En av de mest seiglivede mytene om den skandinaviske reformasjonen er at den medførte en mer eller mindre systematisk ødeleggelse av katolsk kirkekunst. Sannheten er nærmest det motsatte; lutherdommen hadde et positivt syn på bilder i kirkerommet. De deler av Europa der lutherdommen slo rot har dermed jevnt over bevart langt mer middelaldersk kirkekunst enn andre områder, både der mer radikale strømninger sto sterkt (som Storbritannia og Nederland) og der man forble katolske.

Lena Liepe, tidligere professor i kunsthistorie ved universitetene i Tromsø og Oslo, nå i Växjö, har skrevet en interessant og detaljert skildring av hvordan den svenske middelalderske kirkekunsten ble utstilt i et knapt århundre, fra 1847 til 1943. Hovedvekten legges på Statens Historiska Museums middelalderutstilling, men også de mange regionale kirkekunstutstillingene som sprang frem på slutten av 1800-tallet er viet oppmerksomhet.

Sverige var en pioner i utviklingen av et profesjonelt kulturminnevern. Den svenske riksantikvarstillingen ble opprettet allerede i 1630, og i 1666 kom den første juridiske forordningen for å beskytte løse og faste kulturminner. I løpet av 1800-tallet skjedde en modernisering av den antikvariske virksomheten, med en tettere kobling mot museumssektoren. Allerede på midten av 1800-tallet hadde den svenske staten således en betydelig samling av kunstgjenstander fra middelalderen, primært malerier og skulpturer skapt for en katolsk liturgisk kontekst.

Hvert av de kronologisk ordnete hovedkapitlene innledes med en fiktiv vandring gjennom en kirkekunstutstilling i det aktuelle tidsrommet. Her har Liepe gjort et nitid arbeid, stort sett basert på skriftlige kilder, for å rekonstruere interiører som var stappfulle av gjenstander, ordnet tematisk, kronologisk, typologisk eller i små tablåer. Måten de var stilt ut på, og hvilke tekster som ledsaget utstillingene, bidrar sammen med annet kildemateriale til å gi et dypdykk i samtidens syn på den middelalderske kirkekunsten.

Fra et kunsthistorisk perspektiv står den middelalderske kirkekunsten i spenn mellom ulike sjangre. Skulpturer og malerier som opprinnelig ble skapt som alterbilder kan betraktes som ren billedkunst, løsrevet fra sin kulturelle kontekst og funksjon. De kan stilles ut i kunstmuseer ved siden av verk skapt for en sekulær kontekst. Denne betraktermåten har selvsagt også sin pendant i en forskningstradisjon som utforsker disse bildene som estetiske objekt, ikke som kulturhistoriske gjenstander med en bestemt religiøs funksjon.

På den andre siden kan de samme verkene stilles ut i kulturhistoriske museer. Der finnes det ulike utstillingstradisjoner, der ytterpunktene kan sies å være den typologiske, der flest mulig gjenstander av samme type stilles ut sammen (tenk gammeldagse utstillinger av femti flintøkser i samme monter) eller tablået, der man bygger opp en slags illusjon av et interiør slik at gjenstandene i større eller mindre grad stilles ut i en kontekst som etteraper den virkeligheten de en gang ble skapt for, som for eksempel et kirkekor med alter.

Liepes bok viser hvordan utstillingene av kirkekunst i løpet av hundre år, fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, vekslet mellom disse fremstillingsmåtene. Noe av det mest interessante å lese er at man relativt tidlig, allerede rundt forrige århundreskifte, forsøkte å bygge opp stemningsskapende elementer rundt kirkekunsten. I noen tilfeller ble veggene i utstillingsrommet malt med sterke farger for å skape atmosfære, mens man andre steder malte hvitt for å illudere hvitkalkede kirkevegger. Slike scenografiske grep ble også tidlig tatt i bruk i de regionale kirkekunstutstillingene som dukket opp i Sverige på slutten av 1800-tallet, ofte med utspring i lokale antikvariske foreninger. Det ble arrangert imponerende kirkehistoriske utstillinger i gymsaler og nedlagte kirker fra Skåne til Ångermanland; det kan synes som en kirkehistorisk bølge skyllet over Sverige. Det hadde vært interessant å vite mer om hvilke idémessige strømninger som ga seg utslag i denne økte interessen for tidligere tiders religiøse kunst: nostalgi, sekularisering, historieinteresse? Selv om boken bare så vidt berører slike sammenhenger, utgjør den et meget godt utgangspunkt for de som ønsker å forfølge slike problemstillinger videre.

Den siste utstillingen boken presenterer, kirkekunstutstillingen i Statens Historiska Museum fra 1943, ble satt opp i nybygde saler tilpasset nettopp disse objektene. Den var opprinnelig et provisorium, fordi de fleste av museets gjenstander var gjemt bort i tilfelle verdenskrigen skulle komme til Sverige. Den ble imidlertid stående relativt uforandret helt opp til vår egen tid.

I drøftingen av den siste utstillingen trekker Liepe inn kontekst og ideologi i større grad enn ved de forutgående utstillingene. Det er et godt grep. Det ville løftet boken ytterligere om det hadde vært satt av mer plass til å diskutere disse kirkekunstsamlingene i en bredere sammenheng, både lokalt, nasjonalt og i et europeisk perspektiv. Samlinger av middelaldersk kirkekunst finnes i store deler av Europa. I katolske land er de gjerne knyttet til katedraler, og fungerer som en utvidelse av skattkamrene som har huset kostbare relikvier, paramenter og kirkesølv helt fra middelalderen av. Men i protestantiske land har disse museene hatt en annen funksjon og vitner om en endring som må ha skjedd i synet på katolsk praksis i løpet av 1800-tallet, i det minste i intellektuelle kretser. Den samme utviklingen kan sees i Norge, der det ble bygget opp betydelige samlinger med middelalderkunst ved Universitetets Oldsaksamling, Bergens Museum og Vitenskapsmuseet i Trondheim. Disse samlingene ble dels skapt i direkte konkurranse med de svenske. Noen av de mest interessante middelalderskulpturene fra Vestlandet havnet, via profesjonelle oppkjøpere, på Nordiska Museet i Stockholm. Disse gjenstandene ble tilbakelevert til Norge i forbindelse med markeringen av unionsoppløsningen i 2005.

Nylig ble antologien Kunst- og arkitektur ved Universitetet i Bergen (2018) utgitt. Der gir kunsthistorikeren Henrik von Achen et grundig innblikk i oppbyggingen av samlingen av kirkekunst fra middelalder og tidlig nytid fra 1825 til 1946 (da Universitetet i Bergen ble grunnlagt). Denne artikkelen komplimenterer på mange vis Liepes monografi; sammen legger de grunnlag for nye spørsmål. Det hadde kanskje særlig vært spennende å se på rollen disse kirkekunstutstillingene fikk tidlig på 1900-tallet, som lokale og nasjonale identitetsmarkører. «Olavskapellet», som ble bygget opp på Borgarsyssel Museum i 1930 som en pastisj over en middelaldersk sognekirke, fylt av både kopier og ekte middelaldersk kirkekunst, er særlig interessant i så måte.

Mot slutten av boken berører Liepe problemstillinger som har preget svensk museologisk debatt i langt større grad enn den norske, nemlig om relasjonen mellom museumsutstillinger og nasjonal identitet eller endog sjåvinisme. Liepe foreslår at utstillingen av den middelalderske kirkekunsten utgjorde et markant brudd med den nasjonale retorikken som resten av den historiske utstillingen i Statens Historiska Museum bygget opp under. Som nevnt ble utstillingen skapt i 1943, og det er knapt overraskende at svensk identitet og patriotisme var grunnleggende premisser for en rikshistorisk utstilling på den tiden. Men Liepe påpeker altså at de delene av utstillingen som omhandlet middelaldersk kirkekunst ikke fulgte denne linjen, og at dette kan skyldes at kirkekunsten ikke er nasjonal, men representerer en felleseuropeisk, kristen kultur. Den lot seg ikke presse inn i det nasjonsbyggende narrativet. Uten å ha sett den opprinnelige utstillingen «10 000 år i Sverige» selv er det vanskelig å si, men jeg tror ikke det nødvendigvis er de transnasjonale kvalitetene ved gjenstandene som gjør at kirkekunsten bryter med resten av fremstillingen. Snarere tror jeg det handler om at gjenstandene i denne delen av utstillingen ble stilt ut som nettopp kunstverker, ikke som kulturhistoriske gjenstander. De var valgt ut på grunn av sine estetiske kvaliteter, ikke sine historieformidlende egenskaper, og de var stilt ut for å fremheve disse kvalitetene, ikke i pedagogisk øyemed.

Denne spagaten mellom kunst- og kulturhistorie er noe disse gjenstandene stadig lever med. For et par år siden ble det foreslått at Kulturhistorisk museums samling av middelaldersk kirkekunst kunne utstilles i Nasjonalgalleriet når det nye Nasjonalmuseet blir ferdig. Forslaget ble møtt med kraftig kritikk fra profilerte representanter for kulturlivet som ikke ville ha «gamle trekors» utstilt i Nasjonalgalleriets ærverdige saler. I de norske universitetsmuseene opplever vi på den annen side at kunsten i økende grad behandles og stilles ut som arkeologiske gjenstander, fordi det stort sett er arkeologer som er ansatt ved disse institusjonene. Bergens museum er i så måte et hederlig unntak.

Lena Liepes bok gir et fascinerende innblikk i hvordan den middelalderske kirkekunsten ble innlemmet i svenske museumssamlinger, og hvordan antikvarer og konservatorer på vekslende vis har forholdt seg til disse gjenstandene gjennom hundre år. Den er nyskapende i hvordan den rekonstruerer utstillingene og bruker disse rekonstruksjonene som utgangspunkt for fortolkning, og kaster lys over en gruppe gjenstander som altfor ofte havner i klem mellom arkeologer, historikere og kunsthistorikere. Det er dessuten en lekker publikasjon, rikt illustrert med svart-hvittbilder. Det er både tankevekkende og oppmuntrende at Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitetsakademien har vilje og evne til å gi ut en så påkostet bok om et relativt smalt tema.