Nordmenns utvandrerhistorie på 1800-tallet er etter hvert godt kjent, og det har også dukket opp historier om nordmenns møter med andre kontinent enn det nordamerikanske. Gjennom biografier og skildringer har vi blitt med norske misjonærer til Sør-Afrika, og tjenestemenn til Belgisk Kongo. Vi har også fått flere historier om Norge som internasjonal sjøfartsnasjon og etter hvert som bistandsmakt. Men store deler av kartet over nordmenn og norske interesser ute er fortsatt blankt, og det er sjelden man kommer over bøker som forsøker å ta for seg ikke bare en del av virksomheten, men gi et samlet bilde av norsk engasjement i et bestemt område.

Boka Møter med Kina. Norsk diplomati, næringsliv og misjon 1890–1937, som kom mot slutten av fjoråret, tar mål av seg til å gjøre nettopp det. Som tittelen antyder, har redaktørene, og forfatterne av de enkelte kapitlene, ønsket å gi et bredere bilde av norsk virksomhet i Kina enn det et fokus på én type virksomhet kan gi. Men hensikten er ikke å gi en full oversikt; til det er emnet nok for stort. Som innføring lykkes derimot boka godt.

Historien om norske møter med Kina er også historier om nordmenns møter med Kina, det er utvandrerhistorie. For hva skjedde med dem som valgte å dra østover snarere enn vestover? Og var deres forventninger og motiver så veldig forskjellige fra dem som dro til USA eller Canada? Kanskje mindre forskjellige enn vi tror. For nordmenns historie i Kina er også historier om drømmer om og muligheter til å skape seg nye liv, og finne sin plass i fremmede kulturer. Og knapt noen kultur er så forskjellig fra vår egen som den kinesiske.

Det er utfordrende å skulle skrive en slik historie. Ikke bare bør man ha god kjennskap til norsk historie, med underdisipliner som det norske diplomatiets historie, misjonshistorie og næringslivshistorie; man må også kunne beherske en svært turbulent epoke av Kinas historie. For livet til norske misjonærer, handelsfolk, sjømenn og diplomater kastes utvilsomt om kull av omveltningene man ser i Kina fra om lag slutten av opiumskrigene (1839–1842 og 1856–1860) og fram til den japanske okkupasjonen av deler av landet i 1937. Dette er perioden hvor det gamle dynastiske og føydale Kina først knaker i sammenføyningene og så faller for en ny tid og internasjonal ekspansjon. Kriger og opprør avløser hverandre, og avføder en ny oppvåkning. Dette er også tiden som ofte blir referert til som den første globaliseringen, en tid hvor internasjonal handel øker og institusjonaliseres. Ikke minst med Kina.

Boka har, foruten en fyldig innledning, fire deler konsentrert rundt fire tema. Bokas første del tar for seg det formelle forholdet mellom Norge og Kina. Ved begynnelsen av 1800-tallet var Kina om ikke et lukket, så et sterkt regulert marked for utenlandske kjøpmenn. Kina hadde attraktive varer som te og porselen, men var mindre interessert i å ta imot den lasten europeiske skip kom med – med unntak av opium, som gjorde stadig flere kinesere avhengige. Qin-keiserriket forbød innførsel av opium, men den lukrative illegale handelen ble viktig for britene. I 1839 beslagla kineserne en stor last opium fra en britisk kjøpmann, noe som utløste den første opiumskrigen. Britiske kanonbåter ble sendt inn, og i 1842 ble Qin-rikets mandariner tvunget til å skrive under på Nanjing-traktaten. Denne traktaten førte til store endringer i Kinas forhold til de ekspanderende europeiske maktene: Flere havner ble nå åpnet for utenlandske kjøpmenn, og traktaten sikret også rett til konsulær tilstedeværelse i traktathavnene. Blant dem som snart skulle benytte seg av denne rettigheten, var Sverige-Norge, som inngikk en egen avtale med Qin-riket i 1847. Fire år senere ble det opprettet konsulat i Guangzhou, og to år etter det igjen et i Shanghai.

Sverige-Norges første konsuler var handelsfolk, og tilnærmingen til dette enorme riket i øst var først og fremst pragmatisk. Snart kom det også til syne at det kunne være en motsetning mellom norske og svenske interesser i utlendighet. Slik bidro også interaksjonen med Kina til saken som skulle bli begynnelsen på slutten for de to naborikenes union, konsulatsaken. Men selv om norske konsuler og etter hvert en norsk ambassadørs holdning til Kina var pragmatisk (noe som flere ganger i teksten sammenliknes med Norges forhold til kinesiske myndigheter i dag), var det også rom for mer personlig politikk, eksemplifisert i boka gjennom Frida Brede Jenssens kapittel om ambassadør Ludvig Cæsar Martin Aubert (1878–1964). Aubert var klart mer sympatisk innstilt til Japan enn Kina, noe som påvirket hans rapporter hjem, og kanskje også Norges posisjon i forhold til Mandsjuriakrisen i 1931.

Men i bunn og grunn falt Utenriksdepartementet her hjemme ned på noe som sikret handels- og sjøfartsinteressene den unge staten hadde. Etter de innledende kapitlene om diplomatiet er det derfor naturlig at man følger opp med et knippe artikler om handel og næring. Og det er i tallene man finner den første store endringen av forholdet mellom de to landene. I tiårene som fulgte opprettelsen av traktathavnene, øker norskeid tonnasje på vei til Kina sakte. Så, fra rundt 1890, øker den betydelig. Det samme gjør importen av norske varer som ikke går på norske skip. Antallet norske skip som førte utenlandske varer, økte også. Samlet utgjør altså Kina i første halvdel av 1900-tallet et stadig viktigere marked både for norske eksportører og for norsk sjøfart.

Også i denne delen av boka får vi noen kapitler med dypdykk i enkeltvirksomheter; blant annet forteller Camilla Brautaset historien om hvordan norske vikingskip havnet på kinesiske pengesedler, og hvordan norsk tran ble en suksesshistorie på det kinesiske markedet. Norsk tran ble også en del av nødhjelpen til Kina etter japanernes angrep i 1937. Dette er et av de første store sammenfallene mellom norske næringsinteresser og humanitære interesser vi vet om – en sammenblanding som skulle fortsette ut hundreåret, da Norge etablerte seg som «humanitær stormakt» også på andre kontinent.

Bokas tredje del handler om norsk misjon i Kina. Og i dette kommer vi, som de personene som omtales i denne delen av boka, endelig tettere på vanlige kinesere. Mens diplomater, sjøfolk og handelsmenn ofte levde sine liv i internasjonale kretser i havnebyene, i utkanten av det kinesiske samfunnet, dro norske misjonærer inn i innlandet. Her virket de både blant og med vanlige kinesere. Her kom de tett på noen av de store sosiale omveltningene som var i gang, som misjonærfamilien i Changsa i Hunan, som på dramatisk vis flykter fra mobben under risopprøret i 1910, opprøret som innvarslet keiserrikets fall i året som fulgte. Noen misjonærer kom også så tett på befolkningen som det går, ved giftermål med kinesere. I 1898 gifter Anna Jakobsen fra Kristiansand seg med kineseren Cheng Xiqui. Et giftermål som ikke ble tatt godt imot av misjonsselskapet Anna og Cheng jobbet for. En annen kvinnelig norsk misjonær, Marie Monsen, ble viden kjent etter å ha blitt kapret og holdt fanget av pirater i 1929. Fangenskapet gjorde henne til en ettertraktet taler i misjonskretser, et faktum hun utnyttet godt på tross av at hun var av den personlige oppfatning at offentlig forkynnelse av Guds ord skulle være forbeholdt menn. Det er for øvrig slående at det først er i bokas tredje del, altså den om misjonsvirksomheten, at vi får høre om de norske kvinnene som dro til Kina. Mens diplomati og handelsvirksomhet var forbeholdt mennene, var misjonsscenen et område som ga utvandrende kvinner muligheter.

I bokas fjerde del tas vi tilbake til Norge. I kjølvannet av den økende kontakten mellom Kina og Norge ble også interessen for Kina og det kinesiske større her hjemme. Selv om opphavsmennene, og noen kvinner, hadde forskjellig bakgrunn, ble Kina ofte framstilt som noe eksotisk og med vekt på det fremmede. Ikke ulikt hvordan andre steder og kontinent ble framstilt for nordmenn på samme tid. Noen av dem som selvsagt formet nordmenns syn på Kina, var misjonærene. Misjonærene hadde på sin side interesse av å framstille kineserne og Kina som noen som trengte vår hjelp, og la slik grunnlaget for et vedvarende syn på «de andre» i norsk offentlighet som en masse av trengende. En av dem som formidlet kunnskap om Kina i Norge, var den før nevnte Marie Monsen, som i 1911 utga boka Tosao. En kinesisk bibelkvindes livshistorie. En bibelkvinne var en kinesisk kvinne som hjalp misjonærene med å virke blant lokale kvinner. I boka gir Monsen et overblikk over Tosaos liv, hennes møte med Jesus og hennes bønneritualer. Historien om Tosao gir noen innblikk i den virkelige Tosaos liv, men den er først og fremst skrevet som en pamflett for misjon i Kina.

En bok som ikke var skrevet for misjonen, var William Coucheron-Aamots Gjennem de Gules Land og Krigen i Østasien (1895). Coucheron-Aamot kom til Kina som tollbetjent, men tok tidlig opp pennen som skribent for Morgenbladet. Gjennem de Gules Land kan leses både som en slags reiseskildring og som et forsvar for en fascinerende og avansert kultur Coucheron-Aamot åpenbart hadde stor respekt for. Selv om også Coucheron-Aamot hadde et åpenbart vestlig blikk på Kina, framstiller han det ikke, som mye av misjonslitteraturen, som et land som «trenger» nordmenns hjelp. Men et land vi kan lære av.

De forskjellige møtene med Kina formidles godt i vekslingen mellom de mer oversiktlige emneartiklene og de mer personlige beretningene om enkeltpersoner og deres virksomhet. Samlet gir biografiene over skikkelser som diplomaten Nicolai Aall, tollmannen Christian Fredrik Wyller Schjøth (født 1846) og Anna Jakobsen Cheng (1860–1911) et variert bilde av nordmennene som valgte å reise til Kina. Aall, konsul og senere chargé d’affaires i Shanghai og Beijing syntes å trives i et kolonialt landskap av dansetilstelninger og middagsselskaper – begge deler en nødvendighet for en mann av hans yrke og titler. Schjøth, som også kom inn i et internasjonalt miljø i Shanghai, satte seg raskt inn i lokale skikker og språk. Joda, Schjøth vanket også i de koloniale klubbene, men han skal også ha fått barn med en kinesisk kvinne, før han tok en norsk kone. Av alle portrettene i boka er det nok Anna Jakobsen som kommer tettest på Kina gjennom sitt giftermål med Cheng Xiqui, et giftermål som også innebar at hun dels mistet kontakten med familien i Norge. Gjennom disse minibiografiene og emnekapitlene trer det fram et bilde av møtene mellom et av verdens minste land og en av verdens største kulturer. Om ikke et fullstendig bilde, så en hel rekke små innblikk i et komplekst og noen ganger motsetningsfylt forhold. Og, som boka flere ganger påpeker, er dette innsikter som kanskje kan si noe om det forholdet vår egen norske regjering har i dag til et Kina som på ny har blitt en maktfaktor internasjonalt. En posisjon de er kommet tilbake til etter å ha levd med følgene av nederlaget i opiumskrigene i halvannet århundre.