Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Olav Tryggvason – fremdeles en heltekonge?

Olaf Tryggvason – still a hero king?

Olav Tryggvason er et navn som gir assosiasjoner til en fordums helt, hvis mot og styrke gjorde ham til en fryktet vikingkonge med makt nok til å kristne Norge. Men hvor stammer denne historien fra, og hva sier kildene egentlig om Olav? Denne artikkelen tar sikte på å sammenholde fremstillingene av karakteren Olav Tryggvasson i norsk og islandsk historieskriving med det vi kan vite basert på informasjon fra alle kildene vi har til rådighet. Mulige forklaringer på spørsmål rundt temaer om Olavs opphav, motiver for å hevde seg som konge i Norge, kronologi, kristning og slaget ved Svolder drøftes i artikkelen. Slik vil de dimensjonene av Olav Tryggvasons liv og virke som ikke fremgår av sagamaterialet, og slik ikke vektlegges i de norske og islandske historiske fremstillingene, belyses og drøftes. Selv om sagaenes beskrivelser har blitt noe rasjonalisert av moderne historikere, er det fortsatt bildet av en heltekonge som presenteres i de historiske fremstillingene i dag, og fortellingene om Olavs heltedåder i krig og i kristningsøyemed har blitt vektlagt og dyrket. Dette til tross for at sagaenes bilde ikke stemmer overens med den karakteren vi blir presentert for i kilder som The Anglo-Saxon Chronicle og Adam av Bremens historie. Artikkelen bidrar slik til å nøytralisere bildet av en ukomplisert norsk vikingkonge som vi faktisk har lite konkret informasjon om.

Nøkkelord: Olav Tryggvason, saga, viking, Svolder, heltekonge

Olav Tryggvason is a name with associations to a former hero whose courage and strength made him a feared Viking king with power enough to christianize Norway. But where does this story originate from, and what do the sources really say about Olav? This article aims to compare the character of Olav Tryggvasson in Norwegian and Icelandic history writing with what we can understand based on information from all the sources we have available. Possible explanations on issues such as Olav’s origins, motives for claiming his right as a king in Norway, chronology, Christianity, and the battle of Svolder will be discussed. Thus, the dimensions of Olav Tryggvason’s life, which are not evident from the saga material, and not emphasized in Norwegian and Icelandic historical representations, will be elucidated and discussed. Although modern historians have rationalized the saga’s descriptions, it is still the image of a hero who is present in the historical representations today, and the ideas of Olav’s heroic acts in war and for Christianity have been emphasized and cultivated. This is despite the fact that the saga’s image does not match the character we are presented in sources such as the Anglo-Saxon Chronicle and Adam of Bremen’s history. The article will thus help to neutralize the image of an uncomplicated, Norwegian Viking king, of whom we actually have little tangible information, and the distinction between the historical Olav and the literary character will become somewhat clearer.

Keywords: Olav Tryggvason, saga, viking, Svolder, hero king

Olav Tryggvason regnes som en av de mest sentrale og innflytelsesrike av alle norske konger. På torget i Trondheim står en 14,5 meter høy granittsøyle med en 3,5 meter høy statue av vikingkongen.1 Byens høyeste monument illustrerer godt stillingen Olav har fått i den norske middelalderhistorien. Sagaene har fremmet bildet av ham som en svært viktig konge, og deres fremstilling av hans heltedåder i krig og i kristningsøyemed har blitt vektlagt og dyrket. Slik har vi blitt presentert for en prototypisk viking, en ukomplisert norsk helt. Behandlingen av Olav i historieskrivingen domineres av forsøk på å tegne et bilde av hans liv og levnet med utgangspunkt i sagamaterialet. De fleste moderne historikere har tatt sterke forbehold i sine presentasjoner av Olav, særlig angående hans barndom og oppvekst, men i mangel av en alternativ historie har sagaforfatternes bilde av Olav i stor grad fått bestå.2 Dette har medført at viktige spørsmål rundt temaer som Olavs opphav, hans motiver for å hevde seg som konge i Norge, samt kronologi og kristning ikke har blitt tilstrekkelig utførlig behandlet.

Sagamaterialet er ikke det eneste kildematerialet som omhandler Olav. The Anglo-Saxon Chronicle og Adam av Bremens historie bidrar med verdifull informasjon som kaster lys over en dimensjon av historien om Olav vi ikke kjenner fra sagamaterialet. Denne artikkelen vil sammenholde informasjon fra alle de tilgengelige kildene, og slik belyse de sidene av Olavs liv og virke som sagamaterialet og norske historiske fremstillinger ikke vektlegger. Spørsmål som har blitt stående nærmest ubehandlet, vil bli reist, mulige forklaringer vil bli drøftet, og sagaenes Olav vil slik bli utfordret. Hva vet vi egentlig om Olav Tryggvason når vi bygger på informasjon fra alle kildene vi har til rådighet? Gitt kildesituasjonen vil det være umulig å komme frem til sannheten om den historiske Olav, men når man sammenholder informasjon fra kildene, kan dette hjelpe oss å tydeliggjøre skillet mellom den historiske Olav og den litterære karakteren vi kjenner fra sagamaterialet.

Olav i The Anglo-Saxon Chronicle

Den mest samtidige, og pålitelige, kilden vi har, er The Anglo-Saxon Chronicle (heretter ASC), som belyser deler av Olavs liv frem til år 994. ASC er en samlebetegnelse på et komplekst sett annaler, bevart i åtte forskjellige manuskripter kjent ved sine alfabetiske sigla A–H.3 Olavs periode behandles i manuskriptene A, C, D, E og F. ASC ble opprinnelig initiert av Alfred den store ca. 890 som en dokumentasjon av det angelsaksiske folkets historie på De britiske øyer frem til Alfreds far,4 og består av opptegnelser på gammelengelsk som i hovedsak omhandler engelske kongelige og geistlige.5 Manuskriptenes innholdsmessige omfang har variert fra de første nedtegnelsene, fra slutten av 800-tallet, og frem til 1154, da den seneste nedtegnelsen vi vet om, fant sted.6 Manuskriptene har trolig blitt til ved at et utkast ble utarbeidet ved det kongelige hoff, for så å bli spredt ut til forskjellige kirker hvor de ble utferdiget enten gjennom å bli sendt rundt eller gjennom at kirkenes representanter møtte ved hoffet. De ferdige annalnedtegnelsene ble til slutt ført inn av en skribent fra de aktuelle kirkene, sammen med informasjon han satt på fra det området han virket i.7 Tekstene er skrevet i retrospekt, og forfatteren visste ofte utfallet av hendelsene han beskrev. Annalene som omhandler Olavs periode, antas å ha vært forfattet tidligst i år 1017 og senest i år 1023.8

Olav ble for første gang nevnt i manuskript A under bokføringen av året 991. Her ble det fortalt at han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Olavs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre.9 Historikere har diskutert hvorvidt nedtegnelsen i manuskript A, som er den eneste som navngir Olav i forbindelse med slaget ved Maldon, var ment å tilhøre år 991 eller 993.10 Dersom nedtegnelsen var ment å tilhøre 993, må forfatteren ha tatt feil av årene, da slaget ved Maldon stod i 991.11 Problemet oppstår dersom forfatteren av manuskript A har blandet datoer, og angitt Olav som hærfører ettersom han var det i 994. Dette har ført til en diskusjon om hvorvidt det var Olav som ledet slaget ved Maldon. Det har vært foreslått at den danske kongen Svein Tjugeskjegg ledet hæren, og hovedargumentene for dette er Sveins tilgang på ressurser, hans politiske interesse for England, samt et dokument datert til 995–999 hvor det hevdes at Æthelric of Bocking var involvert i mottakelsen av Svein da han først ankom England. Det rapporteres ikke om at Svein var i England mellom 994 og 1003, og noen historikere har da trukket den slutning at det må være 991 formuleringen ærest (først) henviser til.12 I 991 var Svein veletablert som dansk konge, men ingen av manuskriptene som beskriver slaget ved Maldon, eller andre kilder, bekrefter positivt at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.

Olav nevnes igjen i manuskriptene C, D og E under bokføringen av året 994.13 Her fremgår det at han gikk til angrep mot London, denne gangen med 94 skip og med Svein Tjugeskjegg som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre London, men fortsatte herjingene innover i landet til hest og gjorde stor skade. Ethelred betalte igjen store summer for å stoppe vikingene, og ASC kan fortelle om en utbetaling på 16000 pund sølv. Videre fremgår det at den engelske kongen sendte bud på Olav, hvorpå de møttes ved Andover til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs konfirmasjon og gav ham kongelige gaver. Olav lovte å aldri returnere til England som fiende, og det spesifiseres at han holdt løftet sitt.14 Som resultat av møtet ved Andover har det overlevd en avtale kjent som II Æthelred.15 Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Guthmund Steitasson.16 Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen.17 At den engelske kongen anså det som fordelaktig å inngå en avtale med Olav i 994, må bety at han fremstod som en mektig viking kongen helst ikke ville ha som fiende. Det er rimelig å tro at herjingene i 994 ikke var første gang Ethelred hadde måtte forholde seg til ham. Dette kan bety at det var Olav som ledet vikinghæren i slaget ved Maldon i 991, slik det fremgår av ASC, manuskript A.

Olav i Adam av Bremens historie

Den neste kilden som omtaler Olav, er Adam av Bremens Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, som ble nedskrevet før år 1076.18 I fortalen til verket oppgav Adam selv at formålet bak nedtegnelsene om de tidligere biskopenes historie var å være et ledd i å gjenreise erkebispesetet i Hamburg-Bremen til dets gamle, stolte posisjon.19 Kirken hadde ansvaret for kristningen av hele Skandinavia, og Adam virker å ha ansett misjoneringsaktivitet blant hedningene som domkirken i Bremens viktigste oppgave. Gjennom å hevde at verdens ende lå i «sveonernes land», trakk han paralleller mellom Bibelens fremstilling av kristendommens utbredelse ved verdens grense, og misjoneringsoppdraget i nord.20

Både Adam og hans kilder har vært under den kildekritiske lupen, og Adams Gesta har vært gjenstand for tallrike kritiske gjennomganger.21 Allan Lund gikk så langt som til å kalle Adams historie et propagandaverk, og hevdet at for Adam gikk misjon og politikk hånd i hånd.22 Informasjonen Adam baserte sin fremstilling av Olav på, hadde han fått fra den danske kongen Svein Estridsson,23 som for både samtiden og ettertiden må anses som en uverifiserbar kilde, da den danske kongen avgikk ved døden før Adam rakk å ferdigstille sitt verk. Dette visste naturligvis Adam, og Niels Lund har argumentert for at Adam kan ha fundamentert informasjon han selv hadde konstruert, i henvisninger til danekongen.24 Spørsmålet blir da hvorfor Adam skulle ha konstruert en fiktiv Olav. Fremstillingen av Olav som en spådomskyndig som drev med magi og omgav seg med trollfolk, fremstår som en merkelig historie å dikte opp. Dersom Adam skulle ha konstruert en tradisjon rundt den norske kongen, er det rimelig å tro at denne ville vært til fordel for Hamburg-Bremen. Historier om Olav kan også ha vært kjent i Hamburg-Bremen i Adams samtid, og det ville da fungert mot sin hensikt å konstruere en usann tradisjon om Olav. Vi må derfor kunne gå ut fra at Adams presentasjon av Olav sannsynligvis var uttrykk for en tradisjon som fantes ved det danske hoffet om lag 60 år etter Olavs død. Informasjonen som fremkommer i Adams historie, må derfor leses både i Adams kirkepolitiske kontekst og som et uttrykk for det danske hoffets subjektive fremstilling.

Adam berettet at Olav ble kristnet i England, og at han var den første som brakte kristendommen til Norge.25 Adam nevnte ingenting om Olavs karriere som viking, eller hva han gjorde i England. Om Olavs regjeringsperiode hadde Adam lite å si, men han hevdet at Olav gikk til angrep på den danske kongen, Svein Tjugeskjegg, da han fikk høre at han hadde inngått en allianse med den svenske kongen, Olof Skötkonung. Med bakgrunn i Svein Estridssons informasjon berettet Adam at Olav ble slått av danskene, hvorpå han endte sitt liv ved å kaste seg i havet et sted mellom Skåne og Sjælland.26 Videre ble Olav fremstilt som en tvilsom type med magiske evner, som hadde omgang med utallige trollkyndige, som det skulle være overflod av i Norge. Tilnavnet «Craccaben» skulle Olav ha fått da han visstnok satte all sin lit til fuglevarsler og drev med magi.27 Olav ble hengt ut som en skam for kristendommen, og det ble påstått at man først etter Olavs død klarte å få bukt med hedendommen i Norge.28 Adams skildring viser at den historiske fortellingen om Olav allerede i Sveins tid var gått over fra et levende minne til historier om en myteomspunnet figur. Det er denne historien Saxo Grammaticus baserte sin fremstilling av Olav Tryggvason på i sin Gesta Danorum. Den tekstlige avhengigheten til Adams verk er påfallende, og Saxo har i utstrakt grad gjenfortalt Adams historie ispedd utbroderinger som stiller Olav i et enda dårligere lys.

Olav i de øvrige kildene

Kildene som danner grunnlaget for den tradisjonelle historien om Olav, hadde sin tilblivelse fra begynnelsen av 1100-tallet og frem til slutten av 1300-tallet.29 Disse senere kildene fremmet et islandsk og norsk syn på Olav, og fremstillingen av Olav som en nærmest frafallen står i sterk kontrast til sagaenes bilde av en handlekraftig misjonskonge. Dette vitner om to forskjellige tradisjoner, en opprinnelig dansk og en norsk-islandsk.30 Med fremveksten av sagatradisjonen startet en ny fase i historieskrivingen om Olav, og vi ser beskrivelser av en klar mytefigur, basert på en historisk karakter. Olav fremstilles her for første gang som en heltekonge, misjonskonge, statsbygger og bygrunnlegger. Den tidligste av sagaene var Odd Snorrassons Óláfs saga Tryggvasonar fra 1190-tallet. Denne er spekket med mirakelberetninger og med sterke hagiografiske trekk tar den historieskrivingen om Olav til et nytt nivå. Med fokus på Olavs misjonsarbeid og hans kamp mot hedninger og trollmenn virker Odds verk å være et forsøk på å fremme Olav som helgen. Når man jamfører Odds narrativ med Theodoricus’ historie, som vi vet Odd benyttet seg av som kilde, ser vi at Odd gjenfortalte historien slik den fremstår i Theodoricus’ verk. Han har i stor grad fulgt kronologien, men har utvidet narrativet og lagt til informasjon og nye temaer. Dette kan bety at Odd, i tillegg til å bruke skriftlige kilder, kan ha benyttet seg av muntlige kilder, noe som vitner om en levende islandsk tradisjon om Olav.31 Odds saga fremstår som et diktverk ispedd allusjoner til Bibelen og andre kjente legender.32 Sagaen skiller seg fra det øvrige sagamaterialet ved sitt hagiografiske format, men er trolig den sagaen som ligger til grunn for fremstillingen av Olav i alle de senere sagaene.

Gjennom sagaenes fortellinger om Olavs eventyrlige liv ble hans legitimitet som ektefødt konge stadfestet. Sagaene beretter om en farefull oppvekst hvor han ble drevet på flukt av sin fars fiender, solgt som trell til fyrst Vladimir i Gardarike, og videre om en sjøkriger med en stor hær som til slutt endte opp som kristendommens forkjemper i det førkristne Norge. Sagaforfatterne portretterte ham som en vakker og sterk mann med alle egenskapene en god, kristen konge måtte ha. Han var besluttsom og klok, gavmild og god mot sine venner, mens hans fiender, med rette, fryktet ham. Han kunne kaste spyd med begge hender og var en dyktig idrettsmann. I fem år kjempet han en hard kamp for å innføre kristendommen i Norge, på Island, Færøyene, Shetland og Grønland. Med en kombinasjon av brutal vold og trusler, samt lovnader om rundhåndet å dele av sin rikdom, la han Norge under seg og kristnet hedningene. Historien endte med slaget ved Svolder, hvor noen hevdet Olav endte sine dager i havet, mens andre hevdet han svømte i sikkerhet og viet sitt liv til Gud i Det hellige land.33 Tross sin store detaljrikdom forteller ingen av disse kildene noe konkret om Olavs tid i England. Dersom de visste om heltedåder som Olavs store seier ved Maldon, skulle man tro de ville ha skrevet om det. At mange av de detaljrike historiene umulig kan stemme overens med virkeligheten, er det enighet blant historikere om. Likevel er det problematisk å avskrive all informasjon fra sagaene som ren fiksjon. Det er ingen tvil om at sagafortellingene også inneholder historisk korrekt informasjon, både hva angår personer og hendelser. Vi kan ikke overse det faktum at informasjon som fremkommer i sagamaterialet, kan jamføres med andre kilder sagaforfatterne trolig ikke har hatt tilgang på. Utfordringen ligger i å klare å skille hva som er troverdig informasjon, fra sagaforfatternes kunstneriske friheter. Den konkrete, pålitelige informasjonen det er mulig å trekke ut av sagamaterialet om Olav Tryggvason, er i realiteten beskjeden, og begrenser seg til kronologi, fortellinger om Olavs vikingaktiviteter og kristningsprosjekt, samt om slaget ved Svolder.

Kronologi og kristning

ASC slår fast at Olav forlot England i 994. Det neste kronologiske holdepunktet finner vi i Ari Frodes Íslendingabók, datert til om lag 1125, det eldste gjenlevende verket skrevet på norrønt.34 Ari fastslo at Olav døde i år 1000,35 samme år som kristendommen ble vedtatt ved lov på Island. I verket sitt gjør Ari gjennomgående rede for kildene, og hevder at flere av disse har fått informasjonen direkte fra noen som var til stede da hendelsene fant sted. Han presenterer sine informanter ved navn, og det er tydelig at andre islendinger mente Ari var en pålitelig kilde. Eksempelvis har Snorre Sturlason vist til informasjon fra Ari som en autentisering av Heimskringla.36 At slaget ved Svolder stod rundt år 1000, støttes av at det ikke rapporteres om vikingaktiviteter i England som kan tilskrives Svein Tjugeskjegg i denne perioden, men at dette tar seg opp igjen fra år 1004.37

Ari presenterer historien om Island fra landnåmstiden frem til 1120, og inkluderer en redegjørelse for kristningen av Island, som han tilskrev Olav.38 Alle kildene fremstiller Olav som kristen; ASC fortalte om hans konfirmasjon, Íslendingabók om misjonsarbeid på Island, mens de historiske beretningene og sagamaterialet fremhever ham som en som viet sitt liv til å fremme Guds sak. Kontrasten får vi i Adam av Bremens historie, hvor Svein Estridsson trakk Olav «Craccaben» Tryggvasons kristendom i tvil. Adam presenterer også et alternativt tidspunkt for kristningen av Island, og hevder den var et resultat av erkebiskop Adalbert av Hamburg-Bremens (1043–72) misjonspolitikk, samt innsettelsen av biskopen Isleif.39 I forhold til de øvrige kildene er Adams historie nærmere i tid, men fremstår her som mistenkelig. Adam ville neppe innrømme at Olavs engelske geistlige hadde kristnet Island 50 år før Hamburg-Bremen misjonerte der.40 Det at Olav hadde med seg engelske geistlige til Norge, gjorde ham til det som kan karakteriseres som en pseudo-kristen i Adams øyne,41 noe som synes å skygge for en pålitelig fremstilling. Det er også mulig at Adam ikke kjente til Islands historie før Island var kommet i Hamburg-Bremens søkelys under Adalberts tid.

Peter Sawyer har hevdet at Aris fremstilling av kristningen virker suspekt, og mente det var tvilsomt at Olav hadde nok reell makt til å kunne skremme islendingene til å la seg døpe gjennom trusler om vold.42 Likevel har kildene fremhevet Olav som særdeles voldelig, og islendingene må ha visst at han var en mann med nok ressurser og vilje til å sette makt bak sine trusler. Island var tynt befolket, og det kan vanskelig tenkes at de kunne stått imot dersom det ble en konfrontasjon, noe de naturligvis må ha visst. Olav hadde vært i England og sett hvordan et kristent kongedømme fungerte, og det er rimelig å anta at han så på kristendommen som en fordelaktig religion, og kirkeorganisasjonen som en nyttig alliert.

Olavs opphav

I de historiske fremstillingene av tidlig norsk middelalder presenteres Olavs inntog i Norge i 995 som hans tilbakekomst til sitt fødeland. Hvor Olav opprinnelig kom fra, er likevel et spørsmål som må stilles, da kildene ikke gir oss et så entydig svar på dette som sekundærlitteraturen kan gi inntrykk av. Sagaene hevdet at Olav var sønn av småkongen Tryggve Olavsson og oldebarn av Harald Hårfagre. Vi har ingen holdepunkter for å hevde at man i Olavs tid måtte legitimere sitt krav på tronen gjennom å være etterkommer av Harald Hårfagre, og disse opplysningene var nok konstruert av senere forfattere som ønsket å forklare det meste ut fra dynastiske forhold.43 Niels Lund gikk så langt som til å hevde at sannhetsgehalten i Olavs krav på tronen gjennom Hårfagreætten var ikke-eksisterende, og sammenlignet ham med den engelske tronpretendenten Perkin Warbeck.44 Likevel kan ikke Olav ha kommet fra ingenting, da det ikke var mulig for hvem som helst å hevde seg som en betydelig vikingleder. Spørsmålet blir da hvilken bakgrunn Olav hadde som gav ham muligheten til å hevde seg i England på 990-tallet.

Kildene er sparsomme med pålitelig informasjon om Olavs opphav, og gitt kildesituasjonen kan det vanskelig trekkes noen sikre konklusjoner. Sagaenes fortellinger om Olavs barndom og oppvekst er åpenbart konstruerte, men det er likevel mulig å trekke ut opplysninger fra sagamaterialet som kan gi oss verdifull informasjon rundt Olavs bakgrunn. Sagaene hevdet at Olav bedrev vikingvirksomhet rundt om på De britiske øyer, og at han slik møtte den irske dronningen Gyda, at de giftet seg og fikk en sønn.45 Gyda var søsteren til Sigtrygg Olafsson Silkeskjegg,46 konge i det irsk-skandinaviske kongedømmet Dublin.47 Ifølge sagaene dukket Olavs sønn, Tryggve, opp i Norge med en utenlandsk hær i 1033. Dette endte i et slag mot Svein Knutsson i Soknasundet, hvor Tryggve falt. Dette slaget er beskrevet i skaldekvadet «Tryggveflokken», som gjengis i Olav den helliges saga, og som bekrefter Tryggves eksistens, og samtidig Olavs tilknytning til Irland.

Dersom Olav var en del av Dublindynastiet, vil han ha hatt ressurser nok til å hevde seg som viking i England før han kom til Norge, og samtidig kunne Dublin fungere som en trygg havn mellom slagene. Å oppholde seg i områder man bedrev vikingvirksomhet i, var altfor farlig, og vikingene måtte ha et trygt tilholdssted mellom toktene.48 At Olav hadde tilhold i Dublin mens han herjet på De britiske øyer, kan forklare hvorfor de irske krønikene inneholder lite informasjon om Sigtrygg, hans familie, eller angrep på Dublin, de fem første årene av hans regjeringsperiode. Som Sigtryggs allierte ville Olav hatt en avskrekkende effekt på potensielle raid mot Dublin, samtidig som han gjennom sin vikingaktivitet svekket Sigtryggs motstandere.49 I år 1000 ledet den engelske kongen et raid i Irskesjøen, og det har blitt hevdet at dette var en reaksjon mot regionens støtte til vikinger som Svein Haraldsson og Olav Tryggvason.50

At Olav hadde tilhold i Irland mens han bedrev vikingvirksomhet mot England, er ikke ensbetydende med at han var av irsk opphav, men åpner opp for en mulig tolkning av Olavs bakgrunn som irsk-skandinavisk. Det fremgår av Adam av Bremens historie at Norge var Olavs hjemland,51 noe som gir oss grunn til å tro at Olav i det minste hadde røtter i Norge. Dette støttes av at han omtales med patronymet «Tryggvason».52 Det kan ikke utelukkes at Olav stammet fra en irsk-skandinavisk høvdingfamilie, eller at han inngikk en allianse med kongen i Dublin gjennom å gifte seg med hans søster.53 Irske kilder beskriver en økt tilstrømming av skandinaver til Irland i årene 986–988, og det er mulig at Olav var en del av denne bølgen.54 Med en slik bakgrunn kan han ha ledet en irsk-skandinavisk hær som angrep England i 991.

Ethelreds utenrikspolitikk

At Ethelred sluttet fred med Olav, stod fadder ved hans konfirmasjon og gav ham kongelige gaver, gjorde at Olav kunne rette sin oppmerksomhet mot Norge. Det har blitt argumentert for at Ethelreds tilsynelatende ettergivenhet overfor vikingene faktisk var bevisste og strategiske utenrikspolitiske valg, og at Ethelreds utenrikspolitikk var utformet for å nøytralisere vikingene gjennom å omvende dem til religiøst likesinnede, samt å øke konfliktnivået i Skandinavia.55 Det er tvilsomt hvor stor effekt kristningen av Norge ville hatt på forholdet til England,56 mens et økt konfliktnivå innad i Skandinavia utvilsomt ville vært fordelaktig for den engelske kongen. Etter angrepet på London i 994 kan det tenkes at Ethelred ønsket å vende Olav og Svein mot hverandre og derfor overtalte Olav til å reise til Norge for å gjøre krav på tronen, som på denne tiden var på danske hender.57 Det har vært argumentert for at han gjorde det samme da Olav Haraldsson58 reiste fra England mot Norge mens Knut Sveinsson kjempet for å erobre England.59

Sagaene presenterer Olavs ankomst i Norge som sammenfallende med ladejarlen Håkon Sigurdssons død, og fremstiller det som om Olav var involvert i drapet på ladejarlen. Det er dog mer sannsynlig å anta at dette hadde hendt forut for Olavs avgjørelse om å reise nordover, da Håkons død ville skape et maktvakuum i Norge som Olav kunne utnytte. Jón Viðar Sigurðsson har foreslått at Olav reiste mot Norge i samråd med Svein, men at Olav havnet i unåde hos den danske kongen da hans maktambisjoner strakk seg ut over å være underlagt dansk overherredømme.60 Denne forklaringen blir problematisk når man tar ladejarlenes reelle maktposisjon i Norge med i beregningen. Dersom Svein skulle støtte Olavs maktovertakelse ville dette skapt konflikt mellom ham og ladejarlene, som igjen kunne ført til opprør og krig, og det kan vanskelig tenkes at Svein ville risikere dette. Da er det mer sannsynlig at Olav og Sveins allianse endte etter deres mislykkede hærtog mot London i 994. Svein og Eirik ladejarl stod som allierte under slaget ved Svolder, og ingenting tyder på at alliansen mellom den danske kongen og ladejarlene hadde opphørt.

Slaget ved Svolder

Kildene er samstemte om at slaget stod mellom Olav på den ene siden og den danske kongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og Eirik ladejarl på den andre siden. De tidligste kildene plasserte slaget i sjællandske farvann,61 mens de senere sagaene og Theodoricus’ historie la slaget til Svolder utenfor Vendlands kyst.62 Skaldekvadene som nevner slaget, bidrar ikke med noen nærmere avklaring på hvor det fant sted.63 Til tross for inngående diskusjoner er det ikke blitt enighet blant historikere om hvor slaget stod, og gitt kildesituasjonen er det ikke mulig å konkludere omkring dette. Hvor slaget stod, er likevel av betydning, da det potensielt kunne bidratt til en forståelse for hvorfor Olav befant seg i området i år 1000. Kildene oppgir forskjellige forklaringer, og den mest kjente historien stammer fra Snorres Heimskringla. Snorre la opp en god, romantisk fortelling hvor Svein lot sin søster Tyre bli gift med venderkongen mot sin vilje. Hun klarte å rømme til Norge, hvor hun møtte Olav, og de ble gift. Tyre overtalte så Olav til å reise til Vendland for å hente hennes rikdommer. I Danmark hadde Sigrid Storråde, Sveins kone og Olavs tidligere forlovede, egget Svein til å gå til kamp mot Olav fordi han hadde ligget med Sveins søster uten tillatelse. Svein sendte Sigvalde jarl til Vendland for å lure Olav inn i en felle ved øya Svolder. Dette lyktes han i, og på hjemveien ble Olav angrepet av Sveins hær. Snorre hentet historien fra Odds saga samt skaldekvad diktet om Olavs siste slag. Historien, som fremstår som en romantisk spenningsroman, er ikke videre troverdig, og Snorre gjorde det som opprinnelig må ha vært en sak av politisk og økonomisk karakter, til en personlig historie. De senere sagaene presenterte alle den samme historien, og kan ikke gi oss ytterligere holdepunkter til hvorfor Olav ble trukket inn i dette slaget, som skulle bli hans siste.

Ser vi så på de historiske beretningene,64 får vi et annet bilde av slaget. Her blir det kort fortalt at Olav hadde giftet seg med Sveins søster Tyre, som fikk Sjælland i medgift. Dette giftermålet nevnes i alle de senere kildene, og det er plausibelt at Olav ble gift med Sveins søster. Når dette giftermålet kom i stand, har vi dog ikke grunnlag for å si noe om, og det kan ha blitt arrangert mens Olav og Svein var allierte. De historiske beretningene hevder videre at da den danske kongen ikke aktet å gi fra seg området han hadde gitt i medgift til sin søster, gikk Olav til krig mot ham for å opprettholde sin kones ære.65 Alle beretningene hevder at Olav forlot Norge med bare 11 skip. Ifølge Historia Norwegiæ hadde Svein 52 skip, mens Theodoricus forteller om 70 skip og Ágrip om 82. Snorre oppgir, i tråd med Halldor den ukristnes kvad, at Olav hadde en flåte med totalt 71 skip bestående av 11 store skip, foruten tjuesesser og mindre skip. Sagaene beretter at hans motstandere stilte med hele sin hær.66 Dette må bety at det allerede fra midten av 1100-tallet levde en tradisjon som fortalte at Olav stilte med en betydelig mindre hær enn sine motstandere. Hvorfor skulle Olav reise med en så liten hær? Skaldekvadet presiserte at Olav kom sørfra da han møtte sine fiender. At han hadde reist for å kreve inn sin kones eiendeler, virker ikke pålitelig. På denne tiden hadde Olav vært konge i Norge i om lag fem år, og det kan tenkes at ressursene han hadde med seg fra England, gikk mot slutten. Vi har ingen holdepunkter for å hevde at Olav hadde fått i stand noen form for effektiv skattlegging, og dersom Olav var gått tom for finanser, kan han ha samlet en mindre hær for et vikingtokt med profitt som mål, slik han hadde løst finansielle spørsmål tidligere.

Spørsmålet blir hvorfor Svein skulle angripe sin tidligere allierte. At Svein var villig til å bruke ressurser på å bekjempe Olav, må bety at det var viktig for ham. Sagaene hevder at Eirik ladejarls motivasjon for å overvinne Olav var hevn for drapet på Eiriks far.67 Da det er rimelig å tro at Håkon allerede var død da Olav ankom Norge, er det nærliggende å anta at Eirik deltok i slaget som den danske kongens mann, slik ladejarlenes tradisjonelle rolle var, og at Svein ville innsette ham som regent under dansk overherredømme. Ladejarlene hadde kontrollert store deler av Norge i flere generasjoner, og det er rimelig å anta at Eirik mente at Norge tilhørte hans dynasti. Tidligere hadde Danmark hatt overherredømme over i det minste deler av Norge,68 og Svein må ha ønsket å få tilbake kontrollen i nord. Det ville gjøre at han kunne føle seg trygg for hele det skandinaviske området, og kunne rette sin oppmerksomhet mot England. Eirik og den danske kongens forhold bekreftes gjennom at Eirik drog til England i 1015 for å kjempe med Knut Sveinsson i den danske gjenerobringen av England, hvorpå han ble innsatt som jarl av Northumbria.

Når slaget ved Svolder var over og Olav innså sitt nederlag, skal han ha hoppet i vannet. Historia Norwegiæ presenterer muligheten for at Olav hadde kommet seg unna og levd resten av sitt liv i kloster.69 Denne versjonen ble plukket opp av de senere kildene, uten at de tok stilling til hva som skjedde. At Olav skulle ha klart å svømme i sikkerhet, fullt utrustet med brynje, er høyst usannsynlig, og vi kan legge til grunn at Olav endte sitt liv her. Ólafía Einarsdóttir har hevdet at Olavs død var årsaken til at han ikke ble kanonisert.70 Da slaget var tapt, var det bare to mulige utveier for Olav, som kunne velge å ta sitt eget liv eller bli tatt til fange og drept. Et heroisk selvmord ville vært akseptert, og gjerne sett på som ærbart, av et folk hvis mentalitet må kunne antas å ha vært preget av førkristne verdier. I den kristne verden derimot var selvmord ansett som en alvorlig synd, en forbrytelse mot Gud som var herre over liv og død. Å helgenerklære en mann som hadde tatt sitt eget liv, ville falt på sin egen urimelighet. Skulle Olav kunne bli kanonisert, var det avgjørende å presentere et alternativt utfall av hans siste slag. Olav fremstilles ikke som en typisk helgenkonge, og sett bort fra hans misjonsarbeid tilskrives han ikke andre fromme handlinger som man ofte finner i skildringer av helgenkonger. At en kilde som Historia Norwegiæ fremmer klosterliv for kristningskongen som en mulighet, viser tydelig verkets motiv.71

Konklusjon

Det råder en generell enighet blant de fleste moderne historikere om at sagaenes gjengivelse av hendelsene i Olav Tryggvasons liv har begrenset troverdighet.72 Påfallende nok forankrer mange av de samme historikere sine fremstillinger av Olav i nettopp sagamaterialet. I lys av informasjonen alle de tilgjengelige kildene presenterer, ser vi en annen dimensjon av Olav Tryggvason enn den heltefiguren som sagaene tegner. ASCs fremstilling av en profittdreven vikinghærfører med stor suksess i England før kursen ble satt mot norsk jord i 994, er ett eksempel på dette. Den største kontrasten finner vi imidlertid i historiene Adam av Bremen fikk seg forelagt av Svein Estridsson. En gjennomgang av alle tilgjengelige kilder åpner for nye tanker og spørsmål rundt en person som har fått sin historie presentert gjennom sagamaterialet. Sagabildet kan ved hjelp av de øvrige kildene nyanseres, og med et kildekritisk blikk ser vi at det er svært lite vi med sikkerhet kan si om Olav. Vi vet ingenting om hans barndom og oppvekst, og kan ikke si med sikkerhet at han kom fra Norge. Hans ønske om å regjere i Norge kan imidlertid ha vært motivert av andre faktorer enn arv. Informasjonen som fremgår av kildene, tilsier at Olav kan ha hatt en irsk-skandinavisk bakgrunn, uten at det i dag vil være mulig å trekke noen sikre slutninger omkring hans opphav. Det vi vet, er at han opererte som en etablert vikingleder i England på 990-tallet, noe som tilsier at han må ha kommet fra en høybåren ætt, og at det er mulig han hadde tilhold i Irland mellom toktene.

Videre vet vi at han reiste mot Norge i 994 som konfirmert, og at han aldri kom tilbake til England som fiende. Etter all sannsynlighet spilte den engelske kongen, Ethelred, en viktig rolle i Olavs avgjørelse om å reise nordover for å gjøre krav på tronen. Olav kunne regne med at det var et maktvakuum i Norge etter Håkon jarls død, og Olavs inntreden på den politiske arenaen i Norge må ha vært til hodebry for den danske kongen, som gjennom ladejarlene hadde hatt overherredømme over deler av Norge. Med seg fra England hadde Olav enorme rikdommer, noe som åpnet dører for ham i Norge. Kronologien for Olavs regjeringstid, fra om lag 995 til hans død i år 1000, virker troverdig. Hans kongsgjerning hadde formodentlig også et misjonsaspekt, og det virker plausibelt at han fremmet kristendommen i Norge73 og på Island. At Olavs siste slag stod i år 1000, og at hans motstandere bestod av en allianse mellom den danske kongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og Eirik ladejarl, virker også troverdig. Med bakgrunn i dagens kildesituasjon er det ikke mulig å komme frem til hvor slaget stod, men at Olav reiste på vikingtokt for å gjøre økonomisk vinning, virker plausibelt, både med tanke på størrelsen på hæren og tiden det var gått siden han ankom Norge, uten at vi kan fastslå det med sikkerhet. Det samme gjelder Sveins motivasjon for å angripe Olav. Gitt alle omliggende faktorer er den mest sannsynlige forklaringen at han ønsket å ta tilbake kontrollen over Norge, og slik opprettholde sin maktposisjon i Skandinavia.

Den historiske Olav og den litterære karakteren som sagaforfatterne konstruerte gjennom sine fortellinger, skiller seg fra hverandre uten å være direkte motstridende. Informasjonen vi har om den historiske Olav, er mager og gir oss ikke et tydelig bilde av hvem han var, eller hva han faktisk gjorde. Den litterære karakteren er basert på en historisk person, men er åpenbart bearbeidet av forfattere som skrev sine fortellinger etter at tradisjonen om en myteomspunnet heltefigur allerede hadde oppstått. Det er gjennom disse fortellingene Olav Tryggvason har fått sin viktige posisjon som den norske vikingkongen vi kjenner ham som i dag. Hvor viktig den historiske Olavs regjeringsperiode i Norge egentlig var, kan nok ikke måle seg med hvor viktig han ble etter sin død.

Litteratur

II ÆTHELRED Die Gesetze der Angelsachsen (bd. 1; F. Libermann, utg.). 1903–1916.

Adam av Bremen [Adam Bremensis]. Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, Hamburgische Kirchengeschicte (B. Schmeidler, utg.). Hannover og Leipzig: Hahnsche Buchhandlung 1917.

Ágrip af Nóregskonungasǫgum. A twelfth-century synoptic history of the kings of Norway (bd. 10; A. Faulkes & R. Perkins, utg.; M.J. Driscoll, overs.) (Viking Society for Nothern Research Text Series). University College London: Viking Society for Northen Research 2008.

Andersen, P.S. (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800–1130 (bd. 2). Bergen: Universitetsforlaget.

Andersson, T.M. (1987). The viking policy of Ethelred the Unready. Scandinavian Studies, 59(3), 284–295.

Andersson, T.M. (2003). Introduction, The Saga of Olaf Tryggvason (bd. 52). Ithaca, NY: Cornell University Press.

Ari Þorgilsson hinn fródi. Íslendingabók (A. Holtsmark, utg.). Oslo: Dreyer 1967.

Bagge, S. (2010). From Viking stronghold to Christian kingdom: State formation in Norway, c. 900-1350. København: Museum Tusculanum Press.

Bagge, S. (2014). «När sägen och dikt sopats bort …»: Den weibullske kildekritikk etter 100 år. Historisk tidsskrift 93(4), 565–595.

Bately, J.M. (1991). The Anglo-Saxon Chronicle. I D.G. Scragg (red.), The battle of Maldon, AD 991 (s. 32–50). Oxford: Blackwell og Manchester Centre for Anglo-Saxon Studies.

Brooks, N. (2011). Why is the Anglo-Saxon Chronicle about kings? Anglo-Saxon England, 39, 43–70. https://doi.org/10.1017/s0263675110000050

Christensen, A.E. (1975). Om kronologien i Aris Íslendingabók og dens laan fra Adam af Bremen. I J. Brøndum-Nielsen, P. Skautrup & A. Karker (red.), Nordiske studier: Festskrift til Chr. Westergård-Nielsen på 65-årsdagen den 24. november 1975 (s. 23–34). København: Rosenkilde og Bagger.

Downham, C. (2008). Viking kings of Britain and Ireland: The dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh: Dunedin Academic Press.

Einarsdóttir, Ó. (2003). Olaf Tryggvason – Rex Norwegiae 994–999: Christian ethics versus Teutonic heroism. I R. Simek & J. Meurer (red.), Scandinavia and Christian Europe in the middle ages: Papers of the 12th International Saga Conference, Bonn/Germany, 28th July-2nd August 2003. Bonn: Universität Bonn.

Ekrem, I. (1998). Nytt lys over Historia Norwegie: Mot en løsning i debatten om dens alder. Bergen: Universitetet i Bergen, IKRR, Seksjon for gresk, latin og egyptologi.

Fagrskinna: Noregs Kononga Tal (F. Jónsson, utg.). København: S.L. Møllers Bogtrykkeri 1903.

Figenschow, S. (2005). Historiene om norsken, svensken og dansken. Universitetet i Tromsø, Norges Arktiske Universitet, Tromsø. Hentet fra https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/472/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Flateyjarbok = The «Flatey book» = Flatö bogen. Kjöbenhavn: Kongelige Fanske Generalstabs topografiske Afdeling 1893.

Garipzanov, I.H. (2011). Christianity and Paganism in Adam of Bremen’s narrative. I I.H. Garipzanov (red.), Historical narratives and Christian identity on a European periphery: Early history writing in Northern, East-Central, and Eastern Europe (c.1070-1200) (bd. 26, s. 13–29). Turnhout: Brepols.

Gordon, E.V. (1937). The date of Æthelred’s treaty with the Vikings: Olaf Tryggvason and the battle of Maldon. The Modern Language Review, 32(1), 24–32. https://doi.org/10.2307/3715138

Grønlie, S. (2006). Introduction, Íslendingabók – Kristni Saga. University College London: Viking Society for Northern Research.

Hansen, A.L. (2018). Sølv, blod og kongemagt. København: Gyldendal.

Hansen, T.H. (2017). Olav Tryggvason. Konstruksjonen av en heltekonge. Universitetet i Tromsø, Norges Arktiske Universitet, Tromsø. Hentet fra https://munin.uit.no/handle/10037/13886

Helle, K. (2001). Hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken. I Leiv Eriksson, Helge Ingstad og Vinland: Kjelder og tradisjonar (s. 13–40). Trondheim: Tapir.

Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Collegium Medievale, 24, 50–86.

Hermannsson, H. (1930). Introduksjon, Íslendingabók (bd. 20). Ithaca, NY: Cornell University Press.

Historia Norwegiæ. Monumenta Historica Norvegiæ (G. Storm, utg.). Kristiania 1880.

Hødnebø, F. (2000). Introduksjon, Heimskringla. Oslo: Stenersens forlag.

Hudson, B. (2006). Irish Sea Studies 900–1200. Dublin: Four Courts Press.

Hudson, B.T. (2005). Viking pirates and Christian princes: Dynasty, religion, and empire in the North Atlantic. New York: Oxford University Press.

Jakobsson, S. (2002). «Erindringen om en mægtig Personlighed»: Den dansk-islandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv. Historisk tidsskrift, 81, 213–230.

Keynes, S. (1991). The historical context of the battle of Maldon. I D.G. Scragg (red.), The battle of Maldon, AD 991 (s. 81–113). Oxford: Blackwell og Manchester Centre for Anglo-Saxon Studies.

Krag, C. (1989). Norge som odel i Harald Hårfagres ætt. Historisk Tidsskrift, 68(3), 288–302.

Krag, C. (2003). The early unification of Norway. I K. Helle, E.I. Kouri & J.E. Oleson (red.), Cambridge history of Scandinavia: Prehistory to 1520 (bd. 1, s. 184–201). Cambridge: Cambridge University Press.

Lawson, M.K. (1993). Cnut: The Danes in England in the early eleventh century. London: Longman.

Lind, J. (2012). «Vikinger», vikingetid og vikingeromantik. Kuml, 61, 151–170.

Lund, A.A. (2000). Introduksjon, Adam af Bremens krønike. Højbjerg: Wormianum.

Lund, N. (1987). Peace and non-peace in the Viking age – Ottar in Bjarmeland, the Rus in Byzanthium, and Danes and Norwegians in England. I C. Blindheim & J.E. Knirk (red.), Proceedings of the Tenth Viking Congress, Larkollen, Norway 1985 (bd. 9, s. 255–269). Oslo.

Lund, N. (1991). The Danish perspective. I D.G. Scragg (red.), The battle of Maldon, AD 991 (s. 114–142). Oxford: Blackwell og Manchester Centre for Anglo-Saxon Studies.

Lund, N. (2018). Adam af Bremen og de mundtlige kilder. Historisk Tidsskrift, 118(1), 1–20.

Oddr Snorrason. Saga Óláfs Tryggvasonar (J. Finnur, utg.). København: G.E.C. Gads forlag 1932.

Óláfs saga Tryggvasonar en mesta (Ó. Halldórsson, utg.). University College London: Viking Society for Northern Research 2001.

Roach, L. (2016). Æthelred the Unready. New Haven, CT: Yale University Press.

Sawyer, B., & Sawyer, P. (2002). Die Welt der Wikinger. Berlin: Siedler.

Sawyer, P. (1987). Ethelred II, Olaf Tryggvason, and the conversion of Norway. Scandinavian Studies, 59(3), 299–307.

Sawyer, P. (2006). English influence on the development of the Norwegian kingdom. I S. Keynes & A.P. Smyth (red.), Anglo-Saxons: Studies presented to Cyril Roy Hart (s. 224–229). Dublin: Four Courts Press.

Scragg, D.G. (2006). The return of the vikings: The battle of Maldon 991. Stroud: Tempus.

Sigurðsson, J.V. (2017). Skandinavia i vikingtiden. Oslo: Pax.

Snorre Sturlason. Heimskringla (S. Pálsson, utg.). Reykjavík 1944.

Stenton, F.M., & Clark, G. (1971). Anglo-Saxon England (3. utg., bd. 2). Oxford: Clarendon Press.

The Anglo-Saxon Chronicle. Two of the Saxon Chronicles Parallel with Supplementary Extracts From the Others (C. Plummer, utg.). London: Oxford University Press 1892.

Theodoricus Monachus. Historia de antiquitate regum norwagiensium, Monumenta Historica Norvegiæ (G. Storm, utg.). Kristiania 1880.

Titlestad, T. (2009). Tilbake til sagaene. Nytt Norsk Tidsskrift, 26(1), 3–14.

Titlestad, T. (2011). Nytt syn på sagaenes troverdighet. Historie, 50–59.

Trilling, R.R. (2012). The writing of history in the early Middle Ages: The Anglo-Saxon Chronicle in context. I C.A. Lees (red.), The new Cambridge history of English literature (s. 232–256). Cambridge: Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/cho9781139035637.012

Tschan, F.J. (2002). Introduction, History of the archbishops of Hamburg-Bremen (s. xxv–xlvi). New York: Columbia University Press.

Whitelock, D. (1961). The Anglo-Saxon Chronicle: A revised translation (D. Whitelock, overs.). London: Eyre & Spottiswoode.

Wormald, P. (1999). The making of English law: King Alfred to the twelfth century: Vol. 1: Legislation and its limits. Oxford: Blackwell.

1Jeg anvender begrepet «viking» i betydningen ʻsjøkriger’, uavhengig av etnisk identitet, i tråd med John Linds definisjon av begrepet, se Lind 2012. Det kan argumenteres for at Olav Tryggvason er en av få konger i middelalderens Norge som faller inn under dette begrepet.
2Moderne sagakritikk i norsk historieforskning har de senere tiår inntatt en strengere holdning til sagaene, særlig hva angår sagamaterialets troverdighet som berettende kilder for tiden før år 1000. Claus Krag har blant annet tatt til orde for en revurdering av fremstillingene av Harald Hårfagre, mens Sverrir Jakobsson har betvilt Harald Hårfagres eksistens overhodet. Se f.eks. Krag 1989: 288–301; Krag 2003: 185; Jakobsson 2002: 213–230. Også middelalderhistorikere som Sverre Bagge har tatt inn over seg Lauritz Weibulls oppgjør med sagamaterialet i 1911 og 1913, men fremstår ikke like kritisk i praksis som i teorien. Se f.eks. Bagge 2010. Til tross for at det råder en generell enighet blant historikere om at sagaenes fremstilling av faktiske hendelser har begrenset troverdighet, er det likevel deres bilde av Olav Tryggvason som ofte legges til grunn i fremstillinger av den tidlige norske historien. Særlig virker historiske oversiktsverk å forholde seg mindre kritisk til sagaenes fremstilling, noe som gir et inntrykk av at man er villig til å presentere en historie vi ikke kan bevise, siden vi ikke har noen alternativ historie å fortelle. For en oversikt over sagakritikkens utvikling, samt den viktigste forskningen om Olav Tryggvason, se Helle 2001; Helle 2011; Bagge 2014; Hansen 2017.
3Man har god grunn til å tro at ASC opprinnelig har bestått av flere manuskripter som ikke har overlevd, jf. Whitelock 1961: xviii–xxi.
4Trilling 2012: 232.
5Brooks 2011: 43.
6De forskjellige manuskriptene omhandler forskjellige perioder, og følger ikke en kronologisk linje som starter med manuskript A og ender med manuskript F.
7Brooks 2011: 54–61.
8Erkebiskopen i York, Wulfstan, døde i 1023, og man antar at nedtegnelsene fra Olav Tryggvasons periode ble skrevet i hans levetid, jf. Wormald 1999: 346–347.
9The Anglo-Saxon Chronicle: 991.
10Bately 1991: 44–45; Keynes 1991: 88.
11Manuskriptene C, D og E beskriver også slaget, uten at lederen av vikingehæren blir navngitt.
12Scragg 2006: 68–69; Hansen 2018: 222.
13Nedtegnelsene for året 993 forteller om angrep i Nord-England, og det har tradisjonelt vært antatt at Olav Tryggvasons hær stod bak disse herjingene. Siden vikingene ikke er nevnt ved navn, kan vi ikke fastslå med sikkerhet hvem som ledet angrepene, se Stenton & Clark 1971: 377.
14ASC: 994. Det er mulig at deler av hans hær ble værende igjen som del av den engelske hæren, se Roach 2016: 176.
15Avtalen befinner seg i Cambridge, Corpus Christi College 383, hvor de opptar folio 88–93. II ÆTHELRED: 220–224.
16Jostein er antatt å være Olavs onkel, mens det ikke har vært mulig å identifisere Guthmund Steitasson, se Gordon 1937: 30.
17Den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor Svein Tjugeskjegg ikke var invitert til Andover sammen med Olav, er at de hadde skilt lag på dette tidspunktet. Niels Lund argumenterer for at Ethelred hadde ført en splitt-og-hersk-politikk hvor han hadde lyktes i å vende Olav mot Svein, se Lund 1987: 265; Roach 2016: 177.
18Tschan 2002: xxvii.
19Adam av Bremen: Praefatio.
20Lund 2000: 18–19.
21For en historiografisk gjennomgang, se Sawyer & Sawyer 2002.
22Lund 2000: 19.
23Tschan 2002: xxvii.
24Lund 2018.
25Adam av Bremen: 2. bok, kap. 36 (heretter 2.36). Olav var ikke var den første kristne i Norge. Adam hevdet også at Håkon ladejarl var blitt kristnet gjennom Harald Blåtann, og passasjen om ladejarlen er full av feil. Informasjonen gjenspeiler Svein Estridssons begrensede kunnskap om Norge på Olavs tid.
26Adam hevdet at slaget stod mellom Skåne og Sjælland i det baltiske hav, se Adam av Bremen: 2.40.
27Ibid.
28Ibid.
29Ari Þorgilsson hinn fródi, Historia Norwegiæ, Ágrip af Nóregskonungasǫgum og Theodoricus Monachus er de historiske beretningene som omhandler Olav Tryggvason, mens Oddr Snorrason, Heimskringla, Fagrskinna, Óláfs saga Tryggvasonar en mesta og Flateyjarbók utgjør sagamaterialet som er relevant for studier av Olav Tryggvason.
30I tillegg til at det utviklet seg to tradisjoner om Olav Tryggvason, henholdsvis en dansk, som fremstilles i Adam av Bremens historie, og en islandsk-norsk, som fremstilles i de historiske beretningene og sagamaterialet, må det nevnes at Adams verk også representerer en annen tradisjon enn sagamaterialet hva angår genren. Adams historie representerer den latinske kirketradisjonen, mens sagamaterialet hører til en helt egen litterær tradisjon.
31Andersson 2003: 7–14.
32Hødnebø 2000: xxiii.
33Dette alternative utfallet av slaget ved Svolder ble først presentert i Historia Norwegiæ, se Historia Norwegiæ: 118–119.
34Hermannsson 1930: 39.
35Aksel E. Christensen har stilt spørsmål ved hvor Ari fikk årstallet for Olavs død fra, og argumenterer for at han måtte hatt kjennskap til Adam av Bremens historie, da det er den eneste overlevende kilde som daterer slaget. Så vidt vi vet, har ikke Ari hentet annen informasjon fra Adam. Vi må kunne anta at kristne misjonærer på Island hadde brakt med seg den kristne kalenderen, slik at Ari fikk vite det kristne årstallet for innføringen av kristendommen og Olav Tryggvasons fall. Ari kan også ha fått datoen fra Sæmund, slik han selv hevdet. Det blir derfor spekulasjon å hevde at Ari hadde kjennskap til Adam av Bremens historie, se Christensen 1975: 28–29.
36Heimskringla: 2–3; Grønlie 2006: xx.
37ASC: 1004.
38Siden Aris påstand om at kristendommen ble vedtatt ved lov på Island i 1000, ikke kan verifiseres gjennom andre, uavhengige kilder, er det ikke mulig å slå dette fast med sikkerhet. Ser vi kristningen i lys av Olavs misjonspolitikk for øvrig, er det likevel ikke usannsynlig at han kan ha tvunget gjennom en kristning slik Ari hevder.
39Adam av Bremen: 2.40.
40Sawyer 1987: 303.
41Garipzanov 2011: 19–20.
42Sawyer 1987: 303.
43Bagge 2010: 27.
44Lund 1991: 133. Perkin Warbeck utgav seg for å være den avdøde Richard av Shrewsbury, første hertug av York, og i 1490 fremmet Warbeck krav på den engelske tronen.
45Se for eksempel Óláfs saga Tryggvasonar en mesta: 86–87.
46Sagaene hevder at Gyda var søster av Olav Kvåran (Olafr Cuarán), men her må de ha tatt feil. Det var Olav Kvårans sønn, Sigtrygg Olavsson, som regjerte i Dublin i det tidsrommet Olav kan ha vært der, se Hudson 2006: 76–77. Se fotnote 26.
47Hæren ledet av Sigtrygg Silkeskjegg i slaget ved Clontarf i 1014 omfattet vikinger fra vesterhavsøyene, Hebridene og Orknøyene samt Skandinavia. Se Downham 2008: 59.
48Irland, sammen med Normandie og kanskje Skottland, er de mest kjente stedene vikingene brukte som base.
49Hudson 2005: 84–85; Hudson 2006: 50.
50Hudson 2006: 48; Lawson 1993: 36.
51Adam av Bremen: 2.40.
52Da Dublin var et irsk-skandinavisk kongedømme, utelukker ikke skandinaviske røtter en irsk bakgrunn eller opphav.
53For å inngå et slikt ekteskap må Olav ha vært en mann av en såpass høybåren ætt at kongen ønsket å ha ham som svoger.
54Downham 2008: 128–129.
55Andersson 1987: 285; Lawson 1993: 36.
56At Danmark ble formelt kristnet i 963, men plyndret og herjet i England under kong Ethelreds regjeringsperiode, er ett eksempel på dette. Se Sawyer 1987: 299.
57Gordon 1937: 265; Bagge 2010: 27.
58«Den hellige» var et tilnavn han fikk etter sin død, og jeg vil bruke patronymet Haraldsson til tross for at det er omstridt.
59Figenschow 2005: 21–22; Sawyer 2006: 225.
60Sigurðsson 2017: 46.
61Adam av Bremen, Roskildekrøniken, Gesta Danorum, Historia Norwegiæ og Ágrip.
62Andersen 1977: 104. Vendland var det området ved Østersjøkysten som var bosatt av de såkalte venderne. Området tilsvarer dagens nordlige Tyskland og Polen.
63Både Olavs skald, Hallfred Vandrædaskald, og Eirik ladejarls skald, Halldor den ukristne, diktet kvad om slaget ved Svolder som er blitt gjengitt i sagamaterialet.
64Historia Norwegiæ, Ágrip og Historia de Antiquitate Regum Norwagensium.
65Theodoricus’ historie skiller seg her fra Historia Norwegiæ og Ágrip, og gir oss ingen bakgrunn for slaget.
66Fagrskinna: 117.
67Se f.eks. Fagrskinna: 116–117.
68Vi kan med rimelig sikkerhet slå fast at den danske kongen hadde overherredømme over Viken og i Nord-Norge gjennom ladejarlene.
69Historia Norwegiæ: 118–119.
70Einarsdóttir 2003: 415.
71Inger Ekrem lanserte i 1998 en teori om at det ble skrevet som ledd i å overbevise paven om å etablere et erkebispesete i Norge, og pekte blant annet på kanoniseringen av Olav som et motiv. Se Ekrem 1998: 19.
72Torgrim Titlestad har kritisert moderne sagakritikk og skissert opp en alternativ tilnærming han kalte «konstruktiv sagakritikk». Han mente å kunne friskmelde sagamaterialet etter Weibulls og Kohts strenge kritikk. Hans viktigste argument for sagaenes troverdighet var at de er «barn av muntlighetens kultur». Se Titlestad 2009; Titlestad 2011. Problemet med den muntlige tradisjonen er at vi ikke vet hva som er overlevert muntlig, i hvilken grad disse historiene har endret seg i prosessen, eller hva som er forfatterens egne kunstneriske friheter.
73Det er ikke mulig å si med sikkerhet hvor stor del av Norge Olav hadde effektiv kontroll over.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon