Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

OT, Wehrmacht og byggingen av Festung Norwegen

OT, Wehrmacht and the building of Festung Norwegen



Ph.d. 2017. Researcher at the Norwegian Defence University College, Oslo.

Festung Norwegen besto av om lag 310 kystfort, store ubåtbunkere i Trondheim og Bergen samt diverse annen infrastruktur, deriblant veier, jernbane og flyplasser. Mange av disse anleggene var bygget av Organisation Todts Einsatzgruppe Wiking (EW), der festningsbygging utgjorde det største virksomhetsområdet. Denne artikkelen undersøker den militærstrategiske bakgrunnen for byggingen av Festung Norwegen, samt hvordan EW fikk oppdraget med å bygge befestninger i Norge. Med utgangspunkt i OTs såkalte «koblingsfunksjon», undersøker artikkelen også hvordan OTs operasjonsmønster bidro til å sluse sivil byggekapasitet inn mot militære formål, og dermed også hvordan forholdet mellom OT og Wehrmacht artet seg innenfor den tyske okkupasjonsmakten og mellom okkupasjonsmakten og norske private entreprenørbedrifter.

Nøkkelord: Organisation Todt (OT), Wehrmacht, Festung Norwegen, Den tyske okkupasjonsmakten.

Organisation Todt carried out a massive building programme during the war, described by the British military intelligence services as ‘the most impressive building programme since Roman times’. A large part of this programme was carried out in Norway, especially connected to the more than 300 coastal artillery batteries established by the Germans on the Norwegian coastline. The article discusses the strategic background for this massive building of fortifications, and shows how deeply connected the building of the so-called Festung Norwegen was to Hitler’s impression of Norway as the ‘zone of destiny’ of the Second World War. This view led to a huge influx of military personnel to occupied Norway during the war, but even this was not enough to meet German demands. As Hitler was intent on denying the Allied powers a northern foothold at all costs, OT personnel also arrived in Norway early in 1942 to assist in the building of the Festung Norwegen fortifications. Through the service in OT and the organization’s Scharnierfunktion (‘linking function’), German civilian construction companies and their workers were militarized and their building capacities directed towards military purposes. Still, seen from the Wehrmacht perspective, the influx of OT firms and personnel was not unproblematic, and strict guidelines were issued concerning OT activities. The article argues that the activities of the OT Einsatzgruppe Wiking led only to marginal changes in the modus operandi of the German occupying power as a builder in Norway, and that the OT to a large degree merely continued established German practices when it came to the treatment of Soviet POWs involved in the building of fortifications, but also regarding Norwegian firms and workers engaged in this work.

Keywords: Organisation Todt (OT), Wehrmacht, Festung Norwegen, The German occupying power.

Våren 1945, idet andre verdenskrig gikk mot slutten, skrev research-seksjonen til britisk militær etterretning den omfattende Handbook of the Organisation Todt, der det ble hevdet at denne paramilitære byggeorganisasjonen i løpet av bare litt mer enn fem år hadde utført «the most impressive building programme since Roman times».1 Store deler av dette byggeprogrammet fant sted i Norge, og et innsatsområde stakk seg særlig ut − Festungsbau, eller festningsbygging, som var Organisation Todt (OT) sitt desidert største innsatsområde her i landet.2

Befestningene i Norge ble en tid definert som del av den såkalte Atlantikwall, men etter at det ble stadig tydeligere at den forventede allierte invasjonen ville komme på kontinentet og ikke i Norge, presiserte Hitler at Atlantikwall endte på nordspissen av Jylland, mens befestningene i Norge fikk navnet Norwegenküstenbefestigung.3 Både under og etter krigen har imidlertid begrepet Festung Norwegen blitt benyttet om de tyske militære installasjonene i Norge,4 som omfattet om lag 310 kystbatterier,5 de gigantiske ubåtbunkerne Dora i Trondheim og Bruno i Bergen samt diverse infrastruktur som senere også er blitt benyttet i sivilt øyemed, ikke minst flyplasser. Av OTs mange virksomhetsområder i Norge var likevel Festungsbau høyest prioritert, og der var her OTs Einsatzgruppe Wiking (EW) satte inn størsteparten av sine ressurser.

Byggingen av Festung Norwegen er lite omtalt i norsk historiografi, og med unntak av spredte referanser i oversiktsverkene,6 preges litteraturen av ofte rikt illustrerte, men som regel hovedsakelig deskriptive og ofte lokalhistorisk orienterte verk som i liten grad anlegger en analytisk tilnærming som både er overordnet og problemorientert.7 Formålet med denne artikkelen er å gjøre nettopp dette, og for analytisk kontekst og kontrast er det derfor også nødvendig å trekke veksler på den riktignok nokså sparsommelige historiefaglige litteraturen om Atlantikwall, selv om analysen her gjerne konsentreres i retning av å vurdere hvor effektiv Atlantikwall faktisk var som forsvarsverk.8 I litteraturen drøftes OTs rolle sjelden ut over å konstatere at organisasjonen bygget mange av anleggene,9 og selv om også kollaborasjonen med den stedlige entreprenørbransjen tidvis også nevnes, er de tilgjengelige framstillingene som regel lite uttømmende på dette punktet.10 Heller ikke Fabian Lemmes sin studie av OT i Frankrike og Italia evner å gå i dybden når det gjelder Atlantikwall, da han grunnet vanskelig kildesituasjon hovedsakelig baserer seg på Handbook og i liten grad går ut over eksisterende forskning om befestningsbyggingen langs kanalkysten.11

Forskningslitteraturen om hvordan den norske entreprenørbransjen og mange av de ca. 200 000−250 000 såkalte «tyskerarbeiderne» ble involvert i festningsbyggingen, er også mangelfull.12 Hvilke mekanismer som gjorde seg gjeldende i det økonomiske samarbeidet mellom norske bedrifter og okkupasjonsmakten, herunder også OTs rolle i dette samarbeidet, er lite undersøkt.13 I motsetning til Danmark, der historiker Steen Andersens De gjorde Danmark større kan regnes som et standardverk om den danske bygningsbransjens økonomiske kollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten,14 finnes ikke noe tilsvarende verk for Norge. Artikkelen vil gjennom å undersøke OTs rolle i utbyggingen av befestningene knyttet til Festung Norwegen, herunder organisasjonens forhold til sin oppdragsgiver Wehrmacht og sine mange norske underleverandørbedrifter, søke å vise hvordan OTs rolle og operasjonsmønster i festningsbyggingen i Norge gir en god inngang til diskusjon både av militærhistoriske forhold knyttet til Festung Norwegen, men samtidig også til problemstillinger knyttet til økonomisk kollaborasjon under okkupasjonstiden.

Eksempelvis vil artikkelen diskutere hvorvidt Steen Andersens konklusjon med hensyn til de danske multinasjonale entreprenørfirmaene han har undersøkt, som han hevdet handlet «situations- og kontekstbestemt med egen økonomisk overlevelse og gevinst som primære mål»,15 er en dekkende beskrivelse for de norske firmaene som var engasjert i byggingen av befestninger i Norge i OTs regi.

Artikkelen tar utgangspunkt i det den tyske historikeren Ulrich Herbert har omtalt som OTs Scharnierfunktion − hengsels- eller koblingsfunksjon, der private tyske bedrifter ble benyttet for å utføre militært relevante utbyggingsarbeider med tvangsarbeidskraft,16 slik at bedriftene i praksis kom til å opptre som kvasi-statlige aktører. Som det heter i ovennevnte Handbook er dette samarbeidet, eller «sammensmeltningen», mellom den tyske bygningsindustrien og den tyske staten i OT-regi, det som var organisasjonens mest karakteristiske kjennetegn. Bygningsindustrien stilte sine ansatte og maskiner til rådighet, mens statsapparatet leverte ekstra arbeidskraft og bygningsmaterialer.17

Artikkelen er delt i fire. Den vil innlede med å skissere den militærstrategiske bakgrunnen for at utbyggingen av Festung Norwegen fikk det enorme omfanget den fikk, og deretter diskutere hvordan OT i denne konteksten ble gitt det overordnede ansvaret for å bygge kystbefestningene våren 1942. Siden Wehrmacht allerede var godt i gang med sine egne byggeprosjekter, vil forholdet mellom de to aktørene så bli tatt opp til vurdering, mens artikkelen i sin fjerde del vil gå inn på hva som kjennetegnet Wehrmacht og OT som byggherrer, blant annet overfor norske underleverandører.

Festung Norwegen i militærstrategisk perspektiv

Selv om det allerede i operasjonsordren for operasjon Weserübung ble lagt vekt på akselerert utbygging av kystforsvaret,18 var det utbyggingen av flyplasser som ble gitt høyest prioritet det første okkupasjonsåret. Mange norske entreprenørfirmaer som senere ble underleverandører til OT i festningsbyggingen, tegnet kontrakter med særlig Luftwaffes byggeledelse på denne tiden,19 mens OT kun i begrenset grad var aktiv i Norge, med byggingen av ubåtbunkeren Dora som hovedoppdrag.

Først etter Svolvær-raidet (operasjon Claymore) 4. mars 1941 ble den virkelig kvantitative styrkingen av kystforsvaret iverksatt, i form av en ordre fra Hitler om å overføre 160 nye kanonbatterier til Norge som en reaksjon på raidet.20 Hitler mente at Storbritannia ville bli nødt til å gå til offensiv mot Tyskland når felttoget mot Sovjetunionen begynte, og at Norge med sin lange kystlinje utgjorde det mest opplagte målet. Foruten batteriene ga han også ordre om å tilføre ytterligere forsterkninger, og sommeren 1941 besto Armee Norwegen av ca. 150 000 mann fordelt på sju divisjoner.21

Nå skal det sies at Churchill la sterk vekt på Norges betydning i perioden 1940−44,22 men i motsetning til hva tilfellet var for Hitler, stanset Churchills generaler hans fantasifulle planer for større operasjoner i Norge. Sett opp mot forløpet av andre verdenskrig, har derfor Hitlers beslutning om å plassere en okkupasjonshær på godt over 300 000 mann i Norge ofte blitt kritisert. Ifølge den amerikanske militærhistorikeren Earl Ziemke utgjorde Hitlers frykt for alliert invasjon i Norge ett av hans største strategiske feiltrinn, men påpeker samtidig at et statisk forsvar var den beste løsningen når Wehrmacht først sto i landet. Ziemke mener likevel at Norge og nordflanken forble en blindgate for Nazi-Tyskland under krigen, i den forstand at selv om området var viktig i militærstrategisk sammenheng, var denne delen av Tysklands innflytelsessfære samtidig også en stein rundt halsen,23 et poeng som illustreres nokså bokstavelig gjennom de påfølgende tyske tiltakene.

I løpet av høsten 1941 konkluderte Armeeoberkommando (AOK) Norwegen nemlig med at de nytilførte batteriene måtte sikres i form av en ‘Westwall’ Norwegen,24 og tre nyopprettede festningspionerkommandoer ble tilført for dette formålet.25 Den 14. desember 1941 ga Hitler ordre om å bygge ut det han da omtalte som neuer Westwall, et festningsverk som skulle løpe langs kysten av hele det tyskokkuperte Europa, der Norge eksplisitt ble ansett som mest truet av et alliert angrep og derfor gitt førsteprioritet.26 Måløy-raidet (operasjon Archery) to uker etter syntes å bekrefte Hitlers bange anelser, til tross for at marinens Seekriegsleitung mente at landsetting av større allierte styrker var lite sannsynlig.27 Hitler påsto derimot at Storbritannia ville gjøre landgang flere ulike steder i Nord-Norge samtidig, i et forsøk på å ta tilbake Narvik. Sverige og Finland ville i så fall kunne gå over på alliert side, noe han mente kunne avgjøre utfallet av krigen. Som mottiltak ville Hitler derfor straks sette inn hele den tyske flåten i forsvaret av Norge,28 og som den tyske historikeren Robert Bohn har påpekt, utviklet nå Hitlers frykt for alliert invasjon av Norge seg til en besettelse.29

Den 22. januar 1942 hevdet Hitler at et alliert angrep på Nord-Norge, støttet av Sverige, som skulle ha blitt lovet Narvik og malmforekomster ved Petsamo, var nær forestående. Hitler mente et slikt angrep kunne bli katastrofalt for Tyskland, og karakteriserte Norge som krigens «skjebnesone» («Schicksalszone»). Han ga derfor ordre om å overføre alt Tyskland hadde av egnet tungt skyts, og vektla at det tyngste artilleriet i Norge måtte sikres gjennom bygging av kasematter.30 Det er denne militærstrategiske konteksten som er nøkkelen til å forklare hvorfor OT ble satt inn i Norge, og som også tydeligst peker fram mot organisasjonens senere virke her i landet.

Samtidig må det også poengteres at et militærstrategisk perspektiv alene ikke er nok til å forklare hvorfor OT ble satt inn i landet. Nå ble riktignok aldri Festung Norwegen − med unntak av sovjetiske operasjoner i Nord-Norge − satt på en ordentlig prøve i form av en storstilt alliert invasjon med intensjon om å gjenerobre hele landet. Slik sett kan derfor kanskje festningsanleggene bygget av OT i Norge i noen grad omtales som en suksess som avskrekkende forsvarsverk, slik også Atlantikwall er blitt.31 Likevel er det god grunn til å reise spørsmål ved om OTs enorme byggeprogram utgjorde en hensiktsmessig bruk av Nazi-Tysklands begrensede ressurser, og i den forbindelse må Festung Norwegen kanskje mer enn noe annet anses som et eksempel på hvor langt naziregimet var villig til å gå, uansett konsekvenser, for å oppfylle Hitlers utopiske visjon om verdensherredømme.

OTs inntreden i festningsbygging

Hvordan ble så OT engasjert med byggingen av befestninger i Norge? Gjennom å forsøke å finne svar på dette spørsmålet, kommer vi faktisk nokså tett innpå beslutningsprosessen på øverste nivå i Det tredje riket. I et møte den 7. februar 1942 vendte nemlig Hitler tilbake til nødvendigheten av å bygge befestninger, og hevdet at Tyskland kunne bli «uangripelig» og det tyske Lebensraum sikret hvis det ble bygget en Westwall i Frankrike, en Nordwall i Norge og en Ostwall i Russland.32 Dagen etter eksploderte Fritz Todts fly like etter avgang fra Hitlers hovedkvarter. Noen timer senere ble Albert Speer utnevnt til hans etterfølger som blant annet rustningsminister og OT-leder. Ti dager etter overtakelsen av Todts portefølje satte Speer i gang en omorganisering av OTs organisasjon, og delte blant annet OT inn i sju innsatsgrupper, hvorav EW skulle dekke Danmark og Norge.33

EW var operativ fra 1. april 1942, og OTs virksomhet i Norge økte fra da av sterkt, ikke minst innenfor Festungsbau. Det etterlatte kildematerialet tillater ingen entydig konklusjon med hensyn til å forklare hvordan beslutningen om å benytte OT til festningsbygging i Norge vokste fram, og det er også uklart hvilken sammenheng beslutningen har med Speers omorganisering av OT. Speers kortfattede notat om omorganisering av OT gir ingen holdepunkter for en planlagt, storstilt effektivitetsreform av arbeidene i Norge. Derimot er det åpenbart at OTs innsats løp parallelt med en kraftig forsterkning av hær og marinestyrker. I starten av 1942 ble det bestemt å overføre til sammen 30 000 mann, i tillegg til oppsettingen av 25. panserdivisjon og at 3. bergdivisjon skulle overføres senere på våren. Dertil kom store marinestyrker, som slagskipet Tirpitz, tre tunge kryssere og 20 ubåter.34

Det ble likevel ansett for tvilsomt om de ekstra mannskapene ville være tilstrekkelig til å utføre de svært omfattende byggeoppgavene Festung Norwegen krevde, og ansvarsforholdene var heller ikke avklart. De bevarte tyske militære styringsdokumentene, så som Weisung für die Verteidigung Norwegens (Ordre for forsvaret av Norge) datert 27. januar 1942, etterlater imidlertid inntrykk av at OT fortsatt ikke var blitt tiltenkt noen vesentlig utvidet rolle innenfor festningsbyggingen, som ble ansett å bli så omfattende at også kamptropper ville måtte yte en innsats.35 Når dette ikke skjedde og oppdraget i stedet ble gitt til OT kort tid etter at Speer hadde tiltrådt som OT-leder og rustningsminister, kunne det kanskje vært fristende å knytte dette forholdet opp mot myten om «organisasjonsgeniet» Albert Speer. Ut fra det foreliggende kildematerialet er det imidlertid nærliggende å tro at OTs utvidede innsats i byggingen av kystbefestningene hovedsakelig skyldtes at byggeoppgavene var så omfattende at Wehrmacht tross store forsterkninger ikke var i stand til å utføre dem selv, snarere enn at programmet skulle utføres av en ny og mer effektiv aktør.

I det militærhistoriske materialet er de første indikasjonene på OTs utvidede innsats et notat datert 2. mars 1942 fra oberst Sensfuss, kommandør for festningspionerkommando XVI i Midt-Norge, der det het at OT hadde fått ordre om å bidra med «hele sin organisasjon» for å befeste kysten i tråd med mønsteret fra Westwall.36 15. mars ble innsatsen gitt offisielt stempel i et skriv fra von Falkenhorst,37 og to måneder senere, 13. mai 1942, utstedte Hitler Wiking-Befehl. Denne ordren var styrende for OTs virksomhet i Norge, og ga Speer i hans egenskap av å være GB Bau oppdraget med å gjennomføre en rekke utbyggingstiltak i landet på kortest mulig tid og med alle midler. Ordren presiserte at OT skulle ha det overordnede ansvaret for utbyggingen av kystbefestningene, men da Oberkommando der Wehrmacht (OKW) implementerte ordren 18. juni 1942, fastslo OKW at dette også skulle skje med egne styrker.38 Beslutningen om å sette inn OT i dette arbeidet ble således fattet på aller øverste nivå i den tyske nazi-staten, med flere sentrale aktører involvert, i en prosess som bærer mer preg av improvisasjon enn planmessighet.

Forholdet mellom OT og Wehrmacht

Hvordan var så forholdet mellom OT og organisasjonens viktigste samarbeidspartner og oppdragsgiver, Wehrmacht? Ifølge Fabian Lemmes bar dette forholdet preg av både konkurranse og samarbeid, men han påpeker også at det er vanskelig å komme fram til noen entydige konklusjoner.39 Fram til andre verdenskrig var det eksempelvis Wehrmachts festningspionerer som hadde hatt ansvaret for utbygging av befestninger, men under nazitiden ble denne tradisjonen brutt ved opprettelsen av OT under byggingen av Westwall i 1938.40 Etter hvert ble OTs innsats innenfor festningsbygging, deriblant i Norge, såpass omfattende at den fordret en ny grenseoppgang mellom de to aktørene. I motsetning til hva tilfellet hadde vært under byggingen av Westwall, der Fritz Todt hadde fått kommandoen over 100 000 mann fra festningspionerene i det som kort tid senere ble definert som Organisation Todt,41 kom OT til å spille en underordnet rolle overfor Wehrmacht og festningspionerene under byggingen av festningsverkene i Festung Norwegen. Oberst Sensfuss vektla eksempelvis i et notat at festningspionerenes «tyngdepunkt ligger i samarbeidet med de taktiske tjenestestedene. Vi må planlegge og er ikke en byggeorganisasjon. O.T. bygger. Festningspionerene er bindeleddet mellom de taktiske [tjeneste]stedene og O.T.»42

Dette var helt i tråd med en retningsgivende avtale for samarbeidet mellom festningspionerene og OT datert 17. juni 1942, det vil si dagen før OKW implementerte Wiking-Befehl, og det er ikke unaturlig å tenke seg at OKWs bemerkning om at festningsbygging ikke utelukkende skulle skje i OTs regi er knyttet til dette. I avtalen het det at festningspionerene hadde ansvaret for spørsmål av taktisk og festningsteknisk art, mens OT var ansvarlig for gjennomføringen av tildelte byggeoppdrag, utelukkende etter ordrer og retningslinjer gitt av festningspionerstabene.43 I tilfellet militært angrep skulle dessuten OT-enhetene (dvs. OT-firmaene) gå inn under Wehrmachts kommando og bli innlemmet i Wehrmachts organisasjon.44

En kontrakt med OT innebar således noe mer enn kun et rent økonomisk forhold mellom en statlig aktør og en privat bedrift. Ifølge Handbook var derimot de tyske bedriftenes status noe som lå tett opptil en militær enhets eller soldats status:

The status of a firm in the OT is fundamentally similar to that of a unit or individual in the Armed Forces of the Reich. Whether such a firm applied of its own accord for enrolment as an OT-Firm or whether it was «abgestellt für OT» (conscripted for the OT), it contracted itself to carry out construction under OT administration, just as a soldier, by taking the oath, contracts himself to Army Service. Once enrolled, the firm is designated «OT Einheit» (OT Unit), and the term «Einheit» became, as far as OT is concerned, synonymous with a building or construction firm contracted to it.45

Bedriftene som ble innrullert i OT som OT-enheter med folkerettslig status som Wehrmachtgefolge (hjelpetropper til Wehrmacht), ble på denne måten i praksis del av OTs organisasjon, der bedriftenes tyske mannskaper samtidig også fylte roller som OT-(embeds)menn, og som dette hadde avlagt samme ed til Hitler tilsvarende det tyske soldater gjorde.46 For tyske bedrifter og deres tyske funksjonærer og arbeidere innebar innrullering i OT dermed at de som OT-Einheiten de facto sto under militær kommando, og dermed i praksis også mest sannsynlig ville ha vært forpliktet til å påta seg oppdrag der Wehrmacht fant det hensiktsmessig.

Fabian Lemmes hevder i sin avhandling at det var et skille mellom OTs eget stabspersonell og firmaenes ansatte, og at det kun var de førstnevnte som bar uniform og hadde status som Wehrmachtsgefolge.47 Dette baserer seg imidlertid på en feillesning av Handbook, hvor det går klart fram at selv om OT internt skilte mellom ulike kategorier av personell, så var samtlige kategorier, faktisk inkludert utenlandske tvangsarbeidere (utenom jøder), å regne som OT-personell klassifisert som milits med status som Wehrmachtsgefolge. Det var imidlertid kun tyskere og enkelte utvalgte utenlandske arbeidere som kunne bære våpen og uniform, og som var det «egentlige» OT-personellet.48 I motsetning til det Lemmes hevder, var dermed alle tyskere som var innrullert i OT, enten som stabspersonell eller gjennom arbeid i en tysk bedrift, å regne som hjelpetropper til Wehrmacht.

Selv om også Lemmes poengterer at bedriftene var en del av OTs struktur, og også at enkelte av lederne i private bedrifter kunne få status som OT-offiserer,49 ser han likevel ut til å skape et misvisende skille mellom OT og OT-bedriftene. Han hevder nemlig at OT ikke selv sto for utbyggingsarbeider, men begrenset sin egen rolle til å kontrollere, planlegge og koordinere. Utførelsen var det private firmaer som sto for, som i arbeidsperioden hadde status som OT-firmaer.50 Sett opp mot Handbooks framstilling, gjør imidlertid nettopp denne statusen som OT-firma eller OT-Einheit at det ikke kan skilles mellom OTs organisasjon og de innrullerte bedriftene på den måten Lemmes gjør, og hans framstilling får derfor i liten grad fram de doble, eller sågar noen ganger også triple ansvarsområdene som Handbook vektlegger at OT-personell kunne ha.51

Selv om de tyske bedriftene, som Simon Gogl viser i dette heftet, mottok positive økonomiske incentiver for å melde seg til tjeneste for OT eller øke ytelsene under arbeidets gang, er det også viktig å presisere at organisasjonen særlig utover i krigen i økende grad benyttet pressmidler og andre sentralstyrte kontrolltiltak, som for eksempel å true med firmasammenslåinger for firmaer som ble ansett for å ikke yte tilstrekkelig.52 I tillegg ble våpentrening og ideologisk indoktrinering av det tyske personellet gradvis intensivert, og slik sett innebar innrullering i OT en klar militarisering av tyske sivile entreprenørbedrifter og deres undergitte arbeidere, som gjennom OT ble penset inn mot tjeneste og virksomhet for militære formål.53 De tyske bedriftene og arbeiderne ble gjennom tjenesten i OT også gjort til faktiske utøvere av den tyske nazi-statens rasepolitikk overfor tvangsarbeidere og krigsfanger fra andre land, og det er altså denne «koblingsfunksjonen» der sivilsamfunnets ressurser, militære målsetninger og politisk-ideologiske faktorer på sett og vis ble koblet sammen, som er sentral for å forstå OTs operasjonsmønster.

Hvordan artet så samarbeidet seg i praksis mellom Wehrmachts festningspionerer og OT? Mange av de første erfaringene med EW ser ut til å ha vært nokså forstemmende, sett fra festningspionerenes perspektiv. Da oberst Sensfuss skulle oppsummere byggevirksomheten i desember 1942, skrev han at mannskaper fra EW hadde begynt å innfinne seg i mai, men siden utstyret til enkelte av firmaene ikke ankom før to måneder senere, var det først etter å ha bygget brakker og utført andre nødvendige oppdrag at EW i august–september hadde kunnet begynne med befestningsbygging. Kombinasjonen av logistiske utfordringer og mannskapenes til tider fullstendige mangel på motivasjon gjorde at Sensfuss anså at EW hadde mislyktes totalt med å løse sine oppdrag i 1942, og at full effekt av EWs inntreden først ville oppnås det påfølgende året.54

Denne beskrivelsen var imidlertid ikke dekkende med hensyn til de sju tyngste kystbatteriene,55 som alle lå strategisk plassert og der virksomheten helt fra starten av ser ut til å ha vært bedre organisert. Våren og sommeren 1942 presiserte den tyske militære ledelsen i Norge gjentatte ganger at utbyggingen av disse var en prioritert oppgave som skulle gjennomføres så raskt som overhodet mulig.56 Hitler engasjerte seg også sterkt i utbyggingen, selv i detaljer som batterienes betongarmering.57 Det er derfor ikke unaturlig om EW i relativt stor grad konsentrerte sine ressurser om disse batteriene helt fra starten av. I interne dokumenter ble det blant annet presisert at festningspionerene måtte tilpasse seg EWs behov på dette området i en nokså sidestilt rolle.58

Fra 1943 av ser det ut til at EW i større grad fikk satt byggingen av befestninger i system, og fram til september 1944 ferdigstilte EW alle de tyngste batteriene med unntak av batteri Nero utenfor Tønsberg, der kun én av batteriets tre kanoner var operativ ved kapitulasjonen, samt batteri Peter ved Petsamo, som aldri ble ferdig før den tyske retretten inntraff høsten 1944. I juni 1944 var dessuten arbeidet med Lyngen-linjen i Troms iverksatt,59 et prosjekt som ble gjennomført under OTs ledelse med blant annet 8 av 102 tyske byggefirmaer som var blitt evakuert fra Finland. Til tross for at prosjektet ble hastegjennomført, kunne det ikke ferdigstilles som planlagt innen 1. mai 1945,60 men bortsett fra Lyngen-linjen og arbeidene ved Nero og Peter, må Festung Norwegen anses som så godt som ferdig høsten 1944. Faktisk var målene for utbygging slik de ble formulert i 1942 blitt overoppfylt.61

Riktignok hadde den tyske militære ledelsen planer for ytterligere utbygning, men sommeren 1944 ble tilgangen på drivstoff drastisk redusert, noe som igjen innebar at EW måtte redusere virksomheten.62 I juli samme år ga von Falkenhorst ordre om å stanse igangsettingen av nye byggeoppdrag, og presiserte at kun utvalgte prosjekter skulle videreføres.63 I august ble byggeprogrammet for 1944, som da var omtrent 35 % ferdigstilt,64 nedjustert med ca. 50 %.65 Likevel ble det lagt planer om å opprette enda et tungt kystartilleribatteri for å dekke innseilingen til Bergen, ved å plassere et kanontårn fra det italienske slagskipet Cavour på øya Fedje.66 I september ble kuttene ytterligere konkretisert,67 og ut fra oversiktene som ble utarbeidet for det nedjusterte byggeprogrammet, er det tydelig at EW mange steder i landet nå var tenkt gitt ansvaret for en stor del av den resterende festningsbyggingen.68

30. september 1944 ble imidlertid kystbefestningsprogrammet i praksis gitt stoppordre, ettersom OKW ga ordre om å stanse tilførselen av sement og transportkapasitet til festningsbygging i Norge.69 I oktober ble Fedje-planene skrinlagt,70 men arbeidene på batteriene Vara og Nero ble likevel fortsatt på ordre fra von Falkenhorst.71 Med unntak av disse arbeidene samt utbyggingen av Lyngen-linjen, var OTs utbygging av befestninger mot slutten av krigen så redusert at virksomheten av EWs norske hovedkvarter ble oppsummert som «restarbeider».72 Samlet sett er det likevel liten tvil om at konkurranseaspektet Lemmes nevnte, i mindre grad kom til uttrykk i forholdet mellom EW og Wehrmacht innenfor festningsbygging i Norge, som nærmest utelukkende ser ut til å ha båret preg av samarbeid for felles mål.

OT og Wehrmacht som byggherrer

Innebar så OTs inntreden i festningsbygging i Norge i 1942 noen større endringer i okkupasjonsmaktens praksis som byggherre innenfor dette virksomhetsområdet? En vesentlig endring er åpenbar, nemlig den at byggeprogrammet ble kraftig utvidet, og at tyske OT-bedrifter sto for en stor andel av utbyggingen. Ut over å konstatere dette faktum, går imidlertid ikke den eksisterende militærhistoriske litteraturen om Atlantikwall særlig dypt inn i hva dette innebar, og Thorsten Heber refererer eksempelvis ukritisk Franz Seidlers apologetiske bok om OT, der det heter: «Für viele Zwangsarbeiter bot die OT wohl die beste Möglichkeit, Krieg, Verfolgung und Ausrottung durch die Deutschen zu überleben.»73 En analyse av OTs bruk av arbeidskraft i festningsbygging viser klart at et slikt utsagn ikke er holdbart, og at det ikke ser ut til å ha vært store forskjeller i fangebehandlingen mellom Wehrmacht og OT, som opplagt for begge aktører var sterkt preget av den nazistiske raseideologien.

Våren 1944 disponerte EW 79 057 arbeidere, hvorav 26 408 var sysselsatt i festningsbygging i Norge. For hver tysk arbeider (til sammen 4097 mann) var det videre 1,5 nordmenn (6419 mann), 0,5 utenlandske sivile arbeidere (2086 mann) og 3,4 krigs- eller straffanger (13 806 mann, derav 12 611 krigsfanger). Dette innebærer at det for hver tysk arbeider sysselsatt med festningsbygging for EW i Norge våren 1944 var 5,4 utenlandske fanger eller arbeidere, slik at kun rundt 15 % av EWs arbeidere innenfor dette virksomhetsområdet var tyske. I tillegg var festningsbygging virksomhetsområdet som på dette tidspunktet sysselsatte flest fanger, selv om flere krigsfanger (12 874 mann) var sysselsatt i utbyggingen av jernbane i Nord-Norge. Her var imidlertid antallet frie arbeidere vesentlig lavere (henholdsvis 1342 tyskere, 2905 nordmenn og 1323 utlendinger), slik at forholdstallet mellom tyskere og andre arbeidere var hele 1:13,1.74 Sommeren og høsten 1944 ble ytterligere fanger tilført, slik at det maksimale antallet sovjetiske krigsfanger i arbeid for OT i Norge utgjorde 46 000 mann i desember 1944.75

For de sovjetiske krigsfangene som ble satt inn i festningsbygging for EW, ga den nazistiske raseideologien seg særlig alvorlige utslag det første året etter Wiking-programmets oppstart. I november 1942 ankom 1300 sovjetiske krigsfanger for å bygge batteriene Theo og Erich ved henholdsvis Trondenes (Harstad) og Engeløya sør for Narvik, men i januar 1943 rapporterte Wehrmacht at 440 fanger var omkommet kort tid etter ankomst. På Trondenes var kun rundt 330 av de 600 fangene som var blitt mottatt i november, fortsatt i live da det var gått fire måneder.76 Byggingen av hvert av batteriene skulle komme til å koste godt over 500 krigsfanger livet.77 Også ved batteri Otto på Ørland var dødstallene høye, og anslagsvis døde over 300 serbiske og sovjetiske fanger her.78 Tapstallene utgjør samlet om lag en tiendedel av alle sovjetiske krigsfanger som døde i Norge i løpet av krigsårene.79

Det er verdt å merke seg at massedødsfallene fant sted i en periode der EW åpenbart ikke hadde tilgang på arbeiderne de trengte,80 og selv om de nevnte anleggene var høyt prioritert og ansett som svært krigsviktige, påvirket dette i liten grad forholdene for fangene. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved hvorfor EW lot en så vesentlig innsatsfaktor som arbeidskraft dø i stor målestokk. Vanskelige klimatiske forhold spilte nok inn, i tillegg var fangene allerede ved ankomst i en svært dårlig forfatning, uten at hverken OT eller Wehrmacht ser ut til å ha satt inn tiltak for å bedre dette. Dødstallene i Sør-Norge var derimot vesentlig lavere, dels som følge av bedre klima, dels som følge av vilkårlighet − de tyske byggelederne og vokterne hadde et stort handlingsrom i behandlingen av fangene, og ble sjelden straffet for mishandling.

I en beretning skrevet etter krigen var Willi Henne eksplisitt på at hensynet til kontroll med arbeidskraften gikk foran hensynet til arbeidsinnsats,81 og med tanke på den nazistiske raseideologiens vurdering av f.eks. verdien av sovjetiske krigsfangers liv og helse, er det liten tvil om at OT i mange tilfeller lot hensynet til å sikre akseptable livs- og arbeidsbetingelser for sin desidert viktigste ressurs vike for andre hensyn. Kombinasjonen av raseideologi, tidspress, vanskelige klimatiske og logistiske forhold samt en lav terskel for vold og maktbruk skapte en farlig miks, og slik sett er arbeidet med de tyngste og høyest prioriterte kystartilleribatteriene i Nord-Norge og Trøndelag et grelt eksempel på hvilke utslag OTs operasjonsmønster kunne få.

Eksemplet viser også at det er høyst diskutabelt om det er mulig å spore noen vesentlig forskjell i behandlingen sovjetiske krigsfanger fikk av henholdsvis OT og Wehrmacht. Totalt omkom om lag 11 000 sovjetiske krigsfanger på norsk jord under andre verdenskrig (i tillegg til ca. 3000 fanger til sjøs),82 hvorav ca. 40 % arbeidet for OT.83 Da virksomheten var på sitt største, var forholdstallet i antall fanger fordelt på Wehrmacht og OT også ca. 55 %/45 %,84 slik at det åpenbart er lite dekning for Seidlers påstand nevnt innledningsvis i denne delen.

OTs og Wehrmachts bruk av norske bedrifter

En viktig årsak til at de utenlandske krigsfangene og tvangsarbeiderne i det hele tatt ble sendt til Norge, var at de tyske planene for utbygging i Norge nedfelt i Wiking-Befehl var så massive at norsk bygningsindustri umulig kunne håndtere oppdragene på egen hånd. Det hadde ikke tatt lang tid etter invasjonen før mellomkrigstidens arbeidsløshet var utryddet, og som nevnt i artikkelinnledningen er det anslått at det fantes mellom 200 000 og 250 000 «tyskerarbeidere» i Norge under andre verdenskrig.85 Mange arbeidet i norske bedrifter som var engasjert på tyske anlegg,86 et ukjent antall av dem på befestningsanlegg. OT foretrakk generelt å benytte tyske firmaer i de mest militært relevante oppdragene av både strategiske, ideologiske og pragmatiske grunner,87 men ofte med norske bedrifter som underleverandører.

Hva kan så OTs virksomhet i festningsbygging fortelle oss om det økonomiske samarbeidet mellom okkupasjonsmakten og norske bedrifter? Som nevnt i innledningen er litteraturen om dette omfattende samarbeidet fortsatt mangelfull, og selv om materialet fra landssvikarkivet nå i all hovedsak er fritt tilgjengelig, er dette materialet såpass omfattende at en skal være forsiktig med å foreta generelle konklusjoner. En annen kildeutfordring er at det sjelden er mulig å identifisere bedrifter som utelukkende hadde oppdrag for OT. En meget god inngang til materialet i landssvikarkivet, listen over firmaer som samarbeidet med OT høsten 1944 som Ingulstad behandler i dette heftet, viser eksempelvis i liten grad hvor omfattende de norske bedriftenes oppdrag for OT var. Faktisk er det et eksempel på en bedrift som til tross for at den befant seg på listen og også hadde undertegnet kontrakt med OT, ikke arbeidet for OT, men snarere for en av Wehrmachts byggeledelser.88

Inntil det er foretatt mer grundige analyser, må derfor OTs norske samarbeidsbedrifter anses som en inngang til å diskutere trekk ved det økonomiske samarbeidet mellom norske bedrifter og okkupasjonsmakten mer generelt, da det altså kun unntaksvis er mulig å skille ut OT som en frittstående aktør. De fleste trekk som gjelder for OT gjelder derfor også for Wehrmacht og vice versa, og til tross for at Willi Henne, som Ingulstad i dette heftet viser, forsøkte å iverksette tiltak for å sette bruken av norske bedrifter i system, er det også tydelig at OT i stor grad videreførte den praksis som allerede var etablert av Reichskommissariat Norwegen (RK) og Wehrmachts byggeledelser.

Selv om situasjonen i Danmark ikke er direkte overførbar ettersom den danske samarbeidspolitikken innebar at danske firmaer som ble engasjert i befestningsbygging sto i en annen stilling enn tilsvarende norske, er Steen Andersens konklusjon om de danske firmaene nevnt innledningsvis i artikkelen, som han hevder primært handlet ut fra et ønske om å sikre egen økonomisk gevinst eller overlevelse, et godt utgangspunkt for diskusjon. Vitneavhør av to tyske utbygningsledere høsten 1945, som hadde jobbet både for Wehrmacht og OT i Norge, synes for eksempel i utgangspunktet å underbygge Steen Andersens konklusjon, i det at de forsøker å skape inntrykk av at samarbeidet mellom de norske bedriftene og OT var nokså ordinært, uten noen form for tvangsbruk fra okkupasjonsmaktens side.89 Avhøret av den ene byggelederen, Wilhelm Mentzel, etterlater imidlertid totalt sett et mer nyansert bilde. Selv om direkte bruk av tvang kanskje hørte til sjeldenhetene, ser de norske bedriftenes samarbeid med okkupasjonsmakten ut til tidvis å ha foregått i en kontekst preget av indirekte tvang. Hvis ikke de norske firmaene var villige til å påta seg oppdragene, truet okkupasjonsmakten med beslagleggelse, men etter å ha fått skrevet inn i kontrakten at de arbeidet under tvang, hevder Mentzel at firmaene utførte de arbeidene de ble forespurt uten større betenkeligheter.90

For eksisterende bedrifter synes det derfor som at situasjonen helt fra starten av okkupasjonen kan beskrives som frivillighet under strukturell tvang, der det strukturelle elementet ble dannet av en overlegen okkupasjonsmakts målsetninger og handlemåter, deriblant ulike former for trusler.91 I desember 1945 uttalte en tredje OT-byggeleder, tidligere OT-Hauptführer Otto Hauk, at spørsmålet egentlig ikke var om norske entreprenørbedrifter handlet under tvang, men om okkupasjonsmakten var nødt til å benytte tvangsmidler overfor bedriftene for å få dem til å utføre gitte byggeoppdrag. I sin forklaring hevdet Hauk at tvangsmidler aldri ble benyttet, samtidig som han også presiserte betydningen av den «frivillige tvang» han selv mente var så karakteristisk for det nasjonalsosialistiske systemet.92 Med dette siktet han sannsynligvis til at det minste lille tegn på kritikk av nazi-regimet i ytterste konsekvens kunne føre til fengsling, tortur og død.93

Hvis eksisterende norske bedrifter ønsket å fortsette virksomheten i årene 1940−1945, opplevde mange derfor at det innenfor det handlingsrommet som eksisterte var få valgmuligheter ut over å gå inn i en form for samarbeid.94 Det kan riktignok diskuteres hvorvidt dette faktisk var tilfellet, og noen av landets største entreprenører klarte enten å komme helt unna arbeid for tyskerne, eller utførte bevisst så dårlig arbeid at de kom seg fri fra samarbeidet etter bare få måneder.95

Mange bedrifter kom til å oppleve at samarbeidet med Wehrmacht og OT mer eller mindre innebar å miste kontrollen med egen virksomhet. Dette kunne skje ved at norske bedrifter ble satt inn som underleverandører med sterkt begrenset eller så godt som ingen medbestemmelsesrett for et tysk firma, der den norske bedriften hadde få andre forpliktelser eller oppgaver enn å stille utstyr og ikke minst tilstrekkelige mengder arbeidskraft til disposisjon, men heller ikke kunne påvirke egen virksomhet i nevneverdig grad.96 I mange tilfeller måtte norske bedrifter også enten frivillig eller under press godta å sysselsette tvangsutskrevet arbeidskraft som ble tildelt dem av okkupasjonsmakten.97

I praksis fungerte de norske bedriftene i disse tilfellene som rene «lønningskontorer», ettersom deres virksomhet i realiteten besto i lite annet enn å utbetale lønn til arbeiderne som var nominelt registrert som ansatt i bedriften. En del norske firmaer gikk frivillig inn i dette systemet av ideologiske årsaker eller ønske om økonomisk vinning, mens andre i større grad ble presset. Det er imidlertid verdt å merke seg at det kan synes som om at Wehrmacht og EW i bunn og grunn hadde et handlingsmønster som framstår som helt uavhengig av hvilke motiver de norske firmaene hadde for å inngå samarbeid med okkupasjonsmakten − graden av kollaborasjon eller sågar ideologisk overbevisning hadde etter alt å dømme liten eller ingen effekt på EWs eller Wehrmachts opptreden, selv om dette naturlig nok ble et hovedtema under landssvikoppgjøret.

I minst to−tre tilfeller sysselsatte et norsk firma på Sørlandet også sovjetiske krigsfanger i byggingen av festningsverk etter å ha fått tilført dem fra EW som følge av at de ikke hadde tilstrekkelig med norske arbeidere tilgjengelig. Dette skjedde for eksempel hvis en general skulle komme på inspeksjon, og bedriften måtte da betale «leie» av arbeidskraften til EW og fikk også anledning til å kjøpe mat til fangene. Det må imidlertid presiseres at det aktuelle firmaet i praksis var utsatt for noe nær en fordekt overtakelse fra tysk side, og slik sett sannsynligvis vil ha hatt få reelle muligheter til å avslå «tilbudet» om arbeidskraft i form av sovjetiske krigsfanger.98

At mange entreprenører gjorde mer ut av situasjonen enn andre, er likevel åpenbart. Særlig i krigens tidlige fase, og spesielt etter Frankrikes fall, lot mange seg lokke av de svært gode mulighetene til fortjeneste som oppdragene for tyske aktører representerte.99 Okkupasjonen åpnet samtidig også for at lykkejegere med elementære tyskkunnskaper og et nokså avslappet forhold til etikk og moral kunne starte byggefirmaer uten å ha den minste innsikt i entreprenørbransjen som sådan.100 Ingulstad viser i dette heftet hvordan RK og GB Bau søkte å få kontroll over dette fenomenet, uten at bestrebelsene ser ut til å ha lyktes. I starten av 1943, da utfallet av slaget ved Stalingrad ble klart, ser det imidlertid ut til å skje en holdningsendring når det gjaldt å ta arbeid for okkupasjonsmakten,101 selv om byggearbeidet som sådan virker å ha fortsatt mer eller mindre som tidligere, i hvert fall fram til det ble innskrenket sommeren og høsten 1944.

Det må imidlertid presiseres at det aldri gikk ut noen parole fra sentrale norske myndigheter om å unnlate å påta seg tyske byggeoppdrag,102 selv om Milorg utstedte paroler mot den tyske arbeidsmobiliseringen mot slutten av krigen.103 I løpet av okkupasjonen oppsto det dermed også konkurranse om å få tildelt tyske oppdrag blant en del norske bedrifter, ikke minst gjaldt dette de tallrike nyetablerte bedriftene som med Mentzels ord «frivillig søkte tysk arbeid utelukkende for å tjene penger».104 Til tross for dette etterlater en foreløpig gjennomgang av en del av OTs norske samarbeidsbedrifter innenfor festningsbygging et inntrykk av at Steen Andersens beskrivelse av de danske bedriftene han har undersøkt er mindre dekkende for forholdene i Norge, vel å merke når det gjaldt mye av den eksisterende entreprenørindustrien.105

Konklusjon

Beslutningen om å tildele EW en rekke omfattende oppdrag gjennom Wiking-Befehl, deriblant omfattende utbygging av befestninger, kan direkte knyttes til Hitlers besettelse for Nordfronten, hvor Norge ble ansett som «krigens skjebnesone». Omfanget av disse massive befestningsverkene må også ses i direkte sammenheng med Hitlers politisk-ideologiske verdensbilde og megalomane visjon om en verden behersket av den ariske rase, noe som også kom til å prege utførelsen av arbeidene, særlig for de mange utenlandske tvangsarbeiderne og krigsfangene som deltok i arbeidet under OT og Wehrmachts ledelse. Samarbeidet mellom OT og Wehrmacht innenfor festningsbygging ser ut til å ha vært tett og godt, med felles innsats for å oppnå de samme målsetningene.

En okkupasjonshær på mer enn 300 000 mann og den intensive byggeaktiviteten knyttet til blant annet befestninger, måtte nødvendigvis medføre en stor grad av samarbeid med det økonomiske liv i Norge, og også her ble EW fra 1942 av en sentral aktør. Gjennom sin koblingsfunksjon sørget OT innenfor festningsbygging i Norge dermed for å mobilisere ressursene til tyske bedrifter, store deler av den norske byggenæringen samt ikke minst utenlandske tvangsarbeidere og krigsfanger til militært relevante byggeoppdrag som hadde til hensikt å sikre den tyske stillingen i Norge.

Selv om det er liten tvil om at mye av det norske økonomiske samarbeidet innenfor festningsbygging kom i stand som følge av tysk press, er det heller ingen grunn til å legge skjul på at dette samarbeidet utvilsomt bryter med den såkalte grunnfortellingens «motstandsperspektiv». Som en sluttbetraktning er det derfor et tankekors at Wehrmacht og OT tilsynelatende hadde få problemer med å rekruttere sivil norsk arbeidskraft til byggebransjen for å gjennomføre befestningsbyggingen. Sett fra et tysk ståsted må derfor utbyggingen av Festung Norwegen anses som relativt vellykket i den forstand at de planlagte anleggene tross store logistiske og geografiske utfordringer i all hovedsak likevel ble bygget, om enn i et halsbrekkende tempo og til store omkostninger, menneskelig så vel som økonomisk. Selve arbeidstempoet kunne riktignok isolert sett være nokså sakte, og kvaliteten på festningsverkene ser ofte ut til å ha vært relativt dårlig, men det er samtidig et faktum at enkelte av de militære anleggene bygget av norske sivile firmaer og arbeidere, men ikke minst også utenlandsk tvangsarbeidskraft, fortsatt er i bruk. Heri ligger det et stort potensial for framtidig forskning, der OTs virksomhet knyttet til byggingen av befestninger utvilsomt utgjør en nyttig inngangsport for videre undersøkelser.

1Hedwig Singer (red.), Quellen zur Geschichte der Organisation Todt, bd. 4: Handbook of the Organisation Todt, MIRS−London, March 1945, Osnabrück 1992: 1. Heretter referert som Handbook; en kopi av dokumentet finnes i OT-arkivet, RAFA-2188, OT2, Hh-L0004.
2NHM FO.II/11.4, boks 27, mappe 56b, OT-Wiking-Abrechnungsstelle: Bauaufgaben der OT in der Zeit 1942–1945. Datert 3.9.1945.
3BA-MA RH 11 III/81, fol. 49−50.
4Under krigen ble enkelte byer i Norge erklært som festninger (IfZ, MA-268, Bl. 4650), men begrepet Festung Norwegen ble også benyttet, se RAFA-5816, L-0003: Forslag fra von Falkenhorst om å tildele generalløytnant Rosenbusch, Inspekteur der Landesbefestigung Nord (IdLN), Det tyske kors i sølv, 15. juli 1944.
5Jan Egil Fjørtoft, Tyske kystfort i Norge, Arendal 1982: 46.
6Tim Greve, Norge i krig, bd. 3, Oslo 1985: 225−230; Guri Hjeltnes, Norge i krig, bd. 5, Oslo 1986: 48−56.
7Se f.eks. Fjørtoft 1982; Jean-Bernard Wahl et al., À la recherche du Mur de l’Atlantique en Norvège, bd. 1 og 2, Riga 2009, 2013. For ytterligere referanser til denne rikholdige litteraturen, se Torgeir E. Sæveraas, «Beton macht Geschichte». Organisation Todt og utbyggingen av Festung Norwegen, Ph.D.-avh., NTNU 2017: 26−28.
8Se f.eks. Alan F. Wilt, The Atlantic Wall. Hitler’s Defenses in the West, 1941−1944, Ames, Iowa 1975.
9Earl Ziemke, The German Northern Theater of Operations 1940−1945, Washington, D.C. 1959: 264−265.
10Thorsten Heber, Der Altantikwall 1940−1945, Norderstedt 2008, bd. 1: 318−340, bd. 2: 248−250; Rémy Desquesnes, «Atlantikwall et Südwall». La defense allemande sur le littoral français, doktorgradsavhandling i historie, Caen 1987: 137−253; Claus Bundgård Christensen et al., Dansk arbejde − tyske befæstningsanlæg, Blåvandshuk 1997.
11Fabian Lemmes, Arbeiten für das Reich. Die Organisation Todt in Frankreich und Italien, Ph.D.-avh., Firenze 2009: 133f.
12De mest omfattende framstillingene er fortsatt Justis- og politidepartementet (utg.), Om landssvikoppgjøret, Gjøvik 1962, samt Dag Ellingsen, Krigsprofitørene og rettsoppgjøret, Oslo 1993.
13Et nyere bidrag er riktignok Berit Nøkleby, Hitlers Norge. Okkupasjonsmakten 1940−1945, Oslo 2016, men boken behandler i liten grad OT eller f.eks. de økonomiske aspektene ved Wehrmachts og OTs festningsbygging.
14Steen Andersen, De gjorde Danmark større, København 2005.
15Andersen 2005: 450.
16Ulrich Herbert, Fremdarbeiter. Politik und Praxis des «Ausländer-Einsatzes» in der Kriegswirtschaft des Dritten Reiches, Bonn 1999: 419.
17Handbook: 3.
18Walther Hubatsch (red.), Hitlers Weisungen für die Kriegführung 1939−1945, Frankfurt am Main 1962: 47−50.
19Se Sæveraas 2017: 217 f.
20BA-MA RW 39/17, fol. 94; KTB OKW, bd. I/1: 346.
21Ziemke 1959: 127−128, 138.
22Hans Fredrik Dahl et al. (red.), Norsk krigsleksikon, Oslo 1995: 61.
23Ziemke 1959: 314−316.
24BA-MA RH 24-33/33, møtereferater datert 10. og 13. desember 1941 med tittel «‘Westwall’ Norwegen».
25Georg Tessin, Verbände und Truppen der deutschen Wehrmacht und Waffen SS, bd. 4, Frankfurt am Main: 14, 40, 66.
26KTB OKW, bd. II/2: 1262−1264.
27Gerhard Wagner, Lagevorträge des Oberbefehlshabers der Kriegsmarine vor Hitler, München 1972: 334−335.
28Wagner 1972: 336−337.
29Robert Bohn, Reichskommissariat Norwegen, München 2000: 371. DOI: https://doi.org/10.1524/9783486596083.
30Wagner 1972: 347−348; KTB OKW, bd. II/1: 123−124.
31Wilt 1975: 149, 157; Desquesnes 1987.
32Wagner 1972: 351.
33BA-B R 50 I/3a, skriv fra Speer 18. feb. 1942, s. 1.
34KTB OKW, bd. II/1: 123−125; Ziemke 1959: 215.
35BA-MA RW 39/2, fol. 113−114.
36BA-MA RH 24-33/33, skriv fra Fest.Pi.Kdr. XVI 2.3.42.
37BA-MA RH 24-70/9, fol. 25.
38IfZ, MA-268, Bl. 4829−4831.
39Lemmes 2009: 65.
40Heber 2008 bd. 1: 318; Handbook: 6.
41Handbook: 6; OTs øvrige arbeidere ved opprettelsen kom fra Reichsarbeitsdienst (100 000 mann) samt ca. 300 000 sivile arbeidere.
42BA-MA RH 24-33/34, rapport fra Fest.Pi.Kdr. XVI 10. juli 1942.
43BA-MA RH 11 III/128, fol. 191−193[b].
44BA-MA RW 39/39, fol. 75−76.
45Handbook: 53.
46Handbook: 3, 55−56.
47Lemmes 2009: 79−80.
48Handbook: 3, 5, 54−56, 122−128, 441f.
49Lemmes 2009: 373, 382−383.
50Lemmes 2009: 64−65.
51Handbook: 54f., 124f.
52Handbook: 9, 54; se også Sæveraas 2017: 168−169.
53Sæveraas 2017: 147f.
54BA-MA RH 24-33/70, Rapport fra Fest.Pi.Kdr. XVI til IdLN 13.12.42: 1 og 6.
55Batteriene hadde kodenavn Peter (Petsamo), Theo (Trondenes), Erich (Engeløya), Otto (Ørland), Felix (Fjell), Vara (Kristiansand) og Nero (Nøtterøy).
56Se f.eks. BA-MA RH 24-33/33: Skriv fra WBN 25.5.1942, s. 1; BA-MA RH 24-33/34: Skriv fra IdLN 31.7.1942, s. 1.
57BA-MA RH 11 III/81, fol. 34[a]−35[b].
58BA-MA RH 24-33/34, Skriv fra IdLN 31.7.1942, s. 1−3.
59KTB OKW, bd. IV/1: 902−903, 913−914.
60Gunnar D. Hatlehol, «Norwegeneinsatz» 1940−1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang, Ph.D.-avh., NTNU 2015: 105−106, 213−214.
61Heber 2008, bd. 2: 250.
62BA-MA RH 11 III/219, fol. 16−[16b].
63BA-MA RH 11 III/219, fol. 6−7.
64BA-MA RH 11 III/219, fol. 12.
65BA-MA RH 11 III/219, fol. 20−22.
66BA-MA RH 11 III/219, fol. 117−118.
67BA-MA RH 11 III/219, fol. 40−110.
68BA-MA RH 11 III/219, fol. 47−69, 74.
69RAFA-2188, OT2, Hh-L0002, Baubericht. Festungsbau der OT in Norwegen und Dänemark 1942 bis 1945, Oslo 1. mai 1945: 12.
70BA-MA RH 11 III/219, fol. 114.
71BA-MA RH 11 III/219, fol. 119−120.
72RAFA-2188, OT2, Hh-L0002, Baubericht: 14.
73Franz W. Seidler, Die Organisation Todt. Bauen für Staat und Wehrmacht, Koblenz 1987: 140, ref. i Heber 2008, bd. 1: 339.
74BA-B R 50 I/94, Arbeitseinsatzstatistik datert 25.04.1944: 3, 5.
75Hatlehol 2015: 201, 211−214.
76Hatlehol 2015: 231−232; Marianne Neerland Soleim, Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941−1945, Oslo 2009: 7−8, 64−65, 94−95.
77Søk på krigsgraver.no gir 537 treff (dvs. dødsfall) på Engeløya og 567 treff på Trondenes (utført 4. nov. 2017).
78Arnt Tore Andersen og Örjan Sedin, Austrått − Klintaberg. Krigsår. Trøndelag − Jämtland 1940−1945, Ørland 2013: 49, 66.
79Beregnet ut fra Soleim 2009: 96.
80Sæveraas 2017: 171f.
81OT-arkivet, IHS, NTNU, Willi Henne, Die Organisation Todt in Norwegen (upublisert manuskript i tre deler og forord), 1945, del III C: 19.
82Soleim 2009: 96.
83Hatlehol 2015: 243−244.
84Beregnet etter Hatlehol 2015: 201, 214.
85Svein Bue, Det økonomiske oppgjøret, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Oslo 2004: 176.
86Om landssvikoppgjøret: 370; Johs. Andenæs, Det vanskelige oppgjøret, Oslo 1998: 166.
87Lemmes 2009: 66.
88Sæveraas 2017: 232−233.
89RA S-3138, L-sak mot Olvar Liby, Bergen, dok. 57: Avhør av Hans Schumann 4.10.45, og dok. 56: Avhør av Wilhelm Mentzel 21.08.45.
90RA S-3138, L-sak mot Olvar Liby, dok. 56.
91For en diskusjon av trusselaspektet vedr. norske bedrifters virksomhet i april 1940, se Vidar Eng, «Hvorfor arbeidet gode nordmenn på flyplassene i Oslo og Trondheim i april 1940?», Historisk tidsskrift 3/2010: 438−440.
92RA S-3138, L-sak mot Gunnar Skjævestad, dok. 8A: Beretning fra Otto Hauk 20.12.45: 5.
93Richard Evans, The Third Reich in Power, London 2006: 116.
94Andenæs 1998: 72.
95Se eksempelvis Erstatningsdirektoratet, Undersøkelser vedrørende norske myndigheters stilling til tyske arbeidsoppdrag den første tiden etter 8. april 1940, Oslo 1946: 138−141. Omtalen gjelder hhv. firmaene A/S Vi Will og Brødrene Johnsen Murmestre A/S.
96Se f.eks. RA S-3138, L-saker mot Betongbygg A/S og Kristiansand Jernbeton A/S, samt Sæveraas 2017: 266f.
97Se f.eks. RA S-3138, L-sak mot Jens Marifjæren, dok. 21: 3 og dok. 5: 1; RA S-3138, L-sak mot Hegland & Strømmen, dok. 5[7]: 4; RA S-3138, L-sak mot Henning Gulliksen, dok. 49a; RA S-3138, L-sak mot Hans Nielsen & Søn, Rettsbok for Fredrikstad byrett 26. oktober 1948: 13.
98RA S-3138, L-sak mot Betongbygg A/S, dok. 79: 55−56.
99Se f.eks. Sæveraas 2017: 217−228, 234−243.
100RA S-3138, L-sak mot Kristiansand Jernbeton A/S, dok. 52, P. M. Til bruk i økonomiske landssviksaker mot entreprenører og trelasthandlere i Trøndelag. Utarbeidet av prispolitiinspektør Mathiesen 17. jan. 1946: 5−6; Andenæs 1998: 73.
101RA PA 951: Hans Clausen Korff, Norwegens Wirtschaft im Mahlstrom der Okkupation, upublisert manuskript, trolig datert 1947, Teil II: 211−212.
102Erstatningsdirektoratet 1946: 3.
103Dahl 1995: 28−29.
104RA S-3138, L-sak mot Olvar Liby, dok. 56.
105Sæveraas 2017: 276f., jf. Andersen 2005: 450.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon