Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

De første regionale arkivdepotene. Lens-, stifts- og amtsarkiv 1587–19141

The early regional archival repositories in Norway, 1587–1914
Cand. philol. 1981., Førstearkivar, Arkivverket.

Grunnlaget for statsarkivene ble lagt i 1587, da lagmennene fikk avleveringsplikt til lensarkivene. Denne ordningen ble senere utvidet og videreført i regi av amtsarkivene. Avleveringene til lens- og amtsarkivene utgjorde senere kjernen i statsarkivenes bestand. Det norske arkivvesenet har sitt utgangspunkt i disse regionale arkivinstitusjonene. De fant sin form på 16- og 1700-tallet. Akershusarkivet, plassert på Akershus slott, ble i første halvdel av 1700-tallet omtalt som «Det norske arkiv» eller «Riksarkivet», men var like mye et regionalt som et sentralt arkivdepot. I begynnelsen var også Akershusarkivet et utpreget regionalt arkiv. Det omfattet fra tidlig på 1600-tallet arkiver både fra lokale og landsdekkende embeter. Sverige og Danmark fikk egne sentrale arkivinstitusjoner i henholdsvis 1618 og 1663, men disse var i utgangspunktet utelukkende relatert til sentralforvaltningens arkiver. Det kombinerte sentral- og regionalarkivet på Akershus og det regionale utgangspunktet er temmelig enestående i europeisk sammenheng. I denne perioden var også allmennhetens rett til innsyn for å sikre juridiske og velferdsmessige interesser klarere formulert og praktisert i Norge enn de fleste andre steder i Europa. For øvrig har den norske og europeiske utviklingen før 1800 mange fellestrekk.

Nøkkelord: arkivhistorie, tidlig moderne arkivutvikling, tilgang til arkiver, offentlige arkiver

The basis for the Norwegian state archives was laid in 1587, when the regional judge (lagmann) was required by law to hand over his court books to the county archives. This regime was subsequently extended to other record types within a number of local and regional state agencies. The records transferred to the county archives later became the core of the holdings within the modern regional state archives. The Norwegian National archives has its starting point in these regional archives. They found their form in the 17th and 18th century. The Akershus Archives, which were placed at the Akershus fortress, were referred to as ʻThe Norwegian Archives’ or ʻThe National Archives’ in the first half of the 18th century. But it was just as much a regional as a central archival repository. The Akershus Archives started as a typical regional archive. But during the early 17th century it received records from both local and national state agencies. In Sweden and Denmark central archival repositories were established in 1618 and 1663 respectively, but these dealt exclusively with the records from the central state agencies. The combined regional and central Akershus Archives is quite unique in Europe at this early stage, before 1800. Furthermore, public access was more clearly formulated and practised in Norway than most other European countries. This policy was designed especially to ensure the legal and welfare interests of the public. In most other respects, Norwegian and European archival institutions before 1800 shared many common features.

Keywords: history of archives, early modern archival development, memory, accessibility to archives, public archives

Innledning

Riksarkivet ble formelt opprettet i 1817, og feiret nylig sitt 200-årsjubileum. Det første statsarkivet ble etablert i Trondheim i 1850, det andre 35 år senere i Bergen. Fra 1904 ble disse underlagt Riksarkivaren, og Arkivverket var etablert. Ut over 1900-tallet ble ytterligere seks statsarkiv opprettet.

Riksarkivet og statsarkivene kan imidlertid føre sine røtter mye lenger tilbake i tid. Denne tidlige, men likevel svært viktige del av norsk arkivhistorie har fått liten oppmerksomhet, og har stort sett ligget i mørke. De få omtaler som finnes om norske arkivdepoter før 1817, begrenser seg i hovedsak til diskusjonen omkring hvorvidt det fantes et norsk riksarkiv i middelalderen og framveksten av et sentralarkiv på Akershus slott, gjerne kalt Akershusarkivet.2

Dette fokuset har skygget for det faktum at Akershusarkivet, ved siden av å inneholde arkiver fra landsdekkende organer, også var ett av flere regionale arkivdepoter. Og viktigere, de regionale arkivdepotenes rolle og betydning for utviklingen av et norsk arkivvesen har forblitt temmelig ukjent. Alf Kiil er en av svært få som har påpekt sammenhengen «mellom dei nye institusjonane (statsarkivene, kalt stiftsarkiv til 1919) og dei gamle stifts- og amtsarkiva».3 Men omtalen er svært summarisk og mangelfull.4 Formålet her er å vise hvordan amtsarkivene preget det norske arkivlandskapet gjennom flere århundrer, og hvordan de la mye av grunnlaget for vårt moderne arkivvesen.

Et arkivdepot defineres gjerne som en organisatorisk enhet hvor bevaringsverdig materiale oppbevares permanent.5 Et arkivdepot, i vår betydning av ordet, skal inneholde flere enkeltarkiver, til forskjell fra et bortsettingsarkiv som gjerne inneholder arkivmateriale fra én arkivskaper. I tillegg vil de fleste mene at et arkivdepot, for å fortjene betegnelsen, både skal bevare og tilgjengeliggjøre arkivene for brukere.6 Her brukes begrepet arkivdepot i denne siste betydningen. Altså en virksomhet som både bevarer og tilgjengeliggjør arkivmateriale fra flere arkivskapere.

Et lokalt arkivlandskap fra middelalderen

De eldste norske arkivene tilhørte kirker og klostre. Bare små rester av disse finnes i dag. Det såkalte Akershusregisteret av 1622 omfatter ca. 2400 dokumenter fra klostrene Hovedøya, Nonneseter, St. Olav og Værne. Dokumentene er i all hovedsak gått tapt, men registeret utgjør den mest omfattende dokumentasjonen av arkivomfanget ved landets mange kirkelige institusjoner i middelalderen.7

Også kongemakten hadde sine arkiv. Disse vokste fram som en følge av kongens og hoffets omfattende reisevirksomhet. Kongeriket kunne ikke styres fra ett fast sted. Avstandene, vanskelige kommunikasjonsforhold og et utpreget naturalhushold krevde et ambulerende byråkrati. Kongens kansler og hans skrivere administrerte riket fra forskjellige steder, med tyngdepunkt i de største byene Trondheim, Bergen, Tønsberg og Oslo.8

Byadministrasjonens historie strekker seg tilbake til 1200-tallet. Byrådet var på 15- og 1600-tallet byens fremste forvaltningsorgan. Vekst i næringsliv og mer omfattende lokale oppgaver økte arkivtilfanget. Byens arkiver nevnes gjentatte ganger utover 1500-tallet.9

Det norske arkivlandskapet var med andre ord tuftet på relativt små lokale enkeltarkiv, de kirkelige primært for å tjene den lokale kirkelige virksomheten, de verdslige for å støtte bysamfunnet og kongemakten.

Koht karakteriserte arkivet på Akershus slott som et norsk «riksarkiv».10 Synspunktet er senere imøtegått. I dag er det enighet om at Akershus var ett av flere arkivdepoter. Lite er kjent om arkivdepotenes omfang og innhold i middelalderen.11

Fra 1440-årene flyttet den kongelige arkivdanningen til et felles kanselli i København, og viktige norske riksdokumenter ble overført dit eller til arkivet på Kalundborg slott.12

De eldste avleveringsbestemmelsene

I 1587 ble lagmennene i Norge pålagt å avlevere sine tingbøker til lensherren.13 Denne plikten ble gjentatt i 1633 og utvidet til også å gjelde sorenskriverne.14 Lagmann og sorenskriver pliktet å føre tingbøker. Nye protokoller skulle autoriseres av lensherren. Når bøkene var fullskrevne, skulle de sendes til lensarkivet for videre oppbevaring. Disse bestemmelsene ble gjentatt i instruks for amtmennene i Norge 7. februar 1685.

Tilsvarende danske bestemmelser finner man i artikkel tre i den Dronningborgske recess av 1551. Her ble tingskriverne pålagt å «innlegge» tingbøkene i «god Forwaring» ved deres avgang eller død. Tingbøker for kjøpstedene skulle oppbevares på rådhuset. For landdistriktene ble det ikke angitt noe oppbevaringssted, men praksis var at disse ble innlevert til lens- og senere amtsarkivene.15 Instrukser til amtmennene i Danmark inneholdt de samme bestemmelser om oppbevaring av tingbøker som i Norge.16

Fra 1595 ble svenske underretter pålagt å sende avskrifter av dombøkene (renoverade domböcker) til kanselliet i Stockholm. Fra 1614 skulle avskriftene sendes til hovrättene. Ordningen var arbeidskrevende, og begrensninger ble innført allerede på begynnelsen av 1700-tallet.17 Rettsprotokoller fra de lavere rettsinstansene skulle fra 1734 avleveres til Hovrätten, som førte tilsyn med underrettene.18 Bestemmelsen fikk trolig liten betydning. Herredsrettene i Sverige ble fra 1869 pålagt å sende dombøker eldre enn 1734 til Riksarkivet, og deretter til landsarkivene.19 Ifølge riksarkivar Birkeland fungerte de svenske «länsarkiverne» ved landshøvdingenes kontor som provinsarkiv «saaledes at de underordnede Funktionærer dertil indsende de Arkivalier, som ikke længere tiltrænges og passende kunne opbevares ved Embedet.»20 Kirkedepartementets innstilling i forbindelse med opprettelsen av et sentralarkiv i Trondheim i 1850 gir en tilsvarende beskrivelse.21 Birkelands og Kirkedepartementets framstilling gjenfinnes imidlertid ikke i svensk arkivlitteratur. Derimot vises det til sentrale initiativ fra 1851 og påfølgende forslag om avlevering av de eldste lokale embetsarkivene til Riksarkivet.22

Arkivfortegnelser fra lens- og amtsarkivene viser at de norske avleveringspåleggene, også den eldste, ble fulgt opp og etterlevd.23 Avleverte tingbøker fra lagmennene er oppført allerede i 1618-designasjonen for Akershus len.24 Likeledes inneholder arkivlister fra Bergenhus i 1627, 1629 og 1633 opplysninger om avleverte tingbøker.25 Stavangerdesignasjonen fra 1674 viser at hele 104 tingbøker var avlevert, fra sorenskrivere og lagmenn, helt fram til 1670.

Ifølge Alf Kiil var 1633-forordningen om avlevering av tingbøker opphavet til de regionale arkivdepotene. Men forordningen var en videreføring og utvidelse av bestemmelsene fra 1587. Grunnlaget for regionale arkivdepot ble med andre ord lagt nær 50 år tidligere.26

Avleveringsplikten ble videreført og utvidet under eneveldet. Etter hvert ble det vanlig å sende inn en rekke ulike typer embetsprotokoller til stiftamtmann og amtmann. Dette var en naturlig forlengelse av deres tilsyn med lokal statlig arkivdanning.27 Stiftamtsarkivene, også kalt stiftsarkiver, skulle motta arkiver fra byene, amtsarkivene fra landdistriktene. Det gjaldt særlig arkivmateriale som dokumenterte rettslige og økonomiske forhold, av betydning både for staten og for enkeltpersoner.28 Tingbøkene, og etter hvert også skifteprotokoller, pantebøker og notarialprotokoller utgjorde, ved siden av lenets eller amtets egne arkiver, en betydelig del av arkivbestanden. Dette framgår av arkivfortegnelser i stifts- og amtsarkivene. Akershusregistraturen fra 1734 fyller 421 sider.29 Av disse utgjør avleveringene fra lagting, bygdeting og byting 75 sider med hele 916 protokoller, de eldste fra slutten av 1500-tallet, de nyeste fra begynnelsen av 1700-tallet. 1792-registraturen, den andre hovedkatalogen for arkivene på Akershus slott, viser at denne utviklingen fortsatte gjennom 1700-tallet.30 Etter knappe 60 år var avleveringene fra de lokale rettsinstansene økt til 1131 protokoller, fram til omkring 1780.

Designasjon over «Stavanger Amts Archiv» fra 1786 angir 265 protokoller fra rettsembetene for perioden 1613 til 1778, herav 224 tingbøker.31 Dessuten hadde de to fogderiene i amtet avlevert til sammen 130 kassabøker, bøker over matrikkelskatt, for perioden 1714–1765. Tilsvarende avleveringer nevnes også av amtmannen i Nordland i 1770-årene.32

Retten til innsyn

Bestemmelsene fra 1587 om lagtingsprotokoller, herunder avleveringsplikten, hadde to hovedformål: å påse at dommer ble bevart for ettertiden, og at ingen skulle betale «over Evne og Billighed» for avskrifter fra protokollene.

Undersåttenes behov for kunnskap om tidligere rettsavgjørelser kommer til uttrykk i den danske recessen av 1551. Tingbøker ble oppbevart «paa thet huer kand theraff forfare, om Behoff giøres, hues tilforn forhandlidt er».33

Hensynet til allmuen ble enda tydeligere formulert i den norske forordningen av 1633 og recessen av 1643. Her slås det uttrykkelig fast et generelt prinsipp om partsinnsyn, og at avleveringsplikten skulle bidra til dette:

Naar samme Bøgger fuldskreffne ere, skulle de Lænsmendene forsuarligen at henleggis tilstillis, som denne oc ingen skal negte, meden huer oc en derudi lade see, som deraff begiere at forfare det, som deris Egen Sag ved Retten at udføre vedkommer.34

Man kan med en viss rett hevde at de norske innsynsbestemmelsene er tydeligere formulert som en ubetinget rettighet enn den danske fra 1551. Ordlyden i de to norske bestemmelsene fra 1633 og 1643 er helt identiske. Begge steder sies det klart at lensherren skulle la enhver se i dokumenter som vedrørte deres sak. Man kunne kanskje si at ordlyden i den danske recessen angir formålet med bevaringsbestemmelsen, mens den norske i større grad fastslår allmuens rett til innsyn. Dette synspunktet styrkes av at de danske og norske bestemmelser om tingbøker i 1643-recessen er ulike på dette punktet. Mens formuleringene om føring av tingbøker er tilnærmet ordrett like både i den norske og danske del av recessen, finnes påbudet om avlevering og partsinnsyn kun i den norske delen.35 Slike bestemmelser var gitt tidligere både for Norge (1633) og Danmark (1551), men ble altså ikke videreført i den del av 1643-recessen som omhandlet danske forhold. Om disse nyansene har hatt noen praktisk betydning er imidlertid usikkert.

I den grad retten til innsyn er spesiell for Norge, kan noe av årsaken kanskje finnes i den høye grad av selveie blant norske bønder. Mens bøndene i Norge omkring 1660 eide ca. en tredjedel av jorda, var selveie nærmest fraværende blant danske bønder.36 Eiendomssaker var en av de vanligste og viktigste sakstyper som ble behandlet på bygdetinget. Dette kan, sammen med den danske godseierstrukturen, ha vært en viktig del av grunnlaget for utformingen av innsynsbestemmelsene.

Men også mer generelt stod hensynet til allmuen sentralt når myndighetene skulle forsvare investeringer i arkiv. Stattholder Christian Rantzau understreket i sitt brev til kongen arkivenes betydning for å forebygge «Trætte og Vidløftighed». Hans daglige erfaringer viste

at for Mangel af den behøvende Oplysning i Brugs- og Eiendoms-Sage, Granskninger og andre Trætter, Processerne jævnligen forøges til almindelig Avind og Uenighed indbyrdes, Overhæng, Klager og Overløb for Øvrigheden, menige Mands Forliis og Undergang.37

Klager over arkiv som ikke var avlevert til amtsarkivet, bortkomne arkivdokumenter, fraværende autorisasjon og mangelfull forsegling av rettsprotokoller, handlet nesten alltid om konsekvenser for rettssikkerheten. Og da var det ikke bare statens rettslige og økonomiske interesser man hadde i tankene, men i høyeste grad også undersåttenes. Stattholderen truet med embetstap om ikke protokoller var riktig paginert og forseglet.38 Da stavangerlagmannen Henrik Frimann i 1736 fikk påtale av stattholderen for å holde tilbake sine tingbøker og nekte avlevering, var det nettopp fordi man ønsket en ordning som var «Publico meere tienlig».39

Den tyske arkivaren og historikeren Ernst Posner (1892–1980) har preget den gjengse oppfatningen av europeisk arkivhistorie. Han hevder at prinsippet om allmennhetens innsynsrett må føres tilbake til lovgivningen etter den franske revolusjon.40 Synspunktet gjentas av den franske arkivaren og historikeren Michel Duchein (1926–) i 1992: «After the French Revolution, the notion that research in archives was a civic right was increasingly recognized». Tidligere var europeiske arkiver, ifølge Duchein, «carefully closed or at most open only to a few privileged researchers whose use was generally for official purposes».41 Posner presiserer at de franske bestemmelsene ikke var innrettet for å tjene vitenskapelig forskning, men mer for de som hadde «acquired a part of the national property». Innsynsretten skulle med andre ord primært tjene «persons who might want to consult documents for judicial or other legal purposes».42 At den franske revolusjon skulle være arkivenes «bill of rights», ble imidlertid avfeid som en myte av den franske arkivaren og historikeren Robert-Henri Bautier (1922–2010) i 1968. Visse typer arkivmateriale var ifølge ham offentlig tilgjengelige lenge før 1789.43 Eric Ketelaar (1944–), tidligere nederlandsk riksarkivar og professor i arkivistikk, beskriver lovgivning i Nederland på 1500-tallet, der eiendomsregistre ført av byskriveren var tilgjengelige for byens borgere. Han nevner også tyske og franske byer med tilsvarende ordninger. I England benyttet den alminnelige borger arkivene for å sikre sine juridiske rettigheter og økonomiske interesser.44 Den britiske historikeren Kate Peters påpeker likedan at arkivene fra engelske rettsinstitusjoner var tilgjengelige for de som hadde behov for det, selv om innsynsprosessen kunne være kostbar og noe omstendelig. Rettsarkivene var, i motsetning til kongens eller fyrstens eget hemmelige arkivmateriale, ment for offentligheten.45 Vi kan fastslå at rett til innsyn i denne typen arkiver forelå tidlig i Norge, og at det var en rettighet som ble praktisert.46 Den innsynsordningen som ble fastslått i 1633, var neppe unik for norsk lovgivning. Men den var klarere definert og mindre byråkratisk enn mange andre steder.

Arkivbestand og lokaler

Amtsarkivene inneholdt i utgangspunktet de dokumentene som lensherren og amtmannen selv skapte eller mottok i forbindelse med sin embetsførsel. Dette var først og fremst kongebrev, bøker over jordegods og andre regnskapsbøker. Men utover 1700-tallet vokste innholdet både i omfang og kompleksitet. Grunnstammen bestod av ulike typer kopibøker og brev, i tillegg til blant annet resolusjonsprotokoller, kommisjonsprotokoller, rapporter og fortegnelser av ulike slag. Innholdet kjenner vi fra de lovpålagte arkivdesignasjonene utarbeidet ved skifte av lensherre eller amtmann. Den eldste bevarte designasjonen er fra 1588 og omhandler Akershus lensarkiv.47 Fortegnelsene viser hvordan amtsarkivene etter hvert kom til å inneholde, i tillegg til sitt eget omfattende materiale, en betydelig mengde arkiver fra forskjellige virksomheter, først og fremst fra rettsembetene. Amtsarkivene ble regionale arkivdepoter.

Alf Kiil hevder at ordningen med å avlevere rettsprotokoller til amtsarkivene ikke fungerte like godt på 1700-tallet som tidligere, og at ordningen senere nærmest opphørte.48 Men en mengde pålegg om å etterleve avleveringsbestemmelsene, ble utstedt både på 16- og 1700-tallet. Prokurator Jens Christian Lowum beskriver i 1772 underrettsdommernes uvilje. De trosset kongelige pålegg fordi deres daglige erfaring viste at «de gamle (protokollene) ere ligesaa fornødne, som de nye».49 Bildet var imidlertid langt fra entydig.

Vi har detaljerte fortegnelser over avleverte underrettsarkiver til Akershusarkivet for årene 1734, 1792 og 1827.50 Tilsvarende finnes for Stavanger amt i årene 1674,51 1786, 1814, 1825 og 1854.52 Jeg har så langt ikke funnet tilsvarende detaljopplysninger fra andre amt. Tabellene nedenfor viser at avleveringene til Stavanger amtsarkiv økte gjennom perioden, men minsket i Akershus stiftamtsarkiv.

Tabell 1:

Gjennomsnittstall for avleverte protokoller til stiftsarkivet på Akershus 1587–1827

AvlevertProtokollperiodeAntall protokollerÅrlig gjennomsnitt
1587-17341578-17219166,2
1734-1792til 17802153,7
1792-1827til 18261193,4
Tabell 2:

Gjennomsnittstall for avleverte protokoller til Stavanger amtsarkiv 1587–1854

AvlevertProtokollperiodeAntall protokollerÅrlig gjennomsnitt
1587-16741613-16701041,2
1674-1786til 17781611,4
1786-1814til 18081736,2
1814-1825til 1808797,2
1825-1854til 1844682,3

Utviklingen i Stavanger amt og Akershus stiftamt var med andre ord svært ulik. Den reduserte avleveringsfrekvensen til stiftamtsarkivet kan skyldes at rettsprotokollene i større grad ble beholdt i amtsarkivene. Antallet avleverte protokoller til Stavanger amtsarkiv sank de siste 30 årene fram til 1854. Det kan ha sammenheng med resolusjonen av 10. juni 1837 om lokale embeters avleveringsplikt til Riksarkivet. Selv om lite ble avlevert de første årene, skapte resolusjonen usikkerhet om tidligere praksis og ga embetene hjemmel for å motsette seg avleveringer til amtsarkivene. Kiil nevner plassmangel som en viktig årsak til at rettsprotokollene ikke lenger ble avlevert til amtsarkivene.53 Men det er neppe den eneste forklaringen.

Lokalmyndighetenes avleveringsplikt til Riksarkivet kom i praksis kun til å omfatte Akershus og Kristiansand stiftamter, dvs. hele Østlandet, Sørlandet og Rogaland. Den øvrige del av landet ble underlagt egne sentral- eller stiftsarkiv i Trondheim (1850) og Bergen (1885, da inklusiv Rogaland). Det som ble avlevert de første tiårene etter 1837 kom i all hovedsak fra amtsarkivene, ikke fra den enkelte lokale myndighet som hadde skapt arkivene. Arkivkataloger i Riksarkivet gir et godt bilde av bestanden i amtsarkivene på Østlandet og Sørlandet utover 1800-tallet.54 I perioden 1843 til 1882 ble det avlevert ca. 1550 rettsprotokoller (inklusiv noen forliksrådsprotokoller) til Riksarkivet fra sju ulike amtsarkiv. Noen av protokollene gikk helt fram til 1840. Fra 1880-årene ble det vanlig å sende arkivmateriale direkte fra rettsembetene til Riksarkivet. Kun fire protokoller ble avlevert direkte til Riksarkivet før 1880, hele 169 fra 1880 til 1882. Disse avleveringene avslører at mange rettsembeter hadde beholdt protokoller helt tilbake til 1600-tallet. Det viser at manglende oppfølging av avleveringspåbudene ikke utelukkende var et 1800-tallsfenomen.

Bevarte kataloger eller mottakslister for statsarkivene i Trondheim og Bergen er mangelfulle og gir ikke et reelt bilde av situasjonen i landets øvrige amtsarkiv. Informative og fullstendige fortegnelser av arkivmateriale utover amtets egne arkiver er også en mangelvare i de vestlige og nordlige amtene. Om Finnmark vet vi i alle fall at amtsarkivet i 1829 inneholdt 50 tingbøker og skifteprotokoller fra 1620 til 1770. De ble alle avlevert før 1778.55

I Christians amt ble det utarbeidet en detaljert arkivfortegnelse i perioden 1822 til ca. 1875.56 Her er situasjonen en helt annen. Allerede omkring 1850 hadde man mottatt rettsprotokoller helt fram til 1840. I 1860- og 1870-årene mottok man 13 forhandlingsprotokoller fra utskiftningsformennene fram til 1868. Dessuten inneholdt amtsarkivet 18 settedommerprotokoller fram til 1869, vaksinasjonsprotokoller til 1857, ulike kommisjonsprotokoller til 1831 og forliksrådsprotokoller fram til 1843. Til sammen mottok amtsarkivet 233 protokoller i denne perioden. Protokollene fra rettsembetene og forliksrådene ble overført til Riksarkivet først etter 1866. De øvrige protokollrekkene ble beholdt i amtsarkivet. Arkivfortegnelsen inneholder også opplysninger om kassasjonsvurderinger og eksterne utlån. Christians amtsarkiv var således et aktivt regionalt arkivdepot langt utover 1800-tallet.

Registraturene i Riksarkivet og amtsarkivdesignasjonene viser at avleveringsordningen fra rettsembetene til amtsarkivet fungerte i varierende grad. Noen steder synes avleveringene nærmest å ha stoppet opp fra slutten av 1700-tallet, mens andre fortsatte praksisen. Hedemarkens og Christians amtsarkiv utmerket seg som mottaksdepot i alle fall til andre halvdel av 1800-tallet. Forholdene i Danmark viser en delvis parallell utvikling.57 Fra slutten av 1700-tallet til 1860-årene finner man blant annet protokoller fra fogdene, branntakstbestyrere, forliksråd og utskiftningsformenn. Valgforsamlingsprotokoller ble også mange steder oppbevart i amtsarkivene.58 Tatt i betraktning at embetsarkivene ifølge 1837-resolusjonen skulle avleveres direkte til Riksarkivet, er det påfallende at såpass mange virksomheter fortsatte å avlevere til amtsarkivet.

Lokalenes kvalitet kunne variere. Vi vet at mange magasiner var uegnede både etter vår og samtidens målestokk. Riksarkivar Birkeland fortalte om amtsarkiv plassert i en sjøbod og generelt dårlige oppbevaringsforhold.59 I 1898 avleverte amtmannen i Finnmark 47 tingbøker og skifteprotokoller fra 1620 til 1771 til stiftsarkivet i Trondheim. De ble tilfeldigvis oppdaget under amtmannsgårdens trappeoppgang. Øvrige arkiver ble oppbevart på et stabbur, utsatt for brann og fuktighet. Amtet selv påpekte at lokalene ikke holdt mål.60 Men arkivene ble bedre sikret og forvaltet i amtsarkivene enn ved det enkelte embete. Arkivbrann skjedde langt oftere i embetsgårdene enn i amtsarkivene. En oversikt over slike branntilfeller, fra midten av 1700-tallet til 1909, angir et minimumsanslag på 14 byfogd-/sorenskriverarkiv, ni prestearkiv, tre fogdearkiv, to øvrige embetsarkiv, men kun ett amtsarkiv (Smålenene amtsarkiv i 1858).61

«Det norske arkiv», men også et regionalt arkivdepot

Akershus len var på 1500-tallet ett av fire hovedlen. Det omfattet hele østlandsområdet. Lensherren holdt til på Akershus festning, med et storslått renessanseslott oppført under Christian 4. Slottet var kongens residens når han besøkte Norge. Lensherren og deretter stiftamtmannen i Akershus var som regel også norsk stattholder, dvs. både regional leder og landets øverste sivile myndighet. Stattholderen hadde få klart definerte nasjonale oppgaver og begrensede ressurser. Derfor var det først og fremst de lokale og regionale funksjonene, knyttet til stillingen som lensherre og stiftamtmann, som dominerte aktivitetene.62 Det preget også arkivbestanden på Akershus slott.

Den eldste beskrivelsen av arkivet på Akershus i 1405 nevner «gamlæ konungx breff rækenscap oc registræ vm konungens jordher oc anner styckæ»,63 ikke ulikt innholdet i de senere arkivdesignasjonene som ble utarbeidet i landets lensarkiv. Einar Blix påpeker også at arkivet på Akershus fra senmiddelalderen mest bar preg av å være et sysselmanns- og lensarkiv.64 Ved skifte av høvedsmann på Akershus i 1487/1488 nevnes kister med «slotzbreff» og «regenskapss bøcker og breff».65 Senere arkivoverføringslister fra 1588 og utover 1600-tallet, både fra Akershus og andre len, viser tilsvarende materiale. Det er lite som skiller Akershus-designasjonene i denne tidlige fasen fra tilsvarende arkivlister i andre len.66

Det spesielle for arkivet på Akershus var at flere landsdekkende virksomheter også holdt til her. Stattholderen er allerede nevnt. Embetet ble opprettet i 1572. Kansleren hadde tilhold i området siden middelalderen. Et eget norsk kanselli ble formelt etablert i 1670, men en felles skriverstue for lensherren, stattholderen og kansleren kan ha eksistert mye lenger. Slottsloven styrte landet i krigstid. Overhoffretten var fra 1666 landets øverste domstol. Alle holdt til på Akershus slott, for lengre eller kortere perioder. Arkivene deres ble værende på slottet og skapte derfor en særegen arkivbestand, ulik den man fant ved andre lens- eller amtsarkiv. Som landets mest folkerike len var arkivvolumet også størst her.

Dette er nok årsaken til at 1734-registraturen, den første arkivfortegnelsen over de sivile arkivene som befant seg på Akershus slott, bar tittelen «Registratur over det Nordske Archiv». Tittelen «Archivarius» brukes først i forbindelse med en forordning fra 1735. I 1756 omtaler Danske kanselli den norske kansellisekretæren, Ulrik Frederik From (kansellisekretær 1726–1739), som arkivar ved Det norske arkiv. Tittelen norsk «Rigs Archivarius» ble benyttet av Danske kanselli i 1757.67 Riksarkivet ble en vanlig betegnelse på Akershusarkivet utover 1700-tallet. Dette viser at arkivet hadde en annen status enn de øvrige amts- og stiftamtsarkivene. Det endrer imidlertid ikke det faktum at Akershusarkivet begynte som et regionalt arkiv og at lenets/amtets egne arkiver lenge dominerte. Det regionale preget ble enda sterkere da andre lokale virksomheter begynte å avlevere sine arkiver hit.

Fra midten av 1700-tallet ble det gjort flere forsøk på å skille ut Akershus stifts- og amtsarkiv fra det øvrige Akershusarkivet. Dette lyktes man ikke med. Resultatet var at Riksarkivet, på tross av 1817-resolusjonens klare avgrensninger, beholdt dette materialet og senere etablerte en egen lokalarkivavdeling for de tre sørlige stiftene.

Sentraliseringsforsøk

Sverige og Danmark fikk egne sentrale arkivinstitusjoner i henholdsvis 1618 og 1663. Mens en vesentlig del av arkivbestanden i det norske Riksarkivet bestod av regionalt arkivmateriale, var oppgavene til det svenske og danske riksarkivet i utgangspunktet utelukkende relatert til sentralforvaltningens arkiver.68

Ernst Posner finner ingen eksempler på sammenslåing eller sentralisering av lokale og regionale arkiver i Europa. Noen få tyske, østerrikske og skotske forsøk på 1700-tallet nevnes. Selve ideen om å etablere et fellesarkiv for hele statsforvaltningen, både den lokale og den sentrale, var ifølge Posner en fremmed tanke helt fram til den franske revolusjon.69

I Norge var situasjonen annerledes. For det første begynte ikke det norske riksarkivet som et arkiv utelukkende for landets sentralforvaltning, som i Sverige og Danmark. Riktignok rommet arkivet på Akershus materiale fra flere landsdekkende embeter. Men Akershusarkivet var like mye et regionalarkiv som et sentralarkiv. I Norge eksisterte det med andre ord allerede fra tidlig på 1600-tallet et fellesarkiv som både rommet arkiver fra lokale og landsdekkende embeter. Arkivet omfattet ikke lokalforvaltningen i alle landsdelene, i hovedsak kun Akershus len og senere stiftamt. Til forskjell fra de fleste europeiske land, ble det også gjort flere forsøk på å sentralisere lokale arkiver fra hele landet til ett fellesarkiv på Akershus slott.

I 1665 fremmet stattholderen et forslag til generalprokurøren om at alle landets lagmenn, sorenskrivere, tollere med flere, skulle levere sine protokoller til kanselliet på Akershus når disse var fullskrevne.70 Instruks for amtmennene 20 år senere påla sorenskriverne å sende inn de utskrevne tingbøkene til amtmennene, som etter påtegning skulle videresende dem til Akershus.71 Tilsvarende forslag ble fremmet av stattholderen i 1730-årene.72 Men Akershus slott ble aldri et sentralarkiv for hele landet. Man nøyde seg med å pålegge amtmennene å føre lister over rettsprotokollene. Disse skulle sendes til arkivet på Akershus, mens protokollene forble i amtet.73 Vi vet ikke hvorfor disse initiativene ble resultatløse. Sannsynligvis møtte slike forslag motstand ved embetene. Vi har mange eksempler på embetsmenn som fant det upraktisk og som vegret seg mot å avgi protokoller selv til det nærmeste amtsarkiv. Arkivet på Akershus slott var enda lenger borte.

Da Riksarkivet ble opprettet ved regjeringens resolusjon 6. juni 1817, understreket man forbindelsen til «det gamle Rigsarchiv paa Aggershuus Fæstning». Men stiftamtets, amtets og de lokale rettsembetenes arkiver ble ikke regnet med i det nye Riksarkivet. Riksarkivets ansvar var begrenset til «Autoriteter, der have været gjældende for hele Riget».74 Dette skillet understreker klart at det nye Riksarkivet ikke på noen måte skulle erstatte de regionale amtsarkivene. Amtsarkivene på Akershus skulle skilles fra og oppbevares av amtmannen og stiftamtmannen, som i landets øvrige amt.

Først ved resolusjonen 10. juni 1837, da Riksarkivet også fikk ansvar for å motta arkivene fra lokalforvaltningen, la man opp til en sentralisering, der arkivmateriale fra amtsarkivene og øvrige embeter i hele landet skulle overføres til Riksarkivet. Henrik Wergeland var her en aktiv pådriver. Manglende ressurser og liten magasinplass gjorde det imidlertid umulig å gjennomføre sentraliseringen i noe stort omfang. Når departementet i tillegg var uvillig til å støtte Wergelands initiativer, ga han opp.75 En svært begrenset mengde arkivmateriale ble overført. Av amtsarkivene var det kun Stavanger som avleverte i Wergelands embetstid.76 Tanken om et sentralarkiv i Christiania for alt statlig arkivmateriale ble i realiteten forlatt da sentralarkivet for Trondheim og Tromsø stift ble opprettet i 1850. Men etableringen av nye regionale arkivinstitusjoner innebar ikke bare at man forlot sentraliseringstanken. Det var også begynnelsen på avviklingen av de gamle stiftamts- og amtsarkivene.

Statsarkivene etableres, amtsarkivene avvikles

Dersom Riksarkivet hadde bestått slik 1817-resolusjonen fastslo, kun med ansvar for sentralforvaltningens arkiver, ville amtsarkivene kanskje beholdt sin rolle som regionale arkivdepoter. Men 1837-resolusjonen endret situasjonen. Tidligere bestemmelser om avlevering til amtsarkivene ble ikke opphevet. Amtsarkivets rolle ble dermed uklar. Regjeringen innså raskt at Riksarkivet ikke var dimensjonert til å ta imot lokalforvaltningens arkiver. Departementets betenkning i forbindelse med opprettelsen av sentralarkivet i Trondheim understreker at en slik sentralisering verken var mulig eller ønskelig. For «Almuesmanden» var det enklere å søke opplysning hos en lokal embetsmann enn «at indhente den fra et fjernt beliggende Archiv». Men man kunne heller ikke anbefale å bygge videre på amtsarkivene. Til det hadde denne ordningen vist seg å være for sårbar.77

Riksarkivets arkivassistent Dominicus Nagel Bech ble sendt til Trondheim i 1844. Formålet var å vurdere arkivforholdene og behovet for arkivoverføring til Riksarkivet. Resolusjonen fra 1837 skulle følges opp. Arkivforholdene i byen og omegnen var ikke gode. Plassmangel og dårlige arkivlokaler preget embetskontorene. Stiftamtsarkivet var heller ikke tilfredsstillende. Mye lokalt arkivmateriale var plassert i stiftsgårdkjelleren og temmelig utilgjengelig. Motstand mot å sentralisere arkivene til Christiania og lokale initiativ, medvirket til at et nytt «Centralarchiv i Trondhjem» for Trondheim og Tromsø stifter ble opprettet i 1850. Hans Riddervold var biskop og medlem av stiftsdireksjonen i Trondheim, før han i 1848 ble kirkeminister med ansvar for arkivvesenet. Riddervold avviklet med opprettelsen av sentralarkivet i Trondheim den sentraliseringslinjen som var vedtatt i 1837.78

I Bergen ble stiftamtmannens eldre arkiver oppbevart på et loft i den gamle Stadsporten. Tidligere bybranner hadde desimert arkivene. I 1885 ble det etablert et nytt stiftsarkiv i Bergen tilsvarende sentralarkivet i Trondheim, med ansvar for den statlige lokaladministrasjonen i Stavanger, Bergen, Søndre og Nordre Bergenhus amt og Sunnmøre fogderi. Også her var lokalt engasjement viktig.

Begge stiftsarkivene var underlagt vedkommende stiftsdireksjon, men stod under faglig veiledning av Riksarkivet. Riksarkivet mottok fortsatt lokalt arkivmateriale fra de deler av landet som ikke var omfattet av de nye stiftsarkivene i Bergen og Trondheim. Men da nytt stiftsarkiv ble opprettet i Kristiania i 1914, med ansvar for lokalarkivene på Østlandet og Sørlandet, ble Riksarkivets ansvar igjen avgrenset til sentralforvaltningens arkiver.

Dette var en utvikling Riksarkivaren ønsket velkommen. Riksarkivar Michael Birkeland og senere riksarkivarer mente at slike regionale arkivinstitusjoner var nødvendige for å redde lokalforvaltningens embetsarkiver.79 Etter hvert som amtsarkivene ble overfylt, ivret også amtmennene ofte for å slippe ansvaret for andres arkiver. I 1875 ble store mengder arkivmateriale overført fra Stavanger amtsarkiv til Riksarkivet på amtmannens initiativ.80 I 1869 ba amtmannen i Søndre Bergenhus om å få avlevere til Riksarkivet. Han hadde nok problemer med å huse egne dokumenter.81 For publikum kunne imidlertid avstanden til hovedstaden oppleves lang og kostbar. Dagbladet mente det var uheldig at dokumenter «af stor Betydning for Vedkommende» var innsendt til Riksarkivet, «thi dertil tager Folk kun i Nødsfald.»82

Ved opprettelsen av stiftsarkivet i Kristiania var hele landet omfattet av den nye depotordningen. Dermed opphørte amtsarkivene som regionale arkivdepot for lokalforvaltningens arkiver. Diskusjonen omkring desentrale arkivdepoter fortsatte imidlertid. Stortingsrepresentanter fra Sørlandet og Sør-Vestlandet ivret i årene rundt 1914 for at amtsarkivene skulle fortsette som regionale arkivdepot. Hovedargumentet var nærhet til brukerne. Man viste til en sterkt voksende historieinteresse og behovene for rettighetsdokumentasjon.83 Representanten Edward Gundersen fra Kristiansand formulerte det mange følte etter at mye arkivmateriale var overført til Kristiania: «Det var paa tide at distriktets arkivsager, fædrenes gamle arvesølv, nu kom tilbage til hjemlige tomter».84

Opprettelsen av flere nye regionale arkivinstitusjoner og bedre kommunikasjonsforhold svekket argumentene for å beholde amtsarkivene. Riksarkiv og statsarkiv hadde dessuten kvalifisert og dedikert personell som kunne bistå i arkivsøk og foreta avskrifter. I amtsarkivene var man i større grad overlatt til seg selv. Stortingsrepresentant Elieson mente i 1848 sågar at de gamle protokollene «paa en Maade blive begravne» når de ble avlevert til amtsarkivet.85 Justisdepartementet mente i 1853 å vite at sakførere og privatpersoner ofte så seg bedre betjent av Riksarkivet enn det lokale amts- eller sorenskriverkontor.86

Stortinget vurderte i 1916 om amtsarkivene skulle fortsette som et slags mellomarkiv i påvente av endelig plassering og ordning i de nye stiftsarkivene. Statsråden var bekymret for kostnadene og anbefalte ikke forslaget.87 Diskusjonen fortsatte ut stortingsperioden, men amtsarkivene fikk ikke tilbake sine gamle oppgaver.

Administrasjon, rettighetsdokumentasjon eller vitenskapelig forskning?

I amtsarkivet kunne både embetsmenn og allmue søke opplysninger. Selv om profesjonelle arkivmedarbeidere som regel manglet, utøvet amtsarkivene de fleste funksjoner som man forventer å finne i et regionalt arkivdepot.

Amtsarkivene tjente primært et administrativt og juridisk behov.88 Det gjaldt særlig de første århundrene fram mot slutten av 1700-tallet, da dette bruksbehovet nærmest var enerådende. Slik var det over hele Europa.89 Når John Herstad hevder at riksarkivar Henrik Wergeland «som den første» slo «et slag for allmennhetens rett til kunnskap om arkivene» for å dokumentere sine velferdsmessige interesser, er det en sterk overdrivelse.90 Dette var ingen ny tanke. Tvert imot var hensynet til allmuens rettslige og velferdsmessige behov selve hovedbegrunnelsen for påleggene om avleveringsplikt til amtsarkivene. Dette ble, som nevnt ovenfor, understreket allerede i lovgivningen fra 1633. Hensynet til allmennhetens rettssikkerhet går som en rød tråd gjennom hele 16- og 1700-tallets arkivtenkning, og 1800-tallets for den saks skyld.91 For departementet var det, av hensyn til offentligheten, åpenbart at «efterspurgte Acter, Thingbøger, Amternes Copibøger m.fl. (ikke) mere end nødvendigt fjernes fra det District, hvor de kunne komme til Anvendelse».92

Det er vanskeligere å finne konkrete spor etter historisk eller annen forskningsmessig bruk av amtsarkivene før 1800-tallet. Det samme gjelder arkivet på Akershus. Dette er underlig, tatt i betraktning den omfattende interesse for historie som fantes både i Danmark og Norge. Dansk-norske adels- og embetsmenn viste en levende interesse for «oldsaker» og antikviteter. Mange skapte store private dokument- og boksamlinger. Det gikk ut kongelige pålegg om avlevering av historiske dokumenter til kongelige historiografer og antikvarer, Universitetsbiblioteket og Vitenskapsselskapet i København. De eldste dokumentene fra før reformasjonen var mest ettertraktet, men nyere materiale var også etterspurt. En rekke topografisk-historiske verker om norske forhold ble utarbeidet allerede fra 1500-tallet, som i andre europeiske land.93

På 1800-tallet var situasjonen endret. Historiestudier basert på arkivmateriale ble en populær aktivitet, også i amtsarkivene. Så sent som i 1887 avleverte lærer Karl Edvard Johnsen i Eidanger, på amtmannens oppfordring, en beskrivelse av prestegjeldets historie til amtsarkivet i Bratsberg.94 Selv da dens funksjon som regional arkivinstitusjon var i ferd med å avsluttes, var ideen om amtsarkivet som depotsted for viktige historiske dokumenter fortsatt levende. Amtsarkivet som kilde til arkivstudier og historieforskning har også nedfelt seg i norsk skjønnlitteratur. Jonas Lie skildrer i romanen Når sol går ned fra 1895 arkivstudier i amtsarkivet slik: «Forsøger mig fortiden paa en Personalhistorie for denne By, – saa at sige, en Bykrønike. Gruelig kuriøst meget, jeg har fundet, kan De tro. Jeg har siddet i Røg og Damp nu disse Dage oppe i Amtsarkivet og ædt og slugt Støv.»95

Historikerne ble verken amtsarkivenes eller Riksarkivets og sentralarkivenes mest dominerende brukergruppe. Behovet for rettslig dokumentasjon preget arkivetterspørselen begge steder. Vanlige folk og jurister var de hyppigste gjestene.96 Da Sentralarkivet i Trondheim ble åpnet i 1850, henvendte man seg gjennom en bekjentgjørelse i stedets avis til brukere som hadde benyttet arkivet i Stiftsgården, det tidligere stiftamtsarkivet. Disse ble nå invitert til å bruke det nye sentralarkivet. Bedre kan kontinuiteten mellom de gamle og de nye arkivinstitusjonene neppe illustreres.97

Oppsummering

Amts- og stiftamtsarkivene preget det norske arkivlandskapet, fra det første pålegget om pliktavlevering til lensarkivene i 1587 helt fram til slutten av 1800-tallet. Innsynsrett, utarbeidelse av arkivfortegnelser og tilgjengeliggjøring ble gjennomført allerede på 16- og 1700-tallet. På samme måte som arkivene på Akershus slott kom til å utgjøre kjernen i Riksarkivets bestand, dannet arkivene som gjennom århundrene ble avlevert til stiftamts- og amtsarkivene mye av grunnlaget for statsarkivenes virksomhet. 1800-tallet var en overgangsperiode der de nye og gamle arkivinstitusjonene levde side om side.

Den internasjonale fortellingen om europeisk arkivhistorie preges av forholdene i de store landene. Nasjoner i utkanten får liten plass. Dermed blir fortellingen ofte unyansert. Norsk og europeisk arkivhistorie i tidlig moderne tid har mange fellestrekk. Men den norske utviklingen inneholder også viktige særtrekk. Et arkivvesen med regionalt utgangspunkt, innbyggernes innsynsrett og arkivenes funksjon som rettsgarantist er alle, om ikke nødvendigvis unike, så likevel spesielle for utviklingen i Norge.

Utrykte kilder:

Litteratur

Riksarkivet Oslo, Rentekammeret inntil 1814, Reviderte regnskaper, Lensregnskaper. EA-5023/R/Rba: Akershus len inntil ca. 1620. L0043/0002/0002: Inventar på Akershus, 5. juli 1618.

Riksarkivet Oslo, Rentekammeret inntil 1814, Reviderte regnskaper, Lensregnskaper, Bergenhus len, EA-5023/Rbt/L0043/0004/0003, Inventar på Bergenhus, Bergenhus, Bergen, 9. juni 1627, 1619–1627. 1629: EA-5023/Rbt/L0063/0006/0001, Register til kvittansiarum, Bergenhus, 1629–1633, vedlegg A–B, Inventar på Bergenhus 1629. 1633: EA-5023/Rbt/L0076/0005/0002, Register til kvittansiarum 1. mai 1633 – 1. mai 1637, Bergenhus, 1633–, vedlegg 2: Inventar.

Riksarkivet Oslo, Stattholderembetet 1572–1771 – RA/EA-2870/Bb/L0001, Relasjonsprotokoll, 1662–1679.

Riksarkivet Oslo, Bech, Dominicus Nagel – RA/PA-0009/F/L0016, Opptegnelser, brev, trykksaker vedr. arkivvesenet og dets ordning, 1841–1852, avskrift fra Stattholderarkivet, stattholder Vibes andragende til kongen, avskrift etter original i Riksarkivet, 26. juli 1732.

Riksarkivet Oslo, Stattholderembetet 1572–1771 – RA/EA-2870/G/L0004/0001 Serie F Registraturer 1608–1736, Akershusregistraturen 1734.

Riksarkivet Oslo, Stattholderembetet 1572–1771 – RA/EA-2870/Be/L0010, Allmenn kopibok, 1735–1736, s. 244, 27. januar 1736.

Riksarkivet Oslo, Arkivkataloger. Akershusregistraturen 1792.

Riksarkivet Oslo, Arkivkataloger. Registratur over Akershus stiftsarkiv 1827.

Riksarkivet Oslo, Arkivkataloger. Oversiktskatalog 1866, bind II, 4–6 avdeling.

Statsarkivet i Hamar, Fylkesmannen i Oppland – SAH/FYO-002/1/Z/Za/L0259/0002. Arkivfortegnelse 1822–1888.

Statsarkivet i Stavanger, Stavanger len – SAST/A-101870/Oa/L0001, Designasjon, 1587–1681.

Statsarkivet i Stavanger, Fylkesmannen i Rogaland – SAST/A-101928/99/00/00A/L0001, Designasjon over amtmannsarkivet, 1700–1875, Designasjoner 1786, 1814, 1825 og 1854.

Statsarkivet i Tromsø, Fylkesmannen i Finnmark – SATØ/S-1120/1Ab/L0009. Registratur over amtsarkivet 1517–1778. L0014/0002 Finmarkens amts designasjoner 1828–1833.

Statsarkivet i Tromsø, Fylkesmannen i Finnmark – SATØ/S-1120/1Ab/L0014/0003. Fortegnelse over arkivsaker avlevert til Statsarkivet i Trondheim fra Troms amtmannsembete, kladdelister og oversendelsesbrev 1874–1905.

Aubert, L. (1892). Grundbøgernes historie i Norge, Danmark og tildels Tyskland. Kristiania: Aschehoug.

Bender, B. (2005). Landsarkivet i Visby 1905–1971. I T. Sundberg (red.), Landsarkivet i Visby 1905–2005. Gotland: Arkiv på Gotland 3, Skriftserie för Landsarkivet i Visby och Gotlands kommunarkiv.

Bergens Tidende (1880, 19. februar). Bergens Stiftsarkiv.

Berger, S. (2013). The role of national archives in constructing national master narratives in Europe. Archival Science, vol. 13. No 1, 1–22. https://doi.org/10.1007/s10502-012-9188-z

Birkeland, M. (1877). Om Arkivvæsenets Ordning: Erklæring fra Rigsarkivaren til Kirke-Departementet. Christiania.

Bjørkvik, H. & Holmsen, A. (1972). Kven åtte jorda i den gamle leiglendingstida? Fordeling av jordeigedomen i Noreg i 1661. Trondheim: Tapir.

Blix, E. (1964). Hadde Norge et riksarkiv i middelalderen? (Norsk) Historisk tidsskrift, bind 43.

Dagbladet (1887, 4. april). Et Stiftsarkiv i Kristiansand.

Dagbladet (1916, 3. juni). Stortinget.

Departements-Tidende, bd. 22, no. 26, 1. juli 1850.

Diplomatarium norvegicum (1849–2011). Oslo.

Duchein, M. (1992). The History of European Archives and the Development of the Archival Profession in Europe. American Archivist, vol. 55, 14–25. https://doi.org/10.17723/aarc.55.1.k17n44g856577888

Fædrelandsvennen (1914, 4. mai) Fra Stortinget.

Herstad, J. (2008). «Archivaren, – Gud bevar’en!» Henrik Wergeland som riksarkivar. Riksarkivarens skriftserie 29. Oslo: Riksarkivaren.

ISO 30300 (2011). Information and documentation — Management systems for records — Fundamentals and vocabulary. Hentet fra https://www.iso.org/obp/ui/#iso:std:iso:30300:ed-1:v1:en

Jägerskiöld, O. (1968). Riksarkivet 1618–1968. Från Slottsbacken till Fyrverkarbackan. Stockholm.

Ketelaar, E. (2007). Muniments and monuments: the dawn of archives as cultural patrimony. Archival Science, vol. 7, 343–357. https://doi.org/10.1007/s10502-008-9060-3

Kiil, A. (1969). Arkivkunnskap. Statsarkiva. Oslo: Universitetsforlaget.

Kjellberg, H. (1999). Akershus som brevutferdingssted og arkiv for kongene på 1300-tallet. Arkivmagasinet 2/1999, 8–14.

Kjølstad, T. (2012). Norge. I L. Jörwall m.fl. (red.), Det globala minnet: nedslag i den internationella arkivhistorien (187–212). Skrifter utgivna av Riksarkivet: 34. Stockholm. Riksarkivet.

Koht, H. (1927). Det gamle norske riksarkive og restane frå det. Avhandlinger utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi II, nr. 1, Historisk-Filosofisk Klasse.

Kolderup-Rosenvinge, J. (1824). Samling af gamle danske Love, fjerde del. København.

Lie, J. (1895). Naar Sol gaar ned. Kristiania: Gyldendal.

Lowum, J. (1772). Juridiske Tanker eller Betragtninger over den Norske Lov, igiennem alle dens Artikler. København.

Morgenbladet (1828, 1. juni). Storthinget.

Morgenbladet (1848, 3. august). Odelsthinget.

Norske Rigsregistranter (1861–1891). Kristiania.

Norsk Skoletidende (1891). Skolenytt. 23. årgang. Hamar.

Peters, K. (2018). Friction in the Archives: Access and the Politics of Record-Keeping in Revolutionary England. I L. Corens, K. Peters & A. Walsham (red.), Archives & Information in the Early Modern World (151–176). Proceedings of the British Academy, 212. Oxford University Press.

Posner, E. (1940). Some Aspects of Archival Development Since the French Revolution. The American Archivist. July 1940, Vol. 3, No. 3, 159–172. https://doi.org/10.17723/aarc.3.3.q64h3343h663402j

Sandaaker, O. (1980). Mellomalderen i norske arkiv. Norsk arkivforum, 2, 9–19. Hentet fra http://www.arkivarforeningen.no/wordpress/wp-content/uploads/2012/12/Norsk_Arkivforum_02.pdf

Schmidt, J. (1849). Anordninger, Tractater, Resolutioner, Kundgjørelser, Departementsskrivelser, Circulærer m. for Kongeriget Norge i Tidsrummet fra 1814–1848 Til Brug for den Lovstuderende. Bind 1, 1814–1831. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag.

Schück, H. (1976). Rikets brev och register. Arkivbildande, kansliväsen och tradition inom den medeltida svenska statsmakten. Stockholm: Riksarkivet.

Supphellen, S. (1978). Statthaldarinstitusjonen i Noreg 1722–1739. Bergen: Eide forlag.

Svendsen, Å. (2017). Arkivet. En beretning om det norske riksarkivet 1817–2017. Oslo: Press.

Tank, G. (1916). Akershusregisteret af 1622. Kristiania: Den norske historiske Kildeskriftkommission.

Thaarup, F. (1802–1803). Magazin for Danmarks og Norges topographiske, oekonomiske og statistiske Beskrivelse. Bind 2. København.

Thime, T. (2016). «Til Underretning for Posteriteten». Arkiv og arkivbeskrivelse i Norge fram til 1817. Riksarkivaren skriftserie 44. Oslo: Riksarkivaren.

Todal, A. (upublisert manus). Statsarkivet i Trondheim 1850–1950.

Trondhiems allene kongelige priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger (25. okt. 1771).

Trondhjems borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger (1850, 26. november). Bekjendtgjørelser.

Wikipedia (2017). Arkiv. Hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Arkiv

Worsøe, H. (1980). Landsarkivet for Nørrejylland og hjælpemidlerne til dets benyttelse. Viborg.

Ørberg, P. G. (1977). Tingbøger og retsbetjentarkiver. En arkivhistorisk studie. Arkiv. 6. bind nr. 4, 209-242.

1Jeg vil rette en takk til Ine Fintland (Arkivverket), Lars Christian Jenssen (NTNU) og Tor Weidling (Arkivverket) for gjennomlesing og nyttige innspill.
2Koht 1927; Blix 1964; Schück 1976; Kjellberg 1999.
3Kiil 1969: 21–22.
4Se også Thime 2016: 80–89, som omtaler amtsarkivene.
5Wikipedia 2017: «En arkivinstitusjon eller et annet samlingssted for flere enkeltarkiver (også kalt arkivdepot)» og «arkivdepot, det vil si en oppbevaringsordning for eldre og avsluttede arkiver.»
6ISO 30300: 2011, 3.1.1 note 1: «Archives can be a place where archival materials are preserved and made available for consultation. This is also referred to as an archival repository.»
7Tank 1916; Thime 2016: 24, 135–146.
8Blix 1964: 175.
9Thime 2016: 81.
10Koht 1927: 7.
11Kjellberg 1999: 13.
12Thime 2016: 26–27; Koht 1027: 10 og 17; Sandaaker 1980: 12–13.
13Norske Rigsregistranter (heretter NRR). Bd. 2: 717, 21. juli 1587.
14Forordning 15. mars 1633 og Store recess 27. februar 1643.
15Ørberg 1977: 209-211.
16Worsøe 1980: 16.
17Umeå universitetsbibliotek. Renovarede domböcker: http://www.foark.umu.se/samlingar/mikrofiche/renoverade-dombocker
18Sveriges lov 1734, Rättegångsbalken kap. 2–6, 3–5, 5–2 og 6–6.
19Bender 2005: 9–10; Jägerskiöld 1968: 38.
20Birkeland 1877: 20.
21Departements-Tidende 1850: 412.
22Jägerskiöld 1968: 38.
23Thime 2016: 83–85.
24Lensregnskaper 1618 for Akershus len.
25Lensregnskaper 1619–1627: 26b, 1629–1633: 32a og 1633– for Bergenhus len.
26Kiil 1969: 21.
27Thaarup 1802–1803: 460–461.
28Kiil 1969: 21–22.
29Akershusregistraturen 1734.
30Akershusregistraturen 1792.
31Designasjon over Stavanger amtsarkiv 1786.
32Kiil 1969: 22.
33Kolderup-Rosenvinge 1824: 238.
34Forordning om lagmenn og fogder m.v., 15. mars 1633, tredje del.
35Store recess 27. februar 1643, 2–6–24 (danske), 3–19 (norske). Se også Ørberg 1977: s. 212.
36Bjørkvik & Holmsen 1972: 101.
37Privatarkiv 9, Bech. Stattholder Vibes brev til kongen 1732.
38Stattholderembetet, Relasjonsprotokoll 1662–1679. Stattholderens brev, 28. oktober 1665.
39Stattholderembetet, Allmenn kopibok, 27. januar 1736, s. 244.
40Posner 1940: 162 og 165.
41Duchein 1992: 17.
42Posner 1940: 162 og 165.
43Ketelaar 2007: 352.
44Ketelaar 2007: 346.
45Peters 2018: 151–176.
46Thime 2016: 214.
47Thime 2016: 57–59.
48Kiil 1969: 22.
49Lowum 1772: 162.
50Akershusregistraturene 1734, 1792 og 1827
51Designasjon over Stavanger lensarkiv, 1587–1681.
52Designasjoner over Stavanger amtsarkiv, 1786, 1814, 1825 og 1854.
53Kiil 1969: 22.
54Oversiktskatalog for Riksarkivet, 1866. Katalogen inneholder opplysninger om overføringene fra amtsarkiv og lokale rettsembeter til ca. 1882.
55Registratur over Vardøhus amtsarkiv 1517–1778. Finmarkens amts designasjoner 1828–1833.
56Arkivfortegnelse for Christians amtsarkiv, 1822–1888.
57Ørberg 1977: 223 og 237.
58Morgenbladet 1822: 2
59Birkeland 1877: 20–21.
60Fortegnelse over arkivsaker avlevert til Statsarkivet i Trondheim fra Troms amtmannsembete, kladdelister og oversendelsesbrev 1874–1905, brev 28. august 1905.
61Stortingsforhandlinger 5. del, 1909, Dokument nr. 37, s. 5–6.
62Supphellen 1978: 21–24.
63Diplomatarium Norvegicum (heretter DN) XI nr. 110.
64Blix 1964: 173.
65DN II nr. 939–940.
66Thime 2016: 50–74.
67Thime 2016: 129, 150 og 192.
68Svendsen 2017: 86–87.
69Posner 1940: 161.
70Riksarkivet, Relasjonsprotokoll, 1662–1679, s. 105, 28. oktober 1665.
71Instruks til amtmennene 7. februar 1685 § 4.
72Thime 2016: 112–113.
73Forordning 19.8.1735, § 25.
74Schmidt 1849: Res. 6. juni 1817.
75Herstad 2008: 192–193.
76Designasjon over Stavanger amtmannsarkiv 1825. Margkommentarer.
77Departements-Tidende 1850: 26: 411–417.
78Todal: 24–27 og 99.
79Svendsen 2017: 151.
80Designasjon over Stavanger amtsarkivet 1700–1875. Brev til Riksarkivet 7, 12. og 19. juni 1875.
81Stortingsforhandlinger 1880, 1. del, St.prp. 1 A, s. 147. Bergens Tidende 1880: 2.
82Dagbladet 1887: 2.
83Stortingsforhandlinger 7 del, 1912, (nr. 122) s. 969. 1914, vol. 63, del 7a, s. 1373, 2.5.1914.
84Fædrelandsvennen 1914: 2.
85Morgenbladet 1848: 1.
86Birkeland 1877: 77.
87Stortingsforhandlinger 1916, del 7b, nr. 180, sak nr. 8, s. 1434, 1437. Dagbladet 1916: 2.
88Thime 2016: 208–211.
89Kjølstad 2012: 193; Berger 2013: 6; Ketelaar 2007: 347.
90Herstad 2008: 193.
91Thime 2016: 211–217.
92Departements-Tidende 1850: 26: 417.
93Thime 2016: 218–228.
94Norsk Skoletidende 1891: 30.
95Lie 1895: 97.
96Svendsen 2017: 16.
97Trondhjems Adressecontoirs-Efterretninger 1850: 2.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon