Det var historikerne ved Universitetet i Trondheim som sto bak invitasjonen til de aller første norske historikerdagene i juni 1989. Etter de samtidige kildene å dømme, ble møtet en stor begivenhet og varslet et vendepunkt for faget. Historisk tidsskrift hadde oppslag med tilknytning til møtet i tre av fire hefter dette året. Det var innlegg om historikerdagene og historikernes organisasjonsforhold, og de sentrale foredragene ble publisert i fagets tidsskrifter. Begeistringen og optimismen var ikke til å misforstå. Dette var «historikernes rikssamling», skrev redaksjonen i sin leder i årets siste hefte; det var «en storhending» og «en skikkelig vitamininnsprøytning» for faget.1

Det er grunn til å betegne Historikerdagene som et vendepunkt. Det innledet en tradisjon som har stått stødig i alle år siden; årlige møter mellom historiefagets utøvere i Norge. Ikke mindre betydningsfull var den organisatoriske samlingen som med historikerdagene gikk inn i sin siste fase og endte som dagens Historiske forening, HIFO. Etter 30 år kan det være på tide å forsøke seg på en sammenfatning og kanskje en evaluering. Hva var forutsetningene for dette vendepunktet? Hvilken rolle har den nye institusjonaliseringen spilt for historievitenskapen i Norge? Og hvordan vil de stå seg i møte med morgendagens utfordringer?

Nyordningen av historieprofesjonens organisering og fagoffentlighet er tema for dette jubileumsessayet. I skrivende stund er det 30 år siden det konstituerende historikermøtet i Trondheim og 120 år siden den eldste av historikerforeningene ble stiftet. Med et fugleperspektiv på prosessen vil enkeltaktører her tre i bakgrunnen, mens organisasjoner og generasjoner vil tre i forgrunnen, til fordel for de større linjene. I mangel av et velordnet og lett tilgjengelig arkiv har min viktigste kilde vært de trykte kildene som foreligger, og framfor alt medlemsbladet HIFO-nytt, Historikeren fra 2010. Noe arkivmateriale har også vært til disposisjon, og ikke minst innsiktsfulle arbeider fra gode fagfeller med interesse for historikernes historie og profesjonskultur.2

Organisasjonshistorien før 1989

Når det gjaldt historie, formål og aktivitet, var det tre ganske forskjelligartede foreninger som gikk sammen i 1990. Eldst var Den norske historiske forening, som skriver sin historie tilbake til 1869, og som altså er 150 år i år.3 Den hadde ett klart formål: å utgi skrifter til fremme av historisk studium og kunnskap, særlig om fedrelandet og dets litteratur. Viktigste oppgave ble etableringen av et historisk tidsskrift, som i motsetning til tidligere forsøk ikke skulle publisere kildeskrifter, men bearbeidede historiske avhandlinger i en form som var forståelig for en bredere allmennhet. Første nummer av Historisk tidsskrift kom ut i 1871, og tidsskriftets abonnenter ble også foreningens medlemmer. Tidsskriftets redaksjonsråd var foreningens styre, valgt på årlige generalforsamlinger, og med valg av tidsskriftets redaktør som sin viktigste oppgave. Historisk forening var dermed åpen for enhver som var interessert i historie, og den nådde bredt ut.4

Den andre foreningen, Norsk komité for historisk vitskap, var i utgangspunktet identisk med styret i Historisk forening. Halvdan Koht og Edvard Bull ble i 1926 valgt til å representere foreningenen ved stiftelsen av Comité International des Sciences Historique (CISH) i Genève samme år.5 På møtet i Brussel ble Koht valgt som første leder i CISH med hovedansvar for den sjette internasjonale historikerkongressen i Oslo i 1928. Fra 1923 hadde han fremmet Oslos kandidatur. Han vant fram med taktisk kløkt og lyktes i skarp konkurranse med vektige motkandidater.6 For å forberede kongressen i Oslo nedsatte styret i Historisk forening en arbeidskomité med Koht som leder, og året etter trakk han seg som leder av foreningen for å kunne konsentrere seg om dette arbeidet.7 Med sine faglige bidrag, store språkkyndighet og sjarmerende vesen fikk Koht mye av æren for det som ble omtalt som «the spirit of Oslo» i 1928.8 Det var første gang siden 1913 at historikere fra alle de store europeiske landene var samlet.9

Halvdan Koht ble gjenvalgt som president i CISH og fortsatte å ha ansvaret for kontakten med organisasjonen gjennom det som etter hvert ble Norsk komité for historisk vitskap.10 En separat forening ble Norsk komité imidlertid først etter annen verdenskrig. Komiteen ble utvidet med nye medlemmer i 1947 og utga fra da av egne årsmeldinger. For å samle en til dels splittet historikerprofesjon etter krig og okkupasjon inviterte komiteen med Koht i spissen til det sjuende Nordisk historikermøte på Lillehammer i 1948. De nordiske historikermøtene skriver sin historie tilbake til 1905, da det første møtet ble arrangert i Uppsala. Det neste ble holdt i Oslo i 1920, og det startet en fast rytme som fortsatt er gjeldende med møter hvert tredje eller fjerde år. Det siste før krigen ble holdt i Oslo i 1939.11 Invitasjonen i 1948 var rettet til «historiedyrkere i alle nordiske land» og inneholdt ingen krav eller forventninger om akademisk bakgrunn. Og deltakelsen var bred. Blant de 226 deltakerne var det flere husmødre og studenter enn det var profesjonelle faghistorikere.12

Historikerne i Norsk komité var utadrettet i formidling av faghistorie, men få i antall. Ti historikere undertegnet invitasjonen til Lillehammer; det var hele historikerlauget på dette tidspunktet. Noe økning var det de neste par tiårene. I 1968 var antallet kommet opp i 25, hvorav praktisk talt alle var professorer. Oslo-dominansen var stor, og også mannsdominansen. Rundt 1970 hadde 18 av 25 medlemmer sin tilknytning i hovedstaden. Nylig hadde komiteen også rekruttert de to første kvinnelige medlemmene.13 Det var dermed en eksklusiv forsamling, som Sivert Langholm med god grunn betegnet som et oligarki. For en historiker som ikke var inkludert på dette tidspunktet, framsto den som en forening som «supplerer seg sjølv og gjer vedtak med konsekvensar for oss alle utan å spørje oss til råds, og med eit usynleg nettverk kring Universitetet i Oslo».14

Nye statutter ble vedtatt i desember 1970 og innebar en viss oppmykning av det strenge oligarkiet. Ifølge Langholm foregikk det tre prosesser i demokratiserende retning: desentralisering, statusutjevning og feminisering. Lokale historikerkomiteer ble dannet ved hvert av universitetene. Oslo-dominansen ble motvirket ved at styrets hovedsete heretter skulle ambulere mellom de lokale avdelingene. Antallet medlemmer økte. Universitetslektorene ble inkludert som selvskrevne medlemmer, og flere historieforskere utenfor universitetene ble valgt inn. Men fortsatt var det motstand mot å utvide rekrutteringen til å omfatte universitetsstipendiater. Antallet kvinner i komiteen var fortsatt lite, men med tre nye kvinner i løpet av 1970-tallet og én i 1981 var det utvilsomt en feminisering. Det nye styret i 1971 luftet også om Norsk komité burde ta opp flere fellesoppgaver, som et eget forskningsutvalg for historie og nasjonale historikermøter.15 Forskningsutvalget ble etablert i 1973, mens tanken om nasjonale fagmøter ble liggende i bero til 1987.16

Den tredje og yngste foreningen var Norsk historikerforening, HIFO, stiftet i 1983 av yngre historikere med ambisjoner om å fortsette som historieforskere etter avsluttet hovedfag eller doktorgrad. Ved universitetene var det knapt stillinger å sikte mot. Foreningens viktigste formål ble derfor å skaffe oppdrag for historikere og arbeide for at oppdragsforskere fikk akseptable betingelser. Styret utarbeidet en normalkontrakt og tilbød medlemmene hjelp ved kontraktsinngåelser. Målet var en åpen konkurranse om nye oppdrag, slik at yngre og ikke-etablerte kunne søke når universitetsmiljøene fikk henvendelser om mulige prosjekter. Den nye foreningen ble raskt en suksess. Etter to års drift lå medlemstallet rundt 170, og lokale avdelinger var opprettet i alle universitetsbyene. Kontakten ble sikret gjennom medlemsskriv, som fra 1985 ble til medlemsbladet HIFO-nytt.17

Formidling av nye oppdrag utgjorde en betydelig del av stofftilfanget i medlemsbladets første årganger; markedet viste seg å være bedre enn noen hadde forventet. Samtidig viste medlemsveksten at etterspørselen etter oppdrag kunne komme til å bli betydelig. Det var behov for en utbygging av organisasjonen og en gjennomtenkning av foreningens strategi. Det var slett ikke opplagt hvilken vei HIFO skulle ta. Flere alternativer for framtidig organisering ble foreslått i en grundig utredning fra styret i 1985. Utbyggingen av HIFO til en allmenn nasjonal historikerforening var ett av forslagene, men styrets preferanser gikk i en annen retning. De ønsket en forskningsstiftelse, som i sin mest radikale form innebar en fullstendig omorganisering der HIFO inngikk i et fast samarbeid med de historiske instituttene. Dette ville kreve en grunnbevilgning som kunne dra virksomheten i gang, og deretter en fast organisering av oppdragsformidlingen.18

En så radikal omorganisering ble møtt med adskillig skepsis, og den ble ikke gjennomført. I lokallagene i Bergen og Trondheim var ønsket uttrykkelig å beholde HIFO som en selvstendig og ikke-hierarkisk medlemsforening. Ulike andelslag og stiftelser kunne man gjerne opprette, men «la de som skal arbeide der gjøre grovarbeidet og ikke drep foreningen med det».19 Men i Oslo ble en betydelig arbeidsinnsats lagt ned i de neste årene for å etablere samarbeid med Historisk institutt ved UiO og få innpass i den regionale forskningsstiftelsen som var under etablering. Når entusiasmen etter hvert avtok, hang det sammen med en manglende interesse fra forskningsstiftelsenes side, men også med skepsis innad i HIFO.20

I tillegg til stiftelsesplanene var det også et annet tiltak som startet opp i 1985, og som skulle vise seg å være mer levedyktig. Fra starten hadde faglige seminarer vært en del av den nye foreningens virksomhet. De yngre historikerne ønsket arenaer for faglig diskusjon som var mindre autoritære i formen enn seminarer i regi av de historiske instituttene. HIFO i Trondheim tok initiativ til det første landsomfattende HIFO-seminaret, som ble holdt på et konkursrammet hotell i Oppdal i november 1985.

«Historikernes rikssamling»

Den organisatoriske nyorienteringen som foregikk i historiefaget på 1980-tallet var langt på vei et resultat av studenteksplosjonen på 1960- og 70-tallet. I første omgang førte den til flere nyansettelser ved universitetene. For å dekke undervisningsbehovet ble en ny stillingskategori opprettet, universitetslektorater, og de profesjonelle historikernes antall økte. I neste omgang vokste det fram en tallrik generasjon av unge historikere med sterk motivasjon for faget og minimale sjanser for fast ansettelse. Veksten fikk også betydning for innholdet i faget, med større faglig mangfold, bindestrekshistorier og med det fulgte en bekymring for fragmentering av faget.

Den norske utviklingen var ikke noe særtilfelle; tilsvarende endringer fant sted overalt i den vestlige verden. Sekstitallets studenteksplosjon var resultat av de store barnekullene fra 1940-tallet og den alminnelige satsningen på utdanning i etterkrigstiden. Overalt var den yngre generasjonen mer eller mindre preget av begivenheter og kultur som forbindes med 1968. Mange deltok også aktivt i de nye bevegelsene og ble sentrale i etableringen av bindestrekshistorier som kvinnehistorie og arbeiderhistorie. Forholdene var fredelige i Norge, som også beholdt en større grad av faglig samstemthet enn i nærliggende land der generasjonskløft, klasseforskjeller og politisk uenighet i langt større grad kom til å polarisere historikermiljøene. I flere land fikk disse spenningene varige institusjonelle resultater. Tidsskriftene Den jyske historiker i Danmark, tyske Geschichte und Gesellschaft og britiske History Workshop Journal fortsatte i en årrekke som uttrykk for de fagkritiske og motkulturelle bevegelsene fra 1970-tallet; de to sistnevnte utgis fortsatt.21

I et komparativt perspektiv framstår det norske historiefaget som et miljø med stor grad av faglig enhet. I nordisk sammenheng er det ifølge Jan Eivind Myhre Danmark som utgjør den motsatte ytterligheten med det mest heterogene og splittede historiefaget, mens Sverige befinner seg i en mellomstilling.22 Marte Mangset har sammenliknet fagforståelsen blant norske historikere med franske og engelske fagfellers, og basert på intervjuer fra 2005 har hun identifisert flere interessante særtrekk. Hun fant for det første at ensomhet, frihet og langsom faglig modning i arkivene ble sett som sentrale idealer for en norsk historiker. For det andre registrerte hun en tydelig og samstemt avgrensning mot samfunnsvitenskapene, som mange uoppfordret brukte som kontrast for å beskrive eget fag. Selv om de nokså enstemmig definerte historie som et humanistisk fag, syntes de heller ikke å være særlig åpne mot faglige impulser fra de humanistiske fagene for øvrig. Den strenge disiplinære avgrensningen står i motsetning til tradisjonen fra tidligere generasjoner, der lingvistikk, demografi, statistikk og strukturelle perspektiver gjerne ble inkludert.23 Tendensen til en klarere grensedragning omkring historiedisiplinen bekreftes også av Myhre. På 1960- og 70-tallet var forholdet til samfunnsfagene mer uavklart med mer samarbeid, flere diskusjoner og tydelig faglig påvirkning. På 1990-tallet var disiplinen mer konsolidert med sterkere avgrensning mot samfunnsvitenskapen.24

Den sterke og enhetlige disiplinforståelsen blant norske historikere kan et stykke på vei forstås i lys av institusjonelle og samfunnsmessige forhold. Mangset peker på at samfunnsvitenskapenes etablering og sterke vekst i etterkrigstiden representerte en ny konkurranse for historikerne og utfordret historiefagets tidligere stilling som fortolkere av det norske samfunnet. Kandidater fra historie møtte til og med økt konkurranse fra samfunnsvitere på sitt tradisjonelle arbeidsmarked i skolen. Historikerne kan dermed ha opplevd det som mer nødvendig å presisere det ene fagets særmerker i form av tradisjonelle disiplinidealer, som har stått fast til tross for betydelige institusjonelle endringer. En egalitær universitetsstruktur, mindre konkurranse mellom miljøene og mindre press fra stat og arbeidsliv har gjort dette mulig.25

Myhre diskuterer hvorfor generasjonsmotsetningene i det norske historiefaget ikke ga seg større uttrykk. Han antyder at noe av forklaringen kan ligge i den norske historikerstandens sosiale sammensetning. I den etablerte generasjonen var det færre som hadde akademikerbakgrunn, men relativt mange som kom fra den jevne middelklassen med fedre som var lærere eller gårdbrukere. Avstanden til ungdommens ideologier og motkulturelle initiativer kunne dermed oppleves som mindre enn i miljøer dominert av akademikersønner (og -døtre).26 Samtidig var bekymringen for en fragmentering av faget uttalt på 1980-tallet, og det kan nok også ha bidratt til et ønske om integrering av ungdomsgenerasjonen. Historiefagets enhet ble utfordret av et større mangfold av teorier og forskningsretninger, tverrfaglige sentre og nye deldisipliner, som potensielt kunne true enheten i faget.

Situasjonen på 1980-tallet aktualiserte spørsmålet om historikernes organisasjonsforhold. Veksten i faget tilskyndet en sterkere reformprosess i egalitær retning i Norsk komité, og det ble tatt til orde for en nyorganisering av hele standen med inkludering også av de unge i HIFO.27 To viktige initiativer ble tatt. For det første tok Norsk komité for historisk vitskap opp igjen den gamle tanken om nasjonale historikermøter. Ettersom Trondheims-avdelingen sto for tur til å ta over lederskapet fra 1988, ble det den som skulle ønske velkommen til de første norske historikerdagene i 1989.28 Det andre initiativet kom fra Den norske historiske forening henvendt til HIFO og Norsk komité. Det var en invitasjon til samtaler om en mulig samordning av historiefagets ulike organisasjoner. En arbeidsgruppe med dette formålet ble nedsatt i 1987 med én representant for hver forening. Arbeidsgruppen ble ledet av Ole Kristian Grimnes, som representerte Norsk komité og også var redaktør av Historisk tidsskrift. Det første målet var å presentere en foreløpig innstilling i god tid før de planlagte historikerdagene. Komiteen fungerte fram til konstitueringen av det nye HIFO i 1990.29

Den første innstillingen fra Grimnes-komiteen ble presentert et halvt år før historikerdagene.30 Komiteen skisserte to alternativer for framtidig organisering: En profesjonsmodell basert på individuelt medlemskap etter mønster av HIFO, og en rådsmodell med representasjon fra institusjoner som produserte og formidlet historie på akademisk nivå. Tanken med sistnevnte var at de to eldste foreningene skulle oppløse seg selv, mens HIFO skulle inngå i rådet på linje med historiske institutter, forskningssentre og arkivinstitusjoner. Hver enhet skulle velge én representant til rådet, som fikk det øverste ansvaret for et sekretariat, tidsskriftredaksjoner og eventuelle særutvalg.

I HIFO var det delte meninger om den videre veien. Diskusjonen på årsmøtet i januar viste at det var adskillig uenighet og tvil om den framtidige organiseringen.31 Flere i Oslo-miljøet synes å ha foretrukket en rådsmodell for å bevare HIFO som en sterk pådriver for oppdragsforskningen. Fra lokallagene var det først og fremst bekymring for at den egalitære HIFO-kulturen kunne gå tapt i en mer topptung medlemsorganisasjon: «HIFO har alt å tape – de andre foreningene har ikke mye å gi».32 Noen enighet ble ikke oppnådd i denne omgangen, og diskusjonen fortsatte. Først under diskusjonen i Trondheim ble det klart at stemningen gikk i retning av en bred medlemsorganisasjon.33

Det nye HIFO

Historikernes organisasjonsforhold kom opp som en del av historikerdagenes program. Spørsmålet ble omfattet med stor interesse; oppslutningen om møtet var stor, og diskusjonen var livlig. Mange uenigheter gjensto, men utfallet av selve modellvalget var likevel ganske klart. Selv om det ikke var noen avstemning, var Grimnes-komiteen ikke i tvil om mandatet da den fortsatte arbeidet med en endelig innstilling. Det var medlemsalternativet som skulle utredes videre. De eksisterende foreningene skulle oppløses og en ny, nasjonal medlemsorganisasjon dannes. Videre ble det lagt vekt på at enkelte symboler burde bevares for å antyde kontinuiteten med de tidligere foreningene. Den nye foreningen skulle derfor beholde det eldste foreningsnavnet, «Den norske historiske forening», men også forkortelsen HIFO og selve organisasjonsstrukturen fra den yngste.34

Medlemsbetingelsene viste seg å være det vanskeligste enkeltspørsmålet å avklare i denne prosessen. Mange mente at HIFOs krav om historie hovedfag eller magistergrad var for ekskluderende. For HIFO hadde strenge medlemsbetingelser vært viktig for å gi en større tyngde til de frie oppdragshistorikerne. På et langt tidligere tidspunkt var det til og med enkelte som mente at opptakskravet måtte være doktorgrad.35 For de profesjonelle historikerne stilte det seg annerledes; de ønsket å nå bredt ut, og ikke minst til skolens historielærere. Historikerne i Tromsø var de som gikk lengst i ikke-elitistisk retning. De ønsket et subjektivt medlemskriterium: Åpning for alle som selv oppfattet seg som historiker eller historieinteressert.36 Historikerne i Oslo var mindre kategoriske, men hellet i retning av hovedfag som kriterium. HIFO sto fast på hovedfagskriteriet, men med utvidelse for hovedfagsstudenter og åpning for andre som kunne dokumentere en innsats i historiefaget uten å ha hovedfag.37 Det var disse kriteriene som ble vedtatt da Den norske historiske forening – HIFO – holdt konstituerende generalforsamling i Riksarkivbygningen den 11. mai 1990.

Om Norsk komité for historisk vitskap var et selvsupplerende oligarki, kan det nye HIFO snarere kalles et polyarki, de mange makters styre.38 Trekk som Langholm registrerte som svake tendenser i Norsk komité, akselererte raskt i det nye HIFO. Desentraliseringen kommer til uttrykk gjennom lokalavdelingene, som har vokst i antall, aktivitetsnivå og innflytelse. I dagens HIFO er det hovedfaget/mastergraden som markerer status. Øvrige forskjeller i status er knapt til å få øye på. Feminiseringen skjøt naturlig nok fart da den yngre generasjonen slapp til som resultat av sammenslåingen.

Kanskje ble det valgte styret langt fra så sterkt som enkelte så for seg på forhånd. Det har verken hatt ambisjon om, eller mulighet til, å påvirke prioriterings- og fordelingsspørsmål innenfor historieforskningen, slik ønsket var på 1970-tallet. Kravet om autonomi og styrket økonomi var uttalt fra lokallagene fra starten, og antallet har vært i jevn vekst. I siste tiårsperiode har det ligget på ti eller elleve, og de fleste er aktive som historieformidlere i sine regioner. De lokale miljøene har også hatt stor grad av autonomi i planleggingen og gjennomføringen av historikerdagene. Årsrapporter og årlige møter mellom styret og lokallagslederne har vist et stort mangfold av initiativer fra selvdrevne enheter omkring i landet. I tillegg til styret og lokale avdelinger var det fra 1999 en selvstendig og selvdreven skoleseksjon med eget budsjett og årlige arrangementer. Oppdragshistorikerne har aldri dannet egen seksjon, men har flere ganger tatt initiativ til egne nettverk.39

I de første 16 årene var foreningen forankret ved Historisk institutt i Oslo. Her hadde den kontor og sekretariat, og også styret var dominert av folk fra Oslo og østlandsområdet. Men redaktøren hadde tilhørighet i annen landsdel, det var tradisjon fra første stund. Antallet styrerepresentanter «utenfra» økte etter hvert til fire, men først fra 2006 ble organisasjonen flyttet ut av Oslo og Østlandet. Kontor, sekretær, leder og et flertall av styremedlemmene fikk nå tilhørighet i Bergen. Dette ble starten på en rulleringsorden i HIFO. Etter seks år i Bergen ble hovedsetet flyttet til Tromsø, før det igjen ble etablert i Oslo i 2015. Også tidligere hadde det vært en geografisk spredning i styret, og selv tunge verv som nestleder og kasserer hadde vært utplassert. Medlemsbladets redaksjon hadde rullert allerede fra 1990, fra Trondheim til Tromsø og Bergen, tilbake til Tromsø og endelig til Oslo fra 2014. Hver redaksjon har satt sitt særlige preg på bladets innhold og lagt til kvaliteter som til sammen har skapt dagens velutstyrte publikasjon.

Ifølge vedtektene er HIFOs fremste formål «å utvikle historiefaget, fremme historisk bevissthet og kontakt og fellesskap i historikermiljøet».40 Medlemsbladet har vært en av flere kanaler for å realisere dette ved å informere om viktige begivenheter i faget og tilby et forum for faglig diskusjon. Også HIFOs priser ble innstiftet for å fremme historisk bevissthet og faglig kvalitet. De to første ble vedtatt i forbindelse med foreningens 125-årsjubileum i 1994, finansiert av jubileumsgaver fra to store forlag. Aschehoug ga 75 000 kroner fordelt på fem stipender til nyutdannede historikere med sikte på publisering. Finansieringen ble fra 1999 tatt over av Fritt Ord. Formidlingsprisen (Sverre Steen) var i utgangspunktet på 10 000 kroner og ble delfinansiert av Cappelen fram til 2001.41 Anmelderpris til beste bokmelding ble foreslått på årsmøtet og delt ut første gang i 1999. Fra 2010 ble den erstattet av HT-prisen for det mest nyskapende bidrag til Historisk tidsskrift.42

Ikke minst viktig for å fremme historisk bevissthet og kontakt og fellesskap var de ulike faglige møteplassene som i HIFOs regi eller medvirkning ble holdt på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. De årlige historiedagene ble fra 1990 den viktigste møteplassen på tvers av institusjonelle, geografiske og faglige skiller. Med unntak av år da Norge var vertsnasjon, var de internasjonale kongressene i regi av CISH mindre viktige. Den norske deltakelsen var lav, og bare ytterst få deltok med innlegg.43 Viktigere var de nordiske historikermøtene, men også her var den norske deltakelsen varierende. I utgangspunktet fortsatte de internasjonale konferansene å være universitetsmiljøenes ansvar, selv om HIFO gradvis fikk en større rolle, fra Det nordiske historikermøtet i Oslo i 1994 via verdenshistorikerkongressen samme sted i 2000 til det nordiske møtet i Tromsø i 2011. Fra 2011 har HIFOs styre også gjort seg sterkere gjeldende med egne initiativer, ikke minst i stiftelsen av Nordisk historikerkomité i 2013 og opptak av Nordic History Studies som fullverdig internasjonalt organisasjonsmedlem i CISH fra 2015.44

Fra HIFO-seminar til Historikerdager

Da HIFO inviterte til det første HIFO-seminaret på Oppdal i 1985, var de viktigste faglige møteplassene fortsatt nordiske. I tillegg til de nordiske historikermøtene kom også fagkonferansene i historisk metodelære, som ble startet i 1965. Faglig var de først motivert av det økte behovet for metodeundervisning som fulgte med de store studentkullene og utfordringer fra de nye samfunnsfagene og sosialhistorien. Men en rent teknisk metodediskusjon ønsket man ikke; det ble presisert at metodelære måtte skje innenfor en vitenskapsteoretisk analyse av historieforskningen. Konferansene fikk dermed ganske snart karakter av «vitenskapsteoretisk nyorientering og metodiske drøftinger blant historikerne per se».45

Metodekonferansene ble arrangert hvert år fram til 1981, og deretter hvert annet år fram til 1989. De skapte nær kontakt mellom nordiske historikere med særlig interesse for historieteori og styrket den faglige identiteten i relasjon til andre fag.46 For de fleste HIFO-medlemmene i dag gir de ingen andre assosiasjoner enn kanskje skriftserien Studier i historisk metode, som lenge opptrådte på pensumlister og dessuten var til salgs gjennom HIFO. For mange i den første HIFO-generasjonen var de velkjente, gjennom omtale eller egen deltakelse, og de satte sitt preg på deres forventninger til hva HIFO-seminarer burde være. De ble dessuten historikere i en tid da fagkritikk og teoridiskusjoner preget universitetsdebatten i mange fag og stimulerte til diskusjoner av den typen som metodekonferansene bød på. Også sosiologenes vinterseminar ble framhevet som et forbilde; historikerne trengte nasjonale møteplasser der nye tendenser og problemer innenfor historieforskningen kunne drøftes av fagets utøvere uansett institusjonell tilknytning. Ifølge rapporten fra det første seminaret i 1985 var formålet «å bidra til å løfte taket og øke bredden innen den norske historieoffentligheten».47

Seminaret i Oppdal slo an tonen for hva HIFO-seminarene skulle være: en blanding av høye faglige ambisjoner og en løssluppen sosial kultur. To temaer sto på programmet. Ett var teoretisk, mentalitetshistorie; ett var mer av praktisk-metodisk art og dreide seg om EDB i historikernes hverdag. Seminaret foregikk på et konkursrammet hotell og har gått over i historien som en av HIFOs mer spesielle erfaringer. Det var der Agaton Sax-prisen ble innstiftet, en vandrepokal i plast som gikk på omgang fra arrangør til arrangør. Også tradisjonen med selvprodusert underholdning i form av uhøytidelige konkurranser ble startet her.48

Men faglig var det seriøst nok. Jarle Simensen åpnet med en teoretisk drøfting av mentalitet og var kritisk til begrepets metodiske og analytiske brukbarhet. Samtidig så han det også som en fruktbar impuls i retning kulturhistorie, et påfallende forsømt felt innenfor faget. De mange innleggene som fulgte ga nettopp spesifikke eksempler på kultur. Innleggene ble senere trykket i en rapport, Mentalitetshistorie: muligheter og problemer, som var den første utgivelsen i foreningens regi.49 Reaksjonene i ettertid var preget av begeistring. Dette var et nytt og samlende forum av et slag som manglet i det norske historikermiljøet. Noe faglig overmot fantes det vel også, som når en av deltakerne mente at man her befant seg i «forskningsfrontens fremste linje».50 Det var ingen tvil om at dette var en faglig og sosial møteplass som den unge foreningen ville gå videre med.

Etter Oppdal ble årlige HIFO-seminarer arrangert i henholdsvis Sel, Bergen og Sogndal, og deretter ytterligere to i det nye HIFOs regi, før Tromsø inviterte til de andre historikerdagene i 1992. Det faglige særpreget fra Oppdal ble mer eller mindre beholdt, med et begrenset deltakerantall og ett hovedtema som i sin helhet ble diskutert i plenum. De faglige temaene var som regel av historieteoretisk eller mer overgripende art.51 Også kulturen fra det første Oppdal-seminaret fortsatte med uhøytidelige konkurranser og utdeling av Agaton-prisen. Anekdoter fra disse tidlige seminarene verserer fortsatt i rikt monn i HIFOs gründergenerasjon.52

Noe av særpreget ved seminarene forsvant etter hvert som historikernes antall økte og gründergenerasjonen ble eldre. Seminaret i Farsund i 1994 markerer avslutningen for HIFO-seminarene av gammel type. Det var siste gang hele seminaret kretset omkring ett hovedtema og all diskusjon foregikk i plenum. Temaet var nasjonalisme og nasjonal identitet, og innlederne forholdt seg aktivt til den debatten og teoriutviklingen som foregikk internasjonalt.

Tonen på seminaret var imidlertid en annen, mente Knut Sprauten som rapporterte i HIFO-nytt. Diskusjonsformen hadde en annen karakter enn på de første HIFO-seminarene med formell talerliste og få deltakere i debatten. I hovedsak var det de veletablerte som okkuperte talerstolen. Han kommenterte også den tydelige mannsdominans blant innlederne: Ni menn og bare én kvinne. I tillegg var samtlige seks deltakere i den avsluttende paneldiskusjonen menn. Også den sosiale kulturen hadde blitt en annen. Løssluppenheten fra de tidligere seminarene var betraktelig bleknet. Tidligere års «karnevalsløyer» ble ikke arrangert og Agaton-prisen ikke delt ut. Sprauten så kulturendringen som uttrykk for at de toneangivende i foreningen ikke lenger var så unge. De var selv blitt en del av det faglige maktapparatet og trengte ikke lenger signalisere opposisjon og motkultur. Tiden var simpelthen moden for å begrave Agaton-tradisjonen for godt.53

I utgangspunktet hadde de nasjonale historikerdagene en ganske annen form enn HIFO-seminarene. Det var større konferanser med et mer variert program og et visst offisielt preg. På de første to historikermøtene var det flere sesjoner, og alle ble holdt i plenum. Det tredje møtet i Bergen 1996, som foretok det ukommenterte navneskiftet fra historikerdager til historiedager, var også det første som organiserte store deler av programmet i parallelle sesjoner.54 Bare den første ettermiddagen foregikk i plenum, der bortimot tre timer var avsatt til hovedtemaet «Arven etter Jens Arup Seip». Året etter åpnet også HIFO-seminaret for forslag til frie temaer og flere parallelle delsesjoner.55 Etter hvert var det vanskelig å se forskjellen på HIFO-seminarer og Historikerdager, og det var få som protesterte da styret foreslo å oppheve dette skillet etter de sjuende Historiedagene i Tromsø i 2008. «Norske historiedager» skulle heretter være normalbetegnelsen for HIFOs årlige historikermøter.56

Med frie emner og parallelle sesjoner ble historiedagene preget av et større faglig mangfold, mens hovedtemaene i plenum ble avskrevet med knappere tilmålt tid. De mange delsesjonene sørget utvilsomt for at langt flere slapp til med faglige innlegg, og seminarene fikk dermed en langt bredere faglig profil. På den andre siden vendte deltakerne hjem med færre overgripende diskusjoner som alle hadde tatt del i. Også de sosiale innslagene på seminarene fikk gradvis samme form med mottakelser, ekskursjoner og historisk pub. Det viktigste sosiale samlingspunktet ble en avsluttende festmiddag med taler, prisutdelinger og finkulturelle innslag. Hvilken virkning fikk dette for Historiedagene som samlende møteplasser omkring faglige diskusjoner av overgripende art, på tvers av ulike perioder og spesialiserte deltemaer?

En samlende fagoffentlighet?

De første Historikerdagene i 1989 var preget av faglig bredde og referanser til felles historiefaglige normer. Alle de fire sesjonene foregikk i plenum, og i hver sesjon ble temaene gjenstand for kritisk og historiografisk problematisering. Francis Sejersted åpnet med et kritisk perspektiv på norsk historieforskning ved inngangen til 1990-årene.57 Jarle Simensen kritiserte den manglende internasjonaliseringen i nyere historieforskning, og etterlyste mer komparasjon, transnasjonalitet og relatering til internasjonal fag- og teoridebatt.58 Ståle Dyrvik analyserte fagmiljøets reaksjoner på nyere bokverk om Norge under foreningstiden 1536–1814, og han konkluderte med at tidsskriftredaksjoner og anmeldere hadde forsømt «å utnytte dei fire bokverka til å få i gang ein meir prinsipiell debatt om mål og meining i foreiningstida».59

Reaksjonene i etterkant tyder på at diskusjonene på de første Historiedagene ble oppfattet som viktige. De fleste foredragene kom på trykk i Historisk tidsskrift eller Heimen, og HIFO-nytt ga bred omtale i form av referater og vurderinger av de ulike sesjonene.60 Heller ikke for historikere som var fraværende i Trondheim, var det vanskelig å få innsikt i det som hadde foregått. Selv om det sjelden nådde opp til samme kvantitative nivå som i 1989, er det likevel tydelig at HIFO i den første perioden la vekt på formidlingen fra de årlige arrangementene. Det skjedde gjennom informasjon, kommentarer og debatt i medlemsbladet, og en sjelden gang ved publisering av innlegg som ble oppfattet som særlig vesentlige.61

Med flere parallelle sesjoner fikk Historiedagene en langt større faglig bredde, men formidlingen fra konferansene ble vanskeligere. De fleste faglige diskusjonene foregikk i mindre, parallelle sesjoner, og knapt noen kunne ha full oversikt over alt som skjedde. Dette kan ha bidratt til at rapporteringen i medlemsbladet fra de årlige arrangementene ble mer sporadisk utover på 1990-tallet. Programmet og detaljer om påmelding ble jevnlig formidlet gjennom bladet, men i mange år var det nesten slutt med informasjon og kommentarer om Historiedagene i etterkant. Dekningen av historiedagene ble tatt opp igjen fra 2008, med informative rapporter også om de faglige innslagene.62 Men ofte fikk de sosiale aspektene den bredeste dekningen, mens informasjonen fra sesjonene var sparsom.

Med flere parallellsesjoner ble det gjerne ikke plass til mer enn én plenumssesjon på to-tre timer. Men en rekke på mer enn 30 ulike HIFO-seminarer og Historiedager gjennom årene, og minst like mange plenumssesjoner, kunne det uansett gis muligheter for et bredt temavalg. Betraktet under ett er det imidlertid snarere en mangel på variasjon som er slående. To temaområder har hatt en dominerende plass i rekken av Historikerdager. Problemstillinger omkring historiefaget og historikerne er det ene, det andre er sesjoner mer eller mindre direkte tilknyttet nasjonale og konstitusjonelle jubileer.

Inkludert sesjonen i 1989 har historiefaget og historikerne vært hovedtema i hele ni plenumssesjoner: Oppdal 1995, Bergen 1996, Bø 1997, Lillehammer 1999, Kristiansand 2006, Bergen 2009, Bodø 2012 og Kristiansand 2018, og endelig blir det hovedtema i Tønsberg 2019. Vinklingen har vært ulik, fra kritiske blikk på den nye norgeshistorien i 1997 til selvransakelse med 22. juli som bakteppe i 2012.63 I noen av disse sesjonene har samfunnsvitere eller ikke-norske historikere blitt invitert, men de fleste har hatt et preg av egenevaluering med de fallgruvene og blindsonene det kan innebære.

Det andre er tema mer eller mindre direkte tilknyttet pågående nasjonale og konstitusjonelle jubileer, som det var ganske mange av i denne perioden. I tillegg til unionsoppløsningen i 2005, stemmeretten i 2013 og Grunnloven i 2014 ble det også markert at det i 2011 var 200 år siden Det kongelige Fredriks Universitet ble grunnlagt og i 2017 500 år siden Luther slo opp sine teser og innledet reformasjonen. Det nasjonale i disse begivenhetene berører på en særlig måte et annet hovedtema fra 1989, spørsmål om internasjonaliseringen av historieforskningen. De nasjonale jubileene har satt sitt preg på åtte hovedsesjoner. Enkelte har vært preget av et nasjonalt nærsyn, som også har møtt kritikk.64 Andre har sett de nasjonale begivenhetene i et internasjonalt perspektiv, som markeringen av grunnlovsjubileet i 2014.65

I tillegg til disse temaklasene har det vært mange hovedtemaer med mer løsrevne emner. Noen springer åpenbart ut av lokale interesser, som Stavanger 2015 med «Ressurser: energi, makt og mennesker», eller «Opplysning, utdanning, skriftkultur» i Volda 2016. I tillegg til sesjonen om «dansketida» i 1989 har ytterligere to sesjoner omhandlet tolkninger av spesifikke tidsperioder: «Nytt lys på okkupasjonshistorien» på Sjusjøen i 1990, og «Etterkrigstida i nytt lys – menneskesyn og fiendebilde» i Sogndal 2001. Mangfoldet er stort, men det er også temaer som glimrer med sitt fravær. Teoretisk-metodiske problemstillinger av den typen som var oppe på de første HIFO-seminarene, er svakt representert. Det er også ikke-norsk historie, som i høyden trekkes inn som sjeldne supplementer til andre temaer. Etter sesjonen i 1989 har heller ikke internasjonalisering blitt diskutert som selvstendig tema, ikke engang da «metodologisk nasjonalisme» ble et hett diskusjonstema blant historikere etter fagevalueringen i 2008.66

Var den sporadiske informasjonen i medlemsbladet et uttrykk for synkende interesse for det som foregikk på de årlige fagkonferansene? Gjennomføringen av arrangementene og oppslutningen om dem tyder overhodet ikke på det. HIFO-seminarer og Historikerdager var et fast innslag i historikernes årshjul og begivenheter preget av en intens faglig aktivitet og stor oppslutning. En grunn til fraværet av meldinger og debatter om de årlige fagmøtene kan imidlertid være den strukturen arrangementene fikk, med et økende antall parallelle sesjoner og mindre tid avsatt til fellessesjoner med diskusjoner om den typen spørsmål som binder faget sammen på tvers av ulike realhistoriske tema. De mange delsesjonene avspeiler stor interesse for å formidle fra egen forskning, bygge nettverk og rekruttere flere til å delta i eget fagfelt. De årlige fagsamlingene har lykkes i å knytte sammen miljøer fra ulike deler av landet som arbeider med liknende temaer. Å referere fra dette store mangfoldet år etter år er nesten en umulig oppgave. Samtidig kan det virke som om forventningene om mer overordnede og prinsipielle diskusjoner om sentrale faglige spørsmål ikke lenger er like påtrengende som i HIFO-seminarenes første tiår.

Kjønnsbalanse?

Ved åpningen av Det nordiske historikermøte i Oslo i 1994 fortalte Sivert Langholm om Den norske historiske forening, som dette året markerte sitt 125 års-jubileum. Blant annet kom han inn på mannsdominansen i de tidligste årene, som han kontrasterte med det sterkere innslaget av kvinner i det nye HIFO. Et positivt signal, vel verdt å markere ved jubileet, var at den første lederen i den nye foreningen var en kvinne, og enda til «en kvinnehistoriker».67

Langholms tale i 1994 er et av svært få tilfeller i medlemsbladet på at kjønnsforskjeller og kjønnsbalanse i historikernes institusjoner blir kommentert. Kanskje er det ikke så påfallende ettersom kvinnene helt fra starten har vært både synlige og aktive i HIFO. Selvsagt ble kjønnsbalansen endret med dannelsen av det nye HIFO når kvinneandelen i det gamle HIFO lå rundt 40 prosent på 1980-tallet, mens den i Norsk komité på samme tidspunkt var drøye fem prosent.68 Mer overraskende er det kanskje at feminiseringen av medlemsmassen deretter synes å ha stanset opp. Her mangler det sikker informasjon, fordi kjønnssammensetningen av medlemmene ikke har vært systematisk registrert og bare ytterst sjelden kommentert. Et holdepunkt gir likevel en sammenlikning mellom siste medlemsliste i HIFO-nytt i 1992 og den siste medlemsoversikten fra 2017.69 Til tross for en fordobling av medlemstallet, var kvinneandelen ved begge tellinger 30 prosent.70

Langt sterkere har kvinneandelen vært i foreningens sentrale verv. Også på dette punktet pekte Langholm på et trekk som viste seg å bli typisk. I de 30 årene den nye foreningen har vært virksom, har den vært ledet av kvinner i 18. I styret som helhet har kvinneandelen bare unntaksvis vært under 50 prosent, så på dette feltet har det ikke eksistert noe usynlig glasstak for kvinnene i historiefaget. En helt annen kjønnsubalanse er det derimot i de faglige bidragene på Historiedagene, med en nesten overveldende overvekt av mannlige innledere. På historikerdagene i 1989 var de fire hovedtemaene satt opp med til sammen 19 innledere hvorav én kvinne; Tine Bruland som snakket om norsk industrialisering i europeisk perspektiv. Ettersom dette var første gang dagene ble arrangert, og regien helt og holdent lå hos mannsdominerte Norsk komité, var det kanskje ikke så overraskende. I de frie foredragene, der initiativet var åpent, sto kvinner dessuten for to av tre framføringer. En tanke bedre var balansen neste gang historikerdagene ble arrangert, i Tromsø 1992. På de tre plenumssesjonene der var det i alt 13 innledere, hvorav tre var kvinner. Samtlige ordstyrere var også menn, og en mannlig historiker sto for avslutningsforedraget.

Gjennom årene har kjønnsbalansen variert en god del. Men det er likevel slående hvor motstandsdyktig hovedmønsteret har vært, til tross for stadig økning i kvinneandelen blant vitenskapelig ansatte og frie forskere. Et positivt unntak var de tredje Historiedagene i Lillehammer 1999, med full kjønnsbalanse i hovedsesjonen om «Historikernes rolle i samfunnet».71 Også møtet i Ålesund 2004 skiller seg ut. Her var det praktisk talt full kjønnsbalanse i hovedsesjonen «Møte mellom kulturar». I tillegg ble også en kvinne invitert til å holde det viktige sluttforedraget, sosiologen Grete Brochmann.72 De fjerde historiedagene i Oslo 2002, derimot, skiller seg ut med ett av de mest mannsdominerte innlederpanelene. I to hovedsesjoner, «Norges unionshistorie i 700 år» og «Historisk perspektiv på globaliseringen», var det til sammen 12 innledere, hvorav bare én kvinne.73

Til tross for store variasjoner fra år til år har den langsiktige tendensen likevel vært en kvinneandel på vei oppover. Etter 2010 har andelen kvinner i plenumssesjonene aldri ligget lavere enn 20 prosent, som den gjorde på møtet i Stavanger 2015. Seks kvinner av i alt 30 innledere holdt faglige innlegg i de tre parallelle heldagssesjonene. Dette er overraskende lavt, men er ikke typisk for situasjonen det siste tiåret. Tre av arrangementene har hatt det man i samfunnet for øvrig kaller en god kjønnsbalanse, mellom 40 og 60 prosent: Oslo 2014, Volda 2016 og Kristiansand 2018. En enkelt gang har kvinner også fått dominere en hel hovedsesjon. Det var i Sogndal i 2013, der temaet talende nok var «Stemmerett, demokrati og kjønn kring 1900».74 Også avslutningsforedraget ble for annen gang holdt av en kvinne; statsviteren Liv Tønnessen ble invitert for å snakke om «Kvinnene og den arabiske våren».75

Kanskje er et nytt mønster nå i ferd med å bli normalen. Uansett kan det være grunn til å diskutere den kjønnsarbeidsdeling som trer fram, der kvinnene tidlig var godt representert i foreningens styreverv, mens de i liten grad gjorde seg gjeldende i de tyngre faglige sammenhengene. Hvorfor har dette skjedd i en forening der også kvinnene har vært aktive som historieforskere, og der stadig flere også har doktorgrad? Har kvinnene skilt seg ut ved svakere faglig nivå, mindre faglig bredde eller mindre pågående synlighet i større fagdiskusjoner? Var kvinnene selv motvillige til å ta utfordringene når de fikk sjansen? Eller ble kanskje fagområder der mannlige historikere var i flertall, oppfattet som mer generelle og overgripende i valget mellom hovedtemaer på historiedagene? Kan de separate nordiske kvinnehistorikermøtene ha bidratt til en ytterligere skjevfordeling ved at spørsmål om kvinne- og kjønnshistorie har vært holdt utenfor de norske Historiedagene? Ofte har kvinnene i større grad vært representert i delsesjonene. Kan det ha sammenheng med at de selv har hatt muligheten til å foreslå sesjoner?

Dette er kompliserte spørsmål som er for omfattende til å diskuteres nærmere i denne artikkelen. Det er imidlertid påfallende i hvor liten grad den skjeve kjønnsbalansen overhodet er blitt kommentert. De to nevnte ytringene fra 1994, Sivert Langholms og Knut Sprautens, er praktisk talt de eneste som tar dette opp før i de aller siste årene. Ikke minst er det tankevekkende at kvinnene i faget inntil helt nylig har holdt en så lav profil i spørsmål om kjønnsbalanse og likestilling.76 Det var to menn i medlemsbladets redaksjon som i 2009 bekymret seg over en fallende kvinneandel blant masterstudentene i historie. Nasjonal statistikk viste at andelen kvinner blant uteksaminerte historiekandidater ved landets universiteter hadde gått sterkt tilbake de siste ti årene. Mens halvparten av kandidatene var kvinner i 1999, var andelen sunket til en tredjedel i 2008. Særlig lavt lå NTNU, som for hele perioden hadde en kvinneandel på 33 prosent. Høyest lå Tromsø med et snitt på 48 prosent.77

Kjønn kom også til å bli et tema i en skarp debatt om diskusjonskulturen i faget som utspilte seg i HIFO-nytt omkring årtusenskiftet. I et diskusjonsoppspill spurte Ellen Schrumpf, HIFOs daværende leder, om ikke diskusjonskulturen i faget iblant var unødig krass og aggressiv. Hun viste til ulike eksempler fra bokmeldinger og opposisjonsinnlegg der hun mente at kritikk av fagfeller hadde fått en unødvendig antagonistisk og lite konstruktiv form.78 Ytringen ble umiddelbart fulgt opp av Kåre Lunden, en av fagets mest diskusjonsglade nestorer. Han avviste hele problemstillingen, og advarte mot en forflating av den kritiske debatten som han hevdet at særlig kvinnene i faget representerte. Motforestillinger til debattens skarpe tone så han som ensbetydende med kvinners tendens til å ville unngå faglig uenighet og innføre en kritikkløs gruppetenkning i faget.79 Det var ikke første gang diskusjonskulturen i faget var oppe til diskusjon. Noen år tidligere hadde Jarle Simensen reist en liknende diskusjon om anmelderkulturen i faget med mange av de samme argumentene som Ellen Schrumpf.80 Reaksjonen var da utelukkende bifallende, uten at kjønn overhodet ble tema i den etterfølgende debatten. Derimot førte det til opprettelse av en ny pris i 1997, som skulle hedre den beste bokmeldingen i det foregående året.81 Hvorfor ble reaksjonen så annerledes da en kvinne et par år senere fremmet en liknende kritikk?

Sluttord

I årtiene omkring årtusenskiftet 2000 framsto historiefaget i Norge mer enhetlig og faglig samstemt enn i flere land det er nærliggende å sammenlikne med. Grensedragningen mot tilstøtende fag var tydeligere, og særlig gjaldt det samfunnsvitenskapene som ofte ble tildelt rollen som historievitenskapens motpol. På flere sentrale punkter skiller denne disiplinforståelsen seg også fra en tradisjon i tidligere historikergenerasjoner, der åpenheten mot tilstøtende fag var større og motstanden mot teori og synteser mindre.

«Historikernes rikssamling» ved inngangen til 1990-tallet falt sammen med en tydeligere konsolidering av historiedisiplinen, og har antakelig bidratt til å dempe fragmenteringen av faget. Det er ikke sikkert at historiefaget og historikerstanden fortsatt hadde vært såpass samstemt i dag uten den tydelige tilstedeværelsen av HIFO og Historiedagene. Fortsatt er det sterke kontakter mellom historiemiljøene på gamle og nye universiteter og høyskoler, og pågående faglig kommunikasjon på tvers av ulike teorier og fagfelt. Ved 30-årsmarkeringen kan vi konstatere at samlingen kom på et gunstig tidspunkt, før de omfattende institusjonelle endringsprosessene som preger dagens vitenskapelige verden for alvor skjøt fart. En tilsvarende prosess i dag ville vært langt vanskeligere å få til og ville trolig heller ikke vært opplevd som like viktig.

Dette er en situasjon som dagens historikerstand burde ta på det største alvor. Dagens endringer innebærer en ny type institusjonell fragmentering av historievitenskapen der nasjonale og regionale tidsskrifter og forskingsfellesskap mister betydning. I stadig mindre grad kjenner historikere i samme arbeidsmiljø til hverandres publiseringer, deltar på de samme konferansene og har felles faglige referanser. Hvor lenge vil vi ha en felles forståelse av fagets grunnleggende verdier og normer i en grad som gjør det fruktbart å diskutere prinsipielle uenigheter på nasjonalt nivå? Er det rimelig å forvente at viljen til faglig samstemthet i det norske historikermiljøet vil være like tydelig sterk når historikerne i økende grad vil forholde seg til ulike fagkulturer og disiplinforståelser utenfor Norge?

HIFO burde invitere til en informert og åpen diskusjon om hvilken rolle nasjonale og regionale institusjoner kan og skal inneha i framtiden. Kanskje kan dagens endringer også by på nye former for kritisk fagdebatt og dempe tilløp til selvtilfredshet som kan oppstå i homogene, nasjonale fagfellesskap?

Litteratur

Banik, V. K. m.fl. (2018). Herrenes historie igjen?, Historikeren, 1, 6–10.

Beretning fra Det nordiske historikermøtet på Lillehammer 1948 (1949). Oslo: C. Tybring-Gjedde.

Bjørgum, J. (1986). HIFO-seminar om mentalitetshistorie, HIFO-nytt,1, 13.

Bøckman, H. (2005). Norge sett fra Norge, HIFO-nytt, 1, 15.

Dyrvik, S. (1989). Dansketida i nyare norsk historieskriving, Heimen, 93–99.

Eng, V. (2012). Selvransakelse under de norske historiedagene i Bodø 2012, Historikeren, 1, 7–9.

Grimnes, O. K. m.fl. (1989). CLIO på Dragvoll, Historisk tidsskrift, 4.

Erdmann, K. D. (2005). Toward a Global Community of Historians: The International

Historical Congresses and the International Committee of Historical Sciences. Berghahn Books.

Jordåen, R. (2010). HIFOs medlemsblad 25 år, Historikeren, 3, 4–5.

Jordåen, R. (2008). Norske historikerdagar i Tromsø 2008, HIFO-nytt, 3, 40–41.

Kjeldstadli, K. (2014). 200-årsjubileum – hva er det vi feirer?, Historikeren, 2, 14–21.

Langholm, S. (1970). Fagkonferanser om historisk metodelære, Historisk tidsskrift (svensk).

Langholm, S. (1994). Den norske historiske forening 125 år: Tale ved åningen av det 22. nordiske historikermøte, HIFO-nytt, 3, 41–43.

Langholm, S. (1995). Omkring et oligarkis opprinnelse og uforbederlighet. I Ø. Rian m.fl. (red.), Revolusjon og resonnement: Festskrift til Kåre Tønnesson på 70-årsdagen den 1. januar 1996. Universitetsforlaget, 269–292.

Lunden, K. (1999). Form og substans i historisk ordskifte, HIFO-nytt, 3.

Mangset, M. (2013). Historiefagets natur og nasjonal utdanningskultur, Historisk tidsskrift, 2, 203–230.

Mathiesen, H. O. & H. B. Aven (2015). Intervju med grunnleggerne av HIFO, Historikeren, 4, 8–17.

Myhre, J.E. (1999). Historikeren og sosiologen: En nervøs romanse, Nytt norsk tidsskrift, 4, 221-235.

Myhre, J. E. (2000a). Introduction: A Century of Nordic historical scholarship. I Meyer, F. & J. E. Myhre (red.) (2000). Nordic Historiography in the 20th Century. Oslo: Department of History, University of Oslo, 11–25.

Myhre, J. E. (2000b). «A strong common professional identity»: Professionalisation and the creation of a discipline in Norwegian historical scholarship in the 20th century. I Meyer, F. & J. E. Myhre (red.) (2000). Nordic Historiography in the 20th Century. Oslo: Department of History, University of Oslo, 184–214.

Olstad, F (2011, 5. desember). Innenfor eller utenfor nasjonen? Et forsvar for den «metodologiske nasjonalisme», [Blogg post]. Hentet fra Historieblogg https://www.historieblogg.no/?p=498.

Riste, O. (1970). Forskningspolitikk og historie, Historisk tidsskrift (svensk) 1970, 417–18.

Schrumpf, E. (1999). Debattkulturen i historiefaget, HIFO-nytt, 2, 11–13.

Sejersted, F. (1989). Norsk historieforskning ved inngangen til 1990-årene – et oppgjør med den metodologiske individualisme, Historisk tidsskrift, 4, 395–411.

Simensen, J. (1989). Internasjonalisering i historiefaget, Historisk tidsskrift, 2, 132–154.

Simensen, J. (1996). Anmelderkultur i historiefaget, HIFO-nytt, 3, 12–13.

Simensen, J. (2008). The Nordic Historians Conference of Historical Methods, Internasjonalisering i historiefaget : Global historie og norsk historie i transnasjonalt perspektiv (Vol. Nr. 13, Tid og tanke (trykt utg.)). Oslo: Unipub, 49–63.

Sprauten, K. (1994). De unge er blitt eldre. HIFO-nytt, 2, 14–15.

Svendsen, Å. (2001). Nasjonens behov og vitenskapens krav: Michael Birkeland og stiftelsen av Den norske historiske forening i 1869, Historisk tidsskrift, 3, 303–322.

Svendsen, Å. (2015). Halvdan Koht: veien mot framtiden. Oslo: Cappelen Damm.

Tjelmeland, H. (1988). Moral og politikk i historieskrivningen, HIFO-nytt, 4, 4–15.

Trettvik, A. M. (1996). Fra Historikerdager til Historiedager, HIFO-nytt, 6, 13–15.

Vollset, M. & M. Halsnes (2009). Historie mister jentene, HIFO-nytt, 3, 4–5.