Hvem bruker hvilken historie til hva, på hvilken måte og i hvilken kontekst? Dette er kort oppsummert hva fagfeltet historiebruk prøver å svare på. Historiebruk kan forstås som en videreutvikling av det historiedidaktiske fagfeltet, slik det ble formulert av Karl-Ernst Jeismann i 1977. Fagfeltet vokste særlig frem i USA og Storbritannia på 1980-tallet under navnet ‘Public history’, med røtter til bevegelser som ville demokratisere historie i betydningen at alle skulle få fortalt sin historie, for eksempel history from below.

I Norge er historiebruk et relativt nytt fagfelt, men Én fortid – mange fortellinger. Introduksjon til historiebruk er ikke den første norske boken som gir en innføring i feltet. Dette er tidligere gjort av for eksempel Ola Svein Stugu i boken Historie i bruk fra 2008 og Jan Bjarne Bøe og Ketil Knutsen i Innføring i historiebruk fra 2012, som Folkenborgs bok refererer til og har innholds- og strukturmessige fellestrekk med.

Folkenborgs bok er imidlertid en tydeligere lærebok enn de to andre innføringsbøkene. Den er ikke bare en fremstilling av historiebruk, men inneholder også oppgaver underveis i teksten som sikter mot at leseren selv skal undersøke og reflektere over ulike former for historiebruk, også egen, og derigjennom utvikle sin historiebrukskompetanse. Videre er boken som helhet full av illustrerende eksempler som tydelig viser betydninger ulike historier har for enkeltmennesker og samfunn, også forfatterens egen historie om historiebruk, som boken innledes med. I sum bidrar dette til å konkretisere og levendegjøre historiebruk som livsverden og fag, og derigjennom skape identifikasjon og innlevelse hos leseren. Forfatteren synes dermed å oppfylle målet sitt om å utvikle historiebruksferdigheter hos studenter og lærere, som er hovedmålgruppen.

I kapittel 1 defineres historiebruksbegrepet som ulike måter å fortelle om en fortid basert på nye kilder eller nye spørsmål, med referanse til Historiebruk – att andvända det forflütna av Peter Aronsson fra 2004. Deretter gjennomgås sentrale begrep innenfor det historiedidaktiske feltet i vid forstand: fortelling, historiske forestillinger, minne, historiebevissthet og identitet, som forfatteren kaller historiebrukens nøkkelbegreper.

Man kan som leser spørre seg om fortidsdimensjonen må dominere i historiebruk. Hva med å fortelle om/tematisere en nåtid eller fremtid ved hjelp av fortiden, for eksempel i en politisk debatt som handler mest om nåtiden eller fremtiden, men hvor fortiden brukes som et middel, eller i en aviskronikk hvor fortiden fungerer som kontekst for et samtidstema? Og sist, men ikke minst, hva er sammenhengen mellom historiebruksbegrepet og de andre begrepene, for eksempel minnebegrepet? Hva bidrar de andre begrepene med til historiebruksfeltet? Dette gir ikke boken svar på.

Man forventer ikke omfattende begrepsforklaringer i en praktisk orientert innføringsbok. I Folkenborgs bok blir imidlertid begrepsforklaringene, mye basert på andre innføringsbøker, så korte at de blir bare delvis opplysende og litt forvirrende. Dette også fordi de ikke plasseres historiografisk eller innenfor noe tydelig teoretisk ståsted og bærer mer preg av å være leksikalske enn problematiserende.

I kapittel 2 viser forfatteren hvordan man kan undersøke historiebruk ved å tilby tre kategorier å tenke i: historiebruksfunksjoner, former og områder. Etter en kort presentasjon av kategoriene, anvender Folkenborg dem for å si noe om bruk av Ottars beretning og viser derigjennom et komplekst og mangfoldig bilde av historiebruk. Folkenborg peker på at hans kategorisering ikke er den eneste og at ikke alle kategoriseringer er like anvendelige. Dette er et riktig og viktig poeng som er viktig for leseren å ta med seg i egne historiebruksundersøkelser, men boken gjør dette samtidig vanskelig for leseren. Dette fordi den ikke forklarer nærmere hva andre kategoriseringer kan bestå i og hvorfor ikke alle er like anvendelige. Leseren får ikke vite bakgrunnen for at forfatteren har endt opp med kategoriene ut over at de går igjen i andre innføringsbøker.

I kapittel 3–6 belyses hva som kjennetegner historiebruksområdene: vitenskapelig, kommersiell, offentlig og politisk-ideologisk historiebruk. I kapittel 3 argumenteres det overbevisende for at vitenskapelig historiebruk, i likhet med annen historiebruk, er en menneskeskapt fortelling preget av tiden den ble laget i. Den kan ha ulike funksjoner, som for eksempel danning av nasjonal identitet. Mens historiebruk som sakprosatekst dominerer i dette kapitlet, får leseren en innføring i en stor variasjon historiebrukstekster i kapittel 4: reklamebilder, film, romaner, tegneserie og dataspill som eksempler på kommersiell historiebruk. Forfatteren får i kapitlet tydelig frem spenningsforholdet mellom kommersiell historiebruk og vitenskapelige prinsipper som etterrettelighet og troverdighet.

I kapittel 5 «Offentlig historiebruk» tematiseres historiebruk som minnesmerker, gatenavn, museum og skolens historiebruk, samt hvordan skolens historieundervisning har endret seg. I tillegg tar kapitlet opp det å håndtere en vanskelig fortid med utgangspunkt i Sør-Afrika med referanse til apartheid, hvor blant annet museum, minnesmerker og skolens historieundervisning diskuteres. I siste kapittel får leseren en rekke eksempler på politisk-ideologisk historiebruk fra både Norge og andre land i fortid og samtid. Særlig drøftingen av hvordan dette historiebruksområdet påvirker vårt handlingsrom og både kan være demokratiserende og ensrettende, får godt frem historiebrukens potensial.

På et overordnet plan viser disse kapitlene på en forståelig måte hvor innvevd tidsdimensjonene fortid, nåtid og fremtid er i både fag og livsverden og hvor omfattende historiebruk er. Historiebrukstekster, enten de er vitenskapelige, kommersielle, offentlige eller politisk-ideologiske, kan imidlertid også kjennetegnes av at fortiden har en mer tilbaketrukket rolle, for eksempel i en reklame som handler om nåtiden/fremtiden, men hvor fortiden trekkes inn som virkemiddel for å overbevise om en fremtidsvisjon. Hvordan slike tekster virker og hvordan man kan undersøke dem, får leseren ikke så mye svar på.

Selvsagt må man som forfatter velge bort vesentlig mer enn man har mulighet til å velge inn i en innføringsbok. Men det er påfallende at ikke multimodale og interaktive historietekster som preger vår samtid, og hvordan de redefinerer og blir definert av fellesskap, kunnskaper og verdier på tvers av nasjonale og kulturelle grenser, prioriteres enda mer. Siktemålet med boken, ifølge forfatteren, er jo nettopp å oppøve ferdigheter hos leseren (studenter og lærere) som jo lever nå og som i fremtiden skal utvikle ferdigheter hos elevene sine.

Boken er fokusert, sammenhengende og oversiktlig i den forstand at de tre historiebrukskategoriene fungerer som en rød tråd i den. Samtidig kan mangfoldet i områder, tekster og funksjoner, som Folkenborg selv understreker er vevd inn i hverandre, virke overveldende. Siste underkapittel, «Ved veis ende», avhjelper dette noe, men boken hadde vært tjent med et mer omfattende avslutningskapittel som hadde trukket linjer og løftet frem noen hovedinnsikter fra gjennomgangen av de ulike historiebruksområdene.

Dette forandrer imidlertid ikke at boken er lagt opp på en pedagogisk måte med varierte og lett forståelige eksempler. Gjennom å få kategorier å tenke i og oppgaver å løse, utfordres leseren til selv å tenke og utvikle seg til en kompetent, kvalifisert og myndig historiebruker. Slik kan også leseren bli inspirert til selv å utforske fagfeltet, noe som vel også er noe av poenget med en innføringsbok. Som student eller lærer får man også konkrete ideer til hvordan man kan arbeide for å utvikle skoleelevers historiebrukskompetanse. Derfor er Folkenborgs bok, til tross for innvendingene, en relevant og viktig bok for vår tid.