Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
Open access
(side 164-165)
Forkortelser
Artikkel
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 167-188)
av Hans Otto Frøland
SammendragEngelsk sammendrag

Norge var en byggeplass under den tyske okkupasjonen, preget av enorme prosjekter og mange tyske byggherrer. Våren 1942 sendte Albert Speer en innsatsgruppe fra byggeorganisasjonen Organisation Todt (OT) til Norge for å ta en ledende rolle i gjennomføringen. Gjennom en skriftlig førerordre formaliserte Hitler oppdraget som et program. Ordren forstås i lys av avstanden mellom et overambisiøst byggeprogram og Norges tilgjengelige ressurser. OT skulle øke ytelsen og effektivisere ressursbruken, samtidig som organisatoriske (bedrifter), fysiske (materialer) og menneskelige (tvangsarbeidere) ressurser skulle hentes utenfor landet. Ambisjonene var for store til at programmet kunne realiseres, men ressurstilførselen og resultatet reiser spørsmål om okkupasjonskostnader og den raske gjenreisningen. Utenlandske tvangsarbeidere bar de største kostnadene ved investeringsprogrammet.

All of Norway was a building site during the German occupation. Several German government agencies and companies served as builders. As Norway’s strategic importance grew, the Reich Commissariat registered 1600 projects by the end of 1941, of which some were extremely ambitious. In addition to buildings for the large and increasing Wehrmacht garrison, the building activities covered projects such as naval bases, fortifications, airports, roads, bridges, railway lines, industry and even a new German city. The bulk of the necessary resources was funded largely through forced credits and resources allocated from within the country. This changed in spring 1942 as Albert Speer ordered Organisation Todt (OT) to send a construction task force to Norway, named Einsatzgruppe Wiking (EW). Through a written order from the Führer, Hitler formalized its mission through a program. The article regards the program as a response to the increasing discrepancy between building goals and available resources and emphasizes that Speer saw OT’s mode of operating as an instrument to reach its goals. Whereas Speer anticipated that the EW would allocate resources more efficiently and thus increase the productivity of companies and labour, the task force procured the bulk of organizational (firms), physical (building materials) and human resources (forced labour) from abroad. Although the program was a wishful dream of overstretched ambitions – so common among the Nazis – in cooperation with the Wehrmacht the EW nevertheless went a long way towards its goals. Focusing on the institutional and financial aspects of the program, the article strengthens the hypothesis that the program contributed to the quick post-war recovery of the Norwegian economy while foreign forced labour suffered the costs of EW’s pursuit of efficiency most severely.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 189-205)
av Torgeir E. Sæveraas
SammendragEngelsk sammendrag

Festung Norwegen besto av om lag 310 kystfort, store ubåtbunkere i Trondheim og Bergen samt diverse annen infrastruktur, deriblant veier, jernbane og flyplasser. Mange av disse anleggene var bygget av Organisation Todts Einsatzgruppe Wiking (EW), der festningsbygging utgjorde det største virksomhetsområdet. Denne artikkelen undersøker den militærstrategiske bakgrunnen for byggingen av Festung Norwegen, samt hvordan EW fikk oppdraget med å bygge befestninger i Norge. Med utgangspunkt i OTs såkalte «koblingsfunksjon», undersøker artikkelen også hvordan OTs operasjonsmønster bidro til å sluse sivil byggekapasitet inn mot militære formål, og dermed også hvordan forholdet mellom OT og Wehrmacht artet seg innenfor den tyske okkupasjonsmakten og mellom okkupasjonsmakten og norske private entreprenørbedrifter.

Organisation Todt carried out a massive building programme during the war, described by the British military intelligence services as ‘the most impressive building programme since Roman times’. A large part of this programme was carried out in Norway, especially connected to the more than 300 coastal artillery batteries established by the Germans on the Norwegian coastline. The article discusses the strategic background for this massive building of fortifications, and shows how deeply connected the building of the so-called Festung Norwegen was to Hitler’s impression of Norway as the ‘zone of destiny’ of the Second World War. This view led to a huge influx of military personnel to occupied Norway during the war, but even this was not enough to meet German demands. As Hitler was intent on denying the Allied powers a northern foothold at all costs, OT personnel also arrived in Norway early in 1942 to assist in the building of the Festung Norwegen fortifications. Through the service in OT and the organization’s Scharnierfunktion (‘linking function’), German civilian construction companies and their workers were militarized and their building capacities directed towards military purposes. Still, seen from the Wehrmacht perspective, the influx of OT firms and personnel was not unproblematic, and strict guidelines were issued concerning OT activities. The article argues that the activities of the OT Einsatzgruppe Wiking led only to marginal changes in the modus operandi of the German occupying power as a builder in Norway, and that the OT to a large degree merely continued established German practices when it came to the treatment of Soviet POWs involved in the building of fortifications, but also regarding Norwegian firms and workers engaged in this work.

Open access
«Teknisk æresoppdrag av høyeste orden»
Organisation Todt og byggingen av Hitlers polarjernbane
Vitenskapelig publikasjon
(side 206-223)
av Ketil Gjølme Andersen
SammendragEngelsk sammendrag

Etter igangsettelsen av Operasjon Barbarossa i juni 1941, besøkte rustningsminister Fritz Todt flere ganger fronten der han ved selvsyn kunne konstatere at lynkrigen hadde stoppet opp. Helt siden angrepet på Sovjetunionen startet, hadde byggeorganisasjonen som bar hans navn, Organisation Todt (OT), arbeidet på spreng for å vedlikeholde forsyningslinjene østover. Todt var Det tredje rikets fremste ingeniør. Før krigen hadde han bygget Autobahnen og festningsverkene mot Frankrike, den såkalte Vestvollen. I det kommende nazistiske imperium skulle infrastruktur bygget av OT legge grunnlaget for kontroll over store landområder. Todt håndterte selv de mest kompliserte byggeoppdrag, og for Føreren framstod OT som beviset på at teknologi og effektiv organisering kunne utrette underverker. Det var derfor til Todt Hitler vendte seg da han høsten 1941 ville bygge jernbane i Finland og Norge.1 Lapplandsarmeen trengte forsyninger, samtidig som industrien hjemme i Tyskland var avhengig av råstoffer fra nordområdene. Bare jernbane kunne erstatte den angrepsutsatte skipstransporten langs norskekysten. Ved utgangen av 1941 var Hitler blitt overbevist om at en 1200 kilometer lang videreføring av Nordlandsbanen til Kirkenes ville bli avgjørende for utgangen av krigen.

The failure of the Blitzkrieg, and the prospects of a long war against the Soviet Union, gave Norway a more important role in German calculations. In late 1941 Hitler demanded the construction of a 1200-kilometer railway to Kirkenes in Northern Norway to secure the supply lines to the Murmansk front. The plan for this Polar Line was so ambitious that it made limited sense within the horizon of the ongoing war. Rather, the project must be understood as part of the long-term preparations for the coming Nazi Empire. As suggested, the project illustrates both the flaws of Nazi economic planning and Hitler’s overoptimistic belief in technology. The article explores the different phases of the project, and analyzes the developing relations between Organisation Todt (OT) and its collaborative partners. For example, to what extent did the collaboration with OT make Norwegian actors responsible for the mistreatment of the thousands of prisoners of war mobilized to work on the Polar Line?

Open access
Profittsøken uten kontroll?
De tyske byggebedriftene under Einsatzgruppe Wiking
Vitenskapelig publikasjon
(side 224-239)
av Simon Gogl
SammendragEngelsk sammendrag

Under krigen spilte tyske bygg- og anleggsbedrifter en sentral rolle i å utføre Organisation Todts (OT) enorme prosjekter i Norge ved hjelp av tvangsarbeidere. I motsetning til industriens framstilling etter krigen, baserte samarbeidet seg vanligvis på frie kontrakts- og prisforhandlinger. OT var langt fra å være en organisasjon som kunne styre næringslivet med diktatorisk makt. Artikkelen viser hvordan OT sikret seg firmaenes velvilje med gunstige kontrakter og høye profittmuligheter. Det vises at profitten kunne økes, særlig på krigsfangenes bekostning. Samtidig utnyttet bedriftene at OT manglet både personale og kompetanse til å kontrollere priser og bokføring.

It is estimated that several hundred German construction companies worked under Organisation Todt’s Einsatzgruppe Wiking (EW) in occupied Norway. Using forced labour – Soviet prisoners of war especially – the companies realised industrial, military and infrastructure projects. In contrast to the prevalent post-war narrative, this article argues that EW cannot be characterised as a state agency with dictatorial powers that forced private businesses into cooperation. Rather, the liaison was a result of contract and price negotiations in which EW made far-reaching concessions to secure the industry’s cooperation. In 1942, cost-plus contracts freed the firms from most of the financial risks of an engagement in Norway and allowed for high profits. Later, EW decided to switch wherever possible to so-called efficiency-output contracts in order to increase the firms’ productivity. However, the construction firms still realised excess profits because EW awarded their contracts under constant pressure of time and without competitive bidding. Furthermore, it is shown that the organisation lacked both the personnel and the expertise to control building sites and to detect the excess pricing. EW clearly prioritised speed before cost-efficiency. When it comes to the use of forced labour, EW willingly turned a blind eye to the fact that companies could increase their earnings on the back of the defenceless forced labourers. The article makes particular use of construction company records in order to analyse their strategies, motives and entrepreneurial room for manoeuvre.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 240-255)
av Gunnar D. Hatlehol
SammendragEngelsk sammendrag

God tilgang på arbeidskraft var avgjørende for at Organisation Todt (OT) skulle kunne gjennomføre det ambisiøse byggeprogrammet for den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Foruten nordmenn ble utenlandsk arbeidskraft av flere forskjellige kategorier, frie som fanger, sendt sjøveien til Norge. Mennesketransportene begynte våren 1942 og fortsatte til høsten 1944. Artikkelen viser hvilke vurderinger av arbeidskraftbehovet som ga støtet til disse transportene, hvilke avvik det var mellom ønskede antall og faktiske antall arbeidere, samt hvilke tyske institusjoner som hadde en styrende hånd i prosessene som tilførte Einsatzgruppe Wiking godt over 100 000 arbeidere.

Until the late autumn of 1944, Organisation Todt (OT) and Einsatzgruppe Wiking were continually short of labour. By then they could muster around 90,000 workers in Norway. All estimates of the numbers of workers Einsatzgruppe Wiking needed for the building projects were done from their headquarters in Oslo. The first estimates, from as early as March 1942, suggested a need for 50,000 workers, but the estimated needs were constantly raised, until it finally, in January 1944, was revised to 94,300. From the very beginning it was decided that prisoners would constitute the backbone of OT’s work force. Subsequently forming approximately 65 % of the personnel, they were expected to assume the roles of unskilled workers. The vast majority of them were Soviet POWs, while Polish POWs, as well as Yugoslav and German civilian prisoners, formed the smaller groups. Germans were preferred in the roles of skilled workers, but insufficient availability led OT to supplement these conscripted Germans with foreign wage workers from 21 different nations, even though this also resulted in the arrival in Norway of a number of unskilled wage workers. In addition, conscripted Norwegian workers constituted a significant group, especially as the Norwegians were much more available than other nationalities. While OT intended to keep the number of non-Norwegian wage workers at a low level, no obvious plan was followed for the recruitment of the foreign workers and the selection of nationalities seems to be random, based not on preferences, but availability. Oberkommando der Wehrmacht played a vital role in securing Einsatzgruppe Wiking most of the prisoner workers. Fritz Sauckel and his apparatus for forced labour recruitment were directly involved only occasionally.

Open access
I nyordningens tegn?
Organisation Todt og reguleringen av den norske byggebransjen
Vitenskapelig publikasjon
(side 256-276)
av Mats Ingulstad
SammendragEngelsk sammendrag

Organisation Todt (OT) er knapt behandlet i norsk historieskriving, selv om organisasjonen var en av de største aktørene i den norske byggebransjen under krigen. Det var intens konkurranse om knappe ressurser da OT etablerte Einsatzgruppe Wiking i 1942. Dette gjør det mulig både å studere hvordan de tyske aktørene forholdt seg til hverandre så vel som hvordan de tilpasset eksisterende norske institusjonelle rammeverk for sine formål. Denne artikkelen utforsker OTs innflytelse på den norske byggsektoren gjennom kontraktvesenet, tariffvesenet og innføringen av et autorisasjonskrav gjennom entreprenørloven i 1943.

Organisation Todt (OT) is a fleeting presence in Norwegian historiography, even though it was a major player in one of main sectors of the Norwegian economy during the war. There was intense competition for scarce resources by the time OT established Einsatzgruppe Wiking in 1942. This allows us to study how the German institutions interacted with each other, as well as how they adapted existing Norwegian institutions and regulatory frameworks for their purposes. This article discusses how the OT influenced the Norwegian construction sector through an investigation of contracts, the wage regulations, and the introduction of an authorization requirement through the Entrepreneur Act of 1943.

Historisk tidsskrift

3-2018, bind 97

www.idunn.no/ht

Historisk tidsskrift er Norges eldste vitenskapelige tidsskrift, stiftet 1871. Tidsskriftet er et sentralt forum for norske historikere og historisk forskning, og gir oversikt og grunnlag for forståelse av viktige samfunnsendringer. Tidsskriftet publiserer artikler, debatt- og kommentarbidrag og bokmeldinger.

Hovedredaktør

Narve Fulsås, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Redaktører

Kari Aga Myklebost, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Richard Holt, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Harald Dag Jølle, Norsk Polarinstitutt

Redaksjonssekretær

Maria Purtoft, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Redaksjonsråd

Ruth Hemstad, Nasjonalbiblioteket

Dag Hundstad, Nasjonalbiblioteket

Eva Jakobsson, Universitetet i Stavanger

Gunnar W. Knutsen, Universitetet i Bergen

Einar Lie, Universitetet i Oslo

Ulrike Spring, Universitetet i Oslo

Kristian Steinnes, NTNU Trondheim

Jo Rune Ugulen, Arkivverket

Redaksjonens adresse

Historisk tidsskrift

Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi

UiT Norges arktiske universitet

Postboks 6050 Langnes

9037 Tromsø

ht@uit.no

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

Tidsskriftet utgis av Den norske historiske forening (HIFO) i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

© Universitetsforlaget 2018 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon