Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«… uden Hensyn til Forældrenes Villie». Om vergerådslovens pedagogikk i et foreldrerettsperspektiv

«…. without Consideration for the Parents’ Volition»
Dr.philos. 1995.

Professor emeritus, NLA Høgskolen i Bergen.

Ph.d. 2009 og dr.philos. 2014.


Førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk, Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Lov om Behandling af forsømte Børn af 6te Juni 1896 er et velkjent aktstykke i europeisk sosialhjelpshistorie, hvor Norge fikk lovfestet et offentlig barnevern med myndighet til å gripe inn i familier ved foreldresvikt. Lovens bakgrunn, intensjoner og virkningshistorie er kjent fra tidligere forskning, uten at foreldrerettsperspektivet har vært gjenstand for undersøkelse. Denne artikkelen drøfter forholdet mellom foreldrerett og samfunnsmakt i sosialpolitikken. I Stortinget ble det reist kritiske spørsmål til om foreldreretten var tilstrekkelig ivaretatt, om premisser for inngripen i familieinstitusjonen, og om kvaliteter ved alternative oppdragelsesinstitusjoner. Bak kritikken lå liberale verdier og et ønske om å beskytte familier mot urettmessig maktbruk. Ordskiftet om foreldreretten fikk ikke konsekvenser for lovutformingen, men gir innsikter om samfunnselitens forståelse av forholdet mellom barn, foreldre og samfunn omkring århundreskiftet.

Nøkkelord: Vergerådsloven, foreldrerett, forsømte barn, Bernhard Getz.

The Act for the Protection of Neglected Children of 6 June 1896, in which Norway introduced statutory public child protection services with the authority to intervene in families in cases of parental neglect, is a well-known document in the history of European social assistance. The background, intentions and effects of the act through history are known from previous research, but without any examination of the parental rights perspective. This article discusses the relationship between parental rights and societal authority in social policy. In the Storting, critical questions were raised as to whether parental rights had been sufficiently safeguarded, about the criteria for intervention in the family institution and the qualities of alternative childcare institutions. This criticism was based on liberal values and a desire to protect families against unlawful coercion. The debate on parental rights did not influence the design of the act, but provides insight into the social elite’s notions of the relationship between children, parents and society at the turn of the century.

Keywords: The Child Protection Act, parental rights, neglected children, Bernhard Getz.

Innledning

Parallelt med utvikling av en offentlig allmueskole på 1800-tallet, med bygging av fastskoler hvor skolefravær ble møysommelig protokollført, utviklet det seg en forståelse blant den norske eliten om at familien tross alt var samfunnets primære oppdragelses- og undervisningsinstitusjon. Det lå ikke bare til foreldres rett å sørge for egne barns behov for omsorg, oppdragelse og undervisning; det var også deres plikt. Skolelovgivningen la til rette for en omfattende foreldremyndighet, også ved spørsmål om kvaliteter ved barns oppvekst. Hjemmeundervisning som et alternativ til den offentlige skolen ble lovregulert, og skoleopplæringen skulle ikke være i strid med foreldrenes religiøse overbevisning. Bak politikken lå oppfatninger om at det fra naturens side lå i selve foreldre–barn-relasjonen at det pedagogiske primatet hørte hjemme hos foreldrene.1

I løpet av 1800-tallet var det samtidig en økende oppmerksomhet om at barn som hadde særlig vanskelige hjemmeforhold, som ikke ble fulgt opp av sine foreldre og som uteble fra elementærskolen, var berettiget til støtte fra samfunnet. Barndomshistorikere har kunnet konkludere med at barn mot slutten av århundret, «på område etter område», ble forstått som en egen gruppe mennesker med særlige behov for omsorg og beskyttelse.2 I den samme skolelovgivningen som styrket foreldremyndigheten, presenterte den norske stat seg som en representant for fellesskapets interesser ved å nedfelle premisser for hvordan samfunnet kunne gripe inn i familieinstitusjonen, tvangsflytte barn til nye familier/institusjoner og om nødvendig legge beslag på foreldreretten i tilfeller hvor foreldreplikten ble forsømt.3 Slik hadde skolelovgivningen både en familiepolitisk og sosialpolitisk funksjon, og slik peker den frem mot Lov om Behandling af forsømte Børn af 6te Juni 1896.4

Selv om det offentliges ansvar for sosialhjelp var under utbygging i en rekke europeiske land, var loven av 1896 banebrytende. Med Reformatory School Act fra 1854 og Industrial Schools Act fra 1857 etablerte riktignok England institusjonstiltak med barnevern som siktemål, rettet mot unge lovbrytere og fattige og forsømte barn. Institusjonene var underlagt offentlige godkjenningsordninger, men noe rent statlig barnevern ble ikke lovregulert. Først ved århundreskiftet ble barnevern i England, som i Frankrike og Tyskland, et statlig ansvarsfelt.5 I nordisk sammenheng, og inspirert av den norske 1896-loven, fikk Sverige sin Lag angående sedligt försummade och vanartede barn i 1902, og tre år senere kom Lov om behandling af forbryderske og forsømte børn og unge personer i Danmark.

Sosialhjelpen på barnevernsfeltet i Norge skulle organiseres gjennom kommunale «Værgeraad» med myndighet til å gripe inn ved foreldresvikt.6 Herav følger at loven ofte omtales som vergerådsloven. Lovens bakgrunn, innhold og virkningshistorie er kjent fra tidligere forskning, primært ved drøftinger av hovedlinjer i sosialpolitikkens historie. Gjennomgående behandles den uten at foreldrerettperspektivet drøftes.7 Tove Stang Dahls studie Barnevern og samfunnsvern fra 1978 er fremdeles det største arbeidet på feltet. Dahl finner at foreldreretten var et aktuelt tema i Stortinget,8 men forholder seg i all hovedsak til kriminalpolitiske perspektiver.9 Utdanningshistorikerne Harald Thuen10 og Edvard Befring11 har sett nærmere på redningsinstitusjoner som vokste frem i Europa fra tidlig på 1800-tallet, men også her uten at foreldrerettsspørsmålet knyttet til vergerådsloven blir undersøkt. Også barndomshistorikere har identifisert foreldreretten og foreldreplikten som to viktige størrelser ved spørsmål om hvor langt det offentlige kunne gå i å blande seg inn i familieinstitusjonen, uten at begrepene og forhold ved dem klargjøres.12

I denne artikkelen vil vi undersøke samfunnselitens forståelse av foreldreretten slik den kom til uttrykk i den lovforberedende behandlingen og i selve loven. Foreldrerettsbegrepet hadde ingen klar juridisk bestemmelse på 1800-tallet. Heller ikke var det knyttet teoretiske konstruksjoner til begrepet. Etter en systematisk analyse av kommisjonsarbeid, lovutkast og stortingsforhandlinger, finner vi brukt fem ord og uttrykk som ut fra sin sammenheng står i klar relasjon til foreldrerettsbegrepet: «Forældremyndigheden», «Opdragelsesretten», «Ret til at sørge for Barnets Person», «Myndighed over Barnets Person» og «Forældrenes Ret».13 Drøftingen vil ikke bare kunne kaste lys over vergerådsloven som aktstykke. Den vil også kunne danne grunnlag for forståelse av historiske beveggrunner bak barnevernspolitikken i etterkrigs-Norge, hvor tidligere forskning i liten grad har knyttet an til foreldrerettsspørsmålet ved behandling av vergerådsloven.14 Diskusjonen om hvor langt inn i private hjem det offentlige kunne tillate seg å gripe, ble dessuten drøftet i Stortinget innen flere felt, eksempelvis ved utvikling av helsevesenet i forbindelse med innføringen av Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme av 8. mai 1900.15 Av smittehensyn ble det åpnet for å bruke tvang overfor tuberkuløse mennesker og deres familier. Ved å sammenholde drøftingen av vergerådslovens pedagogikk med andre saksfelt, vil maktrelasjoner mellom samfunn, foreldre og barn også kunne sees mer allment.16

Av primærkilder legges det vekt på offentlige og private utredninger og innstillinger, dokumenter fra kriminalistenes møtevirksomhet, forhandlinger i Stortinget og aktuelle lover. Stats- og justisminister Georg Francis Hagerup (H) og riksadvokat Bernhard Getz (H) sine standpunkt knyttet til foreldreretten drøftes opp mot ordskifte om saken i Stortinget, blant kriminalister og skolefolk. Getz’ Udkast til Lov om sædeligt forkomne og vanvyrdede Børns Behandling med Motiver fra 1892 var til debatt i Stortinget en rekke ganger,17 og det ble forelagt samtlige kommunestyrer og amtsting for uttalelse.18 Foreldrerettens stilling i praksis og lovanvendelsen i de aktuelle vergerådene i bygd og by ligger utenfor undersøkelsesfeltet. Her finnes det en relativt stor forskningsproduksjon.19

Innledningsvis følger en fremstilling av vergerådslovens pedagogiske motiver, sanksjonsmidler ved foreldresvikt og midlenes rasjonale. Vi vil klargjøre hvordan loven forholdt seg til oppdragelsesfeltet, som normalt var familiens ansvar forankret i foreldreplikten, og vi vil identifisere begrunnelser for at foreldreretten kunne fratas personer. Mot denne bakgrunn undersøkes hvordan sosialpolitiske premissleverandører begrunnet samfunnets oppgave som barns verge ved foreldresvikt på den ene siden, og hensynet til foreldres retter på den andre. Familieinstitusjonens plass i samfunnet drøftes, og vi vil se kritisk på motivforklaringer knyttet til vergerådslovens sosialpolitiske funksjon.

Vergerådslovens pedagogiske motiver og sanksjonsmidler

Lov om Behandling af forsømte Børn (1896) kom som et tillegg til en Almindelig borgerlig Straffelov som var under utvikling midt på 1880-tallet.20 Likevel var ikke loven en tradisjonell straffelov. Forvaltningen ble lagt til Kirkedepartementet, ikke Justisdepartementet, og da loven skulle iverksettes høsten 1900, var Kirkedepartementet opptatt av dens forebyggende motiv. Vergerådene ble bedt om å ta hånd om barn og unge som «endnu ikke er kommen saavidt, men som kan befrygtes at ville blive Forbrydere, om de ikke i tide bringes i bedre Forhold».21 Loven var også mer pedagogisk enn strafferettslig innrettet, idet saksbehandlingen vedrørende forbryterske barn ble flyttet ut av domstolene og barn ut av fengslene. Den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Barn under 14 år som begikk lovbrudd skulle gis oppdragelse, ikke straff. Barn mellom 14 og 16 år kunne fortsatt straffes, men loven åpnet for å bortplassere dem fra sine hjem til offentlige institusjoner med oppdragelse som siktemål.22

Ordningen med tukthus i Norge på 1700-tallet, hvor barn og unge kunne plasseres sammen med soningsfanger, svarer til en storstilt utbygging av straffeanstalter ellers i Europa. Ved unionsoppløsningen i 1814 fantes det ikke noe offentlig alternativ til tukthus for unge lovbrytere i Norge. Den kriminelle lavalderen var 10 år, den laveste i Europa. Straffeloven av 1842 innførte begrenset straffansvar for barn under 15 år,23 fattiglovene av 1845 avviklet så tukthusene til fordel for redningsanstalter for utsatte barn og unge, og det ble formalisert ordninger med tilsynsmenn som skulle påse at «forsømte», «fortabte» og «moralskt fordærvede» fikk «Forpleining og Opdragelse».24 Når så den etterfølgende straffeloven av 1874 åpnet for å idømme barn opphold i oppdragelsesanstalter i stedet for fengsel,25 og straffeprosessloven av 1887 åpnet for at påtalemyndighetene kunne unnlate å rette tiltale mot barn som var under oppdragelsestiltak «eller paa anden lignende Maade søges forbedret»,26 ligger konklusjonen i dagen: Vergerådslovens pedagogikk var en del av en langvarig modernisering av både sosialpolitikken og strafferetten.

Denne moderniseringspolitikken var et europeisk utviklingstrekk. Midt på 1800-tallet ble kriminalitetens årsaker stadig drøftet i Europa. Mens kriminalister i Italia og Frankrike pekte på deterministiske og arvelige forklaringsmodeller, målbar Tyskland og skandinaviske land sosiale faktorer som kriminalitetens årsaker.27 Ideer om sosiale årsaker til kriminalitet åpnet opp for nytenkning om hjelpetiltak. For Norges del var tanken at kommunale vergeråd kunne ta hånd om unge som hadde havnet på forbryterbanen, gjort «Vanvyrd vidnede handling», var blitt mishandlet, som sto i fare for å bli «sædeligt fordærvet» på grunn av foreldres «Lastefuldhed eller Forsømmelighed», eller som mer generelt hadde vist «slet Opførsel» eller «andre mislige Forhold».28 Som mildere sanksjonsmidler kunne det gis advarsler og formaninger om bedring, så vel til barn som til deres foreldre. Rådene kunne plassere barn i fosterhjem eller i barnehjem, dømme til opphold i tvangsskoler, et vanlig (mildere) barnehjem eller et særlig (strengere) skolehjem, alt etter hvor gamle og «fordervede» barna var.29 Vergerådene hadde stort handlingsrom. Karl Eugen Holtan, formann i Kristiania vergeråd, sa det slik få år etter at loven var trådt i kraft: «Værgeraadets Magt er meget stor. Det har Ret til at tage Barn fra sine Forældre (…) mod disses Vilje og til at anbringe det hos andre til Opdragelse».30

De fleste vergerådsbarna ble fosterbarn, ikke skolehjemsbarn.31 Dette var en ønsket praksis. I 1915 ble nedre aldersgrense for å bli sendt på skolehjem flyttet fra 6 til 9 år.32 Det var flere grunner til dette. De særlige skolehjemmene fikk et dårlig rykte ut etter 1900-tallet da det kom frem at barn fikk en inhuman behandling. Dessuten var Ragnar Vogt, fra 1915 landets første professor i psykiatri, allerede i 1909 kommet til at halvparten av barna under det offentliges omsorg var «psykisk abnorme». Dette viste et presserende behov for annen plassering for flere av dem, særlig de yngste, for utbygging av tilbud for barnepsykiatri og for psykiatrisk hjelp ved skolehjemmene. Gjennom komitéarbeid og stortingsarbeid ble en rekke signaler gitt som nok kom til å endre oppfølgingen av skolehjemmene. I tillegg til ønsket om psykiatrisk hjelp, kom også ønsket om å gå over fra kasernesystem til mindre boenheter, det ble tatt til orde for en bedre opplæring av skolehjemslærere, og en ble opptatt av å begrense oppholdet i skolehjem i tid.33

Bak den samlede sosialpolitikken var en stor tro på hva gode oppvekstforhold for utsatte barn kunne føre til av livsforvandling. Sterke humanistiske strømninger i Europa sist på 1800-tallet så med optimisme på menneskers utviklingsmuligheter om bare omsorgen og oppdragelsen holdt mål. Følgende utsagn fra den norske Kriminalistforeningens behandling av Getz’ lovutkast i 1892 illustrerer dette:

Mennesket er, hvad det ved Opdragelsen gjøres til. Og Erfaring lærer, at ethvert normalt Barn er istand til under almindelige Forhold at opdrages til et sædeligt Gjennemsnitsniveau, der er tilstrækkeligt til i det borgerlige Samfund at føre en ustraffelig Vandel.34

Idégrunnlaget bak danningsoptimismen kan for øvrig føres tilbake til renessansehumanismen fra begynnelsen av 1400-tallet og fremover, hvor troen på individets iboende verdighet – kunnskapen og fornuften – ble styrket i overgangen mellom middelalderen og den nye tid, og hvor frykten for galskap og ondskap samtidig avtok.35 Vi skal nå undersøke hvordan den norske samfunnseliten forholdt seg til foreldreretten sist på 1800-tallet, som med grunnlag i vergerådslovens pedagogikk og en tradisjonsrik optimisme på oppdragelsens livsforvandlende kraft ble satt i spill.

Vergerådsloven og foreldreretten

Høsten 1895 ble Francis Hagerup (H) sjef for en koalisjonsregjering utgått fra Høyre, Moderate Venstre og Venstre. Hagerup var som Getz høyremann, jurist og en typisk representant for embetsmannskulturen.36 I Stortinget hadde Getz’ lovforslag hele Høyre bak seg. Dahl mener at lovutkastet uansett ikke skapte klare politiske skillelinjer, om vi ser bort spørsmål om vergerådets sammensetning. Hun viser til at moderniseringen av strafferetten i hovedsak var en juridisk ekspertsak.37

Det er rimelig å si at forslaget til vergerådslov mer var en sak for kriminalistene enn for partipolitikken. Hagerup og Getz sluttet seg begge til Internationale Kriminalistische Vereinigung, hvor dommere og strafferettsprofessorer arbeidet for revisjon av strafferettslige systemer i Europa.38 Likevel var det politisk debatt i Stortinget om vergerådslovens innhold i et foreldrerettperspektiv. Ordskiftet kan tjene som eksempler på hvordan samfunnseliten forholdt seg til familieinstitusjonen og foreldreretten.

«… så kan der skrides ind»

Da kriminalistforeningen var samlet høsten 1892 for å drøfte Getz’ lovforslag, gjorde Hagerup oppmerksom på at forslaget klart åpnet opp for at statsmakten kunne «berøve Forældre deres Børn», og det i «ethvert Tilfælde, hvor Forholdene i Hjemmet ikke byder Garanti for en sædelig Opdragelse».39 I Stortinget noen år senere argumenterte Hagerup for at det var nødvendig, ja nærmest selvsagt, at statsmakten måtte kunne stå for «Ophævelsen af Forældremyndigheden». Hagerup sa det slik:

[…] naar Indehaveren af Forældremyndigheden ved Misbrug af sin Ret til at sørge for Barnets Person, i Særdeleshed ved Misbrug af Opdragelsesretten, eller ved at forsømme Barnet, udsetter dets sjælelige eller legemlige Vel for Fare, så kan der skrides ind.40

Getz’ motiver var primært å modernisere straffepolitikken, ikke å juridisk klargjøre foreldrerettsprisipper. Samtidig måtte Getz forholde seg til spørsmål om foreldrerett og samfunnsmakt. Han mente at samfunnet i utgangspunktet måtte ha alle fullmakter til å kunne gripe inn i familieinstitusjonen. Som Hagerup erkjente han at forslaget til vergerådslov medførte at samfunnet fikk «meget stor Magt ligeoverfor Forældrene».41 Getz så at det var prinsipielt utfordrende at man «uden Hensyn til Forældrenes Villie» flyttet barn ut av sine hjem og over til fremmede familier, eller til offentlige oppdragelsesinstiusjoner. I slike tilfeller fratok man foreldrenes «Myndighed over Barnets Person». Likevel, dette kunne forsvares. Getz viste til lignende fransk og engelsk lovgivning. Dessuten mente han at det knapt fantes noe «saa fordærveligt for Bæstræbelserne for at bringe Børnene over i en ny Gjænge som Paavirkningen af slette Forældre». Målet om å føre utsatte barn over i «ny Gjænge» trumfet foreldreretten.42 Samlet sett mente Getz i 1892 at samfunnet gjennom vergerådsordningen sto bedre rustet til å gripe inn overfor foreldre som ikke gav barna sine god nok omsorg og oppdragelse sammenlignet med tidligere ordninger. Getz argumenterte for vergerådsordningen, til erstatning for domstolene, ut fra at mens domstolene var innrettet for å føre bevis ut fra juridiske spilleregler, lå det til barnevernssakenes vesen at det var mer formålstjenlig med helhetlige vurderinger av kvaliteter ved barn–foreldre-relasjoner.43

På grunnlag av juridiske vurderinger, oppfatninger om den allmenne folkemening og ideer om konsekvenser av foreldresvikt, etablerte altså Hagerup og Getz sine begrunnelser for at det kunne «skrides ind», uten at verken foreldrerett og foreldreplikt i seg selv var to klare juridiske begreper. De hadde rett i at en lovregulering på dette feltet ikke var nytt. Går vi til gjeldende lovverk, kunne domstolene med grunnlag i straffeloven av 1874 bestemme at barn skulle tas fra sine foreldre,44 og med grunnlag i skolelovene av 1889 kunne skolestyret forlange at fattigkommisjonen tok hånd om forsømte barn ved å få dem «anbragt saaledes, at der samvittighetsfuldt blir drat Omsorg for dets Opdragelse».45 Vi finner at det offentliges rett til å gripe inn i familieinstitusjonen var klarere formulert i skolelovene enn i fattiglovene, og klarere formulert i Getz’ utkast til vergerådslov enn i skolelovene. I det vergerådslovsforslaget Stortinget skulle ta stilling til, lå det altså et ønske om å flytte saksbehandlingen over fra ulike lovgivningsfelt til et eget råd som bare forholdt seg til én lov.

Det kan diskuteres hvor klart fremme barnevernmotivet var. Getz og Hagerup så nok en mulighet til å vektlegge samfunnsvernet rimelig sterkt, om ikke sterkere enn barnevernet. Fra omkring 1860 og fremover var det en sterk økning i kriminalitet hos barn og unge under 20 år. Vergerådslovens forebyggende intensjoner kan leses inn i denne sammenhengen, slik det også argumenteres for i tidligere historieforskning.46 Likevel blir samfunnsvernperspektivet for snevert om man ikke ser det i sammenheng med en ønsket segregeringspolitikk, eller utskilling, innen flere samfunnsområder, som igjen dannet grunnlag for det kunne «skrides ind» i familieinstitusjonen. Det kan argumenteres for at segregeringshensynet ble forstått som både barnets rett og samfunnets behov, og at det slik ble etablert et bindeledd mellom vergerådslovens samfunnsvern og barnevern som er underkommunisert i tidligere sosialpolitisk historieforskning.

Getz ønsket med sitt lovutkast av 1892 utvilsomt å etablere et samfunnsvern som trumfet foreldreretten. Dette kommer frem idet han tilla vergerådene å ta hånd om barn og unge som det var grunn til å tro at kunne «falde Samfundet til Byrde».47 Under forhandlingene ved Den norske Kriminalistforeningens tredje møte et par år senere, utdypet Getz sin forståelse av samfunnsvern ved å presisere at det var viktig å lokalisere hvor selve «Smittestoffet» befant seg, altså røttene til sosiale utfordringer. Dette «Smittestoffet» fant Getz i familiers «Vanvyrd af Børn», og han så et årsaksforhold mellom «Vanvyrd af Børn» og «Forbryterskheden».48 Dermed fulgte det logisk at skulle man beskytte samfunnet, måtte foreldre som drev, eller oppdro til, kriminalitet, lediggang og umoral skilles fra sine barn, de utsatte barna måtte skilles fra andre barn og fra samfunnet for øvrig, og alt ut fra forestillinger om «Smittestoffet».49 Nettopp forestillingen om «smitte» var et sentralt begrep i ordskiftet frem mot loven av 1896. Ut fra dette kunne en kanskje se hensikten bak tiltakene som forebyggende. Barn måtte isoleres fra smittekilden. Også i den vedtatte vergerådsloven ble en slik segregering forstått som nødvendig. Bak barn og unge som ble forsømte, som drev med kriminalitet og/eller som gikk ledige uten arbeid, måtte det ligge en form for moralsk svikt, et sedelig forderv, synes man å ha ment. Dette kunne slå ut på flere måter. Det kunne være til stede som umaskert moralsk «forderv», eller det kunne vise seg i «deslige», i «Vanvyrd vidnede handling», eller i «slet Opførsel».50

Skolefolk applauderte Getz’ lovutkast nettopp med grunnlag i segregeringsperspektivet og smittehensynet. Allerede tidlig på 1870-tallet løftet skolefolk frem synspunkt om at skolen burde få etablert ordninger for utskilling av barn som «oppførte seg så slett at de representerte en fare for andre barn».51 Med vergerådsloven ble det enklere å skape en god folkeskole uten «sædeligt Smitstof» fra vanskeligstilte barn, for å sitere skolebestyrer Peter Voss. Skulle folkeskolereformene av 1889 lykkes – med mål om en «Fællesskole for alle Samfundsklassers Børn» – var det, slik Voss så det, nødvendig å skille ut elever som ikke passet inn. Ellers ville ikke borgerskapet sende barna sine til folkeskolen.52

For abnorme barn ble en slik utskilling vedtatt i 1881.53 For andre barn ble det ført inn segregasjonsparagrafer i folkeskolelovene, hvor det ble definert tre grupper som kunne skilles ut: De som «formedelst aandelig eller legemlig Mangel ikke kan følge med i Undervisningen», de som «lider af smitsom Sygdom eller andet legemligt Onde, der kan befrygtes at ville udøve skadelig Virkning paa de øvrige Skolebørn», og de som «viser saa slet Opførsel, at de øvrige Skolebørn derved udsættes for skadelig Paavirkning». Det siste utskillingskriteriet svarer til de senere vergerådsmotivene om å få på plass et lovverk som også kunne beskytte skolebarn fra «skadelig Paavirkning».54 Kanskje måtte altså en utskilling av vanskeligstilte barn og unge tåles om foreldre med høyere sosial status skulle være villige til å sende barna til den offentlige skolen.55 I så fall måtte dette i hovedsak være en sak for byene. Dette kan reise spørsmålet om hvorvidt landsstatistikkens store tall når det gjelder antall vergerådssaker i byene, særlig i Kristiania og Bergen,56 henger sammen med at en kollisjon mellom ulike grupper/klasses normer var kraftigere der enn i landsskolen. Utfordringen for skolestyrene før vergerådsloven var at selv om det var lovhjemmel for å skille ut barn fra den offentlige skolen, så fantes det praktisk talt ikke tilstrekkelig med alternative ordninger for undervisning for utskilte barn. Dermed blir foreldrettsspørsmålets kompleksitet tydelig, idet muligheten for at det fra samfunnets side kunne «skrides ind» ved foreldresvikt, handlet om både barnevern og samfunnsvern, om å forhindre «smitte», og om å sørge for utvikling av en god skole i kjølvannet av folkeskolelovene.

Det er åpenbart at vergerådsloven allerede før den ble vedtatt ble ansett som en lov som primært gjaldt lavere sosiale lag. Den store majoriteten av foreldrene til vergerådsbarna tilhørte arbeiderklassen. Mot foreldrenes vilje ble barn omplasserte, også på grunn av fattigdom alene.57 Loven var slik en klasselov i både intensjon og praksis. Først med en ny barnevernslov i 1953 var ikke fattigdom lenger et legitimt kriterium for bortplassering. Økonomiske støttetiltak og ordninger med tilsyn skulle nå bidra til at barn i større grad kunne vokse opp hos sine foreldre.58

«… betrygge Forældrenes Ret»

Slik Justisdepartementet så det, var foreldreretten godt ivaretatt i vergerådsloven. Departementet presiserte eksplisitt i odelstingsproposisjonen at loven var bevisst utformet med tanke på å «betrygge Forældrenes Ret». Den sørget for at «ingen Beslutning i Sagen kan fatte[s], uden at Forældrene har havt fuld Adgang til at forsvare sin Sag og fremføre, hvad de i saa Henseende finder paakrævet». Vergerådene skulle settes sammen etter grundige kompetansekriterier, og en eventuell «Beslutning om Bortsettelse» forutsatte et flertall av rådsmedlemmenes tilslutning.59

Getz mente også at ordning med egne komiteer med retningslinjer for saksbehandling ville være godt rustet til å foreta vurderinger av om barn og foreldre skulle tvinges til å skilles, også med tanke på å ivareta foreldrenes interesser. Getz var opptatt av at vergerådene ga foreldrene reelle muligheter til å presentere sin sak, om de ville motsi seg at barna ble tatt fra dem.60 Dette var viktig for ham, fordi vergerådene i praksis ville kunne fatte avgjørelser «mod Forældrenes Villie». For å unngå en «vaklende» saksbehandling, måtte vergerådene ikke bare ha faglig og saklig kunnskap, men også lokalt kjennskap gjennom personer «hvis Kald særlig bringer dem i Berørelse med Befolkningens brede og underste Lag». Det vil si personer som kunne identifisere seg med og som kjente til foreldrenes situasjon.61 Dette var Getz’ måte å ivareta foreldreretten på, noen år senere altså støttet av Justisdepartementet og brakt videre til Stortinget.

Samtidig unnlot Getz å gå inn i noen mer prinsipiell drøfting av forholdet mellom foreldrerett og samfunnsmakt. Getz mente tydeligvis at dette ikke var nødvendig, ettersom han kunne vise til at «en overflømmende Litteratur» og «de sagkyndigste Enkeltmænd» var opptatt av «Forbryderskhedens Formindskelse» gjennom å få på plass en effektiv barneforsorg med klare sanksjonsmuligheter. Dette var etter Getz’ syn opplagt en samfunnsoppgave: «Samfundet […] maa energisk og systematisk skride ind til Beskyttelse af Børnene mod den Fordærvelse, som ofte Forældrenes Laster eller mere eller mindre uforskyldt Elendighed fremkalder».62 Språkbruken er interessant. Getz talte om «Forbryderskheden» som en størrelse som kunne forminskes. Det er noe uklart hva han sikter til, men det synes ut fra sammenhengen å gå på barns «Fordærvelse», i neste omgang «Samfundets Byrde» av «arbeidsskye Dagdrivere, Forbrydere og Straffanger». Og bak det hele fant han «Forældrenes Laster». I så fall følger det logisk at det kreves adskillelse mellom lastefulle foreldre og barn for å kunne forebygge og dermed redusere kriminalitet i samfunnet.63 Her finner vi trolig nøkkelen til forståelse av at Getz ikke så det som nødvendig å gå mer prinsipielt inn i en drøfting av forholdet mellom foreldrerett og samfunnsmakt.

Kritiske perspektiver om samfunnsmakt og foreldrerett

Forståelsen av at vergerådsloven styrket foreldreretten er rimelig, om vi ser loven i lys av tidligere og gjeldende lover på skole- og fattigfeltet. Til forskjell fra annen lovgivning skulle foreldre nå få mulighet til å uttale seg skriftlig eller muntlig om sin sak. Med loven i hånd kunne de kreve å få være til stede under selve vergerådsforhandlingene, og til sist hadde foreldre mulighet til å anke utfallet av en sak til departementet.64 Likevel var ikke alle på Stortinget like overbevist om at foreldreretten var tilstrekkelig ivaretatt.

«… meget farligt for mangen en Familie at leve i vore Byer og vore Bygder»

Riksadvokat og venstremann Harald Smedal uttrykte i Stortinget at samfunnets «Indgriben» i visse tilfeller ville kunne «stride mod Opdragelsens eget Øiemed». Argumentasjonen var at «en endog blot nogenlunde god Opdragelse i Barnets egen Familie altid vil være bedre for Barnet og dets Fremtid end en aldrig saa god i en anden Familie eller Opdragelsesanstalt».65 Smedal presiserte på den annen side at det kunne være gode grunner til at samfunnsmakten tvangsflyttet barn. Det klareste uttrykk for dette finner vi i hans innlegg ved Den norske Kriminalistforeningens møte høsten 1892:

Man har vistnok mod en saa udstrakt Indgriben fra Statens Side indvendt, at den indeholder et Angreb paa Familiens Frihed og Selstændighed, at den medfører en Sønderrivelse af Familielivets hellige Baand. Hertil er at svare, at i en Mængde Tilfælde, hvor Staten saaledes nødes til at gribe ind, dér er Forholdene inden Familien saaledes, at der ikke længere kan være Tale om Sønderrivelse af hellige Baand, dér er de hellige Baand forlængst brudte. I andre Tilfælde, hvor Forældrene efter Evne har gjort sin Pligt, men Barnet alligevel kommer paa Afveie, der maa det vistnok erkjendes at kunne falde haardt, at Staten tager Barnet fra dem. Men her maa da svares, at naar Retssikkerhedens Interesse kræver, at det Offentlige overtager Barnets Opdragelse, da maa den Enkeltes Interesse staa tilbage for Samfundets.66

Smedals hovedinnvending til Getz’ lovforslag var at det manglet en klar drøfting av forholdet mellom god oppdragelse og god nok oppdragelse sett i relasjon til samfunnsmakt og foreldremyndighet, noe som kunne sette familier urettmessig i fare. Det var viktig for ham å få uttrykt i Stortinget at «Statens Indgriben i Familielivets Omraade» ikke måtte finne sted før det var tvingende nødvendig. Smedal var bekymret for familienes sikkerhet i møte med vergerådenes makt.67

For Hagerup var Smedals budskap trolig uproblematisk å forholde seg til. Også Hagerup var opptatt av en saklig vergerådspolitikk og at «Opdragelsesanstalter» i offentlig regi, dersom oppdragelsen preges av «Raahed og Uforstand», kunne gjøre vondt verre for barna. Fra slike anstalter ble de verste «Samfundsfiender» rekruttert. Hagerup så det som en viktig oppgave å finne frem til gode avveininger om barns beste i spenningen mellom kvaliteten på hjemmenes oppdragelse og omsorg på den ene siden, og kvaliteten på det tilbudet som samfunnet kunne makte å gi ved bortplassering av barn på den andre.68 Hovedstandpunktet var klart: «Det maa vi jo nemlig ikke glemme, at hvor usle, fattige og elendige end de Hjem, som det er vor Tanke at tage Børnene bort fra, er, saa vil disse Hjem aldrig tilnærmelsesvis kunne gjøre den Skade, som en slet Opdragelsesanstalt, aldrig tilnærmelsesvis!»69 Men noen grunnleggende drøfting av foreldreretten og samfunnsmakten som Smedal etterlyste i 1892, fant aldri sted i Stortinget. Heller ikke avklaringer om oppdragelsens kvaliteter og vurderingskriterier ble tatt videre, verken politisk eller faglig.

Venstremennene Olaus Arvesen og Hans Rasmus Astrup, ingen av dem radikale, forsøkte også å dempe forventningene til hva oppdragelsesinstitusjoner/hjem kunne bidra med av betydning for utsatte barn, samtidig som de så med bekymring på familiers sikkerhet i møte med vergerådsmakten.70 Arvesen stilte seg særlig kritisk til en lov som i for stor grad la opp til skjønnsmessige vurderinger for når samfunnet kunne bortplassere barn. Dessuten så han for seg muligheten for urettmessig angiveri om foreldresvikt i lokalmiljøene, ut fra folks mer eller mindre personlige interesser for å skade eller bryte opp familier. Slik vergerådsloven forholdt seg til foreldreretten, og slik den opererte med vage kriterier for inngripen i denne, uten at spørsmål om hva som kjennetegnet godt nok foreldreskap var utredet, ville «det blive meget farligt for mangen en Familie at leve i vore Byer og vore Bygder».71

Astrup var på linje med Arvesen, idet han ga uttrykk for at lovens bestemmelser ikke i tilstrekkelig grad var egnet til å forhindre oppløsning av hjem på uriktig grunnlag. Som Smedal hadde han dessuten ikke noen tro på at å flytte vanskeligstilte barn til oppdragelsesanstalter nødvendigvis ville være til det gode for barna og hindre en fremtidig kriminell løpebane. Til det var hjemmene som samfunnets grunnleggende oppdragelsesinstitusjon i utgangspunktet bedre rustet, selv om der kunne stilles enkelte spørsmål ved oppdragelsen barna fikk. Samlet sett var det for mye som var uklart ved lovforslaget.72

Stortingspresident Sivert Andreas Nielsen (det rene Venstre) reagerte særlig på straffeelementene i lovforslaget: «Jeg tror, at det at tage et Barn fra Far og Mor er en ikke liden Straf; det er en stor Straf, hvis ikke alle bedre Følelser i Virkeligheden er uddøde».73 Nielsen erkjente at det sto dårlig til med oppdragelsen og omsorgen i mange hjem, men man måtte passe seg for å ikke komme i skade for å oppheve familien som den primære oppdragerinstitusjon. Slik han så det, ville både barna og hjemmene tjene på at samfunnet la opp til andre og mer målrettede hjelpetiltak rettet mot de mest vanskeligstilte familiene.74 Nielsen var selv født utenfor ekteskap. Han hadde vokst opp som fattiggutt.75 Han hadde også bakgrunn som omgangsskolelærer, og kjente slik hjemmene fra innsiden. Dette ga ham trolig et annet perspektiv enn de fleste andre på Stortinget. Loven gikk ikke til roten av ondet, mente Nielsen. En kunne komme til å la barna lide fordi samfunnet ikke ga hjemmene hjelp «i social Henseende», men mer la opp til at hjem som ikke fungerte godt nok skulle oppløses og barn bortplasseres. Dermed kunne familiene komme i en meget usikker posisjon, slik vi har sett at også Smedal, Arvesen og Astrup mente.76

Venstres representanter var altså opptatt av å få klargjort premissene for at det fra samfunnets side kunne «skrides ind» i familier, grunnlaget for å legge beslag på foreldreretten og i den sammenheng trygge familieinstitusjonen, ved å be om garantier for at ikke familier ble oppløst på et urimelig grunnlag. Det fremgår ikke av forarbeidene noen prinsipiell eller juridisk drøfting av fra hvor staten fikk sin rett til å gripe inn i foreldre–barn-forholdet. Altoverskyggende var hensynet til modernisering av strafferetten i kombinasjon med en klar statspaternalisme hvor foreldrenes plikter ble vektlagt mer enn deres rettigheter.77 Desto viktigere var det for Venstre, med basis i partiets liberale profil, så langt det lot seg gjøre å tale foreldrerettens sak.

«… komme ud paa Vidderne ligeoverfor Forældremyndigheden»

I Stortinget ble spørsmål om premissene for at vergerådene kunne gripe inn i familieinstitusjonen, i hovedsak gjort til en sak om språklige uttrykk. Venstre mente at manglende presisjon i språket kunne medføre tap av foreldrerett, også i tilfeller hvor det strengt tatt ikke var nødvendig. Venstres representanter var særlig kritiske til bestemmelser i vergerådslovens første paragraf om at barn kunne skilles fra foreldrene dersom de hadde vist «slet Opførsel» eller «andre mislige Forhold» som foreldre ikke rådde med.78

Viggo Ullmann og Wollert Konow (Søndre Bergenhus) var blant dem som engasjerte seg i spørsmål om lovutkastets begreper. Ullmann mente at en kunne komme galt avsted om foreldreretten ble fratatt folk bare fordi enkelte personer i et vergeråd mente at barna viste «slet Opførsel». En måtte ha mer presise kriterier for når en kunne intervenere, ellers kunne det oppstå situasjoner hvor vergeråd «uten Nødvendighed og uden Nytte dømmer Barnet bort fra Forældrene». Ullmann var bekymret for at loven kunne bli misbrukt mot dem som sto svakest i samfunnet, og at man slik kunne «komme ud paa Vidderne ligeoverfor Forældremyndigheden». Slik han så det, var det et aktuelt problem med lovforslaget at vergerådene i sin saksbehandling, som følge av upresise begreper, kunne komme til å forskjellsbehandle familier alt etter deres stand og stilling. Mens rådene gjerne unngikk å gripe inn i familielivet til «Folk i en høiere Stilling», selv om barna viste «slet Opførsel», var veien kortere til tiltak overfor «Folk i en ringe Stilling».79

Også Konow var kritisk til lovens kriterier for inngripen i familielivet. Han fryktet for «at proklamere en Overhøihedsret fra Statens Side over Forældremyndigheden, uden at det foreligger paaviselige Kjendsgjærninger og Fakta, der kan begrunde dette». Konow benektet ikke at det var nødvendig med ordninger hvor samfunnet kunne gripe inn overfor hjem som forsømte sine barn, men det lovforslaget som var ham forelagt i Stortinget, spesifiserte ikke i tilstrekkelig grad saklige grunner til å skille barn fra foreldre og plassere dem i andre familier eller i tvangsinstitusjoner. Rommet for skjønnsmessige vurderinger hos det enkelte vergeråd var altså for stort. Staten, som lovgiver, la seg også for mye opp i privatlivets fred. Slik Konow så det, minnet deler av vergerådsloven på dette felt nærmest om den reneste «Statssocialisme».80

Uttrykket «slet Opførsel» er ikke presist. Dette fremgår også av en dom i Trondhjems overrett av 28. februar 1910, hvor det heter at med slett oppførsel menes «ikke alene moralsk forledelse og smitte, men ogsaa skræmsler, legemlig overlast, uvorren og letsindig adfærd».81 Det var lite trolig i Getz’ tanker at «uvorren og letsindig adfærd» skulle danne grunnlag for å frata foreldre myndighet over egne barn. Særlig underlig er det kanskje at ingen i Stortinget reagerte overfor uttrykket «vanvyrd vidnede handling». Dette er også et uttrykk som tar opp tilstander man vanskelig kan avgrense, og som samtidig er klart normativt. Først i Barnevernkomiteens innstilling fra 1919 har vi funnet forsøk på å innholdsbestemme uttrykket. Der heter det at vanvyrd er å «ringeakte», men det kan også bety å «behandle skjødesløst» eller å «forsømme».82 En skulle altså kunne gripe inn overfor familier med barn som viste handlinger som kunne forstås som ringeakt, forsømming eller skjødesløs behandling, og man kunne ta foreldreretten fra personer som ikke maktet å stoppe sine barn fra å utføre slike handlinger.

Til tross for en rekke uklare forhold, brakte ordskiftet i Stortinget etter alt å dømme med seg en økt bevisstgjøring av foreldres situasjon, av barndom som fenomen og av barns behov. Likevel førte ikke ordskiftet til endringer i den endelige vergerådsloven. Det er ikke gitt hvor sterkt Venstre egentlig ønsket noen reell endring i loven. Ut fra argumentasjonen kan det se ut som at siktemålet med kritikken var å sette relasjonen barn–foreldre–stat på dagsordenen, uten at det ble fremmet alternative forslag til hvordan foreldreretten bedre kunne ivaretas og hvilke nye begreper som kunne erstatte de upresise.

Venstres engasjement i vergerådssaken kan her sees i sammenheng med behandlingen av Lov om Tilsyn med Pleiebørn fra 1905 (pleiebarnsloven).83 Fattigvesenet hadde en særlig oppgave i å plassere foreldreløse barn under 15 år hos pleieforeldre (fosterforeldre) på landet.84 Mens vergerådsloven og fattigloven var bortsettingslover, skulle pleiebarnsloven regulere det offentliges tilsyn med pleien barna fikk.85 Under behandlingen av loven ble det drøftet i Stortinget om det skulle innføres konsesjonsplikt, hvor ingen hjem kunne ta imot pleiebarn uten at de var godkjent på forhånd. Slik jurist Johan Castberg (Arbeiderdemokratene) så det, hadde ikke det offentlige bare et ansvar for å undersøke økonomiske og sanitære forhold ved potensielle pleiehjem, men også ta stilling til hjemmenes «moralske» forhold.86 Det sto imidlertid strid i Stortinget om konsesjonsplikten. En stor gruppe fra Venstre mente at ordningen var en urimelig innblanding i det private liv. Tungt veide det at statsmakten med konsesjonsforslaget i realiteten ville kunne gripe inn i velfungerende familier, ikke bare hjem fra lavere sosiale lag. Høyre, deriblant statsminister Hagerup, talte som Castberg for konsesjonsplikten. Å beskytte barna var for dem et viktigere samfunnsansvar enn å begrense kontrollfunksjoner over familiene.87

Venstres motstand mot at det offentlige skulle ha innsyn i livet til pleieforeldre, var så massiv at et nasjonalt lovforslag som sikret innsyn ble nedstemt. I pleiebarnsloven ble det åpnet for at kommunene selv kunne avgjøre om det skulle innføres konsesjon eller ikke.88 Sammenlignet med behandlingen av vergerådsloven noen år tidligere, ser vi altså at Venstre i begge lovarbeidene talte familieinstitusjonens sak og retten til privatliv i møte med det offentlige. Trolig var det mer maktpåliggende for Venstre å unngå statsmaktens kontroll over pleiehjemmene, som i utgangspunktet kunne være velfungerende mange steder, både økonomisk og moralsk, enn de dårligere stilte hjemmene som vergerådsloven angikk.

Vender vi tilbake til vergerådslovens kriterier for inngripen fra det offentlige, var det uansett i praksis vergerådets medlemmer som ga innhold til kriterier for inngripen i familier, som definerte hva man kunne akseptere som god nok omsorg, og hvor grensene gikk for når samfunnet skulle gripe inn overfor umoral og uønsket adferd hos barn og unge. Etter loven av 1896 skulle vergerådene bestå av syv medlemmer, og blant dem «Stedets Underdommer» (sorenskriver) som statens representant, prest og «tjenestegjørende Læge». Rådene skulle også ha inntil to kvinnelige medlemmer. Kvinnen(e) representerte omsorgsinnsikt som lovgiverne mente var nødvendig, men trolig ikke sakkyndighet. Kvinnen(e) og resterende lekmenn skulle velges av kommunestyret etter forslag fra formannskapet, og ha en virketid på to år med mulighet for gjenvalg.89 I rådene skulle det altså være tre offentlig ansatte, som trolig var innflyttere eller som bodde andre steder, og fire leke personer fra bygden/byen. Selv om bygdefolket/byfolket var i flertall, var sakene forberedt av personer i offentlige stillinger. Også rådsformannen var en offentlig ansatt. Det kunne ikke entydig være bygdens normer som ble lagt til grunn for de mer skjønnsmessige avgjørelsene, men vi vet heller ikke fra tidligere forskning med hvilken tyngde disse veide. Til tross for vergerådslovens pedagogiske siktemål, hadde lærerne ingen tydelig posisjon. De stod eventuelt i samme stilling som påtalemakten, men mens påtalemakten også kunne drive etterforskning, kunne skolestyret bare melde saker. Den endelige avgjørelsen om utskilling lå oftest hos ikke-pedagoger. Og flere av dem som satt med avgjørelsene, særlig dem med status i samfunnet, kjente trolig ikke fra innsiden de miljøene barna og foreldrene tilhørte.

Oppsummering og konklusjoner

Med Lov om Behandling af forsømte Børn af 6te Juni 1896 (vergerådsloven) ble samfunnets håndtering av barn som var forsømte, som hadde vist dårlig oppførsel og moral, som var kommet inn på forbryterbanen eller som sto i umiddelbar fare for å havne i kriminalitet, samlet under en og samme myndighet. Vergerådsloven ble ansett som et sosialpolitisk arbeid særlig rettet mot lavere sosiale lag, men den vitner like fullt om økt oppmerksomhet om barnet i samfunnet, dets behov og sårbarhet, og et klart ønske om å etablere et mer effektivt apparat for håndtering av barndomsutfordringer. Forholdet mellom kvaliteter ved oppvekstmiljø generelt og om oppdragelse spesielt som viktig for barns utvikling, var på agendaen. Det ble forstått som en viktig samfunnsoppgave å sørge for at barn ikke ble værende i vanskelige livssituasjoner, også for barnas skyld. Dessuten fikk barna med vergerådsloven økt rettsvern i forhold til sine biologiske foreldre og mot ulike former for omsorgssvikt. Aldri før hadde det juridiske grunnlaget for å sette foreldres egne ønsker til side dersom det tjente barna vært så klart regulert. I dette perspektivet var loven mer enn et stykke samfunnsvern, den var også en anerkjennelse av barns egne behov og av kvaliteter ved barndom som fenomen.

Da vergerådsloven ble vedtatt i Stortinget, hadde det i lang tid vært tverrpolitisk enighet om at ansvaret for barn primært lå hos foreldrene. Under behandlingen av loven ble det klart for rikspolitikerne at foreldreretten kunne bli satt i spill. Venstre reiste kritiske spørsmål til manglende avklaringer om forholdet mellom hjemmene som oppdragerinstitusjon og oppdragelse av barn i offentlig regi, og var videre kritisk til kvaliteter ved lovens premisser og begreper knyttet til bortsetting av barn. Samfunnsmakten måtte vokte seg vel for å komme i situasjoner hvor foreldrenes pedagogiske primat urettmessig ble satt i spill. Samtidig var det en bred erkjennelse i Stortinget, klart båret frem av Hagerup og Getz, men også med støtte fra Venstre, om at samfunnet måtte ha anledning til å gripe inn i foreldre–barn-forholdet. Ikke alle foreldre–barn-forhold var gode, ikke for barna og ikke for samfunnet. En var opptatt av å peke på sammenhengen mellom foreldres etiske kvaliteter og barns handlinger og adferd på den ene siden og samfunnets utvikling på den andre.

Trolig ble det med vergerådsloven åpnet en mulighet for å vektlegge samfunnsvernet rimelig sterkt. Kanskje lå det i den forbindelse også en mulighet for at det ut fra sosiale kriterier kunne vokse frem en stigmatisering av enkelte foreldre fra lavere sosiale lag. Slik tenkte man seg at det måtte bli om samfunnet skulle være barnets verge, men også om samfunnet skulle kunne verne seg selv, sin folkeskole og sine borgere mot uheldig påvirkning. Konsekvensene for samfunnet av foreldresvikt ble karakterisert med begreper som byrde, smitte og forderv. I og for seg kunne disse tre begrepene brukes om både enkeltindivider og samfunn. Derfor kunne både individets og samfunnets interesser bli ivaretatt ved å isolere i forhold til smitte og forderv og forebygge samfunnsbyrder. For foreldres del, som praktiserte en oppdragelse som ikke lyktes, eller som forsømte barna sine, handlet dette konkret om å miste foreldreretten, eller om at barna i det minste ble overflyttet fra hjemmene til offentlige institusjoner.

Om foreldreretten og et samlet, koordinert barnevern etter vergerådsloven faktisk sto sterkere enn før, kan diskuteres. Før etableringen av vergerådet hadde det vært fattigkommisjonen som måtte ta seg av utsatte barn under skolealder, skolestyret barn som var i skolealder, og da med hjelp av fattigstyret i saker der barna måtte tas bort fra foreldrene. Tidligere bestemmelser i fattig- og skolelovgivningen var åpenbart lite koordinerte og prinsipielt vurderte. Om premissene for å kunne gripe inn i foreldreretten eller gjennomføre andre tiltak fra samfunnets side overfor barn og/eller foreldre var uklare i vergerådsloven, så var de opplagt enda mer uklare i fattig- og skolelovgivningen. I lange tider hadde det vært anledning til å ta fra foreldre deres rett til å ta seg av og oppdra barna, og det uten at foreldrene hadde noen form for ankerett. Vergerådsloven var derimot innrettet med forsømte barn som utgangspunkt, vergerådet hadde en juridisk kvalifisert dommer, og det ble lagt opp til ordninger for ankerett og foreldrenærvær under saksbehandlingen. I dette perspektivet kan vi si at foreldreretten ble styrket med vergerådsloven.

På den annen side kan det ikke konkluderes med at foreldreretten ble styrket med grunnlag i lovteksten alene. Denne saken er også et spørsmål om praksis, foreldrenes muligheter til å kunne påvirke vergerådenes avgjørelser, og i den forbindelse deres sosiale bakgrunn. Venstres bekymringer for at foreldre fra lavere sosiale lag i realiteten kunne komme i en mer usikker posisjon var legitim, særlig sett ut fra at kriteriene de og deres barn skulle vurderes mot var særs vage og vanskelig å styre etter, også for departementet i en eventuell ankesak. Vergerådsordningen la opp til at rådsmedlemmenes skjønnsmessige vurderinger kunne baseres på møter med innmeldte foreldre og barn. Grunnlaget for vurderingene ble i liten grad skriftliggjort, noe som må ha representert en utfordring for departementet som ankeinstans. Så langt vi har kunnet finne, forelå det heller ingen klare retningslinjer eller ordninger knyttet til hvordan departementet skulle utøve arbeidet som ankeinstans. Hva som kunne regnes for å være en holdbar eller uholdbar oppvekst for barn og unge, var – og er – logisk nok et spørsmål som stiller store krav til skjønn, men også til begrepsbruken som regulerer at der kan «skrides ind» fra samfunnets side.

Til tross for debattene i Stortinget mellom Høyre og Venstre i foreldrerettsspørsmålet, hvor motstanden mot enkelte sider ved vergerådsloven var ganske markant, gikk juristenes utkast til vergerådslov igjennom uten større endringer, og ingen endringer av den prinsipielle sorten knyttet til familien som institusjon. Slik vi leser det politiske ordskiftet som fulgte fra Getz’ utkast til vergerådslov i 1892 og fremover, kan dette forstås ut fra at juristene i Høyre og skolefolkene i Venstre hadde til dels ulike motiv for å få igjennom vergerådsloven, som på ulike måter var viktig for dem. Begge parter så det som nødvendig med en utskilling av forsømte og vanskeligstilte barn: Juristene fordi de ønsket å modernisere strafferetten og skape et bedre sosialpolitisk system, og skolefolkene fordi de ønsket å styrke folkeskolen og fortsette arbeidet som Johan Sverdrup hadde startet etter seieren i 1884 gjennom å lovfeste et system for segregering av elever som ikke passet inn i folkeskolen og som kunne utøve dårlig innflytelse på sine medelever. Det var i partienes interesse å få barn ut av fengslene, men også ut av den vanlige folkeskolen og inn i andre, alternative oppdragelsesinstitusjoner. Slik kunne man samles om en vergerådslov på tvers av politiske skillelinjer.

1Vegard Kvam og Asbjørn Tveiten, «At Børnelerdommen maa wære vdi alle huse». Om skoleplikt og foreldrerett i allmueskolens religionsopplæring, Historisk tidsskrift nr. 2, 2017: 124–151. DOI: 10.18261/issn.1504-2944-2017-01-03.
2Astri Andresen, Hender små. Bortsetting av barn i Norge 1900–1950, Bergen 2006: 182.
3Lov om Almueskole-Væsenet i Kjøbstæderne, Christiania 1848: §§ 15-16; Lov om Almueskole-Væsenet paa Landet, Kristiania 1860: §§ 50-51; Lov om folkeskolen paa landet, Kristiania 1889: § 62; Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne, Kristiania 1889: § 55.
4Jens Schaan Theiste, Lov om Behandling af forsømte Børn af 6te Juni 1896 med Anmerkninger og Henvisninger, Kristiania 1900.
5Gillian Carol Gear, Industrial Schools in England, 1857–1933, London 1999; Julius Carlebach, Caring for Children in Trouble, London 1970.
6Theiste 1900: kap. II.
7Se Tove Stang Dahl, Barnevern og samfunnsvern. Om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge, Oslo 1978; Gerd Hagen, Barnevernets historie. Om makt og avmakt i det 20. århundret, Oslo 2001; Gerd Hagen og Torleif Lind, Mellom vergeråd og fattigstyre, Norges barnevern nr. 1, 1999: 5–20; Stein Kuhnle, Velferdsstatens utvikling – Norge i et komparativt perspektiv, Oslo 1983; Kari Ludvigsen, «Barna ingen ville ha». En studie av vergerådsvirksomhetens etablering og utvikling 1880–1939, Bergen 1988; Per Arnt Pettersen, Linjer i norsk sosialpolitikk. Konflikt og politisk strategi fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig, Oslo–Bergen–Tromsø 1982; Anne-Lise Seip, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920, Oslo 1994.
8Dahl 1978: 166.
9Samme sted: 13, del III.
10Harald Thuen, Education or punishment? Reformatory schools in Norway 1840–1950, History of Education nr. 1, 1991: 49–60; Harald Thuen, I foreldrenes sted. Barneredningens oppdragelsesdiskurs 1820–1900. Eksempelet Toftes Gave, Oslo 2002; Harald Thuen, Barneverninstitusjonens legitimitet i historien, Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 2-3, 2002: 204–216; Harald Thuen, Familieillusjoner. Historiske modeller i oppdragelse av forsømte og vanskelige barn, Arr. Idéhistorisk tidsskrift nr. 2, 2014: 61–71.
11Edvard Befring, Frå tukt- og barnehus til skoleheimsinstitusjonen. Eit oversyn over arbeidet for born og ungdom med åtferdsvanskar i vårt land fram til slutten av det 19. århundret, med særleg vekt på verksemda ved «Toftes Gave », Oslo 1963.
12Andresen 2006. For nordiske komparasjoner, se Astri Andresen og Ólöf Gardarsdóttir m.fl. (red.), Barnen och välfärdspolitiken. Nordiska barndomar 1900–2000, Stockholm 2011.
13Se f.eks. Stortingsforhandlinger 1893, 3. Del b, Ot.prp. 33, bilag: Udkast til Lov om sædeligt forkomne og vanvyrdede Børns Behandling med Motiver, se «Specielle Motiver»: 29; Stortingsforhandlinger 1896, 3. Del a, Ot.prp. 6: 17–18; Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Odelstinget: 47, 50–51, 54–55.
14Se Kjersti Ericsson, Barnevern som samfunnsspeil, Oslo 1996a; Kjersti Ericsson, Forsømte eller forbryterske? Barnevern og kriminalitetskontroll i etterkrigstida, Oslo 1996b; Guri Larsen, Barnevern i 100 år. Et overblikk på lovreformhistorien, Oslo 2002.
15Lov av 8. mai 1900 angående særegne foranstaltninger mot tuberkuløse sykdommer, Oslo 1948: §§ 2 og 6.
16Om kampen mot tuberkulose og utvikling av et offentlig helsevesen, se Ida Blom, Feberens ville rose. Tre omsorgssystemer i tuberkulosearbeidet 1900–1960, Bergen 1998; Øyvind Sæbø, Tuberkuloseloven av 8/5 1900 og dens forutsetninger, Bergen 1982.
17Bernhard Getz, Udkast til Lov om sædelig forkomne og vanvyrdede Børns Behandling med Motiver, Kristiania 1892: 1. Se også Bernhard Getz, Den norske Straffelovskommission. Om forbryderske Handlinger begåede af Børn og disses Strafbarhed, Nordisk Tidsskrift for Fængselsvæsen og øvrige penitentiære Institutioner, 1886: 129–162.
18Stortingsforhandlinger 1896, 3. Del a, Ot.prp. 6, bilag 1: Sammenstilling af Amtsthingenes og Kommunestyrernes Erklæringer angaaende Forslaget til Lov om Behandling av forsømte Børn: 40-47.
19Andresen 2006: 49 ff; Signy Arctander og Sigurd Dahlstrøm, Hvordan går det med våre vergerådsbarn? En statistisk studie bygget på erfaringer fra Oslo vergeråd 1900–1928, Oslo 1932; Wilhelm Meek Hansen, Omsorgen for barn og unge med adferdsvansker i tidsrommet ca. 1900 og frem til ca. 1950/60 – med særlig vekt på skolehjemmets virksomhet, Oslo 1985; Ludvigsen 1988; Tone Rygg, Den som er med på leiken … Vanarta og kriminelle vergerådsborn i Bergen 1901–1913, Bergen 1997; Inger Lise Sleire, Forsømte barn i Bergen 1900–1913, Bergen 1997.
20Almindelig borgerlig Straffelov af 22de Mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttræden, Kristiania 1902.
21Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling av Love, Resolutioner m.m. Utgivet efter offentlig Foranstaltning, Kristiania 1900: 597. Se «Rundskrivelse fra Kirkedepartementet til samtlige værgeraad», 1900.
22Theiste 1900: § 1.
23Peder Kjerschow, Lov angaaende forbrydelser af 20. August 1842 saadan som den efter senere forandringer er lydende med henvisning til og uddrag af love, skrivelser, forarbeider og rettspraksis samt Lov om betingede straffedomme af 2. Mai 1894 med lignende henvisninger og uddrag, Kristiania 1896.
24Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne og Lov angaaende Fattigvæsenet paa Landet, Christiania 1845: §§ 28, 49.
25Otto Mejlænder, Love, Anordninger, Traktater, Resolutioner, Kundgjørelser, Departementsskrivelser, Cirkulærer m.m. for Kongeriket Norge. 8de Bind, Kristiania: 1878, 655–676, kap. 6, §§ 7-8.
26Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager (Juryloven) af 1ste Juli 1887, Kristiania 1889: § 85.
27Henry John Mæland, Fra kriminalloven til straffeloven, Tidsskrift for strafferett nr. 4, 2002: 327 f.
28Theiste 1900: § 1.
29Samme sted: §§ 1, 3, 5, 19–20. Om skolehjemmenes virksomhet, se Hansen 1985; Tor Mæland, Skolehjemsinstitusjonen i Norge. Debatt og virksomhet 1900–1920, Oslo 1973.
30Karl Eugen Holtan, Den norske lov om forsømte børn af 6. juni 1896 – dens anvendelse og virkninger. Foredrag af byretsassessor Holtan, formand i Kristiania Værgeråd, Kristiania 1907: 4. (Kursiv i original.)
31Andresen 2006: 24.
32Jens Schaan Theiste, Lov om behandling av forsømte barn av 6. juni 1896 med tilleggslover av 17. juni 1907, 2. juli 1915 og 9. juni 1922 med anmerkninger og henvisninger, Oslo 1925: kap. III, § 20.
33Stortingsforhandlinger 1921, 3. Del, Ot.prp. 2, Lov om vergeoppdragelsen, bilag: Om reformer i vergeoppdragelsen. Indstilling fra Barnevernskomiteen. Se også Indstilling fra skolehjemskomiteen, Om skolehjemmenes ordning, Kristiania 1909.
34Francis Hagerup, Forhandlinger ved Den norske Kriminalistforenings første Møde i Oktober 1892, Kristiania 1893: 45. Se innlegg fra statsadvokat Smedal.
35Jan Froestad, Faglige diskurser, intersektorielle premisstrømmer og variasjoner i offentlig politikk. Døveundervisning og handikapomsorg i Skandinavia på 1800-tallet, Bergen 1995: 65, 79.
36Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998: 123 ff, sitat s. 126.
37Dahl 1978: 154 f, 160, 162–164.
38Zeitschrift für die gesamte Strafrechtswissenschaft (volum 9), Berlin og Leipzig 1889: 363 ff, 370, 372.
39Hagerup 1893: 113.
40Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Odelstinget: 47.
41Hagerup 1893: 128.
42Stortingsforhandlinger 1893, 3. Del b, Ot.prp. 33, bilag: Udkast til Lov om sædeligt forkomne og vanvyrdede Børns Behandling med Motiver, se «Specielle Motiver»: 29.
43Getz 1892.
44Otto Mejlænder, Love, Anordninger, Traktater, Resolutioner, Kundgjørelser, Departementsskrivelser, Cirkulærer m.m. for Kongeriket Norge. 8de Bind, Kristiania: 1878: 655–676, se kap. 6, §§ 7-8.
45Lov om folkeskolen paa landet av 26. Juni 1889, Kristiania 1889: § 62
46Dahl 1978.
47Getz 1892: 15.
48Theiste 1900: § 1.
49Francis Hagerup, Forhandlinger ved Den Norske Kriminalistforenings tredje møde i november 1894, Kristiania 1895: 3 f, 7.
50Theiste 1900: § 1.
51Hans-Jørgen Dokka, Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske folkeskoles historie i det 19. århundret, Oslo 1967: 377–378.
52Hagerup 1893: 81–85, sitert 81, 85.
53Se Lov om Almueskole-Væsenet paa Landet af 16. Mai 1860 med senere Tillægslove (herunder Lov om abnorme Børns Undervisning), Departementsskrivelser m.m., Kristiania 1883: 36–39.
54Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne, Kristiania 1889: § 9; Lov om Folkeskolen paa Landet, Kristiania 1889: § 10.
55En interessant drøfting av segregeringspolitikken knyttet til utdanningsfeltet og skoleloven av 1889 sett opp mot det offentliges økende kontroll over barn og barndom, finnes hos Andresen 2006: 27 ff.
56Norges Officielle Statistikk 1900–1903, V. 26. Behandlingen af forsømte Børn. Værgeraadenes Virksomhed, Skolehjem og Tvangsskoler; Norges Officielle Statistikk 1905–1905, V. 51. Behandlingen af forsømte Børn. Værgeraadenes Virksomhed, Skolehjem og Tvangsskoler.
57Andresen 2006: 50, 55. Se også Sleire 1997.
58Lov av 17juli 1953 om barnevern med endringer, sist ved lov av 21. april 1978.
59Stortingsforhandlinger 1896, 3. Del a, Ot.prp. 6: 17–18.
60Getz 1892.
61Samme sted: 25.
62Samme sted: 2.
63Samme sted: 2, 15.
64Theiste 1900: §§ 13–15.
65Stortingsforhandlinger 1896, 3. Del a, Ot.prp. 6. Aktstykker vedkommende Forslag til Lov om Behandling af forsømte Børn, del II: Forhandlinger ved Den norske Kriminalistforeningens første Møde i Oktober 1892: 53.
66Hagerup 1893: 49.
67Stortingsforhandlinger 1896, 3. Del a, Ot.prp. 6. Aktstykker vedkommende Forslag til Lov om Behandling af forsømte Børn, del II: Forhandlinger ved Den norske Kriminalistforeningens første Møde i Oktober 1892: 52–53.
68Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Odelstinget: 49.
69Hagerup 1893: 114–115. Samme synspunkt uttrykte Hagerup under forhandlinger i Odelstinget noen år senere. Se Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Odelstinget: 49.
70Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Lagtinget: 48 f, 51–52.
71Samme sted: 48, 52. I praksis var de fleste innmelderne fra politiet eller skoleverket, ikke enkeltpersoner i lokalmiljøene. Se Hagen og Lind 1999: 13; Rygg 1997: 109; Sleire 1997: 27, 75.
72Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Lagtinget: 48.
73Samme sted: Forhandlinger i Odelstinget: 41–42.
74Samme sted: 42.
75Seip 1994: 212.
76Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Odelstinget: 42.
77Se også Hagen 2001: 16.
78Theiste 1900: § 1.
79Stortingsforhandlinger 1896, 8. Del. Stortingstidende, Forhandlinger i Odelstinget: 54–55.
80Samme sted 50–51.
81Jens Schaan Theiste, Lov om folkeskolen paa landet av 26. Juni 1889. Forsynt med utdrag av og henvisninger til Kirkedepartementets fortolkningsbeskrivelser, Kristiania 1921: 14.
82Stortingsforhandlinger 1921, 3. Del, Ot.prp. 2, Lov om vergeoppdragelsen, bilag: Om reformer i vergeopdragelse. Indstilling fra Barnevernskomiteen.
83Lov om Tilsyn med Pleiebørn m.v. av 29. april 1905, Oslo 1932.
84Lov om fattigvæsenet av 19 mai 1900 med tillægslove av 17. mai 1904 og 31. juli 1912, Kristiania 1913.
85Lov om Tilsyn med Pleiebørn m.v. av 29. april 1905, Oslo 1932: §§ 1-9.
86Forhandlinger i Odelstinget. Stortingstidende O, 1904–05: 17.
87Andresen 2006: 33 ff, 38; Astri Andresen, Pleiebarna og kampen om samfunnsansvaret 1900–1915, Tidsskrift for velferdsforskning nr. 4, 2015: 268–279.
88Lov om Tilsyn med Pleiebørn m.v. av 29. april 1905, Oslo 1932.
89Theiste 1900: kap. II, § 6.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon