Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sikkerhetsdiskursen i norsk friluftsliv og fjellsport

The safety discourse in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering



André Horgen, f. 1970, førstelektor innen Friluftsliv, kultur og naturveiledning ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Artikkelen tar utgangspunkt i de mange dødsulykkene påsken 1967 og diskuterer hvordan sikkerhetsdiskursen innenfor profesjonsrettet norsk friluftsliv og fjellsport ble formet i perioden 1967–1974. Det anlegges et diskurs- og maktteoretisk perspektiv på empirien, og gjøres rede for hvilke aktører som strevde etter å etablere seg som premissleverandører for den sikkerhetstenkningen som ble den dominerende og etter hvert fremstod som legitim. I artikkelen argumenteres det for at det fra 1967 etableres en dominerende sikkerhetstenkning innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv som kan kalles «fjellvettlinjen». Denne måten å tenke sikkerhet på kjennetegnes ved en sterk verdiorientering, som fremfor å vektlegge instrumentelle og regelbaserte tilretteleggingstiltak med sikte på å sikre de naturlige omgivelsene, fokuserte på å etablere allment forpliktende normer – rettet mot at folk burde ta ansvar selv og velge tur etter evne. Fraværet av direkte og formell maktutøvelse fra myndighetenes side åpnet i stor grad opp for private aktører innenfor feltet som satte dagsordenen og var normgivende. Etter hvert etableres en symbolsk og diskursiv makt som gjennom å vise til forestillinger om norsk klatreskikk og norsk friluftslivstradisjon, ble brukt som referanser for å ramme inn forståelses- og mulighetsrommet. De sentrale aktørenes maktutøvelse ble i stor grad legitimert gjennom det tradisjonelle herredømme som trådte frem og legitimerte seg gjennom personlig autoritet, og ved å vise til tradisjon og skikk som foreskrev lydighet overfor de allment forpliktende normene.

The article is based on the many fatalities in Norway during the Easter vacation in 1967. It discusses how a safety discourse was developed and constituted by professionals in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering in the period 1967-74. A discourse and power-theoretical perspective is presented, explaining which actors sought to establish themselves as premier suppliers for the safety concept that became dominant and eventually legitimate. In the article, it is argued that from 1967 a dominant safety concept was established within professional-oriented friluftsliv in Norway that we call ‘fjellvett-linjen’, meaning ‘the mountain sense approach’. This way of thinking is characterized by a strong value orientation, and rather than emphasizing instrumental and rule-based measures that aim at ensuring the natural environment, it focuses rather on establishing generally binding norms for people to take responsibility for their own safety, selecting routes according to their abilities. The absence of direct and formal power exercised by the authorities allowed private actors within the field to set the agenda and be normative. Eventually, a symbolic and discursive power was established, which, by referring to the ideas of Norwegian climbing and friluftsliv traditions, was used to frame the comprehension and room of opportunity. The power of the key actors was largely legitimized through a traditional hegemony, legitimized through personal authority, referring to traditions and customs prescribing obedience to the generally binding standards of safety.

Keywords: Safety, friluftsliv (outdoor life), mountaineering, discourse, power
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon