legacy of the distant Norwegian political past. At the same time, this article also stresses the limits to such historical politics – how the historicity of Old Norway, among many historians and publicists, gave rise to significant doubts as to its relevance in the present. Attempts to use such a past, as in the defence of odelsretten, should thus be understood as political acts, as attempts to articulate a notion of tradition at a time when the connection between the past and present was perceived as increasingly tenous. They took place against the backdrop of changes in Norwegian society following a growing Norwegian export economy.

Åpen tilgang
«Et vestlandsk storindustri-centrum»
Etableringen av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda fram til første verdenskrig
Vitenskapelig publikasjon
(side 37-51)
av Elisabeth Bjørsvik og Yngve Nilsen
SammendragEngelsk sammendrag

Karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda, The North Western Cyanamide Company, var i sin tid verdensledende når det gjaldt produksjon av kalsiumcyanamid. Virksomheten ble etablert fra 1906, med utenlandsk kapital og teknologi. Er det likevel mulig å kalle dette et norsk prosjekt, utover billig fossekraft og arbeidskraft? Dette er spørsmål som gjelder for mye av den kraftkrevende industrien som ble etablert i de første årene av det forrige århundret. I denne artikkelen forsøker vi å bidra til denne diskusjonen, ved å rette oppmerksomheten mot de ringvirkningene prosjektet skapte for henholdsvis den bergenske banknæringen og den østlandske byggebransjen.

The carbide and cyanamide works in Odda in Western Norway, The North Western Cyanamide Company, were among the leading industrial facilities of their kind. The factories were established in 1906 with foreign capital and technology. Could we still consider these industrial initiatives as a Norwegian project? The problem is relevant to much of the energy-intensive industry established in Norway at the time. This article aims to contribute to this discussion by turning the attention to the ripple effects of the industrial projects in Odda, primarily to the banking sector in Bergen and the construction industry in Eastern Norway.

Debattartikler
Åpen tilgang
(side 52-55)
av Helge Øystein Pharo
Åpen tilgang
Når forskning blir politikkens fortsettelse med andre midler
Om historiefagets rasjonale og en talende metafor
(side 63-71)
av Terje Tvedt

Historisk tidsskrift

1-2020, bind 99

www.idunn.no/ht

Historisk tidsskrift er Norges eldste vitenskapelige tidsskrift, stiftet 1871. Tidsskriftet er et sentralt forum for norske historikere og historisk forskning, og gir oversikt og grunnlag for forståelse av viktige samfunnsendringer. Tidsskriftet publiserer artikler, debatt- og kommentarbidrag og bokmeldinger.

 

Hovedredaktør

Frode Ulvund, Universitetet i Bergen

 

Redaktører

Dunja Blažević, Universitetet i Bergen

Sissel Rosland, Høgskulen på Vestlandet

Jo Rune Ugulen Kristiansen, Arkivverket

 

Redaksjonssekretær

Thomas Ewen Daltveit Slettebø, Universitetet i Bergen

 

Redaksjonsråd

Kristin Asdal, Universitetet i Oslo

Rasmus Glenthøj, Syddansk Universitet

Ruth Hemstad, Den norske historiske forening

Jan Thomas Kobberrød, Universitetet i Sørøst-Norge

Jakob Maliks, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Leidulf Melve, Universitetet i Bergen

Kari Aga Myklebost, Universitetet i Tromsø

Christine Myrvang, BI Handelshøyskolen

Ulrike Spring, Universitetet i Oslo

 

Redaksjonens adresse

Historisk tidsskrift

Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, UiB

Postboks 7805

5020 Bergen

ht@uib.no

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

Tidsskriftet utgis av Den norske historiske forening (HIFO) i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

© Universitetsforlaget 2020 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon