I 1804 ble Hans Nielsen Hauge assosiert med «hin Muhamedaner Abdul Vechab», stifter av wahhabismen, en islamsk retning som i nyere tid er forbundet med salafisme og radikal islam. Datidens hegemoniske bilde av wahhabismen var et resultat av bevegelsens politiske og ideologiske trussel mot det osmanske riket og anti-wahhabiske forestillinger skapt innen en osmansk kontekst. Forfatteren diskuterer hvordan forestillinger om wahhabismen sirkulerte innen et europeisk-orientalsk informasjonsnettverk som også den skandinaviske offentligheten var en del av. På den måten kunne osmanske anti-wahhabiske skremmebilder mer eller mindre samtidig gjenskapes i Skandinavia, og aktiveres som virksomme representasjoner av Hauge i en luthersk religiøs-politisk kontekst. Det har også relevans for en forståelse av hvordan forestillinger om «andre» skapes og sirkuleres mer allment.