Denne boken plasserer seg i skjæringsfeltet mellom historie, rettsvitenskap og statsvitenskap. Her har forfatterne utnyttet sine komplementære forskningsbakgrunner ved at Baard H. Borge har forfattet de kapitler som fokuserer på de områder som grenser opp mot statsvitenskap (temaer som Stortinget og offentlig opinion), mens Lars-Erik Vaale har stått for de kapitler som omhandler Høyesterett og lovgivningsmyndighet.

Det store spørsmålet forfatterne stiller, er dette: Ble forholdet mellom rett og politikk forrykket? Med andre ord ser de nærmere på hvordan rettsoppgjøret etter andre verdenskrig sto seg i forhold til den norske Grunnloven. Den umiddelbare etterkrigstiden var en ekstraordinær situasjon i Norge, og bokens tema har vært lite studert tidligere. Borge og Vaale tar for seg en rik flora av primærkilder, inkludert kildemateriale som ikke har vært undersøkt tidligere. I tillegg til dette har de en solid gjennomgang av allerede eksisterende beslektet litteratur. Alt i alt kan man si at boken er basert på et solid empirisk materiale, og forfatterne gjør en god jobb med å forsvare bokens eksistensrett.

Forfatterne beskriver den ekstraordinære situasjonen som overgangen fra tysk okkupasjon til demokrati var, og spør seg videre om det var politiske motiver (i tillegg til juridiske) som hadde innflytelse på rettsoppgjøret. Når det gjelder grunnlovsparagrafene, er det først og fremst § 17 (Kongen kan gi og oppheve anordninger), § 66 (Representanter er befriet fra personlig heftelse), § 96 (Ingen kan dømmes uten lov) og § 97 (Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft) som vies særskilt oppmerksomhet.

Åpningskapitlet gir oss framdriftsplanene for boken. I kapittel 2 tar Vaale for seg forberedelsen til rettsoppgjøret. Den dominerende oppfatningen i eksilmiljøet var at en ikke kunne basere rettsoppgjøret utelukkende på eksisterende lovgivning. Man trengte således et nytt lovverk tilpasset de nye oppgaver og krav som fulgte med freden. Elverumsfullmakten er beskrevet som en juridisk forankring for straffebestemmelsen eksilregjeringen utarbeidet i London. For å unngå problemer i forhold til Grunnlovens § 97 måtte man i London utarbeide en revisjon av forræderibestemmelsene i straffelovene (dette skjedde i 1941). I utarbeidelsen av dette kapitlet har Vaale blant annet gått gjennom det lovforberedende materialet både i Oslo og London.

Videre i kapittel 3 tar Borge for seg avviklingen av rettsoppgjøret. Denne delen av boken gir en god beskrivelse av selve oppgjøret. Samtidig tar Borge opp tråden fra Hans Fredrik Dahl, altså spørsmålet om det rettsoppgjøret som faktisk ble gjennomført, ble vesentlig modifisert i forhold til det opprinnelig planlagte i London. Her gjøres det et poeng av at de hardeste fengselsdommene kom i den tidlige fasen (1945–46), og at straffenivået ble lavere i senere domsavsigelser. Men tidligere NS-medlemmer ble oftere straffet enn ikke-medlemmer. Sistnevnte kategori besto blant annet av økonomiske kollaboratører. Borge konkluderer videre med at oppgjøret faktisk ble mindre strengt enn planlagt, spesielt jo lenger unna man kom krigens avslutning tidsmessig. Dette gjaldt i særdeleshet oppgjøret mot økonomiske kollaboratører. Alt i alt er det vanskelig å se at lempningene i sum forandret oppgjørets grunnpreg. Resultatet stemte stort sett med intensjonene. Med bakgrunn i lovgrunnlaget fra London hadde Fellesprogrammet en målsetning om et hurtig og strengt oppgjør. Verken Stortinget, domstolene eller opinionen la vesentlige hindringer i veien for gjennomføringen. Men konklusjonen er allikevel at oppgjøret ble mindre strengt enn opprinnelig planlagt.

Borge har også ført kapittel 4 i pennen. Her tar han for seg Stortingets rolle i den juridiske prosessen. Eksilregjeringens nye straffebestemmelser ble hovedsakelig begrunnet med henvisning til konstitusjonell nødrett. Det viste seg at Stortinget godkjente samtlige anordninger fra London; alle disse ble lovfestet. Borge tar her opp spørsmålet om hvorfor Stortinget fikk så liten innflytelse, og hvorfor det var regjeringen som førte an. Ved frigjøringen sto ikke Stortinget like sterkt i opinionen som tidligere. I tillegg støttet et flertall av representantene regjeringens linje. Borge går dypt inn i materialet når det gjelder forholdet mellom Stortinget og regjeringen, og ser nærmere på hvem som var kritikere og forsvarere av den utøvende makt. Han viser at de få innvendinger som enkeltstående representanter reiste på prosedyremessig grunnlag, ikke fikk noen praktiske konsekvenser for verken Stortingets dagsorden eller for dets rolle under rettsoppgjøret. Det var en tendens til at representanter fra borgerlige partier (spesielt Bondepartiet) oftere tok opp Grunnlovens viktighet enn representanter fra Arbeiderpartiet.

Kapittel 5 er skrevet av Vaale og tar for seg Høyesteretts rolle under rettsoppgjøret. Han presenterer et solid empirisk grunnlag ved at han har gått gjennom over hundre dommer i perioden 1945–64. Forfatterens inntrykk er at Høyesterett forholdt seg lojale til de politiske retningslinjene som regjeringen med tilslutning fra Stortinget allerede hadde trukket opp for rettsoppgjøret, samt at de i liten grad utfordret det konstitusjonelle grunnlaget for dette. I dette kapitlet utfyller Vaale bildet av domstolen som en institusjon. Satt opp mot datidens sterke regjering ble også den rettslige uavhengigheten til Høyesterett satt på prøve.

I kapittel 6 ser Borge på opinionens innflytelse på rettsoppgjøret. Han hevder den offentlige debatten spilte en rolle, dette fordi regjeringen og andre aktører var opptatt av å tolke den. London-regjeringen hadde vist til folkemeningen da den vedtok nye straffebestemmelser. Det eksisterte kritikk, spesielt blant ledende jurister. Nesten all juridisk kritikk mot rettsoppgjøret fra Stortinget ble framsatt av enkeltstående stortingsmenn på borgerlig side, og ble imøtegått av Aps og stort sett også NKPs representanter. I opinionen fantes det to fløyer, isfronten versus den mer forsonlige silkefronten. Stortinget som helhet fungerte som sandpåstrøer, og Høyesterett godkjente alle anordningene som grunnlovsmessige. Borge konkluderer videre med at den juridiske og konstitusjonelle kritikken som ble reist i startfasen, var mer omfattende og mer variert enn tidligere framstillinger har gitt inntrykk av. Kritikken kom ofte fra privat praktiserende jurister og universitetsansatte.

Vaale påpeker i kapittel 7 at både Grunnloven og Elverumsfullmakten har vært omstridt som rettsgrunnlag for de provisoriske anordningene om straff og rettergang som ble vedtatt i London 1941–45. Det finnes lite veiledning i Grunnlovens § 17 om hvordan anordningsmyndigheten skal forståes i en nødssituasjon eller en unntakstilstand. Landssviksakene kunne ha vært behandlet både hurtigere, mer rettferdig og etter straffeprosessens regler. Det samme gjaldt landssvikernes straffe- og erstatningsansvar ettersom det heller ikke for disse punkter forelå noen lovmangel som kunne rettferdiggjøre det Jon Skeie så på som brudd på konstitusjonelle grunnsetninger. Ifølge Vaage utfordret London-regjeringens lovgivningsvirksomhet § 17 i Grunnloven og medførte en omfattende diskusjon om anordningens legitimitetsgrunnlag.

I neste kapittel, som omhandler maktfordelingsprinsippet, gjør Vaale et poeng av at de konstitusjonelle grensene mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt tidvis var mer flytende enn faste. Dette fikk følger både for rettsoppgjørets legitimitet og for de tiltaltes rettssikkerhet. Den uheldige omstendigheten at riksadvokaten og flere dommere ikke bare hadde utarbeidet lovene, men senere også tiltalte og dømte etter dem, svekket tilliten til oppgjøret i befolkningen. Det satt personer både med erfaring fra motstandskampen og deltakelse i utarbeidelsen av lovgrunnlaget i framskutte posisjoner for både påtalemyndigheten, justisdepartementet og domstolene. Både kapittel 7 og 8 er kjennetegnet av en saumfaring av primærkilder og en grundig behandling av disse.

I kapittel 9 går Borge videre inn på temaet tilbakevirkende kraft. Dette kapitlet kjennetegnes av både en god litteraturgjennomgang og solid kildebruk, med utstrakt bruk av originalempiri. Varetektsfengslingene etter massearrestasjonene våren 1945 og bruken av sikringsarrest i de følgende månedene var ikke hjemlet i straffeprosessloven, men i London-regjeringens politianordning av 26. februar 1943. I flere måneder avvek varetektsvilkårene fra bestemmelsene i fengselsloven. Man offentliggjorde navnelister over mistenkte, arrestanter ble utsatt for slag, spark, straffeeksersis og fingerte henrettelser. London-regjeringen hadde opprinnelig planlagt å internere langt færre enn det som ble tilfelle. Ifølge Borge så man en klar tendens til tøying av Grunnlovens § 96. Tyskerjenter ble også arrestert uten hjemmel. Selv om man opplevde flere brudd på Grunnlovens § 97 enn § 96, viser Borge i dette kapitlet til flere eksempler på sistnevnte, hvorav det mest kjente var behandlingen av de såkalte tyskerjentene.

I kapittel 10 tar Vaale for seg tilbakevirkningsforbudet (§ 97). I prinsippet ivaretok Høyesterett bestemmelsen om at nye lover ikke kunne gjøre eldre handlinger straffbare uten å krenke Grunnlovens § 97, men i realiteten ble den etablerte rettstilstanden strukket langt. Høyesterett betegnet ikke situasjonen formelt som nødrett, noe som kan forklares med at det var omdiskutert om lovgiver faktisk befant seg i en nødrettssituasjon. Selv om Stortinget var satt ut av funksjon i perioden 1940–45, fungerte eksilregjeringen samtidig som lovgivende myndighet ut fra hjemmelen i Grunnlovens § 17 og Elverumsfullmakten. Både Høgberg og Johs. Andenæs, begge ledende jurister, understreket imidlertid at disse alene ikke kunne gi regjeringen lovgivningskompetanse uten at det ble forankret i konstitusjonell nødrett. Inntrykket som har festet seg i ettertid, er likevel at Norge i større grad enn andre europeiske land klarte å gjennomføre et rettsoppgjør uten omfattende bruk av lover med tilbakevirkende kraft etter 1945. Den oppfatningen lar seg imidlertid bare opprettholde dersom man aksepterer at eksilregjeringen i London hadde en lovgivningsmyndighet som sto i samsvar med Grunnloven.

I det neste kapitlet ser Borge nærmere på ytringsfrihetens vilkår under rettsoppgjøret. Han understreker at § 66 (at stortingsrepresentanter ikke kan stilles til ansvar utenfor Stortinget for meninger ytret i denne forsamling) ble respektert under rettsoppgjøret. Men staten ved påtalemyndigheten reiste injuriesaker mot en rekke privatpersoner som i skriftlige arbeider hadde kritisert rettsoppgjøret. Det eksisterte få tidsskrift og lignende som kritikere kunne ytre seg i. Borge har her gått gjennom et omfattende avis- og rettskildemateriale og tatt for seg 12 av totalt 20–25 injuriesaker som ble reist. De eneste som har sittet fengslet for injurier i Norge etter annen verdenskrig, er personer som kritiserte rettsoppgjøret. Myndighetene oppfattet tilsynelatende kritikk mot involverte embets- og tjenestemenn som forsøk på å velte hele oppgjøret gjennom å kompromittere dem som sto for gjennomføringen av det. Man opplevde flere tilfeller av forhåndssensur, varetektsfengsling og ransaking. Konklusjonen i kapitlet er at man så en begrensning av ytringsfriheten: Statsmakten reagerte strengt og satte inn betydelige ressurser. Noen av disse tiltakene fra myndighetenes side gikk formodentlig over grensen for hva statens representanter kan gjøre mot borgerne i en rettsstat. Borge stiller spørsmålet om regimekritiske ytringer faktisk kunne ha «veltet» hele oppgjøret, og konkluderer med at myndighetene nok overreagerte.

Det tolvte og siste kapitlet er samforfattet og inneholder en oppsummering av bokens funn. Norge valgte å gjennomføre en straffeprosess (i motsetning til etablering av sannhetskommisjon eller å la være å ta et oppgjør med fortiden). Rettsprosessen i Norge var preget av knapphet på tid og ressurser, et svakt lovgrunnlag samt problemer i forhold til en del av Grunnlovens paragrafer. Dets store omfang har til dels sammenheng med Nasjonal Samlings status som statsbærende parti under krigen. Omfanget i Norge var enestående, både sammenlignet med andre land og sett i et historisk perspektiv. Arbeiderpartiregjeringen hadde en usedvanlig sterk stilling i samfunnet.

Så i hvilken grad ble Grunnloven tøyd? Etter forfatternes oppfatning var det når det gjaldt maktfordelingsprinsippet, at Grunnloven ble satt på sin største prøve etter rettsoppgjøret. Paragrafene ble her tøyd langt, med alvorlige følger for rettssikkerheten til NS-medlemmer, tyskerjenter, tyske soldater i Norge og til og med tyske innvandrere. Maktfordelingsprinsippet ble utfordret av et omfattende samrøre mellom statsmaktene i form av rolleblanding og en uklar grensedragning mellom juss og politikk. Tyskerjentene fikk straff uten lov eller dom. I tillegg var omgåelsen av tilbakevirkningsforbudet (spesielt mot krigsforbryterne) og § 96 (Ingen kan dømmes uten lov) områder der Grunnloven også ble tøyd. Det er korrekt å si at rettsoppgjøret 1945–64 satte Grunnloven på dens største prøve noensinne. For å kunne straffe NS-medlemmer, tyske krigsforbrytere og andre slik myndighetene og opinionen ønsket, ble rettsgarantiene i Grunnloven i flere tilfeller bevisst omgått ved hjelp av nye og vide tolkningsmåter. Som Oxford-historikeren Martin Conway (1960–) har fastslått, er juridiske prosesser bestandig både ufullkomne og nært forbundet med sosiale og politiske krefter i samfunnet. Rettsoppgjøret i Norge er ikke noe unntak. Men det kan allikevel ikke diskrediteres helt. Dets overordnede formål, å straffeforfølge forbrytelser begått under krig og okkupasjon, var berettiget. Både lovanvendelse og andre sider ved straffeprosessene kan kritiseres. Alle dommene var likevel ikke urettmessige, og mange av de dømte fikk en fortjent straff etter grundig rettsbehandling.