Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
Open access
(side 295-296)
Artikkel
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 297-315)
av Marianne Egeland
SammendragEngelsk sammendrag

Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad i Gausdal åpnet som nasjonalmuseum i 1935, finansiert med innsamlede midler etter en landsomfattende kampanje på 1920-tallet. Innsamlingsaksjonen ble støttet av kjente personer innenfor politikk, kultur og næringsliv og et bredt spekter av organisasjoner. Aftenposten fungerte som det ledende kampanjeorganet for å mobilisere nasjonen: Det norske folket skyldte både Bjørnson og seg selv å bevare for fremtidige generasjoner dette enestående «aands- og kulturcentrum i Norge», hjemmet til nobelprisvinneren, landets ukronede konge og største mann. Frem til andre verdenskrig var Aulestad synonymt med et «godviljens høvdingsete», men under okkupasjonen omgjorde dikterens yngste sønn gården Aulestad nærmest til en propagandasentral for NS. Erling Bjørnson agiterte for Tyskland og nasjonalsosialismen på møter, i radioforedrag og avisartikler som ble trykt over hele landet. Han brukte Aulestad og sitt berømte navn i propagandavirksomheten og hevdet at faren ville ha tiltrådt hans syn. Erling Bjørnson ble dømt til ti års fengsel for landsforræderi og til å betale en stor erstatningssum. Også andre nære familiemedlemmer med Aulestad som adresse ble dømt for landssvik. Dette motbildet av Aulestad er lite kjent i ettertid. Den påfallende motsetningen mellom et «godviljens høvdingsete» og et «nazireir», og hvordan museets forvaltere har håndtert den besværlige arven, utgjør kjernen i artikkelen. Artikkelen faller i tre deler: I den første delen analyseres kampanjen for å erverve Aulestad og argumentene som ble benyttet den gang. I den andre delen undersøkes Bjørnson-familiens mapper i landssvikarkivet og argumentene de fremmet for sitt syn, og i den tredje delen studerer jeg fortellingen om Aulestad – et av landets eldste og mest autentiske husmuseer, som museets representanter har fremmet i og for offentligheten.

Aulestad, the home of Nobel laureate Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910), was purchased and turned into a national property financed by a nation-wide campaign in Aftenposten and other daily newspapers. The campaign was headed by politicians, artists and businessmen, and supported by organizations from all walks of life, arguing that the Norwegian people owed it to Bjørnson and to themselves to secure his unique home for future generations. Situated in Gausdal, Aulestad opened to the public in 1935 as one of Norway’s oldest and most authentic house museums. Until the Second World War, Aulestad was associated with its larger than life owner, an author who used his position to fight for all good causes home and abroad, and went by epithets such as «chieftain», «uncrowned king» and «the nation’s greatest man». What is virtually unknown now is that Aulestad was turned into a propaganda centre for the Nazis during the German occupation 1940–45. Erling Bjørnson, Bjørnstjerne’s youngest son, inherited the farm Aulestad, and lived next to the museum. He was an ardent adherent of Germany and der Führer, letting his ideology be known at public meetings, in broadcasts and newspapers, and claiming that his father would have agreed with him. In January 1946 he was sentenced as a traitor to ten years in prison. Other close family members were likewise sentenced for treason, all of them having Aulestad as their residential address. The aim of this article is to discuss Aulestad’s troublesome heritage and how it has been handled by the museum managers. On the basis of (1) an analysis of the newspaper campaign to acquire Aulestad and arguments provided to engage the public, and (2) the treason cases against the Bjørnsons and the rhetoric they employed to defend themselves, I investigate Aulestad’s image over time.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 316-336)
av Pål Nygaard
SammendragEngelsk sammendrag

På 1960-tallet begynte en gruppe atomforskere å besøke Kristiansand og Øvre Årdal. De kom fra Institutt for atomenergi (IFA, i dag Institutt for energiteknikk (IFE)) på Kjeller, og mente de kunne effektivisere aluminiumsproduksjonen ved å lage et datamaskinprogram. Programmet skulle simulere de industrielle prosessene med mål om å skape mer stabil og effektiv drift, samt finne måter strømforbruket kunne reduseres på. Dette ble starten på et etter hvert omfattende samarbeid mellom IFA, SINTEF og norsk aluminiumsindustri. Ved hjelp av atomforskerne på Kjeller tok aluminiumsbedriftene i Norge tidlige steg mot digitalisering, og denne digitaliseringen hevder IFE ga avgjørende bidrag for at norsk aluminiumsindustri klarte å oppnå nesten 30 % reduksjon i kraftforbruket. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at møtet mellom de to i utgangspunktet forskjellige teknisk-industrielle feltene er en nøkkel hvis vi vil forstå den norske versjonen av fenomenet vi med tiden har gitt merkelappen den tredje industrielle revolusjon. Jeg vil peke på tre sentrale elementer som i for liten grad er knyttet sammen i tidligere forskning. For det første at programvare spilte en helt sentral rolle i den tredje industrielle revolusjon, mens maskinvare har blitt forsket mest på. For det andre at utvikling og bruk av informasjonsteknologi foregikk på en utpreget interaktiv måte med samarbeid mellom en rekke aktører, institusjoner og kunnskapstyper, noe som har vært krevende å fange opp gjennom oppdragsforskningen på feltet. For det tredje at dette interaktive samarbeidet vi her konkret snakker om oppstod som følge av uintenderte konsekvenser av strategiske planer for industriforskning og industrivekst, planer som ofte blir forstått som mislykkede.

During the 1960s and 1970s the Norwegian Institute for Atomic Energy developed software that, according to them, contributed to an almost 30% reduction in the Norwegian aluminium industry’s energy output. It seems plausible that the nuclear researchers contributed to the reduction in energy output, even though the causes of this energy reduction are difficult to distinguish. This article analyses how and why the nuclear researchers were able to simulate the aluminium production process and develop software to improve and control this production process. A crucial component was that from the beginning the nuclear scientists devoted themselves to simulating and modelling the processes within their nuclear reactors. The competence in calculating, modelling and simulating complex processes enabled the nuclear scientists to develop software programs. Previously, historical research in Norway has emphasised the institutionalization of technical research, and the government’s ambitions to plan and direct this research in order to promote economic growth. My case study of the digitalization of the aluminium industry adds insights to the previous research by highlighting the unintended consequences of institutionalization and the government’s planning regime, the interactive dimension of research and innovation evolving in the 1960s, and the software dimension of information technologies. I argue that the Institute for Atomic Energy represents the key to understanding Norwegian systems of innovation, and that there is a need to investigate software development as a historical research field, answering to the claims of a «hardware bias» in computer history.

Bokmelding

Historisk tidsskrift

4-2018, bind 97

www.idunn.no/ht

Historisk tidsskrift er Norges eldste vitenskapelige tidsskrift, stiftet 1871. Tidsskriftet er et sentralt forum for norske historikere og historisk forskning, og gir oversikt og grunnlag for forståelse av viktige samfunnsendringer. Tidsskriftet publiserer artikler, debatt- og kommentarbidrag og bokmeldinger.

Hovedredaktør

Narve Fulsås, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Redaktører

Kari Aga Myklebost, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Richard Holt, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Harald Dag Jølle, Norsk Polarinstitutt

Redaksjonssekretær

Maria Purtoft, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Redaksjonsråd

Ruth Hemstad, Nasjonalbiblioteket

Dag Hundstad, Nasjonalbiblioteket

Eva Jakobsson, Universitetet i Stavanger

Gunnar W. Knutsen, Universitetet i Bergen

Einar Lie, Universitetet i Oslo

Ulrike Spring, Universitetet i Oslo

Kristian Steinnes, NTNU Trondheim

Jo Rune Ugulen, Arkivverket

Redaksjonens adresse

Historisk tidsskrift

Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi

UiT Norges arktiske universitet

Postboks 6050 Langnes

9037 Tromsø

ht@uit.no

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

Tidsskriftet utgis av Den norske historiske forening (HIFO) i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

© Universitetsforlaget 2018 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon