Holocaust i Norge åpner med at Bjarte Bruland står utenfor en bokhandel ved Torgalmenningen i Bergen tidlig på 1990-tallet, der han i en kurv på fortauet finner en bok med undertekstene til Claude Lanzmanns film Shoah. Hans hovedfagsoppgave, levert ved Universitetet i Bergen våren 1995, og hans påfølgende arbeid med mindretallets innstilling i spørsmålet om erstatning for inndratt jødisk eiendom under okkupasjonen i NOU 1997:22, var to av flere uttrykk for en ny form for erkjennelse av at folkemordet på Europas jøder også hadde funnet sted i Norge og kunne knyttes til norske borgere.

Brulands bok omhandler forfølgelsene av jødene i Norge under andre verdenskrig. Dette er den største og mest omfattende historiefaglige undersøkelsen av dette temaet til nå. Boka er allerede omtalt som et standardverk både av anmeldere og historikere, og har fått en rekke gode avisanmeldelser. Teksten er strukturert dels kronologisk og dels tematisk. Den er inndelt i ti kapitler som tar for seg aktører, perioden fra invasjonen til september 1942, registrering, deportasjon, flukt, økonomisk likvidasjon og rasepolitikk. Som tittelen viser er det Norge som står i fokus, men Bruland sammenlikner den norske politikken og utviklingen i landet med hendelser i flere andre land, særlig Nederland. Tidsmessig er dette en studie av hendelser under okkupasjonsårene. Det norske samfunnets forhold til Holocaust i ettertid er ikke gjort til et eget tema. Rettsoppgjøret er ikke viet noe eget kapittel, og minnekultur og historiografiske perspektiver opptrer først og fremst som antydninger.

Gjennom flere år har Bruland utarbeidet en database over jøder i Norge gjennom krigsårene. Utgangspunktet var ønsket om å kartlegge samtlige personer i Norge som døde som følge av antijødiske tiltak. Senere er ambisjonen blitt utvidet til å omfatte alle som ble rammet av disse tiltakene. Forfatteren skriver selv at «[a]rbeidet med databasen har vært ytterst tidkrevende og omfattende og er, sammen [med] de kvalitative kildene, en viktig grunnpilar i dette verket.» Bruland har inkludert 2482 personer i databasen. Kartleggingen har oppjustert antallet jøder i Norge ved krigsutbruddet, sammenliknet med rundt 1800 personer i Oskar Mendelsohns Jødenes historie i Norge, bind 2 (1986) og om lag 2100 personer i NOU 1997:22. Hva innebærer dette?

Når antallet jøder i Norge anslås å være om lag 2500, reduserer det den totale prosentmessige andelen jøder som ble deportert fra landet. (Antallet jøder som ble deportert er hos Bruland satt til 776.) Kunngjøringen om stempling av jøders legitimasjonsbevis gikk ut i januar 1942, og jøder i Norge ble pålagt å fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge». Det førte til at rundt 1500 personer ble registrert. Bruland er nøye med å understreke at andelen deporterte blir 53 % dersom en ser på hvor mange av de registrerte som ble anholdt og deportert et drøyt halvår senere. Dette er en høyere prosentandel deporterte enn man har operert med for Norge tidligere, og det er også et høyt tall i internasjonal målestokk (høyere enn Belgia og Frankrike, lavere enn Nederland).

Innledningsvis identifiserer Bruland spørsmålet om hvorfor så mange ble deportert som en hovedproblemstilling. Sammenliknet med andre land utspilte aksjonene i Norge seg over en kort tidsperiode. Bruland mener en lynaksjon var okkupantens ønske, blant annet fordi det hindret motstand mot aksjonene fra den ikke-jødiske befolkningen. Ofrene på sin side, handlet på bakgrunn av sin kunnskap og sine tidligere erfaringer. En stor andel av de jødiske flyktningene som hadde kommet til Norge sent på 1930-tallet – fra tyske og tysk-annekterte områder – lot være å registrere seg tidlig i 1942, og en god del flyktet til Sverige før forfølgelsene tiltok. Blant flyktningene som ble registrert var andelen deporterte 47 %, men prosentandelen for denne gruppa som helhet var altså lavere. Blant jødene som hadde lang botid i Norge, personer som i hovedsak hadde innvandret til landet tidlig på 1900-tallet, men sto uten norsk statsborgerskap ved krigsutbruddet, var det flere som registrerte seg. Dette kan ha hatt å gjøre med deres etablerte kontakt med politi og myndigheter i forbindelse med fornyelse av oppholdstillatelser. 67 % fra denne gruppa ble arrestert og deportert. Fylkesvis er det slik at alle registrerte jøder ble deportert fra Rogaland, Finnmark og Troms, mens Oslo bød på flere muligheter til å stikke seg vekk, gå i dekning og starte en flukt. Dekning og flukt var samtidig avhengig av kontakter i storsamfunnet, og «[m]angelen på kontakter kunne bety forskjellen mellom liv og død i de hektiske dagene i slutten av november 1942».

Den viktigste diskusjonen som foregår i boka er hva det er mulig å si om initiativet til og ansvaret for at Holocaust fant sted også i Norge. Her er det forholdet mellom det norske okkupasjonsregimet og den tyske okkupasjonsmakten som står i sentrum. Det er et betydningsfullt bidrag til feltet når Bruland gjennomgår hendelsene som førte fram til arrestasjonene i oktober og november 1942, samt de store deportasjonene i november 1942 og februar 1943, med det eksplisitte formål å slå fast hvor initiativene kom fra, hvem som fikk ansvar for å gjennomføre tiltakene og hva de ulike involverte visste underveis.

Hvem fattet avgjørelsen om å deportere jødene fra Norge? Det er kapittel seks, med overskriften «ʻDen endelige løsningen’: Jødene deporteres», som diskuterer dette. Kapitlet er nesten 200 sider langt. I begynnelsen skriver Bruland at den grunnleggende tesen er at «løsningen av ʻjødespørsmålet’ i Norge ikke ble gjennomført som direkte resultat av en ordre fra Berlin, men utløst som et resultat av begivenheter og muligheter som åpnet seg i Norge, og på bakgrunn av en utvikling som ble mer og mer tydelig, nemlig at jødene skulle tilintetgjøres.» Om lag 70 sider senere skriver han at «[i]nitiativet til å deportere jødene kom fra de tyske sikkerhetsorganene i Norge, ikke fra Berlin.» Hvorfor vente så lenge med å presisere dette? Men samtidig: er det egentlig snakk om en presisering? Framstillingen er i hovedsak kronologisk strukturert, detaljrik og kildenær. Bruland går til tider forsiktig fram, han modererer og garderer sine utsagn, og leseren kan bli i tvil om hva som egentlig slås fast.

I innledningen skriver Bruland at en hovedhypotese er at «de store aksjonene mot jødene i Norge høsten 1942 var nær koblet til den økende motstanden mot okkupasjonsmakten og Quisling-regimet». Like etter følger det: «[d]enne hypotesen skal ikke forstås slik at ikke aksjonene mot jødene ikke ville funnet sted uansett». Dette er jeg rett og slett usikker på hvordan jeg skal forstå. Har det sneket seg inn et «ikke» for mye? Og er det fortsatt en fruktbar rød tråd eller hypotese etter dette forbeholdet? I Trondheim og Midt-Norge hadde SS-offiseren Gerhard Flesch fra begynnelsen av november 1941 arrestert enkelte jøder og beslaglagt forretninger og privatboliger. Bruland mener at «den egentlige utløsningen av beslutningen» om deportasjon var «den økende motstandsvirksomheten i landet» og unntakstilstanden Terboven innførte i Trøndelag i begynnelsen av oktober 1942, som omfattet arrestasjoner av alle jødiske menn og internering av jødiske kvinner og barn i tre leiligheter med politivakt. «Det var ingen vei tilbake etter Trondheim», skriver han.

Drøftingen av jødeaksjonene i Midt-Norge og mottiltakene mot motstandsarbeidet i distriktet er etter min mening ikke omfattende nok til å kunne fungere som en testing av hypotesen om sammenhengen mellom disse. Hva innebærer det at «jødene ble oppfattet som kjernen i motstanden mot okkupasjonsmakten»? Hvor konkret skal det forstås? Trøndelag var et område med stor strategisk betydning. Men er det grunnlag for å hevde at Flesch og hans medarbeidere mente at faktiske og konkrete jøder spilte en sentral rolle i motstandsarbeidet? Bokas diskusjon av arrestasjonen og henrettelsene av Abel Bernstein, David og Wulf Isaksen, David Wolfsohn og Olav Sverre Benjaminsen i mars 1942 tyder ikke på det. Bernstein og brødrene Isaksen ble sannsynligvis arrestert etter anklage om at en ansatt i David Isaksens butikk hadde lest i en illegal avis. «At endog mistankene mot de fire jødene og deres medsammensvorne ʻkommunist’ var fullstendig meningsløse, er helt sikkert», fastslår Bruland.

«Unntakstilstanden var ikke et påskudd for å arrestere jødene», skriver Bruland, og fortsetter: «Tvert om: Jødene ble oppfattet som kjernen i motstanden mot okkupasjonsmakten. Det var derfor de nå ble tatt. Men å proklamere dette høyt og tydelig var ikke hensiktsmessig for okkupasjonsmakten.» Hvis unntakstilstanden i oktober 1942 ikke var et påskudd, og forbindelsene mellom jøder og illegal virksomhet samtidig var så løse som henrettelsene i mars 1942 tyder på, sitter vi igjen med nasjonalsosialismens fantasi om en grunnleggende og livstruende trussel fra jødene, og et tidspunkt hvor deportasjonene fra Vest-Europa til dødsleirene i øst hadde pågått i flere måneder. Når Bruland skriver at det ikke var noen vei tilbake etter Trondheim, synes det samtidig å være fordi beslagleggelsen av forretninger, formuer, leiligheter og hytter med innbo, samt arrestasjon og internering av jødiske personer hadde skapt en situasjon der jødisk livsgrunnlag på norsk jord var opphørt. Deportasjon ut av landet tvang seg fram som neste skritt.

Brulands drøfting føyer eksempelet Norge inn i rekken av de internasjonale ny-funksjonalistiske studiene fra 1990-tallet og framover, som blant annet utforsker samspillet mellom sentrum og periferi i det tyske nazi-systemet og samarbeidet mellom lokale og tyske aktører. Selv plasserer ikke Bruland seg eksplisitt innenfor noen faglig retning. Han mener registreringen av jødene i Norge tidlig i 1942 var det viktigste anti-jødiske tiltaket i forkant av deportasjonene. Han legger mindre vekt på andre tiltak fra okkupasjonsregimets side, som gjeninnføringen av passusen om jøders adgang til riket i Grunnloven i mars 1942, og justisminister Sverre Riisnæs’ initiativ til å registrere jødisk eiendom høsten 1941. Resultatene denne registreringen brakte var mangelfulle, målt mot registreringen som ble gjennomført et drøyt halvår senere, innvender Bruland. En mer gjennomført funksjonalistisk analyse kunne argumentert for også de mislykkede tiltakenes betydning, nettopp fordi ulike aktørers initiativer skapte en gradvis radikalisering av politikken fram mot en ʻendelig løsning’. I et slikt perspektiv er Riisnæs en sentral aktør på norsk side.

«Jeg tenkte ikke den gangen egentlig over at Holocaust var skjødesløst behandlet i norsk historisk forskningslitteratur», skriver Bruland om sitt første møte med feltet. Han fortsetter: «Jeg merket meg at enkelte historikere muligens hadde en noe ʻunderlig’ innfallsvinkel; at emnet på mange plan ble oppfattet som sekundært.» Hans svar var å gå til arkivet: «Jeg har nærmest vært monomant opptatt av at kildearbeidet skulle være mest mulig gjennomgripende. Etter min oppfatning er dette en av pilarene faglig historisk arbeid bygger på.» Det kan leses som en kritikk av historieskrivningen før 1990. Boka byr på få historiografiske perspektiver, Bruland sier sjelden noe om status på feltet. Det lar seg kanskje forklare i lys av hans egen erfaring som en pioner som startet sitt arbeid i et slags kollektivt nullpunkt. Samtidig rommer feltet nå en rekke arbeider en både kan trekke på, gå i dialog med og være uenig med. I lys av det kan Brulands forord også leses som at han mener at kildearbeid ikke framstår like selvsagt for alle som nå arbeider på feltet.

Tekstens eneste uttalte antagonist er Marte Michelet og hennes bok Den største forbrytelsen, som Bruland gjentatte ganger går i rette med. Han polemiserer også mot uidentifiserte meningsmotstandere, gjennom formuleringer som skaper inntrykk av at han legger seg ut med et feilinformert men samstemt fellesskap. Eksempler på slike utsagn er: «Etter som tiden gikk, fikk jeg også følelsen av at noe manglet i de nye diskusjonene om krigstidens begivenheter, og at komplekse problemstillinger ofte ble forenklet i den offentlige diskursen», «[a]ltfor mange moralske dommer er allerede felt i forbindelse med hjelp til jødene høsten 1942» og «[s]iden har det festet seg et historiesyn der forholdet mellom de forskjellige aktørene er blitt utvisket, og sentrale spørsmål er blitt skjøvet i bakgrunnen». Leseren får ikke identifisert hvilke ordskifter Bruland sikter til, eller hvilke konkrete meningsmotstandere han mener å stå overfor. Et annet eksempel er dette: «Det finnes kilder som tyder på at det verken var Quisling eller hans ministre som i siste instans ga ordre om aksjonen. Dersom denne kjennsgjerningen [sic] skulle virke overraskende på noen – eller til og med opprørende – er det å bemerke at Quisling-regimet på mer enn én måte var et typisk kollaborasjonsregime.» Når det finnes slike kilder, er det synd at setningen ikke følges av en fotnote med referanse til dem.

Flukten til Sverige, og de etablerte motstandsorganisasjonenes innsats, ble et diskusjonstema i kjølvannet av Marte Michelets bok. Hvor mange jøder ble varslet om de kommende aksjonene? Hadde det vært mulig å gjøre mer fra ikke-jødisk hold? I hvilken grad stilte de ulike motstandsorganisasjonene sine eksportapparater til rådighet? Jeg skulle gjerne sett at Bruland hadde kildereferanser til utsagn som ligger tett på tidligere framstillinger av temaet, som: «I Oslo var de to spontane varslingsaksjonene gjennomført på en slik måte at vi må tro at det store flertallet av jøder faktisk ble varslet» og «[f]or jødene som ble advart – og spesielt i Oslo var det de fleste – oppsto nå et vanskelig dilemma». Det er ikke opplagt at de kildebelagte eksemplene i teksten gir grunnlag for å fastslå omfanget av varslingen.

Bruland gir ingen inngående presentasjon av hvilke arkiver han har gått gjennom systematisk, og skriver heller ikke noe om hvilke arkiver han ikke har undersøkt. Appendiks to, «Database over jøder i Norge 1939–1945», omhandler databasen han har utarbeidet. Teksten redegjør primært for kildegrunnlaget for databasen, og sier lite om avveiningene Bruland har gjort underveis i arbeidet med denne. «Dette var en betydelig oppgave», skriver han om å gjennomgå dokumentasjon knyttet til jøder som flyktet til Sverige, «for mange av dem som flyktet var ikke registrert som jøder, og listeføringen i Sverige var ikke basert på nazistenes rasekriterier». Bruland har som nevnt inkludert 2482 personer i databasen. Antallet jøder regimet fikk kjennskap til gjennom registreringen tidlig i 1942 var om lag 1500. I tillegg hadde de tyske og norske aktørene egne kartotek og lister. Anslaget over antall jøder i Norge var 2100 før Holocaust i Norge. Bruland har altså identifisert om lag 400 flere jøder. 13 av personene han har inkludert betegner han som «usikre innføringer», men han forklarer ikke hva som gjør dem usikre. Det fortjenestefulle og omfangsrike empiriske arbeidet databasen bygger på, avhenger samtidig av de teoretiske premissene som ligger til grunn. Hvordan har Bruland selv gått fram i arbeidet med å identifisere individer som skal med i databasen, hvordan har han avgjort hvem som skal telles med som ʻjøde’? Hva var en ʻjøde’ under okkupasjonen? Hva er en ʻjøde’ for den som undersøker dette historiske feltet? Det problematiske i å videreføre nasjonalsosialistenes kategorier er opplagt, men det ligger også andre avveininger her. Det er en grunnlagsproblematikk knyttet til databasen og våre begreper og kategorier som fortjener en bredere diskusjon.