Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
Open access
(side 5-6)
av Narve Fulsås
Artikkel
Open access
Reform and responsibility — the climate of history in times of transformation
Aalborg Nordic History Congress, Keynote 17 August 2017
(side 7-23)
av Sverker Sörlin
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 24-39)
av Eldbjørg Haug
SammendragEngelsk sammendrag

Magnus Eriksson ble kronet i Stockholm sommeren 1336, ifølge en svensk annalnotis som konge over Sverige, Norge og Skåne. To islandske annalnotiser hevder at kroningen skjedde uten de norske biskopenes og riksrådets samtykke, mens det i en tredje heter at kroningen skjedde med samtykke fra det norske riksrådet. P. A. Munch hevdet at kong Magnus ble kronet i Oslo i 1337, noe Gustav Storm fant kildebelegg for. Johan Schreiner avviste imidlertid kildegrunnlaget for både norsk samtykke til den svenske kroningen og en separat norsk kroning, og mente annalnotisen om en felles kroning var eldste belegg. Artikkelen drøfter synspunktene og trekker inn forholdet til Skåne som noe nytt. Resultatene har betydning for forståelsen av de nordiske unionene i senmiddelalderen.

The article questions the annalistic notice of the coronation of King Magnus Eriksson as the joint king of Norway, Sweden and Scania in Stockholm in the summer of 1336. This is done through the re-examinations of records and narratives of the event. Although it was presumably a joint coronation, no Norwegians or Danes have been recorded as present at the event. A coronation was a sacral event, but the new archbishop of Lund stayed at home, even though he was the primate of Uppsala. At the same time, the Norwegian bishops were gathered at a provincial council. One narrative tells us that the king was crowned by Bishop Engelbert of Dorpat, but another, more trustworthy source says that Archbishop Petrus Philippi of Uppsala was the coronator. Because the archbishop’s new cathedral in Uppsala was still under construction, the coronation took place in Stockholm. The article concludes that the coronation of 1336 was meant to be only for Sweden. When examining the evidence from the available sources, the Icelandic annals Annales regii must be considered the most reliable source of information. It states that the Norwegian council of the realm consented to the coronation of their king in Stockholm. The annalistic notice of a joint coronation for Sweden, Norway and Scania was written as late as 1402–09. It is based in Birgittine propaganda lamenting the Swedish loss of Scania and must therefore be considered unreliable. The article has rehabilitated Gustav Storm’s evidence of a separate Norwegian coronation of Magnus Eriksson in 1337, based in Annalbruddstykket from Skálholt and Erikskrönikan. An inventory from Båhus of 1346 supports a separate coronation in mentioning the Norwegian virga, the short sceptre, among the coronation gear. A dominant view of the Norwegian unions during the fourteenth century has been that Sweden, and later Denmark, was the dominant party and oppressed Norway. Two different coronations of Magnus Eriksson support the present view of the Norwegian-Swedish union as being composed of two equal parties with a common king. Moreover, the evidence supporting a separate Norwegian coronation is significant for giving a better understanding of the coronation of Erik of Pomerania in Kalmar in 1397.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 40-58)
av Vegard Kvam og Asbjørn Tveiten
SammendragEngelsk sammendrag

Lov om Behandling af forsømte Børn af 6te Juni 1896 er et velkjent aktstykke i europeisk sosialhjelpshistorie, hvor Norge fikk lovfestet et offentlig barnevern med myndighet til å gripe inn i familier ved foreldresvikt. Lovens bakgrunn, intensjoner og virkningshistorie er kjent fra tidligere forskning, uten at foreldrerettsperspektivet har vært gjenstand for undersøkelse. Denne artikkelen drøfter forholdet mellom foreldrerett og samfunnsmakt i sosialpolitikken. I Stortinget ble det reist kritiske spørsmål til om foreldreretten var tilstrekkelig ivaretatt, om premisser for inngripen i familieinstitusjonen, og om kvaliteter ved alternative oppdragelsesinstitusjoner. Bak kritikken lå liberale verdier og et ønske om å beskytte familier mot urettmessig maktbruk. Ordskiftet om foreldreretten fikk ikke konsekvenser for lovutformingen, men gir innsikter om samfunnselitens forståelse av forholdet mellom barn, foreldre og samfunn omkring århundreskiftet.

The Act for the Protection of Neglected Children of 6 June 1896, in which Norway introduced statutory public child protection services with the authority to intervene in families in cases of parental neglect, is a well-known document in the history of European social assistance. The background, intentions and effects of the act through history are known from previous research, but without any examination of the parental rights perspective. This article discusses the relationship between parental rights and societal authority in social policy. In the Storting, critical questions were raised as to whether parental rights had been sufficiently safeguarded, about the criteria for intervention in the family institution and the qualities of alternative childcare institutions. This criticism was based on liberal values and a desire to protect families against unlawful coercion. The debate on parental rights did not influence the design of the act, but provides insight into the social elite’s notions of the relationship between children, parents and society at the turn of the century.

Debattartikkel
Open access
(side 59-64)
av Svein Gullbekk
Sammendrag

Sverre Bagge har publisert en rekke bøker og artikler om sentrale emner i norsk middelalderhistorie i senere år. I sine bøker From Viking Stronghold to Christian Kingdom. State Formation in Norway, c. 900–1350 og Cross and Scepter. The Rise of the Scandinavian Kingdoms from the Vikings to the Reformation, har han tatt til orde for å modifisere mine estimater av kongemaktens inntekter fra utmynting i høymiddelalderen. I dette innlegget argumenterer jeg for at estimatene fra inntektene av utmynting godt kan være holdbare, men at inntekter på flere tusen mark sølv ikke var en årlig foreteelse. Slike ekstraordinære inntekter ble hentet ut ved myntfornyelser og myntforringelser, og slike pengepolitiske tiltak ble bare gjennomført ved særskilte anledninger. Således har Bagges innlegg bidratt til å nyansere oppfatningene om utmyntingenes omfang.

Artikkel
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 389-419)
av Olof Holm
SammendragEngelsk sammendrag

Reformationen innebar en uppgörelse med den katolska helgonkulten, men i vilken utsträckning kastades helgonskulpturerna ut ur kyrkorna i Norge under reformationstiden? I denna artikel undersöks hur ansvariga kyrkliga företrädare gick till väga i Jämtland under de sista decennierna av 1500-talet och början av 1600-talet, då landskapet var dansk-norskt i kyrkligt hänseende och hörde till Trondheims stift. Det visar sig att de lokala kyrkoherdarna följde olika strategier: vissa lät helgonbilderna vara kvar i samband med att ny, protestantisk kyrkoinredning anskaffades, andra slängde ut dem. Toleransen kan sägas ha varit lägre här än i landskapen öster om Jämtland, som förblev svenska under perioden.

The Reformation implied the abolition of the cult of the saints, but to what extent were images thrown out of the churches in Norway? This question is studied here with Jämtland as a case in point. After having belonged ecclesiastically to Sweden for several hundred years, this province was transferred to the diocese of Trondheim in Norway in 1571. Norway was, at that time, part of the Danish conglomerate state. The author shows that in Jämtland the altar screens from the Catholic period on the high altars in the churches were, to a large extent, replaced by so-called catechism altarpieces towards the end of the 16th century and at the beginning of the 17th. These altarpieces had no images of the saints, but, rather, quotations from the catechisms in Danish; occasionally other quotations from the Scriptures too, in addition to painted symbols or motifs according to Lutheran ideals (Figs. 1–2). In connection with the acquisition of these new altarpieces and other Protestant church fittings, some local vicars chose to throw out all images of the saints, considering them to be idols. Others were more tolerant and allowed them to remain in the churches. On the whole, the tolerance towards images of the saints was obviously lower in the Danish-Norwegian province of Jämtland than in the provinces east of Jämtland, which remained Swedish during the Reformation period. This transformation of the churches of Jämtland in the late Reformation period appears as largely forced through by people in positions of authority, without support from the populace. The author describes one case (Offerdal) where the images of the saints, after having been thrown out by the vicar from the parish church, were taken care of by some locals and placed in small, non-official chapels where they continued to be worshipped.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 420-445)
av Jens Petter Nielsen
SammendragEngelsk sammendrag

I forbindelse med at det i 2017 er hundre år siden Den russiske revolusjon, reiser forfatteren spørsmålet om hvordan russiske og vestlige historikeres syn på revolusjonen har endret seg siden Sovjetunionens oppløsning. Den viktigste forandringen synes å være at diskusjonen om Den russiske revolusjon er blitt mindre paradigmatisk, at arbeiderklassens rolle tones ned og at revolusjonen strekkes ut i tid og rom. Den blir stadig mer sammensatt og mangfoldig – sosialt, etnisk, geografisk og kulturelt. Delvis forsøker man å binde Februarrevolusjonen, Oktoberrevolusjonen og den etterfølgende borgerkrigen tettere sammen ved å innføre begrepet «Den store russiske revolusjon», delvis går man i motsatt retning og argumenterer for at Russland i disse årene ble gjenstand for mange revolusjoner og mange borgerkriger. Den offisielle russiske delen av hundreårsmarkeringen for 1917 tegner til å bli neddempet. Det betyr ikke at Kreml-ledelsen anser revolusjonen for å være et lite aktuelt tema. Det er snarere en indikasjon på det motsatte.

In 2017 the centenary of the Russian Revolution is being marked all over the world, and the author raises the question of how and to what extent Russian and western historians have changed their views on the revolution after the dissolution of the Soviet Union (1991). He contends that the most important change is that the discourse on the Russian Revolution has become less paradigmatic and that the part played by the Russian working class recently has been de-emphasized. Instead historians have opened up new social ‘rooms’: women, peasants, the ‘parliament of the street’, the Russian regions, as well as Russia as a multinational empire. The revolution has been stretched out both in time and space, becoming ever more multifaceted and diversified—socially, ethnically, geographically and culturally. On the one hand, historians have endeavoured to link the February and October revolutions and the subsequent civil war in Russia more closely together by introducing ‘the Great Russian Revolution’ as an overarching notion. On the other hand, they have moved in the opposite direction, arguing for the view that Russia during these years experienced many revolutions and many civil wars. The article also pays attention to Vladimir Putin’s history policy: The official, governmental part of the centenary of the Russian Revolution seems to be toned down. That does not mean that the Kremlin leadership considers the topic of revolution to be unimportant. It is, rather, an indication of the opposite.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 468-493)
av André Horgen
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen tar utgangspunkt i de mange dødsulykkene påsken 1967 og diskuterer hvordan sikkerhetsdiskursen innenfor profesjonsrettet norsk friluftsliv og fjellsport ble formet i perioden 1967–1974. Det anlegges et diskurs- og maktteoretisk perspektiv på empirien, og gjøres rede for hvilke aktører som strevde etter å etablere seg som premissleverandører for den sikkerhetstenkningen som ble den dominerende og etter hvert fremstod som legitim. I artikkelen argumenteres det for at det fra 1967 etableres en dominerende sikkerhetstenkning innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv som kan kalles «fjellvettlinjen». Denne måten å tenke sikkerhet på kjennetegnes ved en sterk verdiorientering, som fremfor å vektlegge instrumentelle og regelbaserte tilretteleggingstiltak med sikte på å sikre de naturlige omgivelsene, fokuserte på å etablere allment forpliktende normer – rettet mot at folk burde ta ansvar selv og velge tur etter evne. Fraværet av direkte og formell maktutøvelse fra myndighetenes side åpnet i stor grad opp for private aktører innenfor feltet som satte dagsordenen og var normgivende. Etter hvert etableres en symbolsk og diskursiv makt som gjennom å vise til forestillinger om norsk klatreskikk og norsk friluftslivstradisjon, ble brukt som referanser for å ramme inn forståelses- og mulighetsrommet. De sentrale aktørenes maktutøvelse ble i stor grad legitimert gjennom det tradisjonelle herredømme som trådte frem og legitimerte seg gjennom personlig autoritet, og ved å vise til tradisjon og skikk som foreskrev lydighet overfor de allment forpliktende normene.

The article is based on the many fatalities in Norway during the Easter vacation in 1967. It discusses how a safety discourse was developed and constituted by professionals in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering in the period 1967-74. A discourse and power-theoretical perspective is presented, explaining which actors sought to establish themselves as premier suppliers for the safety concept that became dominant and eventually legitimate. In the article, it is argued that from 1967 a dominant safety concept was established within professional-oriented friluftsliv in Norway that we call ‘fjellvett-linjen’, meaning ‘the mountain sense approach’. This way of thinking is characterized by a strong value orientation, and rather than emphasizing instrumental and rule-based measures that aim at ensuring the natural environment, it focuses rather on establishing generally binding norms for people to take responsibility for their own safety, selecting routes according to their abilities. The absence of direct and formal power exercised by the authorities allowed private actors within the field to set the agenda and be normative. Eventually, a symbolic and discursive power was established, which, by referring to the ideas of Norwegian climbing and friluftsliv traditions, was used to frame the comprehension and room of opportunity. The power of the key actors was largely legitimized through a traditional hegemony, legitimized through personal authority, referring to traditions and customs prescribing obedience to the generally binding standards of safety.

Debattartikkel
Open access
(side 495-506)
av Tor Egil Førland
Sammendrag

På slutten av NRK-monopolets tid bodde jeg et år i USA. Den amerikanske tv-reklamen hadde en bisarr fascinasjon, som en merkelig, fremmed verden. Min favorittreklame fra dengang viser en glatt bilselger på toppen av et bratt, snødekt fjell. «Hvordan kom du opp dit?», spør en stemme. «Jeg kjørte opp», svarer han smilende – og så viser kameraet en bil i bakgrunnen. Jeg har glemt merke og modell. Det jeg husker, er underteksten som kommer fram idet selgeren sier han har kjørt opp: «(He’s lying)». Kommersiell selvironi på sitt beste. (Men kanskje ikke reklame på sitt beste, siden jeg har glemt hva slags bil det var.) Siden har jeg ofte ønsket meg en knapp på fjernkontrollen som jeg kunne trykke på når jeg mener politikere og andre farer med løgn eller forvrenger sannheten. Knappen skulle få fram den samme teksten på tv-skjermen min hjemme: «(Han/hun lyver)». Ikke at det ville gjort så mye fra eller til, med mindre jeg kunne få fram den samme teksten hos alle andre. Men en egen tilfredsstillelse og følelse av motmakt ville det likevel gi.1 Denne artikkelen begynner med en beskrivelse av en president som ikke bryr seg om skillet mellom fakta og fiksjon. Deretter følger en kritisk del om en akademisk venstreside som lenge har hevdet at skillet ikke finnes, og som dermed har bidratt til å utydeliggjøre det, men som forferdes når deres relativistiske epistemologiske teorier omsettes til propagandistisk praksis. Til slutt kommer en normativ del om hvordan kildekritikk og aktive henvisninger til åpne kilder kan avsløre usannhet og gjøre kvalitativ forskning til vitenskap – så fremt vi tar oss bryet.

Historisk tidsskrift

Nummer 4-2017, bind 96

www.idunn.no/ht

HOVEDREDAKTØR

Narve Fulsås

 

REDAKTØRER

Richard Holt

Kari Aga Myklebost

Harald Dag Jølle

 

REDAKSJONSSEKRETÆR

Maria Purtoft

 

REDAKSJONSSEKRETÆR

Ruth Solveig Hemstad

Dag Hundstad

Eva Jakobsson

Gunnar W. Knutsen

Einar Lie

Dorthe Gert Simonsen

Ulrike Spring

Kristian Steinnes

Jo Rune Ugulen

 

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

 

Tidsskriftet utgis av Universitetsforlaget på vegne av Den norske historiske forening

© Universitetsforlaget 2017

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon