Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Stutthof-eksperimentet.

Norske politifanger i SS’ omskoleringsleir
The Stutthof experiment.
Norwegian police prisoners in an SS re-education camp
Dr. philos. 2005., Seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Den 8. desember 1943 forlot dampskipet «Donau» Oslo havn med 254 norske politimenn ombord. Dette var embets- og tjenestemenn, hvorav hovedparten var personer som okkupasjonsmakten betraktet som «upålitelige» og som var blitt holdt fanget siden Reichskommissar Terbovens aksjon mot det norske politiet samme år. Politifolkene endte til slutt opp i den såkalte «germanerleiren» i Stutthof ved Danzig (Gdansk). Her skulle de motta ideologisk og politifaglig opplæring i den hensikt å gjøre dem til lojale medlemmer av det fremtidige SS-kontrollerte norske «statsbeskyttelseskorps». Under det meste av politifolkenes opphold i Stutthof forsøkte SS, både med gulrot og pisk, å forme dem til troende nasjonalsosialister. Prosjektet ble en total fiasko. Fangegruppen stod imot det massive presset. De problemer dette prosjektet forårsaket, synliggjør blant annet spenningen som SS’ dobbeltoppdrag i Norge skapte. Organisasjonen skulle tjene som Reichskommissariats brutale sikkerhets- og represjonsapparat, samtidig som den gjennom institusjonsbygging og propaganda skulle vinne de raserene nordmennene for den storgermanske idé.

Nøkkelord: SS, okkupasjonshistorie, norsk politi, Stutthof, nazistisk ideologi.

On December 8, 1943 the SS Donau left Oslo harbour with 254 Norwegian policemen on board. The contingent consisted of those who were deemed «unreliable» and had been kept imprisoned since Terboven’s action against the Norwegian police that same year. The policemen were eventually transported to a «Germanenlager» near Stutthof concentration camp. Here, through intensive ideological instruction and enhanced SS police training, they were to be transformed into loyal members of the future SS-controlled Norwegian Staatschutzkorps.

The ultimate failure of the Stutthof experiment, as well as the preceding conflicts between Terboven and Himmler, the SS and the Norwegian police, and between various sections of the SS, gives an insight into the dual character of the SS in Norway and how racial ideology totally distorted the organisations perception of reality. It also reveals the different understandings amongst the Norwegian collaborators as to the future role of the police as well as the social, psychological and ideological factors that made it possible for the police prisoners to withstand the massive pressure exhorted by the camp leadership.

Keywords: SS, Norwegian occupation history, Norwegian police, Stutthof, Nazi ideology.

Den 8. desember 1943 forlot dampskipet «Donau» Oslo havn med 254 norske politimenn ombord.1 Dette var embets- og tjenestemenn som av okkupasjonsmakten ble betraktet som «upålitelige» og som var blitt holdt fanget siden Reichskommissar Josef Terbovens aksjon mot det norske politiet den 16. august samme år. Politifolkene endte til slutt opp i den såkalte «germanerleiren» i Stutthof ved Danzig (Gdansk), etablert på ordre av Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Her skulle de motta ideologisk og politifaglig opplæring for å gjøre dem til lojale medlemmer av et SS-kontrollert norsk «statsbeskyttelseskorps».

Problemer eksperimentet forårsaket synliggjør spenningen som SS’ dobbeltoppdrag i Norge skapte. Organisasjonen skulle tjene som Reichskommissariats sikkerhets- og represjonsapparat samtidig som den gjennom institusjonsbygging og propaganda skulle vinne de raserene nordmennene for den storgermanske idé. Dette skapte konflikter, ikke bare mellom Terboven og Himmler i synet på okkupasjonspolitikken i Norge, men også mellom de ulike SS-institusjonene, grunnet i de ulike og til dels motstridende oppgaver de var satt til å løse.

Under politifolkenes opphold i Stutthof forsøkte SS, både med gulrot og pisk, å forme dem til troende nasjonalsosialister. Planen var at de, etter en kortere tid i polititjeneste i utlandet, skulle vende tilbake til Norge som overbeviste og aktive forkjempere for ʻden nye tid’. Snart ble det også stilt krav om at de yngre skulle verve seg til fronttjeneste i Waffen-SS.

Prosjektet ble en total fiasko. Fangegruppen stod imot det massive presset.

Motstanden gir oss innsikt i hvordan inngrodde rolleoppfatninger innenfor den norske politietaten kolliderte med SS’ ideal om politimannen som ʻpolitisk soldat’. Den viser også at de norske politifolkene, til tross for at gruppen politisk sett var svært heterogen, i den pressede situasjonen klarte å mobilisere disse profesjonsidealene i en felles front mot nazifiseringsfremstøtene på en måte de ikke hadde klart i tjeneste hjemme i det okkuperte Norge.

Omskoleringsforsøket og dets fiasko viser også hvordan SS’ ideologi, med sin idealisering av nordmenns angivelig rene ʻnordiske’ rasekarakter, skapte helt urealistiske forventninger til propagandaens effekt, ja, hvordan den totalt forvrengte SS-ledelsens virkelighetsoppfatning.

SS’ ambisjoner i Norge

I lang tid var det å ʻforstå’ SS synonymt med å forstå organisasjonens patologiske ondskap. Ideologien ble gjerne avfeid som «nordisk nonsens» som bare tjente som tynt dekke over kynisk, instrumentell maktsyke og sadisme.2 I de siste tiårs internasjonale forskning har imidlertid SS’ ideologi som selvstendig motiverende faktor blitt tillagt langt større vekt. I dag hersker det en utbredt enighet om at innsikt i denne er avgjørende for å forstå organisasjonens virksomhet og prioriteringer.3 Nettopp Himmlers evne til å forene verdensanskuelse og maktpolitikk forklarer hvordan han holdt sammen et ytterst heterogent organisasjonsapparat som stadig ekspanderte og redefinerte sine oppgaver, poengterer for eksempel hans biograf Peter Longerich.4

For Himmler var SS en «nordisk orden» som ikke bare representerte en rasemessig, men også ideologisk elite og avantgarde.5 «En orden er et tett verdensanskuelsesfellesskap hvor medlemmene gir denne verdensanskuelsen total makt over sine liv,» heter det i et SS-skoleringshefte.6 Innenfor denne var den såkalt «nordiske rasetanke» navet; troen på eksistensen av en nordisk rase, dens overlegenhet og sivilisasjonsskapende og -opprettholdende misjon. Denne ideen var særlig utviklet av raseforskerne Hans F. K. Günther og Richard Walther Darré. Den siste fikk, som ansvarlig for SS-mennenes ideologiske skolering mellom 1931 til 1938, en avgjørende betydning for utviklingen av organisasjonens ideologi.7

Günther og Darré betraktet skandinaver, og spesielt nordmenn, som svært raserene og tilla dem derfor særlig fortjenestefulle kvaliteter, som erobringstrang, koloniseringsevner og enestående kulturskapende kraft. I den nyere forskningen er disse forestillingenes betydning for SS’ ambisjoner og aktiviteter rettet mot Norge og nordmenn, både før og under den tyske okkupasjonen, tillagt betydelig vekt.8 Det synes nå klart at Himmler ønsket at nordmennene var av særlig rasemessig verdi og derfor skulle vinnes for SS. Dette skulle gjøres ved opprettelsen av en norsk gren av SS’ statsbeskyttelseskorps og ved at denne lojale, norske SS-eliten gradvis skulle omforme landet til en SS-stat som deretter kunne inkorporeres i det storgermanske rike. Av alle de tyske instansene i det okkuperte Norge var det altså SS som hadde de mest ambisiøse og langsiktige mål. Dertil skapte opprettelsen av Reichskommissariat Norwegen særlig gunstige betingelser for å realisere dem.

For å løse sine oppgaver på en effektiv måte, uten samtidig å gjøre seg for avhengig av Wehrmacht, satte Reichskommissar Terboven mye inn på å sikre seg størst mulig eksekutivmakt uavhengig av de væpnede styrker. Dette var noe SS kunne gi ham. Som motytelse forlangte Himmler stor innflytelse og et tungt SS-nærvær i landet, blant annet ved opprettelsen av en Höhere SS- und Polizeiführer (HSSPF) i Norge. Denne innflytelsen ville han bruke til å realisere sine store ambisjoner med landet og dets innbyggere.9

Ved innføringen av en tysk sivilforvaltning i Norge ble det altså etablert et gjensidig avhengighetsforhold mellom Reichskommissariat og SS: Terbovens eksekutivmakt hvilte på SS, mens SS legitimerte sin tunge tilstedeværelse gjennom Reichskommissar-ordningen. Snart resulterte dette i rivninger og kompetansekonflikter. For de deler av SS-apparatet som var rettet inn mot å vinne nordmenn for den storgermanske tanke, skapte Terbovens bruk av Sipo/SD-apparatet i sin hardhendte represjonspolitikk problemer. Innenfor SS eksisterte det også spenninger mellom de delene av organisasjonen som skulle løse kortsiktige sikkerhetsspørsmål og de som arbeidet for å realisere de langsiktige storgermanske visjonene.10

Som tysk politisjef hadde Himmler stor innflytelse over det norske politiet. I september 1940 ble det opprettet et eget politidepartement ledet av Jonas Lie, hans mest betrodde norske samarbeidspartner. Dette var et institusjonelt arrangement uten sidestykke i det tysk-okkuperte Europa.11 Et annet avgjørende skritt ble også tatt den 25. oktober 1940, da Terboven gav ordre om at alle viktige tiltak fra norsk politi side måtte sanksjoneres av HSSPF Wilhelm Redieß.12

Under Lies ledelse ble det norske politiet gradvis omorganisert og sentralisert etter tysk mønster, med et eget statspoliti, ordenspoliti og kriminalpoliti som samarbeidet med de parallelle tyske politistrukturene. Hensikten fra SS’ side var å bevirke en sammensmelting mellom tysk og norsk politi. Som følge av en intensiv rekruttering talte politikorpset på begynnelsen av 1943 hele fem tusen mann, det høyeste antall noensinne.13 Både nye rekrutter og eldre politimenn mottok ideologisk og militær grunnopplæring av SS, og Jonas Lie fremmet i tillegg sammensmeltingsprosessen ved å fylle rekkene i SS’ norske eliteorganisasjon, Germanske SS Norge, med politimenn.14

Terbovens aksjon mot politiet

I norsk politi merket man et tiltagende press fra tysk hold om å forme etaten i tråd med det nye SS-idealet.15 Dette resulterte i uenigheter og konflikter mellom NS, det tyske politiapparatet, politidepartementet og -etaten om politiets rolle i det nasjonalsosialistiske Norge. Forenklet dreide det seg om en kamp mellom kravet om politifaglig profesjonalitet på den ene siden og ideologisk engasjement og politisk pålitelighet på den andre. Ordenspolitisjef Egil Olbjørn og hans menn i departementet, til dels støttet av politiminister Lie og ledelsen i det tyske ordenspolitiet, gav profesjonaliteten forrang. Statspolitisjef Karl A. Marthinsen og justisminister (og tidvis fungerende politiminister) Sverre Riisnæs la, med støtte fra Sipo/SD, avgjørende vekt på politimannen som ʻpolitisk soldat’.16

I 1943 var Terboven, som hadde det meste av sin oppmerksomhet rettet mot faren for en alliert invasjon, misfornøyd med hvordan den norske politietaten fungerte. Med den antatt forverrede sikkerhetssituasjonen var det viktig å kunne stole på politistyrken. Selv om det aldri ble et flertall av NS-medlemmer i politiet, hadde en stor andel sluttet seg til partiet. Men nå var det tegn på passivitet og frafall i rekkene, samtidig som flere politifolk var blitt arrestert for motstandsvirksomhet.17 Under en konferanse den 13. eller 14. august 1943 meldte general Falkenhorst om faren for en alliert invasjon samme høst. Samtidig advarte han Reichskommissar mot den illegale virksomheten som norske politifolk og offiserer bedrev. Terboven bestemte seg derfor for å sikre disse potensielle femtekolonnistene. Han gav Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS) Heinrich Fehlis i oppdrag å utarbeide lister over hvilke som skulle arresteres under Aktion Polarkreis, som operasjonen nå ble kalt.18 Siden Sipos eksekutivapparat var overbelastet, gav Fehlis oppdraget med å overvåke arrestasjonen til Dr. Georg Bauer, Sipo/SD-mannen som hadde ansvaret for personalsaker i Justis- og Politidepartementet.19 Etter dette fikk også Bauer et hovedansvar for Stutthof-fangene, og var på flere inspeksjonsturer til germanerleiren.20

Den 9. august 1943 fikk politifullmektig Gunnar Eilifsen ordre om å avgi fem konstabler fra Oslo politikammer til et oppdrag for Statspolitiet. Eilifsen skaffet mannskapene, men da de fikk høre at de skulle brukes til å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste, nektet de. Eilifsen støttet dem og tilbakekalte ordren. Ifølge Terboven truet slik ordrenekt med å destabilisere hele politiet. Han innkalte Quisling, Lie og Riisnæs til et møte og beordret at Eilifsen skulle overlates til det tyske sikkerhetspolitiet, dømmes og henrettes. Lie ba om at saken måtte behandles av en norsk rett. Da Riisnæs poengterte at det ikke fantes noen lov som krevde dødsstraff for ordrenekt innen politiet, svarte Terboven: «Så skap en slik lov!»21 Justisministeren utferdiget derfor «Midlertidig lov om tiltak for å sikre ro og orden i krigstid» og nedsatte en politiets særdomstol til å håndheve den. I «Lex Eilifsen» ble det blant annet fastslått at politiet var omfattet av den militære straffelov, og ved å gi loven tilbakevirkende kraft kunne særdomstolen den 15. august 1943 dømme Eilifsen til døden. Dommen ble eksekvert dagen etter ved skyting.

Terboven benyttet anledningen til å iverksette Aktion Polarkreis, som også var rettet mot gjenstridige norske offiserer.22 Om morgenen den 16. august ble alle politistasjoner okkupert av tysk politi og totalt fire hundre politifolk arrestert og anbrakt i fangeleirene Grini, Espeland og Falstad.23 I Oslo ble syv hundre politimenn beordret til oppstilling i gardekasernen på Majorstuen, hvor ordenspolitiets beredskapsavdeling var lokalisert. Plassen var avsperret av væpnet tysk politi og mannskaper fra beredskapstroppen. Jonas Lie ankom sammen med HSSFP Redieß og meddelte at Eilifsen var blitt dømt til døden for ordrenekt og skutt. Deretter avkrevde han et lojalitetsløfte. Alle politifolkene, så nær som seksten, undertegnet lojalitetserklæringen.24

Politiet var helt uforberedt på aksjonen og reagerte sterkt. Til tross for at de hadde opprettholdt lov og orden i en vanskelig situasjon og lojalt tjent både okkupasjonsmakten og de nye NS-myndighetene, var de nå blitt arrestert og fengslet. Klagene fra lokale politimestere strømmet inn til departementet.25 Også sentralt i politietaten var mange opprørte.26

Disse reaksjonene, samt det faktum at de arresterte politifolkene ikke var mistenkt for illegalt arbeid, indikerer at aksjonen ikke skulle luke ut aktive motstandsfolk. Den var primært et kollektivt straffetiltak for å true det ʻslappe’ norsk politiet til proaktiv støtte til nasjonalsosialismen og okkupasjonsregimet. Utover høsten ble en god del av dem – ofte som følge av intervensjon fra overordnede i politiet og lokale NS-folk – sluppet fri, enkeltvis eller i puljer, og gikk deretter tilbake til sine stillinger.

Hovedleiren i Stutthof

Via Stettin gikk togtransporten med de gjenværende politifangene til hovedleiren i Stutthof. Denne var påbegynt allerede i september 1939 og i november 1941 gitt status som KZ-leir. Over 110 000 mennesker, både polakker, jøder og krigsfanger, ble deportert til leiren, og omkring 85 000 døde der i løpet av krigen.

Politifolkene ble i likhet med de andre fangene fratatt personlige eiendeler og satt på sulterasjoner. De ble imidlertid ikke registrert som permanent innsatte i hovedleiren, men plassert i karantene i to isolerte brakker.27 De slapp også å stille til appell sammen med de andre fangene, og unngikk dermed «den brå overgangen til tyskernes perverse brutalitet med pisking, nedslåing og andre barbariske straffemetoder», som politifangen Finn Dahlin skriver.28

Likevel var møtet med leiren et sjokk. «Terror og overgrep drev voldtekt mot våre inngrodde rettsprinsipper som vi hadde levd ut i yrket vårt,» skriver Dahlin.29 Sulten, brutaliteten og usikkerheten tok raskt på fangene, og apatien ble forsterket ved den utbredte kriminaliteten. SS hadde utpekt en rekke tidligere kriminelle til hjelpevoktere. Disse fikk frie tøyler til å herse med fangene og stjele fra deres rasjoner.30 Det ble en «omvendt verden» hvor forbrytere var voktere over politifolk som truet med å demoralisere gruppen.31 I denne situasjonen var det viktig med en sterk ledelse og gruppedisiplin. Fangene hadde ved ankomst utnevnt Andreas Eckhoff som sin tillitsmann, og etablerte også en disiplinærrett kalt «Høyesterett» som bestod av tre mann som påtalte nasking og illojal kontakt med vokterne.32

Rett etter jul fikk fangene beskjed om at de skulle overføres til en annen leir, «germanerleiren», Sonderlager Stutthof.33

Sicherheitsdienst griper inn

BdS Fehlis hadde fått ordre av Terboven om å sende politifolkene til en konsentrasjonsleir i Tyskland, men vegret seg for en slik løsning, vel vitende om at dette ville bli dårlig mottatt hos hans sjef i Tyskland.34 Da Himmler ble kjent med Reichskommissars planer, ble han da også bekymret for konsekvensene av aksjonen. Det møysommelige arbeidet som var drevet for å vinne norsk politi for SS, stod nå i fare for å bli forpurret. Siden Aktion Polarkreis var et tiltak for å trygge sikkerheten i Norge, kunne imidlertid Himmler ikke gripe direkte inn overfor Reichskommissar. Men straks politifolkene befant seg på tysk jord, kunne han overta styringen. Han gav norgeseksperter i Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i oppgave å finne en akseptabel ordning, og ansvaret falt på SS-Obersturmbannführer Richard Frankenberg. Overfor Gestapo fremholdt denne at ingen av de arresterte var mistenkt for aktivt motstandsarbeid. Frankenberg påpekte at det allerede var planlagt en interneringsleir, Sonderlager Stutthof, hvor særlig unge germanske fanger fra Danmark, Nederland og Norge under gunstige soningsbetingelser skulle opplæres og overtales til en innsats for Tyskland.35 Nå mente han at de norske politifolkene burde være de første som ble sendt dit.36 Under forhandlingene viste han til SS’ syn på nordmennene som av «stammebeslektet blod» og til at Reichsführer-SS hadde gitt ordre om at politifolkene måtte vinnes for den storgermanske idé gjennom skoleringstiltak.37

Troen på effektiviteten av en slik ideologisk opplæring var en av Himmlers manier. Han var overbevist om at den kunne frembringe en ideologisk elite av politiske soldater, styrke mennenes lojalitet og handlingsberedskap og i det hele mentalt integrere en alt mer omfattende og mangslungen SS-organisasjon.38

Etter at han i 1936 var blitt sjef for det samlede tyske politi, søkte Himmler å ensrette etaten med sikte på en gradvis sammensmelting med SS til et samlet ʻstatsbeskyttelseskorps’. Siden mange av politifolkene hadde bakgrunn fra Weimar-tiden og ikke selv frivillig hadde søkt seg til SS, ble undervisningsprogrammet desto mer intensivt.39 Undersøkelsen av den ideologiske opplæringen i politiet får Hans-Christian Harten til å konkludere at den i overraskende stor grad var effektiv. Hovedgrunnene til dette mener han var det ideologiske monopol nasjonalsosialismen hadde hatt i Tyskland helt siden 1933 samt en allerede eksisterende autoritær og antidemokratisk disposisjon innen politikorpset. Når denne opplæringen også nærmest sømløst inngikk i den allmenne politiutdannelsen, var motstandskraften minimal.40

Nå skulle de norske politifangene også gjennomgå en slik verdensanskuelsesundervisning. I motsetning til sine tyske kollegaer hadde de norske politifolkene imidlertid sin profesjonsidentitet knyttet til forsvaret av rettsstatlige, liberaldemokratiske idealer som bare var avskaffet tre år tidligere ved den tyske invasjonen. At dette kom til å gjøre dem til en langt tregere materie å bearbeide, var åpenbart Himmler og SS-ledelsen temmelig blinde for. SS’ verdensanskuelsesundervisning var fjernt fra den tradisjonelle prøysserdisiplinen. Tvert imot skulle SS’ undervisningsledere søke å vinne «hjerte, ånd og sjel» ved hjelp av moderne didaktikk.41 Når så de norske politifolkene i tillegg ville få høre at de tilhørte ʻden beste rasemessige substans’, ville de ʻlytte til blodets stemme’ og av egen indre overbevisning slutte seg til nasjonalsosialismen.

Da Gestapo under forhandlingene i RSHA ble presentert for Reichsführer-SS’ uttrykkelige ønske gav de etter, og Frankenberg fikk ansvaret for å utarbeide betingelsene for leiroppholdet.

Germanerleiren

Den 9. januar, etter 26 dager i hovedleiren, ble politifangene overført til Sonderlager Stutthof tre kilometer unna.42 Her ble de fordelt på tre brakker. Ved ankomst ble de nok en gang vurdert politisk. Noen få, som Sipo/SD i Norge nå mistenkte for aktivt motstandsarbeid, ble overført til Sachsenhausen eller sendt tilbake til Norge og fangeleiren Grini.43 Omvendt ble en norsk politimann utenfor mistanke sendt fra Sachsenhausen til Stutthof.44

Takket være SDs inngripen var forholdene her radikalt mye bedre enn det politifolkene hadde opplevd i hovedleiren. De fikk utdelt italienske uniformer og soldatrasjoner med mat, de ble satt til enkelt landbruksarbeid på gårder i området, og fikk tilgang på litteratur, radio og aviser samt brev og pakker hjemmefra. Dessuten kunne de drive politifaglige studier med materiale sendt nedover fra Politidepartementet. Disse betingelsene gjorde det klart for fangene at oppholdet hadde som formål å omskolere dem, noe som ble bekreftet av leirlederen SS-Hauptsturmführer Theodor Meyer.

Den danske SS-Unterscharführer Peter Lodahl Petersen ble ved nyttår overflyttet fra vakttjeneste i konsentrasjonsleiren Neuengamme til Stutthof for å være tolk og opplæringsansvarlig.45 Som følge av hans ivrige forsøk på å vinne fangenes tillit og å overbevise dem om SS-tankens fortreffelighet, ble han gitt kallenavnet «Germanerhøvdingen».46 Allerede den 25. februar tok han opp spørsmålet om nordmennene kunne tenke seg å settes inn i polititjeneste i Belgia og Nederland. Fangene avviste umiddelbart forslaget, og påpekte at deres oppgave var å holde ro og orden i Norge i samsvar med folkerettslige regler. Lodahl Petersens reaksjon var typisk for hvordan SS tolket motstand blant ʻraserene’ nordmenn når han slo fast at «det tyskerne satte så høyt hos den nordiske rase, var dens vilje til å leve etter sin overbevisning».47

Sommeren 1942 hadde det skjedd en institusjonell maktforskyvning i SS når det gjaldt de okkuperte ʻgermanske’ land. I august hadde Hitler gitt Reichsführer-SS det formelle eneansvaret for ʻgermansk arbeid’ i Norge, Danmark og Nederland. Denne oppgave delegerte Himmler videre til Gottlob Berger i SS-Hauptamt. På samme tid ble RSHAs makt på dette feltet svekket, da lederen Reinhard Heydrich døde av skadene etter et attentat den 4. juli 1942.48

RSHAs målsetting hadde primært vært å gjøre fangene til pålitelige politimenn gjennom intensiv opplæring og en midlertidig tjeneste i Nederland og Belgia. Gottlob Berger, som hadde ansvaret for Waffen-SS-rekrutteringen, ville derimot bruke dem til å hjelpe på det dalende antallet norske frivillige. Han ønsket derfor å sende de yngste fangene til de besatte østområdene for å delta i ʻbandebekjempelsen’, en ytterst blodig tjeneste som skulle herde dem.49 Med henvisning til sitt overordnede ansvar for alt germansk arbeid, kunne Berger nå gjøre en avtale hvor RSHAs Amt VI fortsatt skulle ha det administrative overoppsyn med leiren og fangene, mens SS-Hauptamt og Germanische Leitstelle overtok utdannelsen av dem.50 Tilsvarende ble ansvaret fra SS i Norge fordelt mellom Dr. Georg Bauer i SD og SS-Sturmbannführer Karl Leib, leder for Germanische Leitstelle.

I Nasjonal Samling og den norske politiledelsen var usikkerheten stor om hva meningen med arrestasjonene og tysklandsoppholdet var. Mens justisminister Sverre Riisnæs, som radikal SS-mann, motsatte seg enhver hjelp til politifangene og forlangte at de kollektivt fikk sparken, var holdningen i Politidepartementet en ganske annen.51 I et PM datert den 7. mars 1944 skriver Odd Jansen, leder for Ordenspolitiets forvaltningsavdeling i Politidepartementet, at det rådet allmenn forvirring, både innenfor NS’ lokale partiorganer og i det lokale tyske sikkerhetspoliti, om hensikten med aksjonen: «Underhånden har man av B.d.S. fått rede på at de gjennomgår utdannelse som politifolk. Man har intet kjennskap til hvor de eventuelt vil bli satt inn.»52 I et tidligere departementsnotat kaller man aksjonen «folkerettsstridig» og konkluderer: «Disse arrestasjonene har bevist at vi ikke kan beskytte våre folk, og vi har ikke en gang fått vite hvorfor de er tatt.»53 For å roe gemyttene sendte Leib en orientering til Politidepartementet. Her het det at vaktmannskapene i germanerleiren var håndplukkede og at politifangene fikk en begunstiget behandling. De var blitt satt til lettere kroppsarbeid og fikk rikelig med fritid, med tilgang til aviser og radio og kulturaktiviteter som konserter og skuespill. Videre skulle de gjennomgå politifaglig og ideologisk opplæring med vekt på bolsjevisme, plutokrati, den europeiske nyordning og germansk solidaritet. Målet var å gjøre dem til «kampvillige norske SS-menn».54 Den 28. mars reiste også dr. Georg Bauer til leiren, hvor han ble orientert av Petersen om soningsforholdene og fangenes holdning.55

I mai 1944 hadde GSSN-leder Leif Schjøren en konferanse med Leib og Bauer hvor man ble enige om at skoleringsprogrammet måtte ledes av en nordmann. Schjøren foreslo da SS-Untersturmführer Sverre Lie, stormfører i Germanske SS Norge i Hedmark. Mot slutten av mai ble Lie sendt til Polen. Oppdraget var å gi opplæring i SS’ verdensanskuelseslære og samtidig overtale så mange som mulig til å verve seg til fronttjeneste. I begynnelsen av juni igangsatte han et intensivt propagandafremstøt.56 I tillegg til de politifaglige foredragene som ble holdt av fangene selv, måtte de nå hver lørdag kveld delta i hans timelange omskoleringskurs hvor det ble forelest om germansk historie, jødedom, bolsjevisme og plutokrati.57 Av og til kom også en tysk SS-Schulungsleiter til leiren for å assistere. I tråd med SS’ idé om at en påvisning av den fellesgermanske kulturarven ville vekke den rasemessige fellesskapsfølelsen, var hans første foredrag viet germansk kunst og ledsaget av lysbilder. Den ideologiske kursingen fortsatte utover sommeren. Etter nok et foredrag av den tyske SS-Schulungsleiter viet rasespørsmålet, grep Lie ordet og oppfordret alle under 35 år om å verve seg. Forslaget var selvsagt ikke hans eget, men kom direkte fra Germanische Leitstelle i Norge. Nok en gang ble fremstøtet kontant avvist.58

Siden politifangene sluttet rekkene straks krigstjeneste kom på tale, endret Petersen og Lie strategi. Nå ble hver enkelt innkalt til samtaler i enerom. Hensikten var både å overtale fangene og å fiske etter utsagn som kunne fremstå som positive i rapportene til SD og Germanische Leitstelle i Norge. Men heller ikke dette tiltaket bar særlig frukter når det gjaldt fangenes villighet til ʻaktiv innsats’, og Lie holdt sitt siste ideologiske foredrag om jødedommen i begynnelsen av juli.

Noen dager senere ble fangene kalt til appellplassen, hvor Petersen truet dem: Hvis de ikke meldte seg til fronttjeneste, eller i det minste til en eller annen positiv innsats, ville de snart bli overført til Häftling-leir, «og der er ikke gasskammeret langt unna, det vet vi alle!».59 Etter rådslagning meddelte fangene at det stred mot deres overbevisning å gå i tysk krigstjeneste, siden det fortsatt hersket en krigstilstand mellom Norge og Tyskland. De var imidlertid villige til å gå tilbake til sin ordinære polititjeneste i Norge. Noen var også villige til å utføre landbruksarbeid i Tyskland på linje med franske og engelske krigsfanger.

I august ble Lie avløst av SS-Untersturmführer Bjørn Røkenes fra Narvik. Mannen gjorde et sympatisk inntrykk på fangene: «En stram kar på bare 22 år med 2 års Junkerskole i Tyskland bak seg – og med ett øye, det andre hadde han ofret på østfronten.»60 Røkenes kom imidlertid til leiren uten klare instrukser, og valgte etter kort tid å bli forflyttet.61

Et siste fremstøt fra SS’ side ble gjort den 16. november 1944. Fangenes tillitsmann Eckhoff ble innkalt til leirkommandanten og presentert for to spørsmål som alle måtte svare på innen tre dager: Var de fortsatt kongetro? Var de villige til å gjøre en innsats? Svaret kom unisont og var det samme som før: Kongen var ikke avsatt, og Norge var fortsatt i krig med Tyskland.62 Resultatet var at betingelsene ble strammet inn: Politifolkene ble nå satt på vanlig fangekost og utkommandert til tømmerhogst. Radio og aviser ble inndratt, og heretter måtte de også ta av seg luen når de møtte SS-folk. Pakker fra Norge fikk de imidlertid fortsatt motta, og de italienske uniformene skulle de beholde. Betingelsene var altså fortsatt langt mildere enn for vanlige politiske fanger.

I den siste perioden av fangeoppholdet, da Det tredje Rike var i full oppløsning, mistet de norske politifolkene mye av den relative beskyttelsen som «germanerleiren» hadde gitt dem. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg, ble Stutthof hovedleir evakuert og de fleste fangene sendt på dødsmarsjer vestover. Noen av de norske politifangene ble sendt med disse marsjene, en svært dramatisk og lidelsesfull erfaring. De fleste forble imidlertid i Stutthof til den 25. april. Da ble de stuet sammen med andre fanger på en elvelekter og tauet over Østersjøen til Neustadt nord for Lübeck. Derfra ble de sendt via Danmark til Sverige. Det hadde vært flekktyfus om bord på lekteren, og åtte av nordmennene ble smittet og døde etter frigjøringen. I tillegg omkom fire av sykdom i fangenskapet i Stutthof.63

Forhørene

I juni og juli 1944 avholdt Sverre Lie en rekke «private samtaler» med politimennene.64 I hans landssviksak ligger oppsummeringene av disse forhørene, et materiale som ikke tidligere er blitt anvendt i forskningen. Listene med vurderinger av fangene er adressert til Dr. Georg Bauer, SD, Victoria Terrasse. De er skrevet etter hans hjemkomst til Norge og bygger åpenbart på notater fra Stutthof.65

Listene inneholder opplysninger om 261 av politifangene, deres rang, alder og tjenestebakgrunn, eventuelle erfaring fra samarbeidet med tysk politi og NS-myndighetene, generelle holdning samt bemerkninger om deres synspunkter på temaene i Lies foredrag. Avslutningsvis får hver mann en karakter som varierer fra «motstander», «uinteressert», «umoden» til «interessert». Noen får også karakteristikken «kan bli nasjonalsosialist». Ifølge Lie selv ble dokumentene forfattet etter et møte med Bauer og Fehlis hvor Lie argumenterte for politifolkenes løslatelse. Han foreslår å hjemsende alle syke og alle over 45 år og overføre de øvrige til en «anstendig kaserne hvor de gjennomgår et kortere politikurs».66

Opplysninger som fremkom under samtalene ville ikke bli brukt mot den enkelte, hadde Lie forsikret. Også i ettertid hevder han at intervjuene var fortrolige og utelukkende hadde som formål å fremskaffe eksempler på «det meningsløse» ved politifolkenes situasjon.67 Men fangene tvilte ikke på at de også hadde en ideologisk hensikt: «Det var tydelig at han ved personlig påvirkning og i enerom håpet på å få fisket uttalelser som han kunne vifte med etter sin hjemkomst.»68

Lies mange positive vurderinger skyldes nok i en viss grad en feiltolkning av politifolkenes utsagn ut fra behovet for å vise til gode resultater overfor Sipo/SD. Men under de private samtalene var det også noen som ifølge Lie bekreftet at SS-mannen hadde noen sympatisører blant fangene som på grunn av gruppepresset ikke våger å tone flagg i plenum.69

I politifolkenes fremstilling etter krigen blir den rapporterte positive reaksjonen på foredragene forklart som en form for protest: «Til å begynne med var applausen ikke særlig overbevisende. Senere klappet vi – klappet og klappet, som oftest på de riktige stedene – og hr. Lie var øyensynlig fornøyd.»70 I hvor stor grad denne fremstillingen er preget av etterrasjonalisering, er vanskelig å avgjøre. Antagelig var reaksjonen både en blanding av protest og avmålt interesse for foredragsemnene. En tendens til «å snakke Lie etter munnen» kan nok ha forekommet under de private samtalene. Lies vurderinger av den enkelte politimann synes i hvert fall ikke alltid å være like treffende. Han utviser imidlertid nøkternhet overfor bifallende utsagn, da enkelte som kommer med slike likevel blir karakterisert som «uinteresserte».

Samtalene foregikk i en tvangssituasjon. Opplysningene fangene gav oppfattet de ikke som fortrolige, til tross for Lies forsikringer. Tvert imot fryktet de at ʻgale svar’ kunne få dramatiske konsekvenser for dem senere. I dokumentene blir seksten av fangene karakterisert som «motstandere», informasjon som i Sipo/SDs hender må betraktes som ytterst farlige for de angjeldende. Til tross for dette må man likevel betrakte informasjonen Lie noterer som interessant.

Nøytralitetskravet

Tvangssituasjonen og redselen for at opplysninger senere vil kunne bli brukt imot dem, er nok viktige årsaker til at ingen av politifangene under de private samtalene med Lie gav uttrykk for tydelig negative holdninger til nasjonalsosialistisk ideologi. I stedet valgte de å fremheve nøytralitetskravet. En overkonstabel fra Oslo bedyrer at han aldri har «blandet seg op i politikk og har aldri stemt ved valgene».71 Denne nøytraliteten har gjort det veldig vanskelig å være politimann, forklarer en politimajor fra Trondheim. De har gått «fullt og fast inn for å støtte de tyske og norske myndigheter for å holde ro og orden i landet. De flyktet ikke fra sin stilling som så mange andre gjorde. Dette er en uomtvistelig kjensgjerning og de burde heller ha fortjent en påskjønnelse for dette.»72 Likevel var de nå blitt fengslet, selv om de i ett og alt hadde gjort sin plikt.

Innen norsk politi ble politisk nøytralitet betraktet som den viktigste profesjonsdyden. Politimannen skulle være en upartisk vokter av lov og orden, hevet over alle gruppeinteresser. Dette er også begrunnelsen fangene gav for hvorfor det var uforenlig med deres rolle å gå i aktiv tjeneste for SS og tyskerne, uavhengig av deres politiske sympatier for øvrig. Flere av dem fortalte imidlertid at de før krigen hadde hatt stor sympati med NS. En politikonstabel fra Bergen var til stede på NS’ stevne på Stiklestad i 1934.73 En politibetjent fra Oslo innrømmet at han syntes svært godt om partiprogrammet og tidligere hadde stemt NS.74 En annen hadde før krigen forsøkte å stifte et lokalt NS-lag i Ålesund.75 Det samme hadde en annen gjort i Selbu.76 Men alle understrekte at de hadde oppgitt slikt politisk engasjement til fordel for polititjenesten.

Nøytralitetskravet var altså Stutthof-fangenes viktigste forsvarsskanse mot SS’ press. Man kunne ikke forvente en ideologisk motivert innsats, men bare en statslojal håndheving av den gitte rettsorden. Dermed frontkolliderte deres rolleoppfatning med SS’ syn på politimannen som ʻpolitisk soldat’.

Antikommunisme, tysklandsbegeistring og antisemittisme

Under samtalene med Lie ser fangene ut til å ha ønsket å hindre en eskalering av konflikten. Dette gjorde de ved å fremheve oppfatninger som – i hvert fall tilsynelatende – var sammenfallende med SS’ og Lies syn – så lenge disse ikke ble oppfattet å bryte med den politiske nøytraliteten. Lie på sin side var ute etter å fremheve alle tegn på at omskoleringen virket, og har antagelig også overtolket og fremhevet slike utsagn i sin rapport.

Blant de «positive» holdningene fangene gav utrykk for var det ikke overraskende antikommunismen som dominerte. 33 av politifolkene gav uttrykk for dette i rapportene. «Klassekampen ødelegger alt, gjennom den undergraver kommunistene det bestående samfunn,» sier en politifullmektig fra Grimstad.77 «Skulle bolsjevikene komme – er vi ferdige i Europa,» mener en politisjåfør fra Bergen. En politikonstabel fra Holmestrand knytter også kommunisthatet til Arbeiderpartiet og hevder at man «takket være vårt marxistiske styre» ikke hadde stort å si i Norge før krigen.78

Flere gav også uttrykk for sterk motvilje mot sabotasjehandlinger, som på dette tidspunktet var tett forbundet med den kommunistiske motstanden. «Det er flyktninger og sabotører som bærer skylden for den uheldige utviklingen i landet,» hever en annen. «Man hører jo daglig om at politiet blir skutt på åpen gate av sabotører og terrorister,» ytrer en politibetjent fra Aker, og legger til: «Men alle politimenn her i leiren er fullt oppmerksom på dette og vil likevel gjøre sitt til å holde ro og orden i hjemlandet.»79

Tysklandsvennligheten som noen av politifolkene gav uttrykk for, er mer overraskende. Tretti politifanger ytret en eller annen form for beundring for landets regime. En eldre politibetjent fra Bergen forteller at han har vært på studiereise i Tyskland, «og vet at propagandaen mot det tyske folk ute i verden er bevisst forfalsket».80 En politikonstabel fra Mandal har også vært på studieopphold i landet og hørt Hitler tale. Etter dette tror han «bestemt at det nasjonalsosialistiske system vil seire i Europa.»81 En annen sier at han forstår «tyskernes gigantiske kamp for å redde Europas folk og kultur».82

Hos de fleste er beundringen for Tyskland nær knyttet til forestillingen om landet som bolverk mot Sovjet. Heller en tysk okkupasjon enn et sovjetkontrollert Norge. «Tyskerne er de eneste som kan holde bolsjevismen vekk fra Europa,» konkluderer en politikonstabel fra Drammen.83 «Hans oppriktige mening er, at hadde ikke Adolf Hitler grepet makten, ville Europa blitt bolsjevismens bytte,» heter det om en politikonstabel fra Bergen.84

Ifølge Lies rapport vakte foredraget om jødespørsmålet og pengesystemet særlig positiv oppmerksomhet blant fangene.85 «Hva jeg [Lie] hadde uttalt spesielt om jøden og det gamle pengesystem måtte alle være enig i,» mener en politikonstabel fra Egersund, og legger til at «det er dette som skaper krig og ødelegger tilværelsen».86 Av rapporten fremgår det at atten fanger gav sin tilslutning til klart anti-jødiske forestillinger, i første rekke at jødene kontrollerer storfinansen. En av fangene forteller også at hans negative syn på jødene er preget av undervisning han fikk på det SS-kontrollerte politikurset på Kongsvinger.87 «Storfinansen står bak rustningen og er interessert i krig, de har som regel jødeblod i sine årer,» hevder en politifullmektig fra Tromsø.88 En politikonstabel fra Holmestrand konkluderer at «jødenes makt med sitt gull må avskaffes».89

Et påfallende trekk ved de anti-jødiske utsagnene er i hvor liten grad de ble knyttet opp til politifolkenes motvilje mot kommunismen og den relativt utbredte forestillingen om «jødebolsjevikene i Moskva». Det er forestillingen om den jødiske kapitalmakt – det engelske plutokratiet – som her får deres tilslutning. Dette var også emnet for Lies foredrag, noe som kan bidra til å forklare hvorfor nettopp dette trekkes frem i forhørene.

I en del refererte utsagn kan man også mistenke Lie for selv å ha skutt inn ordet «jødene» når fangene ytret seg kritisk om England og storfinansen, og følgelig har lagt sin egen antisemittiske tolkning inn i svarene. Likevel er antallet anti-jødiske utsagn såpass mange at det vanskelig kan være hele forklaringen. Fire av fangene uttrykte også en generell interesse for rasespørsmålet. En politikonstabel fra Ålesund begrunner dette med egne erfaringer under Stutthof-oppholdet: «Han har under sitt fangenskap her nede sett en masse russere og polakker, og er klar over at vi nordiske mennesker ikke passer sammen med dem.»90

Av totalt på 261 mann karakteriserer Lie hele 144 som velvillige respondenter på SS’ forsøk på politisk omskolering. Likevel bemerker han kun én gang at en politifange åpenlyst gav uttrykk for sympati med nasjonalsosialismen og bare to av de forhørte får karakteristikken «nærmest nasjonalsosialist». Hele 26 mann blir tildelt karakteristikken «kan bli nasjonalsosialist». De fleste av de potensielle konvertittene er imidlertid selv uvitende om at de «egentlig» er nasjonalsosialister, later Lie til å mene. En del av dem han hadde størst håp om å omvende, blir da også samtidig betegnet som «umodne».

Kommunistfrykten var svært utbredt i borgerlig leir, og politietaten var gjennomgående borgerlig. Men uansett grunnholdning, ble politifolkenes antikommunisme ikke betraktet som en politisk stillingtagen, men som konsekvens av en rollebestemt motstand mot krefter som ønsket å omstyrte den samfunnsorden politimannen var satt til å verne. «Det ville være forferdelig om vi skulle opleve kommunismen i Norge,» sier en overkonstabel fra Oslo, og legger i samme åndedrag til at han alltid har fulgt de gamle instrukser som politiet alltid har gått etter, at man måtte «holde seg utenfor politikk for å kunne bli en god politimann».91

Sabotasje ble av politifolkene betraktet som rene kriminelle handlinger og dessuten en direkte trussel mot dem selv. I den sterke avstandtagen til sabotasje aner man også en strategi for å unndra seg tjeneste på østfronten. Under interneringen fremholdt Petersen og Lie at det nå var på tide at politifolkene deltok i kampen, helst i Waffen-SS eller ordenspolitiavdelinger ved fronten. Når politifangene fremholdt at kampen mot sabotasje i Norge innebar livsfare, var antagelig dette også for å påpeke at de allerede ofret noe for den nye tid.

Når noen av politifangene mener at «storfinansen» var jødisk kontrollert, reproduserer de antagelig stereotype forestillinger som var ganske utbredt i mellomkrigstidens Norge. Mer bemerkelsesverdig er det at mange kombinerer dette med forestillingen om at jødene hadde ansvaret for krigsutbruddet. Dette er en påstand som ikke inngikk i det gjengse antijødiske forestillingsrepertoar, men var forbeholdt nasjonalsosialistene og andre aktører med et mer helhetlig konspirativt antisemittisk verdensbilde. Fangene kan selvsagt her ha snakket Lie etter munnen, men uansett må de ha oppfattet også dette som ukontroversielt og ʻupolitisk’ og følgelig intet brudd med nøytralitetslinjen.

Ledergruppen

Disse individuelle forhørene avslører at det dreier seg om en politisk-ideologisk ganske heterogen fangegruppe, hvor noen i utgangspunktet var sympatisk innstilt til både Tyskland, NS og elementer i den nazistiske ideologi, som antikommunismen og motviljen mot «det jødiske plutokratiet». Likevel holdt politifangene en samlet front mot SS’ overtalings- og vervingsfremstøt. Hvorfor?

Under oppholdet i hovedleiren ble det etablert en «høyesterett» for å avgjøre interne uenigheter. Etter overflyttingen til «germanerleiren» var det også tilløp til konflikter om hvordan man skulle respondere på Petersen og Lies forslag. Gruppedisiplinen ser imidlertid ut til å ha samlet fangene om en felles respons. Olav Skjerven skriver: «Det var nokre få som vilde melda seg til krigsteneste, men dei fekk passet sitt påskrive, så dei heldt kjeften sin.»92

Gruppesamholdet ble imidlertid ikke primært opprettholdt ved sanksjoner, men ved at det ble etablert en ledergruppe med stor autoritet og klare holdninger. For å innarbeide felles standpunkter, valgte lederne en inkluderende prosess. Når beslutninger skulle tas og et felles svar overleveres leirledelsen, fikk hver brakke i oppgave å formulere sine synspunkter skriftlig som så ble overlevert ledergruppen for videre redigering: «Mange eiendommelige alternativer til ʻerklæring’ ble foreslått, og det hele endte med at en 6-mannskomité fra hver blokk skulle samarbeide om et forslag, som skulle legges fram på et plenumsmøte neste dag.»93 Deretter ble det endelige forslaget redigert av ledergruppen og gitt den fornødne ʻnøytrale’ og formelle form, samt krydret med «et utsøkt utvalg av superlativer om folk og fedreland».94 Hovedmannen bak denne prosessen var Andreas Svenson Eckhoff, som i en tale til sine medfanger beskriver sin lederstil slik: «Kravet om disiplin behøver nødvendigvis ikke dikteres av sykelig maktbrynde.»95 At Stutthof-fangene som politimenn var sosialisert inn i en kommandoorganisasjon, har nok likevel hatt stor betydning for deres villighet til å stå samlet bak ledergruppens beslutninger.

Andreas Svenson Eckhoff var en 32 år gammel politifullmektig fra Kristiansand som ved overflyttingen til germanerleiren ble utnevnt av kommandanten til Lagerälster, det vil si fangenes fremste representant. Antagelig skyldtes det at han allerede under tiden i hovedleiren hadde gjort seg bemerket som fangenes talsmann og dessuten snakket godt tysk.96 Ut fra leirledelsens ønske om å gjøre fangegruppen medgjørlig og dialoginnstilt, kunne ikke valget ha vært dårligere.

Eckhoff kom fra en juristslekt hvor faren var overrettssakfører og en eldre bror høyesterettsadvokat. Etter fullført juridikum gikk han Statens politiskole og hadde under denne tiden et lengre stipendopphold ved Scotland Yard og politiet i Cardiff.97 Allerede i desember 1940 skrev han til Politidepartementet at de nye direktivene om støtte til NS og Hirden og nazistisk hilseplikt for politiet hadde ført til at han ikke lenger kunne påta seg «en politifullmektigs ansvar overfor korpset og allmennheten for at disse følges». Som en del av en kollektiv motstandsaksjon blant byens politifolk, anført av politimester Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen, ba han om snarest å bli løst fra sin stilling.98 Politidepartementets reaksjon var at Eckhoff, sammen med seks andre gjenstridige politifolk fra Kristiansand, deriblant Rynning-Tønnesen, den 10. januar 1941 ble sendt til Oslo og satt i forvaring på Møllergaten 19. Mens Rynning-Tønnesen og politifullmektig Finn Backer nektet å trekke tilbake sine avskjedssøknader og ble holdt forvart i Oslo året ut, aksepterte Eckhoff og de andre å gå tilbake til sine stillinger.99 Men etter dette var han stemplet som en motstander, og da presset mot politikamrene hardnet i 1943, begynte det å innløpe rapporter fra NS lokalt om hans upålitelighet.100 Politidepartementet synes imidlertid ikke å ha iverksatt noen tiltak før Eckhoff ble arrestert på sin post i Kristiansand under Aktion Polarkreis.101

I sin rapport skriver Sverre Lie at Eckhoff «alltid er objektiv» og oppfører seg korrekt og disiplinert. Han finner heller ingen grunn til å betegne ham som motstander. «Interessert, men lar seg neppe overbevise,» lyder dommen. Dette er åpenbart en feiltolkning. Som fangenes talsmann hadde Eckhoff mange konferanser med Lie. Denne vedvarende personlige kontakten forledet nok SS-mannen til å gi en slik positiv vurdering. Som fangenes fremste talsmann var Eckhoff satt under et enormt press fra leirledelsen. For å holde stand mot dette, uten samtidig å skjerpe konflikten unødvendig, valgte han en ʻkorrekt’ og formell linje, noe som hans juridiske kompetanse gjorde ham vel skikket til.

Lars Zacharias Backer, 44 år gammel politifullmektig fra Trondheim, ble oppnevnt til Lagerälster for Block 1. Backer var kaptein i hæren og uteksaminert som jurist i 1923. Han ble tilsatt som politifullmektig i Trondheim i 1932.102 Av politipresident Lange ble han karakterisert som «en utpreget jøssing» med en meget uvillig innstilling til nyordningen. Hans uvilje hadde enkelte ganger ført til at han hadde «optrådt insubordinært».103 Ifølge Lies notater var Backer meget forsiktig i sine uttalelser og oppførte seg bestemt, men høflig. Han er «neppe til å rokke», konkluderer SS-mannen i sin rapport.104

Som Lagerälster for Block 2 utnevnte Petersen den 48 år gamle Finn Dahlin, politimester i Sogn. Dahlin var sønn av en oberstløytnant og var i 1917 blitt uteksaminert ved krigsskolen på infanterilinjen og tjente etterpå som premierløytnant før han påbegynte sin juridikum. I 1924 ble han tilsatt som dommerfullmektig i Kristiansund.105 Under denne tiden ble han kjent med Sverre Riisnæs, som fungerte som politifullmektig.106 Etter dette virket han som overrettssakfører på Hermansverk til han i 1935 fikk stillingen som politimester i Sogn. Under invasjonen deltok Dahlin i krigshandlingene på Voss i egenskap av krigspolitimester for Vestlandet. Den 20. mars 1942 søkte han avskjed fra sin stilling uten å oppgi noen grunn for beslutningen. Dahlins distrikt var rolig, og det hadde ikke kommet noen krav om hans avsettelse fra tyske myndigheter, noterer departementet.107 Dette, i tillegg til den akutte mangelen på NS-lojale politijurister, førte til at departementet utsatte sitt svar. Den 2. januar året etter purret Dahlin, og nå gav han følgende begrunnelse for sin avskjedssøknad: «Jeg har ikke den politiske innstilling som nå forlanges av politiets embetsmenn, og det stilles krav og gis pålegg av politisk art som jeg av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne være med på […].»108 Departementet drøyet imidlertid med sitt svar, og Dahlin fant sin stilling så uholdbar at han i april søkte om sykepermisjon på grunn av depresjon.109

Både Eckhoffs og Dahlins samvittighets- og holdningsbegrunnede åpne motstand var relativt sjelden blant politifolk.110 Alle var sterke motstandere av nazifiseringen av etaten, og hadde tidligere vært i konflikt med NS-myndighetene. Dette har nok styrket deres lederstilling blant politifangene. De var dessuten juridisk utdannede politiembetsmenn, og to av dem hadde bakgrunn som militært befal. Følgelig nøt de stor respekt blant sine medfanger, og deres synspunkter og valg av strategi ble helt avgjørende for gruppens samlede opptreden. SS-ledelsen i leiren hadde følgelig gjort et svært uklokt valg av fangeledere.

Lies bemerkninger om fangeledelsens «korrekte», men samtidig «urokkelige» holdning avslører dens styrke og kløktige valg av motstandsstrategi. Hver gang presset økte, gjaldt det for dem å samle fangegruppen om et entydig avvisende svar som samtidig var så diplomatisk formulert at det ikke «tirret de høye herrer unødig opp».111 Som følge av sin utdannelse og bakgrunn behersket ledergruppen en slik juridisk-formell formuleringskunst. Fangegruppens skriftlige svar til leirledelsen ble produkter «utspekulert av en stab juristhjerner» og «diplomatiske seire».112 I alle svar, og også ʻdet endelige’ den 16. november 1944, ble det strengt formelle og konstitusjonelle vektlagt: Politifolkene kunne ikke settes inn i noen tjeneste for Tyskland siden deres troskapsløfte til det norske kongehus fortsatt måtte betraktes som bindende så lenge det ikke forelå noen fredsslutning mellom Tyskland og Norge. Her henvises det altså til den fjerde Haag-konvensjonens landkrigsreglement av 1907, hvor det slås fast at okkupasjonsmakten riktignok både hadde plikt og rett til å gi lovbestemmelser for å sørge for ro og orden, men at det gjeldende rettsgrunnlaget i det okkuperte området skulle respekteres såfremt det ikke forelå absolutte hindringer for det. All lovgivning som gikk på tvers av denne bestemmelsen var dermed folkerettsstridig.

Formuleringene i fangenes svar var derimot ingen direkte politisk støtte til konge og eksilregjering, noe som ville ha vært et brudd med nøytralitetslinjen de hadde lagt seg på og eskalert konflikten. Tvert imot antydet man implisitt at det norske politi ville kunne bli langt mer villige til samarbeid hvis det forelå en endret konstitusjonell situasjon som følge av en fredsslutning. Nettopp dette arbeidet da også Quisling og Nasjonal Samling aktivt for, og hadde til og med mobilisert støtte fra enkelte aktører innen SD i Norge.113 Noe politisk provoserende svar var det derfor vanskelig å tolke dette som – særlig når politifangene avslutningsvis sammenlignet sin troskapsforpliktelse til Kongen med hvordan «det tyske folk og den tyske hær er bundet av troskapsforhold til der Führer».114

Å forklare en fiasko

Umiddelbart kan det synes overraskende at politifangene klarte å motstå presset, særlig ettersom avhørene avslører at de utgjorde en svært lite politisk homogen gruppe. Oppfatningen spriker fra sympati med flere sentrale nasjonalsosialistiske ideer via høyreautoritære og konservative synspunkter til konsekvent liberaldemokratiske holdninger. Likevel opptrådte politifolkene i fangenskap som en samlet blokk og øvde en mer effektiv og konsekvent motstand mot nazifiseringsfremstøtene enn politiet gjorde hjemme i Norge.

Årsakene til dette er flere: 1) Situasjonen som fanger sveiset gruppen sammen på tvers av politiske motsetninger, særlig fordi mange følte situasjonen som svært urettferdig da de hadde utøvd sin polititjeneste lojalt. Andre i gruppen hadde også trådt ut av politiet før de ble arrestert. 2) I 1944 var det tydelig for de fleste at det bare var et tidsspørsmål før Tyskland tapte krigen, noe som gav gruppen motivasjon til å stå imot presset og avvente utviklingen. 3) Selv om fangegruppen var politisk svært sammensatt, var det, i motsetning til på politikamrene hjemme, intet nærvær av overbeviste nazister som kunne skape splid og utrygghet i gruppen. 4) Mens holdningen til nazifiseringen var svært variert i ledelsen på de enkelte politikamrene, hadde man i Stutthof en sterk og verdimessig tydelig ledergruppe. 5) En fangegruppe med en tydelig ledelse gjorde det også mulig å håndheve en intern disiplin.

En annen avgjørende faktor som forklarer motstandslinjens suksess, var selvsagt at SS, som følge av eksperimentets formål, nølte med å trappe opp sanksjonene mot gruppen. Til siste slutt hersket det usikkerhet om hva man skulle gjøre med de gjenstridige politifolkene. Hverken ideologisk propaganda, smiger eller trusler syntes å ha hatt noen som helst virkning. Til tross for dette, fortsatte man svært lenge omskoleringstiltakene og gav politifolkene til siste slutt bedre behandling enn andre fanger. Dette viser hvordan det raseromantiske bildet SS-ideologien tegnet av nordmennene overstyrte realismen.

Da politifolkene ble sendt til Tyskland med «Donau» den 8. desember 1943, hadde de selskap av en gruppe studenter som var blitt arrestert under Terbovens aksjon mot universitetet den 30. november samme år. Reichskommissars intensjon var å sende de politisk gjenstridige studentene i konsentrasjonsleir, men også her grep Himmler inn. Etter intervensjonen ble reisens mål SS-Ausbildungslager St. Andreas i Sennheim. Her ble studentene gitt omtrent de samme betingelser som politifolkene i Stutthof samt utsatt for daglig innføring i SS’ verdensanskuelse. Omskoleringsforsøket i Sennheim, og senere også overfor studentfangene i Buchenwald, var altså av noenlunde samme karakter som den politifolkene ble utsatt for. Resultatet var også mye av det samme: en samlet og kategorisk avvisning av SS’ fremstøt.

I motsetning til politifangene var studentene ikke opplært til å adlyde ordre innenfor en kommandoorganisasjon, noe som styrket politifangenes ledergruppe. Studentene kunne heller ikke dekke seg bak noe profesjonsbestemt nøytralitetskrav. Det sterke samholdet i studentgruppen må derfor forklares dels ved tvangssituasjonen de befant seg i, og dels ved de liberale grunnverdier som de, uansett politiske oppfatninger for øvrig, var blitt preget av, resonnerer Holm.115 Tysklandsstudenten Arnljot Gaare oppsummerer SS-eksperimentet slik: «Til syvende og sist ble vi vel egentlig en ideologisk krise for SS. Det var noe som var uforståelig og kanskje truende: germanere som ikke lot seg germanisere.»116

Den samme forklaringskrise var Sverre Lie stilt overfor i Stutthof.

I den nasjonalsosialistiske oppdragelsen var målet å fremelske særskilte karaktertrekk ʻtypiske for den nordiske rasen’ som æresfølelse, karakterstyrke, kampvilje, tapperhet, troskap, disiplin, kameratskap og offervilje. Nettopp dette skapte en paradoksal situasjon for Lie og hans skoleringsprosjekt. Selv om hans forsøk på ideologisk påvirkning i hovedsak falt på stengrunn, hadde presset som han, Petersen og den tyske leirledelsen utsatte politifangene for, utløst reaksjoner som viste at fangene i fullt monn var i besittelse av nettopp slike ʻnasjonalsosialistiske dyder’, både æresfølelse, karakterstyrke, besluttsomhet, disiplin, kameratskap og offervilje. Dette paradokset søkte Sverre Lie både å forklare og å benytte seg av i sine rapporter til SD i Oslo: Den faste holdning som politimennene legger for dagen er «en typisk nordisk-germansk karakteregenskap», og det er nettopp «på germanernes sterke vilje vi skal bygge det nye Europa – det storgermanske rike». Han henviser til Hitlers utsagn om at det vesentligste ved den nasjonalsosialistiske revolusjonen er å skape et nytt menneske gjennom oppdragelse, og legger til for egen del at denne oppdragelsen må skje frivillig. En russer eller polakk kan man selvsagt tvinge, poengterer Lie, men å forsøke presse en germaner som sitter i fangenskap til frontinnsats, er rett og slett en umulighet: «Å tvinge disse sterke viljer – vel å merke sterke, ærlige viljer – vil si det samme som å ødelegge dem, derfor må vi vinne dem, eller ʻoppdrage’ dem, som der Führer sier.»117 Hele eksperimentet var følgelig «dømt til å mislykkes fra starten av», konkluderer Lie, og foreslår å avbryte det og sende politifolkene hjem.118

Hvordan skal man så tolke denne argumentasjonen? Én mulighet er at Lies argumenter var nøye tilpasset SS’ verdensbilde for å gi SS-ledelsen en ideologisk akseptabel begrunnelse for å godta hans forslag om hjemsendelse. Å avbryte eksperimentet ville dermed ikke utfordre ideologien, men tvert imot bekrefte det nordisk-germanske idealbildet. Denne tolkningen innebærer at Lie i første rekke appellerte til SS’ raseideologi av strategiske og pragmatiske grunner. En annen tolkning er at Lie hadde internalisert SS’ raseideologiske idealisering av de nordiske politifolkene og dermed søkte å bortforklare de ideologiske problemer – den kognitive dissonans – som eksperimentets fiasko skapte ved å tolke politifangens motstand innenfor rammene av raseideologien.

Innenfor sosialpsykologien betegner kognitiv dissonans det mentale ubehag som individer opplever når de blir konfrontert med ny informasjon som motsier deres grunnleggende trosforestillinger.119 Reduksjon av dissonansen kan avstedkommes på ulike måter, men i vårt tilfelle er konfirmasjonsbias – tendensen til å velge ut og tolke informasjon på en måte som bekrefter individets overbevisning – den mest relevante. Lies argumentasjon kan tolkes som et eksempel på dette, hvor den kognitive dissonans han opplever i møte med de gjenstridige politifangene blir forsøkt redusert ved en seleksjon og informasjonstolkning som bekrefter SS’ verdensbilde.

«Men var ikke SS-ledelsen […] ubeskrivelig barnslig i sin primitive tankegang? Var det virkelig mulig at de innbildte seg at vi – etter nesten ett års innesperring bak piggtråd, skulle ha lyst til å bli SS?!!», spør Stutthof-fangene i ettertid.120 Jo, som en ideologidreven organisasjon med utopiske, raseideologisk bestemte mål, var SS akkurat så ʻnaiv’. Politifolkene representerte ʻden beste rasemessige substans’ i en befolkning hvor det nordisk-germanske blod var fullstendig dominerende. At skoleringen ikke umiddelbart resulterte i en ʻraseoppvekkelse’ og en unison tilslutning til SS’ verdensbilde, var en gåte. Stutthof-eksperimentets fiasko resulterte dermed i en kognitiv dissonans som ble søkt redusert ved fortolkningsstrategier i samsvar med SS’ verdensanskuelse. En erkjennelse av de reelle årsakene til fangenes motstand var umulig. Det ville ha vært det samme som å stille spørsmål ved en ideologisk grunnkomponent og dermed hele SS’ modus vivendi.

Utrykte kilder:

Tidsskrifter:

Litteratur:

Riksarkivet, Oslo (RA):

Forsvarets overkommando II.

Politidepartementet.

L-sak Anton Lahlum.

L-sak Christopher Lange.

L-sak Sverre Lie.

L-sak Bjørn Røkenes.

Norges Hjemmefrontmuseum (NHM):

Richard Frankenberg, PWIS (Norway)/134.

Bundesarchiv, Berlin (BAB):

NS 3: SS-Wirtschafts-Vervaltungshauptamt.

NS 21: Ahnenerbe.

NS 19: Persönlicher Stab Reichsführer SS.

Archiwum Muzeum Stutthof:

AMS I-IE-847.

Norsk Politiblad

Politiembetsmennenes Blad

Aktive Fredsreiser. Intervju med O. Fjeldberg. Hentet fra http://www.aktive-fredsreiser.no/administrasjon/tidsvitner/tidsvitne_fjelberg.htm

Arnli, J. A. (1976). Det norske politi i perioden 1938 – våren 1941. (Hovedfagsavhandling). Oslo: Universitetet i Oslo.

Bogen, O. (2008). Fremst i fylkingen: Germanske SS Norge. Organisasjonens historie, skoleringsvirksomhet og ideologi. (Mastergradsavhandling). Oslo: Universitetet i Oslo.

Bohn, R. (2000). Reichskommissariat Norwegen. Nationalsozialistische Neuordning und Kriegswirtschaft. München: Oldenbourg.

Brekke, J. (2008). Fangebrev. Stutthof-fangen Olav Skjerven. Førde: Selja Forlag.

Dahlin, E. (2001). De trodde på en ny dag. Om politi, krig, fangenskap og befrielse. Oslo: Genesis.

Emberland, T. & Kott, M. (2012). Himmlers Norge. Nordmenn i det pangermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug.

Festinger, L. (1957). A Theory of Cognitive Dissonance. California: Stanford University Press.

Festinger, L., Riecken, H. & Schachter, S. (1964). When Prophecy Fails. New York: Harper & Row.

Harten, H. C. (2014). Himmlers Lehrer. Die Weltanschauliche Schulung in der SS 1933–1945. Paderborn: Ferdinand Schöningh.

–- (2018). Die weltanschauliche Schulung der Polizei im Nationalsozialismus. Paderborn: Ferdinand Schöningh.

Hetland, Ø. (2018). In the Shadow of the SS – Three Norwegian Police Districts 1940–1945. (Doktorgradsavhandling). (MS).

Holm, I. (2013). De motvillige germanerne. Norske studenter i tysk fangenskap 1943–1945. Oslo: Dreyer.

Larsen, S. U., Sandberg, B. & Dahm, V. (red.) (2008). Meldungen aus Norwegen 1940–1945. Die geheimen Lageberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen. Berlin: de Gruyter.

Longerich, P. (2008). Heinrich Himmler. Biographie. München: Siedler.

Møller, T. J. (red.) (1956). Studentene fra 1931. Oslo: Bokkomiteen for studentene fra 1931.

Nøkleby, B. (red.) (1991). Politifange i Tyskland. Birger Kolstads dagbok fra Stutthof-leiren. Espa: Lokalhistorisk Forlag.

Ringdal, N. J. (1987). Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen. Oslo: Aschehoug.

Rougthvedt, B. (2010). Med penn og pistol. Om politiminister Jonas Lie. Oslo: CappelenDamm.

Rødder, S. (1974). Bergen Politi under okkupasjonen. Bergen: Bergen Politikammer.

Rødder, S. (1990). «Min ære er troskap». Om politiminister Jonas Lie. Oslo: Aschehoug.

Simonsen, K. B. (2012). Antisemittisme, innvandringsfiendtlighet og rasetenkning i norsk bondebevegelse, 1918–1940. HL-senterets temahefter nr. 13. Oslo: HL-senteret/Unipub.

–- (2016). Nazifisering, kollaborasjon, motstand – En analyse av Politidepartementet og Forsyningsdepartementet (Næringsdepartementet), 25. september 1940–8. mai 1945. (Doktorgradsavhandling). Oslo: Universitetet i Oslo.

Støen, A. I. (2013). Justisdepartementet under okkupasjonen. (Mastergradsavhandling). Oslo: Universitetet i Oslo.

Sørlie, S. (2015). Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941–1945. Oslo: Dreyer.

Svartfoss, E. (1994). 5-årsnatta. Leikanger under krigsåra 1940–1945. Leikanger: Systrond sogelag.

Trevor-Roper, H. (1968). The Phenomenon of Fascism. I Stuart Woolf (red.), European Fascism. London: Weidenfeld & Nicolson.

Tønnesen, J. N. (1974). Kristiansands historie, 1914–1945. I krigens århundre. Kristiansand: Christianssands Sparebank.

Utseth, S. (1947). Trondheimspolitiet gjennom tusen år. Trondheim: Laget.

Walle, O. R. (1946). Norsk politi bak piggtråd. Stutthofpolitiets historie 1943–1945. Tvedestrand: Naper Boktrykkeri.

Wegner, B. (2008). Hitlers politische Soldaten, die Waffen-SS 1933–1945. Paderborn: Schöningh.

Wildt, M. (2003). Generation des Unbedingten: Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburg: Hamburger Edition.

1Ringdal 1987: 297. Senere ble gruppen supplert av ytterligere 17 mann.
2Trevor-Roper 1968: 55.
3Se bl. a.: Wegner 2008: 25–75; Wildt 2003: 41–203, 850– 854; Longerich 2008: 265–395.
4Longerich 2008: 11.
5Harten 2014: 9.
6Longerich 2008: 228.
7Emberland & Kott 2012: 56–79.
8Dette er konklusjonen fra forskningsprosjektet omkring SS’ rolle i det okkuperte Norge (Emberland & Kott 2012). Dette perspektivet preger også nyere studier av Waffen-SS-rekrutteringen (Sørlie 2015), biografien om politiminister Jonas Lie (Rougthvedt 2010), omskoleringstiltakene SS iverksatte overfor de norske studentene i Sennheim (Holm 2013) samt forskningen omkring politidepartement og politietaten under okkupasjonen knyttet til forskningsprosjektet «Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt» (Simonsen 2016; Hetland 2018).
9Emberland & Kott 2012: 178ff.
10Se Emberland & Kott 2012.
11Bohn 2000: 73.
12Rødder 1990: 120.
13Ringdal 1987: 286.
14Emberland & Kott 2012: 348; Bogen 2008: 33f.
15Ivar Elstad forklaring, 09.09.1946, RA, Oslo politikammer, L-sak Lange.
16Simonsen 2016: 157–202.
17Larsen, Sandberg & Dahm (red.) 2008. b. 2.: 961f.
18Herbert Noots forklaring, PWIS no. 135, RA, Forsvarets overkommando II, RAFA-3915-D-Db-L0024.
19Herbert Noots forklaring, PWIS no. 135, RA, Forsvarets overkommando II, RAFA-3915-D-Db-L0024.
20Georg Bauers forklaring, 04.10.1946, RA, L-sak Lange.
21Nøkleby 1991: 238.
22Aktion Polarkreis omfattet også de norske offiserene som hadde sittet i krigsfangenskap i 1940. Tidlig på sommeren 1943 kom det signaler om at tyskerne planla en aksjon mot disse. Da arrestasjonen kom 16. august, kunne tyskerne uhindret arrestere 1100 offiserer. Etter å ha blitt avkrevd en lojalitetserklæring, som de fleste nektet å avgi, ble de sendt til Schildberg (Oflag XXI-C) i Polen, hvor de satt under Wehrmachts kontroll til krigen var slutt.
23Ringdal 1987: 292.
24«Coercion of the Oslo police», Norske Nyheter, 21.08.1943.
25I et brev til det lokale Sipo/SD Außendienststelle ber for eksempel politimesteren på Lillehammer om at to av hans folk måtte løslates og uttrykker overraskelse over at slike kapable og lojale menn var blitt arrestert, åpenbart uten noen grunn. Brev til Aussendienststelle Lillehammer fra politimesteren i Lillehammer, RA, E-Ef-L0005.
26Ordenspolitisjef Olbjørn sendte blant annet et ampert notat til Fehlis, noe som førte til at han ble betraktet med økende mistenksomhet på tysk side. Ringdal 1987: 295.
27Dahlin 2001: 57f.
28Dahlin 2001: 61.
29Dahlin 2001: 61.
30Dahlin 2001: 61.
31Dahlin 2001: 61.
32Walle 1946: 87.
33Dahlin 2001: 67.
34Hans Kellers forklaring, 04.10.1946, RA, L-sak Lange.
35Georg Bauers forklaring, 04.10.1946, RA, L-sak Lange.
36«Report on interrogation of SS Ostuf Prof Dr Richard Frankenberg», PWIS (Norway)/134, s. 12, kopi, NHM.
37«Änderung des Begriffes ’artverwantes Blut’», 23.03.1942, BAB, NS 3/1605/105. «Betrifft: Anforderung von 2 norwegischen SS-Führern für die Umschulung der norwegischen Internierten“, 11.02.1944, BAB, NS 3/1605/106.
38Harten 2018: 13ff.
39Harten anslår at tyske politimenn fra 1937 og frem til krigsutbruddet i 1939 gjennomsnittlig hadde overhørt over sytti slike ideologiske foredrag. Harten 2018: 17.
40Harten 2018: 11.
41Harten 2014: 571.
42Dahlin 2001: 68.
43Dahlin 2001: 68.
44Dahlin 2001: 69.
45SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt, Amtgruppenchef D – Konzentrationslager, Versetzungen, 16.11.1943, Archiwum Muzeum Stutthof, AMS I-IE-847. Takk til Dennis Larsen for denne kilden.
46Aktive Fredsreiser, intervju med Odd Fjeldberg.
47Dahlin 2001: 79.
48Wildt 2003: 639.
49Herbert Noots forklaring, PWIS no. 135, RA, Forsvarets overkommando II, RAFA-3915-D-Db-L0024.
50Georg Bauers forklaring, 04.10.1946, RA, L-sak Lange.
51Riisnæs’ uttalelse gjengitt i PM fra Hovdin, 03.11.1944, RA, Politidepartementet, S 3978- E-Ef-L0005.
52PM Jansen, 07.03.1944, RA, Politidepartementet, S 3978- E-Ef-L0005.
53PM Jansen, 06.01.1944, RA, Politidepartementet, S 3978- E-Ef-L0005.
54Leib til Politidepartemente ved Fritzner, 14.03.1944, RA, L-sak Lange.
55Georg Bauers forklaring, 04.10.1946, RA, L-sak Lange.
56Bogen 2008: 39f.
57Walle 1946: 147.
58Walle 1946: 151.
59Walle 1946: 162.
60Walle 1946: 175.
61Røkenes til ekspedisjonssjef Halvorsen, Fengselsstyrets landssvikavdeling, 21.01.1948, RA, L-sak Røkenes.
62Walle 1946: 192f.
63Holm 2013: 387.
64Walle 1946: 167.
65Det dreier seg om tre ulike dokumenter: Ett, datert den 5. september 1944, er en liste over politifanger under 45 år som Lie anser som tjenestedyktige i Waffen-SS. Ett, datert samme dag, er en liste over syke fanger som bør sendes hjem. Ett, datert 11. januar 1944, er en liste over fanger eldre enn 45 år som Lie mener bør sendes hjem.
66Lies forklaring, 28.08.1946, RA, L-sak Sverre Lie.
67Lies forklaring, 28.08.1946, RA, L-sak Sverre Lie.
68Walle 1946: 167; Dahlin 2001: 90.
69Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 17.
70Walle 1946: 151.
71Rapport Lie, 15.01.1945, RA, L-sak Lie: 1.
72Rapport Lie, 15.01.1945, L-sak Lie: 4.
73Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 8.
74Rapport Lie, 11.01.1944, RA, L-sak Lie: 10.
75Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 8.
76Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 17
77Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 5.
78Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 2.
79Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 27.
80Rapport Lie, 15.01.1945, RA, L-sak Lie: 8.
81Rapport Lie, 15.01.1945, RA, L-sak Lie: 4.
82Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 42.
83Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 11.
84Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 8.
85Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 11.
86Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 5.
87Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 22.
88Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 3.
89Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 2.
90Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 49f.
91Rapport Lie, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 35f.
92Brekke 2008: 67
93Walle 1946: 165.
94Walle 1946: 166.
95Walle 1946: 101.
96Dahlin 2001: 67.
97Møller 1956: 68.
98Eckhoff til Politidepartementet, 20.12.1940, Personalfil, Forvaltningsavd, Politidepartementet, RA, S-3978-P-Pb.
99Rødder 1990: 111.
100Fylkesføreren til Riisnæs, 13.05.1943, personalfil, Forvaltningsavdelingen, Politidepartementet, RA, S-3978-P-Pb.
101Tønnesen 1974: 523.
102Utseth 1947: 237.
103Rapport Lange, 29.05.1942, personalfil, Forvaltningsavdelingen, Politidepartementet RA, RA-S-3978-P-Pb.
104Rapport Lie, 07.09.1944: 3.
105Dahlin 2001: 29.
106Svartfoss 1994: 68.
107PM, 11.03.1943, personalfil, Forvaltningsavdelingen, Politidepartementet, RA, S-3978-P-Pb.
108Dahlin til lederen for Ordenspolitiet, 02.01.1943, personalfil, Forvaltningsavdelingen, Politidepartementet, RA, S-3978-P-Pb.
109Legeattest fra distriktslege Hovind, 02.04.1943, personalfil, Forvaltningsavdelingen, Politidepartementet, RA, S-3978-P-Pb.
110Et eksempel er Olaus Kolbeinstveit, lensmannen i Nedstrand, som nektet å arrestere lærerne og forventet avskjed som følge av dette. Vaktjournal, Stapo Stavanger, 15.04.1942, RA, S-1329-F-L0048. Et annet er politifullmektig Christian Benneche som nektet å arrestere lærerne i Egersund. Han ble sannsynligvis reddet av den lokale Stapo-mannen som valgte å ikke rapportere dette videre til det tyske Sipo. L-sak Betuel A. Stangeland, RA. Takk til Øystein Hetland for disse opplysningene.
111Walle 1946: 193.
112Walle 1946: 166.
113Emberland & Kott 2012: 459ff.; Sørlie 2015: 68.
114Walle 1946: 197.
115Holm 2013: 171–208.
116Sitert i Holm 2013: 214.
117Lie til Bauer, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 2.
118Lie til Bauer, 05.09.1944, RA, L-sak Lie: 1.
119Festinger 1957; Festinger, Riecken & Schachter 1964.
120Walle 1946: 152.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon