Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
Åpen tilgang
(side 110-111)
Jubileumsessay
Åpen tilgang
«Historikernes rikssamling»?
Om historievitenskapens organisering og fagoffentlighet fra 1980-tallet til i dag
(side 112-129)
av Gro Hagemann
Artikler
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 130-166)
av Teemu Sakari Ryymin, Astri Andresen, Jan Heiret og Leidulf Melve
SammendragEngelsk sammendrag

En analyse av 361 doktoravhandlinger i historie fra universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, godkjent mellom 1969 og 2015, viser at historiefaget har blitt stadig mer mangfoldig når det gjelder hvilke aspekter av fortiden som studeres, og hva slags teoretiske perspektiver som anlegges i disse studiene. Historikerne har også blitt langt mer teoretisk og metodisk reflekterte i løpet av undersøkelsesperioden – og den nasjonale historien er mindre dominerende enn det en kunne forvente. Det er imidlertid ikke mangfold som preger historieavhandlingenes temporale orientering, eller historikernes kjønn: Kvinneunderskuddet er stort i lauget som fortrinnsvis studerer moderne historie.

An analysis of 361 doctoral dissertations in history, accepted at the universities of Oslo, Bergen, Trondheim, and Tromsø in the years 1969–2015, shows that the discipline of history has become increasingly diverse. This is particularly evident regarding what from the past is studied, and the theoretical perspectives applied to the study of the past. Historians have also become much more reflected regarding theories and methods, and national history is less dominant than one might expect. However, when it comes to the periods historians prefer to study, and the historian’s gender, the diversity is considerably narrower: Most historians – the majority of whom are male – prefer to study modern history.

Åpen tilgang
Den historiske allmenndannelse
Historiefaget i høyere/videregående skole, 1869–2019
Vitenskapelig publikasjon
(side 167-190)
av Fredrik W. Thue
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen drøfter historiens rolle i den høyere/videregående skolen fra 1869 til i dag både som et eget fag og som et integrerende perspektiv i læreplanen. Gjennom skolereformene av 1869 og 1896 ble latinskolen erstattet av en moderne middelskole og gymnas bygd på idealet om encyklopedisk allmenndannelse. Disse reformene la grunnen for et nært samspill mellom universitet og gymnas som strakte seg langt inn i etterkrigstiden. Humanistiske universitets- og skolefag ble gjensidig modellert etter hverandre og delte en «epistemisk nasjonalisme» av liberal type: Historien ble oppfattet som en universell utvikling mot høyere sivilisasjon, men hver nasjon tilegnet seg det universelle på sin individuelle måte. Derfor behøvde studiet av norsk historie, språk og litteratur et europeisk overlys i form av «verdenshistorie» og fagene engelsk, tysk og fransk. Samtidig inneholdt lærebøkene i historie fortsatt elementer av latinskoledannelsens historia magistrae vitae.

Fra 1930-årene begynte nye reformpedagogiske idealer å tære på forståelsen av historie som et «heldekkende», kronologisk organisert kunnskapsfag. Da gymnaset i 1974 ble avløst av den videregående skolen, endret historiefaget likevel ikke karakter over natten. Derimot tapte «det historiske» mye av sin bredere, integrerende rolle etter at pedagoger og samfunnsvitere vant definisjonsmakt over skolens overordnede læreplan. De siste tiårenes reformer har stadig sterkere understreket elevenes «kompetanser» og «generelle ferdigheter». En elevsentrert vekt på metode og historisk bevissthet har vunnet frem på bekostning av tradisjonelle kunnskapsmål. Utviklingen kan ses som symptomatisk for et bredere skifte fra et fremtidsorientert til et radikalt presentistisk «tidsregime».

The article examines the development of history as a subject and wider curricular perspective in the upper secondary school in Norway from 1869 to the present. The first decades of this period saw the sweeping replacement of the classic Latin school by a modern secondary school based on a historical, national and scientific curriculum. While mainly driven by democratic reforms within primary education, this transformation set the stage for a close cooperation between university and secondary school that lasted well into the post-World War II period. The university and school versions of history and other humanistic subjects closely resembled each other, converging in a liberal form of nationalism that imagined national history as an individual acquisition of a universal (i.e. European) civilizational process. However, while modelling history primarily as a continuous evolutionary process connecting past, present, and future, the school subject also contained remnants of an older, classicist image of history as magistrae vitae. From the interwar period, both these paradigmatic ways of seeing and appreciating history subtly lost ground, due both to the introduction of student-centred learning, the weakening of historicism in the humanities, and the growth of the social sciences. When a comprehensive secondary-school system superseded the continental-styled Gymnasium in the 1970s, history did not immediately change its content or pedagogical purpose, but lost some of its integral function within the curriculum at large. Later curricular reforms in 1994 and 2006 have increasingly emphasized the students’ general competencies and generic skills. A student-centred emphasis on historical method and consciousness has partly superseded a traditional definition of history as a chronological sequence of momentous events and processes in the past. The article suggests that this trend could be seen as indicative of a larger shift from a future-oriented to a radically presentist «regime of historicity» (François Hartog).

Debattartikkel
Åpen tilgang
(side 191-202)
av Helge Øystein Pharo

Historisk tidsskrift

2-2019, bind 98

www.idunn.no/ht

Historisk tidsskrift er Norges eldste vitenskapelige tidsskrift, stiftet 1871. Tidsskriftet er et sentralt forum for norske historikere og historisk forskning, og gir oversikt og grunnlag for forståelse av viktige samfunnsendringer. Tidsskriftet publiserer artikler, debatt- og kommentarbidrag og bokmeldinger.

Hovedredaktør

Frode Ulvund, Universitetet i Bergen

Redaktører

Dunja Blažević, Universitetet i Bergen

Sissel Rosland, Høgskulen på Vestlandet

Jo Rune Ugulen Kristiansen, Arkivverket

Redaksjonssekretær

Thomas Ewen Daltveit Slettebø, Universitetet i Bergen

Redaksjonsråd

Kristin Asdal, Universitetet i Oslo

Rasmus Glenthøj, Syddansk Universitet

Ruth Hemstad, Den norske historiske forening

Jan Thomas Kobberrød, Universitetet i Sørøst-Norge

Jakob Maliks, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Leidulf Melve, Universitetet i Bergen

Kari Aga Myklebost, Universitetet i Tromsø

Christine Myrvang, BI Handelshøyskolen

Ulrike Spring, Universitetet i Oslo

Redaksjonens adresse

Historisk tidsskrift

Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, UiB

Postboks 7805

5020 Bergen

ht@uib.no

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

Tidsskriftet utgis av Den norske historiske forening (HIFO) i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

© Universitetsforlaget 2019 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon