Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil

Vidkun Quisling, Antisemitism and the Paranoid Style

Kjetil Braut Simonsen, f. 1981, ph.d. 2016, arbeider for tiden som historiker ved Jødisk Museum i Oslo.

Artikkelen analyserer Vidkun Quislings antisemittiske forestillinger, slik de kom til uttrykk under den tyske okkupasjonen. Utgangspunktet er at Quislings antisemittisme bør analyseres som en form for konspirasjonstenkning: det som i forskningen omtales som den paranoide stil. Quisling hevdet i sine taler mellom 1940 og 1945 gjentatte ganger at jødene stod bak en internasjonal sammensvergelse, som truet med å undergrave alt «nordisk» og «germansk». Ut i fra dette fremstilte han den nazistiske forfølgelsespolitikken som en legitim forsvarskamp, som var rettet mot en «jødisk overmakt».1

This article analyses the antisemitism of Vidkun Quisling—the leader of the collaborationist fascist party in Norway, Nasjonal Samling (NS)—during the German occupation of Norway from 1940 to 1945. Although Quisling’s life and political activity has been studied in depth, the role and function of antisemitism in his ideological thought and political statements during the occupation years has not been extensively explored. The main research questions of the article are as follows: What characterized Quisling’s notions of ‘the Jew’? And to which extent did antisemitism influence his political agitation and actions more generally? An important overall perspective of the article is that Quisling’s antisemitism can be described first and foremost as a form of conspiracism—what social scientist Richard Hofstadter has called the «paranoid style» in politics. Quisling interpreted history from the time of the French Revolution as an ongoing apocalyptic struggle between the «Nordic-Germanic peoples» against the imagined entity of «international Jewry». This subversive force, he claimed, was not only behind capitalism, communism, democracy and cultural decadence—it also controlled all the allied nations fighting against National Socialism. To Quisling, the ideological collaboration of Nasjonal Samling with Nazi Germany was not treason. Quite the opposite: It was legitimate due to the dire necessity of fighting «the international Jewish enemy» and to halt the ongoing «Judaisation» of Norway. The real traitors, Quisling argued, were the democratic politicians, who were but «lackeys of international Jewry», oblivious to the Norwegian people’s «true» interests. The arrests and deportations of Norwegian Jews, defended and facilitated by the NS leadership, were similarly seen as legitimate actions in the war against this imagined diabolical enemy.

Keywords: Antisemitism, Conspiracism, Vidkun Quisling, Nasjonal Samling, The paranoid style

Mellom 20. august og 10. september 1945 pågikk forhandlingene i landssviksaken mot Vidkun Quisling ved Eidsivating lagmannsrett i Oslo. Ett av anklagepunktene omhandlet den tidligere NS-førerens medvirkning i den antisemittiske politikken som resulterte i deportasjonen av totalt 773 jøder fra Norge.2 I tiltalebeslutningen het det at Quisling gjennom okkupasjonen hadde uttrykt hat mot jødene i sine taler og skrifter. Videre hadde han latt norsk politi

bistå med pågripelse av jøder som skulle sendes til Polen. Han visste at denne jødeforfølgelse ville koste mange jøder livet, hvilket også har vist seg å slå til for et antall av flere hundre.3

22. august 1945 kom Quislings rolle i den antisemittiske politikken opp under krysseksaminasjonene. Quisling forsvarte seg med at arrestasjonene og deportasjonene hadde skjedd etter tysk påtrykk, og at han ikke var blitt forhåndsinformert. Samtidig hevdet han at han aldri personlig hadde fremmet hat mot jødene, men kun «forklart forskjellige forhold vedrørende de jødiske spørsmål […]».4 Her fastslo han også at han fremdeles var av den oppfatning at jødene stod bak mye av det som var galt i verden:

Lagmannen: Det er spørsmål om De i Deres taler har forfektet det standpunkt at jødene er skyld i en rekke av de ulykker som rammer verden?

Quisling: Ja, det er min absolutte overbevisning.5

Hvilken politisk logikk lå til grunn for disse utsagnene? Hva fikk Quisling til å fremstille jødene som en drivkraft bak verdens ulykker i en situasjon der Hitler-regimet, med støtte fra lokale medløpere, hadde tatt livet av seks millioner jøder i Europa?

Quislings antisemittisme under okkupasjonen er i noen grad blitt behandlet i biografiske studier og i bredere anlagte okkupasjonshistoriske analyser. Hovedfokuset her har imidlertid vært på NS-medvirkning i den antisemittiske politikken, ikke på det idémessige innholdet i antisemittismen og hvordan den ble benyttet i Nasjonal Samlings agitasjon og propaganda. I andre bind av Hans Fredrik Dahls Quisling-biografi fastslås det at forestillingen om en jødisk sammensvergelse var et viktig element i Quislings tenkning.6 Boken har imidlertid et overordnet fokus, og drøfter følgelig ikke det ideologiske innholdet i antisemittismen spesielt inngående. I Oddvar Høidals Quisling-studie fra 1988 påpeker forfatteren at antisemittismen fra 1930-årene og fremover ble et sentralt element i NS-førerens politiske oppfatninger.7 Høidals analyse av okkupasjonsårene fokuserer imidlertid først og fremst på diskriminerings- og forfølgelsespolitikken, ikke på Quisling og NS-regimets antisemittiske propaganda.8 Arbeider om Nasjonal Samlings antisemittiske ideologi har – med enkelte unntak – tatt for seg 1930-tallet snarere enn okkupasjonsårene.9 Den mest inngående fremstillingen av NS-antisemittismen under krigen – andre bind av Oskar Mendelsohns bok om jødenes historie i Norge – er et oversiktsverk, med begrensede analytiske ambisjoner.10 Også Bjarte Brulands nye verk om Holocaust i Norge omhandler først og fremst dynamikken i den antisemittiske politikken, selv om forfatteren påpeker at troen på en jødisk verdenskonspirasjon lå til grunn for nazistenes fremgangsmåter.11

Denne artikkelen analyserer Vidkun Quislings antisemittiske forestillinger slik de kom til uttrykk i hans taler og skrifter i okkupasjonsårene.12 Mitt utgangspunkt er at Quislings antisemittisme bør analyseres som en form for konspirasjonstenkning – det samfunnsviteren Richard Hofstadter har karakterisert som den paranoide stil i politikken.13 I en studie av Hitler-regimets antisemittiske krigspropaganda, hevder historikeren Jeffrey Herf at kjernen i den nazistiske antisemittismen var forestillingen om at jødene stod bak en mektig, internasjonal sammensvergelse.14 Dette preget også NS-antisemittismen, slik den ble artikulert av sentrale ideologer i partiet. For å forstå hvordan Quislings antisemittisme var strukturert og den politiske logikken den fungerte ut ifra, er det derfor fruktbart å ta utgangspunkt i teorier og begreper fra den internasjonale forskningen på konspirasjonstenkning som historisk og samtidig fenomen.15 Et viktig generelt utgangspunkt er også at ideologien spilte en avgjørende rolle som drivkraft i den nazistiske forfølgelsespolitikken, både i Norge og i andre deler av det okkuperte Europa. I forskningen på nasjonalsosialismen de senere tiårene har nettopp raseideologien og antisemittismen blitt sterkt vektlagt som forklaringsfaktorer.16

Antisemittismen som konspirasjonstenkning

Hva betyr begreper som konspirasjon, konspirasjonsteorier og konspirasjonstenkning? Hvilken betydning har konspirasjonsteorier hatt i den europeiske antisemittismen?

En konspirasjon dreier seg ifølge historikeren Øystein Sørensen helt enkelt om at to eller flere personer «i all hemmelighet planlegger og gjennomfører noe som går ut over noen andre».17 Med utgangspunkt i dette perspektivet kan en konspirasjonsteori simpelthen sikte til en ikke-bevist teori om at en konspirasjon foregår eller har funnet sted. I samfunnsdebatten identifiseres begrepet likevel ofte, om ikke alltid, med spekulative teorier uten forankring i empiriske realiteter.18

Et tredje, nært beslektet begrep, er det som kan karakteriseres som konspirasjonstenkning eller konspirasjonsteoretiske virkelighetsoppfatninger. I en klassisk artikkel fra 1965 oppsummerer Hofstadter dette fenomenet som den paranoide stil. Med dette siktes det ikke til det paranoide i klinisk forstand, men til en politisk stil som springer ut ifra frykten for en mektig, ondskapsfull sammensvergelse. Det særegne ved den paranoide stil, fastslår Hoftstadter, er at de troende oppfatter en gigantisk sammensvergelse som selve drivkraften i historien og politikken. Blant talspersonene for den paranoide stil er historien en konspirasjon, iscenesatt av mektige, demoniske krefter.19

Konspirasjonsteoretiske tenkemåter har spilt en sentral rolle i den europeiske antisemittismen både i førmoderne og moderne epoker. I høy- og senmiddelalderen ble jødene fremstilt som en trussel mot kristendommen og den kristne majoritetsbefolkningen.20 I det 19. århundret ble disse i utgangspunktet religiøse beskyldningene supplert med og delvis erstattet av rasebaserte og nasjonalistiske begrunnelser.21 Den moderne antisemittismen fungerte samtidig som en forklaringsmodell på hurtige og uønskede samfunnsendringer.22 Anklagene om at jødene stod bak negative samfunnsendringer, ble ofte formulert som konspirasjonsforestillinger. I 1903 utkom førsteutgaven av Sions vises protokoller i Russland. Protokollene var et falsum som utga seg for å være referater fra et hemmelig møte der jødiske ledere planla å overta verden. I det tsarstyrte Russland ble det tatt i bruk i ultrakonservative og høyreekstreme politiske kretser som et ledd i forsvaret mot liberale og sosialistiske motkrefter. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble protokollene og liknende konspirasjonslitteratur spredt i stort omfang i og utenfor Europa.23 Særlig i Tyskland fikk antisemittiske konspirasjonsforestillinger en fruktbar grobunn som følge av det tyske krigsnederlaget og allmenn politisk turbulens. Den første tyske bokutgaven av protokollene utkom i januar 1920, og hadde mot slutten av året blitt trykt opp i 120 000 eksemplarer.24 I dette klimaet vokste den tyske nasjonalsosialismen frem. Fra NSDAP ble dannet i 1920 frem til Hitler-Tysklands fall i 1945, forfektet partiet et historie- og samfunnssyn der «jøden» ble fremstilt som absolutt motpol til «germaneren» og det «tyske folkefellesskapet».25

Hvilken rolle spilte antisemittismen i Nasjonal Samling og hos Vidkun Quisling før den tyske invasjonen 9. april 1940? Konspirasjonsforestillinger om jødene og jødedommen var utbredt i det norske samfunnet før NS ble dannet.26 I løpet av 1930-årene utviklet Nasjonal Samling seg likevel til et ekstremt antisemittisk parti, også sett ut fra samtidens kulturelle og politiske kontekst. Særlig fra midten av 1930-tallet og fremover ble partiets agitasjon mot jødene forsterket.27 Dette gjaldt også Quisling selv. Fra høsten 1935 og fremover beskrev han i gjentatte tilfeller politikken som en tvekamp mellom «det nordiske» og «det jødiske» prinsipp.28 I tiden frem mot det tyske overfallet 9. april 1940 ble Nasjonal Samlings og Quislings antisemittisme stadig mer fremtredende.29 2. september 1939, altså dagen etter det tyske overfallet på Polen, fastslo for eksempel NS-avisen Fritt Folk at «den internasjonale jødedom» hadde understøttet de kreftene i England som ønsket krigen.30

Dette skjedde i en fase hvor NS nærmet seg det nasjonalsosialistiske Tyskland, ideologisk og politisk. Som historikeren Christhard Hoffman påpeker, hvilte dermed NS antisemittiske propaganda tungt på tyske kilder.31 Quislings kontakt med tyske antisemitter lar seg også dokumentere helt konkret. Høsten 1935 fastslo han for eksempel i et skriv til en av medarbeiderne i det tyske hatskriftet Der Stürmer at den tyske nasjonalsosialismen hadde «avslørt jødedommens okkultisme».32

Antisemittismen som kontinuitetselement

Da Hitler-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, hadde Quisling og NS altså allerede sluttet opp om et helhetlig antisemittisk verdensbilde. Hvordan preget dette NS-førerens politiske agitasjon i okkupasjonsårene, da Nasjonal Samling fikk makt og innflytelse?

Antisemittiske påstander kom til uttrykk i NS-propagandaen fra okkupasjonens begynnelse til slutt. Allerede før ordningen med kommissariske statsråder ble innført 25. september 1940, trykte NS-pressen artikler som påstod at jødene stod bak en internasjonal sammensvergelse.33 Etter at NS-styret var blitt etablert 25. september 1940 – og særlig i kjølvannet av felttoget mot Sovjetunionen sommeren 1941 – økte de antisemittiske ytringene i omfang og intensitet.34 Jødene ble anklaget for å stå bak bolsjevismen, finanskapitalen og «det internasjonale frimureri», og for å støtte nasjonalsosialismens fiender i den pågående verdenskrigen.35 Konspirasjonstenkningen om jødene fortsatte å prege NS-propagandaen helt frem til frigjøringen. Som Oskar Mendelsohn har påvist, trykte den nazifiserte pressen en rekke artikler med sterkt antisemittisk innhold så sent som i slutten av april og i begynnelsen av mai 1945.36

Når Quislings antisemittisme er blitt diskutert i tidligere historieskrivning, er fokuset gjerne blitt rettet mot de av hans politiske ytringer som dreide seg mest eksplisitt om det såkalte jødespørsmålet.37 Dette dreier seg henholdsvis om et foredrag ved åpningen av Alfred Rosenbergs Institutt for utforskning av jødespørsmålet i slutten av mars 194138 og om en tale ved Nasjonal Samlings riksmønstring i Trøndelag 6. desember 1942, i kjølvannet av massedeportasjonene av jødiske menn, kvinner og barn 26. november 1942.39

Disse talene gir definitivt viktige innsikter i Quislings konspirasjonsteoretiske verdensbilde. Det må likevel understrekes at antisemittiske konspirasjonstemaer satte et sterkt preg på Quislings politiske ytringer i alle faser av krigen. Dette gjaldt også i taler som i utgangspunktet ikke primært omhandlet jødene eller det såkalte jødespørsmålet. Antisemittismen var tilbakevendende i Quislings omtaler av den pågående verdenskrigen og fremstillinger av grunnlaget for den såkalte nyordningen. Den konspirasjonsteoretiske antisemittismen var følgelig et kontinuitetsbærende element i hans offentlige ytringer.

Allerede 24. juni 1940 hevdet Quisling i en tale i NRK radio at Norge var blitt «et engelsk lydrike og en provins i det britisk-jødiske kapitalistiske verdenssystem ».40 Her omtalte han også den pågående verdenskrigen som en «jødenes hevnkrig mot Tyskland».41 Utover okkupasjonen – og fremfor alt etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 – ble de antisemittiske utfallene enda skarpere. Quisling beskrev gjennomgående «den internasjonale jødedom» som en mektig, velorganisert trussel som arbeidet systematisk for å erobre verdensherredømme. I NS-førerens taler forekommer det gjentatte henvisninger til «den jødiske verdensrevolusjon »,42 jødenes «bestrebelser for å erobre verdensmakten»,43 «det forjettede jødiske verdensherredømme»,44 «den internasjonale jødedoms verdenserobringsplaner»,45 «den jødisk-kommunistiske verdenskonspirasjon»,46 «den internasjonale jødemakten »47 og tilsvarende.

Selv i siste fase av okkupasjonen var Quislings taler preget av antisemittiske konspirasjonsforestillinger. Under en tale i Oslo 14. mai 1944 angrep han «angloamerikanernes og bolsjevikjødenes verdenspropaganda», og fastslo at «Tyskland og den europeiske nyordning» var en «frihetskamp mot de tre jødebeherskede verdensmakter Nord-Amerika, England og Sovjet-Russland».48 I sin nyttårstale 1944/45 hevdet han at det var sørgelig å se hvordan folk lot seg «forføre av den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda», og at kommunismen innebar at hele folket ville gjøres til «statsslaver under jødiske makthavere».49

Dualisme og apokalyptikk

Hvordan var dette antisemittiske verdensbilde bygd opp? Hvilke grunnleggende mønstre var Quislings fremstillinger av jødene og jødedommen kjennetegnet av?

I forskningen på konspirasjonsteorier er det blitt påpekt at denne typen tenkning er båret av bestemte strukturelle mønstre. To nøkkelbegreper her er dualisme og apokalyptikk. Konspirasjonsteoretiske verdensbilder dreier seg, som religionsforskeren Michael Barkun understreker, til syvende og sist om å identifisere og forklare ondskapens kilder. Som en form for gruppekonstruksjon bygger konspirasjonsteoretiske verdensbilder dermed på et skarpt skille mellom de gode/oppbyggende og onde/nedbrytende krefter.50 Det dreier seg om en form for identitetsdannelse som er basert på kompromissløs inkludering og ekskludering.51

Religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal har sammenfattet hvordan dette dualistiske verdensbildet ser ut. Sentralt her er at det tegnes et bilde av en gruppe mektige konspiratører som arbeider systematisk i det skjulte for å undergrave den rette moralske orden, og som hevdes å være støttet av bevisste og ubevisste kollaboratører. På motsatt side plasseres konspirasjonens ofre, som fremstilles som uskyldige, uvitende og gode: «Heltene i konspirasjonsberetningene er de som har skaffet den hemmelige kunnskap om sammensvergernes Plan og som holder fast ved de sanne verdier».52 Det dualistiske synet på verden kombineres også med frykt for en nært forestående apokalypse. Tilhengerne av den paranoide stil, fastslår Hofstadter, hevder at verden alltid befinner seg på kanten av stupet – at kampen mellom de gode og de nedbrytende krefter er en eksistenskamp på liv og død.53

Dualismen og apokalyptikken dannet en overordnet ramme for Quislings antisemittisme. I bunnen lå et raseideologisk syn på historien og politikken. Men Quisling oppfattet også «det jødiske» som et tenkesett – en nedbrytende mentalitet som kunne smitte ikke-jøder.

Gjennom hele okkupasjonstiden beskrev Quisling det «jødiske» og det «nordiske» og «germanske» som uforsonlige fiender og motpoler. Et illustrerende eksempel er Frankfurt-talen fra slutten av mars 1941. Her hevdet Quisling at kampen mellom den nordiske befolkningen og jødene var den avgjørende drivkraften i historien. Motsetningen mellom det «nordiske raseprinsipp» og «den artsfremmede, onde og forstyrrende makt som senere fremtrådte som jødedommen»,54 fastslo han, preget nordmennenes verdensanskuelse lenge før befolkningen kom i fysisk kontakt med jøder. Motsetningen hadde også løpt som en rød tråd gjennom historien. Videre skildret han kampen mellom arierne og jødedommen som en apokalyptisk sluttkamp mellom godt og ondt. Quisling tok her utgangspunkt i den norrøne fortellingen om Ragnarok – verdens sammenbrudd – og identifiserte jødene med de ødeleggende kaoskreftene: Midgardsormen og Fenrisulven. Nedkjempelsen av fienden ville til syvende og sist resultere i fornyelse og gjenfødelse:

Av det nasjonale forfall og sammenbrudd som jødene bragte over vårt folk, vokser frem en nasjonal gjenreisning. […] Således fullbyrdes på en merkelig måte den i den urnordiske mythos levende forestilling om at den strid som går gjennem verdenslivet mellem arier og jødemakt, skulde ende i en siste uhyre kamp, ragnarokk, ariernes mørke, fremkalt av at arierne optok jødene i sin midte og derved svekket sin gudemakt. Men ariernes verden går kun under for å gjenfødes herligere. I den avgjørende kamp blir verdensslangen og krigsulven, jødenes skrekkelige avkom, felt. Det gamle går under, og en ny verden bryter fram, befolket av en livskraftigere og lykkeligere menneskeslekt.55

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 ble de apokalyptiske og dualistiske skildringene av verdenssituasjonen forsterket ytterligere. Den pågående krigen ble fra nå av gjennomgående beskrevet som en skjebnekamp mellom den nordisk-germanske verden og dens arvefiende: «den internasjonale jødedom». I en tale i Colosseum i begynnelsen av september 1941, fastslo Quisling for eksempel at menneskeheten befant seg i en «skjebnesvanger brytningstid»: en avgjørende sluttkamp mellom det germanske og nordiske prinsipp og de onde verdenskrefter:

Skal det lykkes de onde verdenskrefter […] å ødelegge de germanske folk og de fundamentale nordiske prinsipper hvorpå hele vår sivilisasjon hviler, for at der på ruinene kan bli opprettet det forjettede jødiske verdensherredømme […] Eller skal det lykkes det nye Tyskland som hovedeksponent for det nordiske og germanske prinsipp å vinne denne uhyre kamp, i dette Ragnarok, og å gjennomføre en nyordning og samordning i Europa […].56

Quisling hevdet også gjentatte ganger at jødene opererte gjennom ikke-jødiske støttespillere: kollaboratører som bevisst eller ubevisst hadde blitt redskaper for deres planer. I norsk sammenheng handlet dette om politikere og andre sentrale samfunnsskikkelser som – ifølge Quisling – hadde ført en «jødevennlig» og «landsforrædersk» politikk i tiden før 9. april 1940. Landsforræderne, fastslo han for eksempel i juni 1940, er:

å finne i de partipolitiske klikker som sammen med sine internasjonale medsammensvorne systematisk efter evne forgiftet forholdet mellem Tyskland og England og mellem Norge og Tyskland. De gav de internasjonale krigshisserne bred plass i sin presse og arbeidet direkte og indirekte for Norges deltakelse i denne jødenes hevnkrig mot Tyskland.57

Som vi skal se under, ble disse påstandene brukt aktivt til å rettferdiggjøre Nasjonal Samlings forsøk på å omforme det norske samfunnet etter nasjonalsosialistisk modell i tiden etter 25. september 1940.

Også frimureriet ble i Quislings taler fremstilt som et element i en jødisk sammensvergelse. Riktignok støttet ikke NS-føreren de mest aktive frimurerfiendtlige tendensene i og omkring NS-bevegelsen, som blant annet krevde utrenskninger av tidligere losjemedlemmer fra partiet.58 I sin tale i Frankfurt hevdet han like fullt at over 10 000 nordmenn «gjennem frimureriet [var] blitt ’kunstige jøder’.»59

Her fantes det også en positivt fremstilt vi-gruppe. I bred forstand omfattet dette alt «germansk», norsk og nordisk.60 I snevrere forstand dreide det seg om Hitler-Tyskland og de nasjonalsosialistiske bevegelsene i Europa – inkludert NS-bevegelsen i Norge. Som en opplyst elite blant «germanerne» – og nordmennene – hadde nasjonalsosialistene nemlig ikke bare avslørt, men også tatt opp kampen mot de nedbrytende krefter. Både verdenskrigen og den nasjonalsosialistiske revolusjonen var ifølge Quisling en frigjøringskamp som rettet seg mot en verdensomspennende jødisk trussel og overmakt.61 I en tale på Bygdøy 23. juni 1941, dagen etter innledningen av Operasjon Barbarossa, fremstilte han for eksempel NS-bevegelsen som en opplyst elite som lenge hadde vært klar over kampen som pågikk mellom jødene og «de folk som kjemper for sin frigjørelse fra kapitalismens og kommunismens lenker».62 Nå var det på tide at resten av befolkningen fikk øynene opp og så de rette sammenhengene. Å innrømme at NS hadde rett var ikke nok, enhver som var ærlig måtte «også slutte sig til oss i denne kampen, til gavn for sig selv og for vårt land63 I kampen mot den påståtte jødiske verdenssammensvergelse og de kreftene som støttet den, fantes det ingen mellomposisjon. Quislings antisemittisme var i denne forstand av totalitær karakter – den ble knyttet til krav om entusiastisk ideologisk oppslutning og aktiv politisk innsats.

Det totale fiendebilde

Konspirasjonsteoretiske virkelighetsoppfatninger bygger ikke bare på et dualistisk og apokalyptisk syn på fortiden og samtiden. De er også kjennetegnet av det historikeren Geoffrey Cubitt omtaler som intensjonalisme.64 Det sentrale her er at negative hendelser og utviklingsforløp oppfattes som villet: de antas å være skapt og styrt planmessig og i det skjulte av en eller flere ondskapsfulle grupper. Ut fra dette utvikler det seg en forestilling om at alt henger sammen. Tilsynelatende motstridende fenomener er i virkeligheten forskjellige elementer i en omfattende, nedbrytende plan.65

Et sentralt premiss i Quislings taler under okkupasjonen var nettopp oppfatningen om at samfunnsutviklingen – eller nærmere bestemt alt det NS oppfattet som negativt ved samfunnsutviklingen – var skapt planmessig av den såkalte verdensjødedommen. På det politiske plan dreide dette seg om bolsjevismen og liberalismen – ja, faktisk hele den historiske utviklingen etter den franske revolusjon. Under Nasjonal Samlings fylkesstevne på Rakkestad i slutten av juni 1941, hevdet NS-føreren for eksempel at tiden etter revolusjonen hadde stått i jødenes tegn. Den moderne samfunnsutviklingen var altså ikke et resultat av tilfeldigheter eller upersonlige historiske prosesser, den var skapt av en planmessig jødisk sammensvergelse som hadde som formål å erobre verdensmakten.

I den franske revolusjon som banet vegen for det liberalkapitalistiske systemet, var jødene de drivende krefter, da denne omveltning samtidig banet veg for jødenes fulle bevegelsesfrihet og likestilling. Liberalismen ble jødenes veg til makten i samfunnene, og hele det såkalte demokrati ble underlagt den internasjonale jødedoms diktatur. […] Den politiske frihet alene var imidlertid ikke nok, og verden ble belastet med en ny jødisk teori, marxismen, et nytt redskap for jødene i deres bestrebelser for å erobre verdensmakten. […] Bak den marxistisk-kommunistiske verdensbevegelse står således jødene.66

Samfunnsutviklingen de siste århundrene var følgelig ikke skapt av tilfeldigheter og upersonlige historiske prosesser: de var et resultat av en planmessig jødisk virksomhet som hadde som formål å erobre verdensmakten.

Quisling tok også utgangspunkt i at motstridende fenomener bare tilsynelatende stod i kontrast til hverandre: at de i realiteten sprang ut ifra samme (jødiske) kilde. Særlig iøynefallende her er fremstillingene av kapitalismen og kommunismen. I begynnelsen av september 1941 angrep Quisling for eksempel det han omtalte som «de jødiske tvillingssystemer kapitalismen og kommunismen».67 I november samme år fastslo han at bak kommunismen stod «kapitalismen, og i skyggen av disse to finner vi den internasjonale jødedom med sin Messiasdrøm».68 25. september 1943 hevdet han at kapitalismen og kommunismen var bundet til hverandre gjennom «den internasjonale jødedom» som stod bak dem begge.69

Ikke bare politikken, men også negative og «nedbrytende» kulturfenomener, ble av Quisling knyttet til jødene og oppfattet som ledd i et systematisk undergravingsarbeid. Disse forestillingene hadde vært forankret i NS-bevegelsen allerede i årene før krigen. I 1930-årene hadde sentrale ideologer i partiet hevdet at «den jødiske marxismen» søkte å bryte ned det norske kultur- og åndslivet.70 Fenomener som kulturradikalisme, psykoanalyse, seksualopplysning og kvinnefrigjøring ble her fremstilt som et resultat av et «jødebolsjevikisk» komplott.71 Under okkupasjonen sluttet Quisling seg helhjertet til denne kulturelle erobringsteorien. I sin tale om «jødespørsmålet» i Frankfurt, hevdet han at både litteratur, film, teater og skole var blitt gjennomsyret av jødiske verdier:

Efter hvert blev […] litteraturen helt preget av jødeåndens kultur og moralopløsende idéer. […] Film, teater og skole fulgte efter i de samme jødespor. Gjennem filmen øvet jødene en meget sterk innflytelse på vårt folk ved den overveldende mengde av Hollywood-filmer som blev presset inn på det norske marked. Teatrene var fullstendig preget av pro-jødisk og anti-tysk propaganda. […] Også universitetet og skoler var behersket av den jødiske ånd. Jødiske pornografer og kvasi-videnskapsmenn blev overalt mottatt som bærere av nye og fruktbringende idéer.72

Et sentralt element i alle former for konspirasjonstenkning er også påstanden om at de undergravende krefter kontrollerer informasjonsflyten og at de på denne måten skjuler sannheten om hvordan verden «egentlig» er skrudd sammen.73 I 1930-årene brukte NS-pressen dette som «forklaring» på partiets manglende politiske oppslutning. Her ble det påstått at jødene behersket nyhetsproduksjonen og nyhetsformidlingen.74 Dette ble gjentatt av Quisling under okkupasjonen. Norge, hevdet han i mars 1941, hadde før krigen ikke hatt «en jødepresse i samme forstand som f.eks. Tyskland, Ungarn, Romania, Frankrike.» Likevel hadde pressen vært «utpreget jødevennlig og fylt av propaganda for de jødisk-liberalistisk-marxistiske ideer ».75

Sammenfattet fungerte altså Quislings antisemittisme under okkupasjonen som et helhetlig verdensbilde der det gode stod mot onde i en apokalyptisk sluttkamp, og der uønskede fenomener ble hevdet å være skapt planmessig av en verdensomspennende jødisk sammensvergelse. Fiendebildet var totalt, apokalyptisk og enhetlig – med «jøden» som påstått drivkraft bak alle de kreftene Nasjonal Samling oppfattet som nedbrytende og fiendtlige.

Antisemittismens funksjoner: Nyordning og verdenskrig

Hvilke funksjoner hadde dette antisemittiske fiendebildet? Eller, mer konkret: Hva brukte Quisling antisemittismen til?

I sin Quisling-biografi fremstiller Dahl radikaliseringen av Quislings antisemittisme langt på vei som et produkt av ønsket om å oppnå tysk velvilje, for dermed å styrke Nasjonal Samlings selvstendige posisjon i okkupasjonsstyret. «Denne smigers politiske hensikter», fastslår han blant annet i sin analyse av Quislings Frankfurt-foredrag, «var altså […] å tilby Hitler og Rosenberg Norges jødiske befolkning til gjengjeld for å kunne rettferdiggjøre NS’ posisjon som selvstendig bevegelse».76

At ønsket om å styrke NS’ posisjon utgjorde et viktig bakteppe for Quislings antisemittiske ytringer, er sannsynlig. Å slutte fred med Tyskland og opprette en selvstendig, NS-ledet nasjonalsosialistisk stat var blant Quislings viktigste politiske mål under okkupasjonen.77 Det må likevel ikke tolkes dit hen at Quisling kun brukte de antisemittiske forestillingene pragmatisk og maktpolitisk. Også andre funksjoner bør trekkes frem.

I en artikkel som tar for seg utbredelsen av antisemittiske konspirasjonsforestillinger i det moderne Polen, hevder sosiologene Miroslaw Kofta og Grzegorz Sedek at konspirasjonsteorier tjener flere formål. De blir brukt som «forklaringer» på negative fenomener, rekonstruerer historien, forutsier fremtiden og identifiserer (påståtte) trusler mot vi-gruppen. Videre motiverer de vi-gruppen til kollektivt selvforsvar. I forlengelsen av dette kan konspirasjonsforestillinger også brukes til å rettferdiggjøre voldelige overgrep og diskriminering.78

Dette utgjør et godt utgangspunkt for å analysere Quislings antisemittiske ytringer under okkupasjonen. Her utkrystalliserer det seg noen vesentlige forskjeller mellom NS-bevegelsen før og etter 9. april 1940. Nasjonal Samling i 1930-årene var en liten outsiderbevegelse, uten politisk makt og innflytelse. Antisemittismen fungerte – særlig i slutten av 1930-årene – som en «forklaring» på hvorfor den store majoriteten av befolkningen avviste bevegelsen. Dette limte NS sammen og bidro til at partiet kunne overleve en marginal sekttilværelse.79 Under okkupasjonen var situasjonen annerledes. To situasjonsbestemte forhold påvirket på særlig sterkt vis hvordan NS-antisemittismen kom til uttrykk i den daglige propagandaen: Nasjonal Samlings forsøk på å nyordne det norske samfunnet, og den pågående verdenskrigen.

De antisemittiske konspirasjonsforestillingene ble i en rekke av Quislings taler brukt som et virkemiddel til å rettferdiggjøre Nasjonal Samlings fremstøt for å omforme det norske samfunnet etter nasjonalsosialistisk modell. Antisemittismen ble her koplet til en historiefortelling som skildret samfunnsutviklingen før 9. april 1940 som en gjennomgripende forfallsprosess. I forlengelsen av dette fikk de antijødiske forestillingene en legitimerende funksjon. Nasjonal Samlings politiske virksomhet etter 9. april 1940 ble fremstilt som et sårt tiltrengt oppgjør med de gamle partienes «jødevennlige» politikk. I sin tale 26. september 1940 – dagen etter at Terboven hadde innført ordningen med kommissariske statsråder – hevdet Quisling at de gamle partiene ikke fremmet sanne nasjonale interesser. De var i virkeligheten slaver for den «jødiske» kapitalismen:

Høire, Venstre, Arbeiderpartiet og Bondepartiet var jo bare hver på sin måte uttrykk for dette økonomiske system og med dets kamp om særinteressene og til syvende og sist den internasjonale jødefinans’ leietjener.80

Et sentralt element her var forestillingen om «forjødning» eller «jødifisering». Selv om det ifølge Quisling hadde foregått en «jødeinvasjon» etter 1935,81 var det ikke hovedsakelig antallet jøder som hadde forårsaket det norske samfunnets forfall. Årsaken lå i spredningen av «jødisk tankegods» – at nordmenn var blitt smittet av en nedbrytende mentalitet. I Frankfurt-talen fra 1941 hevdet han:

Det er først og fremst jødenes destruktive idéer som har hatt en så skjebnesvanger innflytelse på utviklingen i vårt land, idet jødene dels har sikret sig enkelte nøkkelstillinger i landet, dels har funnet tallrike lærvillige [SIC!] og tjenestvillige norske disipler. […] Norges historie i den siste menneskealder har vært en raskt fremadskridende judaisering på alle samfundsområder, en utvikling som med en naturlovs nødvendighet måtte føre til den nasjonale katastrofe som kom den 9. april 1940, da Norge ble søkt trukket inn i den engelsk-jødiske krig mot Tyskland.82

På det økonomiske området virket den jødiske innflytelse ifølge Quisling gjennom den «internasjonale jødefinans».83 På det politiske området hevdet han at alle de politiske partiene, med unntak av NS, hadde omfavnet «jødiske» ideer, representert ved liberalismen og marxismen.84 Nasjonal Samlings maktovertakelse og nyordningsfremstøt ble fremstilt som nødvendig for å rense landet for såkalt jødisk ånd og innflytelse og dermed oppnå nasjonal gjenfødelse og gjenreisning.85

Quisling brukte også antisemittismen som et prisme for å tolke den pågående krigsutviklingen. Dette var helt på linje med den tyske nazipropagandaen. Som Jeffrey Herf påviser, var påstanden om at den såkalte verdensjødedommen hadde startet krigen og førte en utryddelseskamp mot «germanerne», her et bærende element.86

I likhet med den tyske propagandaen, endret også fokuset i Quislings taler seg i takt med krigsutviklingen.87 En nærlesing av hans politiske uttalelser mellom 9. april 1940 og 22. juni 1941 viser at forestillingen om «jødebolsjevismen» – som hadde vært et sentralt element i NS-propagandaen før krigen – i dette tidsrommet var sterkt nedtonet. Bakgrunnen her var ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler. Formuleringer som det «britisk-jødiske kapitalistiske verdenssystem »,88 «England og det jødiske system»,89 «internasjonal anglojødisk finans»90 og «den anglo-jødiske verdenskapitalisme »91 gikk i denne fasen igjen.

Oppfatningen av England som et redskap for «den internasjonale jødedom» forsvant ikke etter 22 juni 1941. Det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 brakte likevel med seg en endring av Quislings antisemittiske retorikk. Forestillingen om «jødebolsjevismen» fikk fra nå av en helt dominerende plass. Et utdrag fra en tale holdt i Oslo 4. juli 1941 kan tjene som eksempel:

Bolsjevismen i Russland er den ene store fløyen, venstre fløy av den jødiske verdensmakt. Høyre fløy er den internasjonale storfinans og frimureriet. Det var som nevnt russiske jøder som satte bolsjevismen ut i livet, og det var amerikanske jøder som finansierte foretagendet.92

Beskrivelsen av verdenskrigen som en sluttkamp mellom nasjonalsosialismen og den nedbrytende internasjonale jødedom, kom til uttrykk i Quislings taler helt frem til krigens slutt. Alle fiender av aksemaktene og nasjonalsosialismen ble betegnet enten som jødiske eller som marionetter for «den internasjonale jødedom».93

Fremstillingen av «den internasjonale jødedommen» som drivkraften bak nasjonalsosialistenes fiender hadde også mobiliserende og legitimerende siktemål. For det første ble den sammenflettet med krav om mobilisering. Ved å fremstille Hitler-Tysklands krigshandlinger som en eksistenskamp mot en ondskapsfull jødisk verdenssammensvergelse, kunne Quisling og Nasjonal Samling mane til aktiv innsats for Hitler-Tyskland. En slik innsats, ble det hevdet, var en livsnødvendighet for å redde «rasen» og nasjonen fra trusselen om undergang.94

For det andre ble bildet av jødene som krigsmotstandere brukt for å rettferdiggjøre NS’ rolle i den antisemittiske politikken som kulminerte i arrestasjoner og deportasjoner høsten 1942 og vinteren 1943. 6. desember 1942 – litt over en uke etter den store deportasjonen av jødiske menn, kvinner og barn med lasteskipet Donau – holdt Quisling en tale ved Fylkesstevnet i Trondheim. Her hevdet han at jødene ikke bare stod bak krigsutbruddet, men at de også trakk i trådene bak alle nasjonalsosialismens fiender.95 «Jødeproblemet», konkluderte Quisling, var selve verdensproblemet, og her var det ingen plass for kompromisser. «De som kjemper mot NS i dag», hevdet han, «kjemper sammen med den revolusjonære jødedom som slavebinder folkene […]».96 Den antisemittiske politikken ble med andre ord skildret som en «nasjonal» og «rasemessig» forsvarskamp.

Quislings konspirasjonstenkning tjente følgelig alle formålene som er trukket frem av Kofta og Sedek. Den ble brukt som forklaring på fenomener i fortiden som NS-bevegelsen oppfattet som ødeleggende for vi-gruppen: bolsjevismen, kapitalismen, liberalismen og kulturradikalismen. Videre siktet den mot å mobilisere den norske befolkningen til innsats for Hitler-Tyskland og NS-regimet. Endelig hadde den antisemittiske konspirasjonstenkningen en legitimerende funksjon. Den inngikk i en forsøkt rettferdiggjøring av NS-regimets nyordningsfremstøt og den ytterliggående antisemittiske politikken partiet medvirket i å gjennomføre.

Konklusjon

I sin biografi om Vidkun Quisling legger Høidal frem en komparativ tese om den antisemittiske politikken i henholdsvis Norge og Danmark mellom 1940 og 1945. Det faktum at så mange flere jøder omkom i Norge, konkluderer han, hang direkte sammen med kollaboratørstyret og NS-kollaboratørenes antisemittiske innstilling.97

At Norge hadde et NS-regime og Danmark ikke, forklarer ikke alene at så mange flere av de danske enn de norske jødene unnslapp deportasjon og tilintetgjørelse.98 Høidal har likevel et avgjørende poeng. Riktignok sluttet ikke alle NS-medlemmer like aktivt opp om alle sider ved den tyske nasjonalsosialismen,99 men de ledende aktørene i partiet forfektet en ytterliggående, konspirasjonsteoretisk begrunnet antisemittisme. Dette gjaldt ikke minst Quisling selv. I Norge tok Nasjonal Samling initiativer til antisemittiske tiltak på egen hånd.100 Frem til den ble avsatt, 29. august 1943, stod den danske regjeringen derimot fast ved at det ikke fantes noe «jødeproblem» i landet, og at den ville trekke seg tilbake dersom okkupasjonsmakten innførte antisemittiske bestemmelser.101

Quislings antisemittisme tok utgangspunkt i en inndeling av menneskeheten i ulike «raser». Jødene ble imidlertid ikke fremstilt som svake eller underlegne, men som en truende antirase. Kjernen i den antijødiske tenkningen var ikke det Harald Ofstad har betegnet som forakten for svakhet,102 men frykten for en mektig og ondskapsfull sammensvergelse. Antisemittismen fungerte som en helhetlig og total forklaringsmodell som ga fortiden og samtiden mening. I religionsvitenskapelige termer kan Quislings antisemittisme betegnes som en sekulær demonologi. Det dreide seg om en søken etter ondskapens kilder som deretter skulle nedkjempes. Dette samsvarte helt og fullt med den tyske nazipropagandaen. Her ble kampen mot jødene, som historikeren Saul Friedländer har påpekt, nettopp fremstilt som en kilde til nasjonal og «rasemessig» frelse.103 Kravet om ytterliggående metoder lå latent i selve tenkemåten. Når verdenskrigen ble oppfattet som en apokalyptisk sluttkamp mellom «det gode» (nasjonalsosialistene) og «det onde» (jødene og deres lakeier), var alle midler tillatt.

Quislings fiendtlighet mot jødene kan heller ikke løsrives fra hans bredere synspunkter på norsk politikk og historie. Nasjonal Samlings omformingsfremstøt ble rettferdiggjort gjennom en antisemittisk logikk. Kuppregjeringen 9. april 1940 og etableringen av det kommissariske statsråd 25. september 1940 dreide seg ikke om landsforræderi, men om et oppgjør med den gamle «forjødede» politikken. Selv ikke nasjonalsosialismens fall fikk Quisling til å forlate disse synspunktene. Derfor kunne han selv etter krigen konkludere med at jødene stod bak mange av samtidens ulykker.

1Forfatteren vil gjerne takke Christhard Hoffmann, Terje Emberland, Vibeke Banik, Øystein Hetland og de to anonyme fagfellene for nyttige innspill. Takk også til Kristin Ørvik, Morten Simonsen og Anders B. Simonsen for språklige kommentarer.
2Om Holocaust i Norge, se særlig Bjarte Bruland, Holocaust i Norge. Registrering. Deportasjon. Tilintetgjørelse, Oslo, 2017.
3Se Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Oslo, 1946: 5.
4Samme sted: 126.
5Samme sted: 130. Også referert i Oddvar Høidal, Vidkun Quisling and the Deportation of Norway’s Jews, i Scandinavian Studies, vol. 88, no. 3, 2016: 270. DOI: https://doi.org/10.5406/scanstud.88.3.0270.
6Se Hans Fredrik Dahl, Vidkun Quisling. En fører for fall, Oslo 1992: 212–217 og 368–385.
7Oddvar Høidal, Quisling. En studie i landssvik, Oslo 1988: spes. 155–158 og 236–238.
8Samme sted: 468–469. Se også Høidal 2016: 270–294. Også filosofen Else M. Barth har viet Quislings antisemittisme noe oppmerksomhet. Se Else Margarete Barth, A Nazi Interior. Quisling’s Hidden Philosophy, Frankfurt am Main 2003: f.eks. 35–38.
9Se særlig Dag O. Bruknapp, Ideene splitter partiet, i Rolf Danielsen og Stein Ugelvik Larsen (red.), Fra idé til dom. Noen trekk fra utviklingen av Nasjonal Samling. Bergen/Oslo/Tromsø 1976: 9–47 og Nasjonal Samling og rasespørsmålet 1933–1940, hovedoppgave i historie, UiB 1972.
10Oskar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2, Oslo 1986. Se også Christhard Hoffmann, Die reine Lehre einer politischen Sekte: Antisemitismus in der norwegischen’Nasjonal Samling’, i Hermann Graml, Angelika Königseder og Juliane Wetzel (red.), Vorurteil und Rassenhaß. Antisemitismus in den faschistischen Bewegungen Europas, Berlin 2001: 253–273; Richard Andre Toftesund, «Da allt folket skulde tro løgnen.» Halldis Neegård Østbye. Antisemittisk ideolog i Nasjonal Samling. Hovedoppgave i historie, UiB 2001; Øystein Hetland, Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? Temahefte HL-senteret, Oslo 2012.
11Jf. Bruland 2017: bl.a. 13–15, 660.
12Det sentrale kildematerialet er Vidkun Quislings taler mellom 1940 og 1945. De fleste av disse er samlet i to utgivelser fra okkupasjonsårene: Halldis Neegård Østbye (red.), Quisling har sagt, bd. 3. For Norges frihet og selvstendighet, Oslo 1941 (b.) og Quisling har sagt, bd. 4. Mot nytt land. Artikler og taler av Vidkun Quisling 1941–1943, Oslo 1944. Taler fra 1944 og utover er hentet fra avisreferater.
13Richard Hofstadter, The Paranoid Style in American Politics, i Richard Hofstadter, The Paranoid Style in American Politics and Other Essays, Cambridge 1996 [1965]: 3–40.
14Jeffrey Herf, The Jewish Enemy. Nazi Propaganda During World War II and the Holocaust, Cambridge, Mass. 2006: 1–16. DOI: https://doi.org/10.4159/9780674038592.
15Historikeren Terje Emberland har levert ansatser til en slik analyse i foredrags form. Se foredrag i Oslo 3. desember 2016, tilgjengelig fra https://livestream.com/accounts/3722443/events/6705383 (besøkt 01.08. 2017). Se også Ingebjørg Aasta Erikstein, «Antisemittismen er selvforsvar. Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur». Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen. Masteroppgave i historie, UiO 2017.
16Jf. bl.a. Geoff Eley, Nazism as Fascism. Violence, Ideology, and the Ground of Consent in Germany 1930–1945. London/New York 2013: 59–90.
17Øystein Sørensen, Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illumina[t]us og dets mange ugjerninger, Oslo 2007: 13.
18Sørensen 2007: 14.
19Hofstadter 1996 [1965]: 3–40. En versjon av artikkelen ble første gang publisert i Harper’s Magazine i november 1964.
20Se f.eks. Johannes Heil, Gottesfeinde – Menschenfeinde. Die Vorstellung von jüdischer Weltverschwörung (13.–16. Jahrhundert), Essen 2003.
21Jf. bl.a. Peter Pulzer, The Rise of Political Anti-Semitism in Germany & Austria, Cambridge, Mass. 1988 [1964]: 47–57.
22Jf. f.eks. Reinhart Rürup, Emanzipation und Antisemitismus. Studien zur «Judenfrage» der bürgerlichen Gesellschaft, Göttingen 1975: 74–94. DOI: https://doi.org/10.13109/9783666359668.
23Om protokollene, se Norman Cohn, Warrant for Genocide: The Myth of the Jewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion, London 1967; Stephen Eric Bronner, A Rumor about the Jews: Antisemitism, Conspiracy and the Protocols of Zion, Oxford 2003; Wolfram Meyer Zu Utrup, Kampf gegen die «jüdische Weltverschwörung». Propaganda und Antisemitismus der Nationalsozialisten 1919 bis 1945. Berlin 2003 og Esther Webman (red.), The Global Impact of the Protocols of the Elders of Zion: A Century-Old Myth, London/New York 2011.
24Zu Utrup 2003: 92.
25Samme sted: 415–453.
26Se Lars Lien, «… pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905–1925, ph.d.-avhandling i historie, UiO 2016; Kjetil Braut Simonsen, Antisemittisme, innvandringsfiendtlighet og rasetenkning i norsk bondebevegelse, 1918–1940. Hefte i HL-senterets skriftserie, 2012; Andreas Snildal, An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890–1930, ph.d.-avhandling i historie, UiO 2014, og Einhart Lorenz, «Vi har ikke invitert jødene hit til landet» – norske syn på jødene i et langtidsperspektiv, i Vibeke Moe og Øivind Kopperud (red.), Forestillinger om jøder. Aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814–1940, Oslo 2011: 35–52; Terje Emberland, Antisemittismen i Norge 1900–1940, i Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz (red.), Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Oslo 2005: 401–420; Oskar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, Oslo 1969: 488–508 og 556–583; Per Ole Johansen, Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943, Oslo 1984.
27Jf. Hans Fredrik Dahl, Vidkun Quisling. En fører blir til, Oslo 1991: 377–385.
28Samme sted: 377–385. Se også Høidal 1988: 157–158.
29Se Ivo de Figueiredo, Nasjonal Samling 1937–1940. En analyse av partiets politiske og ideologiske utvikling fra juli 1937 til april 1940, hovedoppgave i historie, UiO 1994: 46–57; 133–135.
30Se forsideartikkel, Moskvapakten splitter jødefronten, i Fritt Folk 2. september 1939: 1 og 4.
31Hoffmann 2001: 260–261.
32Skriv fra Quisling til Stürmer-medarbeider Paul Wurm, sitert i Dahl 1991: 379.
33Mendelsohn 1987: 38.
34Samme sted: 36.
35Jf. bl.a. Hvad vil Nasjonal Samling? NS’ presse- og propagandakontor (oktober 1940): 17–23; samt Halldis Neegård Østbye, Jødenes krig, Oslo 1941 (a).
36Mendelsohn 1987: 212–213.
37Se f.eks. Dahl 1992: 212–217 og 379–381; Høidal 1988: 374; Barth 2003: 35–38.
38Dahl 1992: 212–217.
39Referat av Quislings tale i Trøndelag 6. desember 1942, trykt i Østbye 1944: 170–176.
40Quislings tale i kringkastingen 24. juni 1940, trykt som Opplysningsskrift nr. 104 1940: 6. Kursiv i original. Talen finnes også i Østbye 1941 (b.): 9–27.
41Quislings tale i kringkastingen 24. juni 1940, trykt som Opplysningsskrift nr. 104 1940: 9.
42Quislings tale på Bygdøy 23. juni 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 155. Kurs. i orig.
43Referat av Quislings tale under Fylkesstevnet på Rakkestad 29. juni 1941, trykt i Østbye 1944: 9.
44Quislings tale i Colosseum 5. september 1941, trykt i Østbye 1944: 24.
45Quislings tale i Klingenberg 22. februar 1943, trykt i i Østbye 1944: 210.
46Quislings tale ved åpningen av utstillingen «Sovjetparadiset» 6. september 1942, trykt i Østbye 1944: 115.
47Referat av Quislings tale i Trøndelag 6. desember 1942, trykt i Østbye 1944: 172. Kurs. i orig.
48Quislings tale i Oslo 14. mai 1944, gjengitt i Aftenposten 16. mai 1944 (morgen): 1–3, sitater s. 1.
49Quislings nyttårstale 1944/1945, gjengitt i Aftenposten 2. januar (morgen) 1945: 1 og 6, sitater s. 6.
50Michael Barkun, A Culture of Conspiracy. Apocalyptic Visions in Contemporary America, Berkeley 2003: 2–3.
51Jf. Michael Butter, Plots, Designs, and Schemes: American Conspiracy Theories from the Puritans to the Present, Berlin 2014: 20–21. DOI: https://doi.org/10.1515/9783110346930. 
52Asbjørn Dyrendal, Konspirasjonstenkning som virkelighetsforståelse, i Terje Emberland og Arnfinn Pettersen (red.), Konspiranoia. Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, Oslo 2003: 18–50, sitat s. 20–21.
53Hofstadter 1964: 29–30. Se også Stephen O’Leary, Arguing the Apocalypse. A Theory of Millennial Rhetoric, New York/Oxford 1994: 6; Daniel Wojcik, The End of the World as we Know it. Faith, Fatalism and Apocalypse in America, New York/London 1997: 140–142 og Dyrendal, i Emberland og Pettersen 2003: 18–50.
54Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 104.
55Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 118.
56Quislings tale i Colosseum 5. september 1941, trykt i Østbye 1944: 23–24.
57Quislings tale i kringkastingen 24. juni 1940, trykt som Opplysningsskrift nr.104 1940: 8–9.
58Se Øystein Sørensen, Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940–1945, Oslo 1989: 191–202. Se også skriv fra Quisling 6. november 1942, trykt i Østbye 1944: 166–169. Emberland har også viet det antifrimurerske aspektet ved NS-antisemittismen oppmerksomhet. Se foredrag i Oslo 3. des. 2016, dig. tilgj. fra https://livestream.com/accounts/3722443/events/6705383 (besøkt 01.08-2017).
59Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 113–114, sitat s. 114.
60Jf. f.eks. Quisling om motsetningen mellom «de onde verdenskrefter» og «det nordiske og germanske prinsipp» under talen i Colosseum 5. september 1941, trykt i Østbye 1944: 23–24.
61Se bl.a. Quislings tale under statsakten 1. februar 1942, trykt i Østbye 1944: 70–71, 76.
62Quislings tale på Bygdøy 23. juni 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 154.
63Samme sted: 155. Kurs. i orig.
64Jf. Geoffrey Cubitt, Conspiracy Myths and Conspiracy Theories, i Journal of the Anthropological Society of Oxford, 20, 1989: 12–26, spes. 14–18.
65Barkun 2003: 4.
66Referat av Quislings tale under Fylkesstevnet på Rakkestad, 29. juni 1941, trykt i Østbye 1944: 9. Kurs. i orig.
67Quislings tale i Colosseum 5. september 1941, trykt i Østbye (red.) 1944: 30.
68Referat av Quislings tale i Trondheim 16. november 1941, trykt i Østbye 1944: 54. Kurs. i orig.
69Quislings tale i Klingenberg 25. september 1943, trykt i Østbye 1944: 270–271.
70Se Figueiredo 1994: 79 og 88–92.
71Se Halldis Neegård Østbye [pseud. Irene Sverd], Jødeproblemet og dets løsning, Oslo 1938: 26–51.
72Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 110–111. Kurs. i orig.
73Barkun 2003: 4.
74Figueiredo 1994: 94–99.
75Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 109–110. Kurs. i orig.
76Dahl 1992: 214.
77Jf. f.eks. Ole Kristian Grimnes, Okkupasjon og politikk i Norge, i Hans Fredrik Dahl et al., Danske tilstander, norske tilstander. Forskjeller og likheter under tysk okkupasjon 1940–1945, Oslo 2010: 98–106.
78Miroslaw Kofta og Grzegorz Sedek, Conspiracy Stereotypes of Jews During Systemic Transformation in Poland, i International Journal of Sociology 35/1, 2005: 43. Kofta og Sedek oppsummerer funksjonene i fem punkter. Ettersom disse punktene overlapper sterkt med hverandre, er de her presentert noe mindre skjematisk.
79Jf. Hoffmann 2001: 272.
80Quislings tale i kringkastingen 26. september 1940, trykt i Østbye 1941 (b.): 36. Kurs. i orig.
81Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 107.
82Samme sted: 108.
83Samme sted: 109. I Frankfurt ble Quisling også intervjuet i radio av den tyske raseideologen Hans Günther. Her gjentok han blant annet påstandene om at jødenes utøvde innflytelse i Norge gjennom finanskapitalen. Se vedlegg i Hans Fredrik Dahl, Quislings nettverk, Oslo 2015: 187–195.
84Quislings tale i Frankfurt 28. mars 1941 trykt i Østbye 1941 (b.): 109.
85Se her også bl.a. Quislings tale 1. februar 1942, trykt i Østbye 1944: 70–71.
86Se Herf 2006: spes. 1–16 og 264–278.
87Om det skiftende innholdet i den tyske krigspropagandaen, se Herf 2006. Se også Erikstein 2017: spes. 110–113, om hvordan antisemittismen i tidsskriftet Hirdmannen endret seg i takt med krigsutviklingen.
88Quislings tale i kringkastingen 24. juni 1940, trykt som Opplysningsskrift nr. 104 1940: 6. Kurs. i orig.
89Quislings tale i Colosseum 8. april 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 138.
90Samme sted: 140.
91Quislings tale i Colosseum 12. mars 1941, trykt i Østbye 1941 (b.): 89. Kurs. i orig.
92Referat av Quislings tale i Oslo 4. juli 1941, trykt i Østbye 1944: 14–15. Kurs. i orig.
93Se Quislings taler henholdsvis under statsakten 1. februar 1942, i Oslo 2. februar 1943, 17. mai 1943, på Håløygstemna 30. juli 1943 (referat) og i Oslo 25. september 1943 (referat), alle trykt i Østbye 1944: 76, 191, 241, 260 og 270–271.
94Et konkret eksempel er Quislings tale ved innføringen av Den nasjonale arbeidsinnsats 22. februar 1943. Se Quislings tale i Klingenberg kino 22. februar 1943, trykt i Østbye 1944: 205–221.
95Referat av Quislings tale i Trondheim 6. desember 1942, trykt i Østbye 1944: 172–173.
96Samme sted: 175–176.
97Høidal 1988: 469 og Høidal 2016: 288–291.
98Om Holocaust i de to landene, se bl.a. Bjarte Bruland, Jødeforfølgelsene i Norge, og Hans Kirchhoff, Holocaust i Danmark, i Dahl et al. 2010: 251–269 og 271–285.
99I desember 1942 hevdet en rapport fra det tyske sikkerhetspolitiet og SD i Norge at flere NS-aktører manglet forståelse for arrestasjonene og deportasjonene av jødene. Se Meldungen aus Norwegen nr. 49 15. desember 1942, trykt i Stein Ugelvik Larsen, Beatrice Sandberg og Volker Dahm (red.), Meldungen aus Norwegen 1940–1945, bind 2, München 2008: 941.
100Se Bruland 2017: bl.a. 158–175.
101Kirchhoff 2010: 276 og Høidal 2016: 288–291.
102Harald Ofstad, Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger, Oslo 1971: 26–35.
103Se Saul Friedländer, The Years of Persecution. Nazi Germany & the Jews 1933–1939, London 2007 [1997]: 73–112.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon