Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Wahhabisme som skremmebilde i Skandinavia rundt 1800

Hans Nielsen Hauge i lys av osmansk anti-wahhabisme
Representations of Wahhabism in Scandinavia ca 1800
Dr.philos. 2002., Professor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, Universitetet i Bergen.

I 1804 ble Hans Nielsen Hauge assosiert med «hin Muhamedaner Abdul Vechab», stifter av wahhabismen, en islamsk retning som i nyere tid er forbundet med salafisme og radikal islam. Datidens hegemoniske bilde av wahhabismen var et resultat av bevegelsens politiske og ideologiske trussel mot det osmanske riket og anti-wahhabiske forestillinger skapt innen en osmansk kontekst. Forfatteren diskuterer hvordan forestillinger om wahhabismen sirkulerte innen et europeisk-orientalsk informasjonsnettverk som også den skandinaviske offentligheten var en del av. På den måten kunne osmanske anti-wahhabiske skremmebilder mer eller mindre samtidig gjenskapes i Skandinavia, og aktiveres som virksomme representasjoner av Hauge i en luthersk religiøs-politisk kontekst. Det har også relevans for en forståelse av hvordan forestillinger om «andre» skapes og sirkuleres mer allment.

Nøkkelord: Wahhabisme, Hans Nielsen Hauge, Osmanske riket, mediehistorie, haugianismen, transnasjonal historie.

In 1804, a bishop associated the Norwegian lay preacher Hans Nielsen Hauge with the Islamic movement of Wahhabism. In this article, the author discusses how perceptions of Wahhabism circulated within a European-Oriental network of news, which Scandinavia was connected to. It is argued that the hegemonic image of Wahhabism at the time was a result of the political and ideological threats towards the Ottoman Empire and anti-Wahhabi perceptions created within an Ottoman context. Thus, Ottoman anti-Wahhabi images were imported and reproduced in Scandinavia, and could be activated as effective representations of religious otherness in a Lutheran religious-political context. This is also relevant to a wider understanding of how images of «others» are produced and circulated in general.

Keywords: Wahhabism, Ottoman Empire, news networks, religion.

I april 1804 skrev biskopen i Kristiansand, Peder Hansen, et brev til Det danske kanselli med sterke anklager mot lekpredikanten Hans Nielsen Hauge. Klagemålene førte til raske reaksjoner, først ved at kanselliet bad om tilbakemeldinger fra norske sivile og geistlige embetsmenn om virksomheten til Hauge, og snart også til fengsling av predikanten og etablering av en kongelig undersøkelseskommisjon. Arrestordren mot Hauge var nærmest en avskrift av biskopens klagemål. Hauge skal ha spredt «fanatiske Grundsætninger» og forvillet den uopplyste allmuen til «Mistillid imod Statens Indretninger i Almindelighed, og den geistlige Stand i Særdeleshed».1 Hansen avsluttet med å antyde at Hauge forsøkte å etterlikne «hin Muhamedaner Abdul Vechab».2

Muhammad ibn Abd al-Wahhab (1703/04–1792) – i tidlige vestlige kilder også omtalt som «Abdul Vechab» – var den religiøse ideologen bak wahhabismen, en puritansk retning innen islam som vokste fram fra 1730-talet av. Ibn Abd al-Wahhab gikk i allianse med dynastiet Saud og gjorde wahhabisme til enerådende religion for det ekspanderende riket, som senere ble til det moderne Saudi-Arabia. Wahhabisme, også omtalt som en variant av salafisme, er i nyere tid assosiert med en radikalisert form for islam og blir ofte sett på som ideologisk fundament for islamistisk terrorvirksomhet.

I denne artikkelen skal jeg diskutere hva biskop Hansen kan ha ment med å kople Hauge med Vechab. Hvilke slags assosiasjoner kan Hansen ha ventet å vekke hos sentrale myndigheter i København? Spørsmålet er ikke bare et innspill i forståelsen av hvordan Hauge ble oppfattet av sentrale aktører, men også et grep til å belyse hvilke forestillinger som fantes om islam og wahhabismen i Skandinavia tidlig på 1800-tallet, og hvordan slike forestillinger på den tid sirkulerte innen et europeisk-orientalsk informasjonsnettverk. Det har også relevans i en forståelse av hvordan forestillinger om «andre» skapes og sirkuleres mer allment.

«Abdul Vechab» i haugelitteraturen

Hauges tidlige biograf, Anton Christian Bang, omtalte i 1874 Vechab som stifter av en religiøs og politisk sekt som hadde som mål å «rense den muhamedanske Religion og at gjenoprette det gamle Muhamedanske Rige (Kalifatet)».3 Nils Sivertsen gav i 1946 uttrykk for at brevet til Hansen satte «brann i Kancelliet», og at bispen «sette kula i blinken med sin Abdul Vechab».4 Sivertsen begrunnet det med at Vechab var en arabisk høvding som hadde stått fram på 1740-tallet som en fornyer av islam. Målet hans var å gjenreise kalifatet i «gamal reinleik og vyrdnad». Derfor startet han en hellig krig mot Tyrkia og løsrev det meste av Arabia. Krigen var «fælande vill og blodig, og stod på endå ved den tid biskop Hansen skreiv brevet til Kancelliet».5 Også Alfred Hauge viste i 1947 til Vechab som «en forferdelig opprører i Tyrkia» med intensjon om å gjenreise islam med våpenmakt og vold. Alfred Hauge mente at dette fikk dansk-norske myndigheter til å se predikanten Hauge i et nytt og revolusjonært lys: «En vakker dag kunne det saktens hende at han og hans venner med våpen i hånd reiste seg både mot embetsmannsvelde og danskevelde».6 Dagfinn Breistein gav i 1955 en lignende tolkning. I biskopens kopling til Vechab lå det et tydelig vink om at der kunne ventes «opprørs reisning og annen politisk uro», og han mente det gav grunnlag for «alvorlige refleksjoner» i København.7 Dette ble fulgt opp av Dag Kullerud i 1996, da han omtalte Abdul Vechab som «en trylleformel som manet fanden selv frem på høylys dag».8

I litteraturen har Hansens mobilisering av skremmebildet Vechab dermed spilt en viktig rolle for å forstå hvorfor Det danske kanselli, med Frederik Julius Kaas som leder, reagerte så resolutt mot Hans Nielsen Hauge sommeren 1804. Framstillingene av Vechab i haugelitteraturen er knappe og dels unøyaktige. Men litteraturen har til felles at den har lagt vekt på Vechab som en arabisk reformator av islam med politiske ambisjoner i retning av teokrati, og at han brukte våpenmakt og vold som virkemiddel for å nå sine mål.

Fenomenet «Abdul Vechab» og wahhabismen

Wahhabismen oppstod i området Najd i det indre av Arabia på 1730-tallet.9 Det var et enormt territorium, i stor grad isolert fra ledende statsmakter. Ikke siden Abbaside-kalifatet på slutten av 900-tallet var området kontrollert av noen større muslimsk makt.10 Det osmanske riket kontrollerte på 1700-tallet området nord for Najd, mot Syria og dagens Irak, og likeens hadde de interesser av å ha overherredømme over kyststripene på begge sider av halvøya, i øst for å ha kontroll med handel, i vest også for å kontrollere de hellige byene Mekka og Medina.

Sultanen i Konstantinopel bar tittelen kalif og var dermed formelt den åndelige lederen for alle muslimer.11 Det tilførte ham autoritet og religiøs legitimitet. Samtidig medførte det særlige forpliktelser til å beskytte islam og islams hellige steder, og å beskytte pilegrimsferdsel til Mekka – en av de fem søylene i islam. Regionen Hijaz – den vestlige kysten med de hellige byene – hadde derfor vært under osmansk overherredømme siden tidlig på 1500-tallet. Men så lenge pilegrims-karavaner trygt kunne foreta sine reiser til de hellige byene, fikk de lokale sharifer i stor grad styre Mekka og Medina selvstendig.

Arabias innland var mindre interessant for osmanene. Det var ansett som ressursfattig og hadde liten strategisk betydning. Området var stort sett uten byer og var bebodd av nomadiske og fastboende stammesamfunn der sunni-islam var dominerende religion.12 Stammesamfunnene ble ledet av høvdinger som lå i stadige konflikter, uten at noen klarte å bli dominerende.

En slik høvding var emiren Muhammad ibn Saud (1726–1765) i al-Dir’iyya nord for dagens Riyadh. I 1744 inngikk han en allianse med Muhammad ibn Abd al-Wahhab (som i Vesten altså etter hvert ble omtalt som Abdul Vechab). Ibn Abd al-Wahhab var sønn av en rettslærd og hadde selv fått religiøs utdannelse ved ulike islamske læresteder, blant annet i Medina og Basra.13 Han kom raskt i en teologisk opposisjon til måten islam ble praktisert innen det osmanske riket og på den arabiske halvøya. Særlig reagerte han på tilbedelse av profeter og helgener, både ved bønn til dem og ved at gravstedene deres ble dyrket. Det gjaldt også profeten Muhammad. Streng monoteisme ble slik fundamentalt i Ibn Abd al-Wahhabs lære. Ifølge Ibn Abd al-Wahhab var islam blitt korrumpert gjennom kalifens osmanifisering av religionen, først og fremst på grunn av påstått avgudsdyrkelse, men også moralsk gjennom grådighet og urettferdighet. Pilegrimsreiser til Mekka, både kommersialiseringen av dem og dyrkingen av gravsteder, var for Ibn Abd al-Wahhab eksempler på begge deler.14

Ved alliansen i 1744 ble wahhabisme statsreligion i Ibn Sauds territorium mot at Ibn Abd al-Wahhab gav dynastiet sin lojalitet. Det gav den første religiøs legitimitet og den andre et militært og verdslig fundament for å forkynne, utbre og håndheve læren.15 Ved en kombinasjon av krigføring og misjon utvidet Ibn Saud sitt territorium, og ved allianser med andre stammesamfunn ble maktbalansen forrykket i Sauds favør.

Ekspansjonen var preget av en voldsbruk som var tidstypisk i dette området, og av en religiøs intoleranse som var mindre vanlig. Tilhengere av andre islamske retninger ble oppfattet som kjettere og ble behandlet langt mer brutalt enn ikke-muslimer. Mot slutten av århundret kontrollerte Saud-dynastiet Sentral-Arabia og hadde skapt en ny situasjon i regionen. For første gang var størstedelen av halvøya samlet under ett politisk lederskap som håndhevet en eneste tolkning av islam – wahhabismen.16 Emiratet var blitt en militær og religiøs maktfaktor langs grensen til det osmanske riket.

Ibn Abd al-Wahhab døde i 1792, mens Muhammad ibn Saud var død alt i 1765 og var blitt etterfulgt av sin sønn Abd al-Aziz ibn Muhammad ibn Saud (–1803), som også var Ibn Abd al-Wahhabs svigersønn. Fra da av var han den førende skikkelsen i den wahhabiske ekspansjonen. Utenfor Sentral-Arabia oppstod det forvirring om de ulike aktørenes identiteter. Abd al-Aziz ble tatt for å være Ibn Abd al-Wahhabs sønn, og Wahhab ble forstått som navnet på det regjerende dynastiet.17 Abd al-Aziz ble i vestlige kilder etter hvert omtalt som Abd al-Wahhab (og Abdul Vechab som sin svigerfar). I praksis kom derfor «Abdul Vechab» til å bli et begrep som representerte det politisk-religiøse lederskapet for den wahhabiske statsdannelsen mer enn en konkret historisk person.

Fra 1790-tallet økte konfliktene med det osmanske riket, og Abd al-Aziz og wahhabismen ble i naboområdene en fryktet ideologisk og militær kraft.18 Lederskapet i Konstantinopel satte i gang militære kampanjer mot Abd al-Aziz og wahhabistene, uten å klare å beseire dem. Et brutalt angrep på byen Karbala i dagens Irak i 1801, bidro til å skape et utbredt bilde av wahhabistene som fanatiske, brutale og voldelige.19 Egypt og Hijaz-området var på denne tiden preget av politisk kaos og interne stridigheter, og det osmanske overherredømmet var svakt. Napoleons militære felttog i Egypt og Syria 1798–1801, og okkupasjonen av førstnevnte, hadde bidratt til ytterligere svekkelse av osmansk makt i regionen. I april 1803 inntok Abd al-Aziz Mekka uten motstand, og ødela alle mausoléer og moskéer med kupler, og innførte wahhabisk lovgivning.

Tapet av det symbolsk viktige Mekka var et kolossalt prestisjenederlag for osmanene. De organiserte derfor en motoffensiv, og Abd al-Aziz trakk seg tilbake til sitt kjerneområde der han kort etter ble drept i et attentat. På nyåret 1804 gikk den nye lederen av Saud-dynastiet igjen mot Mekka, og wahhabistene (eller «vechabitene» som de dengang gjerne ble kalt i Vesten) fikk etter hvert igjen kontroll med området fram til de på ny ble fordrevet i 1813.20 Wahhabistene ble endelig beseiret da hovedstaden deres etter osmansk oppfordring ble erobret og ødelagt av den egyptiske lederen Muhammad Ali i 1818.

Wahhabismen i tidlige reisebeskrivelser

Med konfliktene om Mekka økte omtalen av wahhabistene sterkt i Europa fra 1803. Før den tid var kjennskapen til retningen liten, og var særlig basert på reisebeskrivelser. Her hadde den tyske vitenskapsmannen Carsten Niebuhr en helt sentral posisjon. Han var eneste overlevende etter den store danske ekspedisjonen til Arabia i årene 1761–1767. I 1772 publiserte han Beschreibung von Arabien.21 Det skulle bli en hovedkilde for europeisk forståelse av Midtøsten til utpå 1800-tallet, og kom raskt i utgaver på både fransk og engelsk.22

Niebuhr forklarte at det var oppstått en sekt i det indre av Arabia, stiftet av «Abd ul wáhheb». Senere omtalte han wahhabismen som en ny religion.23 Framstillingen av Ibn Abd al-Wahhab, hans reiser og utdannelse, hans religiøse syn og konsekvensene for den politiske utviklingen i området, var overraskende presis. Niebuhr reiste aldri til det indre av Arabia, og møtte heller aldri wahhabister. Derimot fikk han opplysninger om sekten indirekte, delvis i Syria og Irak av folk som fryktet wahhabismen, og delvis av en beduin som selv hadde reist rundt i det indre av Arabia som kamelkjøpmann. Han gav selv uttrykk for at kjennskapen til wahhabistenes læresetninger derfor var usikker, og at omtalen av dem gjerne var preget av lokal fiendskap.

Av en islamsk lærd i Basra ble Niebuhr fortalt at Ibn Abd al-Wahhabs tilhengere bare skilte seg fra sunnimuslimer ved en kompromissløs avvisning av helgendyrking. Av dette skulle man tro, fortsatte Niebuhr, at Ibn Abd al-Wahhab kun forkynte sunnienes rene lære.24 Han utdypet dette med opplysninger han hadde fått av beduinen. Av ham ble Niebuhr fortalt at Ibn Abd al-Wahhab lærte sine tilhengere å tilbe Gud som skaper og hersker av alle ting, men at han la ned forbud mot dyrkelse av helgener og profeter fordi det var å anse som avgudsdyrkelse. Profeter – som Moses, Jesus og Muhammad – skulle respekteres som betydningsfulle menn, men ikke noe mere. Heller ikke skulle noen bøker ansees som skrevet utfra en guddommelig åpenbaring eller av engelen Gabriel.25 Som den italienske historikeren Giovanni Bonacina har poengtert i sin undersøkelse av hvordan reisebeskrivelser omtalte wahhabismen, var dette et gudssyn med berøringspunkter til samtidens europeiske deisme. Ifølge Bonacina var det karakteristisk at de første reisebeskrivelsene omtalte wahhabismen nettopp som en «deistisk revolusjon» i Arabia.26 Fordi wahhabismen i Vesten både ble forstått som en ny religion av deistisk karakter og som en mer autentisk versjon av sunni-islam – forståelser som satte bevegelsen inn i svært ulike tolkningsrammer – ble dens tilknytning til islam noe uklar i den tidlige perioden.

Niebuhr vektla også de politiske implikasjonene av wahhabismens framvekst. Han beskrev hvordan en lokal maktbalanse var blitt forrykket da Ibn Abd al-Wahhabs lære ble grunnlag for alliansedannelser. Samtidig forklarte Niebuhr at de religiøse motsetningene og opplevelsen på begge sider av å være religiøst forfulgt, gjorde at krigføringen ikke bare ble legitimert som et religiøst forsvar mot kjettere, men også at konfliktene ble mer voldelige.27 Krigføringen ble omtalt som voldelig og den religiøse toleransen som begrenset, og de som ikke lot seg omvende ble undertrykt og drevet på flukt.28

Ibn Abd al-Wahhab ble av Niebuhr framstilt ikke bare som en religiøs reformator, men også som en politisk leder. Han kommanderte arméer og førte krig, og var også skattlegger. Dette teokratiske bildet var delvis et resultat av Niebuhrs manglende kjennskap til Saud-dynastiet. I hans fortelling døde Ibn Abd al-Wahhab på 1760-tallet og ble etterfulgt av en sønn (Mohammed) som «pave» i det indre Arabia.29 Her blander han åpenbart med Muhammad ibn Sauds død i 1765, samtidig som han gjør den samme Muhammad til sønn og etterfølger av den religiøse reformatoren. Hos Niebuhr framstår wahhabismen innen religiøse rammer og som et slags puritansk teokrati som ekspanderte gjennom krigføring og allianser.

Franskmannen Constantin François de Volney (1757–1820) reiste i Syria og Egypt på midten av 1780-tallet. Han gav ut en reiseberetning på fransk i 1787 og på engelsk året etter. Heller ikke han kom i direkte kontakt med wahhabister. Hans beskrivelse av dem var i hovedsak basert på Niebuhr, men han så i wahhabismen en revolusjonær kraft og spådde at en «stor politisk og religiøs revolusjon» ville bryte ut i Asia.30 Han bidro slik ikke bare til å spre Niebhurs beskrivelser, men også i enda større grad å løfte fram retningens mulige framtidige innflytelse og betydning i regionen generelt.

Wahhabismen og osmanske informasjonsfiltre

Niebuhr var bevisst på hvilke utfordringer han hadde for å skaffe seg nøyaktige og pålitelige opplysninger. Ikke bare var manglende språkkunnskaper i arabisk et problem, men han oppholdt seg såpass kort de ulike stedene at det var vanskelig å kartlegge hvem som var best informert. Dessuten, påpekte han, måtte man være svært oppmerksom og mistenksom til informasjonen man ble gitt, både fordi falsk informasjon kunne bli gitt bevisst, eller fordi informanter ville gi inntrykk av å vite mer enn de gjorde.31

Nødvendigheten av kildekritikk ble ikke mindre da wahhabismen begynte å true det osmanske riket på 1790-tallet, og opplysningene om den først og fremst stammet fra byer som Konstantinopel, Kairo, Aleppo, Damaskus og Bagdad. Giovanni Bonacina har åpenbart rett i at bildene som ble skapt her, har speilet lokale politiske og religiøse bekymringer som var vanskelig for vestlige observatører å forstå fullt ut.32

I det osmanske riket ble wahhabistene tidlig stemplet som ikke-muslimer som hadde som mål å nedkjempe islam. Wahhabistene ble derfor ikke bare sett på som en militær fare, men også i høyeste grad som et ideologisk alternativ som utfordret det osmanske religiøse lederskapet og den politiske autoriteten som det var forbundet med. Det gav den osmanske regjeringen (også kalt Porten) i Konstantinopel interesse av aktivt å avislamifisere og dehumanisere wahhabismen. I det osmanske riket ble wahhabistene derfor representert som en fanatisk, brutal, voldelig og ikke-muslimsk sekt som ikke skydde noen midler for å nå sine mål. Dette var forståelser som ble videreformidlet til en europeisk offentlighet.

Informasjonen som nådde Vesten var filtrert i flere ledd. For det første var den farget av regionale myndigheters behov for å forklare manglende evne til å slå ned den wahhabiske ekspansjonen. Dette er også et sentralt poeng hos den sveitsiske orientalisten Johan Ludwig Burckhardt (1784–1817). Han reiste rundt i Midtøsten i årene fra 1806 og fram til han døde i 1817. Hans kjennskap til arabisk og islam gjorde at han kunne reise rundt forkledd som muslimsk kjøpmann. Det gav han blant annet tilgang til Mekka i 1814 og til informasjon ingen europeer før hadde fått.33 De omfattende og detaljerte notatene hans om wahhabismen ble publisert posthumt i London i 1830, men allerede i årene før var andre av hans notater som mer indirekte omtalte sekten utgitt.34 Han forklarte at sharifene i Mekka stod i et fiendtlig forhold til wahhabistene og derfor bevisst forsøkte å øke motsetningene mellom dem og Porten ved å spre påstander om at de var kjettere.35 På samme måte var guvernører i Bagdad, Damaskus og Kairo «no less eager in representing under the blackest colours, the designs of these enemies of the Turkish abuses, and as they consequently inferred, on the Turkish faith».36 De hadde interesser av å overdrive trusselen, forklarte Burckhardt, for å unnskylde hvorfor de ikke evnet å beskytte pilegrimskaravaner til Mekka.

For det andre hadde Porten selv behov for å begrense prestisje- og autoritetstapet som lå i wahhabistenes trussel mot og angrep på osmansk suverenitet og overherredømme. I begge ledd var det en interesse av å delegitimere wahhabismen ved å representere den som en fanatisk, voldelig og anti-islamsk trussel.37

I den europeiske offentligheten ble nyheter fra Midtøsten sirkulert gjennom et transnasjonalt informasjonsnettverk der aviser spilte viktige roller. For Skandinavia var særlig aviser i Hamburg viktige kilder til nyheter. Her hadde også pressefriheten bedre kår enn mange andre steder. Med et opplag mellom 25 000 og 50 000 var Hamburgischer Correspondent en av Europas største aviser rundt 1800, og en sentral kilde for nyheter både i Danmark-Norge og Sverige.38 Nyhetsbulletiner ble trykt mer eller mindre ordrett og ukommentert etter hvert som de ankom, de eldste bulletinene først i hvert nummer og så de neste kronologisk. Artiklene var anonyme, og kildene var normalt heller ikke oppgitt. Avisen i Hamburg var anerkjent for sitt omfattende, men anonyme korrespondentnettverk i en rekke europeiske byer. Disse leverte betalte og eksklusive bulletiner til avisen, som derfor var mindre avhengig av å videreformidle nyheter fra andre aviser.39

Nyheter fra Midtøsten stammet oftest fra Konstantinopel, men hvordan avisen fikk nyheter derfra er ikke kjent. Det fantes for eksempel ingen osmanske aviser på denne tiden.40 Nyhetsbulletinenes avsendere var anonyme, men de har sannsynligvis hatt tilknytning til vestlige merkantile og/eller diplomatiske miljø, og nødvendigvis hatt gode forbindelser til diplomater og osmanske myndigheter på sentralt eller regionalt nivå. For eksempel er det kjent at en lengre artikkel om wahhabismen trykt i Moniteur i Paris høsten 1804, var skrevet av den franske konsulen i Aleppo.41

Informasjonen om wahhabismen må likevel i hovedsak ha vært basert på osmanske kilder, i mange tilfeller formidlet av Porten til europeere i Konstantinopel.42 Derfra gikk brev videre til det nordlige og vestlige Europa, gjerne via Wien.43 En notis i Hamburgischer Correspondent om at Abd al-Aziz hadde seiret militært ved Mekka, gir et eksempel på nyhetsflyten. Den 22. april omtalte avisen en bulletin datert Wien 13. april. Der gikk det fram at «pålitelige» brev fra Konstantinopel datert 20. mars var mottatt via Bucuresti.44 Wiener Zeitung skrev ikke om dette, og saken kan være et eksempel på Hamburg-avisens eget eksklusive korrespondentnettverk, der Wien inngikk. Den 25. april omtalte Kiøbenhavnske Tidender saken med referanse til bulletinen fra Wien, men mest sannsynlig var den hentet fra Hamburg.

I Skandinavia preget nettopp Kiøbenhavnske Tidender (De til Forsendelse med Posten alene privilegerede Kiøbenhavnske Tidender) det danske avismarkedet, på samme måte som Stockholms Post-Tidningar gjorde det i Sverige. I begge avisene var utenriksstoff dominerende. Stoffet fra Midtøsten var i hovedsak utenriksbulletiner som hadde stått på trykk i Hamburg-avisen, i noen tilfeller også artikler hentet fra kilder i andre byer. Praksisen med å «extrahere [og oversette] fremmede Blade» kom for København-avisen til uttrykk i flere kilder.45 I Norge fantes det ingen tilsvarende aviser på denne tiden.

I København ble bulletinene gjengitt tre–fire dager senere enn i Hamburg, i Stockholm tok det gjerne enda en uke eller to. Den første bulletinen om Vechab i 1803 var datert Konstantinopel den 15. mars og stod på trykk i Hamburg den 15. april. Derfra spredde den seg mot Norden, vestover mot Nederland, Frankrike og Storbritannia, og sørover til andre tyske byer.46 Ut over å fortelle hvilken by nyhetene opprinnelig kom fra («Skrivelse fra Constantinopel den 15 Marts»), ble kilder normalt ikke oppgitt, hverken i Hamburg eller i Skandinavia. Med unntak av at bulletinene ble oversatt, og i noen tilfeller avkortet, ble de også i Skandinavia gjengitt til dels ordrett og ukommentert. Ettersom Hamburg-bladet kom ut oftere enn de skandinaviske avisene, bestod det redaksjonelle bidraget i utvelgelse av stoff og eventuell avkorting i notiser. Nyheter fra Midtøsten synes å ha vært prioritert, selv om ikke alle bulletiner om wahhabismen ble gjengitt i Skandinavia.

Wahhabismen i skandinaviske aviser

Første gangen wahhabismen dukker opp i skandinaviske aviser, var vinteren 1794. Den politiske situasjonen i regionen hadde da endret seg siden Niebuhr foretok sine reiser. Det speilte seg også i avisenes omtaler. Nå var det wahhabismens politiske implikasjoner det ble lagt vekt på.

Kiøbenhavnske Tidender meldte at det i Arabia «pludselig» var oppstått en farlig fiende for det osmanske riket. Den hadde som mål å «omstyrte den mahomedanske Religion og Caliphatet».47 Notisen refererte kort sentrale sider ved wahhabismens teologi, i stor rad i samsvar med Niebuhr og hans vektlegging av motstanden mot avguderi. Lederen ble omtalt som «sheik Hujabi» og var ifølge bulletinen sønn av troslærens opphavsmann.

I mars var avisen enda bedre informert, og kunne nå formidle at sektens stifter het «Mahamad Ibn Abdul Vehab».48 I 60 år hadde denne sekten, omtalt som rebeller og opprørere, i stillhet forberedt sitt opprørske forsett. Den hadde spredd seg ved hjelp av «Magt og Vaaben» og «Mord og Plyndren». De hadde dessuten i tillegg til åpenlyse også «hemmelige» tilhengere blant alle arabere, noe som gjorde det vanskelig å slå sekten ned. Stockholms Post-Tidningar skrev i tillegg at wahhabistene nå ble ledet av Vehabs general, «Ibn Siuid», og at han hadde fem krigerske sønner.49

Wahhabismen ble på denne måten ganske entydig representert i den skandinaviske offentligheten på 1790-tallet. De var opprørere som herjet, plyndret og med våpenmakt og mord spredde en troslære som var fiendtlig mot islam.

Dette kom nå også til uttrykk i reisebeskrivelser. William George Brownes (1768–1813) Travels in Africa, Egypt and Syria, from the year 1792 to 1798 fra 1799 viste fortsatt til Niebuhr som hovedkilde. Men i hans ellers knappe omtale var det wahhabiske emiratet nå blitt en regional maktfaktor som truet det osmanske riket. Som Niebuhr og Volney møtte heller ikke han wahhabister, men baserte seg på det han ble fortalt. I Aleppo fikk han høre om pashaen i Bagdhads forsøk på å slå ned fiendtlige angrep fra wahhabistene. Abd al-Aziz ble omtalt som «a rebel against the government» som med våpenmakt og økende tilslutning hadde vokst seg til en formidabel makt på kort tid.50 Med en stor, men dårlig bevæpnet hærstyrke, skal Abd al-Aziz ha erklært sin motstand mot det osmanske riket, og truet nå med å angripe Mekka. Han gav seg ifølge Browne ut for å være på et hellig oppdrag («divine mission») og var nådeløs mot alle som motsatte seg ham. Selv om religiøse sider ved wahhabismen ble tatt opp, var det særlig de politiske konsekvensene som vekket Brownes interesse. Slik framstod wahhabismen mer som et politisk prosjekt og en politisk fare for det osmanske riket, framfor et religiøst program. Boken hans kom på tysk både i 1800 og 1801, og den var også tidlig tilgjengelig i Norge.51

Wahhabistene ble likevel, til tross for den sensasjonspregede og dramatiske omtalen av dem i Europa på 1790-tallet, framstilt som noe nytt da de igjen fikk oppmerksomhet i Vesten fra 1803. Nå var det særlig den vestlige kysten av den arabiske halvøya, med de hellige byene Mekka og Medina, som ble truet av wahhabistene. Den russiske ambassadøren i Konstantinopel slo i 1803 fast at den osmanske regjeringen særlig fryktet to eksterne trusler mot riket: en fornyet fransk intervensjon, og en arabisk opprørsgruppe kalt «Wahhabis» som var mistenkt for å ville plyndre Mekka og Medinas helligdommer.52

I løpet av 1803 trykte Kiøbenhavnske Tidender tretten utenriksbulletiner som dekket wahhabistenes frammarsj og erobring av Mekka og deres midlertidige fordrivelse derfra. I april 1803 sirkulerte den første bulletinen om at den osmanske regjeringen hadde fått vite om «en Revolution, som ganske uventet er udbrudt i Arabien».53 Også lederen ble framstilt som noe nytt – det var «en vis Abdul Wechab» som stod i spissen for opprøret som sprang ut av det indre Arabia.54 Om høsten samme året var han blitt til «Den bekiendte bevæbnede Prophet Abdul Wechab», og i mellomtiden var wahhabismen igjen særlig framstilt som et i første rekke brutalt og fanatisk politisk prosjekt.55

Nyhetsbulletinene hadde ingen referanser til Niebuhr eller tidligere europeiske framstillinger av wahhabismen og dens aktører. Wahhabismens leder ble helt fram til slutten av året bare omtalt som «Abdul Wechab». Først rundt årsskiftet 1803/1804 omtalte avisene ham ved navnet Abd al-Aziz. I motsetning til i København-avisen, kom det i Hamburg og Stockholm eksplisitt fram at Abd al-Aziz og Wechab var samme person. Dette var basert på en relativt gammel nyhetsbulletin fra Konstantinopel datert den 10. september 1803. Bulletinen var omfattende og presenterte historien til «en wiss Abdul Aziz (annars kallad Abdul Wechab)».56Kiøbenhavnske Tidender ble bulletinen gjengitt svært kort og uten kontekst og referanser til «Vechab». Det kunne derfor gi inntrykk av at det var et annet opprør: «I Arabien imellem Bagdad og Mecca har atter vist sig en vis Abdul Aziz som Oprører».57 I Hamburg-avisens gjengivelse ble det derimot også skrevet at Abd al-Aziz, også kjent som Abdul Vechab, var sønn av «Suond», en forvansket variant av Saud.58

Selv om kunnskapen om wahhabismens aktører var vaklende, var bildet av dem ikke mindre entydig nå enn i 1794. Nyhetsbulletinene omtalte Vechab delvis som et religiøst fenomen, og konflikten ble høsten 1803 omtalt som «Borger- og Religionskrigen».59 Han ble dels forstått som å stå for en islamsk retning som hadde som mål å rense religionen for misbruk. Men han ble også framstilt som å ha forkastet islam og at han stod for en ny lære, «som synes at være den rene Deismus».60 I Midtøsten skal jøder ifølge en bulletin ha tolket ham som Messias’ forgjenger, og de kristne skal ha sett på ham som Antikrist. Ryktene ville til og med ha det til at Abdul Vechab var en fransk eks-jesuitt som nå var blitt naturalisert araber.61

Men Abd al-Aziz ble først og fremst framstilt i en politisk kontekst, der religion snarere var et verktøy enn et mål. Han ble stemplet som en nøye kalkulerende despot som hadde «fantaseret» sine tilhengere med religiøse forestillinger og som spredde sin makt med vold og brutalitet, og som myrdet sultanens støttespillere. Sultanens kalifat var det politiske målet, og revolusjonen, ble det formidlet, var «politisk fiint anlagt» nettopp for å angripe kalifatet. På grunn av wahhabistenes massakrer og utrolige raseri, flyktet «Muhammeds Tilhængere» til alle kanter for å unngå «skrækkelig Forfølgelse».62

Mekkas fall ble omtalt fra april av, og ganske snart var det en etablert forståelse i Vesten av at han hadde Egypt som neste mål. I oktober ble det meldt at «den frygtelige» Abdul Vechab truet Kairo med en «frygtelig Armee» av proselytter, og at han ødela alle moskéer og templer på veien og truet alle som ikke forkastet «den mahomedanske Religion» og antok hans lære med dødsstraff.63 Kairos innbyggere skulle ha fått krav om å anerkjenne ham som hersker og gå over til hans lære; «Ved mindste Modstand vilde han ødelægge alt med Ild og Sværd».64 Også ikke-muslimer skulle ha grunn til å frykte ham, ettersom han skal ha sagt å være en fiende av kristne og jøder, «og man frygter, at han i sine Seiersvindingers Løb ikke vil skaane Europæerne».65

I november kom nyheten om at det religiøse lederskapet i Konstantinopel ville erklære «Kjætteren og Oprøreren» Abdul Vechab religionskrig. Fra samme høst synes det osmanske regimet å ha blitt opptatt av å tone ned den wahhabiske faren og heller fremme nyheter om militære seire og wahhabistenes fordrivelse fra de hellige byene.66 Det gav inntrykk av osmansk kontroll over de hellige stedene.

Den omfattende oversiktsartikkelen som Hamburgischer Correspondent og Stockholms Post-Tidningar trykte i henholdsvis desember 1803 og januar 1804, forsterket forestillinger om sektens brutale politiske og verdslige prosjekt. Bulletinen omtalte wahhabismens politiske framvekst og konflikter med det osmanske riket. Den tok ikke for seg wahhabismens teologi, men stemplet Vechab som en religiøs bedrager som med politiske motiv hadde gjort seg til leder av en sekt «hwars lära skulle wara jemlikhet, men som blott haft mord och plundringar i följe».67 Nettopp plyndringer av rikdommer og skatter samlet i hellige steder ble framstilt som et sentralt motiv bak opprøret, gjennomført med mord og henrettelser av dem som motsatte seg eller som nølte med å gå over på opprørernes side.68 Wahhabismen ble slik løftet ut av en religiøs sfære og politisert som et blasfemisk angrep på muslimske helligdommer, motivert av verdslig grådighet. I tillegg til å framstille Vechab som en nedrig røver, gav også artikkelen inntrykk av at sultanens styrker mer eller mindre hadde beseiret og ufarliggjort ham.

Denne bulletinen gir et visst innsyn i hvordan de skandinaviske avisene redigerte utenriksstoffet. Kiøbenhavnske Tidender gjengav bulletinen svært knapt i delen «Blandede Efterretninger» og uten å oppgi dato eller opprinnelsessted.69 Avisene i Hamburg og Stockholm daterte begge bulletinen til Konstantinopel den 10. september og gav den fyldig plass. Men selv om mye av innholdet var overlappende og åpenbart hentet fra samme kilde, hadde begge avisene tatt med flere detaljer om begivenheter og militære operasjoner som den andre ikke hadde med. Stockholms Post-Tidningar må derfor i dette tilfellet ha hatt tilgang til informasjon også fra andre kilder enn Hamburgischer Correspondent.70 Stockholms-avisen grunngav sin gjengivelse av bulletinen med at den bygde på «säkra källor» som skulle motbevise falske rykter som forskjellige aviser tidligere hadde spredd om bedragerens framskritt. Det var en begrunnelse Hamburg-avisen utelot. Men i motsetning til Stockholms-avisen, avsluttet den med å påpeke at deler av informasjonen baserte seg på én kilde, nemlig guvernøren i Bagdad, og derfor trengte bekreftelse. Hamburg-avisen formidlet heller ikke, i motsetning til Stockholms-avisen, forventningen om at wahhabismen snart ville være beseiret. Den framstod derfor som noe mer kritisk til informasjonen i bulletinen enn den svenske avisen.

På nyåret 1804 ble det i Vesten kjent at Abd al-Aziz («Abdul Vechab») var blitt snikmyrdet og at det derfor ble forventet at opprøret ville falle sammen.71 Noen uker senere ble betydningen av hele opprøret igjen tonet kraftig ned i en bulletin. Allerede før han ble drept, skal militære nederlag ha ført til store avskallinger i oppslutningen hans, og bulletinen slo fast at han «allerede dengang slet ikke [var] mere frygtelig, ligesom han overhovedet aldrig har været det i den Grad, som man har troet i Europa».72

Kampene holdt likevel fram i flere år, og fra slutten av 1805 var de hellige byene igjen under wahhabistenes kontroll inntil de ble fordrevet i 1813. Interessen for wahhabistenes opprør falt likevel dramatisk i europeiske aviser fra 1804.73 Det gjaldt også de skandinaviske avisene som de følgende årene hadde få og svært knappe bulletiner om konflikten mellom osmanene og wahhabistene. Først i 1818, da wahhabistenes hovedstad al-Dir’iyya ble utslettet og deres leder ført til Konstantinopel og henrettet der, økte omtalen igjen, nå også i norske aviser.74 Første nyttårsdag 1819 formidlet det halvoffisielle organet Det Norske Rigstidende den «glædelig Efterretning» og det «lykkelig Budskab» fra Konstantinopel at wahhabistenes leder var fanget.75

Først med publiseringen av Johann Ludwig Burckhardts notater, ble det hegemoniske bildet av wahhabismen utfordret. Fra rundt 1830 ble han en autoritativ kilde til forståelse av wahhabismen.76 Burckhardt avviste ikke at grusomheter hadde funnet sted eller at wahhabismen hadde teokratiske ambisjoner, men han var langt mer nyansert. Områder under wahhabisk kontroll var preget av ro og lovlydighet, og Abd al-Aziz lærte sine undersåtter å ha respekt for loven, konflikter ble løst rettslig uten bruk av våpen.77 Men han framstilte dem som krigerske mot ytre krefter, blant annet ved å ha som prinsipp å drepe alle fiender tatt med våpen. Det var denne praksisen, fortsatte Burckhardt, som hadde gjort wahhabistene så fryktet.78 Men fremst av alt beskrev han wahhabismen som en ortodoks og autentisk versjon av islam, renset for praksiser som hadde kommet til etter hvert. Den burde derfor forståes med analogi til protestantisme og puritanisme, mente han, og som en reaksjon mot et tilsvarende moralsk og religiøst forfall som den katolske kirken var blitt forbundet med i protestantiske områder.79 Burckhardt bidrog slik til at wahhabismen igjen ble diskutert og forstått også som et religiøst fenomen.

Hansen, Hauge og Vechab

Da biskop Hansen i april 1804 antydet at Hans Nielsen Hauge hadde som mål å bli en norsk Vechab, underforstått som en fanatisk oppvigler og religiøs bedrager motivert av verdslige og økonomiske fordeler, hadde wahhabismen hatt en sentral plass i den europeiske og skandinaviske offentligheten i over et år.

Fram til 1796 gikk 100 eksemplarer av Hamburg-avisen portofritt til Norge, i årene etter 75 eksemplarer av hvert nummer. Den norske postmesteren i København fungerte som kommisjonær for avisabonnement til Norge, og postmestre i norske byer tjente penger på å låne ut avisene før de ble videresendt til sine abonnenter.80 Kiøbenhavnske Tidender hadde fra 1749 monopol på fri postforsendelse, og ble etter hvert en riksavis som også ble lest i Norge. I 1796 gikk for eksempel hele 1600 eksemplarer av avisens opplag på 6500 til norske abonnenter.81 Med tanke på at det i Norge på denne tiden var rundt 1800 embetsmenn (deriblant bare fire biskoper) og et tusentalls kjøpmenn, er det nesten utenkelig at biskopen ikke har kjent til bulletinene, enten direkte informert fra Hamburg eller via København.82

Men Hansen kan også ha hatt tanker om religiøse forhold og opprørstradisjoner i Midtøsten fra tidligere. Religionsviteren Gina Dahl har vist hvor stor interesse det var for regionen i opplysningstiden, og bøkene til Niebuhr var blant de mest vanlige i norske private boksamlinger mot slutten av 1700-tallet.83 Det samme må antas å ha vært tilfellet i Danmark. Da Kiøbenhavnske Tidender først skrev om wahhabismen i 1794, var Hansen sogneprest ved Helligåndskirken i hovedstaden og trolig blant avisens interesserte lesere.84

Som en reaksjon på Hauges virksomhet gav Hansen i 1803 ut et advarende skrift mot fanatismen.85 I tillegg til å stemple Hauge og hans tilhengere som fanatikere, var dette en allmenn analyse av fanatismens vesen og hvordan den burde møtes. Det fantes ingen religion, verken jødisk, hedensk, muhamedansk eller kristen, skrev han, som ikke var blitt misbrukt og farliggjort av fanatiske mennesker. Men aller mest næring til fanatismen gav islam. Som en blanding av flere religioner var den «just indrettet til at ophidse dens Tilhængeres Sandselighed, og ved Vellyster at døve Fornuftens Stemme, at nedspende Nervekraften i Legemet».86

Men det handlet ikke bare om forhold ved selve religionen, men også regionen. Klima og lokale forhold kunne nemlig bidra til at svermeri og fanatisme ble mer utbredt i noen land enn andre: «Orientens varmere Climat var derfor ret en frugtbar Ager, hvor Fanatismens Ukrud groede frodigst», forklarte Hansen og utdypet: «Nervesystemet ere hos disse Mennesker finere og slappere; Næringsmidlerne og Landenes Frugter, en let og varm Himmel, giver flygtigere Blod, og derved saa meget mere Spillerum for Indbildningen. De østerlandske Digteres høie og dristige Sving, give os herom det stærkeste Beviis».87

Annerledes var det i tempererte eller kalde klimatiske områder, og derfor var det færre fanatikere i Vesten enn i Midtøsten, og færre i Norden enn i Sør-Europa. Når det likevel nå og da framstod fanatiske mennesker i Norden, var årsaken ifølge Hansen dårlig religionsundervisning og ungdommens «slette Anførsel og Dannelse».88

Hva Hansen bygget disse påstandene på, går ikke fram av boken hans. Det er heller ikke kjent om boken ble utgitt etter at de første bulletinene om wahhabismen ble trykt i avisene. Inntrykket kan også ha stammet fra Holbergs skrifter om islam eller Niebuhr og andre reiseberetninger.89 Men påstandene viser at han hadde klare forestillinger om at særlig det islamske Midtøsten var et arnested for fanatisme.

Avslutning

I hvilken grad Hansen satte kanselliet i brann med sine referanser til Vechab, er kildene tause om. Da kanselliet i sitt rundskriv til landets embetsmenn nærmest ordrett kopierte Hansens påstander, utelot de sammenligningen med Vechab. Det er heller ikke kjent at wahhabismen, eller referanser til islam generelt, ble aktivert i andre kilder i beskrivelsen av Hauge og virksomheten hans. Hauge var da også godt kjent av myndighetene i København fra før, og Frederik Julius Kaas hadde ikke bare dannet seg et negativt bilde av ham i tiden som stiftamtmann i Christiania på slutten av 1790-tallet, men også allerede da satt inn tiltak mot virksomheten hans.

Med tanke på den store oppmerksomheten det wahhabiske opprøret fikk i aviser, og måten bevegelsens lære og dens ledere ble representert på, må Kaas og kanselliet uten tvil ha forstått Hansens poeng. De hadde lest de samme avisene, og de virket innen den samme offentligheten med de samme hegemoniske representasjonene av wahhabismen. Vechab var i praksis et begrep som definerte en fanatisk, opprørsk, bedragersk og voldelig praksis. Det var en like illegitim virksomhet i en europeisk og eneveldig kontekst som i det osmanske riket. Referansen til Vechab gav derfor mening for myndighetene i København.

De dansk-norske forestillingene om wahhabismen var et resultat av en transnasjonal sirkulasjon av nyhetsbulletiner innen et nettverk som strakte seg fra Orienten til Nord-Europa. I stor grad ukritisk og ukommentert ble bulletiner trykt og spredt, og nøyaktigheten i informasjonen var varierende og preget av aktører i Midtøsten med egne agendaer.

Områdene wahhabistene kontrollerte og opererte i var isolert, og for europeere i praksis et terra incognita. Informasjon om politiske og religiøse forhold, og begivenhetene som utspilte seg der, nådde en vestlig offentlighet via osmanske nettverk. Tidens hegemoniske bilde av wahhabismen var et resultat av dens trussel mot det osmanske riket og konstruksjonen av osmanske anti-wahhabiske forestillinger på regionalt og sentralt nivå. På den måten kunne også osmanske anti-wahhabiske skremmebilder mer eller mindre samtidig gjenskapes i Skandinavia, og aktiveres som virksomme representasjoner av uønsket heterodoksi i en luthersk religiøs-politisk kontekst.

1Riksarkivet, Justisdepartementet, Kommisjon i saken mot Hans Nielsen Hauge 1804, D/L0002: Hans Nielsen Hauges sak, 1805-1808, s. 2-3.
2Brev datert 24.4.1804. Her sitert etter H. G. Heggtveit, Haugianismens Tid. Første Halvdel, 1796–1820, bind 1 i Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Et Bidrag til dens Historie, Christiania 1905-11. Christiania: Cammermeyer: 314.
3Anton Chr. Bang, Hans Nielsen Hauge og hans samtid. En Monografie, Christiania 1874: 422.
4Nils Sivertsen, Hans Nielsen Hauge og venesamfunnet, Oslo: 1946: 106.
5Sivertsen 1946: 104.
6Alfred Hauge, Hans Nielsen Hauge. Guds vandringsmann, Oslo 1947: 101.
7Dagfinn Breistein, Hans Nielsen Hauge. «Kjøbmand i Bergen». Kristen tro og økonomisk aktivitet, Bergen 1955: 272 f.
8Dag Kullerud, Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge, Oslo 1996: 259.
9Om wahhabismens opprinnelse og historie, se Alexei Vassilev, The History of Saudi Arabia, London 1998; Natana Delong-Bas, Wahhabi Islam. From Revival and Reform to Global Jihad, Oxford 2004; David Commins, The Wahhabi Mission and Saudi Arabia, Oxford 2005; Giovanni Bonacina, The Wahhabis Seen Through European Eyes (1772-1830). Deists and Puritans of Islam, Leiden 2015.
10Commins 2005: 8.
11Vassilev 1998: 69.
12Vassilev 1998: 32.
13Vassilev 1998: 64 ff.
14Vassilev 1998: 80.
15Commins 2005: 19.
16Commins 2005: 19.
17Bonacina 2015: 21 og 43.
18Commins 2005: 30.
19Vassilev 1998: 96 ff. Dateringen av erobringen er uklar og er antatt å ha skjedd i 1801 eller 1802.
20Vassilev 1998: 145.
21Carsten Niebuhr, Beschreibung von Arabien, København 1772
22Louis Alexandre Corancez, Histoire Des Wahabis, Depuis Leur Origine Jusqu’a la Fin de 1809, Paris: 1810 ij, understreker at Niebuhr var nærmest enerådende kilde til wahhabismen fram til århundrets begynnelse.
23Niebuhr 1772: 345 («Seit einigen Jahren ist in der Provinz El áred eine neue Sekte, oder gar eine neue Religion enstanden, die vielleicht mit der Zeit große Veränderung in der bisherigen Religion und Regierungsform der Araber erregen kann. Der Stifter dieser neuen Religion war einer mit Namen Abd ul wáheb»).
24Niebuhr 1772: 348 («Hiernach sollte man glauben, daß Abd ul wáhheb nichts gelehrt habe, als die reine Lehre der Súnniten»).
25Niebuhr 1772: 348 («Es soll es aber läugnen, dass jemals durch göttliche Eingebung, oder von dem Engel Gabriel Bücher geschrieben worden sind»).
26Bonacina 2015: 12.
27Niebuhr 1772: 345.
28Niebuhr 1772: 349 («Die Súnniten, welche so halsstarrig sind, daß sie die Religion ihrer Vorfahren nicht verlassen wollen, werden von ihm und seinen Anhängern dergestalt gedrückt, daß schon viele ihr Vaterland verlassen, und in fremden Ländern ihre Freiheit und Sicherheit gesucht»).
29Niebuhr 1772: 349.
30Constantin François de Volney, Voyage en Syrie et en Égypte. Par M. C- F. Volney. Tome II. Paris 1787: 382. På engelsk: C. F. Volney, Travels in Syria and Egypt During the Years 1783, 1784, & 1785, Vol. 2, London 1788: 415 ff. Se også Bonacina 2015: 33.
31Niebuhr 1772: xviii («Hierzu gehört nicht nur viele Gedult und Zeit, sondern man muss auch sehr aufmerksam und mistrauisch auf die Antworten seyn, weil man auch in den Morgenländern Leute findet, die mit Fleizz, oder aus Unwissenheit Unwahrheiten sagen, um einen Fremden nicht gleich von allem zu unterrichten, oder um das Ansehen zu haben als wüssten sie alles»).
32Bonacina 2015: 36.
33Malcolm Wagstaff, Johann Ludwig Burckhardt (1784–1817), i J. Speake (red.), Literature of Travel and Exploration. An Encyclopedia, Vol. One, A to F, Abingdon 2003: 143 f.
34Johan Ludwig Burckhardt, Travels in Arabia, comprehending an account of those territories in Hedjaz which the Mohammedans regard as sacred. By the late John Lewis Burckhardt, London 1829; J. L. Burckhardt, Notes on the Bedouins and Wahábys collected during his travels in the East, by the late John Lewis Burckhardt, London 1830; J. L. Burckhardt, Bemerkungen über die Beduinen und Wahaby. Gesammelt während seiner Reisen im Morgenlande. Aus dem Englischen von dem verstorbenen Johann Ludwig Burckhardt, Weimar 1831. De første notatene fra hans reiser i Midtøsten ble trykt fra 1819 av, men omhandlet andre forhold enn wahhabismen. Se også Bonacina 2015: 4.
35Burckhardt 1830: 276.
36Burckhardt 1830: 276.
37Det kan derfor argumenteres for at slike osmanske representasjoner av orientalske «andre» kan bidra til å nyansere orientalismedebatten. Edward Saids tese om at bildene av Orienten først og fremst er skapt innen en vestlig imperiekontekst, kan suppleres med en form for osmansk indre kolonialisme som også påvirket vestlige oppfattelser av Orienten. Edward Said, Orientalism, New York 1978.
38Holger Böning, Dem Bürger zur Information und Aufklärung: Die Staats- und Gelehrte Zeitung des Hamburgischen unpartheyischen Correspondenten, Jahrbuch für Kommunikationsgeschichte, vol. 14, 2012. Se også Martin Eide, En samfunnsmakt blir til, 1660–1880, bind 1 i Norsk presses historie 1-4 (1660-2010). Oslo 2010: 18.
39Böning 2012: 20 f. Om eksempler på korrespondentenes arbeidsformer, se Holger Böning, Periodische Presse. Kommunikation und Aufklärung. Hamburg und Altona als Beispiel, Bind 6 i Presse und Geschichte – Neue beiträge. Edition lumière 2002: 19f.
40Pierre Joëlle, La presse française de Turquie, canal de transmission des idées de la Révolution, Le Temps des médias, nr. 2, 2005: 168. DOI: 10.3917/tdm.005.0168.
41Konsulen het Louis Alexandre Corancez, og i beretningen han gav ut i 1810 omtalte han også korrespondansen han sendte fra Aleppo i 1804. (Corancez 1810: ij).
42Mit allergnädigste Kayserlichen Freyheit Staats- und Gelehrte Zeitung des Hamburgerischen unpartheyischen Correspondenten (Hamburgerischer Correspondent – HC) nr. 111, 13.7.1803) viste for eksempel i en bulletin til nyheter osmanske myndigheter hadde fått fra regionale pashaer via kurérer.
43En bulletin datert Constantinopel 18. mars ble trykt i HC nr. 62 (19.4.1803) og i De til Forsendelse med Posten alene privilegerede Kiøbenhavnske Tidender (KT) nr. 32 (22.4.1803). I Vilnius ble bulletinen trykt i Kuryer Litewski nr. 32, 22.4.1803, som skrivelse fra Wien datert 17. april. I den parisiske avisen Journal des Débates ble nyheten trykt 30. april, men som en skrivelse fra Wien datert 18. april. Samme dag formidlet en annen Paris-avis (La Clef du Cabinet des Souverains 30.04.1803) bulletinen, men gav opp aviser i Hamburg som kilde. Ordlyden viser at bulletinen har samme opprinnelige kilde i alle avisene. Skrivelsen, som ble datert Wien 17./18. april, stod aldri på trykk i Wiener-avisen, og har tilsynelatende ikke nådd offentligheten der. (Danske aviser er tilgjengelig ved Kongelig Bibliotek http://www2.statsbiblioteket.dk/mediestream/, svenske aviser ved Kungliga Biblioteket http://magasin.kb.se/, franske aviser ved Retronews https://www.retronews.fr/, østerikske/litauiske ved Österreichische Nationalbibliothek http://anno.onb.ac.at), nederlandske aviser ved www.theeuropeanlibrary.org, tyske aviser ved MDZ https://www.digitale-sammlungen.de/) og engelske aviser ved https://www.britishnewspaperarchive.co.uk/).
44HC nr. 64, 22.4.1803.
45Se T. Vogel-Jørgensen, Berlingske Tidende gennem to hundrede aar, bind 1 «Under enevælden»: 181 f. og bind 3.1, «Aktstykker, kildehenvisninger, noter m.m.», København 1949: 62 ff. og 74.
46Tre dager senere enn i Hamburg stod notisen på trykk i København (18.4.). Den 20.4. var den nådd Utrecht (Utrechtsche Courant nr. 47), dagen etter Haarlem og Rotterdam (Haarlemsche Courant nr. 48, Rotterdamsche Courant nr. 48). Den 23. april stod notisen i den ledende sørtyske avisen Allgemeine Zeitung nr. 113 i Tübingen med referanse til Hamburgischer Correspondent; den 26. april var den nådd fram til Paris (Journal des Débates 26.4.1803, og dagen etter til provinsavisen Journal de Rouen nr. 37). Da var bulletinen også nådd London, mest sannsynlig via postforbindelsen med Hamburg (Morning Chronicle 27.04.1803). Først 4. mai formidlet Wiener Zeitung nyheten om opprøret, noe som tyder på at de har fått informasjonen via Hamburg og ikke direkte fra Konstantinopel.
47KT nr. 6, 20.1.1794.
48KT nr. 22, 17.3.1794.
49SPT nr. 36, 29.3.1794.
50William George Browne, Travels in Africa, Egypt and Syria, from the year 1792 to 1798, London 1799: 389.
51William George Browne, Reisen in Afrika, Egypten und Syrien, Weimar 1800. Wahhabismen er omtalt fra s. 465. Den tyske utgaven var for eksempel tilgjengelig hos Leseselskabet i Trondheim seinest i 1801, ifølge Efterretning for det ny oprettede Læseselskab i Trondhiem. Trondhiem, [Selskabet], 1801.
52Vassilev 1998: 99.
53KT nr. 31, 18.4.1803. HC trykte samme bulletin 15.4.1803.
54HC presenterte ham som «ein gewisser Abdul Wechab», mens Stockholms Post-Tidningar introduserte han som «en swärmare wid namn Abdul Wechab, såsom Rebell upptrådt» (SPT nr. 52, 30.4.1803).
55KT nr. 86, 28.10.1803.
56SPT nr. 4, 9.1.1804.
57KT nr. 103, 26.12.1803.
58HC nr. 201, 17.10.1803.
59KT nr. 81, 10.10.1803.
60KT nr. 85, 24.10.1803.
61KT nr. 86, 28.10.1803.
62KT nr. 31, 18.4.1803.
63KT nr. 85, 24.10.1803.
64KT nr. 86, 28.10.1803.
65KT nr. 86, 28.10.1803.
66KT nr. 91, 14.11.1803.
67SPT nr. 4, 9.1.1804.
68HC nr. 201, 17.12.1803 «Deren Lehre nach seiner Behauptung Gleichheit war, die aber bisher nichts als Mord und Raub zur Folge gehabt hat. […] er raubte daselbst alle Schätze, welche die Frömmigkeit geschenkt hatte und liess mehrere Einwohner ermordet, indem er Massacre gegen alle diejenigen predigte, welche sich ihm widersetzen oder sich weigerten, zu seiner Partei überzugehen».
69KT nr. 103, 26.12.1803. Hele gjengivelsen: «Tyrkiet. I Arabien imellem Bagdad og Mecca har atter vist sig en vis Abdul Aziz som Oprører. For at vinde Tilhængere prækede han Liighed og naaede derved sit Øiemed at komme frem som Erobrer. Provindsen Haged har han bemægtiget sig og allevegne udbredte han Skræk og Ødelæggelse; men Tvedragt imellem hans Tropper har nu svækket hans Magt og man venter snart at see ham gandske undertvunget».
70For eksempel ble utenriksnyheter også formidlet i Altonaischer Mercurius, utgitt i Hamburgs naboby Altona.
71KT nr. 15, 20.2.1804.
72KT nr. 21, 12.3.1804.
73Det var likevel fortsatt en viss interesse uttrykt gjennom flere reisebeskrivelser og publikasjoner skrevet av orientalister. Se Bonacina 2015: 47 ff.
74Om erobringen av al-Dir’iyya, se Vassilev 1998: 154 f.
75Den Norske Rigstidende nr. 1, 1.1.1819.
76Bonacina 2015: 4. I tillegg hadde også Corancez’ beretning fra 1810 bidratt til en viss nyansering.
77Burckhardt 1830: 296.
78Burckhardt 1830: 318 f.
79Burckhardt 1830: 274. Se også Bonacina 2015: 6.
80Eide 2010: 111.
81Eide 2010: 111.
82Statistisk sentralbyrå, NOS B 134. Folketeljinga 1801. Ny bearbeiding, Oslo 1980: tabell 8, s. 97.
83Gina Dahl, Enlightenment and Libraries. Eighteenth-Century Norway and the Outer World, Aarhus 2015: 81.
84Michael Neiiendam: Peder Hansen i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 5. desember 2017 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=290756.
85Peder Hansen, Skilderie af den christelige Religionslærer i Fire Ordinations Taler. Tilligemed en Skrivelse til Geistligheden i Christiansands Stift: Om Fanatismen, Kiøbenhavn 1803.
86Hansen 1803: 74.
87Hansen 1803: 85f.
88Hansen 1803: 86.
89Se Jørgen Bæk Simonsen, Islam med danske øjne. Danskernes syn på islam gennem 1000 år, København 2004: 71 ff.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon