Våren 2018 kom en ny bok i historisk metode på markedet, skrevet av syv lærere involvert i metodeundervisningen i historie ved Universitet i Bergen (UiB). Og som tittelen signaliserer, viser den hvordan historikere arbeider i praksis med utgangspunkt i reelle problemstillinger og kildemateriale. Ifølge redaktørene Leidulf Melve og Teemu Ryymin skiller dette deres bok fra andre metodebøker i historie, som gjerne forblir på det generelle og teoretiske nivået (s. 13–14). Målgruppen er studenter og andre interesserte, for om «blikket er historikerens, [er] perspektivene […] i mange tilfeller tverrfaglige», som det står i forordet.

Å skrive en bok i historisk metode fra historikerens eget arbeidsværelse er verken uvanlig eller unyttig. Historikerens arbeidsmåter, som består av til sammen 12 kapitler, dekker sentrale framgangsmåter og aspekter ved det å arbeide som historikere. Her får vi ta del i det å komme fram til de gode spørsmålene og skjære forskningsobjektet til, identifisere tidligere og relevant forskning, vi får nyttig innsikt i hva kildekritikk har vært og til dels er, og til slutt – som bokens hoveddel – andre kildemetodiske tilnærminger. Slik skiller boken seg noe, men likevel ikke mye, fra andre innføringsbøker i historisk metode. Likheten er kanskje mest iøynefallende med Å gripe fortida: Innføring i historisk forståing og metode (2010), som Ryymin er medforfatter av. Denne nye boken er samtidig mer som en antologi å regne enn nevnte og andre metodebøker. Det vil si at etter redaktørenes innledende kapitler følger bokens andre bidragsytere fortløpende med sine respektive kildemetoder. Ryymin skriver her om tekstanalyse, Melve om komparative arbeidsmåter, Arne Solli skriver om det å arbeide kvantitativt, Jan Heiret og Knut Grove om å utvikle og bruke muntlige kilder, Eivind Heldaas Seland diskuterer anvendelsen av materielle kilder, og kunsthistorikeren Jørgen Bakke innleder om multimediale levninger. Denne «metastrukturen» gir en lett og pedagogisk introduksjon til historikerens måter å arbeide med fortidens etterlatenskaper på. I tillegg setter den leseren på sporet av fagets egen nåtidskultur, en side som boken til tross for sin oversiktlighet og praksisnærhet kunne ha tjent på å ha sagt noe mer om.

Historikerens arbeidsmåter åpner storartet og helt i tråd med historieforståelsen til den faggenerasjonen forfatterne tilhører. Ved hjelp av ordspråket til E.H. Carr – «The facts speak only when the historian calls on them» – blir leseren geleidet direkte inn i denne måten å se faget på: Den historiske kunnskapen er et resultat av historikeren som ser, og de spørsmål hun stiller seg i møte med restene etter fortiden. Historieforskningens iboende konstruktive og subjektive karakter lanseres derfor tidlig som en sammenbindende idé uten at redaktørene av den grunn redegjør mer for bidragsyternes (ulike) teoretiske ståsteder.

Teori inngår ikke som en egen etappe i den historiske arbeidsprosessen, slik denne boken er strukturert. Kun en undertittel i kapittel 3 – «Valg av kildemateriale, arbeidsmåter og tilnærming» – er viet det å velge teoretisk tilnærming. I talte sider utgjør dette drøyt 3 i en bok på totalt 220 (s. 29–33). Hovedkapitlene om ulike kildemetoder har riktignok alle gode elementer av teori integrert, noe som også er en av bokens mange styrker. Samtidig hadde ikke dette utelukket å ha et eget kapittel om det å arbeide teoretisk i historiefaget. Teorier av ulikt slag, og på ulike nivåer, er essensielt i møtet mellom historiker og fortid. Ingen empirisk aktivitet er mulig uten teori – og det er vår oppgave som universitets- og høgskolelærere å gjøre historiestudentene i stand til å arbeide og skrive med teori på en mer bevisst måte.

Like stor som faren er for å redusere teori til metodologi, er det å underkjenne at lesning og bruk av teori inngår i det å jobbe som historiker. Teori er altså ikke bare mer eller mindre bevisste tanker om hvordan verden henger sammen – eller bare relevant i forbindelse med enkelte kildeanalyser og måter å arbeide med fortidsrester på. Teori er også hva historikere gjør, og en vesentlig del av den kunnskapen de produserer om fortiden. Derfor er det litt skuffende at Historikerens arbeidsmåter ikke vier mer plass til dette, noe som kunne ha blitt løst på ulike måter. En kunne, for eksempel, diskutert aktuelle teorier og vitenskapsteoretiske retninger som historikere gjerne deler med hverandre og andre fag, for så å vise hvordan det har preget den historikerskapte kunnskapen. Videre kunne en presentert hvordan gode fortidsanalyser gjerne tar i bruk historisk forskningslitteratur som teori, og hvordan dette kan gjøres på ulike måter. Boken ville slik utfordret en fremdeles utbredt forståelse i faget om at teori er vanskelig og komplisert, eller lite nødvendig for en som likevel arbeider mest med kilder og empiri. I denne boken er det sistnevnte som igjen blir fagets felles multiplum, det vil si «vekten på kilder og kildebehandling» (s. 7). Redaktørene skriver at dette er «den ene faktor som forener historikere uavhengig av periode, tema og innfallsvinkel» (samme sted, min kursivering). Med utsagn av dette slaget står boken i fare for å videreformidle etablerte forestillinger om at historie er et noe teorifiendtlig fag, til stadig nye historikergenerasjoner.

I Historikerens arbeidsmåter dominerer det såkalte induktive vitenskapsidealet som redaktørene selv er inne på, uten at det nødvendigvis rokker ved etablerte oppfatninger om at historikernes arbeid begynner i arkivet og med kildene. Dette blir ytterligere forsterket av bokens andre hovedidé, at den «systematiske tilnærmingen til fortiden – uavhengig av arbeidsmåte – skaffer historikeren et stort fortrinn sammenliknet med andre kunnskapsprodusenter» (s. 15). Denne distinksjonen er interessant, fordi den sier mye om historikerlaugets egen (metodiske) selvsikkerhet vis-à-vis andre historiske kunnskapsprodusenter. Selvsagt vet jeg ikke hvilke og hvem Melve og Ryymin hadde i tankene da de skrev dette, men det er nærliggende å lese det som at det er systematikken i arbeidet som gjør historikeren bedre enn de mange andre forskere som beskjeftiger seg med fortiden. Men slik er det jo ikke. Også etnologer, sosiologer, antropologer og litteraturforskere med flere arbeider systematisk med fortidens levninger på ulike måter, for ikke å glemme arkeologene – og med svært gode resultater. Felles for disse er at de gjør det ut fra andre fagtradisjoner enn det som er historikerens, i dialog med en annen forskningslitteratur enn hennes, og ut fra til dels andre vitenskapstradisjoner og praksisidealer – og med andre spørsmål i mente. At de andre fortidsforskerne i mange tilfeller deler metoder, men også teorier, med historikerne, blir i mye mindre grad problematisert, med unntak av i kapittelet til Bakke. Dermed bekreftes igjen historiefagets høye selvtillit som en empirisk virksomhet.

Holder vi oss til at historie ikke er funnet, men oppfunnet, som Hayden White skriver, må en bok i historisk metode si noe om selve skriveprosessen, inkludert litterære konvensjoner og strukturer. Dessverre inngår ingenting av dette i denne boken. Samtidig finnes det to kapitler om kildekritikk – begge skrevet av Melve. Og særlig kapittel 4, «Kildekritikk – en kort historikk», tjener som opptakt til det som står om det funksjonelle kildebegrepet. Men først i kapittel 11, «Kilder, kildekritikk og historieskrivningens vitenskapelighet – noen historiske eksempler», får vi en eksemplifisering av ulike kildekritiske begreper og idealer i historikerens tekster fra 1200-tallet til i dag – og konsekvensene av det på tekstens nivå. Historikerne som blir analysert her, er Snorre Sturlason, Peter Andreas Munch, Jens Arup Seip og Hilde Gunn Slottemo.

Pedagogisk sett ville jeg foretrukket at kapittel 11 inngikk i kapittel 4 og begynte med nåtidens tanker og praktiseringer av kildekritikk, med et tilbakeblikk til tiden før den språklige vending. Det blir litt baktungt slik det står nå, og denne leseren spør seg hvorfor historikerne alltid må begynne på begynnelsen og følge kronologien fullt ut. Resultatet er at den gode intensjonen om å vise hvordan kildekritikken er forstått og praktisert ulikt over tid, blir en egen studie i historiografi. Denne tematisering av (stadig) nye måter å utøve kildekritikk på, er likevel svært etterlengtet for egen del. Jeg har selv i undervisningssammenheng savnet en bedre avstemming mellom nåtidens historiefaglige forskningspraksis og læringsmålene for metodeundervisningen. Melve skal derfor ha ros for en god innføring i kildekritikkens historie samtidig som han i sitt første kapittel om tema definerer, gjennom praktiske eksempler, forskjellen på de begrepene som siden begynnelsen av 1900-tallet har stått fast på fagets metodepensum. Ja, jeg tenker selvsagt spesielt på ʻlevning’ og ʻberetning’. Og selv om Melve skriver at skillet ble problematisert under den språklige vendingen, sier han ikke noe om hvorvidt det er et fruktbart et, slik Marie A. Sæther så riktig påpekte i Heimen.1 Sæthers erfaring fra seminarrommet er nemlig at studentene har vanskeligheter med å se poenget med dette kildekritiske begrepskillet, og her stemmer jeg i. Spesielt når vi underviser i det funksjonelle kildebegrepet som går ut på at det er historikernes spørsmål som avgjør hva som blir hennes kilder og hvordan hun benytter seg av dem, er nytten av det begrenset. Uansett må historikere vurdere en kilde som levning for å kunne vurdere den som beretning – og hvorfor må en da ha dette skillet, spør studentene. Mens engelskspråklige studenter mangler egne ord for skillet og må få begrepene servert på norsk (eller tysk) på oppgavearket til eksamen.

Redaktørene tar altså ikke stilling til hvilke kildekritiske begreper vi trenger i den internasjonaliserte historievitenskapens tid, noe som i mange tilfeller betyr en betydelig anglifisering. Men en introduksjon til meningsutvekslingen om dette blant norske historikere i senere år blir gitt – og det er oppklarende. Det gjør boken til en etterlengtet oppdatering av pensumlitteraturen i historisk metode i Norge. Den kommuniserer svært godt, i teori og praksis, at det finnes få begrensninger for hva slags materiale en kan ta i bruk når en studerer fortiden, gitt at en har et funksjonelt og modernisert kildebegrep. Det kan være et bilde, en ukebladreportasje, et departementsskriv, en film, en jernøks, et laftehode eller en rest av plastikk. Skal ikke-skriftlig materiale tas i bruk, må det derimot gjøres i stand til å tale og settes inn i en fortolkningskontekst. I noen tilfeller kan selv det by på store utfordringer for historikeren.

Kapittel 9, «Å arbeide med materielle kilder», skrevet av Eivind Heldaas Seland, illustrerer godt hvor vanskelig det kan være å (be)gripe fortiden i ettertid – og hvor galt det kan gå når mange lag av glemsel og støv har lagt seg over fortidens sivilisasjoner (s. 149–150). Dette kapittelet er absolutt blant mine favoritter i denne boken. Her er en drivende og interesseskapende innledning – om den forsvunne Usa-kulturen i det tenkte året 4022 – til et kapittel som handler om hvordan historikere kan bruke steder, gjenstander og bygninger som kilder. Med Selands egen deltakelse på forskningsprosjektet om den syriske byen Palmyra under antikken gir han leseren innsyn i og forståelse for hva det vil si å se ting, kultur og natur mer i sammenheng. Dette er god eksemplifisering av hvordan det materielle har vendt tilbake til historieforskningen de senere årene med større metodisk oppmerksomhet og tyngde. Selands kapittel er derfor en fin introduksjon både til sentrale teorier og teoretikere i det relativt omfangsrike forskningsfeltet kalt nymaterialisme. Selv satte jeg stor pris på å få lære mer om hvordan steder, gjenstander og bygninger er blitt brukt for å belyse historiske problemstillinger som ikke har latt seg besvare ved hjelp av konvensjonelle historiske arbeidsmåter. Ett av disse er hvor handelsruten gikk mellom Palmyra og nåtidens irakiske by Hit i romersk tid. På den måten utfordrer boken på konkrete og innsiktsfulle måter det historiefaglige kildehierarkiet som har fulgt historieprofesjonen siden profesjonaliseringen og vitenskapeliggjøringen på 1800-tallet. Kapittelrekkefølgen viser likevel at hierarkiet delvis består. Ryymins gode kapittel om ulike former for tekstanalyser kommer til opplysning for leseren før alle kapitlene om det å arbeide med ikke-skriftlig kildemateriell.

Historikerens arbeidsmåter understreker flere ganger at historisk kunnskap er noe som blir til i fellesskap. Det er flere gode «onelinere» på dette, som denne: «Å skape vitenskapelig kunnskap er ikke et individuelt, men et kollektivt prosjekt» (s. 23). Men noe tungt språk og lange setninger er det enkelte steder. Bakkes kapittel om multimediale levninger, som er interessant og ny lesning, ville hatt godt av redigering. Samtidig skal redaktørene og forfatterne ha honnør for å ville overskride etablerte kildehierarkier på denne måten. Bare enkelte – som Grove og Heiret – sier klart ifra at det finnes grenser for (alternativ) historieforskning og historieskrivning (s. 132). Etter deres mening burde historisk kunnskap ikke baseres bare på muntlige kilder – og «oral history»-tradisjonen har de lite til overs for. Men konkrete tips om hvordan en skal forberede seg og gjennomføre intervjuer til bruk i historisk forskning, det får vi. Selv fikk jeg denne innføringen som grunnfagsstudent i etnologi ved UiB og ikke som grunn-, mellom- og senere hovedfagsstudent i historie samme sted. Så opplæringen i historisk metode har opplagt forbedret seg på de siste tjuefem årene ved institusjonen forfatterne av boken i dag arbeider ved – og hvor jeg altså trådte mine faglige barnesko.

Bidraget som er mest forbilledlig i framstillingsform og klarhet, er skrevet av Solli. Hans kapittel om det å arbeide kvantitativt med utgangspunkt i konfirmasjonslister er i tillegg svært etterlengtet. Etter den kulturelle vending synes statistisk analyse å være forbeholdt enkelte økonomiske historikere og de få demografene som ble igjen i faget. Den systematiske undervisning i dette har derfor sviktet flere steder, kanskje også ut fra tanken om at det er relevant for så få. Men for egen del har det kulturhistoriske blikket ikke vært uforenlig med det å utvikle og bruke deskriptiv statistikk. Spesielt liker jeg å utvikle tidsserier. Det vil si undersøkelser og grafiske illustrasjoner av endring over tid for en variabel, som for egen del ofte har vært kjønn, men også graden av seleksjon og elitisme i høyere utdanning. En glimrende måte å utvikle nye forskningsspørsmål på er det òg. I kapittelet til Solli er det spørsmålet om sammenhengen mellom konfirmasjonskarakter og sosio-økonomisk posisjon på Askøy utenfor Bergen som utforskes. Men som forfatteren skriver, «står den kvantitative analysen sjelden på eigne ben» i historiefaget, men spiller sammen med andre metoder og kildetyper (s. 93).

Bokens omtale av det å arbeide komparativt, forfattet av Melve, fungerer noe dårligere. Her er det litt for mange abstraktheter (synkron, funksjon, enhet, dimensjon) som forsterker inntrykket av at dette er vanskelige greier. Å skrive om det på en mer konkret måte ville hjulpet. Melve forsøker også ved å trekke inn to eksempler på historisk-komparative studier. Den ene av dem har han selv stått for i boken Globalhistoriografi: Historie og historieskriving frå dei eldste tider til i dag (2014). Men akk for et avskrekkende eksempel å ta. Selv om det står som bevis på kapittelforfatterens egen analytiske kraft og abstraksjonsevne, egner eksempelet seg kanskje mindre hvis målet er å gjøre den komparative arbeidsmåten attraktiv for flere studenter.

For historikere er systematiske komparasjoner over tid og sted et tankemessig verktøy som skjerper den historiske analysen så vel som historikeren selv. Som Melve skriver, tvinger «[s]ammenlikningens distanserende funksjon […] historikeren til å se utover sin egen kontekst» (s. 82). Å skille mellom to de hovedformene for sammenlikninger, det J.S. Mill kaller «the method of difference» og «the method of agreement» er kanskje det viktigste i en bok som dette. En student må ikke nødvendigvis ta stilling til kompleksiteten i historiske sammenlikninger. Det avgjørende for henne er å få klarhet i hvorfor en ønsker å sammenlikne, og hva en da må vekte – forskjeller eller likheter. Samtidig kan komparasjoner av dette slaget virke litt gårsdagens i en tid hvor langt flere historikere ser etter relasjonelle sammenhenger og sirkulasjoner på tvers av nasjonale og regionale grenser, transnasjonal aktivitet og globale sammenfiltringer. Da er det viktig å påpeke at den komparative arbeidsmåte har hatt som mål å øke historikerens forklaringskraft gjennom å analysere hvordan et historisk fenomen eller prosess utfolder seg flere steder, i tillegg til over tid. Slik fører komparasjoner, utført i lett eller tung grad, til at historikeren får en bedre forståelse for det hun studerer, og fagfellene som leserne nye – og kanskje uventede – forklaringer på kjente historiske fenomener.

I Historikerens arbeidsmåter er det de ulike arbeids- og framgangsmåter historikeren benytter seg av for å få fortiden i tale, som står i sentrum. Det er et godt utgangspunkt for en ny lærebok i historisk metode. Boken gir likevel et noe begrensende bilde av hvordan dagens historikere arbeider, ved å ta utgangspunkt i det som deler av historikermiljøet ved UiB anser som samlende på tvers av historikernes ulike temaer, teoretiske tilnærminger og periodespesialiseringer. Derfor blir det igjen arbeidet med ulike kildetyper som blir det viktigste i opplæringen av framtidens historikere. Jeg kan ta feil, men det kan virke som om forfatterne ble sittende litt for mye på eget kontor da de skrev sine kapitler. Og selv om boken kanskje gir et usminket og rettmessig bilde av hvordan mange historikere i dagens Norge egentlig arbeider, er resultatet hakket for innforstått når den skriver om fagets metode. Historikernes arbeidsmåter ville ha tjent på et mer åpent og diskuterende blikk for nåtidens gjeldende fag- og praksiskultur.2 Da ville redaktør og forlag også vanskeligere kunne forsvare å gi ut en metodebok forfattet av til sammen syv menn fra UiB.