Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kulturkampen som endte i heksejakt

Sosialistisk Kulturfront 1935–1937
Socialist Cultural Front 1935–37
Ph.d. 2010., Nestleder ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo.
SammendragEngelsk sammendrag

For første gang blir organisasjonen Sosialistisk Kulturfront, som eksisterte i årene 1935 til 1937, analysert ut over en nasjonal forståelsesramme. Det kaster lys over den betydningen som internasjonale forhold hadde for tilblivelsen av kulturfronten og plasserer den dermed innenfor en videre samtidskontekst enn hva som er gjort tidligere. Artikkelen går inn på kulturfrontens ideologiske grunnlag og skildrer den dramatiske konflikten som oppstod mellom fronten og ledelsen i Arbeiderpartiet. Videre sammenlikner artikkelen Sosialistisk Kulturfronts vekst og fall med utviklingen i de beslektede kulturfrontorganisasjonene som eksisterte på samme tid i Danmark og Sverige.

Nøkkelord: Kulturfront, antifascisme, sosialistiske intellektuelle, folkefront.

The article addresses the organizing of Norwegian socialist intellectuals into the Socialist Cultural Front in the years 1935 to 1937. For the first time the Cultural Front will be analyzed in an international, comparative perspective, which demonstrates how the Front reflected an international current among intellectuals, also present in the formation of related organizations in Denmark and Sweden. The cultural battle of the intellectuals was directed against the looming threat of fascism and Nazism, and was in part connected to Soviet Popular Front politics. The program of the cultural front movement aimed to uncover an underlying reactionary tendency in the existing bourgeois culture that subconsciously promoted fascist ideas among the public, and to replace this tendency with a humanistic, socialist culture originating in the working class. Unlike its Scandinavian relatives, the Norwegian Cultural Front was closely connected to the Labour Party and soon became entangled in factional activities leading to its forced dissolution. The article investigates the conflict leading to the Front’s downfall. Further, the article compares the rise and fall of the Norwegian Front with the development of related organizations in Denmark and Sweden.

Keywords: Cultural Front, antifascism, socialist intellectuals, Popular Front.

Sosialistisk Kulturfront ble stiftet i Oslo i oktober 1935 med en uttalt målsetting om å samle arbeidere, intellektuelle og kunstnere til kulturell virksomhet på et sosialistisk grunnlag.1 Gjennom 1936 og første halvdel av 1937 vokste kulturfronten til å omfatte om lag 300 medlemmer. Den utga bladet Kamp og Kultur, organiserte en rekke undergrupper innenfor ulike kunstneriske disipliner som malerkunst, litteratur, film og teater, og kastet seg med full kraft inn i tidens kulturpolitiske debatt. Men sommeren 1937 var det brått slutt. Arbeiderpartiets uformelle lederskikkelse, Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl, anklaget Sosialistisk Kulturfront og frontens ideologiske frontfigur Håkon Meyer for å utgjøre en «giftplante» i norsk arbeiderbevegelse. Samtidig ble Meyer og kretsen rundt ham karakterisert som «maskerte trotskister».2 Deretter vitret kulturfronten hen og forsvant.

Den lille organisasjonen Sosialistisk Kulturfront var aktiv i bare en ganske kort periode. Likevel er fronten verd et studium, ikke bare fordi mange profilerte radikale intellektuelle var involvert i den, men også fordi flere sider av samtidens politiske drama kan speiles i frontens oppblomstring og fall. Sosialistisk Kulturfront handlet like mye om politikk som kultur; fronten synes like internasjonal i sin orientering som den var rotfestet i en norsk tradisjon og debatt. Budskapet i denne artikkelen er at Sosialistisk Kulturfront vanskelig kan forstås fullt ut uten å sees i sammenheng med datidens internasjonale og utenrikspolitiske kontekst: trusselen om krig fra det aggressivt ekspanderende fascistiske Italia og Nazi-Tyskland, de tvetydige signalene fra Sovjetunionen, der inkluderende invitter om folkefront ble kombinert med omfattende terror innad i egne rekker, og borgerkrigen i Spania, som av mange ble forstått som en episk skjebnekamp mellom diktatur og demokrati.

I årenes løp er det blitt skrevet en hel del om Sosialistisk Kulturfront. En grundig gjennomgang er gjort av litteraturviteren Hallgeir Utne Hatlevik,3 mens kunsthistorikeren Kathrine Lund har konsentrert seg om malergruppen i kulturfronten.4 Ellers er Sosialistisk Kulturfront behandlet i en rekke andre faglige sammenhenger.5 Men alle har et nærmest utelukkende nasjonalt perspektiv. Den internasjonale konteksten rundt kulturfronten tas enten ikke med i betraktningen i det hele tatt, eller i en svært begrenset grad. Denne artikkelen vil søke å integrere konteksten utenfor Norges grenser i tro på at det vil gi økt innsikt i fenomenet Sosialistisk Kulturfront og bidra til å besvare følgende spørsmål på en mer utfyllende måte enn tidligere: Hvorfor oppstod kulturfronten, og hvordan fikk den sin form og sitt innhold? Hvorfor gikk den i oppløsning, og i den forbindelse: hva var årsaken til at arbeiderpartiledelsen ville nedkjempe kulturfronten?

Arbeiderklassens kulturreisning

Den 1. april 1935 var en rekke sosialistiske intellektuelle og kunstnere samlet i Folketeaterets lokaler i Oslo for å diskutere «arbeiderklassens kulturreisning». Møtet var arrangert av Folketeaterforeningen.6 Folk fra ulike radikale kretser var innbudt og hadde funnet veien inn til sentrum denne mandagskvelden. Ordstyrer var Folketeaterforeningens sekretær, arbeiderpartipolitikeren Håkon Meyer. Meyer slo fast målsettingen for de fremmøtte: å etablere en forening som kunne reise arbeiderne til kamp for «en kultur svarende til arbeiderklassens livsinnstilling», slik det sto i referatet. I en oppløftet stemning valgte forsamlingen et arbeidsutvalg som med Meyer i spissen skulle virke for å realisere planene. Medlemmene i arbeidsutvalget var kjente radikale intellektuelle som film- og teatermannen Olav Dalgard, psykiateren Nic Hoel (senere Waal), den kommunistiske forfatteren Otto Luihn, kunstmaleren Willi Midelfart, dikteren Arnulf Øverland samt Arbeiderpartiets første kvinnelige stortingsrepresentant Helga Karlsen.7

Entusiasmen til tross, av ukjente årsaker gikk det et halvt år før det skjedde noe mer. Først den 9. oktober 1935 etablerte de sosialistiske intellektuelle noe de kalte «Forening for sosialistisk kultur». Det åpne stiftelsesmøtet foregikk ikke uten bruduljer. En gruppe NS-tilhengere troppet opp for å lage bråk, men ble kontant avvist av resten av forsamlingen. Med de uønskede gjestene vel ute av lokalet kunne foreningen dannes. Arbeiderpartipolitikeren Halvard M. Lange valgtes til formann.8 Kort tid etter møtet ble Olav Dalgard og Håkon Meyer henholdsvis viseformann og sekretær. Nå tok organisasjonen raskt form. En allerede eksisterende krets av marxistisk orienterte billedkunstnere rundt Willi Midelfart ble knyttet til foreningen og utgjorde en egen malergruppe.9 Dalgard organiserte en litteraturgruppe, mens journalisten Sigurd Evensmo sto i spissen for en film- og teatergruppe.

Det første ordinære medlemsmøtet fant sted den 10. desember 1935. Der vedtok et stort flertall å endre foreningens navn til Sosialistisk Kulturfront. Samtidig bestemte møtet at kulturfronten skulle overta driften av bladet Kamp og Kultur.10 Kamp og Kultur var et uavhengig sosialistisk tidsskrift for litteratur- og samfunnskritikk som bare hadde rukket å komme ut med ett nummer, i oktober samme år. Opprinnelig skulle tidsskriftet sørge for å utvikle en såkalt «marxistisk litteraturkritikk med støtte i samfundsvitenskapene og psykoanalysen».11 Nå ble Kamp og Kultur talerør for kulturfronten og det viktigste uttrykk for frontens utadrettede virksomhet. I løpet av 1936 kom tidsskriftet i ti utgaver; året etter kom det fem, inntil Kamp og Kultur opphørte etter utgivelsen av juninummeret. Innholdet i tidsskriftet dekket mange felter: foruten artikler om film, litteratur og teater, ble familie og samfunn, religion, sosialistisk teori, psykoanalyse og pedagogikk omtalt. Utenrikspolitiske forhold tok omtrent en fjerdedel av spalteplassen. Her var den framrykkende nazismen og fascismen det dominerende tema.12

Sosialistisk Kulturfronts virksomhet er behandlet tidligere, så her skal det bare kort gjengis noen hovedtrekk. Fra starten av omfattet kulturfronten rundt 200 medlemmer. På det meste skal fronten som nevnt ha nådd et medlemstall på 300. Selv om de fleste ledende personene i fronten sto tilknyttet Arbeiderpartiet, var medlemmene ingen politisk homogen gruppe. Både kommunister og venstreopposisjonelle i Arbeiderpartiet var med.13 I løpet av 1936 arrangerte kulturfronten flere møter med ulike tema i skjæringspunktet mellom politikk og kultur – for eksempel et spesielt møte for kunstnere i forbindelse med stortingsvalget, som ble arrangert sammen med Oslo Arbeiderparti. Faggruppene organiserte egne studiesirkler og holdt diskusjonsmøter. Film- og teatergruppen samlet om lag 40 medlemmer. Den drev ideologisk kritikk av borgerlig og såkalt «krigshissende» film samt syslet med å utvikle en strategi for å kunne utnytte film til å fremme arbeiderklassens sak. Litteraturgruppen besto av ti medlemmer. Gruppen ville bygge opp en «marxistisk basert litteraturforskning» og ønsket å fremme utgivelsen av arbeiderlitteratur. Videre gransket gruppen «den kapitalistiske forlagsvirksomheten». Malergruppen konsentrerte seg om kritiske temautstillinger, blant annet de såkalte Østkantutstillingene.14 Dette var den største faggruppen; totalt var mellom 40 og 50 personer tilknyttet gruppen på et eller annet tidspunkt. Ifølge Kathrine Lund var alle medlemmene profesjonelle kunstnere: «i hovedsak unge og radikale, enten i den politiske eller kunstneriske betydningen av ordet, eller begge deler».15

Kulturfrontens ideologi

Hva var den ideologiske fellesnevneren som kunne forene en slik variert gruppe av kunstnere og intellektuelle? Det vi kan kalle et slags program for kulturfronten, finnes i boken Klasse og kulturkamp som kom ut på Arbeiderpartiets eget forlag, Tiden, i 1935. Her opptrådte mange av dem som skulle framstå som toneangivende personligheter i kulturfronten. Blant annet skrev formannen Halvard M. Lange om sosialistisk oppdragelse og skolepolitikk, Hans Heiberg om arbeiderbevegelsen og litteraturen, Willi Midelfart og Andreas Andersen om malerkunsten og arbeiderbevegelsen, Olav Dalgard om sosialistisk teater samt Sigurd Evensmo om filmen.16 Boken stilte systematisk opp ulike felt innenfor kultur- og skolepolitikken hvor arbeiderbevegelsen, etter forfatternes mening, måtte søke å bekjempe den borgerlige kulturinnflytelsen som etter deres oppfatning gjennomsyret og dominerte disse feltene.

I en innledende artikkel presenterte Håkon Meyer den overordnete drivkraften bak kampen om kulturen. Arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen representerte, ifølge Meyer, både en garanti og en mulighet for framtidens kultur, og sto slik fram som den rake motsetning til fascismen og nazismen: «Jo mere reaksjonen griper om sig, desto klarere blir det at den betyr barbari, betyr civilisasjonens ødeleggelse gjennom krig og tyranni, betyr undertrykkelse av tidens erkjennelse og viden.»17 Arbeiderklassen hadde gjennom generasjoner skapt sin egen kultur og preget samfunnskampen med nye kulturelle idealer. Nå var det opp til arbeiderklassen å forsvare kultursamfunnets videre utvikling, hevdet Meyer. I Italia og Tyskland hadde middelaldersk barbari og overtro i form av fascisme og nazisme gått til angrep mot vitenskap og kultur, og foreløpig avgjort kampen til fordel for «folkets og kulturens fiender».18 Senere presiserte Meyer at den norske arbeiderklassen måtte reise en kulturkamp for humanismens ideer, og slik yte en internasjonal innsats i kampen mot de reaksjonære kreftene. På sosialistisk grunnlag og med basis i den materielle klassekampen skulle arbeiderklassen erobre makt over kulturen.19

Den kulturkampen som Sosialistisk Kulturfront ville fremme, gikk dermed ut på å endre innholdet i den eksisterende kulturen. I en oppsummerende analyse av Sosialistisk Kulturfront har historikeren Tore Pryser tolket kulturfronten som en videreføring av den såkalte kulturstriden i Arbeiderpartiet og et organisatorisk uttrykk for de som «ønsket å skape en arbeidermotkultur på klassekampens og revolusjonens grunn».20 Partene i denne striden var krystallisert rundt to ulike perspektiver på sosialistisk kulturpolitikk. Den ene siden ønsket å gjøre den eksisterende og etablerte kunsten og kulturen tilgjengelig for arbeiderklassen, for derigjennom å øke allmenndannelsen blant arbeiderne og bruke kultur som et virkemiddel til å integrere arbeiderklassen i samfunnet. På den andre siden sto de som var kritisk til en påstått borgerlig individualisme som etter deres syn preget kulturlivet. De ville endre selve innholdet i den etablerte kunsten og kulturen og erstatte det med et sosialistisk budskap, basert på arbeiderklassens ideer om solidaritet og samhold.21 Retningene holdt til på henholdsvis høyre og venstre fløy i Arbeiderpartiet. Utover i 1930-årene kom de i økende konflikt med hverandre, noe som er blitt forklart med Arbeiderpartiets voksende ambisjoner om å framstå som et folkeparti og partiets bevegelse vekk fra tidligere radikale standpunkter.22

Motkulturideen var utvilsomt en integrert del av Sosialistisk Kulturfronts ideologiske grunnlag, men fraværet av et hvert internasjonalt perspektiv i Prysers analyse må problematiseres. De intellektuelle i kulturfronten mente at eksisterende kulturformidlende strukturer, slik som religionsutøvelse og skolevesen, holdninger til kjønn og rase samt alminnelige uttrykksformer innenfor massekulturen (kino, litteratur og teater), var gjennomsyret av en underliggende politisert tendens. Denne tendensen førte med seg en gradvis og ubevisst påvirkning av allmennheten som litt etter litt kunne resultere i en økende aksept for fascistiske ideer. For å forhindre en slik utvikling, ønsket de intellektuelle i kulturfronten å føre en kamp om kulturens innhold og mening.23 Sosialistiske og humanistiske ideer og arbeiderklassens egen kulturform skulle erstatte borgerlige og reaksjonære tendenser. På kort sikt gjaldt det å forsvare grunnfestede demokratiske rettigheter mot trusselen fra reaksjonære og fascistiske krefter.

Derfor hadde kulturfrontens program en klar overnasjonal, antifascistisk og antinazistisk dimensjon. For de sosialistiske intellektuelle framsto utviklingen i Italia og Tyskland som skrekkens eksempler. Også flere av deltakerne i kulturfronten har trukket fram nettopp denne dimensjonen. Sigurd Evensmo skrev i ettertid at «kulturfrontens medlemmer og sympatisører [var] usedvanlig sterkt engasjert i det europeiske dramaet. Nazismen og fascismen – og de beslektede tendenser i vårt eget land – ble i dette miljøet virkelighet nr. 1. […] Og var ikke nazismen en utfordring som måtte møtes også med kulturens våpen?», spurte Evensmo sine lesere.24 På samme måte vektla Olav Dalgard viljen til motstand mot nazismen blant de intellektuelle og behovet for det han kalte en samlet «rød front» da han i sine memoarer omtalte tiden i Sosialistisk Kulturfront.25 For øvrig hevdet Dalgard at kulturkampen mot nazismen i disse årene grunnla «den indre styrken i det som seinare skulle prege motstandsrørslene under okkupasjonen».26 Det var selve det ideologiske fundamentet for kampen mot nazismen som ble dyrket fram av de radikale intellektuelle i kulturfronten, ifølge Dalgard.

Kulturfrontens utpregete antifascistiske og antinazistiske orientering er påpekt i forskjellige sammenhenger av Yngve Finslo og Kathrine Lund, men uten at noen av dem har gått nærmere inn på mulige årsakssammenhenger mellom denne og selve grunnlaget for fronten.27 Som en foreløpig oppsummering kan det slås fast at den internasjonale trusselen som fascismen og nazismen representerte, etter all sannsynlighet må ha bidratt til bevisstgjøring og økt vilje til handling hos norske intellektuelle som sognet til kulturfronten. Videre var kamp mot fascisme og nazisme integrert som et sentralt element i frontens ideologiske grunnlag, slik vi har sett Håkon Meyer formulerte det.

Hva med kommunistene?

Sosialistisk Kulturfront var fra første stund dominert av kunstnere og intellektuelle som sto Arbeiderpartiet nær. Formann Halvard M. Lange satt i partiets sentralstyre, mens nestformann Olav Dalgard og sekretær Håkon Meyer begge var profilerte medlemmer av partiet. Likevel var fronten sammensatt av folk fra ulike politiske leire; både kommunister, partiløse og venstreopposisjonelle fra Arbeiderpartiet. Kommunisten og forfatteren Otto Luihn deltok fra starten av. Som nevnt var han også en av dem som initierte dannelsen av kulturfronten.28 Det er grunn til å dvele ved Luihn. Han var nemlig ikke ukjent med konseptet kulturkamp. I 1932 stiftet han en organisasjon til fremme av revolusjonær litteratur som etter hvert ble kalt Arbeiderforfatternes forening. Luihns revolusjonære forfatterforening skulle samle forfattere på et klassebasert grunnlag og formidle litteratur som bygde opp under arbeiderklassens kamp om samfunnsmakten.29 Og den var ikke noe enkeltstående foretak. Foreningen var en seksjon av Den internasjonale sammenslutningen av revolusjonære forfattere,30 en moskvastyrt organisasjon som vanligvis blir forkortet MORP, etter dens russiske betegnelse.31

MORP ble opprettet i 1930 på en internasjonal forfatterkongress i Kharkov i Sovjetunionen og var en integrert del av virksomheten til Den kommunistiske internasjonale (Komintern). De første årene var MORP preget av revolusjonær dogmatisme og appellerte i liten grad til vestlige forfattere. Mye energi ble brukt på ideologisk strid mot sosialdemokratiske «sosialfascister». Men våren 1932 myknet MORP opp sin holdning og tok sikte på å rekruttere bredere. Bakgrunnen var endrede føringer fra sovjetledelsen som ønsket å åpne opp for større politisk toleranse og imøtekommenhet overfor vestlige intellektuelle.32 For Otto Luihn, som nettopp var kommet tilbake fra en utstrakt reisevirksomhet i Sovjetunionen,33 var det gode nyheter. Han stiftet som nevnt den revolusjonære forfatterforeningen og utga fra desember 1933 foreningens blad, Arbeider-Revy. Bladet trykket tekster av både norske og utenlandske forfattere, hvor de fleste utenlandske bidragene var oversatt fra International Literature, MORPs tidsskrift.34 Den kulturelle kamplinjen som Luihn fremmet gjennom Arbeider-Revy, er i ettertid blitt karakterisert som å være preget av sekterisme og propaganda for Sovjetunionen.35 Siste nummer av Arbeider-Revy kom i mars 1935. Tore Pryser har i den forbindelse knyttet bladets opphør til planleggingen av den kommende Sosialistisk Kulturfront, og tolket Luihns revolusjonære forfatterforening som «en forløper til kulturfronten».36

Men hva var det som fikk kommunisten og sovjetpropagandisten Luihn til å ønske et bredt samarbeid med intellektuelle tilknyttet Arbeiderpartiet, de tidligere så utskjelte «sosialfascistene»? I 1935 ble kommunistpartienes politikk endret. Hitlers maktovertakelse i Tyskland, kombinert med innspill fra miljøer i enkelte kommunistpartier og innad i Komintern, førte til at sovjetledelsen fastslo en ny og overordnet linje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen: folkefronten. Kommunistene skulle nå forsøke å konstruere brede, til dels klasseovergripende antifascistiske allianser.37 Med ett var konfrontasjonspolitikken kommunistene hadde ført overfor sosialdemokratiske partier (som Arbeiderpartiet) siden slutten av 1920-årene skrinlagt. Og kommunistene gikk ikke bare inn for samarbeid med sosialdemokratene, men til dels også med liberale politiske krefter. Målet var å etablere en bredest mulig front mot fascismen og nazismen.38

Folkefrontpolitikken fikk konsekvenser på kulturfeltet. Med sikte på å mobilisere intellektuelle, sto Komintern i juni 1935 bak en stor antifascistisk internasjonal forfatterkonferanse i Paris. Slagordet for konferansen var «Kulturens forsvar». Forsamlingen opprettet en ny organisasjon: Den internasjonale forfatterunion for forsvar av kulturen. Parallelt med oppstarten av den nye organisasjonen, ble MORP avviklet i desember 1935.39 Det er overveiende sannsynlig at Otto Luihn var vel kjent med den nye innretningen på Kominterns antifascistiske kulturkamp. Folkefrontpolitikken synes dermed å ha vært en faktor som bidro til at Sosialistisk Kulturfront fikk den formen og oppslutningen den hadde. For hvis kommunistene fremdeles hadde holdt fast ved sin tidligere fiendtlige linje overfor Arbeiderpartiet, så vel som de intellektuelle som sognet til partiet, ville Luihn neppe ivret for å etablere en kulturfront sammen med dem våren 1935.

Skandinaviske motstykker

Et annet moment som sannsynliggjør at internasjonale impulser hadde betydning for etableringen av Sosialistisk Kulturfront, er det at beslektede organisasjoner oppstod i både Danmark og Sverige. Den kjente kommunistiske forfatteren Martin Andersen Nexø organiserte i februar 1935 et møte i København med sikte på å etablere en kulturfront. Foruten Nexø var en rekke andre radikale intellektuelle og kunstnere involvert i dannelsen av fronten, som ble formelt stiftet den 7. april under navnet Frisindet Kulturkamp. Den var i folkefrontens ånd profilert som en forening til forsvar for demokratiet. Formålet var kamp mot fascisme og nazisme.40 Ifølge formannen for organisasjonen, filosofiprofessoren Jørgen Jørgensen, måtte det reises en bevegelse for å hindre at den «reaktionære Barbarisering» spredte seg til Danmark. Oppgaven skulle ikke være å agitere for en revolusjonær samfunnsomveltning, men å «bekæmpe og neutralisere den nazistisk-konservative Paavirkning» hos de gruppene av befolkningen som kunne tenkes å la seg påvirke av «Reaktionens Propaganda».41

I Sverige var det også en forfatter som var initiativtaker, nemlig Henry Peter Matthis. Matthis kontaktet ulike radikale intellektuelle som igjen var med på å stifte foreningen Kulturfront i mai 1935.42 Programmet til den svenske kulturfronten var, på samme måte som den danske, innrettet på å skape «en bred, aktiv front mot kulturfientlig reaktion» og var særskilt rettet mot «nazismens och fascismens förhärligande av våldsandan och kriget, förfalskning av rasbegreppen och rasförföljelse, förnuftets degradering och den fria forskningens undertryckande».43 De danske og svenske kulturfrontene kan ikke beskrives utførlig her, men det må være åpenbart at initiativtakerne bak Sosialistisk Kulturfront i Oslo visste om det arbeidet som samtidig pågikk i nabolandene med å etablere beslektede organisasjoner der. Likheten mellom de danske og svenske frontenes ideologiske grunnlag, slik det er sitert ovenfor, og det som vi har sett Håkon Meyer formulerte for den norske, er i alle fall stor. For øvrig var kommunistisk orienterte forfattere (Luihn, Matthis og Nexø) blant initiativtakerne til kulturfrontene i alle de tre landene, noe som kan peke mot en viss påvirkning via MORP og sovjetisk politikk. Det styrker antakelsen om at internasjonale impulser, delvis skapt i folkefrontens ånd, hadde betydning for etableringen av Sosialistisk Kulturfront.

Blant de skandinaviske intellektuelle fantes det et samarbeid som kom til uttrykk gjennom kulturfrontenes virksomhet. For eksempel trykket den første utgaven av den svenske kulturfrontens tidsskrift Kulturfront tekster av de norske radikale psykologene Ingjald Nissen og Nic Hoel (Waal) samt den danske marxistiske litteraturkritikeren Harald Rue.44 Et annet eksempel er et foredrag om nasjonalisme som formannen i den danske kulturfronten, Jørgen Jørgensen, holdt i oktober 1936 på et offentlig møte i Stockholm som den svenske kulturfronten arrangerte.45 Nå er det ikke noe poeng her å beskrive omfanget av den kontakten som fantes mellom de intellektuelle som var aktive i de respektive kulturfrontene, men eksemplene ovenfor tydeliggjør at Sosialistisk Kulturfront ikke var et fenomen unikt for norsk samfunnsliv.

Kulturfrontbevegelsen var for øvrig ikke begrenset til Skandinavia. Det eksisterte en internasjonal antifascistisk og mer eller mindre folkefrontorientert strømning av radikale intellektuelle som i midten av 1930-årene kom til uttrykk gjennom organisasjoner som Comité de vigilance des intellectuels antifascistes i Frankrike, som ble etablert i mars 1934 av sosialistiske og kommunistiske intellektuelle, og det britiske National Council for Civil Liberties, som også ble dannet i 1934.46 I Finland oppstod det en beslektet folkefrontorganisasjon, Ihmisoikeuksien Liitto (Ligaen for menneskerettigheter), i november 1935.47 Også i USA vokste det fram en radikal kulturfrontbevegelse på denne tiden.48

Lik, men ulik

Riktignok fantes det et skille mellom Sosialistisk Kulturfront og de beslektede kulturfrontene i Danmark og Sverige. Historikeren Morten Thing har karakterisert Frisindet Kulturkamp som et av de meget få vellykkede forsøk fra de danske kommunistenes side på å bygge opp politiske allianser eller «fronter».49 Selv om enkelte danske intellektuelle kunne oppfatte Frisindet Kulturkamp som en organisering av politiske interesser i egen regi, så det danske Kommunistpartiet på kulturfronten som en støtte til deres egen kamp.50 Kulturviteren Elias Bredsdorff har beskrevet frontens tidsskrift Kulturkampen som et antifascistisk folkefrontorgan.51 Også den svenske parallellen Kulturfront er blitt karakterisert som en folkefrontorganisasjon. Fronten sies å ha hatt en klar sosialistisk orientering og fremmet en positiv holdning til Sovjetunionen.52

Den danske og svenske kulturfrontens reelle ideologiske innretning til tross, det er verdt å legge merke til at den norske var den eneste av de skandinaviske kulturfrontene som hadde ordet «sosialistisk» i navnet.53 Det tyder på at Sosialistisk Kulturfront ønsket å fremme et klart sosialistisk budskap og dermed plasserte seg noe på siden av folkefrontlinjen, som jo la opp til et samarbeid med borgerlig-liberale krefter. En forklaring på det kan ha vært kommunistenes generelle posisjon i Norge. Mens kommunistpartiene i Danmark og Sverige opplevde en vekst i oppslutningen fra 1935, var det norske partiet i samme periode preget av stagnasjon og intern strid.54 I tillegg hadde Norges Kommunistiske Parti (NKP) et svakt grep om de intellektuelle. Ulikt situasjonen i de andre skandinaviske landene, klarte aldri NKP å oppnå noen særlig posisjon i intellektuelle kretser i mellomkrigstiden. Radikale og sosialistiske norske intellektuelle kretset i 1920- og første halvdel av 1930-årene rundt organisasjonen Mot Dag. Etter et kortvarig opphold i NKP i 1927–28,55 plasserte Mot Dag seg politisk et sted mellom Arbeiderpartiet og NKP. I første halvdel av 1930-årene begynte Mot Dag-gruppen en gradvis tilnærming i retning av Arbeiderpartiet; en bevegelse som ble tilskyndet av nazismens framvekst og som i 1936 endte med gruppens opptak i partiet, lederen Erling Falk unntatt. For de intellektuelle ideologene i Mot Dag kunne en samling av norsk arbeiderbevegelse i felles front mot nazismen bare skje innenfor Arbeiderpartiet.56

Men selv om oppslutningen om NKP var omtrent ikke-eksisterende blant norske sosialistiske intellektuelle, var flere av dem dypt opptatt av Sovjetunionen. Dette var de såkalte fellow travellers – intellektuelle som ikke var medlem av Kommunistpartiet og som kunne ha et følelsesmessig og intellektuelt distansert forhold til den kommunistiske bevegelse, men som til tider støttet kommunistene og Sovjetunionen gjennom sitt virke eller sine kunstneriske aktiviteter.57 I Sosialistisk Kulturfront var det flere profilerte medlemmer som kan plasseres i overnevnte kategori.58 Likevel sto Sosialistisk Kulturfront for en mer uavhengig linje overfor sovjetisk politikk enn hva man kanskje skulle tro. For å forklare det, må vi se nærmere på kulturfrontens ideologiske drivkraft.

Håkon Meyer

Som nevnt ville Håkon Meyer føre en sosialistisk kulturkamp rettet mot fascistisk og nazistisk aggresjon. Innad i Arbeiderpartiet sto han langt ut på venstre fløy og var eksplisitt imot den reformistiske vendingen partiets ideologiske program hadde tatt i årene etter 1930. Som en følge av Meyers opposisjonelle linje hadde han kommet i et anstrengt forhold til de ledende sjikt i partiet, kanskje først og fremst Martin Tranmæl. Meyers intellektuelle stil hadde nok heller ikke bidratt til å øke hans anseelse i Tranmæls øyne. Også Meyers sterke engasjement for den forfulgte tidligere sovjetiske politikeren Lev Trotskij, som i perioden fra juni 1935 til desember 1936 hadde politisk asyl i Norge, brakte ham på ytterligere kollisjonskurs med hele arbeiderpartiledelsen.59

Under den første av de stalinistiske skueprosessene, som begynte i Moskva i august 1936, ble Trotskij framstilt som arkitekten bak en påstått vidtrekkende konspirasjon som i samarbeid med hemmelige tjenester i de fascistiske land tok sikte på å myrde Stalin og resten av lederskapet i Sovjetunionen. Det utløste et innenrikspolitisk press mot arbeiderpartiregjeringen fra både konservativt og kommunistisk hold for å oppheve Trotskijs asyl og sende ham ut av landet. Også fra Sovjetunionen kom utvetydige signaler om at asyloppholdet kunne skade det diplomatiske forholdet mellom de to landene. Alt dette skapte problemer for Arbeiderpartiet, problemer som Meyer bidro til å forsterke gjennom sitt iherdige og høylytte forsvar for Trotskijs sak. En annen konsekvens av Meyers støtte til Trotskij var at han kom i et motsetningsforhold til kommunistene. De grunnløse påstandene om Trotskij ble ukritisk forsvart av kommunistpartiene. I forlengelsen av dette angrep NKP de personene i norsk arbeiderbevegelse (inkludert Meyer) som støttet Trotskij under asyloppholdet og anklaget dem for å drive en fordekt trotskistisk splittelsespolitikk.60

Selv om Meyer sympatiserte med trekk ved trotskismen, ga han utrykk for skepsis til ideologien som helhetlig konsept. I tillegg til flere andre innvendinger, holdt han fram at trotskismen som taktisk bevegelse var «envis og skjebnesvanger» ved å blokkere mulige koalisjoner med andre sosialistiske retninger og dermed framsto som dårlig egnet til å konfrontere fascismen.61 Meyer benektet i flere sammenhenger at han var trotskist, og selv om han likevel kunne ha vært det i skjul, er det ikke funnet noe som kan bekrefte dette.62 Med sin antiparlamentariske og klassebaserte, revolusjonære holdning var Meyer tilsynelatende ingen naturlig folkefrontpolitiker, siden et sentralt element i denne politikken nettopp var en utstrakt vilje til samarbeid på tvers av klassene og støtte til demokratiet. Men det var likevel et underliggende premiss i den sovjetiske innrammingen av folkefrontpolitikken at kampen mot fascismen krevde «et sterkt revolusjonært parti som riktig leder de arbeidende masser». I forlengelsen av dette måtte enhver «skjematisk» innstilling til det borgerlige demokratiet opphøre. I den aktuelle situasjon sto ikke kampen mellom proletariatets diktatur og det borgerlige demokrati, men mellom det borgerlige demokrati og fascismen.63 De endelige revolusjonære målsetningene var på ingen måte oppgitt. Dette var synspunkter som Meyer sannsynligvis kunne identifisere seg med.

Meyers ideologiske fundament kan sies å ha vært en fortsatt avvisning av det borgerlige demokrati og at et hvert folkestyre måtte bygge på arbeiderklassen. Men samtidig var han ikke avvisende til koalisjonsbygging for på kort sikt å demme opp for den reaksjonære fascismen. Hvis vi anvender et folkefrontperspektiv på Meyers standpunkter, er det nærliggende å si at for ham var det Arbeiderpartiet som representerte den norske utgaven av folkefronten. Meyer avfeide Kommunistpartiet som betydningsløst, og de borgerlig-liberale var ham ideologisk fremmed – uansett hvor demokratiske de måtte være. Men Arbeiderpartiet måtte holde fast ved det klassebaserte, revolusjonære utgangspunktet for sin politikk og på lengre sikt ikke bare være fornøyd med å administrere et borgerlig demokrati, slik Meyer mente nå var tilfellet. Innenfor kultursfæren måtte Arbeiderpartiet stå for en kulturpolitikk som var egnet til å bevisstgjøre arbeiderklassen til kamp mot reaksjon og fascisme, og unngå å bygge opp under borgerlige kulturelle holdninger som nettopp kunne utgjøre en individpsykologisk grobunn for fascistisk oppslutning.

Som ideologisk lederfigur i kulturfronten ble Meyer helt uspiselig for kommunistene. Særlig Meyers uttalte støtte til Trotskij og vedvarende kritikk av moskvaprosessene måtte spolere et hvert tilløp til folkefrontorganisering rundt Sosialistisk Kulturfront i den sovjetlojale betydningen av begrepet. I Norge var det forfatteren Nordahl Griegs tidsskrift Veien Frem som fremmet en klar, sovjetiskinspirert folkefrontlinje. Tidsskriftet kom ut fra februar 1936, men fikk aldri noe særlig gjennomslag. Selv om Komintern hjalp til med finansiering i oppstartsfasen,64 møtte Veien Frem raskt økonomiske problemer og var tvunget til å gå inn i desember 1937. På et tidspunkt var det snakk om å slå sammen Veien Frem med Sosialistisk Kulturfronts Kamp og Kultur, men uten at det ble noe konkret resultat.65 Den politiske avstanden mellom de to tidsskriftene var sannsynligvis for stor.

Opposisjon og bekjempelse

Våren 1937 målbar Sosialistisk Kulturfront en stadig sterkere opposisjon mot arbeiderpartiledelsen. Det var de ulike standpunktene i kulturstriden som kolliderte. Mens kulturfronten arbeidet for å endre innholdet i kulturen, ønsket partiledelsen tvert imot å gjøre den bredest mulig tilgjengelig. Fronten gikk til felts mot partiet og regjeringen innenfor flere kulturpolitiske områder. Statens diktergasjer, kommunal kinopolitikk i det arbeiderpartistyrte Oslo og det redaksjonelle innholdet i Arbeiderbladets lørdagsbilag var blant spørsmålene som utløste en heftig debatt og ganske krasse kommentarer i Kamp og Kultur.66 I tillegg kom Håkon Meyers vedvarende kritikk av regjeringens politikk rundt avviklingen av Trotskijs asyl i Norge og deportasjonen av ham til Mexico i desember 1936.67 Samtidig dukket det for første gang opp en organisert trotskistisk bevegelse i Norge. De norske trotskistene var få og hadde marginal politisk innflytelse, men utga fra våren 1937 et eget blad, Oktober.68 I første omgang ignorerte arbeiderpartiledelsen trotskistene, men situasjonen endret seg da Oktober i mai gikk til retoriske angrep på arbeiderpartiregjeringen.69

Nå kom jernneven til syne. Gjennom Arbeiderbladet holdt Martin Tranmæl et oppgjør, ikke bare med de organiserte trotskistene, men også med Meyer og Sosialistisk Kulturfront. Den internasjonale trotskismen var ifølge Tranmæl «både som idé og bevegelse en giftplante» i arbeiderbevegelsen. Tranmæl avviste at det var noe som helst politisk grunnlag for en trotskistisk organisasjon i Norge, men trakk fram enkeltpersoner som ifølge ham var i ferd med «å gli ut på sidelinjen». En av dem var Håkon Meyer. Meyer ble, med sine «hatske utfall», beskrevet som «politisk fører» for en intellektuell krets som hadde opptrådt som Trotskijs «våpendragere» i Norge og «fråtset i angrep» på Arbeiderpartiet og regjeringen. At Meyer «og noen av hans nærmeste» hadde etablert seg «utenfor partiet både med sin egen organisasjon og sitt eget skrift», altså Sosialistisk Kulturfront og Kamp og Kultur, innebar «en likefrem fare for utglidning».70

Tranmæls tirader innebar i praksis at de intellektuelle i kulturfronten ble tolket som en trotskistisk influert, organisert fraksjonsvirksomhet som under Meyers kontroll målrettet undergravde ledelsen i Arbeiderpartiet. I samtidens politiske kontekst var dette en alvorlig anklage som kunne føre til konsekvenser for de involverte, og i første rekke Håkon Meyer. Dagen etter avviste Meyer i et svarinnlegg påstandene som meningsløse, men i en egen hale til Meyers innlegg presiserte Tranmæl at Kamp og Kultur etter hans syn ble «misbrukt». Kulturfrontens forhold til arbeiderbevegelsen burde bringes på det rene, det samme måtte «Meyers ansvarsforhold». Tranmæl avsluttet med en illevarslende bemerkning: «Det er de maskerte trotskister […] som kan gjøre størst skade og som man derfor må være oppmerksom på.»71 På norsk betydde det medlemmer i Arbeiderpartiet som var trotskister uten å stå åpent fram med det. Det lå i kortene at Håkon Meyer var en av dem som Tranmæl siktet til.

Tranmæls bruk av uttrykk som «giftplante i arbeiderbevegelsen» og «maskerte trotskister» var som å høre et ekko fra prosessene i Moskva. Få var mer klar over det enn Meyer selv, som i enda et svarinnlegg påpekte at Tranmæl hadde «gått i Stalins skole: alt mulig, likt og ulik, kastes i en gryte og kalles så trotskisme, og den som har noe å gjøre med en av de sakene som er slengt op [sic] i gryta, løper risikoen for å bli stemplet som trotskist.» Meyer avviste at han var trotskist og at han hadde forsøkt å organisere en trotskistisk fraksjon. Det skulle være, fortsatte han, «unødvendig i vårt land å legge sig til de Stalin’ske angstkomplekser som får uttrykk i en uavlatelig despotisk forfølgelse av alle slags ʻtrotskistiske’ avskygninger». I halen til Meyers innlegg fortsatte Tranmæl angrepet på Sosialistisk Kulturfront. Kritikken i Kamp og Kultur av partiets kulturpolitikk karakteriserte Tranmæl som «slimete» og et symptom på noe «sykt». Etter Tranmæls mening var det ikke noe som helst behov for «filialer» ved siden av Arbeiderpartiets vanlige organisasjoner og tidsskrifter.72 Det brant et blått lys for kulturfronten.

Men under overflaten hadde det ulmet en stund. Sentrale arbeiderpartifolk som Halvard M. Lange hadde allerede trukket seg ut av Sosialistisk Kulturfront.73 Også forbindelsen mellom kulturfronten og Folketeaterforeningen var blitt stilt under lupen. Håkon Meyers organisatoriske basis var hans faste stilling som sekretær i Folketeaterforeningen, og foreningen hadde gjennom annonser bidratt til finansiering av Kamp og Kultur. Otto Luihn, som nå hadde tatt folkefrontlinjen i den grad på alvor at han hadde brutt med Kommunistpartiet og meldt seg inn i Arbeiderpartiet,74 hadde lenge irritert seg kraftig over det han mente var borgerlig-individuelle trekk hos forfattere som for eksempel Helge Krog, Håkon Meyers svoger.75 At Krog var trotskistisk orientert, gjorde ikke saken bedre for Stalin- og sovjetvennen Luihn. Meyers støtte til Trotskij under asyloppholdet hadde også neppe virket positivt inn på Luihns humør. I november 1936 ble Luihn medlem av Folketeaterforeningens styre.76 På et styremøte i mars 1937 grep han sjansen til å kritisere det nære forholdet mellom kulturfronten og Folketeaterforeningen. Med Tranmæls utblåsning som bakteppe tok Luihn på nytt opp saken i forkant av neste styremøte, som skulle være den 1. juni. Han foreslo at styret vedtok en resolusjon som gjorde det klart at Folketeaterforeningen ikke ønsket noen forbindelse med Sosialistisk Kulturfront og at dens lokaler, personale eller utstyr ikke kunne brukes av kulturfronten uten nærmere styrevedtak.77

Formannen i Folketeaterforeningen, Torbjørn Henriksen, som også var formann i Norsk Kommuneforbund, sto på Meyers side. På direkte spørsmål fra Tranmæl hadde Henriksen avkreftet at kulturfronten fikk økonomisk støtte av Folketeaterforeningen. Han hadde samtidig forsøkt å tale Meyers sak, men uten å få noe gehør for det fra Tranmæls side. Nå mente Henriksen at det var utløst en heksejakt som rammet Meyer og at sterke krefter forsøkte å gjøre ham ansvarlig for «alt hvad Tranmæl ikke liker». Etter Henriksens mening ble det «brukt alle de ting og personer som kan brukes. Det er derfor den sterkeste grunn til å være på vakt», advarte han Meyer.78 Styret i Folketeaterforeningen vedtok til slutt, med fire mot tre stemmer, en noe modifisert versjon av Luihns forslag.79 I vedtaket henstilte styret kulturfronten om å søke et direkte samarbeid med Oslo Arbeiderparti. Forbindelsen mellom kulturfronten og Folketeaterforeningen burde derfor straks avvikles.80 Saken var avgjort. Da kulturfronten i slutten av oktober 1937 forespurte Folketeaterforeningens representantskap om å gjenoppta samarbeidet, ble henvendelsen blankt avvist.81 Sosialistisk Kulturfront var i praksis død.

Parallelt begynte arbeiderpartiledelsen å konstruere et alternativ til Sosialistisk Kulturfront. I september arrangerte Arbeiderpartiet en bredt anlagt konferanse for sosialistiske åndsarbeidere i Oslo. Det kom deltakere fra hele landet, blant annet var miljøer i Bergen, Trondheim og Tromsø representert. Tranmæl hilste velkommen. Nå skulle motsetningene mellom «håndens og åndens arbeidere» skrinlegges.82 Med alle eventuelle skjulte trotskister effektivt utrensket, var det på tide å etablere en organisasjon for de sosialistiske intellektuelle som sto under Arbeiderpartiets fulle kontroll. Sosialistisk Kulturlag ble stiftet i januar 1938. Sentrale aktører fra kulturfronten som Dalgard, Evensmo og Midelfart var styremedlemmer i den nye organisasjonen. Økonomen Aase Lionæs stilte som formann. Men oppslutningen uteble. Kulturlagets nye tidsskrift Revy kom bare ut med to (svært tynne) nummer før det stoppet. I løpet av 1938 hadde all virksomhet opphørt.83 Årsaken til det vet vi ikke, men det er mulig at drivkraften bak virksomheten ble avgjørende svekket av den utenrikspolitiske utviklingen. For i likhet med Sosialistisk Kulturfront hadde også Sosialistisk Kulturlag et antifascistisk grunnlag som inkorporerte deler av folkefrontkonseptet. I en programartikkel viste kulturlaget til at «fascismens fremmarsj» hadde «aktivisert en reaksjonær front i vårt kulturliv». Svaret måtte være samling av «alle fremskrittsvennlige krefter i én front som ikke er avgrenset til arbeiderbevegelsen».84 I så måte framsto 1938 som nederlagets år. I Spania gikk det mot et uunngåelig nederlag for den republikanske siden i borgerkrigen. München-forliket i september skrinla definitivt alle tanker om en felles internasjonal front mot fascismen, mens den indre utviklingen i Sovjetunionen, som i stor grad var preget av terror og utrenskninger, bidro til at landets rolle som ledende i kampen mot fascismen svant hen.

Håkon Meyer fikk fortsette som sekretær i Folketeaterforeningen. Han beholdt også medlemskapet i Arbeiderpartiet, men befant seg plassert godt på sidelinjen. Like fullt holdt han fram med sin opposisjonelle virksomhet. Etter det tyske angrepet på Norge i april 1940 sto Meyer fram som leder for den såkalte Fagopposisjonen. Dette brakte ham etter hvert inn i et samarbeid med NS-regimet som endte med at han ble dømt for landssvik i 1945.

Oppsummering

Hovedformålet med denne artikkelen har vært å sannsynliggjøre at Sosialistisk Kulturfront oppstod i et samspill mellom innenrikspolitiske forhold og internasjonale impulser, der de ytre faktorene ikke kan ignoreres. Som det er argumentert for ovenfor, kan etableringen av kulturfronten vanskelig forstås fullt ut uten å ta samtidens internasjonale kontekst med i betraktningen. Fronten var en slags særegen norsk versjon av antifascistiske kulturfronter i de andre skandinaviske landene, som igjen var en del av en internasjonal intellektuell strømming som oppsto i takt med den sovjetiske folkefrontpolitikken. Det førte til at kulturfronten fikk den formen som den hadde, med tilslutning fra arbeiderpartifolk og kommunister, og framsto som en antifascistisk organisasjon. Likevel var Sosialistisk Kulturfront distansert fra sovjetisk politikk og sto ikke for noen bokstavtro folkefrontlinje. Håkon Meyers rolle, kombinert med Kommunistpartiets svake posisjon blant norske intellektuelle, kan ha bidratt til det.

Men hvorfor ville arbeiderpartiledelsen, personifisert ved Tranmæl, oppløse kulturfronten? I tråd med det som er påpekt i tidligere forskning, må misnøye med kritikken mot Arbeiderpartiet og regjeringens kulturpolitikk ha vært en utløsende faktor bak oppslagene om «giftplanten». Formålet var å ramme og disiplinere partiledelsens motstandere i den pågående kulturstriden. Arbeiderpartilederens inngrodde antipati mot radikale intellektuelle med borgerlig bakgrunn, som var blitt næret av årelang strid med Mot Dag-miljøet, ble i denne saken sannsynligvis kombinert med ren irritasjon over kritiske og opposisjonelle enkeltpersoner, først og fremst Håkon Meyer.85 Likevel hadde oppgjøret internasjonale assosiasjoner. Ved å stemple motstanderne som «maskerte trotskister», kopierte Tranmæl, som Håkon Meyer riktig bemerket, en uttrykksform som preget de samtidige eksesser mot påståtte statsfiender i Sovjetunionen. Årsaken var sannsynligvis at Tranmæls ordbruk ga en gjenklang av de voldsomme angrepene som ble kringkastet under moskvaprosessene og dermed kunne bidra til å forsterke den ønskede fordømmelsen av Arbeiderpartiets «maskerte trotskister» gjennom en slags synergieffekt.

Sosialistisk Kulturfront var dominert av intellektuelle med tilknytning til Arbeiderpartiet. Det utløste et voksende kontrollbehov. Da mistankene økte om organisert fraksjonsvirksomhet, ville arbeiderpartiledelsen oppløse fronten og erstatte den med en lojal organisasjon, for slik å kunne organisere de sosialistiske intellektuelle under sin faste hånd. I Danmark og Sverige ble kulturfrontene snarere oppfattet som rene folkefrontorganisasjoner. Frontene var på ingen måte nær knyttet til de sosialdemokratiske partiene og hadde således liten betydning for dem. Den danske og svenske kulturfronten var også mer kommunistisk influert, noe som igjen bidro til at disse frontene framsto med en langt mer sovjetvennlig profil enn Sosialistisk Kulturfront.

Synet på Sovjetunionen skapte spenninger i den svenske kulturfronten. Til slutt ble de så sterke at fronten gikk i oppløsning. Bakgrunnen var den tredje moskvaprosessen våren 1938, hvor flere tidligere framtredende bolsjeviker, med Nikolaj Bukharin i spissen, ble dømt til døden. De strenge dommene førte til reaksjoner. En fløy i kulturfronten krevde at fronten skulle vedta en uttalelse mot prosessen, men ble nedstemt. Deretter ble kulturfronten splittet og aktiviteten opphørte.86 Den danske kulturfronten, Frisindet Kulturkamp, holdt det gående fram til ikkeangrepspakten mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i august 1939. Da ble grunnlaget for kommunistenes politikk avgjørende endret, og antifascismen som hadde ligget til grunn for folkefrontlinjen forsvant. Kommunistene hadde ikke lenger bruk for kulturfronten.87 Det viser at internasjonale forhold var avgjørende både for etableringen og opphøret av kulturfrontene i Danmark og Sverige. I Norge var situasjonen en annen. Selv om den norske kulturfronten også kan sies å ha oppstått som del av en generell internasjonal strømning, ble dens virksomhet raskt viklet inn i interne stridigheter i Arbeiderpartiet og gitt innenrikspolitisk betydning. Det ble dens bane.

1Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (heretter Arbark), Ark-1758, Folketeaterforeningen, F 1, Diverse: Lover for Socialistisk Kulturfront.
2Arbeiderbladet 12. og 13. mai 1937.
3Hallgeir Utne Hatlevik, «Kamp og Kultur». Litteraturkritikk og offentlighetssfærer. En analyse av tidsskriftet Kamp og Kultur og den sosialistiske litterære institusjonen i perioden 1933–38, hovedoppgave i norsk, Universitetet i Bergen 1977; «Arbeider-revy», «Kamp og Kultur» og Sosialistisk Kulturfront. 3 forsøk innen den sosialistiske kulturbevegelsen i Norge i 1930-årene, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1979/1, 93–177.
4Kathrine Lund, Kulturfront med nyanser, i Kunst og kultur, nr. 1, Oslo 2010: 24–37; Kathrine Lund, Kunst og Kamp. Sosialistisk Kulturfront, Oslo 2012.
5Per Bjarne Boym, Malarkunsten og arbeidarrørsla i Norge i mellomkrigstida, magisteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Bergen 1974: 87–97; Yngve Finslo, Kulturkamp, sosial organisering og de intellektuelle i 30 åra, i Kontrast, nr. 69, Oslo 1977: 49–59; Terje Skaufjord, Venstreopposisjon i Det norske Arbeiderparti 1933–1940, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1977: 90–92; Yngve Finslo, Kamp og Kultur, i Hans Fredrik Dahl m.fl. (red.), PAX Leksikon, bd. 3, Oslo 1979: 313–314; Halvor Dehli Hersoug, Litt om DNA og kulturspørsmålet i 1930-åra, hovedoppgave i historie, Universitetet i Trondheim 1979: 33–37; Bjørn Sørenssen, «Gryr i Norden». Norsk arbeiderfilm 1928–1940 i internasjonalt perspektiv, hovedoppgave ved Institutt for drama, film og teater, Universitetet i Trondheim 1980: 523–534; Jostein Gripsrud, «La denne vår scene bli flammen …». Perspektiver og praksis i og omkring sosialdemokratiets arbeiderteater ca. 1890–1940, Oslo 1981: 359–366; Arne Kokkvoll, Av og for det arbeidende folk, Oslo 1981: 293–294; Tore Pryser, Klassen og nasjonen 1935–1946, bd. 4 i Arne Kokkvoll og Jakob Sverdrup (red.), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Oslo 1988: 150–158; Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll, Sigurd Evensmo. Alene blant de mange, Oslo 2009: 84–102; Mari Torsdotter Hauge, Kommunismens medløparar? Fem norske venstreintellektuelle og haldningane deira til Sovjetunionen i perioden 1945–1949, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2014: 19–22.
6Folketeaterforeningen var etablert i 1929 for å formidle scenekunst til arbeiderne i Oslo og «skape et fast organisert publikum» for Folketeateret. Reinert Torgeirson, Folketeaterforeningen gjennom 25 år, Oslo 1954: 2.
7Arbeiderbladet, 2. april 1935
8Meyer, Karlsen, Dalgard og Midelfart fortsatte som styremedlemmer. Også Birger Madsen, disponent i Arbeidermagasinet, og skuespillerinnen Agnes Mowinckel gikk inn i styret. Arbeiderbladet, 10. oktober 1935.
9Boym 1974: 87; Lund 2012: 8–9.
10Sosialistisk Kulturfront. Beretning 1935–1936, i Kamp og Kultur nr. 2, 1937.
11Kamp og Kultur, nr. 1, 1935. Bladet ble utgitt av en redaksjonskomité som besto av Per Aamot og Gunnar Hærnes.
12Finslo 1979: 313; Kamp og Kultur 1935–37.
13Foreningen for Sosialistisk Kultur, i Kamp og Kultur nr. 2, 1935: 15; Pryser 1988: 154.
14Sosialistisk Kulturfront. Beretning 1935–1936, i Kamp og Kultur nr. 2, 1937; Kokkvoll 1981: 293–294; Lund 2012: 27.
15Lund 2012: 9.
16Klasse og kulturkamp, Oslo 1935.
17Håkon Meyer, Klasse og kulturkamp, i Klasse og kulturkamp, Oslo 1935: 6.
18Meyer 1935: 14–16.
19Håkon Meyer, Kamp og Kultur, i Kamp og Kultur, nr. 3, 1935: 3.
20Pryser 1988: 154. Det samme er tilfellet hos Hersoug 1979: 33–34.
21Pryser 1988: 144.
22Pryser 1988: 145.
23Hatlevik 1977: 47–48.
24Sigurd Evensmo, Observasjoner, Oslo 1970: 80.
25Olav Dalgard, Samtid. Politikk, kunstliv og kulturkamp i mellomkrigstida, Oslo 1973: 198.
26Dalgard 1973: 202.
27Finslo 1977: 55; Finslo 1979: 313; Lund 2012: 7.
28Pryser 1988: 154.
29Hatlevik 1977: 16.
30Stig Audun Hansen, Otto Luihn og det massive alvor, i Arbeiderhistorie, Oslo 2002: 86–87; Sven G. Holtsmark (red.), Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014, Oslo 2015: 178–179.
31Mezjdunarodnoje obedinenie revoljotsionnykh pisatelej.
32Laura Stern, Western Intellectuals and the Soviet Union, 1920–40, London/New York 2007: 63.
33Luihn oppholdt seg i Sovjetunionen i 1927–28 og 1931–32. Det resulterte i reiseskildringene Sovjetunionen. Oplevelser og inntrykk (1933) og Centralasia under sovjetstjernen (1934). Senere kom Ukraine. På opdagerferd i den tredjestørste Sovjetrepublikk (1936).
34Hatlevik 1977: 21.
35Hansen 2002: 86.
36Pryser 1988: 154.
37Kevin McDermott, Popular Front, i Silvio Pons og Robert Service, A Dictionary of 20th-Century Communism, Oxford 2010: 634.
38Kevin McDermott og Jeremy Agnew, The Comintern. A History of International Communism from Lenin to Stalin, London 1996: 120. DOI: https://doi.org/10.1007/978-1-349-25024-0
39Stern 2006: 68–71, 91.
40Morten Thing, Kommunismens kultur. DKP og de intellektuelle 1918–1960, bd. 1, Århus 1993: 479–485.
41Hvad vil «Frisindet Kulturkamp?», i Kulturkampen, nr. 2, 1935: 4–6.
42Louise Drangel, Den kämpande demokratin. En studie i antinazistisk opinionsrörelse 1935–1945, Stockholm 1976: 14–15; Britt Hultén, Kulturtidskrifter på 30-talet. Nordeuropa, Athenum, Fronten, Karlskrona 1977: 34.
43Kulturfront 1/1936: 4 (redaksjonell leder).
44Nic Hoel, Uppfostran och krigspsykos; Ingjald Nissen, Hur människosjälen fångas; Harald Rue, Social konst. Kulturfront 1/1936.
45Arbetarrörelsens arkiv och bibliotek, 3298/1 Kulturfront, Föreningshandlingar (1936–1937), Protokoll 27.10.1936.
46Social-Demokraten (Stockholm) 27. mai 1935.
47Kulturkampen nr. 3, 1936: 2.
48Michael Denning, The Cultural Front. The Laboring of American Culture in the Twentieth Century, New York 1997.
49Thing 1993: 479.
50Thing 1993: 487.
51Elias Bredsdorff, Revolutionær humanisme. En introduktion til 1930’rnes venstreorienterede kulturtidsskrifter, Odense 1982: 152.
52Drangel 1976: 33; Hultén 1977: 33–34.
53Takk til professor emeritus Terje Halvorsen for å ha påpekt dette.
54Ole Martin Rønning, Communist parties – organisational development and electoral support, i Åsmund Egge og Sven Rybner (red.), Red Star in the North. Communism in the Nordic Countries, Stamsund 2015: 47; NKP, Komintern og folkefrontpolitikken, i Arbeiderhistorie, Oslo 2003: 141–154.
55Einhart Lorenz, Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Oslo 1983: 90–93.
56Trygve Bull, Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1955: 274; Trond Hegna, Min versjon, Oslo 1983: 216–217.
57David Caute, The Fellow-Travellers. A Postscript to Enlightenment, London 1973: 3.
58For eksempel Olav Dalgard og maleren Henrik Sørensen. Holtsmark 2015: 182, 189.
59Oddvar K. Høidal, Trotsky in Norway. Exile, 1935–1937, DeKalb, Illinois 2013: 195–198, 236–238.
60Se for eksempel Arbeideren 19. og 26. februar 1937.
61Håkon Meyer, De unge radikale, i Tiden, nr. 12, Stockholm 1937: 626–627.
62Skaufjord 1977: 176; Høidal 2013: 314.
63G. Dimitrov, Enhet mot fascismen. Foredrag holdt den 2. aug. 1935 på den Kommunistiske Internasjonales 7. kongress i Moskva, Oslo 1936: 17–18, 95–96.
64Geir Bentzen, Ung må han ennu være. Nordahl Grieg, i Arbeiderhistorie, Oslo 2002: 229–30.
65Arne Stai, Norsk kultur og moraldebatt i 1930-årene, Oslo 1954: 26; Kamp og Kultur nr. 2, 1937: 22–23.
66Hatlevik 1977: 38-49; Pryser 1988: 156.
67Høidal 2013: 291–294, 301–303.
68Pryser 1988: 203.
69Oktober, nr. 2, 1937, se leder «1ste mai – 17de mai» og kronikken «Fascistdiktaturet forberedes».
70Arbeiderbladet 12. mai 1937.
71Arbeiderbladet 13. mai 1937.
72Arbeiderbladet 26. mai 1937.
73Hatlevik 1977: 52.
74Hansen 2002: 94.
75Bromark og Tretvoll 2009: 100.
76Folketeaterforeningen. Beretning og regnskap for 1936–37: 3.
77Bromark og Tretvoll 2009: 100.
78Arbark, ARK-1341, Håkon Meyer, B 1, Korrespondanse før 1945, Brev fra Henriksen til Meyer 25. mai 1937.
79Foruten formann Henriksen, sekretær Meyer og Luihn besto styret av Rachel Grepp, Gustav Hammerstrøm, Jørgen Knudsen og Sverre E. Pettersen. Folketeaterforeningen. Beretning og regnskap for 1936–37.
80Arbark, ARK-1758, Folketeaterforeningen, A 1, Protokoll 1927 – 1937.
81Folketeaterforeningen. Beretning og regnskap for 1936–37: 6.
82Som sitert i Pryser 1987: 158.
83Pryser 1987: 158; Bromark og Tretvoll 2009: 103.
84Revy, 1-1938: Program.
85Hatlevik 1977: 51, 55; Pryser 1988: 157; Bromark og Tretvoll 2009: 98–99; Lund 2012: 47–48.
86Ture Nerman, Trots Allt! Minnor och redovisning, Stockholm 1954: 21–22; Drangel 1976: 16–18.
87Thing 1995: 491.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon