Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Holocaustbenektelse i Folk og Land (8. mai), 1948–1975. En diskurs tar form1

Holocaust Denial in Folk og Land (8. mai), 1948–1975. The Formation of a Discourse



Ph.d. 2016. Forsker ved Jødisk Museum i Oslo.

Artikkelen retter søkelys på holocaustbenektelsen i NS-veteranenes tidsskrift 8. mai/Folk og Land i perioden 1948–1975. Fornektelsen av Hitler-Tysklands systematiske massemord på de europeiske jødene, dukket her opp allerede få år etter krigens slutt. Et overordnet synspunkt i artikkelen er at benektelsen av at Holocaust ikke bare var en del av NS-veteranenes historierevisjonistiske prosjekt, men at det også sprang ut av et bredere konspirasjonsteoretisk verdensbilde, knyttet til forestillingen om «jødisk makt». Benektelsen var dessuten en forsvarsstrategi som siktet mot å rettferdiggjøre de tidligere NS-medlemmenes handlinger i et samfunn der nasjonalsosialismen var tabubelagt.

Nøkkelord: Holocaustbenektelse, antisemittisme, Nasjonal Samling, Folk og Land.

The article analyses Holocaust denial among the veterans of the Norwegian Nazi party Nasjonal Samling (NS) from the late 1940s until 1975. The empirical foundation of the study is the revisionist newspaper 8. mai and its successor Folk og land. This paper was published by a group of former NS members who on the one hand sought to wash away the stain of treason from Vidkun Quisling and NS through a form of «historical revisionism»; on the other, the milieu also attempted to create a new, fascist-inspired policy adapted to present conditions.

Texts denying the fact of the National Socialist extermination policy appeared in the newspaper as early as the late 1940s and became even more common from the late 1950s onwards. The facts that six million Jews were killed, that the gas chambers were used for murdering people and that the murder of the Jews was planned and organized by the Nazi leadership were regularly characterized as «legends», «lies» or «myths».

This discourse was also part of a wider conspiracist and antisemitic world view. The deniers claimed that the Second World War was triggered by an imaginary entity called «International Jewry» while asserting that the Jews and their allies had distorted history to gain power and influence and to suppress «national» movements. In this sense, Holocaust denial served as a tactical tool to create new possibilities for fascism and antisemitism. At the same time, it should be understood as a kind of defence mechanism, removing responsibility and guilt from the self-image of former Nazi collaborators.

Keywords: Holocaust denial, antisemitism, Nasjonal Samling, Folk og Land.

5. januar 1960 publiserte Verdens Gang et intervju med redaktørene for NS-veteranenes avis Folk og Land, Alexander Lange og Odd Melsom. Bakgrunnen var en serie antisemittiske handlinger som hadde blitt utøvet i og utenfor Europa i årsskiftet 1959–1960, blant annet i form av hakekorsgraffiti og skjending av jødiske gravplasser og synagoger.2 Redaktørene hevdet at ingen ansvarlige tidligere medlemmer av Nasjonal Samling hadde hatt noe med disse handlingene å gjøre. I samme intervju kom imidlertid også et annet tema opp: nasjonalsosialistenes forsøk på å tilintetgjøre de europeiske jødene. Lange fastslo her at han så på de offisielle fremstillingene av Hitler-Tysklands forbrytelser med dyp skepsis. VGs gjengivelse lød som følger:

Alexander Lange sier at han personlig ikke forstår jødeforfølgelsene. Men en annen sak er at han stiller seg skeptisk til de oppgavene over antall jøder som ble utryddet i Tyskland under krigen. Tallet seks millioner mener han er alt for høyt. Han tror personlig at 2–300 000 er langt nærmere sannheten. Han tviler ikke på at nazistene drepte jøder, men at de ble utryddet i gasskamre mener han at han ikke har fått noe bevis for. […] Lange sier at han personlig ser på de anti-jødiske demonstrasjonene som en provokasjon, enten av kommunistene eller av jødene selv.3

Langes uttalelser er interessante av flere grunner. For det første viser de at holocaustbenektelse allerede i 1960 – femten år før rettssaken mot Olav Hoaas for alvor brakte temaet i offentlighetens søkelys4 – inngikk som et element i NS-veteranenes forsøk på å renvaske Quisling og NS-regimet. Uttalelsene rommer flere av kjernemomentene i holocaustbenektelsen som argumentasjonsform: påstanden om at gasskamrene ikke var blitt brukt til å avlive mennesker, og at et langt mindre antall enn seks millioner jøder døde. For det andre viser intervjuet at fornektelsen av Holocaust ble knyttet til et bredere konspirasjonsteoretisk rammeverk. De antijødiske handlingene i samtiden var ifølge Lange blitt iscenesatt, enten av kommunister eller av jødene selv.

Det NS-revisjonistiske miljøet omkring avisen 8. mai, senere Folk og Land, har til en viss grad vært undersøkt i tidligere forskning. Antisemittismen og holocaustbenektelsen som kom til uttrykk i avisen, har derimot bare blitt omtalt flyktig. Av spesialstudier kan henholdsvis Espen Olavsson Hårseths masteroppgave om Folk og Land i perioden 1967–1975 og Lasse Lømo Ellingsens studie av avisen fra 1975 og 1986 nevnes.5 Begge arbeidene tar for seg avisens ideologiske profil, men bare Ellingsen – som fokuserer på perioden etter 1975 – vier fornektelsen av Holocaust oppmerksomhet.6 Et tredje arbeid av relevans for temaet, er Ingrid Sætheren Grimstads studie av holocaustbenekteren Olav Hoaas fra 2014. Selv om Grimstad her reiser spørsmål om hvilke personer og miljøer som påvirket Hoaas, fokuserer hun verken på holocaustbenektelse i Norge før Hoaas-saken eller på NS-veteranenes videreformidling av antisemittisk tankegods.7 Folk og Land-miljøet har også vært omtalt i enkelte bredere historiske og journalistiske fremstillinger. I andre bind av sitt verk om jødenes historie i Norge, hevder Oscar Mendelsohn at det i Folk og Land stadig ble benektet at seks millioner jøder omkom under krigen. Mendelsohns fremstilling er imidlertid av deskriptiv karakter, og begrenser seg til å gjengi et utvalg enkelteksempler.8 I Per Bangsunds Arvtakerne fra 1984 og Øyvind Strømmens Den sorte tråden betones Folk og Land-miljøet som organisatorisk forbindelsesledd mellom okkupasjonstidens fascisme og nyfascismen. Antisemittismen og benektelsen av Holocaust omtales også her bare som eksempler.9

Denne artikkelen retter søkelys på nettopp holocaustbenektelsen i NS-veteranenes avis 8. mai/Folk og Land, i tiden fra avisen ble dannet frem til den såkalte Hoaas-saken midt på 1970-tallet.10 Følgende spørsmål danner rammen for fremstillingen: 1) I hvilket omfang var benektelsen av Holocaust et element i avisene 8. mai og etterfølgeren Folk og Lands spalter i tidsrommet mellom 1948 og 1975? Når ble benektelsen introdusert, og økte eller minsket den i omfang i løpet av perioden? 2) Hvilke konkrete påstander utgjorde kjernen i benektelsen? I hvilken grad var den knyttet til et bredere spekter av antisemittiske stereotypier og konspirasjonsforestillinger? 3) Hvilke funksjoner hadde benektelsen av Holocaust? Eller, med andre ord: Hva brukte de tidligere NS-medlemmene som var aktive i Folk og Land-miljøet benektelsen til?

Gjennom dette fokuset vil artikkelen bidra til ny kunnskap om NS-veteranenes historierevisjonistiske strategier, politiske oppfatninger og fiendebilder. På et overordnet plan gir den et innblikk i hvordan grupper og aktører arbeider for å opprettholde et trosfellesskap etter at den politiske kampen er tapt. Funnene kan samtidig knyttes til en omfattende internasjonal forskning på feltet. Det er blitt utgitt en rekke arbeider som analyserer holocaustbenektelsen som fenomen, med vekt på dens oppkomst, internasjonale spredning, argumentasjonsformer, funksjoner og typiske feilslutninger.11 Ved å analysere benektelsens fremvekst og karaktertrekk i et bestemt politisk miljø og i et avgrenset geografisk område, kan artikkelen bidra til å utvide kunnskapen om hvordan holocaustbenektelsen som historisk og politisk diskurs formes og reproduseres.

Mellom historisk rehabilitering og politisk nyorientering

For å analysere holocaustbenektelsen i Folk og Land, er det nødvendig å tegne et omriss av avisens utgangspunkt og profil. Hva slags miljø sprang avisen ut av, hvilken politisk og ideologisk karakter hadde den i tiden frem til 1975, og hvordan endret den seg over tid?

En viktig bakgrunn for avisen og det bredere miljøet den tilhørte, var det internasjonale oppgjøret med nasjonalsosialismen og, mer spesifikt, det norske landssvikoppgjøret. I kjølvannet av Hitler-Tysklands fall ble nazismen et symbol for den absolutte ondskap. Anslagsvis 100 000 tyskere og østerrikere ble dømt for forbrytelser under krigen i ulike land i Europa, og et stort antall mennesker ble også straffet for kollaborasjon med Hitler-Tyskland i tidligere tyskokkuperte områder.12

Et vesentlig trekk ved etterkrigsoppgjøret i Norge var at det i høy grad ble rettet mot medlemmer av Nasjonal Samling. Allerede i 1942 utformet London-regjeringen en provisorisk anordning som fastslo at medlemskap i partiet var å regne som bistand til okkupasjonsmakten, noe som senere ble stadfestet i landssvikanordningen av 15. desember 1944. Totalt ble over 92 000 saker etterforsket under landssvikoppgjøret etter krigen, og omtrent 46 000 personer ble ilagt ulike former for straff: fra bøter og kortere frihetsstraff til dødsstraff.13 For gruppen som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling under okkupasjonen, medførte den tyske kapitulasjonen i mai 1945 dermed et omfattende tap av makt og status. Som historikeren Georg Øvsthus har sammenfattet det, gikk de forhenværende NS-medlemmene fra å ha vært tilknyttet det statsbærende parti «til å bli medlemmer av en kriminalisert gruppe».14 Blant mange av NS-veteranene utviklet det seg en oppfatning om at oppgjøret hadde vært dypt urettmessig og urettferdig. En mindre andel begynte å arbeide organisatorisk for en sosial, juridisk og historisk rehabilitering av forhenværende NS-folk. Den viktigste organisasjonen var Forbundet for Sosial Oppreisning, som ble dannet i 1949. Forbundet hadde nettopp oppreisning og rehabilitering av tidligere NS-medlemmer som sitt overordnede mål.15

Avisen Folk og Land sprang ut av samme sosiale og politiske miljø som Forbundet for Sosial Oppreisning og hadde en nær tilknytning til organisasjonen, selv om avisen formelt sett var uavhengig.16 Avisens utgangspunkt var den stensilerte publikasjonen Skolenytt, som utkom fra 1947 og som i begynnelsen særlig hadde fokus på lærerstriden. Etter hvert endret avisen karakter og ble et blad som omhandlet landssvikoppgjøret på bred basis.17 Sommeren 1948 skiftet den navn til 8. mai, for deretter å bli omdøpt til Folk og Land høsten 1952. I 1950 ble Nils Vikdal, som hadde vært opphavsmann til Skolenytt, også avløst av Arvid Birger Arntzen som redaktør. I løpet av 1950-årene fulgte det deretter flere redaktørskifter. Viktigst å notere seg i denne sammenhengen er Odd Melsoms og Alexander Langes tiltredelse i 1958.18

Et sentralt trekk ved det organiserte NS-veteranmiljøet gjennom hele etterkrigstiden, var at det befant seg i et spenningsfelt mellom et ønske om historisk rehabilitering og målet om å utforme en ny, NS-inspirert politikk. Forbundet for Sosial Oppreisning skulle i utgangspunktet være en upolitisk organisasjon.19 Likevel deltok ledende medlemmer av Forbundet ved stiftelsesmøtet for en ny fascistisk Internasjonale, Den Europeiske Sosiale Bevegelse, i Malmø i 1951.20 Også 8. mai og etterfølgeren Folk og Land befant seg i et skjæringspunkt mellom «revisjon og politisk opposisjon».21 I den første fasen var avisen innholdsmessig primært viet landssvikoppgjøret.22 8. mai ga likevel fra tidlig av spalteplass til sentrale utenlandske fascister som Oswald Mosley,23 Per Engdahl24 og Maurice Bardèche.25 Etter at Odd Melsom og Alexander Lange overtok redaktørposisjonen i 1958, foregikk det en økt politisering av avisen26 som blant annet innebar at raseideologiske, antisemittiske og antidemokratiske synspunkter fikk en mer fremtredende plass.27 En ytterligere dreining i retning av samtidsfokus skjedde i 1967, gjennom etableringen av en egen ungdomsspalte i avisen.28 Ungdomsredaksjonen hadde blikket fremover snarere enn bakover i tid. Aktørene som stod bak spalten var også sentrale i dannelsen av de nyfascistiske organisasjonene Nasjonal Ungdomsfylking (1968–1974) og Norsk Front (1975–1979).29 Hårseth hevder at Folk og Land mellom 1967 og 1975 ble omdannet til et nyfascistisk opposisjonsorgan som siktet mot å skape en ny fascistisk bevegelse.30

Denne vekslingen mellom et historisk-tilbakeskuende og et samtidspolitisk utgangspunkt preget også holocaustbenektelsen i Folk og Land. Benektelsen inngikk i en historisk orientert diskurs som tok sikte på å renvaske nasjonalsosialistenes og NS-regimets historiske handlinger. Samtidig ble den koplet til et bestemt syn på etterkrigstidens politiske orden. Fremstillingene av Holocaust som «løgn» og «myte» var integrert i et bredere konspirasjonsteoretisk univers hvor det ble hevdet at alle «nasjonale» krefter etter 1945 var blitt kneblet. For å vinne nytt terreng for NS’ politiske løsninger i samtiden, var det avgjørende å vinne kampen om fortiden.

Benektelsens omfang

Fremveksten av en internasjonal holocaustbenektelseslitteratur må sees i nær sammenheng med den brede fordømmelsen av nasjonalsosialismen etter 1945. I et politisk klima der vekstvilkårene for fascistisk organisering var svakt, søkte fascistiske tenkere å omskrive historien med mål om å utfordre de rådende oppfatningene om ansvar og skyld.

Holocaustbenektelse er et etterkrigsfenomen som enkelt sagt dreier seg om å fornekte nasjonalsosialistenes systematiske folkemord på de europeiske jødene.31 Benekternes hovedbudskap er, som historikeren Deborah Lipstadt oppsummerer, å fremstille Holocaust som en «myte»: en falsk anklage om at Hitler-Tyskland begikk den mest grufulle forbrytelse i menneskehetens historie.32 Holocaustbenektelsen utgjør ett av kjernepunktene i antisemittismens historie etter andre verdenskrig,33 og dukket opp nesten umiddelbart etter nasjonalsosialismens fall. Allerede i mai 1945 begynte den nasjonalsosialistiske avisen Den Svenske Folksocialisten å fornekte Holocaust.34 I løpet av siste del av 1940- og 1950-årene forfattet flere aktører – deriblant den franske fascisten Maurice Bardèche, den amerikanske historierevisjonisten Austin J. App og ikke minst franskmannen og den tidligere konsentrasjonsleirfangen Paul Rassinier – skrifter som avviste at seks millioner jøder var blitt myrdet gjennom en systematisk antisemittisk politikk.35

Også i de norske NS-veteranenes avis 8. mai kom holocaustbenektelse til uttrykk i tidlige faser av etterkrigsårene. Allerede i desember 1949, før de siste sakene i etterkrigsoppgjøret var blitt avsluttet,36 publiserte avisen en notis med henvisning til den svenske høyreekstreme avisen Vägen Framåt. Her ble det antydet at et langt mindre antall enn seks millioner jøder var blitt drept under nazistisk styre.37 Flere artikler med liknende budskap fulgte. Sommeren 1950 ga for eksempel redaksjonen spalteplass til et innlegg der det ble påstått at gasskamrene bare hadde blitt brukt til desinfeksjon av klær. Videre hevdet forfatteren at de norske jødene ikke var blitt myrdet, men at de hadde omkommet som følge av sykdommer:

Noen gasskammer har aldri eksistert, uten til desinfeksjon av klær. Det hele er det rene oppspinn, framført i Nürnberg under «prosessene» der av på forhånd instruerte vitner. […] Ingen norsk jøde er blitt drept i Tyskland. De som ikke er kommet tilbake, er død [sic] av sykdom.38

Tendensen til å nedtone Hitler-Tysklands forbrytelser overfor jødene fremkom også av redaksjonelle artikler. I januar 1951 publiserte redaksjonen svar på et innlegg fra Anders Lange, som senere grunnla Anders Langes Parti. Lange kritiserte her blant annet benektelsen av gasskamrene i 8. mais spalter.39 I redaksjonens tilsvar ble det innrømmet at jøder var blitt myrdet under nasjonalsosialistisk styre, men det ble likevel antydet at historien om Holocaust – nazistenes systematiske drapspolitikk – var en propagandamyte som var orkestrert fra jødisk hold:

Vi har aldri latt som om gasskamrene ikke har eksistert i Tyskland, men vi tror ikke på redselsskildringene i forbindelse med gasskamrene. Vi har aldri hevdet at jøder ikke ble forfulgt i Hitlers Tyskland. Vi er klar over at mange jøder ble utryddet – dessverre, men ikke så mange og så systematisk som jødenes egen propaganda vil ha det til.40

Holocaustbenektelse fortsatte å komme til uttrykk i 8. mai og Folk og Lands spalter i hele perioden frem til 1975. Tidvis nøyde redaksjonen seg riktignok med å fastslå at eksistensen av gasskamrene og den systematiske drapspolitikken overfor jødene ikke var blitt bevist.41 Avisens samlede innhold fra slutten av 1940-tallet frem til midten av 1970-tallet viser imidlertid en klar tendens i retning av eksplisitt benektelse. Holocaust ble gjennomgående omtalt som en overdrivelse, propagandaløgn og myte. Et utvalg ord og uttrykk brukt i avisens spalter er illustrerende. Den «offisielle» historien om utryddelsespolitikken og gasskamrene ble blant annet omtalt som «en ny legende»,42 «myten om 6 millioner jøder»,43 «denne seiglivede propagandaløgn fra de alliertes krigs- og etterkrigskjøkken»,44 «løgnen om de 6 millioner gassede jøder»,45 «de 6 propagandamillioner ihjelgassede jøder»,46 «den såkalte ’Endlösung’»,47 «de såkalte utryddelsesleirene»,48 «Gasskammerfabler»49 og «6-millioner sagaen».50

Etter at Odd Melsom og Alexander Lange overtok som redaktører, økte omfanget av holocaustbenektelse i avisen, i takt med at den fikk et mer eksplisitt antisemittisk, raseideologisk og profascistisk innhold. Omtalene av arrestasjonen av og rettssaken mot Adolf Eichmann viser hvordan benektelsen var innvevd i avisens synspunkter på dette tidspunkt. I en lederartikkel fra juli 1960 ble det for eksempel hevdet at det ikke fantes «et eneste bevis» for at millioner av jøder var blitt drept. Tvert imot, skrev redaksjonen, hadde det

stått frem kjente og aktede menn, som selv har sittet i disse konsentrasjonsleire, deriblandt også jøder, som hårdnakket benekter sannheten av påstandene om de systematiske mord.51

I andre artikler og smånotiser om saken, ble det tatt i bruk uttrykk som «den vaklende løgnbygning med de 6 millioner gasede [sic]»,52 «legenden om de 6 millioner»53 og «den absurde påstand om de 6 millioner myrdede jøder».54 Her bør det også påpekes at Folk og Lands oppfatninger stod i skarp motsetning til holdningene som preget den norske pressen for øvrig. I norske aviser fantes det ifølge historikeren Karl Egil Johansen få skiller når det gjaldt synet på Eichmann og rettsprosessen mot han. Flertallet «uttrykte stor glede over at han endeleg kunne stillast for retten».55

Etter 1967 kom holocaustbenektelsestemaer også til uttrykk i den såkalte Ungdomsspalten, som danner en organisatorisk bro fra NS-veteranene til det gryende nynazistiske miljøet på slutten av 1960-årene. Gasskamrene ble her blant annet omtalt som «myten som sprekker»,56 mens utryddelsesleirene ble betegnet som «krigs- og jødepropagandaens eventyr-fortellinger […]».57

Historiekonstruksjoner

Holocaustbenektelse var altså et tilbakevendende element i 8. mai og Folk og Lands politiske og historierevisjonistiske diskurs fra 1949 frem til 1975. Hvilke konkrete påstander bestod så benektelsen av?

I boken Lying about Hitler. History, Holocaust and the David Irving Trial peker historikeren Richard Evans på fire sentrale trekk ved holocaustbenektelsen som tankekonstruksjon. For det første påstås det at antallet jøder som ble drept av nazistene var langt færre enn det offisielle tallet seks millioner. For det andre fokuseres det på gasskamrene, som det hevdes ikke ble benyttet til å ta livet av et stort antall jøder. For det tredje avvises det at Hitler og naziledelsen hadde et program (og arbeidet planmessig) for å tilintetgjøre de europeiske jødene. Den fjerde påstanden dreier seg om at «myten om Holocaust» er blitt fremmet planmessig av de allierte og av jødene selv, blant annet for å vinne politisk støtte til staten Israel.58 Under skal de første tre momentene behandles samlet. Det fjerde punktet er nær knyttet til koplingen mellom holocaustbenektelse og konspirasjonsforestillinger, som skal diskuteres for seg.

Et synspunkt som forekom regelmessig i 8. mai/Folk og Lands spalter, var påstanden om at antallet jøder som var blitt drept som følge av nasjonalsosialistenes politikk var langt færre enn seks millioner. I sin enkleste form dreide dette seg rett og slett om å stadfeste at millioner av jøder «umulig» kunne ha blitt drept. Et eksempel kan være en artikkel i Folk og Land fra midten av juni 1959. Her rettet avisen skyts mot Dagbladet, som i midten av mai samme år hadde omtalt en lærer og tidligere NS-mann i Setesdal som fremmet NS-revisjonistiske synspunkter overfor elevene, deriblant påstander om at tyskerne ikke drepte så mange jøder som de offisielle statistikkene ville ha det til.59Folk og Land ble Dagbladets oppslag karakterisert som et «pøbelaktig angrep» og lærerens syn på den nazistiske tilintetgjørelsespolitikken tatt i forsvar:

Og så forteller da Dagbladet grufulle ting om at læreren i en av stiloppgavene satte spørsmålstegn i margen da eleven fortalte at tyskerne hadde drept 6 millioner jøder. Såvidt vi vet er det bare det noe etterliggende Dagbladet som fremdeles «tror på» de 6 millioner. Selv de offisielle tall fra Tysklands motstandere beveger seg for tiden mellom 100 000 og 200 000.60

I andre artikler ble antallet jøder som hadde mistet livet blant annet anslått til 350 000 til 500 00061 og 300 000 til 600 000.62 Det ble også hevdet at et flertall hadde omkommet som følge av sykdommer, ikke på grunn av systematiske massedrap. I en bokomtale fra 1963 ble det for eksempel hevdet at det ikke forelå

det minste bevis for at disse 300 000 med forsett er blitt tilintetgjort i tyske gasskamre. De fleste av dem døde sikkerlig av sult, kulde og sykdom, i stor utstrekning som følge av krigsforholdene.63

Også det andre punktet som fremheves av Evans, påstandene om at gasskamrene ikke ble brukt til massedrap, var et tilbakevendende element i avisens omtaler av den antijødiske politikken. Noen av de tidligste holocaustbenektende artiklene som stod på trykk i 8. Mai og Folk og Land, benektet nettopp at jøder ble myrdet systematisk og i stort antall i gasskamre.64 Liknende påstander kom regelmessig på trykk gjennom hele perioden.

En av argumentasjonsstrategiene her var å henvise til tidligere konsentrasjonsleirfanger som selv ikke hadde observert gasskamrene, eller som avviste at de var blitt brukt til massedrap. Særlig Paul Rassinier – en tidligere Buchenwald-fange som i etterkrigstiden ble en av de sentrale holocaustbenekterne i Europa65 – ble i Folk og Land omtalt som en autoritet som angivelig hadde dokumentert at «historien» om gasskamrene ikke stemte.66 I en leder fra januar 1964 som omhandlet den samtidige Auschwitzprosessen i Frankfurt, ble for eksempel Rassiniers tidligere fangestatus fremhevet. Videre argumenterte avisen – med Rassinier som kilde – for at det hersket tvil om gasskamrene og massedrapene i Auschwitz.67

Det tredje kjerneelementet i benektelsen – påstanden om at jødenes skjebne ikke skyldtes en planmessig utryddelsespolitikk – var et forsøk på å frita den nasjonalsosialistiske bevegelsen og Hitler-regimet for ansvaret for drapshandlingene under krigen. En påstand var at flertallet jøder ikke døde som følge av planmessige drapshandlinger, men på grunn av krigsbetingede omstendigheter som for eksempel sult. En annen gikk ut på å omskrive innholdet i det nazistiske begrepet om «Endlösung». I et utdrag fra en bok forfattet av den tyske høyreekstremisten Heinrich Härtle,68 trykt i Folk og Land sommeren 1967, ble det for eksempel påstått at planene om Endlösung, slik de ble formet under Wannsee-konferansen, bare tok sikte på å evakuere jødene østover. Härtle innrømmet at det foregikk grusomheter i blant annet Auschwitz, men det planmessige aspektet ved nazistenes antisemittiske politikk ble sterkt nedtonet.69 Det ble også hevdet at drapene på jøder ikke var beordret fra sentralt hold i Hitler-regimet, men at de skyldtes «utskeielser» fra kriminelle enkeltpersoner. I den nevnte lederartikkelen om Frankfurt-prosessen fra januar 1964, ble det for eksempel hevdet at overgrepene i Auschwitz skyldtes brutale lokale aktører og at det ikke fantes noen beviser for at det hadde foregått en systematisk utryddelsespolitikk:

Ingen tviler jo på, eller har tvilt på, at det som voktere også i de tyske fangeleire fantes en rekke råskinn. Det var jo ikke akkurat eliten som ble brukt som fangevoktere mens de andre dro i krigen, og de ble vel heller ikke bedre efterhvert som krigen fra vestalliert side hovedsakelig ble ført mot den tyske sivilbefolkning. […] Det saken i folks oppfatning gjelder er [derfor] om det i Auschwitz efter ordre fra den ansvarlige tyske ledelse virkelig foregikk en systematisk utryddelse av jøder eller andre folkeslag. Kommandanten benektet dette kategorisk og hevdet at han ikke kjente til gasskamre i Auschwitz. Han døde meget beleilig i fengslet [sic] før han fikk anledning til å gjenta dette i retten for offentligheten.70

I en annen artikkel som refererte Rassiniers teorier, het det at det var den lokale fangeadministrasjonen selv, sammen med noen av SS-folkene, som egenmektig tok medfangers liv.71 Ett av de fremste trekkene ved Holocaust – at nazistene arbeidet systematisk og planmessig for å myrde de europeiske jødene – ble i Folk og Land altså forsøkt avvist.

Konspirasjonstenkning

Holocaustbenektelsen i Folk og Land dreide seg ikke bare om et forsøk på å omtolke fakta og hendelsesforløp. Benektelsen var hele tiden knyttet til en bredere antisemittisk og konspirasjonsteoretisk diskurs som omhandlet det som ble beskrevet som jødenes makt og negative innflytelse i fortiden og samtiden.

I en artikkel om holocaustbenektelse i svensk Historisk tidskrift fastslår historikeren Stéphane Bruchfeld at benektelsen i utgangspunktet dreier seg om en antisemittisk handling.72 Den bygger på sett med seiglivede kulturelle klisjeer om «jødens» uærlighet, ondskap og maktbegjær, og knytter seg følgelig opp til en århundrelang tradisjon i Europa.73 Innholdet i den internasjonale benektelseslitteraturen støtter Bruchfelds tese. I boken Did Six Million Really Die? påstod den britiske høyreekstremisten Richard Verall i 1974 at anglosaksere ikke kunne fremme rasemessig selvbeskyttelse grunnet «løgnen om holocaust». Videre hevdet han at jødene trakk i trådene bak «raseblandingen».74

Et vesentlig poeng når det gjelder NS-veteranmiljøet, er at Nasjonal Samlings ideologi og propaganda før og under den tyske okkupasjonen var gjennomsyret av antisemittisk konspirasjonstenkning. I sine taler under okkupasjonen hevdet for eksempel Quisling at jødene arbeidet for å erobre makten over verden og at «den internasjonale jødedom» trakk i trådene bak alle nasjonalsosialistenes krigsmotstandere: USA, Storbritannia og Sovjetunionen.75Folk og Land ble konspirasjonstemaer om jødene og jødedommen videreført i etterkrigstiden. Ord som «verdensjødedommen»76 og «den internasjonale jødedom»77 ble tatt i bruk, og det ble påstått at jødiske ledere stod bak et organisert arbeid for å fremme raseblanding.78 Den konspirasjonsteoretiske antisemittismen tilbød også en fortolkning av de politiske forholdene i etterkrigstiden. I en lederartikkel fra 1960 het det for eksempel at «den mektige jødedom» etter 1945 for alvor hadde «anbragt seg i maktens hynder», og at den styrte «partidemokratiene med særlover og hård hånd».79

Gjennom holocaustbenektelsen i Folk og Land kom konspirasjonstenkningen til uttrykk på to måter. Den ene var fortidsrettet og dreide seg om en forsøkt rettferdiggjøring av nasjonalsosialistenes antisemittiske politikk før og under krigen. Et nøkkelord her er projisering – at skylden og ansvaret for nasjonalsosialismens grusomheter ble tillagt ofrene. Historikeren Tony Taylor påpeker at anklager om at gruppene som har vært utsatt for folkemord selv har begått forbrytelser mot gruppen gjerningsmennene tilhører, utgjør en sentral forsvarsmekanisme blant folkemordsbenektere.80 En slik forvrengt fremstilling av forholdet mellom offer og overgriper preget også den nasjonalsosialistiske propagandaen mens folkemordet på de europeiske jødene pågikk. I Hitler-Tysklands og Nasjonal Samlings antisemittiske propaganda var nettopp påstanden om at den såkalte verdensjødedommen hadde startet andre verdenskrig, og at den planla å utrydde «germanerne», et sentralt element.81

I Folk og Lands spalter ble forestillingen om at det nazistiske regimet hadde befunnet seg i krig med «den internasjonale jødedom» – og at jødene hadde planlagt grusomheter mot tyskerne – fremsatt ved flere anledninger.82 Dette synet på krigens årsaker og konfliktlinjer ble gjerne kombinert med påstandene om at omfanget av nasjonalsosialistenes overgrep mot jødene var blitt overdrevet.

Et eksempel som viser hvordan projiseringen av skyld og ansvar foregikk på en særlig tydelig måte, er artikkelen «En jødisk plan for utryddelse av tyskerne» som stod på trykk i Folk og Land i november 1963. Artikkelens utgangspunkt var boken Germany must Perish, skrevet av den amerikanske jøden Theodore Kaufman i 1941. Som Herf påpeker, var Kaufman – som i boken tok til orde for sterilisering av tyskere83 – på ingen måte noen representant for jødene som gruppe eller for de organiserte jødiske samfunnene. Tvert imot var han en uavhengig skribent uten større innflytelse, og boken fikk også dårlige anmeldelser.84 I den nasjonalsosialistiske propagandaen og blant holocaustbenektere etter krigen ble Kaufmans bok like fullt brukt som et «bevis» på «verdensjødedommens» planer om å utrydde den tyske befolkningen.85Folk og Land-artikkelen ble det innrømmet at de antijødiske holdningene i Tyskland førte til utskeielser og voldelige antijødiske overgrep, men dette ble forsøkt rasjonalisert gjennom påstander om at jødene selv hadde vært en aggressiv part. Det ble fastslått at «den internasjonale jødedom» i «høytidelige former» hadde erklært Tyskland krig og at den hadde avgitt løfter om å støtte England.86 Videre ble det – med utgangspunkt i Kaufmans bok – hevdet at jødene hadde planlagt å utrydde tyskerne: «Når man idag», het det i artikkelen, «forøvrig uten noe slags bevis, hevder at Tyskland ville utrydde jødene, så viser de efterfølgende sitater fra Kaufmans bok at det motsatte iallfall var tilfelle, nemlig at jødene ville utrydde tyskerne».87

Liknende oppfatninger kom også til uttrykk i redaksjonelle artikler. 12. oktober 1963 trykte Folk og Land en lederartikkel som omhandlet et dokumentasjonssenter i Haifa som nylig hadde anmeldt et tosifret antall tyskere for å ha medvirket under deportasjonene av de norske jødene.88 Her mente avisen å kunne fastslå at jødedommen hadde vært i krig med Tyskland, og at jødiske ledere ønsket å utrydde tyskerne:

Med den målestokk det israelske «dokumentasjonssentret» sammen med norsk dagspresse legger på lignende hendelser når det gjelder den jødedom som høytidelig og demonstrativt erklærte krig mot det nasjonalsosialistiske Tyskland, og hvis fremste talsmenn krevet utryddelse av hele det tyske folk på litt lengere sikt gjennom sterilisering av alle voksne individer, burde det være et rikt felt for israelsk dirigert forfølgelse av både politikere, militære sjefer og de redskaper blant flyvere og andre som utførte ordrene.89

Den holocaustrevisjonistiske argumentasjonen ble også koplet til en konspirasjonsteoretisk diskurs om samtiden. Her ble det hevdet at «historien» om seks millioner døde og gasskamrene inngikk i en planmessig hets mot det nasjonalsosialistiske Tyskland på det internasjonale plan og mot NS i Norge. Et underliggende premiss var tanken om at jødene i etterkrigstiden hadde erobret massiv makt og innflytelse. Et eksempel fra Eichmann-saken – som riktignok ikke inneholder direkte referanser til mordet på jødene – er illustrerende. 27. august 1960 hevdet Folk og Land på lederplass at «noen» mektige trådtrekkere stod bak en organisert hetskampanje mot nasjonalsosialismen og Tyskland:

Kan det være bare et tilfelle at den samlede verdenspresse tier til det grufulle israelske brudd på folkerett og menneskelighet i forbindelse med Eichmann-saken? Og for å ta noe enda mer konkret: Kan det bare være et tilfelle at våre to elskelige eftermiddagsaviser VG og Dagbladet på selvsamme dag kjører opp med angrep på kristendommen og på den kristne kirke i forbindelse med den samme Eichmannsak? Og de to kristendomsangripere Andreas Edwien og Ragnar Kvam, som later til å ha blitt mere jøde enn jødene selv, de beveger seg på en sti som allerede er merket opp av Amerikas zionistiske ledere.90

I Folk og Lands spalter ble det også hevdet at «propagandaen» om Holocaust var koplet til staten Israels maktambisjoner og økonomiske krav overfor Tyskland. I en artikkel undertegnet pseudonymet Arminius, ble det fastslått at Eichmann-saken sprang ut av et

herlig dobbeltspill mellom Moskvas røde herrer og verdenszionismen – riktignok med forskjellig hensikt. Når det gjelder Israel er hensikten åpenbart den å støtte opp om den vaklende løgnbygning med de 6 millioner gasede [sic] jøder og dermed beholde utpresningstaket [sic] på Adenauers Tyskland.91

Holocaustbenektelsen i Folk og Land var altså knyttet til en antisemittisk konspirasjonstenkning som var orientert mot både fortiden og samtiden. Jødene ble hevdet å stå bak sammensvergelser i fortiden, men også tatt for å for å være en internasjonal maktfaktor i samtiden. Det ble dermed mer enn antydet at jødene – uavhengig av tid og rom – utgjorde en destruktiv kraft i samfunnet.

NS-regimets «uskyld»

Holocaustbenektelse var altså et integrert element i 8. mai og etterfølgeren Folk og Lands historierevisjonistiske argumentasjon. Avisen tok imidlertid også i bruk en konkret strategi for å renvaske NS og Quisling-regimet. Når de norske jødenes skjebne kom opp, ble det først og fremst benektet at Nasjonal Samling og Quisling hadde et medansvar i den antisemittiske politikken, inkludert arrestasjonene og deportasjonene. Argumentasjonen her foregikk langs ulike linjer. På den ene siden ble den antijødiske politikken fremhevet som et rent tysk prosjekt som var blitt påtvunget NS. I en artikkel i 8. mai i 1952 ble det for eksempel hevdet at den antijødiske politikken vakte harme innenfor vide kretser av NS, men at man stod maktesløse siden det «nå engang [var] okkupasjonsmakten som bestemte […].»92

En annen metode gikk ut på å fremheve det som ble beskrevet som NS-medlemmers og NS-institusjoners gode gjerninger overfor jødene under okkupasjonen. I 1950 trykte for eksempel 8. mai en artikkel om aksjonene mot jødene i Trondheim. Her ble det hevdet at Statspolitiet forsøkte å forhindre de antisemittiske tiltakene, i motsetning til «gode nordmenn» som ikke var NS-medlemmer:

På få unntakelser nær reiste Trondheims-jødene mot tilintetgjørelsen. De som forberedte deres arrestasjon, de som samlet dem inn og ledsaget dem på første etappe […] har for en stor del yndet å kalde seg «gode nordmenn» etter okkupasjonen. Og da får enhver tenke sitt.93

Det ble også understreket at NS’ politiske motstandere selv hadde begått forbrytelser mot jødene. Viktigst her var den såkalte Feldmann-saken. 27. oktober 1942 ble det jødiske ekteparet Jacob og Sonja Feldmann, som forsøkte å ta seg over til Sverige, drept av to grenseloser og deretter senket i Skrikerudtjern. I 1947 tilstod losene drapene, men de hevdet å ha handlet for å beskytte fluktnettverkene og ble til slutt frikjent i lagmannsretten.948. mai og Folk og Land ble Feldmann-saken brukt for å fremheve rettsoppgjørets urettferdige karakter og ikke-NSeres medansvar. I en artikkel i 8. mai i juni 1951, hevdet Hroar Hovden – en av de sentrale aktørene i Forbundet for Sosial Oppreisning – at ansvarsløse flyktningførere hadde skjenket tyskerne et påskudd til å pågripe jødene i Norge. «Apropos flyktningførere», fastslo han, «så har vi alle i friskt minne de to som myrdet det jødiske ektepar Feldmann. Her står vi ved et av de få tilfelle da ’patrioter’ virkelig er trukket for ’retten’ – med det resultat vi alle kjenner».95

Betraktningene om de norske jødenes skjebne ga dermed Folk og Lands holocaustrevisjonisme en spesiell vri. Oppsummert kom den til uttrykk på to nivåer. I et europeisk perspektiv dreide det seg om å avfeie, minimere og relativisere nasjonalsosialismens forbrytelser. Påstandene som ble fremsatt her var de samme som ble forfektet blant holocaustbenektere i andre europeiske land. I et norsk perspektiv handlet det primært om å betone NS-bevegelsens uskyld og ikke-NSeres skyld. Denne argumentasjonen sprang ut av de særegne trekkene ved okkupasjonsstyret under krigen og det etterfølgende landssvikoppgjøret. Funksjonen var derimot den samme: å omskrive historien, med det siktemål å renvaske Nasjonal Samling og ideologien partiet stod for.

Perspektiver på fornektelsen

Våren 1975 trykte VG og Dagbladet intervjuer med lektoren og nynazisten Olav Hoaas. Hoaas hevdet her at det ikke var blitt bevist at jøder ble drept i gasskamre, og fastslo at jødene i Norge helst burde sendes ut av landet.96 For Hoaas selv fikk disse ytringene personlige konsekvenser. I 1976 ble han dømt for rasistiske ytringer. I 1978 ble han avskjediget som lektor ved Stokmarknes gymnas.97

Historikeren Ingrid Sætheren Grimstad hevder at Hoaas som følge av holocaustbenektelsen skilte seg fra andre aktører i det samtidige høyreekstreme miljøet i Norge, og at han primært bygde sine tanker på internasjonale inspirasjonskilder.98 Funnene som er avdekket i denne artikkelen viser at denne beskrivelsen er upresis. Det er riktig at Hoaas’ påstander ikke var av norsk opprinnelse. Påstanden om at benektelsen var utypisk blant norske NS-veteraner og blant norske nyfascister i 1960- og 70-årene, finner derimot liten støtte i kildene. Ved det tidspunktet Hoaas ble stilt for retten, hadde holocaustbenektelsestemaer kommet til uttrykk i avisene 8. mai og Folk og Land i mer enn 25 år.

Folk og Land-miljøet er i tidligere forskning blitt beskrevet som en organisatorisk bro mellom de «gammelnazistiske» strømningene og de nynazistiske miljøene som utviklet seg i siste halvdel av 1960-årene.99 Som denne artikkelen viser, fungerte miljøet også som en ideologisk kontinuitetsbærer som bidro til å videreføre antisemittiske temaer med røtter i NS-tiden også etter 1945. I løpet av etterkrigsårene ble antisemittismen i Folk og Lands spalter imidlertid også tilført nye elementer som var tilpasset etterkrigstidens sosiale og politiske kontekst. Holocaustbenektelsen var ett av dem. Benektelsen dreide seg ikke bare om å minimere og relativisere nasjonalsosialismens forbrytelser; den fungerte også som en reartikulering av klassiske forestillinger om «jødisk ondskap» og «jødisk makt» i en tid hvor disse klisjeene var blitt sterkt tabubelagte. En sentral påstand var at jødene etter 1945 – i allianse med nasjonalsosialismens og fascismens politiske motstandere – hadde arbeidet aktivt og målbevisst for å kneble og undertrykke alle nasjonale bevegelser. Antisemittismen – med holocaustbenektelsen som et integrert element – ble med andre ord brukt som en forklaringsmodell på fascismens manglende vekstvilkår i samtiden.

Et interessant spørsmål som reiser seg her, er hva benektelsen ble brukt til blant NS-veteranene. To ulike, men ikke gjensidig utelukkende, svar skal her gis. Holocaustbenektelse er ofte blitt omtalt som et redskap hvis formål er å tilrettelegge for nye former for fascisme og antisemittisme. I sin studie av den svenske etterkrigsantisemittismen, hevder Bachner for eksempel at forfalskningen av historien innen høyreekstreme miljøer er av avgjørende betydning for «att återvinna respektabilitet och ett förnyat stöd […]».100

Også Folk og Land-miljøets holocaustbenektelse sprang sannsynligvis til dels ut av et ønske om å revitalisere NS-ideologien og – på sikt – skape en ny NS-inspirert bevegelse. Miljøet befant seg nettopp i et spenningsfelt mellom ønsket om historisk rehabilitering og målet om å forme en ny, fascistisk inspirert «nasjonal» politikk. Særlig for de unge nynazistene – men også blant gamle kampfeller som Folk og Land-redaktør Odd Melsom – var ønsket om å utforme en ny politikk utvilsomt en vesentlig drivkraft bak det historierevisjonistiske arbeidet. Her ble kampen om fortiden knyttet tett sammen med kampen om fremtiden.

At det politisk-strategiske aspektet utvilsomt var til stede, betyr likevel ikke at benektelsen var avledet av rene kynisk-strategiske mål. Holocaustbenektelsen må etter denne forfatterens syn også forstås som en forsvarsstrategi som ble brukt til å rettferdiggjøre de tidligere NS-medlemmenes handlingsvalg. Sosialpsykologen Péter Krekó hevder at konspirasjonsteoretiske verdensbilder springer ut av en allmenn menneskelig tendens til å gjøre verden forståelig og meningsfull på en psykologisk komfortabel måte. Dette handler ikke nødvendigvis om at individer og grupper ønsker å finne frem til sannheten, men at de streber etter kunnskap som passer til deres trosforestillinger, verdier og målsetninger. Sett ut ifra et slikt perspektiv dreier det seg om en form for motivert tenkning.101

Krekós utgangspunkt kan etter mitt syn bidra til å forklare holocaustbenektelsen i Folk og Land-miljøet. Ved krigens slutt hadde nasjonalsosialismen blitt et symbol på den absolutte ondskap. Mange av de tidligere NS-medlemmene hadde trodd blindt på nasjonalsosialismen og ofret tid, krefter og anseelse for NS’ sak. Blant de aktive NS-veteranene må fordømmelsen av Hitler-Tyskland og NS-regimet etter krigen dermed ha medført et intenst psykologisk ubehag. Ved å rasjonalisere egne tanker, handlinger og handlingsvalg gjennom ulike forsvarsstrategier som fornektelse, fortrengning og projisering av skyld og ansvar, kunne gruppen opprettholde en oppfatning om at deres valg under okkupasjonen ikke hadde vært feilaktige og kriminelle. Tolkningen ble antakeligvis styrket av at de mest aktive tidligere NS-medlemmene tilhørte et sosialt fellesskap av troende.102 Konklusjonen miljøet kom frem til, var at de «offisielle» fremstillingene av krigen og nasjonalsosialismen måtte grunnleggende omkalfatres. Benektelsen av Holocaust var her et integrert element.

Litteratur

Andenæs, J. (1979). Det vanskelige oppgjøret. Oslo: Tanum-Nordli.

Arbeiderbladet (1963)

Bachner, H. (2004 [1999]). Återkomsten. Antisemitism i Sverige efter 1945. Stockholm: Natur och Kultur.

Bangsund, P. (1984). Arvtakerne. Nazisme i Norge etter krigen. Oslo: Pax forlag.

Benz, W (1981). Judenvernichtung aus Notwehr? Die Legenden um Theodore Kaufman. Vierteljahschrift für Zeitgeschichte (oktober): s. 615–630.

Bruchfeld, S. (1996). «Löjliga anklagelser» – om den s k historierevisionismen. Historisk tidskrift (svensk) nr. 1, s. 120–149.

Buraas, T. M. M. (2018). «Jeg oppfatter meg ikke som nazist, men som nasjonal revolusjonær». Erik Blüchers politiske ideologi, 1975–1985 (Masteroppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.

Bytwerk, R. L. (2005). The Argument for Genocide in Nazi Propaganda. Quarterly Journal of Speech (nr. 1): s. 37–62. https://doi.org/10.1080/00335630500157516

Dagbladet (1959).

Eatwell, R. (1991). The Holocaust Denial: A Study in Propaganda Technique. I Cheles, L, Ferguson, R.og Vaughan, M. (red.): Neo-Fascism in Europe (s. 120–146). London/New York: Longman.

Ellingsen, L. L. (2016). «Folk og land – kor går du?» Avisen Folk og Land, miljøet rundt den og forholdet til nynazismen i Norge 1975–1986 (Masteroppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.

Evans, R. (2001). Lying about Hitler. History, Holocaust and the David Irving Trial. New York: Basic Books.

Festinger, L., Riecken, H. og Schachter, S. (1956). When Prophecy Fails. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Finkenberg, M. (2015). Härtle, Heinrich. I Benz, W. (red.), Handbuch des Antisemitismus. Judenfeindschaft in Geschichte und Gegenwart. Bind 8 (s. 67–69). Berlin: De Gruyter.

Grimstad, I. S. (2014). En studie av Olav Hoaas sitt ideologiske standpunkt. (Masteroppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.

Folk og Land (1952–1975).

Harket H. (2005). Den nye antisemittismen. I Eriksen, T. B, Harket, H. og Lorenz, E. (red.), Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Cappelen Damm.

Haupt, P. I. A (1991). Universe of Lies: Holocaust Revisionism and the Myth of Jewish World Conspiracy. Patterns of Prejudice (25, nr. 1): s. 75–85.https://doi.org/10.1080/0031322x.1991.9970067 

Herf, J. (2006). The Jewish Enemy. Nazi Propaganda During World War II and the Holocaust. Cambridge, Mass: The Belknap press. https://doi.org/10.4159/9780674038592 

Høeg, T. A. (red.) (1973). Norske aviser 1763–1969. Oslo: Universitetsbiblioteket.

Hårseth, E. O. (2010). Folk og Land 1967–75. Fra rehabilitering til nyfascistisk opposisjonsorgan. (Masteroppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.

Hårseth, E. O. (2017). Mellom revisjon og politisk opposisjon. Avisen Folk og Land 1952–1975. Historisk tidsskrift (nr. 3): 280–307. 10.18261/issn.1504-2944-2017-04-03

Johansen, K. E. (2006). «Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde»– haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967. Historisk tidsskrift (1) 2006: 25–56.

Karlsson, M. (2015). Cultures of Denial. Comparing Holocaust and Armenian Genocide Denial. (Doktorgradsavhandling). Lund: Universitetet i Lund.

Krekó, P. (2015). Conspiracy Theory as Collective Motivated Cognition. I Bilewicz, M., Cichcka, A. og Soral, W. (red.), The Psychology of Conspiracy (s. 60–67). London: Routledge.

Larsen, S. U. (1995). Rettsoppgjøret. I Dahl, H. F, Hjeltnes, G., Nøkleby, B., Sørensen, Ø. og Ringdal, N. J. et al. (red.), Norsk krigsleksikon 1940–45(s. 350–351). Oslo: Cappelen.

Lipstadt, S. (1994). Denying the Holocaust. The Growing Assault on Truth and Memory. New York: Penguin.

Lunde, H. (1993). Aller ytterst – de rasistiske grupperingene i dagens Norge. Oslo: Antirasistisk senter.

Lööw, H. (2016). Nazismen i Sverige 1924–1979. Pionjärerna, partierna, propagandan. Stockholm: Ordfront.

Magasinet Monitor (nr. 2 1998).

8. mai (1948–1952).

Mendelsohn, O. (1986). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2. Oslo: Universitetsforlaget.

Moland, A. (1999). Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen 1940–1945. Oslo: Orion forlag.

Pendas, D. O. (2009). Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe. The Journal of Modern History (nr. 2): 348–349. https://doi.org/10.1086/598922 

Preus, L. (2014). Bakover mot det nye Norge. Ideologisk utvikling innen norsk nynazisme 1967–1985. (Masteroppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.

Shermer, M. og Grobman, A. (2000). Denying History. Who says the Holocaust never happened and why do they say it? Berkeley: University of California Press.

Simonsen, Kjetil Braut (2017). Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil. Historisk tidsskrift (nr. 4 2017): 446–467.

Strømmen, Ø. (2013). Den sorte tråden. Europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag. Oslo: Cappelen 2013.

Taylor, T. (2009). Denial. History Betrayed. Melbourne: Melbourne University Press.

Verdens Gang (1960).

Vidal-Naquet, P. (1992). Assassins of Memory. Essays on the Denial of the Holocaust. New York: Columbia University Press.

Wistrich, R. S. (red.) (2012). Holocaust Denial. The Politics of Perfidy. Berlin: de Gruyter. https://doi.org/10.1515/9783110288216.1

Øvsthus, G. (1972). Dom og oppreisning. Tidligere NS-medlemmers kritikk av landssvikoppgjøret og deres organiserte forsøk på å oppnå sosial rehabilitering. (Hovedfagsoppgave). Bergen: Universitetet i Bergen.

1Forfatteren vil takke Kristine Bjørndal, Torill Torp-Holte og Mats Tangestuen ved Jødisk Museum i Oslo, Øystein Hetland og Øivind Kopperud ved HL-senteret samt de to anonyme fagfellene for nyttige innspill. Takk også til Kristin Ørvik og Morten Simonsen for språklige kommentarer.
2Om den såkalte hakekorsepidemien i årsskiftet 1959–1960, se Bachner 2004 [1999]: 136–142.
3NS-folk fornekter jødeaksjonene. En provokasjon, sier Alexander Lange, VG 5. januar 1960: 9.
4Om Hoaas-saken: Grimstad 2014.
5Hårseth 2010; Hårseth 2017; Ellingsen 2016. Se også Øvsthus 1972.
6Ellingsen 2016: 98–103.
7Grimstad 2014.
8Mendelsohn 1986: 365–369.
9Se Bangsund 1984: 55, 57 og 72; Strømmen 2013: 145, 167 og 171. Om NS-veteranene, se også «Arven etter Quisling. Spesialreportasje fra gammelnazistenes mørkeloft» i Magasinet Monitor nr. 2 1998, samt Lunde 1993: 10–12.
10Artikkelens empiriske grunnlag er avisene 8. mai og Folk og Land, som er gjennomgått i perioden 1948–1975. Jeg har også gjennomgått avisen Skolenytt i tidsrommet 1947–1948.
11Se blant annet Wistrich 2012; Karlsson 2015; Evans 2001; Shermer og Grobman 2000; Lipstadt 1994; Vidal-Naquet 1992 og Eatwell 1991: 120–146.
12Jf. Pendas 2009: 349.
13Jf. Andenæs 1979: 114–124; 165–168.
14Øvsthus 1972: 4.
15For detaljer, se Øvsthus 1972: bl.a. 7–26.
16Øvsthus 1972: 90–91.
17Hårseth 2017: 284; Bangsund 1984: 49.
18Se tekst om Folk og Land i Høeg 1973: 146. Melsom og Langes redaktørtid står her feilaktig oppført fra 1957. Se også Hårseth 2010: 8–12.
19Øvsthus 1972: 25–26.
20Bangsund 1984: 60–64; Strømmen 2013: 118–119.
21Hårseth 2017: 280–307.
22Bangsund 1984: 71.
23Bl.a. Europas stilling – Den tredje makt. Artikkel I (Oswald Mosley), 8. mai nr. 17, 1950: 3; Nasjon, ikke føderasjon (Oswald Mosley), 8. mai nr. 21, 1950: 3; Europas livsrom (Oswald Mosley), 8. mai nr. 22 1950: 3.
24Nysvenska rørelsen (Per Engdahl), 8. mai nr. 20, 1949: 2.
25Vi er først i Norge med ’Columbi Egg’. Maurice Bardèche setter lyskasteren på Europas problemer, Folk og Land nr. 24, 1956: 1, 4 og nr. 25 1956: 1, 4.
26Hårseth 2017: 290–292.
27En lederartikkel fra januar 1960 klagde for eksempel over «de svarte og gule bølger som truer med å skylle vekk den hvite mann» og fastslo at «den mektige jødedom» etter 1945 hadde styrt partidemokratiene «med særlover og hård hånd». I en annen leder fra 1958 het det at Hitler-Tyskland tross feil hadde vært «eslet til den historiske oppgave å redde den europeiske kultur i en trengselstid […]». Se Demokratiet i fare (leder), Folk og Land nr. 1, 1960: 3 og Europas vei (leder), Folk og Land nr. 32, 1958: 3.
28Hårseth 2017: 295–301.
29Hårseth 2010: 32–38. I 1975 tok den moderate fløyen i det NS-revisjonistiske miljøet kontroll over avisen. Se Ellingsen 2016. Om den første bølgen av nynazisme, se Preus 2014 og Buraas 2018.
30Hårseth 2010: for eksempel 94–99.
31Wistrich 2012: 1; Lipstadt 1994: 21.
32Lipstadt 1994: 22.
33Harket 2005: 579–580.
34Lööw 2016 [2004]: 121.
35Lipstadt 1994: 49–64; 85–92.
36Jf. Larsen 1995: 350–351.
37Forræderi mot verdens samvittighet og jødene (Fra vår utenlandspost), 8. mai nr. 24, 1949: 6.
38Redselsskildringene om de tyske gasskamre er løgn, 8. mai nr. 23, 1950: 2.
39Erkjennelse fra begge sider? (Anders Lange), 8. mai nr. 3, 1951: 1, 4.
40Vårt svar: Erkjennelsen må komme fra makthaverne, 8. mai nr. 3, 1951: 4.
41Om oss selv (leder), Folk og Land nr. 9, 1964: 3; Tenk om (leder), Folk og Land nr. 12, 1975: 3.
42De tyske gasskamre et ledd i «operasjon oppspinn», Folk og Land nr. 19, 1954: 1.
43Står myten om 6 millioner jøder i gasskamrene for fall?, Folk og Land nr. 18, 1957: 3. Her henvises det til formuleringen i overskriften.
44Jødene og de mystiske tall, Folk og Land nr. 24, 1958: 5, 7.
45Amerikansk arméjurist tar til orde mot løgnen, Folk og Land nr. 10, 1959: 3.
46Mene mene tekel ufarsin, Folk og Land nr. 11, 1960: 5, 7.
47Hitler som kulturpersonlighet (Siegfried), Folk og Land nr. 27, 1964: 1–2.
48Tenk om (leder), Folk og Land nr. 12, 1975: 3.
49NUF-aksjon i Moss (Ungdomsspalten, Erik Blücher) nr. 3, 1973: 4.
50«Talmud» og «Løgnen om de 6 millioner» (Ungdomsspalten, E.R.H. = Erik Rune Hansen), Folk og Land nr. 7 1973: 4, 6.
51Sannheten eller ny rettskomedie? (leder), Folk og Land nr. 22, 1960: 3.
52Hva norsk presse IKKE beretter om Eichmann-saken (Arminius), Folk og Land nr. 24 1960: 1.
53Et nydelig kronvitne i Nürnberg, Folk og Land nr. 16, 1961: 1 og 6; Omkring Eichmann-saken, Folk og Land nr. 18, 1961: 3; Omkring Eichmann-saken, Folk og Land nr. 20, 1961: 4, 6–7.
54Noen tanker til eftertanke midt i propagandaen (Arminius), Folk og Land nr. 18, 1961: 1, 7–8.
55Johansen 2006: 47.
56«The Gasskammer story». Eller myten som sprekker (Ungdomsspalten, Hallgeir Horde), Folk og Land nr. 22/23, 1971: 4.
57Chile’s «6 millioner» (Ungdomsspalten), Folk og Land nr. 15, 1974: 4.
58Evans 2001: 110.
59Nazi-propaganda i framhaldsskolen, Dagbladet 13. mai 1959: 2.
60Dagbladet på krigsstien igjen, Folk og Land nr. 20, 1959: 6.
61Tall (Ivar Hjort Svendsen), Folk og Land nr. 3, 1967: 3. Her henvises det til en artikkel i det amerikanske tidsskriftet «The Broom».
62En tysker mister tålmodigheten over hykleriet, Folk og Land nr. 22, 1966: 5.
63Uretten i Nürnberg og krigsskylden, Folk og Land nr. 27, 1963: 1, 6. Se også Redselsskildringene om de tyske gasskamre er løgn, 8. mai nr. 23, 1950: 2.
64Se bl.a. Redselsskildringene om de tyske gasskamre er løgn, 8. mai nr. 23, 1950: 2; De tyske gasskamre et ledd i «operasjon oppspinn», Folk og Land nr. 19, 1954: 1.
65Kort om Rassiniers påstander, se Bruchfeld 1996: 124–126.
66For noen blant mange eksempler på henvisninger til Rassinier: Gasskamre og sådant mere (Siegfried), Folk og Land nr. 30, 1959, 1, 7; Legenden om de seks millioner, Folk og Land nr. 28, 1963: 1; Aktuell bok i nytt opplag, Folk og Land nr. 8, 1964: 3; Slik lages redselshistoriene, Folk og Land nr. 19, 1966: 1; Tenk om (leder), Folk og Land nr. 12, 1975: 3.
67Se Ugler i Frankfurtermosen (leder), Folk og Land nr. 1, 1964: 3.
68Kort om Härtle i Finkenberg 2015: 67–69.
69Det tredje rike og jødeproblemet, Folk og Land nr. 13/14: 1967: 7.
70Ugler i Frankfurtermosen (leder), Folk og Land nr. 1, 1964: 3.
71Gasskamre og sådant mere (Siegfried), i Folk og Land nr. 30, 1959: 1, 7.
72Bruchfeld 1996: 127.
73Bruchfeld 1996: 127–137.
74Wistrich 2012: 7. Se også Haupt 1991: 75–85.
75Se bl.a. Simonsen 2017: 446–467.
76Se f. eks Mennene bak krigen (utenrikskronikk), 8. mai nr. 10, 1952: 2; Den omvendte verden (O.K.), Folk og Land nr. 6 1960: 4, 8; Mot bedre tider? (lederartikkel), Folk og Land nr. 20, 1964: 3.
77Se f. eks. En jødisk plan for utryddelse av tyskerne, Folk og Land nr. 30, 1963: 5; Kronvitnet Rudolf Kastner som forsvant, Folk og Land nr. 17, 1961: 1.
78Se f. eks. En nøktern vurdering av jødespørsmålet (Arminius), Folk og Land nr. 8, 1960: 5–6.
79Demokratiet i fare (lederartikkel), Folk og Land nr. 1, 1960: 3.
80Taylor 2009: XIII.
81Se Herf 2006: spes. 1–16 og 264–278; Simonsen 2017.
82For eksempler på påstanden om at «jødedommen»/«zionistene» hadde erklært Tyskland krig: Mennene bak krigen (utenrikskronikk), 8. mai, nr. 10, 1952: 2; Mere rettergang? (leder), Folk og Land nr. 25, 1963: 3; Antisemittismen i Tyskland i historisk lys (Chr. Waage), Folk og Land nr. 27, 1964: 5, 8; Tall (Ivar Hjort Svendsen), Folk og Land nr. 3, 1967: 3; Krigsutbruddet for tredve år siden, Folk og Land nr. 20, 1969: 5, 8; Leve hykleriet (leder), Folk og Land nr. 5, 1973: 3.
83Jf. Bytwerk 2005: 42.
84Se Herf 2006: 111. Se også Benz 1981: 615–630.
85Herf 2006: 110–115.
86En jødisk plan for utryddelse av tyskerne, Folk og Land nr. 30, 1963: 5.
87En jødisk plan for utryddelse av tyskerne, Folk og Land nr. 30, 1963: 5.
88Mere rettergang? (leder), Folk og Land nr. 25, 1963: 3. Se også De norske jødenes bødler er anholdt, Arbeiderbladet 1. oktober 1963: 3.
89Mere rettergang? (leder), Folk og Land nr. 25, 1963: 3.
90I robotenes verden (leder), Folk og Land nr. 25, 1960: 3. Se også Bak kulissene (leder), Folk og Land nr. 28, 1959: 3 (blant annet med henvisning til Anne Franks dagbok).
91Hva norsk presse IKKE beretter om Eichmann-saken (Arminius), Folk og Land nr. 24: 1960, 1, 6.
92Jødene og vi, 8. mai nr. 33, 1952: 2.
93Statspolitiet i Trondheim søkte å forhindre aksjonen mot jødene i 1941, 8. mai nr. 20, 1950: 1– 2. Se også Mere rettergang? (leder), Folk og Land nr. 25, 1963: 3.
94Moland 1999: 307–308; Mendelsohn 1986: 237–238 og 329–334.
95Likvideringene under okkupasjonen (Hroar Hovden), 8. mai nr. 22, 1951: 3. Et par andre eksempler: Uinteressant og umenneskelig (leder), Folk og land nr. 4, 1960, 3; Kall dem Quislinger (Chr. Waage), Folk og Land nr. 12, 1964: 1, 6–7.
96Grimstad 2014: 47–48.
97Bangsund 1984: 180; Grimstad 2014: 59.
98Grimstad 2014: 14.
99Strømmen 2013: 165–180; Bangsund 1984: 85–102; 118–123.
100Bachner 2004 [1999]: 347. Se også Lipstadt 1994: 23.
101Krekó 2015: 60–67.
102Fremstillingen henter her inspirasjon fra Festinger, Riecken og Schachter 1956: 3–4.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon