Okkupasjonen av Øst-Grønland er et spektakulært eksempel på norsk ekspansjonisme i mellomkrigstiden. Fangstmenn med Hallvard Devold i spissen erklærte denne delen av Grønland for norsk og heiste flagget ved fangststasjonen i Myggbukta i slutten av juni 1931. Kort tid etter bekreftet den norske regjeringen okkupasjonen. Året etter ble juristen Helge Ingstad utnevnt til sysselmann. Danmark tok imidlertid saken til domstolen i Haag, og våren 1933 erklærte denne at den norske okkupasjonen var ugyldig og anerkjente dermed hele øya som dansk.

De sentrale strategene bak okkupasjonsprosjektet var geologen Adolf Hoel og folkerettsjuristen Gustav Smedal. Smedal argumenterte i sin doktoravhanding Erhvervelse av statshøihet over polarområder (1930) for at effektiv okkupasjon av ingenmannsland var viktig for å danne grunnlag for suverenitet. Smedal mente Øst-Grønland var ingenmannsland og dermed åpent for okkupasjon.

Hvordan kunne så et kaldt og øde område framkalle et slikt engasjement?

En viktig faktor var kampen om eksklusive fangstrettigheter. En annen faktor var forestillingen i innflytelsesrike grupperinger i Norge om Grønland som gammelt norsk land representert ved de norrøne bosettingene på Sørvest-Grønland som Eirik Raude stod i spissen for.

Med dette som inspirasjon ble området på Øst-Grønland kalt Eirik Raudes Land, en interessant konstruksjon i og med at de norrøne bosettingene ble etablert på en helt annen del av øya. Det var imidlertid uaktuelt å kreve norsk suverenitet over Sørvest-Grønland på grunn av den sterke danske tilstedeværelsen der.

Historikeren Oddvar Svendsen har bidratt med et originalt bokprosjekt om fangstmannsliv på Øst-Grønland med særlig vekt på okkupasjonen tidlig på 1930-tallet. Svendsen (dr.art. 2006) har en allsidig bakgrunn, med sine viktigste publiseringer knyttet til nordnorsk kraft-, by- og bankhistorie. Bakgrunnen for at dette prosjektet kom i stand var at Svendsen tilfeldigvis møtte filmstudenten Leiv Igor Devold, som ønsket å finne ut mer om sin farfar Hallvard Devold. Svendsen hadde selv forsket på fangsthistorie på Grønland. Disse felles interessene gjorde at de gikk sammen om å organisere en ekspedisjon til Øst-Grønland sommeren 2006, 75 år etter at okkupasjonen ble innledet. Ulike omstendigheter gjorde at skrivingen av boken om turen måtte utsettes og at den først kom ut i 2017.

I fire uker reiste disse to sammen med Geir Bye og Grzegorz Korczak i Øst-Grønlands fjordlandskap med et særlig fokus på de to stedene som Devold og Ingstad hadde som sine baser, henholdsvis Myggbukta og Antarctichavn.

Hovedmålet med turen var for Devolds del å lage en dokumentarfilm om sin slektning mens Svendsen skrev dagbok på reisen, som sammen med arkivundersøkelser skulle munne ut i denne boken. Et sentralt mål med ekspedisjonen var å få et annet bilde av fangstfolkenes liv enn det kun skriftlig materiale kunne gi.

Boken har åtte kapitler. To av disse er viet de to hovedkvarterene til Devold og Ingstad. Den tidligere fangststasjonen og meteorologiske observasjonsposten i Myggbukta er i dag godt vedlikeholdt, mens den tidligere fangststasjonen og sysselmannsetet i Antarctichavn ble tatt av snøskred i 2002.

Gjennom de to bygningenes skjebne viser Svendsen hvordan de er symboler på dansk politikk og naturens luner siden dommen i Haag i 1933. Bygningen i Myggbukta tjener i dag tidvis Siriuspatruljen, som er hjørnesteinen i dagens danske suverenitetsutøvelse i området. Patruljens historie er for øvrig tema i et av bokens kapitler. Den nyere historien til fangststasjonen i Antarctichavn illustrerer at naturkreftene er med på å utslette sporene av norsk tilstedeværelse, godt hjulpet av et dansk vedtak om at bygningen ikke skal gjenoppbygges.

Det er menneskene som har tilbrakt perioder av sitt liv i dette barske miljøet som naturlig nok vies mest plass i boken. Med stø hånd kombinerer Svendsen dagboksjangerens umiddelbare inntrykk fra reisen med forklarende historiske dypdykk basert på arkivundersøkelser. Slik får leseren et unikt innblikk i fangstmannsliv under ugjestmilde forhold med hovedvekt på perioden fra begynnelsen av 1920- til slutten på 1950-tallet.

Svendsen tar for seg hvorfor fangstmennene i stor grad satte opp sine hytter nær restene etter inuittbosettinger. I den sammenheng viser forfatteren hvordan disse grønlandsfarerne kunne ha ulike roller. De drev nemlig ikke bare fangst og okkuperte land på Norges vegne. Det mest framtredende eksemplet er Søren Richter, som både var fangstmann og utførte arkeologiske undersøkelser. Hans arbeid munnet ut i magisteravhandlingen A Contribution to the Archeology of North-East Greenland (1934).

Det kanskje mest interessante i boken er skildringen av hvordan Hallvard Devold kunne gå fra å heise det norske flagget i Myggbukta i 1931 til å bli en del av landssvikoppgjøret etter krigen. Han måtte betale 1000 kroner i forelegg og mistet stemmeretten i ti år, blant annet basert på medlemskapet i NS i perioden 1941–1945. Sammen med Leiv Igor Devolds dokumentarfilmprosjekt om sin farfars liv, My Norwegian Grandfather (2010), gir Svendsens bok et bidrag til å belyse den veien flere av grønlandsaktivistene valgte i årene etter nederlaget i Haag.

Et sentralt tema i boken er det komplekse i det å oppsøke åsteder for fortidige hendelser. Svendsen diskuterer i avslutningen av boken erkjennelsen av avstand til fangstfolkenes liv, til tross for all tid og ressurser som har gått med på å realisere reisen til fangstmennenes isolerte rike.

Skredet som i 2002 knuste Ingstads sysselmannssete, framstår i siste kapittel som et vemodig punktum for et forsøk på å forstå en del av norsk ekspansjonshistorie som nå også naturen er i ferd med å utslette. Følelsen av å være så nær, men likevel føle seg fremmedgjort, er en fascinerende erkjennelse som Svendsen gjerne kunne utvidet til en enda mer omfattende diskusjon i avslutningen av boken.

Svendsen formidler like fullt en unik forståelse av fangstmannslivet på Øst-Grønland gjennom å gå utover arkivsøk og lesing av bøker.

Denne forståelsen innebærer hos denne leseren blant annet en erkjennelse av at avstanden til de norske fangstmennenes liv på et vis kan føles større ved å være fysisk på stedet, i den «danske» bygningen i Myggbukta og i ruinene etter Ingstads Antarctichavn, enn ved å studere dokumenter i arkivene. Slike refleksjoner har betydelige overføringsverdier til andre tema. Svendsens bok er derfor et prisverdig bidrag til økt innsikt i slike reiser i tid og rom.