Norske sjøfolk som utmerket seg under krigene Danmark-Norge var med i på 1600- og 1700-tallet, har hatt lett for å havne i skyggen av Peter Wessel Tordenskjold. Derfor er det desto mer spennende hver gang andre norske sjøfolk løftes frem fra historiens mørke. Historiker Ole Henrik Gjeruldsen, som har doktorgrad i militærhistorie, har nylig skrevet bok om én av disse sjømennene, nemlig den norske sjømannen og krigshelten Cort Adeler. Det er på sett og vis på tide. Forrige norske biografi om Adeler ble skrevet av Lars Aas tilbake i 1943.

Cort Adeler, eller Cort Sivertsen, som han het før han ble adlet, var fra Brevik, men skulle komme til å leve det aller meste av livet sitt utenfor Norge. Alt som femtenåring reiste han til Nederland i 1637 for å lære seg navigasjon og matematikk. Det var imidlertid som yrkesmilitær til sjøs Adeler skulle utmerke seg, og dette viet han også det meste av yrkeskarrieren sin til. Etter opplæring i navigasjon og matematikk i byen Hoorn tok han som mange andre nordmenn i Nederland på 1600-tallet tjeneste i den nederlandske marinen som sjøkadett. Her rakk han å delta i et sjøslag under en av krigene mellom Nederland og England før han tok hyre på et armert nederlandsk handelsskip som skulle seile på Middelhavet på oppdrag for republikken Venezia. Det var vanlig at Venezia leide inn utenlandske handelsskip og handelsmenn til transportoppdrag for republikken. Siden handelsskipene var utsatt for angrep fra sjørøvere og andre, var de armerte. Derfor var det også en fordel om det var sjøfolk med erfaring fra marinen om bord, noe Adeler hadde. Etter noen år i Middelhavet returnerte han til Nederland, men få år senere reiste han tilbake til Venezia, denne gangen for å kjempe på venetiansk side i republikkens krig mot Det osmanske riket. Heller ikke det at utlendinger gikk i tjeneste for å kjempe for Venezia, var uvanlig. 1600-tallets kriger var leiesoldatenes kriger, og Adeler var dermed bare en av mange som utkjempet kriger i andre staters tjeneste. Hans tid i tjeneste for Venezia var imidlertid alt annet enn vanlig. Han var i den venetianske marinen i tolv år og fikk flere utmerkelser for tapper innsats i strid, blant annet ble han utnevnt til ridder av republikkens St. Markus-orden.

Etter endt tjeneste i Venezia returnerte Adeler til Nederland igjen i 1661, og året etter flyttet han fra Hoorn til Amsterdam. Kort tid etter fikk han tilbud om å gå inn i sjømilitær tjeneste på ny, denne gangen fra den nye eneveldige danske kongen Frederik 3. Karl Gustav-krigene mot svenskene mellom 1657 og 1660 hadde svekket den dansk-norske marinen. Kongen ønsket derfor å bygge opp marinen på nytt, og til det trengte han sjømenn med lang sjømilitær erfaring, noe Adeler hadde. Etter en runde med forhandlinger takket Adeler ja til tilbudet og ble deretter utnevnt til riksviseadmiral under riksadmiral Henrik Bjelke, også han fra Norge, for den dansk-norske marine i 1663. Som riksviseadmiral var det Adeler som fikk ansvaret for opprustningen av den dansk-norske krigsflåten. Det omfattet både å bygge nye krigsskip og å få skrevet ut nye mannskaper til marinen. Det var i den forbindelse at Adeler for eksempel var i Bergen i 1664. Her fikk han bygd opp et verft ute på Nordnes, der det skulle bygges venetianskinspirerte galeier til marinen, og han brukte Bergen som base for å få skrevet ut nye norske mannskaper til flåten. To år senere tilbød for øvrig Adelers bror Niels Adeler i Kragerø at stedet skulle få bygge og utruste en galei, noe som bidro til at Kragerø fikk kjøpstadsprivilegier. Adeler fikk også bygd flere galeier ved marinens verft på Holmen i København. På 1670-tallet fulgte en ny opprustning av flåten under Adelers ledelse, denne gangen av en rekke linjeskip. Etter denne opprustningen fikk Adeler dessuten lede den dansk-norske flåten i krig. I 1675 brøt den skånske krig eller Gyldenløvefeiden ut, og samme høst ledet Adeler en flåte som skulle støtte den dansk-norske kongens felttog mot svenske besittelser i Mecklenburg. Flåten kom imidlertid aldri i strid med svenskene, men under patruljeringen under de sterke høststormene i Østersjøen brøt det etter hvert ut sykdomsepidemi om bord på de dansk-norske skipene. Det rammet til slutt også Adeler selv, som døde av sykdom i november 1675.

Hos Gjeruldsen er fremstillingen av Adelers liv og yrkeskarriere hovedsakelig kronologisk bygget opp. Boka er delt opp i femten kapitler. Etter en innledning om hvordan Gjeruldsen selv ble interessert i Adelers liv, tar han oss til Brevik, der Adeler ble født og vokste opp, og deretter til Hoorn, der Adeler først fikk opplæring i navigasjon og matematikk, før han tjente som sjøkadett. Deretter følger fire kapitler om Adelers år i venetiansk tjeneste, deriblant et eget kapittel om slaget ved Dardanellene i 1654. Her får Gjeruldsen brukt sine militærhistoriske kunnskaper til fulle, og skriver engasjerende og godt både om slaget ved Dardanellene og de mange andre slagene og trefningene Adeler var involvert i mens han var i venetiansk tjeneste. Etter det følger et kapittel om Adelers retur til Nederland. Fem av de påfølgende kapitlene følger Adelers år i dansk-norsk tjeneste. I tillegg vier Gjeruldsen også et kapittel til Adelers forretningsvirksomheter. Etter flyttingen til København ble Adeler involvert i det kongelige danske saltkompaniet, og sammen med sin nederlandske svoger fikk han også kongelig privilegium til å eksportere fisk og ulltøy fra Island til Nederland. Han bidro dessuten til utrustningen av unnsetningsekspedisjonen til den dansk-norske handelsstasjonen i Trankebar, og han satt deretter i ledelsen for det danske ostindiske kompaniet. Etter dette kapitlet tar Gjeruldsen oss så med til den skånske krig – krigen der Adeler endelig skulle få lede den dansk-norske flåten i krig – og videre til Adelers sykdom, død og bisettelse i København. Til slutt har Gjeruldsen en epilog der han redegjør for hvordan det gikk med Adelers familiedynasti etter hans død, hvordan den skånske krig endte, en drøfting av Adelers ettermæle, samt en kort historiografisk gjennomgang av den eldre litteraturen om Adeler. Gjeruldsens bok har slik sett store likheter med Aas sin fremstilling fra 1943, som også har en kronologisk oppbygning og egne kapitler om slaget ved Dardanellene, om Adelers forretningsvirksomhet og et kapittel om fortsettelsen av den skånske krig etter Adelers død og om hans ettermæle. Men kanskje det hadde vært bedre å ta den historiografiske gjennomgangen alt i innledningskapitlet?

Gjeruldsen har gjort et grundig forarbeid i forbindelse med boka. Han har reist til flere av stedene Adeler bodde, og til flere av stedene der han deltok i sjøslag. Han har også fått oversatt mange av de bevarte brevene om Adeler fra nederlandsk, italiensk, latin og tysk, og han har brukt leger for å kunne danne seg et bilde av sykdommene som herjet om bord på skipene i den dansk-norske flåten høsten 1675. Det har gitt en detaljert, grundig og stort sett drivende fremstilling av Adelers liv. Iblant kan Gjeruldsen rett nok bli for detaljert, selv for en historiker som selv er glad i detaljer. Boka inneholder også en rekke gjentakelser. Det er forståelig, for det er ikke alle detaljene leserne husker når Gjeruldsen iblant hopper litt frem og tilbake i tid under skildringer og drøftinger underveis i boka. Imidlertid kunne en del av gjentakelsene med fordel vært utelatt med en litt strengere redigering av boka, noe som også kunne gitt enda bedre flyt.

Ut fra bokas noteverk kan det også virke som at Gjeruldsen iblant i for stor grad lener seg på fremstillingen hos den danske marinehistorikeren Preben Holck. Holck gav ut en biografi om Adeler i 1934, og som Gjeruldsen selv skriver, er det hans syn på Adeler som i ettertid har blitt stående, og som også Lars Aas bygde på i sin fremstilling fra 1943. Det hadde kanskje vært bedre om Gjeruldsen var klarere på når han støtter seg helt på Holck, og når han støtter seg på kildematerialet. Det hadde også vært interessant om Gjeruldsen hadde kunnet utfordre Holck, eller gjort funn som kunne ha utfylt det bildet Holck gir av Adeler.

Gjeruldsen gjør også et godt forsøk på å levendegjøre fremstillingen ved hjelp av små skildringer av de byene og stedene Adeler reiste til. En del av disse fungerer godt, kanskje særlig den om København, men det fungerer dårligere når Gjeruldsen skal forsøke å skildre det Bergen som Adeler besøkte i 1664. Her omtales byen feilaktig som en hansaby, og han unnlater å nevne det hanseatiske Kontoret i byen. Feil blir det også når Gjeruldsen omtaler Håkonshallen som «det imponerende middelalderslottet». Trolig var Håkonshallen alt annet enn et imponerende skue da Adeler besøkte byen. Den ble ikke brukt som et slott med festiviteter og selskaper, men var en del av forsvarsverkene på Bergenhus festning. Steingavlene på hver side var borte, det samme var taket over hovedhallen, som i stedet var fylt av små plankehytter der soldatene ved festningen bodde. Noe annet småplukk finnes også. Ladestedsdefinisjonen Gjeruldsen bruker, er noe generell og mangelfull. Finn-Einar Eliassen har tidligere vist at definisjonen av ladestedene endret seg mye over tid, og her kunne Gjeruldsen godt holdt seg til måten begrepet ble brukt på i første halvdel av 1600-tallet. Gjeruldsen trekker også frem begrepet «krigsentreprenør» om Adeler, men nevner det kun den ene gangen, uten å definere det nærmere, og han bruker det heller ikke som noe analyseverktøy.

Mange av kildesitatene i boka, særlig de fra de italienske kildene, er gjengitt på dansk. Årsaken til det er nok at Gjeruldsen har brukt oversettelsene som Peder Benzon Mylius gjorde i forbindelse med sin biografi om Adeler fra 1740. Mylius er nettopp verdifull fordi han gjengav kilder som senere har gått tapt. Svakheten er at leseren kan få inntrykk av at også originalkildene var danske, men det var de jo ikke. Her kunne Gjeruldsen kanskje heller gjengitt Mylius sine oversettelser i mer moderne språkdrakt? Gjeruldsen skal også ha skryt for at han gir oss noen glimt av venetiansk historie på norsk, men når han påstår at republikken Venezia var i fritt fall i 1660, ville jeg gjerne sett en liten utdypning eller begrunnelse for påstanden. Republikken ble jo ikke oppløst før i 1797, og venetianerne tok både Peloponnes og flere øyer i Det joniske hav i 1699. Det er rett at Venezia ikke lyktes i å gjenvinne stormaktsstillingen etter krigen mot osmanerne, og særlig etter tapet av Kreta (1669), men betyr det at stormakten var i fritt fall i 1660, da Adeler besluttet at han ville reise tilbake til Nederland?

Et av Gjeruldsens hovedmål er å få frem Adeler som en krigshelt. Men noen ganger kan Gjeruldsen kanskje bli for ivrig i fremstillingen av Adeler som helt, og for opptatt av å tolke forhold i den retningen. Rett nok trekker han her og der inn motforestillinger mot en slik heltetolkning, men jeg kunne tenkt meg at han gjorde det oftere.

Men dette er stort sett småplukk. Alt i alt har Gjeruldsen skrevet en god, spennende og engasjerende bok, og jeg leste den fort. Særlig var det interessant å lese om venetiansk historie og middelhavshistorie på norsk, og om krigføring til sjøs på 1600-tallet. Boka anbefales!