Hvordan ble Norge et rikt land? Dette er en klassisk problemstilling innen fagfeltet økonomisk historie. Pål Thonstad Sandvik er professor ved NTNU og en nestor på området. Boka Nasjonenes velstand. Norges økonomiske historie 1800–1940 favner bredt, men mye faller inn under delfeltet næringslivshistorie, som brorparten av Sandviks egen forskning tilhører. Den vil kunne være et fint tilskudd til historiefagets pensumlister.

Teksten er tradisjonelt innrettet med henblikk på temaer og perspektiver. Vekst, velstand og rikdom er begreper som går igjen, men det er synd at disse ikke drøftes nærmere. Vekst og rikdom kan, som kjent, stå i et motsetningsforhold. Økonomisk vekst kan utarme ressursgrunnlaget, både natur og befolkning. Sandvik viser dette indirekte når han først påpeker at liberaliseringen av brennevinsproduksjonen tidlig på 1800-tallet ledet til økonomisk vekst i jordbruket, og siden kommer inn på at den påfølgende drukkenskapen virket så destruktiv at alkoholen ble en av landets strengest regulerte varer.

Boka har et hendig format. Den er på 278 sider og har sju ordinære kapitler. Teksten er kronologisk organisert, ikke temadrevet eller problemorientert. Det første kapittelet setter anslaget i årene før 1814, deretter tar hvert kapittel for seg en avgrenset tidsperiode. Vi får god kjennskap til veksten i ulike næringer gjennom 140 år, hvilken rolle politikken har spilt i økonomien og hva som kjennetegnet den norske utviklingen.

Bokas tittel Nasjonens velstand må være en henvisning til Adam Smiths «Nasjonenes velstand», men det er tvilsomt om man skal ta dette for bokstavelig. Den skotske moralfilosofen og hans hovedverk fra 1776 er ikke nevnt. Smiths ideer om en selvregulerende, markedsøkonomisk kapitalisme ligger imidlertid under Sandviks analyse. At privilegiesystemet settes under debatt på Eidsvoll i 1814, og at liberalistiske ideer om næringsfrihet vinner terreng i det nye Norge, er bokas viktigste ansats inn i den store transformasjonen.

Det er imidlertid Thomas Robert Malthus og hans befolkningslære som er bokas narrative utgangspunkt. Den engelske økonomen og presten besøkte Norge en måneds tid i 1799. Det karrige landet var interessant fordi levekårene var bedre enn man kunne forvente. Beskrivelsene Malthus ga av de områdene han besøkte, danner et fint pedagogisk anslag i Sandviks bok. Helt original er åpningen likevel ikke. I Sveriges ekonomiska historia fra 1997, som siden har kommet i seks reviderte utgaver, innleder Lars Magnusson med den samme reisen. Det vil si, der dreier det seg om da Malthus tok turen til Sverige.1

Det sto relativt begredelig til i begge land, kunne Malthus og hans følge berette. Norge hadde imidlertid det fortrinnet at befolkningspresset var mindre, fordi nordmennene inngikk ekteskap på et seinere tidspunkt enn svenskene, og mange aldri ble gift. Denne typen forhold grep inn i økonomien, og viser hvordan økonomisk historie ikke kan ses helt isolert fra annen historie. En høy grad av selvberging, mangelen på en rekke forbruksvarer og den relative tilbakeliggenheten til tross; Norge klarte seg rimelig bra i årene rundt 1800. Sandvik spenner opp et lerret og viser oss mye av det Malthus ikke kunne rekke å se i løpet av sin visitt.

I Magnussons bok dreier det seg om den svenske økonomiske historien fra år 1000 og fram til vår tid. I dette perspektivet utgjør de siste tiårenes «massekonsumptionssamhällen» et kort øyeblikk i menneskehetens historie. Magnusson er opptatt av Fernand Braudels la longue durée, de lange linjene og underliggende kreftene i historien. Han tar utgangspunkt i husholdets organisering, og hvordan menneskene har klart å dekke sine fysiske, sosiale og kulturelle behov. Sandvik tar på sin side utgangspunkt i nasjonens naturgrunnlag, furet og værbitt, og perioden på 140 år er bare en halvlang «durée », og knapt nok det. I Nasjonens velstand er agrarsamfunnet allerede på hell. Mens Magnusson innledningsvis vier plass til å drøfte fagfeltets teorier og historie, går Sandvik mer rett på sak og presenterer sitt anliggende gjennom seks «overordnede utviklingstrekk»: 1) Endringer i næringsstruktur og livsgrunnlag, 2) markedsrettingen av økonomien, 3) den sterke og vedvarende økonomiske veksten, 4) økonomiens organisering på «mikroplan» i hushold og familier, 5) velstandsfordelingen og 6) den politiske organiseringen av økonomien. Nedenfor skal vi særlig se nærmere på sider ved punkt 3 og 4, men først noen innledende bemerkninger:

Sandvik er en svært kunnskapsrik historiker med et veldig overblikk, og boka gir leseren en god innføring i den økonomiske utviklingen i Norges viktigste næringer i perioden. Forfatteren anvender gjennomgående kvantitative størrelser for å befeste utviklingen, noe som er en av tekstens store styrker. Ofte framstår dette som viktige korrektiver til tidligere framstillinger, og Sandvik er her god på å problematisere. Ved hjelp av offentlig statistikk og historikeres beregninger maler han et bilde av den voksende, men tidvis stagnerende og kriserammede, nasjonale økonomien.

På idéplanet er Sandvik opptatt av haugianernes kapitalistiske ånd og oppgjøret med privilegiesamfunnet. Beskrivelsen av den norske 1800-tallskapitalismen bærer imidlertid preg av harmoni, på tross av de store økonomiske og sosiale omveltningene. «Langsomt» og «gradvis» er ord som går igjen i teksten. Grunnleggende interessemotsetninger, kampen mellom arbeid og kapital, er så å si fraværende. Temaet overlates til neste århundre. Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger, som krevde frihandel og sosiale og politiske reformer rundt 1850, nevnes ikke. Da «venstrestaten» innførte en rekke arbeidslivsreformer i tida rundt århundreskiftet, var det under press fra en sterkt voksende arbeiderbevegelse, men i Sandviks framstilling får man lite inntrykk av dette forholdet. Han kaller fagbevegelsen en form for kartell (s. 161), men nevner ikke at næringslivets ledende menn på sin side etablerte en rekke kartelliknende bransjeorganisasjoner, for å kontrollere prisdannelsen og temme de frie markedskreftene.

Bokas hovedanliggende er å beskrive landets næringsutvikling, i sin bredde og variasjon. Å få dette inn i en god og komprimert tekst, er en krevende øvelse Sandvik behersker. Han er opptatt av årsakssammenhenger, men en god del forblir i den svarte boksen, uten at forfatteren gjør noen åpningsforsøk. Når det gjelder utviklingstrekk nummer 3, den økonomiske veksten, skorter det blant annet på drøftinger av hvordan kunnskap, vitenskap og teknologi er blitt utviklet og spredt.

Historiker Lars Thue har påpekt at det ble dannet en teknisk offentlighet på 1800-tallet. For eksempel ble Polyteknisk Forening (1852), og dens Polyteknisk Tidsskrift (1854), et driftig debattforum for vitenskap, teknologi og industri, og en viktig moderniseringsagent. Slike perspektiver er utelatt i Sandviks bok. Teknologisk endring blir registrert, men sjelden forklart eller problematisert. Sandvik kommer kort inn på Fritz Hodnes teori om en etterspørselsledet (i form av eksportrettet) vekst på 1800-tallet, men behandler ikke Francis Sejersteds analyse av overgangen til en tilbudsledet vekst i slutten av samme århundre. Mens Sandvik snakker om at Norge fikk en «moderne økonomisk vekst» fra annen halvdel av 1800-tallet av (s. 97), i form av en varig bedring av levestandarden, brukte Sejersted uttrykket «en moderne industrikapitalisme», som siktet til at dynamikken i økonomien ble flyttet over på tilbudssida og at utviklingen fikk et selvforsterkende preg. Overflyttingen syntes å «reflektere en dyptliggende mentalitetsendring i retning av en ideologisering av teknologien», hevdet Sejersted. «Teknologien, og særlig den vitenskapelig baserte teknologi, overtar for markedet som symbol på fremskrittet. Det er når Adam Smith og samferdselsevangeliet erstattes av Saint-Simon og teknoromantikken som inspirasjonskilde i moderniseringsprosessen at man virkelig kan snakke om et industrisamfunn. Det er tydelige tegn på et slikt skifte i Norge mot slutten av 1800-tallet.»2

I Sandviks bok er dette en fase hvor Norge bremser. «For halv damp – den svekkede veksten 1875–1905», heter det aktuelle kapittelet. Næringslivet hadde «kort og godt mistet mye av sin tidligere ekspansjonskraft», skriver Sandvik (s. 101). Brutt ned på de ulike sektorene var det imidlertid stor variasjon. Og som Sandvik også skriver: fallende priser ga høyere reallønninger og bedre levekår, og det var industriell vekst i landet. Forbruksvareindustrien ekspanderte, Stavanger blomstret som hermetikkby, nye forbruksmønstre ble skapt. Boka hadde tjent på å løfte stoffet noen hakk, og diskutert eksplisitt periodens betydelige endringer. Hva var det kvalitativt nye? Som Sejersted påpekte: Vekst er en ting, omstilling noe annet. Sandvik kunne også, på pedagogisk vis, ha hentet Malthus opp igjen. Endringer i produktivkreftene gjorde det mulig å fø på stadig flere.

1800-tallets produksjonsmessige forandringer dreiede seg om teknologi, maskineri, arbeidsdeling og standardisering, men også om nye metoder for kartlegging, kalkulasjon, risikohåndtering og økonomisk organisering. Når fenomener som dette blir stående uforklart, blir det vanskelig å komme til bunns i bokas hovedspørsmål: hvordan (også) Norge ble et rikt land. Norge fikk, som en rekke andre land, en tiltagende økonomisk vekst i løpet av 1800-tallet. Veksten var sammensatt, slik Sandvik er inne på, men en fellesnevner var den stigende produktiviteten. Fagbevegelsens krav om kortere arbeidstid og bedre lønnsbetingelser var i stor grad en kamp om hvem skulle ta ut rasjonaliseringsgevinsten. Dette var også av betydning for befolkningens økte kjøpekraft.

Når det gjelder etterspørselsledet vekst, har det i norsk økonomisk-historisk sammenheng gjerne dreid seg om eksportens betydning. Men hva med endringer i selve forbrukskulturen? Vi er nå over i Sandviks utviklingstrekk nummer 4. Internasjonalt har det kommet en rekke studier som problematiserer konsumets rolle som endringsfaktor og drivkraft i industrialiseringen. Det er imidlertid krevende å analysere et kulturelt fenomen som forbrukernes ønsker, behov og begjær historisk. De lar seg vanskelig måle. Forbrukernes preferanser og aspirasjoner er dessuten også blitt formet, gjennom agenter, selgere og medier. I aviser og blader er stiler og moter blitt spredt, og tilbydere har annonsert sine varer og tjenester. På vareutstillinger kunne befolkningen møte nye produkter. Så hva er tilbudsledet og hva er etterspørselsledet?

Forbruket burde være Sandviks anliggende, i og med at han innledningsvis proklamerer at «økonomiens organisering på «mikroplan», nærmere bestemt individenes, kjønnenes og husholdenes skiftende rolle i økonomi og samfunn» er et av gjennomgangstemaene i boka (s. 13). Da markedet og lønnsarbeidet tok overhånd, ble tyngdepunktet i husholdet forskjøvet, fra produserende til konsumerende enhet. Sandvik er imidlertid langt mer interessert i produksjon enn forbruk. Dermed ligger det noe uforløst over analysen av økonomiens mikroplan. Husmødre er blitt kalt hjemmenes innkjøpssjefer, og da «Kjøp norsk» ble slagordet under krisetidene i 1920-åra, skulle forbrukerne redde norske arbeidsplasser. Forbrukeren som økonomisk aktør har imidlertid ingen plass i Sandviks bok. Varehandelen blir også behandlet med harelabb, og medierende fenomener som salg og reklame er utelatt. Bokas fine omslagsbilde fra en trikotasjeforretning i Ålesund 1908 kommer i så måte ikke helt til sin rett.

Det var ikke et fullskala forbrukersamfunn i slutten av 1930-årene, men kulturen hadde definitivt endret seg siden pietisten Hans Nielsen Hauges dager. Noe var i ferd med å skje med den kapitalistiske ånden, selv i det nøysomme Norge. Egne former for ekspertise var kommet til for å bryte ned forbrukernes kjøpemotstand. Reklame og merkevarebygging ble etablerte praksiser i næringslivet, og den urbane middelklassens higen etter statussymboler var et velkjent fenomen i mellomkrigstida. I Sandviks fortelling må dette vike for tradisjonelle økonomisk-historiske temaer som finansiell kollaps, pengepolitikk, arbeidsledighet, proteksjonisme og vekst gjennom krise, som selvsagt er viktige nok. Men det hadde vært mulig å kombinere.

Halvparten av landets humankapital ble lenge holdt utenfor en rekke former for økonomisk aktivitet på grunn av sitt kjønn. Sandvik skal ha honnør for å bringe kjønn inn som tema, men i teksten er det åpenbart at kvinna fortsatt er det annet kjønn i norsk økonomisk historieskriving. Når det mannlige hegemoniet har vært så massivt, er det fort gjort å snuble i formuleringene. Der Sandvik om den tidlige perioden skriver at bondegårder, handelsvirksomhet og verksteder ofte gikk «i arv til et av barna», eller at «[f]or å stifte en familie måtte man ha tilgang til et levebrød. Det kunne være et gårdsbruk eller en husmannsplass eller man hadde borgerskap som håndverker eller handelsmann» (s. 31), er det åpenbart hvilket kjønn som er det første.

Kvinna er tekstens kjønn, mannen er normalen. Når Sandvik skriver om «den kjønnsdelte økonomien» (s. 224), er det særlig kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet han er opptatt av. Forsidebildet av trikotasjeekspeditør Thea Emilie Løchøe er sånn sett en fin illustrasjon. Det er prisverdig at han vier plass til dette, for det har i liten grad vært et tema i tidligere synteser på feltet. Veien fram til økonomisk likestilling og frihet har vært lang, og Sandviks tematisering av kvinnenes tiltagende lønnsarbeid er godt og viktig stoff, om enn noe knapt. I 1930 utgjorde kvinnene en tredel av den registrerte yrkesbefolkningen utenfor jordbruket, men det fantes en sterk forventning, både på arbeidsplassene, i den mannsdominerte fagbevegelsen og blant kvinnene selv, om at hustruer ikke skulle ha lønnsarbeid utenfor hjemmet, i hvert fall så lenge det var barn i husholdet. Det mannlige forsørgeridealet la massive kulturelle føringer på begge kjønn. I hjemmet var kvinna både ledende konsument og produsent, og i høy grad en del av økonomien. I trikotasjeforretningen kunne hun kjøpe stoffer til symaskina hjemme, og kanskje lage seg en tipptopp moderne kåpe etter mønster hun hadde funnet i et ukeblad. Også dette kan sies å tilhøre den økonomiske historien.

Når alt dette er sagt, Pål Thonstad Sandvik har skrevet en grundig, oversiktlig og nyttig bok om norsk økonomisk historie i perioden 1800 til 1940. En forfatter må alltid foreta valg, særlig i relativt korte synteser som dette, Sandvik har gjort sine. Nasjonens velstand fungerer utmerket som en selvstendig innføring i en rekke tradisjonelle emner innen fagfeltet. Studenter og forskere vil ha godt utbytte av å lese boka.