Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sikkerhetsdiskursen i norsk friluftsliv og fjellsport

The safety discourse in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering

André Horgen, f. 1970, førstelektor innen Friluftsliv, kultur og naturveiledning ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Artikkelen tar utgangspunkt i de mange dødsulykkene påsken 1967 og diskuterer hvordan sikkerhetsdiskursen innenfor profesjonsrettet norsk friluftsliv og fjellsport ble formet i perioden 1967–1974. Det anlegges et diskurs- og maktteoretisk perspektiv på empirien, og gjøres rede for hvilke aktører som strevde etter å etablere seg som premissleverandører for den sikkerhetstenkningen som ble den dominerende og etter hvert fremstod som legitim. I artikkelen argumenteres det for at det fra 1967 etableres en dominerende sikkerhetstenkning innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv som kan kalles «fjellvettlinjen». Denne måten å tenke sikkerhet på kjennetegnes ved en sterk verdiorientering, som fremfor å vektlegge instrumentelle og regelbaserte tilretteleggingstiltak med sikte på å sikre de naturlige omgivelsene, fokuserte på å etablere allment forpliktende normer – rettet mot at folk burde ta ansvar selv og velge tur etter evne. Fraværet av direkte og formell maktutøvelse fra myndighetenes side åpnet i stor grad opp for private aktører innenfor feltet som satte dagsordenen og var normgivende. Etter hvert etableres en symbolsk og diskursiv makt som gjennom å vise til forestillinger om norsk klatreskikk og norsk friluftslivstradisjon, ble brukt som referanser for å ramme inn forståelses- og mulighetsrommet. De sentrale aktørenes maktutøvelse ble i stor grad legitimert gjennom det tradisjonelle herredømme som trådte frem og legitimerte seg gjennom personlig autoritet, og ved å vise til tradisjon og skikk som foreskrev lydighet overfor de allment forpliktende normene.

The article is based on the many fatalities in Norway during the Easter vacation in 1967. It discusses how a safety discourse was developed and constituted by professionals in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering in the period 1967-74. A discourse and power-theoretical perspective is presented, explaining which actors sought to establish themselves as premier suppliers for the safety concept that became dominant and eventually legitimate. In the article, it is argued that from 1967 a dominant safety concept was established within professional-oriented friluftsliv in Norway that we call ‘fjellvett-linjen’, meaning ‘the mountain sense approach’. This way of thinking is characterized by a strong value orientation, and rather than emphasizing instrumental and rule-based measures that aim at ensuring the natural environment, it focuses rather on establishing generally binding norms for people to take responsibility for their own safety, selecting routes according to their abilities. The absence of direct and formal power exercised by the authorities allowed private actors within the field to set the agenda and be normative. Eventually, a symbolic and discursive power was established, which, by referring to the ideas of Norwegian climbing and friluftsliv traditions, was used to frame the comprehension and room of opportunity. The power of the key actors was largely legitimized through a traditional hegemony, legitimized through personal authority, referring to traditions and customs prescribing obedience to the generally binding standards of safety.

Keywords: Safety, friluftsliv (outdoor life), mountaineering, discourse, power

I påsken 1967 dro en halv million nordmenn til fjells. I ettertid er påsken dette året kalt ulykkespåsken. Snøskred, utmattelse og nedkjøling krevde 17 menneskeliv. Manglende kunnskap og dårlig utstyr dannet bakgrunnsteppet. Myten om vintervante nordmenn slo sprekker.1 Ulykkespåsken førte til at forebygging av ulykker i fjellet ble diskutert i Stortinget samme år.2 Trolig var ulykkespåsken en medvirkende faktor til at friluftsliv ble en del av kroppsøvingsfaget fra 1974.3 I denne artikkelen skal jeg diskutere hvordan sikkerhetsdiskursen innenfor profesjonsrettet norsk friluftsliv og fjellsport ble formet i perioden 1967–1974. Perioden kulminerte bl.a. med en sikkerhetstenkning for friluftsliv i skolen som ble presentert av myndighetene gjennom Mønsterplanen for grunnskolen (M-74). Med profesjonsrettet friluftsliv mener jeg friluftsliv som utøves i forbindelse med formidling fra en turleder, veileder, guide, lærer etc. til ulike grupper av utøvere. Min hypotese er at dette var et felt med begrenset formell maktutøvelse fra myndighetenes side i den aktuelle perioden. Det åpnet for at andre aktører strevde etter hegemoni ved å etablere seg som premissleverandører gjennom å sette dagsorden og være normgivende. Jeg skal vise hvordan forestillinger om hvilken sikkerhetstenkning som skulle være rådende ble etablert, og hvilken sikkerhetstenkning som ble dominerende og etter hvert fremstod som legitim. Hvilke aktører hadde makt til å definere hva som skulle være den dominerende sikkerhetstenkningen, og hvilke legitimeringsstrategier tok de i bruk? Empirien vil bestå av artikler i publikasjoner som var sentrale i datidens miljø og som belyser sikkerhetsdiskursen f.o.m. 1967 t.o.m. 1974. Tidsavgrensningen er gjort fordi det var i dette tidsrommet friluftslivsveiledning ble etablert som profesjon og eget fagområde. Det er, så vidt meg bekjent, ikke forsket på dette feltet tidligere.

Diskurs og makt

Metodisk går jeg til kildene som hermeneutiker og gjør en diskursanalyse med innslag av maktteoretiske perspektiver. Arbeidet er eksempelvis inspirert av Espen Schaanings analyse av den norske speiderbevegelsen.4 Min diskursanalytiske tilnærming støtter seg på tradisjonen etter Foucault5 og vil særlig komme til uttrykk i analysen av hvilke forestillinger, hvilken tenkning og hvilke legitimeringsstrategier de ulike aktørene trekker på. Det maktteoretiske perspektivet i artikkelen vil ta utgangspunkt i hvordan makt utspiller seg i samhandling og kommunikasjon mellom profesjonsrettede aktører innenfor friluftslivet generelt og fjellsport spesielt.

Analysen er basert på Steven Lukes’ inndeling av maktutøvelse i tre nivåer, uten at disse må forbindes med plassering i et hierarki. Maktutøvelsen på nivå en og to hviler i stor grad på hierarkier, institusjoner og tvangsmidler. På nivå en finner vi den direkte og ofte formelle maktutøvelsen i konkrete prosesser. På det andre nivået finner vi dagsorden-makten, definisjonsmakten og det normgivende. På det tredje nivået finner vi den diskursive makten, der noen får sin vilje igjennom ved på ulikt vis å påvirke hva andre ønsker og mener. Dette er den mer subtile makten, som i stor grad hviler på tegn, symboler og ytringer.6

Hos Weber finner vi tre fundamentale legitimitetsprinsipper som rettferdiggjør aktørenes makt eller styrker dennes gyldighet. Det er for det første det legale herredømme, hvor maktutøverens gyldighet henter legitimitet i et system av regler, lover og allment forpliktende normer.7 Det andre er det tradisjonelle herredømme hvis gyldighet beror på personlig autoritet som igjen er grunnlagt på «[…] tradisjonen, – altså sed og skikk, det som alltid har vært slik det er – har et hellig preg […]».8 Det tredje er det karismatiske herredømme hvis gyldighetsgrunnlag kan «[…] bestå i hengivelse til det usedvanlige – i troen på charisma, det vil si på at en person i øyeblikket har en åpenbaring eller nådegave, i troen på frelsere, profeter og helter av alle slag».9

I fortsettelsen vil jeg presentere deler av empirien og analysen tematisk, knyttet opp til sentrale hendelser i kronologisk rekkefølge: Kampanjen Aksjon fjellvett og etableringen av Norsk Alpincenter i 1967; seminaret Sikkerhet i fjellet og etableringen av Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører i 1968; Norsk Alpincenters seminar om Klatring – hvorfor – hvordan i 1969 og klatreulykken i Romsdalen i 1973. Etter dette vil jeg vise hvordan en normativ forståelse av friluftsliv som fenomen ble premissleverandør for den sikkerhetstenkningen som ble etablert som den dominerende innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv. Avslutningsvis vil jeg peke på hvilke sentrale aktører som var under innflytelse av, og hadde makt til å videreføre, den dominerende sikkerhetstenkningen.

Kampanjen aksjon fjellvett og etableringen av norsk alpinsenter

Da Stortinget diskuterte forebygging av ulykker i fjellet i 1967, lå fokuset på opplysningsarbeid: «[…] dette opplysningsarbeidet burde førast inn i skolane våre, særleg på bakgrunn av den interessa som det er blant barn og ungdom for fjellturar».10 Den kommende mønsterplanen for grunnskolen, M-74, ble aktivt brukt i dette opplysningsarbeidet. Friluftsliv ble en del av kroppsøvingsfaget, bl.a. med temaer som fotturer og skiturer, i tillegg til bl.a. svømming, livredning, orientering og fjellorientering. I M-74 fokuseres det i stor grad på naturvett, badevett, båtvett, isvett og de ni fjellvettreglene.11 Så – hvor kom denne ideen om å ivareta sikkerhet gjennom å fokusere på ulike former for «-vett» ifra?

I 1967 var den direkte og formelle maktutøvelsen fra myndighetenes side, langt på vei fraværende. Stortinget var opptatt av at opplysningsarbeid var den hensiktsmessige veien å gå, fremfor regulering og lovverk. Dette opplysningsarbeidet tenkte man måtte inn i skolene. Men å få revidert en mønsterplan for grunnskolen tok tid, da som nå. I dette tidsvakuumet stod det private aktører parat til å ta initiativ og sette dagsorden. Samme år som ulykken fant sted, satte Den Norske Turistforening (DNT) og Norges Røde Kors Hjelpekorps (NRKH) ned et utvalg som skulle arbeide med tiltak mot ulykker i fjellet. Leder for utvalget var en av initiativtakerne til de ni fjellvettreglene fra 1952, hjelpekorpssjef Leif Hanoa. For øvrig deltok Claus Helberg fra DNT, Erik Damman sr., Odd Grann og Nils Faarlund, som var utvalgets sekretær.12 De ni fjellvettreglene var, bl.a. gjennom kampanjer i media, blitt en institusjon, og var normgivende etter 1952. Andre tiltak, som kvisting av ruter, utstasjonering av mannskaper samt lanterner og tåkelurer på DNTs hytter, som allerede var iverksatt, ønsket gruppen å videreføre, men de konkluderte med at man trengte noe mer. Helberg uttalte: «Fremdeles ligger det fulle og hele ansvaret for skiløpernes sikkerhet hos skiløperen selv. Fjellet skal og kan aldri bli noen barnehage».13 Høsten 1967 lanserte utvalget kampanjen Aksjon Fjellvett, med mottoet: «Velkommen til fjells – men ta ansvaret selv».14 Kampanjen var med på å konsolidere «fjellvettlinjen» fremfor «fjellsikringslinjen», og ble fundamentet for sikkerhetstenkningen som var i ferd med å etableres som den dominerende innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv.

Samme år som ulykkespåsken fant sted, hadde Faarlund grunnlagt Norsk Alpincenter (NAC) i Hemsedal. Senteret drev med bl.a. kursing i klatring og vinterfriluftsliv. Dette var altså et fagmiljø som beskjeftiget seg bl.a. med skiturer, brevandring og klatring. I det som følger, vil mye av empirien ta utgangspunkt i klatring og fjellsport. I den forbindelse er det viktig å presisere at mye av tankegodset som fremkommer også omfattet skiturene, brevandringen og friluftslivet generelt. Empirien kan altså sies å være av allmenn relevans for friluftslivet. Faarlund var en av dem i utvalget som tok til orde for at folk måtte lære å velge tur «etter evne».15 Dette slagordet inngikk i fjellvettlinjen, og stod i kontrast til de instrumentelle og regelbaserte tiltakene som allerede var innført og som langt på vei tok sikte på å sikre fjellet. Ifølge Faarlund selv tok han den gang avstand fra ensidig bruk av tilretteleggingstiltak som «[…] kvisting av ruter, meld-fra-hvor-du-går, utstasjonering av sambands- og fjellredningsmannskaper, tåkelurer på turisthyttene m.v.».16 Ifølge Faarlund inngikk også de ni fjellvettreglene i fjellsikringslinjen som han var kritisk til. Han tok flere ganger i sin karriere til orde for at de ni burde kalles råd fremfor regler, med begrunnelse i at regeltenkning ikke har noen plass i norsk friluftslivstradisjon.17 Hva som var NACs ambisjoner, ble tydelig i 1968. I senterets nyetablerte blad Mestre fjellet pekte NAC på noen aktuelle arbeidsoppgaver eller problemer i norsk fjelliv som krevde en hurtig løsning: opplæring i skolen, forsvaret, fjellorienterte foreninger, ungdoms- og idrettslag osv.; etablering av sakkyndige miljøer innen undervisningssektoren, forsvaret og fjellorienterte organisasjoner osv.; autorisering av førere for høyfjellskiløping og klatring; autorisering av instruktører og enhetlige kursopplegg for mer krevende former for fjelliv; innføring av lovverk som forbyr «pirat»-instruktører og -førere å arbeide.18

I maktperspektivet ser vi her et privat foretak som kan betegnes som en institusjonell maktstruktur med uformell makt som søker å oppnå definisjonsmakt. I likhet med DNT og NRKH tok dette foretaket raskt definisjonsmakt innenfor feltet, allerede ved å hevde normen om tur etter evne i forbindelse med Aksjon fjellvett i 1967. Dette er et eksempel på hvordan et lite foretak med få ressurser fikk gjennomslag for sine tanker og ideer i en større organisatorisk sammenheng som i kraft av sin samlete posisjon kunne nå ut på en nasjonal arena. Som maktutøver brukte NAC en mulighet, skapt av ulykkespåsken, til å bli en viktig premissleverandør gjennom overtalelsesevne og forhandling. Av listen over problemer i norsk fjelliv som krevde en hurtig løsning, ser vi at NACs ambisjoner strakte seg langt ut over det å påvirke folks fjellvett. Problemenes karakter, og ikke minst løsningene på problemene, gir assosiasjoner til markedsposisjonering og/eller fagforeningsvirksomhet. NAC var et privat, kommersielt foretak som tok på seg kurs- og føringsoppdrag, så her kan det ha vært egne interesser som aktualiserte flere av problemene. Det er imidlertid ingen grunn til å betvile at Faarlund helt siden 1950-tallet hadde vært genuint opptatt av sikkerhet. Han hadde erfart at klatring innebar livsfare: «Vi mente det var vår plikt overfor de som ble rammet, og overfor oss selv, å dra lærdom av disse ulykkene. Formålet var å gjøre alt vi kunne for å unngå å utsette oss selv og våre klatrekamerater for unødig risiko».19 Selv om man ikke kan utelukke andre motiver, f.eks. økonomiske, ser det ut til å være et oppriktig ønske om å fremme sikker ferdsel som gjorde Faarlund og NAC til en aktiv premissleverandør innenfor feltet.

I fraværet av et system med regler og lover, nedsatt av myndighetene, ser vi her to relativt store organisasjoner (DNT og NRKH) som hentet legitimitet for sin maktutøvelse gjennom å etablere allment forpliktende normer, forankret i organisasjonenes autoritet, grunnlagt på tradisjonen. At fjellvettreglene ble oppfattet som allment forpliktende normer i samtiden, ser vi f.eks. av Aftenpostens forside etter ulykkene i påsken 1967: «Vi må dessverre si at skifolkene ikke har fulgt fjellreglene som de burde».20 Organisasjonenes representanter oser av personlig autoritet, ikke minst gjennom tungtvannssabotøren Helberg, som er det nærmeste man kommer en moderne helt innenfor norsk vintermytologi.21 Vi finner altså spor av både det tradisjonelle og det karismatiske herredømmet. Også NAC legitimerte sin maktutøvelse gjennom å presentere sin egen virksomhet som unik, og gjennom Faarlunds personlige autoritet i kraft av å være sivilingeniør og profesjonell fjellkursholder.22

Seminaret sikkerhet i fjellet og etableringen av norsk forening for fjellførere og klatreinstruktører

I januar 1968 arrangerte NAC seminaret Sikkerhet i fjellet.23 Samme år tok foretaket initiativ til å etablere Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører (NFK), som skulle videreføre arbeidet med noen av problemene innenfor norsk fjelliv. NFK skulle bl.a. arbeide for lovbeskyttelse av autoriserte førere, instruktører og kursopplegg, og derved søke å stoppe «piratførere» og ikke-autoriserte kurs. Foreningen skulle arbeide for en sunn og riktig utvikling av de mer krevende grener av fjellivet i Norge.24 Gjennom dette grepet utvidet NAC sin institiusjonelle makt ved å etablere og engasjere seg i en frivillig organisasjon, som kan karakteriseres som en fagforening. Som leder og eier av NAC, redaktør for Mestre fjellet og som en av stifterne av NFK, hadde Faarlund nå flere sentrale posisjoner hvorfra definisjonsmakten kunne utøves. Eksempelvis ble uttalelser fra NFK, trolig ført i pennen av Faarlund selv, brukt til å styrke NACs posisjon innenfor feltet:

Norsk Alpincenter er den eneste fjellskole i Norge som systematisk gir opplæring i de mest moderne og effektive sikringsmetoder. Utviklingen av sikring under klatring mot en vitenskapelig fundert metode, begynte i Trondheim i 1959 med starten av «Tindegruppen» […]. Dette arbeidet ble ført videre under forberedelsene til og gjennomføringen av Norsk Alpincenters klatrekurser.25

Mestre fjellet ble raskt et tydelig talerør, brukt til å konsolidere fjellvettlinjen og plassere NAC innenfor den sikkerhetstenkningen som etter hvert skulle bli den dominerende innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv. I en artikkel fra 1968 presenterte Faarlund normen om tur etter evne som kjernen i det senteret stod for sikkerhetsmessig: «Vil vi trivsel og sikkerhet i fjellet, må vi tilpasse våre forutsetninger til fjellets krav, ikke omvendt!».26

NAC etablerte seg raskt som en autoritet innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv, via flere kanaler. Autoritet gir makt, og NACs autoritet ble legitimert bl.a. ved å vise til hvem den faste staben bestod av: bedriftsøkonom Ole Daniel Enersen og sivilingeniør Faarlund, samt deres lange rekke av meritter i fjellet. Videre viste man til senterets konsultative råd med deres titler: Leif Hanoa (major), Ralph Høibakk (sivilingeniør), Arne Næss27 (professor), Anders Opdal (sivilingeniør), Thorleif Schjelderup (forfatter) og Henning Tønsberg (direktør).28 Alle disse personene var meritterte autoriteter innenfor friluftslivsfeltet. Senteret hadde også knyttet til seg dosent Per Vigerust, kjent bl.a. fra den norske Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964. Både gjennom NFKs hederlige omtale av NACs unike posisjon som kurssted og gjennom det å vise til senterets samlete kompetanse, forsterkes NACs autoritet som premissleverandør innenfor feltet. Den personlige autoriteten finner dessuten sitt grunnlag i tradisjonen. I forbindelse med Tindegruppa i Trondheims (TG) tiårsjubileum i 1969, viste Faarlund til den norske bølgen innenfor klatreskikk og sikringsmetodikk som hadde sitt utgangspunkt i TG-miljøet (Tindegruppa ved NTHI i Trondheim, stiftet 1959):

Den norske bølgen? En sammensmelting av norsk tradisjon og utenlandsk sestogradisme, ledet av fjellglede og rasjonell tenkning. Et eksperiment i sikringsmetodikk og alpin-pedagogikk hevet over nasjonal sjåvinisme. En fruktbar syntese mellom hjerne og hjerte, mellom følelser og forstand.29

Også i Mestre fjellet nr. 1 1969, gis det uttrykk for at man så på andre lands klatreskikker med skepsis.30 Noe av bakgrunnen for dette var en gryende strid med engelske førere som kom til Norge på føreroppdrag: «Stridens kjerne er prinsippene for sikkerhet i fjellet […] Ved første øyekast kan det kanskje ta seg ut som et teknisk detaljspørsmål […] I virkeligheten er det her to vesensforskjellige syn på klatring som står mot hverandre».31

Vi kjenner her igjen det tradisjonelle herredømme hvis gyldighet beror på personlig autoritet forankret i tradisjonen. Sikkerhetstenkningen innenfor NAC hadde sin opprinnelse i det norske klatrermiljøet, ble det sagt, men dette var igjen sterkt formet av bl.a. impulser fra britisk og senere kontinental tradisjon. Norsk tradisjon har blitt formet og omformet gjennom idéimport, og er langt på vei konstruert i kontrast til et generalisert bilde av andre lands tradisjoner.32 På tross av dette synes forestillingen om en genuin norsk tradisjon å ha stått sterkt innenfor miljøet tilknyttet NAC. En viktig person i NACs konsultative råd, professor Arne Næss, var nettopp en av dem som trolig bidro til forestillingen om at norsk tradisjon innebar noe vesentlig annet enn andre lands tradisjoner. Et eksempel på dette er Næss’ utsagn om klatremiljøet i Østerrike på 1930-tallet: «Klatremiljøet i Østerrike slik jeg opplevde det, var preget av dødsromantikk, konkurranse, […] og heltedyrkelse».33 Ifølge Geir Grimeland, forfatteren av En historie om klatring i Norge 1900–2000, hadde Næss og NTK allerede på 1930-tallet brutt med «felttogfilosofien» de mente eksisterte i Alpene gjennom ekspedisjoner fra land som Italia, Østerrike og Tyskland.34 Dette behovet for å distansere seg fra andre lands klatrekulturer, kom frem i TG-miljøet da en del av medlemmene engasjerte seg i Tirich Mir-ekspedisjonen (1964):

Med den makabre rekken av ekspedisjonstragedier som bakteppe (engelskmennenes 3. forsøk på verdens høyeste fjell i 1924, tyskerne på Nanga Parbat i 1934, franskmennene på Annapurna i 1950 osv.), formulerte ekspedisjonens gallionsfigur, Arne Næss sr., imperativet: Toppen er ikke en tå verdt!35

At dette synet på andre lands klatretradisjoner kan ha hatt noe for seg, kan for så vidt underbygges av ulykkestall fra Alpene og Himalaya.36

Normen om å tilpasse våre forutsetninger til fjellets krav, forlangte nærmest å bli adlydt. Personlig autoritet, bl.a. grunnlagt på kompetanse og tradisjon, gav normen et hellig preg som foreskriver lydighet. Faarlund refererte også på et tidspunkt til Fridtjof Nansen, som en gang skal ha sagt at vi må lære oss å mestre fjellet. Den karisma som fulgte med Nansens navn ble brukt til å tilføye, som i forlengelse av Nansens ord: «Vi må tilpasse våre forutsetninger til fjellets krav. Ikke omvendt».37 Det noe absurde i å velge Nansen som et sikkerhetsmessig forbilde skal jeg la ligge her, men bare minne om hans hasardiøse ferder over Polhavet og over Grønland – hvor slagordet var «Vestkysten eller døden».

Norsk alpincenters seminar om klatring – hvorfor – hvordan

Under NACs tredje seminar om Klatring – hvorfor, hvordan i 1969, erkjente man at norsk klatreskikk var «[e]t konglomerat av utenlandsk påvirkning […]», men også et resultat av «[…] selvstendig utvikling». Uansett var man opptatt av å formulere hva norsk klatreskikk innebar: «Fordi stadig flere klatrer i våre fjell – fra begynnere med klatrebakgrunn til ærgjerrige utenlandske ekspedisjoner».38 En rekke punkter inngikk i det som ble formulert som norsk klatreskikk. Av sikkerhetsmessige punkter ble følgende vektlagt: At man kjente sin egen begrensning, og at dristighet var basert på innsikt i fjellets farer.39 Deltakerne tok, eller beholdt, definisjonsmakten innenfor sikkerhetsfeltet, innenfor klatring spesielt og innenfor norsk friluftsliv generelt. Slik ble forestillingen om en norsk tradisjon vedlikeholdt, dels bestående av utvalgte elementer, og dels bestående av elementer som var valgt bort fra det man oppfattet som andre lands tradisjoner.

Når det fortsatt vises til norsk klatreskikk, er det relevant å prøve å forstå begrepet skikk og hva slags maktforhold som ligger i å vise til skikken. Med begrepet skikk beskrives ifølge Weber: «[…] en regel uten ytre garantier, som den handlende frivillig […] faktisk overholder og forventer at andre i samme krets av mennesker også skal overholde».40 Skikken får sin stabilitet: «[…] i all vesentlighet fra det faktum at den som ikke orienterer sine handlinger etter denne, handler ‘upassende’ og altså må ta større og mindre ubehageligheter med på kjøpet, så lenge flertallet regner med skikkens eksistens og innretter seg etter denne».41 De handlende kan «[…] tilskrive en ordning legitim gyldighet i kraft av tradisjon: gyldig er det som alltid har eksistert». Og, legger Weber til: «Helligholdelse av tradisjoner er den mest universelle og opprinnelige formen for gyldighet for en ordning».42 Ved å vise til tradisjon og skikk som normgivende, utøves en type språklig og diskursiv makt.

Fra 1970 endret NAC navn til Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter (HNA). (Heretter vil NAC-forkortelsen erstattes med HNA). I 1971 lanserte Faarlund endelig «tur etter evne» som norsk friluftslivsregel nr. 1:

Den eneste fjellregel vi behøver å kunne er at vi må velge og planlegge en tur slik at våre forutsetninger – enda om de skulle reduseres underveis – alltid vil veie tyngre enn de krav som stilles til oss – også dersom disse kravene skulle bli skjerpet. Med andre ord: Velg tur etter evne – ikke over evne.43

I 1973 presiserte Faarlund at denne regelen også gjaldt innenfor klatring: «I klatring som friluftsliv gjelder den avledede normen om tur etter evne».44 Det at normen nå var blitt en regel, gjør den enda mer insisterende på å bli adlydt. Det som kan sees som et paradoks her, er at Faarlunds tese om at regeltenkning ikke har noen plass i norsk friluftslivstradisjon oppheves i denne sammenhengen, mens han fortsatt hevder tesen i argumentasjonen mot fjellvettregler.

Klatreulykken i romsdalen

I 1973 omkom fem tsjekkiske klatrere i Romsdalen.45 Året etter besteg et polsk klatrelag Trollveggen, for første gang om vinteren.46 Norge var for alvor blitt en internasjonal arena for klatring, noe som aktualiserte spørsmål rundt norsk skikk, stil og tradisjon. Ulykken med tsjekkerne i Romsdalen ble eksempelvis trukket inn i diskusjonen knyttet til norsk klatreskikk, bl.a. som følge av medieomtalen ulykken fikk. Dødsfallene ble, for å komme eventuell kritikk fra norske medier i forkjøpet, kommentert av Faarlund i Mestre fjellet:

Med beklagelse må man fastslå at klatrernes sikringsmetoder var utilstrekkelige og at dette var årsaken til at ulykken fikk slike dimensjoner. Ulykken er derfor ikke representativ for norsk eller nordisk klatring og bør derfor ikke belastes det nordiske klatremiljøet. Når dette har skjedd, må en stor del av skylden legges på publisitetskildene på Åndalsnes.47

Den etterfølgende debatten viser splittelse i det norske klatremiljøet. Ikke alle oppfylte adferdsforventningene. Oppslutningen om norsk klatreskikk var altså ikke total. Faarlund la skylden for det uheldige mediefokuset bl.a. på en annen merittert norsk klatrer, Anders Randers Heen, som han mente burde «[…] bære hovedansvaret for at klatring i publikums bevissthet har blitt sport og en sport som assosieres med dødsromantikk og halsbrekkende foretakender».48 Han fikk støtte av Jan Øhlckers, som mente at norsk klatreskikk egentlig ikke var konkurranseorientert, at det var en allment akseptert holdning at «[…] klatrernes forutsetninger skal være større enn de krav turen sannsynligvis vil stille» og at «klatring pga. personlig prestisje eller publisitet forekommer i svært liten grad» blant norske klatrere som følger «norsk klatreskikk»».49

Faarlund erkjente spliden i det norske klatrermiljøet og tok til orde for en grenseoppgang: «Akkurat som friluftslivet i sin tid måtte skilles ut fra idretten, må vi i dag skille klatring som sport – sportsklatring – ut fra klatring som friluftsliv. Randers Heens klatresirkus hører hjemme på sportssiden».50 Hendelsene i Romsdalen falt sammen med at Sigmund Haugsjå arbeidet med sin hovedfagsoppgave om norsk klatreskikk ved Norges Idrettshøgskole (NIH).51 På grunnlag av Haugsjås empiri hevdet Faarlund at «det altså ikke er noen ‘sær’ eller ‘virkelighetsfjern filosofi’ som ligger bak norske klatreres negative kommentarer i forbindelse med klatringen i Romsdalen».52 I Haugsjås gjennomgang av andre lands klatreskikker slås det fast at «konkurranse, statusjag og andre negativt virkende motiver har dessverre fått feste innen tsjekkisk klatring også».53 Både østblokklandene, USA/Yosemite-skolen, alpelandene og England hevdes å være ofre for mye av det samme. Bare Norge skilte seg ut. Her må det nevnes at Faarlund var en av Haugsjås hovedfagsveiledere, samt «kilde».54

Aftenposten stod som én opponent til Faarlund og viste til sine egne fagfolk: Helge Sandvig, «Knuppers» Nilsen og Randers Heen, noe som igjen viser at tidens klatrere, da som nå, ikke kan sees som en homogen gruppe. Til dette kommenterte Faarlund: «[…] man bare slapp til den ene part i saken – beseirings-tenkerne, og fortiet den annen part som representerte tradisjon og nåtid i norsk klatring: talsmenn for klatring som friluftsliv».55 Igjen hevdet Faarlund å ha tradisjon og karisma på sin side, denne gangen med klatrerpioneren Carl Wilhelm Rubenson:56 «[…] Rubenson og hans samtidige så på klatring som friluftsliv».57 Som jeg kommer tilbake til senere, var det miljøet rundt HNA som «kom seirende» ut av denne debatten. Opponentene ble marginalisert, og miljøet rundt HNA ble den viktigste premissleveranøren innenfor diskursen.

Ulykken med tsjekkerne i 1973 samt mediaoppmerksomheten rundt polakkenes vinterbestigning i 1974, satte på ny sikkerhet på dagsordenen. Politimesteren i Romsdalen tok til orde for lovregulering av klatringen. Justisdepartementet tok imidlertid aldri stilling i saken og viste til et ikke-eksisterende Norsk Klatreforbund, som for øvrig ikke ble opprettet før i 1992.58 Den manglende interessen for noen form for regulering fra myndighetenes side er kanskje påfallende, men trolig et resultat av en ønsket politikk. Viljen til å utøve makt over sikkerhetsfeltet i friluftslivet i form av lover og regler var fraværende hos norske myndigheter på denne tiden, trolig fordi myndighetene anså dette som et område for frivillig sektor. Bakgrunnen for denne politikken er for øvrig et problemområde som burde vært undersøkt nærmere. Igjen stod private aktører klare til å fylle maktvakuumet og sette dagsordenen. Konkurransementaliteten måtte ta skylden for ulykkene, ifølge Faarlund:

Motivert av konkurranseånden blir det lett til at man forsøker seg på den ruten man må ha gått og de man bør gå (hvis man vil «være noe»). Avveining av krav og forutsetninger blir lett overfladisk i en slik sammenheng. Vi står her […] overfor den alvorligste årsak til vurderingssvikt i Norge.59

Han skynder seg imidlertid å tilføye at det står verre til i andre land. Det er fortsatt håp, så lenge vi ikke sparker beina under friluftslivets regel nr. 1.60

Faarlund stod ikke alene som normgiver og forsvarer av tradisjonenes betydning i sikkerhetsdiskursen. Arne Næss’ personlige klatrefilosofi kom på trykk i 1975. Følgende utvalgte punkt har relevans for sikkerhet: «Klatring med vid sikkerhetsmargin: Ja. Ta sjanser: Aldri berettiget. Heroisme og dødsromantikk: Nei. Beseiring av fjellet: Nei».61 Det problematiske i å hevde at tur etter evne skulle være noe typisk ved norsk tradisjon, fremtrer imidlertid med tydelighet da det finnes så mange eksempler på det motsatte. Det var ikke for ingenting at Næss fikk tilnavnene «Professor Safe og Mr. Wild» når historien om norsk klatring skulle skrives:62 «Sikkerhetsorientert og reflektert ved skrivebordet, demonisk leken og uansvarlig i det fri».63 Også blant de såkalte TG-kameratene (Tindegruppa ved NTHI i Trondheim) hadde man ulik tilnærming til sikkerhet. Følgende sitat er hentet fra Ralph Høibakk og Tor Johan Kleppens nattlige vinterbestigning av Vesteggen på Innerdalstårnet, påsken 1961:

Snu? Halen mellom beina? Velg tur etter evne, ikke tur for å hevne. […] Om 10 år kanskje. Ikke nå. Vi hadde for mye å bevise Tor Johan og jeg. […] Begge håpet antagelig at den andre skulle si at dette er jo tull. Vi ble deltagere i et amerikansk chicken race. Men vi var for mye han-kyllinger til å være den første til å foreslå å snu.64

Begge kom fra det med livet i behold, etter å ha utsatt seg for en rekke livsfarlige situasjoner. Det er vanskelig å tenke seg at det norske klatrermiljøet kunne flytte grenser for hva som var mulig å klatre ved hele tiden å velge tur etter evne. Mye tyder på at det var like store forskjeller innad i kulturen som mellom kulturer. Grimeland har eksempelvis dokumentert kulturkollisjonen mellom ulike sikkerhetstradisjoner i klatremiljøet på Kolsås på begynnelsen og midten av 1960-tallet.65 Kulturelle forskjeller knyttes ofte til nasjonalitet uten at det nødvendigvis er riktig, slik vi ser eksempler på når aktørene innenfor feltet stiller «norsk klatreskikk» i motsetning til «utenlandsk». Trolig var forskjellene vel så store innad i regionale kulturer.

Friluftsliv som premissleverandør for sikkerhetstenkningen

I analysen ovenfor har jeg vært inne på hvordan den symbolske, språklige og diskursive makten har gjort seg gjeldende. I den sammenheng har det tradisjonelle og det karismatiske herredømme fremstått som sentrale legitimitetsprinsipper. Flere steder ligger en bestemt forståelse av friluftsliv og friluftslivstradisjonen som et underliggende premiss som rammer inn forståelses- og mulighetsrommet, f.eks. når Faarlund understreker viktigheten av å skille mellom klatring som sport og klatring som friluftsliv. Innenfor klatring som friluftsliv gjaldt normen om tur etter evne, i motsetning til innenfor klatring som sport.66 Det at man forstod klatring som friluftsliv fikk altså sikkerhetmessige implikasjoner. Dermed ble dette miljøets forståelse av friluftsliv viktig for sikkerhetsdiskursen, og premissleverandør for den sikkerhetstenkningen som ble etablert som den dominerende innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv. Det å vise til friluftslivstradisjonen ble et sentralt legitimitetsprinsipp. Jeg skal i det følgende vise hvordan friluftslivsdiskursen ble gitt en fortid som veves inn i legitimeringsstrategien.67

I Mestre fjellet nr. 1, 1968, antydet Faarlund hvilket friluftsliv han ville promotere: et friluftsliv med Henry David Thoreau og Nansen som ledestjerner.68 I kjølvannet av Mardølaaksjonen i 1970 tok Faarlund til orde for at klatring måtte forbli en del av friluftslivet som ikke rommet konkurranse slik idretten og sporten gjorde: «Friluftsliv skal ikke bare gi avkobling, rekreasjon fra ‘vindmøllene’ [les: konkurranse]. Friluftsliv skal ‘gi oss noe av naturlivet tilbake’ som Nansen uttrykte det».69 Etter den skjellsettende ferden og «anti-ekspedisjonen» til fjellet «Gauri Shankar» i Himalaya (1971), proklameres friluftslivets Hva – Hvordan:

Betegnelsen «Friluftsliv» går tilbake til Fridtjof Nansen. Han var blant de første som gjorde oppmerksom på teknosamfunnets negative sider […] Bare når vi er oss friluftslivets egenart bevisst, kan vi skille mellom vesentlig og uvesentlig, mellom elskere og forbrukere […].70

Nansens karisma aktualiseres på ny i 1973.71 Da pekes det på at i Norge «[…] står vi i en særstilling når det gjelder friluftsliv gjennom den tradisjon som finnes og gjennom den refleksjon som er representert først og fremst ved Fridtjof Nansen».72 Faarlund antyder her noe som likner en definisjon av friluftslivet: «[…] liv i naturen – naturliv på naturens premisser».73 Han får støtte av Gunnar Breivik, som skriver: «[…] friluftsliv er liv i fri luft, under åpen himmel […] liv i naturen».74 Samtidig understreket Faarlund at dersom friluftslivstilbud innen skoleverket skulle bli «[…] noe annet enn sirkus for folket og avstressing for elever og lærere, er det nødvendig å be om en avklaring og grenseoppgang omkring begrepet friluftsliv.»75

I 1974 definerte HNA friluftslivet ut fra fire punkter: «[…] – ikke-konkurranseorientert aktivitet, […] – appellerer til hele menneskenaturen, og kan gi opplevelser som engasjerer kropp, følelser og intellekt, […] – foregår i naturmiljø, […] – krever tilpasning til naturmiljøet på dets premisser».76 Samme år tok HNA et oppgjør med Finansdepartementets og Miljøverndepartementets offentlige definisjon av friluftslivet: «Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse».77 På lederplass hevdet Faarlund at friluftsliv nå, av det offentlige, foreslås som symptomkurering, noe som brøt med Nansens pedagogiske intensjoner med friluftslivet.78 Faarlund fikk støtte av Breivik, som viste til at det var Henrik Ibsen som brukte ordet friluftsliv først – i konteksten «Friluftsliv for mine tanker», i diktet På Vidderne (1859). Med forankring i dette hevdet Breivik at friluftsliv også er for tanken: «Friluftsliv er kulturkritikk […]» og «[…] noe mer enn en ressurs innen teknosamfunnet».79 I samme åndedrag lanserte Faarlund sin egen definisjon av friluftsliv: «Friluftsliv er overskuddsliv i naturen».80 Det var denne definisjonen som lå til grunn for det friluftslivet som ble formidlet innenfor «Vegledertradisjonen», som langt på vei hadde funnet sin form ved opprettelsen av «Veglederstudium i friluftsliv» ved HNA i 1973.81

Miljøet rundt HNA grep definisjonsmakten innenfor feltet og klassifiserte og plasserte friluftslivet på sin bestemte måte i det kognitive rommet. Professor Kirsti Pedersen Gurholt har hevdet at friluftslivet slik ble omgjort til en kvasifilosofisk idé.82 Et eksempel på hvordan forståelsen av hva som var friluftsliv fikk sikkerhetsmessige konsekvenser, finner vi i forbindelse med debatten om merking i fjellet. I 1971 ble det fra HNAs side harselert med et forslag fra Helge Kvammen, hotelldirektør på Eidsbugarden høyfjellshotell i Jotunheimen. Han hadde foreslått «lange staker som settes ned i fjellgrunnen» som merking mellom hytter og hoteller i fjellet. Kvammen argumenterte for dette ut fra sikkerhetshensyn, men motivene hans ble mistenkeliggjort av HNA:

Begrunnelsen er igjen «hensynet» til mennesker som av en eller annen grunn mangler forutsetninger for å ta seg frem på egen hånd. Det synes rimeligere å anta at det er hensynet til økt belegg på hotellene som er årsaken til denne formen for altruistisk barrikadestorming. Jotunheimen bør være for friluftsfolk som har forutsetninger for å drive fjellskiløping og fotturer uten tekniske fremkomstmidler eller permanent merking.83

Tidligere samme år viste HNA til hva som foregikk i Sverige, der man planla merking i fjellet med «standardisert, permanent staking». Man uttrykte bekymring for at det var nedsatt en komité som skulle utrede en tilsvarende ordning for Norge. Dette tok man sterkt avstand fra: «Dersom nedbrytning av fjellmiljøets mangfold også truer i Norge, er det all grunn til å reise bust. Vi håper å få komiteen til å gjøre rede for sine mål og planer».84 Ettertiden har vist at man i Norge og Sverige her valgte ulike retninger. I Sverige er ledene i fjellet merket med permanente metallstaker med store røde kryss i toppen som er boret ned i fjellgrunnen, mens i Norge er merkingen stort sett begrenset til treskilt, steinvarder, og rødmalte T-er, samt kvisting av vinterløyper. Under HNAs tiårsjubileumsseminar for seminaret Sikkerhet i fjellet (1968), oppsummerte Ola Einang statusen vedrørende situasjonen i Norge og Sverige: I Norge hadde man forlatt fjellsikringslinjen fra 50- og 60-tallet til fordel for fjellvettlinjen, men fortsatt med merking, kvisting og fjellvettregler. I Sverige hadde man fulgt velferdsstatstenkningen som ledet til «velferdsfjell-tenkning», hvor redningstjenesten og store friluftslivsorganisasjoner hadde overtatt ansvaret for folks sikkerhet i fjellet. Slik det gjenfortelles av Einang, ble denne linjen ført ut i sin ytterste konsekvens vinteren 1977/78, da folk ble utstyrt med en fjellsikringspakke som bl.a. inneholdt et radiosett for oppkalling av redningstjenesten. Til tross for to slike pakker, og at de fulgte en permanent staket løype, omkom åtte skiløpere i Sverige i 1978 fordi de var ute av stand til å hjelpe seg selv.85 Historien gjenfortelles trolig som et slags bevis for at den svenske linjen ikke hadde ført frem.

Et annet eksempel er kravet om sporløs ferdsel, som stadig har vært fremsatt i norsk klatring og i norsk friluftsliv. Bakgrunnsteppet er ideen om «clean climbing», importert fra USA, samt miljøengasjementet innenfor norsk klatring rundt 1970 som bl.a. NHA var eksponent for.86 Om disse to eksemplene skyldes direkte påvirkning fra HNA er ikke sikkert, men nedenfor vil jeg vise hvordan HNA generelt har hatt stor innflytelse i det profesjonsrettede friluftslivs-Norge. Dette leder oss over på hvilke sentrale aktører som var under innflytelse av, og hadde makt til å videreføre, den dominerende sikkerhetstenkningen i tråd med den seirende fjellvettlinjen.

Høyfjellsskolen norsk alpincenters innflytelse i det profesjonsrettede friluftslivs-norge

Helt fra starten var det viktig for Faarlund og HNA å nå ut med sitt budskap til hele friluftslivs-Norge. Bakgrunnen for det første seminaret, Sikkerhet i fjellet (1968), var eksempelvis: «[…] den omfattende oppgave å etablere opplæringsmuligheter for den enkelte innenfor skolen, Forsvaret og organisasjoner/private skoler etc.». Med 47 deltakere var praktisk talt hele det organiserte friluftslivs-Norge representert, og det ble fremlagt at man ikke måtte «[…] temme fjellet med sikringstiltak», men «[…] tilpasse våre forutsetninger til fjellets krav […]». Videre ble utdannelse for lærere, lektorer, offiserer, førere og instruktører diskutert.87 Seminaret var trolig en direkte foranledning til at friluftsliv ble tatt inn som en aktivitet som studentene ved Norges Idrettshøyskole (NIH) kunne fordype seg i f.o.m. 1969, med instruktører fra HNA.88

Faarlund og HNAs sentrale rolle ved NIH i flere år har trolig vært svært viktig for spredningen av fjellvettlinjen og sikkerhetstenkningen i Vegledertradisjonen. Høsten 1970 ble Faarlund eksempelvis konsulent i friluftsliv ved NIH,89 og fra høsten 1971 var han tilsatt som høgskolelektor ved NIH.90 Året etter ble det etablert et ettårig fordypningsstudium i friluftsliv ved NIH med Faarlund som sensor. Videre ble det mulig å studere friluftsliv som hovedidrett ved NIH fra høsten 1972.91 Faarlund veiledet selv en av det første hovedfagsstudentene ved studiet, Sigmund Haugsjå, som i sin hovedfagsoppgave konkluderte: «Turregelen – velg tur etter evne – ble befestet, og norsk klatreskikks «spilleregler» kom til å tilpasses alle grener av friluftslivet».92 Faarlunds engasjement ved NIH innebar at budskapet nådde ut til en generasjon fagfolk som i sin tur fikk sentrale funksjoner rundt omkring på andre utdanningsinstitusjoner som beskjeftiget seg med friluftsliv i Norge.93

HNA nådde også ut til mange gjennom egen kursvirksomhet. Allerede i 1970 kunne Faarlund konstatere at senteret hadde hatt minst 1200 deltakere siden oppstarten i 1967. Deltakerne kom fra et vidt spekter av institusjoner.94 Videre var HNA engasjert i de første lærerutdanningene som inkluderte friluftslivet i sine kroppsøvingsutdanninger,95 samt Norges Landbrukshøgskole (Naturforvaltning) og Distriktshøgskolen i Telemark (Naturvern), Distriktshøgskolen i Hedmark og Oppland (Reiselivsstudiet), Statens Skogskole på Evenstad, samt folkehøgskolene i Hallingdal, Seljord og Ringebu, for å nevne noen eksempler frem t.o.m. 1974.96 Ikke minst nådde HNA ut gjennom utdanning av egne kandidater ved Veglederstudiet fra 1974/75.97 Det gjaldt bl.a. Atle Tellnes, som sammen med Sigmund Sætreng Kvaløy var med og startet opp Norges første friluftslivslinje innenfor folkehøgskolene ved Agder folkehøgskole i 1973.98 Senere, med støtte fra Faarlund, startet Tellnes friluftslivsstudiene ved Distriktshøgskolen i Bø i Telemark i 1982.

Våren 1974 befestes Vegledertradisjonen gjennom utgivelsen av kompendiet Friluftsliv. Hva – hvorfor – hvordan. Utgiver var Faarlund og HNA. I kompendiet presenteres en mer gjennomarbeidet og helhetlig presentasjon av hva friluftsliv er, hvordan det bør drives og på hvilke premisser. Sikkerhetsmessig slås det fast: «Vår avledede norm nr. 1 – vår friluftslivsregel – blir å velge tur etter evne slik at våre forutsetninger til enhver tid og på ethvert sted er bedre enn de aktuelle krav».99 Kompendiets status kan illustreres ved at det har vært på pensumlistene innenfor de aller fleste norske friluftslivsutdanninger (trolig alle), og fremdeles (2017) finnes på pensumlister på høgskole/universitetsnivå.

Svært mye tyder på at Faarlunds sikkerhetstenkning har hatt stor gjennomslagskraft i både det frivillige og det profesjonelle friluftslivs-Norge. Ifølge Grimeland har han «[…] bidratt til å gi en referanseramme for fremtidige genereasjoner […]».100 Faarlund har vært engasjert og direkte eller indirekte involvert i det meste som har foregått innenfor norsk friluftslivs organisasjonsliv og friluftslivsutdanninger.101 Faarlund er beskrevet av Gurholt som «[…] one of the most influential instigators of friluftsliv as academic practice and discourse […]».102 Som jeg var inne på innledningsvis, kulminerte HNAs innflytelse med at fjellvettlinjen lå til grunn for den sikkerhetstenkningen som ble presentert av myndighetene gjennom M-74, hvor sikkerhetsfokuset i stor grad lå på dette med naturvett, badevett, båtvett, isvett og de ni fjellvettreglene. Tur etter evne nevnes ikke eksplisitt i M-74, men planen legger konsekvent opp til at undervisningen skal tilpasses elevenes forutsetninger.103

Tur etter evne, eller formuleringer som ligger tett opptil, går lenger tilbake enn til Faarlund og miljøet rundt HNA. Tilsvarende tanker ble formulert både av engelskmannen William Cecil Slingsby og dansken Carl Hall, begge fjellsportspionerer som hadde betydelig innflytelse i norsk fjellsport.104 Et ordsøk i DNTs årbøker fra rundt 1970 viser at prinsippet om tur etter evne ikke er tatt opp der. Disse årbøkene inneholder imidlertid primært artikler om turer i skogen og på fjellet, til ulike årstider. Slagordet ser for alvor ut til å spre seg innenfor det pedagogiserte friluftslivet. Under HNAs tiårsjubileumsseminar (1978) for seminaret Sikkerhet i fjellet, kom seminardeltakerne med en fellesuttalelse hvor det som først og fremst ble trukket frem var viktigheten av at den enkelte velger tur etter evne.105 Ellers, gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, refererer en rekke bidragsytere til tur etter evne som helt sentralt for sikkerhet i friluftslivet.106 Et søk på DNTs nettside, turplanlegger, viser slagordets posisjon i dag: «Velg tur etter evne» er overskriften som møter deg hos landets største organisasjon for turfolk.107 Og sist, men ikke minst, da DNT og NRKH skulle revidere fjellvettreglene i 2016, ble regel nr. to: «Tilpass turen etter evne og forhold».108 Fremdeles, vel 50 år etter ulykkespåsken, er Faarlund kritisk til fjellvettreglene og kalte de reviderte reglene «et misfoster» i Aftenposten, februar 2017.109 Organisasjonene bak revisjonen hevdet imidlertid at reglene hadde beveget seg i motsatt retning av regelrytteri, mot råd og refleksjon. Talspersonene for DNT og NRKH hevdet i et tilsvar til Faarlund at fjellvettreglene var viktige å videreføre «[…] for at fjellvettet fortsatt skal ha en sentral plass i den norske bevisstheten».110 Kanskje er dette et uttrykk for at fjellvettreglene i sin nåværende form som råd, kan sies å være integrert i fjellvettlinjen?

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg vist hvordan sikkerhetsdiskursen innenfor profesjonsrettet norsk friluftsliv ble formet i perioden 1967–1974. Etter ulykkespåsken i 1967 bidro flere premissleverandører til at det ble etablert en måte å tenke sikkerhet på innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv som kan kalles fjelvettlinjen. Dette sikkerhetsparadigmet ble konstruert gjennom selektiv historiefortelling, basert på fragmenter fra fortiden, samt et generalisert bilde av andre lands sikkerhets-, klatre- og friluftslivskulturer som man ønsket å ta avstand fra. Denne måten å tenke sikkerhet på kjennetegnes ved en sterk verdiorientering som fremfor å vektlegge instrumentelle og regelbaserte tilretteleggingstiltak med sikte på å sikre de naturlige omgivelsene, fokuserte på å etablere allment forpliktende normer rettet mot at folk burde ta ansvar selv og velge tur etter evne. De viktigste aktørene som hadde makt til å definere hva som skulle være den dominerende sikkerhetstenkningen, var Den Norske Turistforening, Norges Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Alpincenter/Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter og Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører. Særlig betydningsfull har Norsk Alpincenter/Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter vært, ikke minst gjennom å ha utøvet stor innflytelse på en rekke sentrale utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og private foretak utover på 1970-, 1980- og 1990-tallet. Makten som kom til uttrykk innenfor sikkerhetsdiskursen rundt 1970, ble i første omgang utøvet av private, institusjonelle maktstrukturer med uformell makt, ved å sette dagsordenen og være normgivende. Fraværet av direkte og formell maktutøvelse fra myndighetenes side åpnet i stor grad opp for disse private aktørene innenfor feltet. Etter hvert etableres en symbolsk, språklig og diskursiv makt. Denne makten ble utøvet gjennom å vise til forestillinger om norsk klatreskikk og norsk friluftslivstradisjon som ble brukt som referanser for å ramme inn forståelses- og mulighetsrommet. Særlig ble det å vise til en bestemt normativ forståelse av friluftsliv, og ikke minst friluftslivets store helter, et sentralt legitimeringsprinsipp. Slik ble forståelsen av friluftsliv et viktig underliggende premiss for den sikkerhetstenkningen som ble etablert som den dominerende innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv. Premissleverandørene som var aktive i perioden denne studien har konsentrert seg om, la grunnlaget for en symbolsk, språklig og diskursiv makt som har rammet inn ettertidens forståelsesrom.

1Claus Helberg, Sikkerhet i vinterfjellet, i Den Norske Turistforenings årbok, Oslo 1970: 46 (46–51); Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Utstyrskritikk, i Mestre fjellet nr. 17, Hemsedal 1973a: 15 (15–16); Øyvind Nordli, Fjellet i snø, vind og tåke, Oslo 2000. Utstyrstematikken vil ikke være gjenstand for ytterligere undersøkelse i denne artikkelen. Utstyrsutviklingen etter ulykkespåsken er imidlertid både relevant og interessant og burde vært undersøkt nærmere.
2Stortingstidende: 3885, Oslo 1967.
3Nina Kroglund og Tove Valmot, Ute en vinternatt. Røde Kors Hjelpekorps i aksjon gjennom 75 år, Oslo 2007.
4Espen Schaanning, Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen, Oslo 2015.
5Michel Foucault, Tingenes orden. En arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket, Oslo 2006.
6Steven Lukes, Power: A Radical View, London 1974.
7Max Weber, Makt og byråkrati, Trondheim 2000: 88, 91.
8Weber 2000: 88, 94.
9Samme sted: 98.
10Stortinget 1967.
11M-74. Mønsterplanen for grunnskolen. Kyrkje- og undervisningsdepartementet, Oslo 1974: 253–261.
12Helberg 1970: 47; Kroglund og Valmot 2007: 116.
13Helberg 1970: 48.
14Kroglund og Valmot 2007: 116.
15Samme sted.
16Nils Faarlund, Friluftsliv – ferd etter evne og det skadeforbyggende arbeidet, i Annette Bischoff, Friluftsliv, sikkerhet og ansvar. Rapport fra seminar om sikkerhet i utdannelse og opplæring, Bø i Telemark 1998: 23 (21–26).
17Nils Faarlund, Friluftsliv. En dannelsesreise, Oslo 2015: 22, 24.
18Norsk Alpincenter, Tumult eller trivsel i norske fjell – aktuelle problemer i norsk fjelliv, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1968a: 19 (19).
19TG-kameratene, Tindegruppa ved NTH, granittballett og bratt berging, Oslo 2014: 50.
20Aftenposten.no, Ulykkespåsken 1967, http://www.aftenposten.no/norge/Ulykkespasken-1967-16-omkom-123990b.html [lest/sitert 18.11.2016].
21Bjørn Tordsson, Friluftsliv, kultur og samfunn, Kristiansand 2010.
22Hans legitimitet ble ytterligere styrket ved at han tilhørte landets ledende klatrermiljø, var medlem av Norsk Tindeklub (NTK) hvor han for øvrig var autorisert som fjellfører, og ved å være en av grunnleggerne av Tindegruppa (TG) ved Norges Tekniske Høyskole (NTH), som hadde innført moderne og effektive sikringsmetoder til klatremiljøet i Norge (Norsk Alpincenter 1968a).
23Norsk Alpincenter 1968a: 19.
24Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører, Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører – NFFK og striden mellom tro og viten, i Mestre fjellet nr. 2, Hemsedal 1968: 5 (5–6).
25Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører 1968: 5. Tindegruppa det refereres til, ble etablert ved NTHI i Trondheim i 1959. Både Nils Faarlund, Anders Opdal og Per Vigerust, som nevnes her, var sentrale medlemmer fra starten.
26Norsk Alpincenter, Vi må lære å bruke naturen uten å forbruke den, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1968b: 5 (5).
27Arne Dekke Eide Næss (1912–2009) var en svært viktig premissleverandør for sikkerhetstenkningen i norsk klatring (Geir Grimeland, En historie om norsk klatring i Norge 1900–2000, Bergen 2004; André Horgen, Respons på fare i naturen, holdninger til sikkerhet i friluftslivet, i André Horgen et al. (red.), Ute!, Bergen 2016 (211–234)). Allerede med artikkelen Bolteklatring, en veiledning, trykket i DNTs årbok for 1937 og i Norsk Tindeklubs utgivelse Norsk Fjellsport i 1948, fremstod Næss som premissleverandør. Her introduserte han regler for bolteklatring, en bolteklatringens etikk, som hadde til hensikt å både ivareta sikkerheten og det sportslige (Grimeland 2004: 59).
28Norsk Alpincenter, Norsk Alpincenter – Hvem – hvor – hva – hvordan, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1968c: 16 (16–17).
29Nils Faarlund, Please to remember, i Mestre fjellet nr. 3-4, Hemsedal 1969: 3 (3).
30Jon Teigland, Klatring i England, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1969a: 9 (9); Per Hohle, Zermatt: Nonchalanse blant fjellførere, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1969 (11–12).
31Norsk Forening for Fjellførere og Klatreinstruktører 1968: 6.
32Horgen 2015.
33Arne Næss, Klatrefilosofiske og biografiske betraktninger, i Mestre fjellet nr. 22-23, Hemsedal 1975: 11 (7–16).
34Geir Grimeland, En historie om klatring i Norge 1900–2000, Bergen 2004: 67.
35TG-kameratene 2014: 41.
36På slutten av 1930-tallet omkom det eksempelvis bortimot 100 klatrere årlig i Alpene (Fergus Fleming, Killing Dragons. The Conquest of the Alps, London 2000: 344). Under de første tretten forsøkene på å klatre Eigerwand, var dødsraten helt opp i 24 %. På 1970-tallet var Himalaya-klatring beregnet til å ha en dødsrate på 7 % (Peter Donnelly, Four Fallacies, i Mountain, juli/august, 1981: 39 (38–40)). Men det forekom selvsagt også dødsulykker blant norske klatrere. Det lar seg neppe påvise at de norske ulykkestallene var signifikant lavere enn ulykkestallene i alpelandene hvis man tar høyde for antallet klatrere i de ulike landene. Skulle en slik signifikant forskjell mot formodning kunne påvises, vil det dessuten fortsatt være problematisk å fastslå om forskjellen skyldes tradisjonen. Den kan like godt skyldes forhold som høyde over havet, rutenes vanskelighetsgrad, fjellets beskaffenhet eller andre faktorer.
37Norsk Alpincenter 1968b: 5.
38Jon Teigland, Klatring – hvorfor, hvordan?, i Mestre fjellet nr. 3-4, Hemsedal 1969b: 27 (25–27).
39Inge Kjell Lien, Norsk klatreskikk, i Mestre fjellet nr. 3-4, Hemsedal 1969 (5–7); Teigland 1969b.
40Weber 1999: 47.
41Samme sted: 48.
42Samme sted: 54.
43Nils Faarlund, En fjellregel – velg tur etter evne, i Mestre fjellet nr. 3-4, Hemsedal 1971b: 22 (22–23).
44Nils Faarlund, Klatring – klatresport – sportsklatring, i Mestre fjellet nr. 16, Hemsedal 1973d: 30 (29–31).
45Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra fjellet, i Mestre fjellet nr. 15, Hemsedal 1973c: 22 (22–23).
46Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra fjellivet, i Mestre fjellet nr. 18, Hemsedal 1974c: 36 (36–38).
47Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1973c: 22.
48Nils Faarlund, Klatresirkus, sportsklatring, klatring, i Mestre fjellet nr. 18, Hemsedal 1974a: 27 (27).
49Jan Øhcklers, Fjellklatring, prestisje, publisitet, ansvar, i Mestre fjellet nr. 18, Hemsedal 1974: 24 (24–26).
50Faarlund 1974a: 27.
51Sigmund Haugsjå, Norsk klatreskikk. Et litteraturstudium, Oslo 1974.
52Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, i Mestre fjellet nr. 18, Hemsedal 1974b: 35 (34–36).
53Haugsjå 1974: 61.
54Haugsjå 1974.
55Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1974b: 35.
56Rubenson (1885–1960) var en av stifterne av Norsk Tindeklub og innehadde høyest i verden-rekorden etter bestigningen av fjellet Kabru i 1907. Han skrev referanseartikkelen «Vor Sport» i Norsk Tindeklubb-utgivelsen Norsk Fjeldsport i 1914. I «Vor Sport» beskrev han det Faarlund betegnet som friluftsliv, ironisk nok uten å kalle det friluftsliv, men sport. Rubenson og Norsk Tindeklub kan sies å være viktige premissleverandører for sikkerhetstenkningen innenfor norsk klatring (Grimeland 2004; Horgen 2015).
57Nils Faarlund, Om tur etter evne, i Mestre fjellet nr. 19, Hemsedal 1974b: 13 (13–14).
58Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1974c: 37.
59Faarlund 1974b: 14.
60Samme sted: 19.
61Næss 1975: 13.
62Grimeland 2004: 58.
63Samme sted: 64.
64Ralph Høibakk, Lang natts ferd mot ny natt, i TG-kameratene, Tindegruppa ved NTH, granittballett og bratt berging, Oslo 2014: 98 (98–101).
65Den gang ble det et anstrengt forhold mellom Faarlund og Odd Sæther, som representerte to ulike tilnærminger. Faarlund mente eksempelvis at Sæther: «[…] var eksponent for en heroisk fransk tradisjon der man ikke brukte hjelm og bandt tauet rundt livet» (Grimeland 2004: 99).
66Faarlund 1973d: 30, Faarlund 1974a: 27.
67Pål Augestad, Skolering av kroppen. Om kunnskap og makt i kroppsøvingsfaget. Avhandling for dr.polit.-graden, Bø 2003.
68Norsk Alpincenter 1968b: 5.
69Nils Faarlund, Nei til konkurranseklatring, i Mestre fjellet nr. 2, Hemsedal 1971a: 2 (2).
70Nils Faarlund, Friluftsliv – hva – hvordan, i Meste fjellet nr. 1-2, Hemsedal 1972a: 3 (3).
71Nils Faarlund, Friluftsliv – brød og sirkus?, i Mestre fjellet nr. 15, Hemsedal 1973a (3, forts. 20–21). Nils Faarlund, Hva mener vi med friluftsliv?, i Mestre fjellet nr. 15, Hemsedal 1973b (4–6).
72Faarlund 1973a: 20.
73Samme sted.
74Gunnar Breivik, Friluftsliv, en vei til et nytt samfunn, i Mestre fjellet nr. 16, Hemsedal 1973: 23 (23). Gunnar Breivik har senere vært professor og rektor ved NIH.
75Faarlund 1973a: 21.
76Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Klatresirkus? i Mestre fjellet nr. 18, Hemsedal 1974a: 22 (21–23).
77Faarlund 1974c: 3.
78Samme sted: 4.
79Gunnar Breivik, Friluftsliv, i Mestre fjellet nr. 19, Hemsedal 1974: 5 (5).
80Nils Faarlund, Er friluftsliv idrett? i Mestre fjellet nr. 19, Hemsedal 1974d: 8 (7–8).
81Ola Einang, Jørgen Gormsen, Nils Faarlund og Unni Rognerud, Veglederstudium i friluftsliv, i Mestre fjellet nr. 20, Hemsedal 1974: 11 (11–13). I den tradisjonen var friluftsliv ikke sport eller turisme. Det var ikke konkurranse i friluftslivet, det foregikk i ikke i arenaer/anlegg, men i fri natur, og innebar ikke raske opplevelser og forretning. Friluftsliv var ikke vitenskapelige ekskursjoner, det kunne ikke reduseres til innsamling av arter og andre vitenskapelige resultater. Og det var verken et «Trade-show» eller en «Outdoor activity», det inneholdt ikke kommersialisme, det skulle ikke være et utstillingsvindu for utstyr og sponsorer, og naturen skulle ikke reduseres til en sparringpartner. (Nils Faarlund, Friluftsliv – hva – hvorfor – hvordan, Hemsedal 1974e).
82Kirsti Pedersen Gurholt, Norwegian friluftsliv and ideals of becoming an «educated man», i Journal of Adventure and Outdoor Learning, Vol. 8, no. 1: 56 (55–70). http://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/14729670802097619 [lest/sitert 25.01.2017]. Gurholt har kritisert denne tidlige forskningen på friluftslivet som bl.a. HNA stod for: at den var essensialistisk, etnosentrisk, moralistisk og androsentrisk. (Kirsti Pedersen, Det har bare vært naturlig. Friluftsliv, kjønn og kulturelle brytninger, Alta 1999: 17).
83Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra fjellet, i Mestre fjellet nr. 3-4, Hemsedal 1971b: 34 (33–34).
84Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra fjellet, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1971c: 37 (36–37).
85Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Sikkerhet i fjellet. Tiårsjubileumsseminar ved Norges Høgfjellsskole 1978, i Mestre fjellet nr. 29, Hemsedal 1980: 8 (5–11).
86Grimeland 2004. I det nyetablerte bladet NorKlatt ble følgende slått fast av bladets første redaktør, Lars Chr. Stendal: «Sporløs ferdsel innebærer at klatrerne som kommer etter deg skal ha like store muligheter for å oppleve urørt natur som du selv har hatt». Dette innebar ikke bare at man tok med seg søppel og sikringsmidler, men at man også lot være å bruke utstyr som «ødela fjellet». Bruk av bolter som ble slått/boret inn i fjellet var det springende punktet her. På den ene siden mente man at de ødela fjellet, på den andre siden gjorde de klatringen sikrere. Igjen argumenteres det for at bedret sikkerhet må vike til fordel for naturmiljøet. I stedet for å bolte klatreruter, oppfordres folk til å «[a]kseptere at det ikke er alle turer du kan gå nå, og at andre kan gå dem med bedre stil». Altså tur etter evne. (Lars Christian Stendal, Vakker klatring, i Nor-Klatt, Oslo 1976: 4 (4–5)).
87Norsk Alpincenter, Sikkerhet i fjellet. Norsk Alpincenters 1. seminar 26.–28. januar 1968, i Mestre fjellet nr. 2, Hemsedal 1968d: 15 (15–16).
88Jon Teigland 1969b.
89Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, i Mestre fjellet nr. 2-3, Hemsedal 1970a: 30 (30).
90Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1971a: 35 (35).
91Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Nytt fra Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, i Mestre fjellet nr. 15, Hemsedal 1973b: 21 (21).
92Haugsjå 1974: 87.
93Haugsjå er allerede nevnt. Han har gitt ut en rekke bøker på 1970-, 80- og 90-tallet om friluftsliv, rettet mot videregående skole. Videre var eksempelvis Gunnar Breivik, senere professor og rektor ved NIH, student ved NIH og hadde friluftsliv som hovedidrett i 1972. Sammen med medstudent Svein Kårhus og senere NIH-friluftslivslektor Børge Dahle var disse premissleverandører for miljøvern/friluftsliv i kroppsøvingsfaget ved gymnaset i Sør-Trøndelag tidlig på 70-tallet. (Svein Kårhus, Miljøvern/friluftsliv i gymnaset, i Mestre fjellet nr. 17, Hemsedal 1973: 7 (7–9)).
94Eksempelvis fra NIH, Krigsskolen, Kolsås Klatreklubb, Deutscher Alpenverein, Norges Røde Kors Hjelpekorps, Luftkrigsskolen, Bondelagets Folkehøgskole og Folgefonnanleggenes frivillige Hjelpekorps. (Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1970a: 30; Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, i Mestre fjellet nr. 1, Hemsedal 1970b: 1 (1)).
95Eik, Elverum, Levanger, Volda og senere Notodden og Halden.
96Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1973b: 21; Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, 1974b.
97Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1974b: 34.
98Atle Tellnes, Friluftsliv – seminar, i Mestre fjellet nr. 21, Hemsedal 1975: 9 (9–16).
99Faarlund 1974e: 76.
100Grimeland 2004: 93.
101I tillegg til det som allerede er nevnt ovenfor, bør følgende nevnes – uten at dette er blir noen komplett oversikt: Den Norske Turistforening, her under Bregruppa. Norge Røde Kors Hjelpekorps, her under Ressursgruppe Skred. Ulike deler av norsk speiderbevegelse. Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (SNM) fra 1967. Kommisjonssalg av høyfjellsutstyr for SportCo og Skandinavisk Høyfjellsutstyr fra 1972. Nord Norsk Klatreskole fra 1973 (stifterne var på kurs hos Faarlund i Hemsedal). Den internasjonale fjellredningskommisjonen (IKAR) fra 1974. Norsk Forening for Vegledere i Friluftsliv (NFVF) fra 1975. Stiftelsen Tverrfaglig Utvalg for forskning og høgere utdanning i Natur- og Friluftsliv (FOR-UT) fra 1976. Bratt Front, senere Tromsø Klatreklubb i 1977. Norske Tindevegledere (NORTIND) fra 1978. Norges Geoteknisk Institutt (NGI). Norsk Fjellsportsforum (NF) fra 1988. Norges Klatreforbund (NKF) fra 1992. (Nils Faarlund, IKAR – hva er det?, i Mestre fjellet nr. 27-28, Hemsedal 1979 (5–9); Bjørn Tordsson, Å svare på naturens åpne tiltale. Dr.scient.-avhandling, Oslo 2003; Grimeland 2004; Ola Einang, Nils, IVBV og NORTIND, i Anders McD. Sookermany og Jørgen W. Eriksen, Veglederen. Et festskrift til Nils Faarlund, Oslo 2007 (80–89)).
102Gurholt 2008: 56.
103M-74 1974: 253–261.
104Horgen 2016.
105Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter 1980: 11.
106Norsk Rikskringkasting (NRK) og NRKHs Fjellskikk-kampanje i 1982 bygget på normen om tur etter evne (Faarlund 1998: 23, 24). Både i Breboka fra 1972 og 1980 anbefales det at «[d]et må vere eit visst samsvar mellom det turen krev og det ein sjølv kan stille opp av fysisk form, turerfaring og erfaring i brevandring». (Johan Støyva, Breboka. Handbok i brevandring, Oslo 1972: 96; Johan Støyva, Breboka. Handbok i brevandring, Oslo 1972: 94). I den svenske boka Mera ute fra 1984, er «Färd efter förmåga […] den grundlägganda och egentligen enda säkerhetsregeln» (Bjørn Tordsson, Roger Isberg og Ingvar Myrén, Mera ute, Sverige 1984: 88). I boka Friluftsliv av Sigmund Haugsjå og Gunnar Breivik, skrevet for idrettsfag for den norske videregående skole under første halvdel av 1980-tallet, slås det fast at man må velge tur etter evne (Sigmund Haugsjå og Gunnar Breivik, Friluftsliv, Oslo 1984: 10). Og i oppfølgeren, anno 1999 og 2008, skrevet av Ivar Mytting og Annette Bischoff, gjelder normen fortsatt (Ivar Mytting og Annette Bischoff, Friluftsliv, Oslo 2008: 130). I boka Friluftsliv i vinterfjellet løftes tur etter evne frem som norm nr. 1 (Mats D. Melby, Friluftsliv i vinterfjellet, Oslo 1997: 6). Tordsson hevder at «[t]urglede er avhengig av at en velger tur etter evne» (Bjørn Tordsson, God tur! Om sikkerhet, utfordring og vennskap med natur i nordisk friluftslivstradisjon, i Annette Bischoff, Friluftsliv, sikkerhet og ansvar. Rapport fra seminar om sikkerhet i utdannelse og opplæring, Bø i Telemark 1998: 11 (7–13)). Bischoff skriver: «Tur etter evne er kanskje likevel en av de beste reglene vi har» (Annette Bischoff (red.), Friluftsliv, sikkerhet og ansvar. Rapport fra seminar om sikkerhet i utdannelse og opplæring, Bø i Telemark 1998: 6). Horgen viser til «ferd etter evne» i to pensumbøker innenfor høyere friluftslivsutdanning, utgitt på 2000-tallet (André Horgen, Kano på vann og vassdrag. Kanopadling og friluftslivsveiledning, Kristiansand 2009 og André Horgen, Friluftslivsveiledning vinterstid, Kristiansand 2010).
107Turistforeningen.no, Velg tur etter evne, http://www2.turistforeningen.no/article.php?fo_id=3438&ar_id=6737 [lest/sitert 12.11.2016].
108Ut.no, Fjellvettreglene, https://www.ut.no/fjellvettreglene/#fjellvettreglene [lest/sitert 07.03.2017].
109Nils Faarlund, Fjellvettreglene er et misfoster, i Aftenposten 25.02.2017.
110Ole Gladsø og Anne-Mari Planke, Fjellvett er læring for livet, i Aftenposten 29.02.2017.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon