Artikkelsamlingen inneholder 14 artikler fra et nokså bredt utvalg av norske forskere knyttet til fag som historie, kulturvitenskap, kunsthistorie, religionsvitenskap, språk og litteratur. De fleste har sitt virke ved Universitetet i Bergen, men også andre universitet og høgskoler samt Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket er representert med bidragsytere. Blant forfatterne finner vi flere velkjente navn, supplert med enkelte yngre forskere. Uten at boka har en rød tråd, samler artiklene seg om reformasjonen og dens ettervirkning over flere hundreår i norsk historie. Enkelte av forfatterne henter sitt tema fra perioden forut for reformasjonen. Som helhet framstår boka som meget leseverdig og innsiktsgivende, og er absolutt blant de bedre av de mange norske utgivelsene knyttet til reformasjonsjubileet i 2017.

Ansvarlig for det vellykkede utvalget av bidragsytere er Eldbjørg Haug, som har skrevet innledningskapitlet i lys av 500-årsjubileet. Her får vi vite at brorparten av artiklene har sitt utgangspunkt i en idémyldring i Bergen i februar 2016. Bergen blir trukket fram fordi byen har vært blant europeiske byer som har deltatt i prosjektet omkring «Vegkart for reformasjonsjubileet 2017». I denne sammenheng nevner Haug Bergen som det eneste stedet for «Luther-inspirert religiøs aktivitet» i Norge før 1537 (s. 7), og har ikke fått med seg klager fra enkelte fiskevær i Finnmark om lutheri blant allmuen fra om lag 1530. Innledningen gir en grei introduksjon til de enkelte artiklene der Haug understreker perspektivet om brudd, kontinuitet og reformasjonen som kontekstuell omformingsprosess. Fokus på den lange norske reformasjonsprosessen og dens virkningshistorie må kunne sies å bli realisert av de 13 påfølgende forfatterne.

Øystein Rian er først ute, med synspunktet som legger til grunn at Norges stilling under den dansk-dominerte fyrstestaten var en sammenhengende katastrofe, der særlig perioden fra reformasjonen i 1536/37 til innføringen av eneveldet i 1660 bidrar til det Rian betegner som en kald, fjern og fattig kirkekultur i Norge. Når det gjaldt religionsutøvelse, forble folket og prestene «grunnleggende fremmede for hverandre» (s. 32), heter det, og Rian viser blant annet til prestenes rolle som sakkyndige i demonologi og assistenter i forhør under tortur av mistenkte trollkvinner. Elendighetsbeskrivelsen av en kirke på «sparebluss» (s. 37) trekkes helt fram til vår tid. I foreliggende bok er det bare Gunnar Winsnes Knutsen som, riktignok i en litt annen sammenheng, stiller spørsmål omkring reformasjonen i Norge som en historie om tvang, ensretting, undertrykkelse og nasjonal katastrofe. Hans bidrag handler om katolske og andre religiøse minoriteters muligheter i Norge på 1600-tallet, belyst gjennom den spennende anvendelsen av spanske inkvisisjonskilder.

Tema for Henrik von Achens artikkel er kirkekunst i Bergen, særlig i tiårene før reformasjonen. Etter de kirkene i Bergen som forfalt eller ble revet mot slutten av 1520-åra, sto man igjen med et nokså omfattende bruktlager av kirkekunst og annet overflødig kirkeinventar, der noe av dette ble spredt og solgt til mindre kirker ut over Vestlandet. Forestillingen om et førreformatorisk kirkekunstlager i Bergen bygger, som von Achen framhever, på et noe spinkelt kildegrunnlag, ikke minst når det gjelder proveniens. Gjenbruk av inventar fra nedlagte kirker i Bergen i etterreformatorisk tid synes imidlertid å understøtte hypotesen om middelalderlig kirkekunst på vandring.

Førstearkivar Tor Weidling begynner sin artikkel med en nødvendig repetisjon av fordeling av jordeiendom i Norge før og etter reformasjonen. Han tar for seg kloster-, erkebispe- og bispegods og salget av jordeiendommene ut over tidlig nytid. Hensikten er å vise hvordan det økonomiske fundamentet for kirken i første omgang overføres til kronen for deretter å bli solgt videre til kjøpmenn, embetsmenn og velstående bønder. Mye av dette er velkjent stoff, men Weidling nyanserer bildet gjennom å gå inn på de forskjellige godstypene og fordelingen av disse.

Bokas lengste og, vil jeg hevde, beste bidrag står Anne-Hilde Nagel for, med artikkelen «Lutherske prestefruer». Nagel tar leseren med på en interessant historisk vandring fra opphevelsen av sølibatet og Katharina von Bora (Luthers hustru, d. 1552), via kvinnemisjonsforeninger og helt fram til dages prestefamilie, kvinnelige prester og kvinnelig preses blant norske biskoper. Ett av trekkene Nagel peker på ved den lutherske prestefruerollen i Norge under tidlig nytid, er opptattheten av gårdshage, ølbrygging og matlaging med anvendelse av urter, røtter og sopp. Med kjennskap til markens grøde, var flere av disse kvinnene ansett som «legekvinner» med innsikt i helbredende naturmedisin. Enkelte ble beskyldt for å benytte Svarteboka til slike formål (s. 108). Kunnskap omkring legende urter tar Nagel så opp i en drøfting av svartebøker, magi og demonologi. «Luther utviklet en egen protestantisk demonologi», skriver hun (s. 116), og viser til at ikke bare den skadegjørende svart magien, men også den hvite magien, ble kriminalisert. Urtekunnskap i kombinasjon med ritualmagi ble primært praktisert av kvinner som også utgjorde flertallet av trolldomsdømte i Norge. Kombinasjonen kvinner, hekseprosesser, hvit magi og svartebøker faller ikke helt heldig ut rent kronologisk, men Nagel får allikevel fram et godt poeng om prestefruer som bærere av husholdningskunnskap, opplysning og opplæring. Den avsluttende diskusjonen tar opp spørsmålet om hvorvidt den lutherske prestefruerollen gjennom omseggripende sekulariseringsprosesser og kvinnelig selvstendiggjøring har utspilt sin betydning.

En tematisering av Luther-bibelen og bibeloversettelser, er utgangspunktet for Gunnstein Akselbergs artikkel om skriftspråkene i Norden. Språkforskeren gir oss som lesere en innsiktsfull innføring i høy- og lavtysk språkform og språkmodellenes betydning for oversettelser av Luthers religiøse tekster. Dansk, svensk og islandsk bibeloversettelse blir gjennomgått, i tillegg til hvordan slike oversettelser var med på å forme morsmål og nasjonalspråkene. Dersom Luther-bibelen med sitt høytyske skriftspråk hadde kommet på norsk på 1500-tallet, hadde trolig både skriftspråk og talespråk vært annerledes i Norge enn det er, skriver Akselberg mot slutten av artikkelen (s. 158).

Kapitlet om et mulig klosterbibliotek i Sunnhordland, er signert Tor Weidling og Espen Karlsen. Fragmenter av enkelte bokrester utgjør grunnlaget for en slik forestilling om et bibliotek fra seinmiddelalderen ved augustinerklosteret på Halsnøy. Artikkelen går blant annet inn på hva man kunne forvente å finne av tekster ved et tidstypisk kloster drevet av augustinere.

Skriftstykket «Om Norgis Rige» fra 1567 av Absalon P. Beyer, anvender Pål Berg Svenungsen som utgangspunkt for sin gjennomgang av tyrkerfrykt i Danmark-Norge. Det er først den siste delen av artikkelen som handler direkte om Beyers verk der tidstypiske tyrkerforestillinger er til stede, dog i begrenset omfang. Framstillingen av tyrkere og det osmanske riket inngår som en del av den eskatologiske historieoppfatningen hos Beyer omkring dommedag og Norges nedgang.

Bak tittelen «Mellom Bergen og Bergamo» ligger en framstilling av Justin E. A. Kroesen, der kulturhistorikeren belyser lutherdommens forhold til katolsk kirkekunst. En gjennomgang av andre konfesjoners oppfatning av religiøse bilder, kirkeinnredninger og kunst, viser at de som fulgte Luthers lære var mer tolerante overfor den katolske kulturarven enn andre protestantiske retninger. Gjennomgangen av andre konfesjoner, slik som den anglikanske, den kalvinistiske og faktisk også den katolske, viser at lutherdommen i mange tilfeller hadde en konserverende effekt når det gjaldt gjenbruk av middelaldersk kunst og interiør i kirkene.

Ekteskap og skilsmisse er tema for artikkelen til Hanne Marie Johansen. Vi får et innblikk i 1500-tallets dansk-norske protestantiske ekteskapsordinans og kapitelrettens behandling av skilsmissesaker ut over 1600- og 1700-tallet. Antallet slike saker var betydelig i Norge; bare i Bergen ble det reist rundt 300 slike saker fra 1604 til 1708 (s. 243). Kriminalisering av leiermål gjennom 1617-forordningen viser at menn kom til å stå sterkere enn kvinner i rettssammenheng gjennom perioden for luthersk ortodoksi. Ved større grad av juridisk profesjonalitet og rettslig autonomi ut over 1700-tallet avtar klager om brutte ekteskapsløfter, mye på grunn av at domstolene ikke lenger tok stilling til slike saker.

For denne anmelderen har det alltid vært en fornøyelse å lese tekster av Nils Gilje. Så også denne gangen. Hans bidrag handler om Martin Luthers oppfatning av jøder og ikke minst skriftenes antisemittistiske resepsjon og virkningshistorie. Giljes prosjekt er først å diskutere Luthers antijudaisme i lys av hans samtid for deretter å drøfte strømninger innen ettertidens antisemittisme. Et viktig poeng hos Gilje er at siden begrepet antisemittisme stammer fra slutten av 1800-tallet, kan begrepet lett bli anakronistisk når det retrospektivt anvendes på 1500-tallet. Jødefiendtlighet finnes selvsagt hos Luther, men hans demonisering av jøder er noe annet enn eksempelvis sosialdarwinistisk eller nasjonalsosialistisk antisemittisme. Drøftingen hos Gilje munner ut i en åpen konklusjon der Luthers antijudaisme nok legger grunnlaget for en teologisk antisemittisme, men uten at disse ståstedene helt kan reduseres til hverandre.

Thomas Ewen Daltveit Slettebø skriver om jubelfesten i 1736, altså 200-årsjubileet for reformasjonen i den dansk-dominerte enevoldsstaten. Og nettopp enevoldsstaten blir rammen for feiringen. Det var eneveldets tolkning og legitimering som satte seg igjennom i jubelfesten, som var den første offisielle markeringen av reformasjonen i det oldenborgske riket. Fortellingen om reformasjonen konstrueres i tråd med de statspolitiske ordningene i riket på 1700-tallet. Reformasjonsprosessen blir framstilt som en triumferende fortelling fra mørke og papistisk villfarelse til evangeliets sanne og rene lys, båret fram av en dansk- konstruert kongemytologi. Tap av norsk selvstendighet og statskultur var ikke tema for festen i 1736. «Dansk reformasjon ble gjort identisk med Norges reformasjon», konkluderer Slettebø (s. 317).

I det avsluttende kapitlet, signert religionsviter Lisbeth Mikaelsson, blir revitaliseringen av pilegrimsvandring som samtidsfenomen tematisert. Fenomenet betyr både en utfordring og til dels en endring for et protestantisk kirkesamfunn siden pilegrimsvandringen aktualiserer trekk ved en katolsk fortid. Hun gjennomgår tradisjoner knyttet til Olavskult og pilegrimsmotiver, for så å ta for seg populariteten til pilegrimsvandringer fra de siste tiårene, der Trondheim etter hvert har framstått som en kirkehovedstad i landet.

Både forfattere og initiativtakere skal ha stor honnør for en utmerket samling av artikler til denne bokutgivelsen. Her er det mye å hente av bredt anlagt historisk kunnskap. Bare synd at boka kom såpass seint i selve jubileumsåret 2017. Mange av artiklene har en bruksverdi som kunne ha kommet mer til sin rett dersom utgivelsen hadde kommet, skal vi si, ett år tidligere. Imidlertid er det flere av bidragene som, uavhengig av jubileumsmarkeringen, skulle egne seg godt som pensumstoff på ulike studienivåer.